Justisdepartementet legger i proposisjonen fram forslag om enkelte endringer i lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (FAL). Forslagene har i all hovedsak sin bakgrunn i uklarheter eller utilsiktede virkninger som er oppstått i forbindelse med vedtakelsen av den nye forsikringsavtaleloven.
Departementet foreslår å endre § 13-4 annet ledd slik at de særlige begrensningene for forsikringsselskapenes adgang til ved livsforsikring å redusere erstatningsansvaret eller å si opp forsikringsavtalen som følge av at den forsikrede har forsømt sin opplysningsplikt, ikke skal gjelde i like stor utstrekning ved uføredekning som ved dødsfallsdekning.
Videre foreslås forsikringsselskapenes adgang til ved kollektivforsikringer å ta forbehold for utbetalinger som følge av sykdom som kollektivmedlemmet hadde da forsikringen begynte å løpe, utvidet til også å omfatte særlige ytelser som tilfaller etterlatte som følge av kollektivmedlemmets død, jf. § 19-10.
Departementet foreslår dessuten å endre reglene om selskapenes plikt til å informere om mulighet for nemndsbehandling når de varsler om at de vil redusere erstatningen eller si opp forsikringsforholdet, jf. § 4-14 og § 13-13. Selv om selskapene forsømmer informasjonsplikten, skal de ikke uten videre miste muligheten til å gjøre sviksinnsigelser gjeldende.
For øvrig foreslås noen mindre endringer av teknisk og språklig art for å rette opp unøyaktigheter og feil i lovteksten.
Departementet foreslår i tillegg en endring i lov 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring § 9 a , slik at den utvidede lovvalgsadgangen for store foretak fullt ut blir i samsvar med EØS-avtalens bestemmelser.
Anvendelse av reglene om livsforsikring på uføredekning, § 13-4 annet ledd
Etter forarbeidene til FAL skal lovens spesialbestemmelser om livsforsikring også få anvendelse når det er tegnet uføredekning i tilknytning til en ren dødsrisikoforsikring eller en sammensatt livsforsikring, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 49 (1988-1989) s. 108. Uføredekningen kan ha form av rett til premiefritak, uførepensjon eller uførekapital. Det har bl.a. fra forsikringshold vært reist spørsmål om det er rimelig å likestille uføredekning med dødsfallsdekning i alle de spesialbestemmelsene som finnes i FAL om livsforsikring. Spesielt gjelder dette FAL § 13-4 annet ledd som begrenser forsikringsselskapets rett til å påberope seg mangelfulle opplysninger ved livsforsikring.
FAL § 13-4 fastsetter visse begrensninger i forsikringsselskapenes adgang til å sette ned erstatningsansvaret etter § 13-2 eller si opp en personforsikringsavtale etter § 13-3 som følge av at forsikringstakeren eller den forsikrede har gitt mangelfulle opplysninger.
§ 13-4 annet ledd innebærer i korthet at selskapet ved livsforsikring bare har sviksinnsigelsen i behold når det er gått to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe. Det kan da ikke lenger gjøres gjeldende at forsikringstakeren eller forsikrede har forsømt opplysningsplikten uaktsomt eller grovt uaktsomt. En slik uangripelighetsregel var ikke inntatt i den gamle forsikringsavtaleloven 1930, men er ifølge forarbeidene til 1989-loven ment å være en lovfesting av forsikringsselskapenes vilkårspraksis, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 49 (1988-1989) s. 121. Etter at den nye forsikringsavtalen trådte i kraft, har det fra flere hold vært påpekt at § 13-4 annet ledd ved også å omfatte uføredekning innebærer en utilsiktet realitetsendring i forhold til tidligere forsikringspraksis.
Høringsrunden
Departementet foreslo i høringsrunden å endre FAL § 13-4 annet ledd slik at avskjæringsregelen i første punktum ikke får anvendelse ved uføredekning. Som følge av et slikt unntak vil de alminnelige bestemmelsene i § 13-2 og § 13-3 komme til anvendelse uavhengig av hvor lang tid det er gått siden selskapets ansvar begynte å løpe. Etter disse reglene vil selskapet kunne begrense erstatningsansvaret dersom forsikrede har forsømt sin opplysningsplikt og det er mer enn bare lite å legge vedkommende til last.
