Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

       I lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet gjøres følgende endringer:

Ny § 1 skal lyde:

       (Lovens formål)

       Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.

Nåværende § 1 blir ny § 1a.

§ 2 annet ledd skal lyde:

       Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger. Kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

§ 3 tredje ledd skal lyde:

       Fylkesmannen kan for det enkelte fylke eller deler av det bestemme at det tidsrom da det etter første ledd skal være ubetinget forbudt å ferdes i innmark, settes kortere eller lengre enn fra 30. april til 14. oktober.

§ 5 oppheves.

§ 9 fjerde ledd skal lyde:

       For tidsrommet umiddelbart før og under villreinjakten kan departementet på nærmere avgrenset høgfjellsområde forby eller regulere teltslåing som kan være til ulempe for villreinjakten.

§ 11 første ledd skal lyde:

       Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.

§ 13 tredje ledd skal lyde:

       Stengsel, skilt eller kunngjøring som er i strid med denne paragraf, kan kreves fjernet etter § 40.

§ 14 skal lyde:

       (Avgift for adgang til friluftsområde)

       Ferdselsrett etter denne lov er ikke til hinder for at eier eller bruker etter løyve av kommunen kan kreve en rimelig avgift for adgangen til badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde, men avgiften må ikke stå i misforhold til de tiltak eier eller bruker har gjort på området til fordel for friluftsfolket. Det kan settes vilkår for slikt løyve.

§ 15 skal lyde:

       (Regulering av ferdsel på visse friluftsområde)

       Til regulering av ferdselen på område hvor utfarten er stor, kan kommunen med samtykke av eieren eller brukeren fastsette atferdsregler som enhver som ferdes på området plikter å følge. Reglene skal særlig ta sikte på å opprettholde ro og orden, verne dyre- og plantelivet og fremme helsetiltak og sanitære forhold. Kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

§ 16 skal lyde:

       (Sperring av særlig utsatt område)

       Blir en eiendom i særlig grad utsatt for allmennhetens ferdsel kan kommunen med samtykke av eieren eller brukeren bestemme hel eller delvis sperring av eiendommen, når ferdselen gjør nevneverdig skade på den eller er til vesentlig hinder for den bruk som eieren eller brukeren gjør eller ønsker å gjøre av den.

       Sperring fastsettes for et bestemt tidsrom, ikke over 5 år om gangen. Kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

§ 17 oppheves.

§ 18 skal lyde:

       (Krav om innløsning av særlig utsatt område)

       Eier av grunn som nevnt i § 16 kan kreve at den kommune hvor eiendommen ligger, innløser det området som i særlig grad er utsatt for allmennhetens ferdsel når det ikke blir truffet vedtak om sperring, eller sperring ikke er tilstrekkelig til å beskytte området.

       Blir ikke saken ordnet i minnelighet, kan eieren kreve den avgjort ved skjønn etter reglene i skjønnsprosessloven kapittel 2, likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forliksbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. Skjønnet avgjør om vilkårene for innløsning er til stede, innløsningens omfang og erstatningens størrelse.

§ 20 skal lyde:

       (Uttalelse om tvilsspørsmål)

       Er det tvil eller uenighet om

Kapittel III skal lyde:

Kapittel III. Om friluftslivsforvaltningen. Forholdet til forvaltningsloven.

§ 21.  (Friluftslivsorganene)

       I friluftslivsforvaltningen etter denne lov er det følgende organer:

§ 22.  (Friluftslivsorganenes arbeidsoppgaver)

       De enkelte organer etter § 21 skal utføre de oppgaver som direkte er tillagt dem etter loven, og har ellers et generelt ansvar for å fremme allmennhetens friluftsinteresser.

       Kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen skal arbeide for å fremme friluftsformål innen sitt område. Kommunen og fylkeskommunen har rett til å opptre, klage og i tilfelle reise søksmål for å ivareta allmennhetens interesser i alle saker av interesse for friluftslivet. Fylkesmannen kan opptre, klage og i tilfelle på vegne av staten reise søksmål for å ivareta allmennhetens interesser i alle saker av interesse for friluftslivet.

§ 23.  (Forskrifter)

       Departementet kan gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven.

§ 24.  (Forholdet til forvaltningsloven, herunder om kunngjøring og klage)

       Når ikke annet er bestemt, gjelder forvaltningsloven for behandling av saker etter denne lov.

       For behandlingen av saker etter § 14, § 18 første ledd, § 35 første ledd og § 40 første ledd gjelder reglene om enkeltvedtak i forvaltningslovens kapittel IV, V og VI. Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen.

       For behandlingen av saker etter § 2 annet ledd, § 3 tredje ledd, § 9 fjerde ledd, § 15, § 16 og § 34 gjelder reglene om forskrifter i forvaltningslovens kapittel VII.

       Kommunen sørger for at vedtak etter § 2 annet ledd, § 15 og § 16 straks blir kunngjort i en eller flere aviser som er alminnelig lest på stedet, og om nødvendig ved oppslag på eiendommen eller på annen måte.

       Fylkesmannens vedtak etter § 2 annet ledd, § 15 og § 16 kan bringes inn for departementet av eieren eller brukeren av den grunn vedtaket gjelder, av den kommune hvor grunnen ligger, av annen kommune som er interessert i at retten til ferdsel ikke innskrenkes på denne måte, av fylkeskommunen eller av et interessert friluftslag.

§ 35 skal lyde:

       (Inngrepsløyve for kommuner og friluftslag)

       Departementet kan gi kommuner og lag som har til formål å fremme reise- og friluftsliv

       Retten etter første ledd bokstav a kan nyttes uten forutgående skjønn, likeså løyve etter bokstav b såfremt departementet i det enkelte tilfelle bestemmer det. Volder utøvelsen skade, kan eieren (eller brukeren) kreve avgjort ved skjønn etter skjønnsprosessloven kapittel 2 om erstatning kan kreves og i tilfelle med hvilket beløp, likevel slik at kommunen skal erstatte eierens skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. Skjønnet styres i lensmannsdistrikt av lensmannen.

       Ved merking av ruter skal eieren (eller brukeren) varsles i god tid før merkingen blir satt i verk. Motsetter han seg merkingen, avgjør departementet om og i tilfelle på hvilken måte merking skal tillates.

§ 36 oppheves.

§ 39 skal lyde:

       (Straff)

       Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer regler gitt i eller i medhold av denne lov, eller som medvirker til det, straffes med bøter for så vidt ikke forholdet rammes av strengere straffebud.

§ 40 skal lyde:

       (Stansing og fjerning av ulovlig byggverk m.v.)

       Blir noen bygning, inngjerding eller annet arbeid påbegynt i strid med forbud eller pålegg gitt i eller i medhold av denne lov, kan kommunen kreve arbeidet stanset.

       Helt eller delvis oppført byggverk, stengsel eller annen innretning, skilt eller kunngjøring som strider mot forbud eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, kan kommunen kreve fjernet på den skyldiges kostnad.

       Om nødvendig kan politiets hjelp kreves til gjennomføring av tiltak etter denne paragraf.

       I lov av 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom gjøres følgende endring:

§ 12 første ledd annet punktum skal lyde:

       Vedkjem saka ting som høyrer under fylkeslandbruksstyret, landbruksnemnda, helse- og sosialstyret, samferdslenemnda eller andre sakkunnige organ, skal dei til vanleg få høve til å seia si meining.

       Denne lov trer i kraft straks, med unntak av opphevelsen av § 5 som trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.