1. Skattemessig handsaming av utgifter til muting (bestikkelser) m.m.

Samandrag

Generelt

       Departementet gjer framlegg om at det i skattelova blir gitt ein regel som klårt slår fast at frådrag for utgifter til muting m.m. ikkje kan krevjast. Etter departementet sitt syn bør skattesystemet ikkje leggje til rette for ein slik forretningspraksis. I kva grad slike utgifter til no har gjeve rett til frådrag er omstridt og ikkje klårt, slik det tidlegare er gjort greie for. Dette er i seg sjølv uheldig og kan ikkje tilfredsstillande løysast utan ei lovregulering. Departementet kan ikkje sjå at innvendingane mot ein slik regel i avgjerande grad veg opp for at ein bør innta ei slik grunnhaldning.

Nærare om lovframlegget

       1) Høyringsutkastet gjekk ut på å nekte frådrag for muting og anna yting som vederlag for illojal motyting. Departementet gjer no framlegg om at det i staden er den « urettmessige » motyting som ikkje kan trekkast frå inntekta. Dette omgrepet er meir treffande i høve til det som bør vere lovføresegna sitt innhald, og det vil dessutan gjere føresegna lettare å forstå.

       Omgrepet « urettmessig » (på nynorsk: urettkommen) i den samanheng det her er gjort framlegg om, er ein rettsleg standard. Denne må nyttast ut frå det rådande moralsynet i samfunnet til kvar tid. Det nærare innhaldet av regelen må avgrensast gjennom praksis. For klårare å få fram føresegna sitt hovudbodskap foreslår departementet at det som eit anna punktum blir gitt ei nærare presisering. Motytinga er urettkommen både når ho strir mot allmenn forretningsmoral og når ho strir mot allmenn forvaltningsskikk. Med dette vil det gå klårare fram at « urettmessig » ikkje berre skal vurderast i høve til om motytinga er ulovleg t.d. etter straffelova, men òg om ho er urettkommen i forhold til ein etisk standard. Alternativet forretningsmoral tar sikte på motytingar i næringslivet o.l, medan alternativet forvaltningsskikk gjeld krav til rett opptreden i offentleg forvaltning m.v.

       Departementet strekar under at framlegget ikkje er meint å råke kjøpar av dårleg eller ulovleg prisa vare med å nekte frådrag for kjøpesummen.

       Etter departementet si meining vil det ikkje vere naudsynt å stille opp eit krav om at også den ytinga det er spørsmål om å nekte frådrag for, er urettkommen. Normalt vil ein rekna både ytinga og motytinga som urettkomne i dei situasjonar som framlegget er tenkt nytta på. Men det vil vere føremålstenleg at nekting av frådrag for ei yting vert avgjort åleine ut frå tilhøvet til den aktuelle eller den tilskuvande motytinga. Det er fordi motytinga er eller ville ha vore urettkommen og dermed uakseptabel, at og frådrag for vederlaget for dette ikkje kan aksepterast. Det ville gjere regelen meir komplisert dersom ein ut over dette måtte stille opp eigne kriteriar for når ytinga (frå mutaren) skal reknast urettkommen.

       2) Dei ytingane framlegget nektar frådrag for vil i regelen vere ei kontant betaling direkte til mottakaren. Men det kan òg vere ei vare eller teneste som ytaren betaler for og stiller til disposisjon. Under dette går òg betalte rabattar, såleis at ytaren betaler tredjemann for at han skal levere mottakaren ei vare eller teneste til lågare pris enn elles.

       3) I dei fleste tilfelle av irregulær yting er det ein vederlagssamanheng mellom denne og ei konkret motyting frå mottakaren. Dette vert råka av lovframlegget, utan omsyn til om ytinga kjem før, samstundes med eller etter motytinga. Og ytingar med det formål å skuve til ei irregulær motyting er omfatta av framlegget, jf. « tar sikte på å oppnå en slik motytelse ». Desse fell i to grupper.