Blant de høringsinstansene som uttrykkelig har uttalt seg om dette spørsmålet støtter Sosial- og helsedepartementet, Kredittilsynet og Norges Forsikringsforbund fullt ut departementets forslag. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Forbrukernes Forsikringskontor ønsker ikke å endre § 13-4 annet ledd.
Departementets vurdering
Det synes å være en bred forståelse blant høringsinstansene om at § 13-4 annet ledd slik den nå lyder griper lenger enn hva som var intensjonen med bestemmelsen og at det er behov for endring. Selv om departementet er enig med de høringsinstanser som har påpekt at også uføredekninger har en sosial karakter, skiller disse dekningene seg klart fra dødsrisikodekning ved at de i prinsippet sikrer forsikringstakeren selv og ikke vedkommendes etterlatte. I henhold til en uangripelighetsregel av den karakter som den som stilles opp i § 13-4, finner derfor ikke departementet det naturlig å likestille uføredekning med dødsrisikodekning.
I høringsbrevet foreslo departementet å unnta uføredekning fra uangripelighetsregelens anvendelsesområde. Som en følge av et slikt forslag vil selskapene kunne avkorte erstatningen også etter to år dersom forsikrede har forsømt opplysningsplikten og det er mer enn lite å legge vedkommende til last, jf. FAL § 13-2 og § 13-3. I lys av høringen har departementet kommet til at man i stedet bør innføre en mer begrenset oppmykning av uangripelighetsbestemmelsen, slik enkelte av høringsinstansene har gått inn for. Departementet foreslår derfor at man når det er gått mer enn to år siden selskapets ansvar begynte å løpe, bare skal gi selskapet adgang til å avkorte erstatningen der forsikrede grovt uaktsomt har forsømt opplysningsplikten.
Helseklausuler - helseforbehold - FAL § 19-10
Selskapenes adgang til å forbeholde seg ansvarsfrihet for arbeidsuførhet som skyldes sykdom eller lyte medlemmet hadde på det tidspunkt selskapets ansvar begynte å løpe, er i § 19-10 utvidet i forhold til den alminnelige regelen i § 13-5 om ansvarsbegrensninger på grunn av den forsikredes helsetilstand. § 19-10 lyder slik:
|
« I kollektiv forsikring kan det uten hinder av § 13-5 avtales at selskapet ikke svarer for arbeidsuførhet som inntrer innen to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe, og som skyldes sykdom eller lyte som medlemmet hadde på det tidspunkt, og som det må antas at medlemmet kjente til. Tilsvarende gjelder for en risiko knyttet til en medforsikret person som ikke har avgitt helseerklæring. » |
I forsikringspraksis har det vært vanlig å operere med ulike typer helseklausuler. I Forsikringslovutvalgets første delutredning NOU 1983:56 beskrives tre type tilfeller av slike helseklausuler som i tidligere praksis førte til ansvarsfrihet for selskapene:
Type 1: Uføreerstatning
Forbehold om ansvarsfrihet for uførhet ved « sykdom eller lyte som den forsikrede må antas å ha hatt ved inntredelsen i forsikringen og som innen to år deretter medfører arbeidsuførhet ».
Type 2: Dødsrisikoforsikring på medlemmets medforsikrede ektefelle
Forbehold om utbetaling av dødsfallerstatning ved medforsikrede ektefelles død hvis « medforsikrede ektefelle dør innen to år etter at ektefellen ble tatt med i forsikringen og dødsfallet skyldes sykdom som ektefellen led av eller skade som ektefellen var rammet av da opptakelsen fant sted ».
Type 3: Ytelser som er avhengig av at medlemmet ved sin død etterlater seg ektefelle
Forbehold om utbetaling av ytelser som er avhengig av at den forsikrede etterlater seg ektefelle (ektefelletillegg/ektefellepensjon), hvis « dødsfallet inntreffer innen et år etter at ekteskapet ble inngått og er en følge av sykdom som det må antas at den forsikrede led av da ekteskapet ble inngått ».
Høringsrunden
Slik § 19-10 er utformet gir den ikke adgang til å avtale ansvarsfrihet ved klausuler av type 3. Norges Forsikringsforbund har i en henvendelse til Justisdepartementet gitt uttrykk for at dette er i strid med de intensjoner som er uttrykt i forarbeidene, og at dette åpner for en adgang til spekulasjon mot selskapet.
