8.1 Innledning
Særreaksjonsutvalget uttaler at dets sammensetning burde vært bredere hvis spørsmålet om særreaksjon overfor tilregnelige lovbrytere skulle undergis en grunnleggende ny utredning, men har likevel vurdert også dette spørsmålet.
Et flertall i Straffelovrådet foreslo å oppheve sikrings- og det gamle forvaringssystemet og foreslo en ny særreaksjon kalt forvaring som skulle være en tidsubestemt anbringelse i fengsel. Reaksjonen skulle formelt sett være straff, og det skulle ikke kunne idømmes alminnelig straff i tillegg. Forvaring skulle kunne idømmes når forbrytelsen, lovbryterens sinnstilstand og tidligere atferd ga grunn til å anta at lovbryteren var særlig farlig. Som hovedregel skulle forvaring bare kunne idømmes for nærmere oppregnede grove forbrytelser. Unntaksvis skulle forvaring også kunne idømmes for andre forbrytelser hvis forbryteren tidligere hadde begått noen av de nevnte alvorlige forbrytelsene. Forvaringen skulle i utgangspunktet ikke kunne overstige 15 år. Et mindretall i Straffelovrådet gikk imot at tilregnelige skulle kunne idømmes særreaksjon. Begrunnelsen var at man ikke med tilstrekkelig sikkerhet kan forutsi om det er fare for gjentakelse. Straffelovkommisjonen sluttet seg til Straffelovrådets flertall.
8.2 Er det behov for en særreaksjon for tilregnelige lovbrytere
Et alternativ til særreaksjon er å utnytte gjeldende vide strafferammer bedre enn i dag og evt. åpne for skjerpede strafferammer når visse vilkår er oppfylt. Ulempen er imidlertid at det fastsettes et bestemt tidspunkt for løslatelse uavhengig av om vedkommende fremdeles utgjør en fare for samfunnet. Hvis man ikke har noe alternativ til tidsbestemt straff, vil domstolene også kunne gardere seg ved å benytte en svært streng straffeutmåling, noe som kan gi en utilsiktet straffskjerping. Utvalget mener det er behov for å kunne idømme en snevert avgrenset gruppe tilregnelige lovbrytere en særreaksjon. Grunnlaget skal være en vurdering av farligheten ut fra forholdene på domstiden. Varigheten av reaksjonen skal avgjøres etter en løpende vurdering av lovbryterens farlighet under fullbyrdelsen. Det foreslås å oppheve gjeldende regler om sikring. I stedet foreslår utvalget særreaksjonen « forvaring i anstalt under fengselsvesenet ». Forvaring skal være straff, men innholdet i forvaringen skal være forskjellig fra fengselsstraffen og må tilpasses de dømtes særlige behov.
Et stort flertall av høringsinstansene er enige i at det er behov for en særreaksjon for farlige, tilregnelige lovbrytere. De høringsinstanser som går imot ordningen, fremhever bl.a. at forslaget ikke fjerner ulempene ved sikringsinstituttet, nemlig tidsubestemtheten og det at man straffes for fremtidige handlinger. Flere høringsinstanser er positive til det innhold utvalget forutsetter at forvaringen skal ha. Andre legger inn forutsetninger om betydelig ressurstilførsel for sin tilslutning til forslaget.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og forslag, og understreker at det av hensyn til samfunnsbeskyttelsen er nødvendig å ha sanksjoner overfor enkelte særlig farlige lovbrytere. Departementet går i likhet med utvalget inn for å oppheve det dobbeltsporede system med både straff og sikring. Departementet er enig i at forvaringen bør ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand. De særreaksjonsdømte står i en spesiell stilling, bl.a. fordi reaksjonen er tidsubestemt og de dømte skal undergis en løpende farlighetsvurdering. Det vil være et mål å søke å påvirke den domfeltes personlighetsutvikling. Det antas at en del av de forvaringsdømte vil bli plassert i den såkalte gråsoneanstalten som er planlagt i Trondheims-regionen.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enig i at det er nødvendig med sikkerhetstiltak overfor særlig farlige lovbrytere for å beskytte samfunnsborgerne mot de farligste forbrytelsene. Flertallet mener at dette hensynet ikke kan avhjelpes ved at domstolene anvender lengre fengselsstraffer overfor denne gruppen forbrytere. Det vil være aktuelt med individuelle vurderinger ut fra faren for gjentakelse, slik at en tidsubestemt særreaksjon fastsatt i forkant kan virke etter sin hensikt.