       Den eine gruppa gjeld høve der ytinga ikkje heng saman med noko påviseleg, omtrent samstundes motyting, men der ho må sjåast som ei førebuing med sikte på å stimulere til ei seinare, urettkommen motyting. Førebuande ytingar utan noko konkret motyting vil ofte mangle frådragsrett ut frå dei grunnleggjande frådragskriteria, men vil i alle høve bli omfatta av lovframlegget.

       Den andre gruppa gjeld høve der ytinga blir motteke, utan å leie til den forventa motytinga frå mottakaren. Frådragsrett for muting m.m. bør det heller ikkje vere i høve der han eller ho som er muta ikkje presterer si motyting.

       Som tilskuving må reknast ikkje berre eit uttrykkeleg ynskje eller krav om motyting, men òg ei stilltiande von om dette som går tilstrekkeleg fram av den situasjonen der ytinga blir gitt. Det vil vere typisk for mutingsliknande situasjonar at klåre avtalar, dokument og erkjenningar manglar. Stilltiande aksept og semje er truleg vanleg. Dette kan gjera det vanskeleg å vurdere det enkelte tilfelle. Vurderinga etter lovframlegget må i stor grad skje ut frå sannsynsvurderingar av intensjonane bak dei faktisk registrerte ytingar som det er spørsmål om å nekte frådrag for, og omstendene rundt desse ytingane.

       Ytingar utan tilskuving av noko motyting i det heile vil ha karakteren av å vere rein gåve. Dette fell utanfor dei mutingsliknande tilfella og er ikkje omfatta av framlegget. Frådragsretten for reine gåver i næring er imidlertid avgrensa på anna grunnlag. I stor grad vil det gjelde krav om tilstrekkeleg reklameeffekt m.m. for at ei rein gåve skal kunne kvalifisere til frådrag, og gåva må ikkje vere representasjon. Det er derfor ikkje behov for å regulere reine gåver i framlegget.

       4) Motytinga frå den som mottar ei irregulær yting kan vere av ymse slag. Mellom anna kan det vere passivitet, t.d. at ein let vere kontroll, eller ein fysisk teneste, t.d. å lose ytaren utanom eit hinder eller forseinkande punkt i hans næringsutøving, eller påskunding av ei sakshandsaming for å spare tid. Det kan òg vere ei beslutning eller påverknad av andre si avgjerd. Alle slag av motytingar er relevante ved vurderinga av frådragsrett etter lovframlegget.

       Normalt vil motytinga vere av verdi for ytaren, anten direkte eller som redusert risiko m.m. Ein reknar det for unødvendig å ta dette inn som eit vilkår etter framlegget.

       I mange tilfelle er motytinga frå den muta berre eit middel til å oppnå det eigentlege formålet for mutaren.

       5) Den rettslege standarden tar i første rekkje sikte på urettkommen motyting i forhold til eigen arbeidsgjevar eller oppdragsgjevar.

       Ein eineeigar eller eineinnehavar av eit foretak vil normalt ikkje ha lojalitetsband til overordna o.l. som hindrar han i å la foretaket favorisera enkelte framfor andre.

       6) Den rettslege standarden er meint knytta til ei norsk vurdering, også om staden for yting og motyting er i utlandet. Det vert ikkje tatt omsyn til at allmenn forretningsmoral og forvaltningsskikk kan vere meir rommeleg i enkelte utland enn i Noreg. Lovframlegget leier til nekting av frådrag ut frå ei norsk vurdering, sjølv om den lokale vurderingsnormen på staden er meir aksepterande.

       Likevel må ein ved praktiseringa av den norske regelen ta omsyn til at legale ordningar for løn og lojalitetsband kan vere annleis i enkelte utland enn i Noreg. Mellom anna må ein respektere at ein utanlandsk arbeidsgjevar tillet arbeidstakarane sine å innkassere personlege tilleggsinntekter frå kundar m.m. ved handsaminga av dei på vegner av arbeidsgjevaren. Ved vurderinga av kva enkelte utanlandske arbeidsgjevarar tillet eller ikkje, må ein elles leggje vekt på kva som blir praktisert utan inngrep, ikkje berre på offisielle instruksar.