I høringsbrevet ga Justisdepartementet bl.a. uttrykk for at det kan være grunn til å vurdere en lovendring i tråd med Forsikringsforbundets forslag.
Under høringen har det ikke kommet vesentlige innvendinger mot forslaget om å endre FAL § 19-10 slik at den også gir adgang til å innta helseforbehold for tilleggsytelser til ektefelle og barn. Enkelte høringsinstanser deler riktignok departementets tvil med hensyn til omfanget av spekulasjon for denne type ytelser, men det er bare Forbrukerrådet som uttrykkelig går mot en endring.
Departementets vurdering
Departementet er kommet til at det også bør åpnes for helseklausuler med forbehold for særlige ytelser for familiemedlemmer ved kollektivmedlemmets død. Departementet legger avgjørende vekt på de prinsipielle betraktninger som ble anført i høringsbrevet samt det forhold at langt de fleste høringsinstansene støtter et slikt endringsforslag. Det understrekes at selskapenes helseforbehold bare kan gjøres gjeldende der medlemmet kjente til sykdommen på det tidspunkt da selskapets ansvar begynte å løpe. Det er m.a.o. ikke lenger adgang til å ta helt objektive forbehold. Departementet går videre inn for at varigheten av helseforbeholdene for denne type tilleggsytelser begrenses til ett år, ettersom denne fristen tidligere var vanlig i de tilsvarende helseklausulene i forsikringsvilkårene.
Følgene av at forsikringsselskapet ikke informerer om adgang til nemndsbehandling - FAL § 4-14 og § 13-13
Bestemmelsene i § 4-14 og § 13-13 gjelder forsikringsselskapenes reklamasjonsplikt når de vil påberope seg ansvarsfrihet eller si opp forsikringen etter reglene om alminnelige forutsetninger for selskapets ansvar, kap. 4 i skadeforsikringsdelen og kap. 13 i personforsikringsdelen. I tillegg pålegger bestemmelsene selskapene å informere forsikringstakeren/den forsikrede om retten til nemndsbehandling m.v. samtidig som de reklamerer.
Forsikringsskadenemnda har i sin praksis lagt til grunn at tilsidesettelse av såvel reklamasjonsplikten som informasjonsplikten medfører at selskapet taper rett til å gjøre innsigelser gjeldende, uavhengig av om forsikrede likevel kjenner retten til å kreve nemndsbehandling.
Nemndas formann har i en henvendelse til Justisdepartementet redegjort for en del tolkningsspørsmål i denne forbindelse, og påpeker at det er svikstilfellene som reiser særlige problemer.
Høringsrunden
Justisdepartementet sa seg i høringsbrevet enig i at gjeldende praksis vil kunne medføre løsninger i svikstilfellene som er uheldige og som kan oppfattes som støtende.
Departementet foreslo derfor å endre § 4-14 og § 13-13 slik at selskapene ikke uten videre taper muligheten til å gjøre sviksinnsigelser gjeldende der informasjonsplikten med hensyn til nemndsbehandling er forsømt.
Blant de høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet, støtter Kredittilsynet, Landsorganisasjonen i Norge, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges Forsikringsforbund og UNI Storebrand AS departementets endringsforslag. Forbrukernes Forsikringskontor, Forbrukerrådet og Forbrukerombudet går imot de foreslåtte endringene. Disse høringsinstansene er først og fremst opptatt av det forhold at forsikrede som beskyldes for svik har like stort behov for informasjon om overprøvingsadgang som andre forsikringstakere og frykter at en oppmykning på dette punkt kan svekke selskapenes varslingsrutiner og derigjennom frata sviksmistenkte det vern som varslingsregelen i § 4-14 og § 13-13 er ment å gi.
Departementets vurdering
Departementet slår fast at den foreslåtte endring ikke vil innebære noen begrensning i selskapenes plikt til å informere om adgang til nemndsbehandling når de gjør innsigelser gjeldende Tvert om vil departementet sterkt understreke betydningen av at selskapene fortsetter arbeidet med å innarbeide faste og sikre varslingsrutiner til de forsikrede.