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet, har merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (1996-1997) har varslet at arbeidet med gråsoneanstalten i Trondheims-området er lagt på is. Dette flertall avventer nødvendige forslag til alternative løsninger som vil bli fremmet i Regjeringens bebudede kriminalomsorgsmelding.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er i tvil om det er riktig å fastsette særreaksjonen som straff, eller om det også som hittil burde være en ordning med en fengselsstraff for selve forbrytelsen, og forvaring ut fra hensyn til farligheten og faren for gjentakelsen deretter. Når dette flertallet likevel finner å ville støtte Regjeringens forslag om kun å fastsette en tidsubestemt særreaksjon også som straff, forutsetter dette flertallet at det ikke kan være snakk om at særreaksjonen blir en mildere straff enn det som ville blitt gitt for et tilfelle hvor det ikke forelå fare for gjentakelse. Etter dette flertallets oppfatning burde det derfor alltid fastsettes en minstetid for særreaksjonens lengde.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil også vise til at dersom man ikke har noe alternativ til tidsbestemt straff, kan man risikere at dommerne utmåler en lengre straff enn nødvendig for å beskytte samfunnet mot noen få, særlig farlige lovbrytere.
Disse medlemmer er enig i at det tosporede systemet med straff og sikring må oppheves. Forvaring som særreaksjon for tilregnelige er straff, og disse medlemmer mener det er riktig å bare idømme en straff. Disse medlemmer vil også understreke at den tidsubestemte straffen må ha et annet innhold enn ordinær straff. Det må være et mål at ekspertise fra flere fagområder er med på å gjøre den dømte mindre farlig. Med individuelle soningsplaner er dette et element som også vil komme inn i den ordinære soningen, men disse medlemmer mener at dette må få en helt spesiell plass i soningen til de særlig farlige lovbryterne.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til merknader i B.innst.S.nr.4 (1996-1997) der disse medlemmer presiserte at en eventuell opprettelse av ressursavdelingen ved Trondheim kretsfengsel ikke må føre til skrinlegging av planene for etablering av et spesialfengsel i Malvik. Disse medlemmer vil vurdere etableringen av et eget fengsel for straffe- og/eller sikringsdømte med store adferdsavvik i forbindelse med den kommende stortingsmeldingen om kriminalomsorg.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er enig i at det dobbeltsporete systemet med både straff og sikring bør oppheves, men dette medlem går imot den foreslåtte forvaringsreaksjonen. En person skal straffes for gjerninger som han er strafferettslig ansvarlig for. Dette medlem vil peke på at en tidsubestemt straff på grunnlag av fare for gjentakelse i prinsippet betyr at man straffer personer for handlinger de ikke har begått. Det er grunn til å understreke at den nye forvaringsordningen innebærer at de mest betenkelige sider ved sikringsordningen blir videreført, nemlig tidsubestemtheten og det faktum at den dømte blir straffet ved opphold i fengsel for lovbrudd han ikke har begått. Det sistnevnte forhold blir ytterligere tydeliggjort nå når forvaring formelt sett skal være straff. Sikringsordningen regnes formelt ikke som straff - selv om forskjellen i praksis har vært ubetydelig. Den nye forvaringsordningen slår uttrykkelig fast at det er adgang til å straffe for ugjort gjerning.
Dette medlem vil hevde det prinsipielle syn at en straff skal være tidsbestemt.
For den enkelte lovbryter vil en tidsubestemt reaksjon være en sterk ekstrabelastning. En grunnleggende forutsetning for å kunne forsvare å idømme en tidsubestemt særreaksjon for farlige personer, må være at en med stor grad av sikkerhet kan forutsi farlighet. Departementet erkjenner at det ikke finnes noen sikker metode for å kunne forutsi farlighet, og begrunner forslaget om forvaring med at samfunnets behov for vern tilsier en særreaksjon selv om farlighet ikke kan fastslås med sikkerhet.