       7) Det framstår ikkje som naudsynt å trekkje noko grense mot representasjonsutgifter. Slike utgifter kan ikkje trekkjast frå etter skattelova § 44 første ledd a andre avsnittet.

       Det vil kunne vere ein glidande overgang, og ei viss overlapping, mellom representasjon og muting. Dette reiser ikkje handhevingsproblem etter lovframlegget. Regelsetta for representasjon og muting m.m. vil stå ved sida av kvarandre, utan behov for ei skarp avgrensing mellom dei.

       8) Lovframlegget inneber ikkje noko ny regulering av fordelsskattleggjinga av mottakaren av ei yting som har ein mutingsliknande karakter. Etter gjeldande rett vil ytinga normalt vere skattepliktig for mottakaren etter skattelova § 42 første leden. Ei inntekt er ikkje utan vidare skattefri fordi om oppteninga har ei urettkommen side. Men skatteplikta vil kunne falle bort i reproberte forhold, dvs. når mutinga vert rekna for den ulovlege vinninga av eit brotsverk, og ho kan òg bli oppvegd av ei erstatningsplikt overfor den skadelidne ved brotsverket.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Venstre, Lars Sponheim, og representanten Stephen Bråthen, viser til at det i de fleste land som Norge har handelssamkvem med, praktiseres en streng holdning til smøring og bestikkelser. Strafferettslig ansvar kan i Norge håndheves overfor både bestikkeren og den bestukne samt overfor den som forsøker på bestikkelser. Forslaget om en nærmere presisering av at denne typen utgifter ikke skal være fradragsberettiget er i hovedsak myntet på tilfeller der det kreves fradrag for utgifter til muting når disse utgiftene ikke er ulovlige etter mottakerlandets forhold. Skatteloven kan imidlertid ikke tolkes slik at det er fradragsrett for muting i andre land som er ulovlig i Norge. Praksis viser imidlertid at det her er en noe uklar grense samt vanskelige kontrollproblemer.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at OECD har utarbeidet en policy-anbefaling hvor det anbefales en rekke tiltak, blant annet avskjæring av adgangen til fradrag for ulovlige bestikkelser. OECD-vedtaket anbefaler det enkelte land å gjøre bruk av bl.a. skattelovgivningen for å forhindre at landets næringsdrivende i sin internasjonale virksomhet bruker bestikkelser. OECD appellerer videre til at også ikke-medlemsland slutter seg til kampen mot internasjonale bestikkelser. Det er dermed bred internasjonal aksept for den type tiltak departementet her foreslår. Som medlem av OECD bør derfor Norge arbeide for at dette strenge synet får gjennomslag.

       Flertallet mener det må settes en klar standard i norsk skattelov for hva som skal aksepteres som god forretningsmoral. Denne må selvsagt også gjelde overfor virksomhet i land med liberal regulering på dette området. Denne standarden skal følges for å hindre fradrag for utgifter til muting.

       Flertallet viser til at departementet foreslår at det ikke skal kunne kreves fradrag for utgifter til muting m.m. i betydningen urettmessig motytelse. Dette vil virke avklarende i forhold til dagens noe uklare regelverk. Bestemmelsen vil hovedsakelig ramme kontant betaling (uten motytelse), men også varer og tjenester og ulike former for rabatter.