Formålet med de foreslåtte endringene er å fjerne en konsekvens av reaksjonsregelen i § 4-14 annet ledd og § 13-13 annet ledd anvendt på svikstilfellene som oppfattes som urimelig og uheldig, og som kan medføre økte utbetalinger på bekostning av de øvrige forsikringstakerne.
Forsikringsavtaleloven
Departementet foreslår også enkelte endringer i andre bestemmelser i forsikringsavtaleloven. Forslaget innebærer i det vesentlige justeringer av teknisk karakter for å rette opp mindre feil og unøyaktigheter i lovteksten. Endringene er nærmere beskrevet i merknadene til de enkelte bestemmelsene i kap. 8 i proposisjonen.
Lov om lovvalg i forsikring - samsvar med EØS-avtalens bestemmelser
Lov av 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring regulerer hvilket lands rettsregler som gjelder for forsikringsforholdet. Hovedregelen er at en avtale om tegning av andre forsikringer enn livsforsikring står under lovgivningen i det land der risikoen består, jf. § 9 første ledd. I visse tilfeller kan partene velge et hvilket som helst lands lovgivning, jf. § 9 a. Dette gjelder bl.a. der forsikringstakeren fyller visse nærmere angitte kriterier, jf. § 9 a annet og tredje ledd. Etter tredje ledd er den utvidede avtalefriheten for store foretak knyttet til visse særskilt angitte forsikringsklasser. Det er nødvendig å endre § 9 a tredje ledd på dette punkt, slik at den frie lovvalgsadgangen for store foretak fullt ut blir i samsvar med EØS-avtalens bestemmelser.
Lovendringene antas ikke å medføre nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser, verken for det offentlige eller for private.
Komiteen vil understreke at en forsikringsavtale bygger på tillit mellom forsikringsselskap og den forsikrede. Det er grunnleggende at den som skal forsikres gir riktige og fullstendige opplysninger om forhold som har relevans for forsikringsvilkårene. Samtidig må forsikringsselskapene også ha en plikt til å gi nødvendig informasjon til den forsikrede.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil påpeke viktigheten av å ivareta forbrukers interesse også når det gjelder taksering av skade. Forbrukerrådet peker på det faktum at ordningen i forbindelse med skadetaksering i dag reguleres ved at selskapet selv velger takstmann. Hvis selskapet eller forbruker klager på takst, pekes det på at vilkårene tilsier at skjønn kan kreves. Kostnad av dette, mange ganger på flere tusen kroner, belastes forbruker med 50 %. Det bør vurderes oppnevnt en egen uavhengig klagenemnd der taksten kan overprøves uten at det påfører forbruker utgifter.Flertallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen vurdere en uavhengig klagenemnd for vurdering av takstspørsmål i forbindelse med skadeoppgjør. »
§ 11-2
Komiteen mener at en plikt til å fremheve fristen for å melde forsikringstilfellet til selskapet også må gjelde for ulykkes- og sykeforsikring som for skadeforsikring. Denne fristen må framkomme på forsikringsbeviset, og komiteen fremmer derfor følgende forslag:
« § 11-2 annet ledd ny bokstav c skal lyde:
Frist for å gi melding om forsikringstilfellet, jf. § 18-5 første ledd.
Nåværende bokstav c blir ny bokstav d. »
§ 13-4
Komiteen viser til den foreslåtte endring av § 13-4 annet ledd. Endringen medfører at forsikringsselskapene får adgang til å avkorte erstatningen ved uførhet eller si opp forsikringsavtalen som følge av at den forsikrede har forsømt sin opplysningsplikt. Komiteen vil påpeke at denne endring vil medføre at uføredekning og dødsfalldekning ikke lenger vil være likestilt.