Flertallet i komiteen viser til objektive elementer som skal være hovedelementer i bedømmelsen av farlighet. Av disse objektive elementer framhever flertallet at bl.a. alkohol, stoffavhengighet og sosial situasjon skal være hovedelementer i en slik farlighetsvurdering. Dette medlem mener det er vanskelig ut fra en vurdering av farlighet knyttet til alkohol og stoffavhengighet på domstidspunktet, å forutsi farlighet 10-15 år fram i tida.
I henhold til proposisjonen mener departementet at forvaring vil ha størst selvstendig betydning ved middels lange dommer. I mange tilfeller vil forvaring i så fall innebære en vesentlig straffeskjerpelse, noe dette medlem ser som lite rimelig. Ved alvorlige lovbrudd med strafferamme på mellom 10 og 21 år og med adgang til straffeskjerping pga. gjentagelse, vil imidlertid lengre dommer være det normale. Med den minstetid proposisjonen angir for forvaring på 5 år, og en øvre grense på 10 år i normaltilfellene, er det derfor uvisst om forvaring vil medføre lengre soning enn en ordinær dom. Dette medlem mener dette reduserer behovet for en egen særreaksjon ved alvorlige forbrytelser. Dette medlem vil peke på at individualprevensjon er et av straffens viktigste formål. Forvaringsdom begrunnes særlig med individualprevensjon. Etter dette medlems oppfatning vil en klar og forutsigbar trussel om straffeskjerping ved gjentagelse ha en vel så preventiv effekt som en tidsubestemt straffereaksjon, der straffens lengde ikke fastsettes på forhånd.
Dette medlem mener i likhet med flertallet at det er viktig å verne samfunnet mot farlige personer. Dersom en person anses å være akutt farlig, mener imidlertid dette medlem at det er det psykiske helsevern som skal ha ansvaret for å ta hånd om vedkommende. Dette medlem mener det er kunstig å opprette et skille i behandlingen av personer som anses som farlige ut fra om de har begått et alvorlig lovbrudd eller ikke. Behovet for beskyttelse fra samfunnets side vil være like stort der det (ennå) ikke er begått noen straffbar handling.
Det har vært reist betenkeligheter i forhold til utstrakt bruk av administrative tvangshjemler, men dette er en rettssikkerhetsproblematikk som allerede er satt på dagsordenen innen psykiatrien, og som også blir, og bør bli viet økende oppmerksomhet fra sentrale myndigheter. Dette medlem ser ikke bort fra at det er behov for en drøfting av gjeldende tvangshjemler i lov om psykisk helsevern, og at et bortfall av straffereaksjoner som er tidsubestemte slik dette medlem foreslår vil øke behovet for en slik gjennomgang. Dette medlem kan imidlertid ikke se at et bortfall av tidsubestemte straffereaksjoner prinsipielt innebærer noe nytt for det psykiske helsevernets ansvar for psykisk syke, farlige personer.
Dette medlem mener i likhet med departementet at innholdet i soningen må tillegges særlig stor vekt for straffedømte som anses som farlige, og at ulike tiltak under soningstiden med sikte på rehabilitering er helt vesentlig. Dette medlem vil imidlertid etterlyse en mer gjennomarbeidet planlegging av soningstilbudet for denne gruppen. I proposisjonen nøyer departementet seg med å slå fast at de forvaringsdømte trenger et annet soningstilbud enn det ordinære, uten at man går nærmere inn i hva dette soningstilbudet skal gå ut på, eller har foretatt noen beregninger av hva et utbygget soningstilbud vil koste. Dette medlem savner et forslag til innhold i soningen for forvaringsdømte. Dette medlem viser til at en under kriminalomsorgen har bygd ut og satser på en videre utbygging av differensierte soningsformer. Dette medlem kan ikke se hva et « kvalitativt annerledes » innhold for forvaringsdømte vil inneholde. Dette medlem mener målsettingen om rehabilitering må være et hovedpoeng i forhold til denne gruppen - enten de dømmes til forvaring eller ordinær fengselsstraff, og at det følgelig er svært viktig å få en nærmere gjennomgang av soningstilbudet. Dette medlem viser i den forbindelse til at flere høringsinstanser har støttet forslaget under forutsetning av en betydelig ressurstilførsel når det gjelder innholdet i soningen. Etter dette medlems oppfatning er det i tillegg til økte ressurser dessuten viktig å bygge ut et mer effektivt ettervernsopplegg for denne gruppen, der kriminalomsorg i frihet og psykiatrien i fellesskap kan sette inn de tiltak som anses mest hensiktsmessige. Dette medlem vil peke på at samarbeidet mellom disse instansene er vesentlig bedret de siste årene, og at det nå er et godt grunnlag for å arbeide videre for å bedre oppfølgingen av de som anses å være farlige.