       Flertallet slutter seg til departementets forslag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at departementet foreslår at det i skatteloven skal fastsettes at fradrag for utgifter til bestikkelser ikke kan kreves. Disse medlemmer er enig i at bestikkelser og andre former for korrupsjon er en forretningspraksis som er uheldig og som bidrar til at markedsøkonomien fungerer dårlig. Disse medlemmer viser til at hensikten med lovforslaget først og fremst er å sette en norm for norske selskapers oppførsel i andre land da straffeloven i Norge klart regulerer de samme forhold. Disse medlemmer er enig i at norske selskaper bør holde en høy etisk standard i forhold til flere aspekter ved næringsvirksomhet i utlandet, f.eks. miljøspørsmål, menneskerettighetsspørsmål, forholdet til forretningspraksis. Ut fra ønsket om å bidra til en slik høy etisk moral er disse medlemmer enig i at det i skatteloven inntas en regel som klargjør at man ikke kan få fradrag for bestikkelser. Disse medlemmer vil vise til at spørsmålet om hva som skal beregnes som bestikkelser er den vesentligste uklarheten ved Regjeringens lovforslag. Disse medlemmer antar at det i dag er få tilfeller hvor det er snakk om at det er åpenbart at det er slike ytelser det kreves fradrag for. Disse medlemmer viser til at departementet i høringsutkastet mente at fradragsretten skulle hvile på normer og standarder for akseptabel forretningsdrift i Norge, mens man i proposisjonen har lempet noe ved å si at man « ved praktiseringa av den norske regelen skal ta omsyn til at legale ordninger for lønn og lojalitetsband kan vera ansleis i enkelte utland enn i Norge ». Disse medlemmer mener det er grunn til å legge vekt på denne siste uttalelsen fra departementet. Det bør legges vekt på at andre lands forretningspraksis og lovregler kan være både romsligere og strengere enn i Norge, og at det ikke ensidig kan legges vekt på norske normer og vurdering av hva slags fradrag som skal gis. Det er f.eks. i en rekke land vanlig at man må bruke lokale representanter/agenter for å oppnå kontakt med andre forretningsdrivende eller offentlige myndigheter. Videre vil grensene for gaver etc. kunne lede til hyppige konflikter mellom skattepliktige selskaper og ligningsvesenet om grensedragningen. Disse medlemmer ser at det er vanskelig å sette opp en utførlig liste over hva som skal oppfattes som muting eller bestikkelser, og mener derfor at ligningsmyndighetene i slike spørsmål må legge vekt på det lovverket og den forvaltningspraksis som er i det angjeldende land, ikke bare på norske normer. Disse medlemmer viser videre til at slik OECDs rekommandasjon er utformet, er det først og fremst rettet mot å motarbeide bestikkelser som bryter med lokale lover, ikke mot at forretningspraksis som skal falle innenfor norske normer og norsk regelverk.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, viser til at bestikkelser og ulike former for irregulære ytelser og motytelser er et betydelig samfunnsproblem. Problemet har hittil vært ekstra uhandterlig i Norge, fordi etterkrigstidas regjeringer har klart å opprettholde en myte om at bestikkelser o.l. som forretningsmetode eller politisk metode bare forekommer i utland som befinner seg et godt stykke sør for København.

       Dette medlem mener at Regjeringas forslag om en tilføyelse i skattelovens § 44 er et brukbart første steg på veien. Når en får en slik lovregel, vil det virke som en viss hjelp for de som ønsker å avsløre og bekjempe bestikkelser o.l. Det gjør slutt på en norsk rettstilstand som er prega av at det til og med er avsagt dom for at utgifter til bestikkelser o.l. er fradragsberettiget.

       Samtidig har dette medlem begrensa tro på at lovbestemmelsen vil ha stor virkning i seg selv. Dette medlem kjenner ingen eksempler på en markedsøkonomi som fungerer uten bruk av bestikkelser og tilhørende motytelser. Dette er en innvevd del av dagens økonomiske og politiske system, selv om fenomenets eksistens fortsatt fornektes i langt større grad i Norge enn i mange andre land med tilsvarende økonomiske forhold. Dette medlem vil be regjeringa følge opp denne lovendringa med å foreslå ei modernisering av straffelovens bestemmelser slik at det både blir straffbart å bestikke og å motta bestikkelser, og slik at en får straffebestemmelser som rammer både offentlige og private aktører. En slik modernisering av straffelovens bestemmelser bør bygge på de erfaringer en har med bestikkelser o.l. i Norge på 80- og 90-tallet.