Dette medlem vil etter dette stemme imot forslagene til endringer i straffeloven § 15 nytt andre ledd, §§ 39 c-39 h, militær straffelov § 12 nr. 1 og straffeprosessloven § 281 tredje ledd.
8.3 Nærmere om farlighetsbedømmelsen
Utvalget peker på at vi mangler en vitenskapelig metode som med høy grad av sikkerhet kan identifisere de farlige lovbrytere. Utvalget mener imidlertid at spørsmålet om en lovbryter er særlig farlig kan fastslås med tilstrekkelig sikkerhet på domstiden, og foreslår en ordning der farlighetsbedømmelse på domstiden suppleres med en løpende vurdering under fullbyrdelsen. Bedømmelsen skal skje ut fra objektive kjennetegn som arten og grovheten av den kriminalitet som er begått, tidligere atferd, alkohol- eller stoffavhengighet, sosial situasjon m.v. Rent unntaksvis vil det være behov for psykiatrisk ekspertise når lovbryteren er tilregnelig. Det er retten som skal ta stilling til hvor farlig tiltalte er, og om det er behov for en særreaksjon.
Noen høringsinstanser peker på at farlighetsvurderingen er vanskelig, men mener forslaget er bedre enn gjeldende ordning. Enkelte mener at usikkerheten knyttet til farlighetsbedømmelsen tilsier at særreaksjonen ikke bør innføres.
Departementet legger til grunn at enkelte tilregnelige lovbrytere er særlig farlige, og at det av hensyn til samfunnets behov for vern må reageres med en strafferettslig særreaksjon overfor disse. Hensynet til den særreaksjonsdømte tilsier imidlertid at det foretas en løpende farlighetsvurdering. Det forutsettes at færre vil bli idømt forvaring etter forslaget enn antall sikringsdømte etter dagens regler. Departementet mener i likhet med utvalget at det ville knytte seg atskillige ulemper til en ordning der farlighetsbedømmelsen skulle foretas ved tidspunktet for prøveløslatelse. Domstolene måtte uansett foretatt en farlighetsbedømmelse på domstidspunktet. Departementet går derfor inn for Særreaksjonsutvalgets modell.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enig i at det er mest hensiktsmessig å foreta en farlighetsbedømmelse på domstidspunktet, men forutsetter som i forslaget at det også suppleres med en løpende vurdering under fullbyrdelsen av særreaksjonen. Flertallet er likeledes enig i at det kan være vanskelig å gi en sikker bedømmelse av farlighet, men mener at det bør være grunnlag for å fastslå om en lovbryter er særlig farlig når en dom avsies. I denne sammenheng vil flertallet også fremheve at det er objektive kjennetegn som arten og hvor grov forbrytelse som er begått, tidligere atferd, alkohol- og stoffavhengighet, sosial situasjon m.v. som skal være hovedelementer i bedømmelsen av farligheten. Flertallet regner likevel med at det vil være behov for psykiatrisk ekspertise i mange tilfeller fremdeles, men vil fremheve at det er retten som skal ta standpunkt til hvor farlig tiltalte er, og om det slik sett er riktig å idømme en særreaksjon.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad ovenfor under pkt. 8.2.
8.4 Nærmere om vilkårene for forvaring
Særreaksjonsutvalget foreslår at det skal være et grunnvilkår for å idømme forvaring at tidsbestemt straff ikke ansees tilstrekkelig til å verne samfunnet. Forvaring vil først og fremst være aktuelt ved korte eller middels lange fengselsstraffer. Etter utkastet til ny § 39 c nr. 1 i straffeloven er det dessuten et vilkår at lovbryter må ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse innenfor nærmere angitte grupper av lovbrudd. Det stilles også krav om at lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt, og at det er fare for gjentakelse. I § 39 c nr. 2 åpnes det også for forvaring i tilfeller hvor lovbryteren finnes skyldig i en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i § 39 c nr. 1. Det er også her et krav at lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse som nevnt i denne bestemmelsen. I tillegg er kravet til gjentakelsesfare kvalifisert. Endelig åpnes i § 39 c nr. 3 for å idømme forvaring selv om lovbryteren ikke tidligere er dømt for en alvorlig forbrytelse som angitt. Forutsetningen er at lovbryteren nå finnes skyldig i flere slike alvorlige forbrytelser og at det foreligger gjentakelsesfare. Flertallet i utvalget mente at dersom forbrytelsene ble ansett som ett fortsatt straffbare forhold, skulle ikke dette kunne kvalifisere til forvaring. Mindretallet mente det måtte være tilstrekkelig at tiltalte ble kjent skyldig i å ha begått flere enn en forbrytelse selv om disse var begått i noenlunde sammenheng. Straffelovkommisjonen var enig med mindretallet.
Høringsinstansene er delt i synet på hvorvidt handlingene må ha funnet sted ved forskjellige anledninger og således regnes som flere, selvstendige forbrytelser for at forvaring skal kunne idømmes.
Departementet er enig med Særreaksjonsutvalget i at grunnvilkåret for idømme forvaring bør være at tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig for å verne samfunnet. Øvrige vilkår for forvaring er også i samsvar med Særreaksjonsutvalgets forslag. Den norske Advokatforening mener forbrytelsens art bør presiseres nærmere, men departementet mener det bør være opp til domstolene å fastlegge nærmere hvor grensene går. Når det gjelder lovbrudd som anses som et fortsatt forhold, slutter departementet seg til utvalgets mindretall. Det bør være mulig å idømme forvaring i de tilfeller der flere forbrytelser er begått ved flere handlinger uten at det nødvendigvis dreier seg om flere « anledninger ». Departementet mener imidlertid at en enkelt overtredelse ikke skal være nok til å idømme forvaring.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i de foreslåtte vilkårene for forvaring, men mener at begrepet alvorlig forbrytelse innenfor nærmere angitte grupper av lovbrudd også må omfatte flere forbrytelser innen samme gruppe som i sum gjør den straffbare aktivitet alvorlig.
Flertallet viser i denne sammenheng til sine tilsvarende synspunkter i innstillingens pkt. 7.3 (4). Etter flertallets syn vil det også være nødvendig etter en tid å vurdere om bestemmelsen i straffelovens § 39 c nr. 1 inneholder for sterke begrensninger av i hvilke tilfeller denne bestemmelsen kan anvendes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i de foreslåtte vilkårene for forvaring. Disse medlemmer ser det som riktig både i forhold til behovet for samfunnsbeskyttelse og for å ikke skape et unødvendig komplisert regelverk, å la flere forbrytelser begått ved flere handlinger - uten at det er ved flere anledninger - og forhold som blir bedømt som en forbrytelse, være nok til forvaring. Videre ser disse medlemmer ingen grunn til å utvide begrepet alvorlig forbrytelse. Det antas at behovet for samfunnsbeskyttelse er ivaretatt gjennom at bestemmelsen åpner for at også andre forbrytelsestyper enn de spesifiserte kan gi grunnlag for forvaring, så lenge forbrytelsen har krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatt disse rettsgodene for fare.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 8.2.
8.5 Psykiatriens rolle i saker om forvaring - personundersøkelse
Det er etter gjeldende rett en forutsetning for dom på sikring at lovbryteren har vært undergitt rettspsykiatrisk undersøkelse. Straffelovrådet gikk inn for at psykiatrien skulle spille en langt mindre sentral rolle enn i gjeldende rett. Særreaksjonsutvalget gikk enda lengre i denne retning når det gjaldt tilregnelige lovbrytere. Utvalget foreslo at det bare skulle være nødvendig med rettspsykiatrisk undersøkelse før en eventuell forvaringsdom når det var tvil om tiltaltes tilregnelighet. De sakkyndige skulle begrense seg til en diagnostisk beskrivelse og prognosen for en sykelig tilstand. Utvalget gikk likevel inn for at personundersøkelse alltid skulle foretas før det ble avsagt dom på forvaring. Høringsinstansene er delt i synet på rettspsykiatriens rolle i forvaringssaker.
Departementet går som utvalget inn for at det som hovedregel bare skal foretas personundersøkelser i forvaringssaker, men foreslår i tillegg en adgang for retten til å få foretatt en rettspsykiatrisk undersøkelse der dette anses hensiktsmessig. Departementet viser til at det kan være ønskelig å få en slik vurdering selv om det ikke er tvil om tilregnelighetsspørsmålet.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter departementets forslag om at det må være adgang til å foreta rettspsykiatrisk undersøkelse også i saker hvor det ikke er tvil om tilregnelighetsspørsmålet når det ellers anses hensiktsmessig.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 8.2.
8.6 Forvaringens varighet - løslatelse på prøve
Særreaksjonsutvalget foreslo at det skulle fastsettes en tidsramme for forvaring som vanligvis ikke skulle overstige 10 år, og som ikke kunne overstige 15 år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten skulle retten likevel kunne forlenge den fastsatte rammen med inntil 2 år av gangen. Utvalgets forslag ga noe kortere tidsrammer både for maksimumsforvaring og for forlengelse enn Straffelovrådet gikk inn for. Saken skulle reises for herreds- eller byretten senest 3 måneder før forvaringstiden løper ut. Det skulle kunne fastsettes en minstetid for forvaring som ikke måtte overstige 5 år. En forvaringsdømt skulle etter forslaget kunne løslates på prøve med en prøvetid på 1-3 år. Straffelovrådet foreslo noe lengre prøveperiode. Prøveløslatelse kan begjæres av domfelte og av fengselsmyndighetene. Påtalemyndigheten fremmer saken for herreds- eller byretten. Det ble foreslått å si uttrykkelig i loven at saken skal påskyndes. Rettslig behandling av prøveløslatelsen er ikke nødvendig hvis påtalemyndigheten samtykker i slik løslatelse. Den domfelte skal ikke kunne begjære prøveløslatelse før ett år etter at forvaringsdommen eller den dom som nekter prøveløslatelse er endelig.
Advokatforeningen går inn for å begrense maksimumstiden for forvaring til 10 år. En del høringsinstanser viser generelt til at forslaget gir de særreaksjonsdømte økt rettssikkerhet.
Departementet støtter utvalgets forslag til tidsrammer for forvaringen. Departementet går også inn for at alle saker om forlengelse av særreaksjonen skal reises for herreds- eller byretten. Også når det gjelder reglene for prøveløslatelse følger departementet Særreaksjonsutvalgets forslag. Advokatforeningen har foreslått at spørsmålet om prøveløslatelse skal prøves etter en viss tid også der domfelte ikke selv har begjært dette. Departementet antar at fengselsmyndighetene i disse tilfellene vil sørge for at det begjæres prøveløslatelse der det er grunnlag for det. Retten skal kunne sette samme vilkår som ved betinget dom. Dersom fengselsmyndighetene beslutter prøveløslatelse (der påtalemyndigheten samtykker) foreslås det en mer begrenset kompetanse til å sette vilkår. Reglene om endring av særvilkår og forlengelse av prøvetid skal gjelde på samme måte i forvaringstilfellene som ved betinget dom. Ved alvorlig eller gjentatt vilkårsbrudd kan påtalemyndigheten reise sak om gjeninnsettelse. Forslaget om større grad av domstolsbehandling har fått bred støtte under høringen, men noen peker på faren for at det kan gå lang tid mellom vilkårsbrudd og gjeninnsettelse. Departementet er enig i at tidsmomentet er viktig, men mener at et lovfestet krav til hurtighet i saksbehandlingen imøtekommer dette behovet i tilstrekkelig grad.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det i departementets forslag til ny § 39 e i straffeloven er inntatt bestemmelser om at det i en dom på forvaring både kan fastsettes en minstetid og en lengstetid. Flertallet er av den oppfatning at en dom på forvaring ikke skal være kortere enn det en dom på ubetinget fengsel ville vært. Etter flertallets syn ville det kunne bringe hele instituttet med forvaring i vanry dersom eksempelvis en som tidligere er dømt for drap og blir dømt for drap igjen kan ilegges forvaring som er vesentlig kortere enn den tiden en annen som blir dømt for en tilsvarende forbrytelse må sone i fengsel før prøveløslatelse kan skje. Flertallet finner det derfor nødvendig å utvide domstolenes mulighet til å fastsette en adekvat reaksjon. Det er etter flertallets syn nødvendig at domstolene gis en sentral rolle når det senere forløpet av særreaksjonen skal vurderes.
Det er derfor nødvendig, både å øke den maksimale tiden domstolene kan idømme forvaring, samt å øke den minstetiden som domstolene kan fastsette for forvaringen. Flertallet finner at det blir best sammenheng i reaksjonssystemet dersom domstolene gis en mulighet til å idømme forvaring i et like langt tidsrom som maksimal fengselsstraff på 21 år. Flertallet finner videre at den minstetiden som kan fastsettes bør økes til 10 år.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« § 39 e første ledd første og andre punktum skal lyde:
I dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige femten år, og ikke kan overstige en og tyve år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil fem år om gangen. »
« § 39 e andre ledd skal lyde:
Det bør også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige ti år. »
Flertallet er også enig i at man i og med bortfallet av muligheten for åpen sikring som man har hatt til nå, helt åpenbart må ha regler for prøveløslatelse også fra en dom på forvaring. Flertallet mener at det også her kan være nødvendig å ha adgang til en lengre prøvetid enn 3 år, og foreslår at man kan forlenge prøvetiden med opptil ytterligere 2 år, også med en maksimumstid på 5 år, i stedet for som foreslått, 3 år. Flertallet fremmer forslag til endring av straffeloven § 39 f i tråd med dette. Flertallet vil også understreke betydningen av at det kontrolleres at vilkårene for løslatelse på prøve etterleves, og at det reageres ved gjeninnsettelse ved alvorlige brudd. Flertallet vil også peke på at det må være adgang til innsettelse i varetekt dersom bruddene på vilkårene for prøveløslatelsen igjen kan aktualisere faren for nye alvorlige straffbare handlinger av den art som begrunnet særreaksjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i tidsrammene for forvaring som foreslått av departementet. Disse medlemmer viser til at forvaringens anvendelsesområde i hovedsak vil være saker hvor alternativet ville vært en kortere eller mellomlang tidsbestemt fengselsstraff. Det vil derfor i praksis neppe kunne oppstå tilfeller hvor vedkommende ville fått en lengre soning enn om ubetinget fengselsstraff i stedet hadde blitt idømt. I tillegg åpnes det for at maksimumsstraffen i unntakstilfelle vil kunne være 15 år, og dessuten har domstolene mulighet til ytterligere forlengelse to år av gangen der det er påkrevd for å beskytte samfunnet mot farlige forbrytere. Disse medlemmer støtter også forslaget om mulighet til å kunne idømme en minstetid, begrenset oppad til fem år. Disse medlemmer mener at tidsubestemtheten i seg selv er en belastning for domfelte, og at vi ikke må legge opp til ordninger hvor en slik straff kan bli brukt lenger enn hva det er behov for.
Disse medlemmer er enig i at regler for prøveløslatelse også må gjelde ved forvaring, og at ved en eventuell gjeninnsettelse i prøvetiden må de samme reglene som for andre strafferettslige prøvesituasjoner gjelde.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag til endringer i straffeloven:
« § 39 e første ledd første og andre punktum skal lyde:
I dom på forvaring skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige ti år, og ikke kan overstige femten år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil to år om gangen. »
« § 39 e andre ledd skal lyde:
Det kan også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige fem år. »
« § 39 f første ledd skal lyde:
Løslatelse før forvaringstidens utløp skjer på prøve med en prøvetid fra ett til tre år. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 8.2.
8.7 Noen folkerettslige spørsmål
Departementet viser til at saker om prøveløslatelse skal påskyndes. De krav til domstolsbehandling, saksbehandlingstempo og prøving med jevne mellomrom som følger av Menneskerettighetskonvensjonen art. 5 (4) er etter departementets syn oppfylt. Ved forvaring skal en dom som går ut på prøveløslatelse ikke få virkning før den er rettskraftig. Det innebærer at den dømte kan holdes i forvaring til ankeinstansen endelig har avgjort saken. Departementet mener dette ikke vil stride mot konvensjonens krav. Prinsippet om tidsubestemthet innebærer etter departementets syn heller ikke noe brudd på konvensjonen.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, deler Regjeringens syn på forholdet til Menneskerettighetskonvensjonen.
Flertallet viser for øvrig til brev fra Justisdepartementet av 29. februar 1996, jf. vedlegget.