Komiteen viser til Forbrukernes Forsikringskontors høringsuttalelse der de bl.a. anfører: « For den forsikredes nærmeste familie vil nok behovet for forsikringsytelser - økonomisk sett - være like stor ved ervervsuførhet som ved død. Dette tilsier at uangripelighetsregelen i FAL § 13-4 annet ledd bør gjelde mest mulig ubeskåret og at regelen bør være lik for dødsrisiko og uføredekning. » Komiteen er enig i dette. Komiteen mener de problemer forsikringsselskapene opplever ved at folk tar opplysningsplikten mindre alvorlig, langt på vei oppveies ved at selskapene forbedrer sine helseerklæringsskjemaer. Komiteen vil videre påpeke at det er langt enklere for forsikringstaker å forholde seg til den tegnede forsikring når det kreves lik informasjonsplikt og når uføredekningen og dekningen ved død er likestilt. Komiteen avviser på denne bakgrunn den foreslåtte endring av § 13-4.
§ 4-14 og § 13-13
Komiteen viser til at forslagene til endring av § 4-14 og § 13-13 innebærer at forsikringsselskapene kan gjøre innsigelser i svikstilfeller selv om de ikke har overholdt opplysningsplikten om adgangen til nemndbehandling m.v.
Komiteen vil understreke at ikke alle svikpåstander er berettigede. Det er derfor viktig at den svikmistenkte har mulighet til å få prøvet sin sak i rettsapparatet. Ikke alle vet av seg selv hvilke rettigheter de har på dette området. Det er derfor nødvendig at forsikringsselskapene har en informasjonsplikt, og at denne plikten overholdes hvis alle skal få reelle muligheter til å påklage sviksvedtak.
Komiteen vil peke på at en i denne sammenhengen står overfor en avveining mellom hensynet til forsikringsselskapenes mulighet til å slippe utbetaling i enkelte svikstilfeller og alle forsikringstakernes reelle mulighet til å få prøvet sin sak.
Komiteen er kommet til at den i denne avveiningen vil vektlegge hensynet til forsikringstakerne sterkest, og vil på denne bakgrunn avvise Regjeringens forslag til endring av § 4-14 og § 13-13.
§ 19-10
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det er bred oppslutning blant høringsinstansene om den endring som foreslås i § 19-10. Endringen vil gi forsikringsselskapene mulighet til å ta forbehold ved tegning av kollektiv livsforsikring om utbetaling av ytelser til etterlatte når dødsfall skjer innen ett år etter ekteskapsinngåelsen, og den forsikrede kjente til sykdommen da ekteskapet ble inngått. Dette er vilkår som det er langvarig praksis for å bruke i kollektiv pensjonsforsikring.
Flertallet er enig med departementet i at det er tvilsomt i hvor stor utstrekning det er grunn til å frykte spekulasjon til fordel for etterlatte i kollektiv forsikring, men vil som departementet understreke det prinsipielle i dette forhold. Det er uheldig dersom lovverket åpner for spekulasjon mot forsikringsselskapene. Flertallet vil på denne bakgrunn støtte lovendringen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser at en endring av § 19-10 kan få uheldige konsekvenser. De helseklausuler som forsikringsselskap etter hvert har begynt å operere med, er betenkelige. Når man for eksempel kan vurderes i forhold til vekt og forsikringsselskapers definisjoner av overvekt, og på dette grunnlag kan nektes tegning av forsikring, er dette en uheldig dreining. Forsikringsselskapenes helseerklæringer vil også med denne type opplysninger kunne brukes mot forbruker i forhold til ansvarsfrihet. Det bryter med det grunnleggende solidaritetsprinsipp som hele forsikringstanken bygger på. Det vil også være slik at helseerklæringsskjemaene aldri vil kunne bli helt presise. Det vil alltid være enkelte spørsmål som overlater mye til den enkelte forsikringssøkers subjektive skjønn. Også mer objektive spørsmål kan være egnet til å misforståes. Det kan medføre at forsikrede som etter beste evne har svart riktig på alle spørsmål som er stilt, ikke får erstatning.
Dette medlem mener det ikke er noe spesielt behov for å endre bestemmelsen i § 19-10. En slik endring er etter dette medlems oppfatning en endring som gjøres kun på prinsipielt grunnlag og til skade for forbrukeren. Skal en endring skje må varighet av helseforbeholdet begrenses til ett år. Dette medlem vil på denne bakgrunn avvise Regjeringens forslag til endring av § 19-10.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
vedtak til lov
om endringer i lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) m.v.
I.
1. I lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler gjøres følgende endringer:
§ 6-2 første punktum skal lyde:
Avtale om at et nærmere angitt tap skal erstattes med et bestemt beløp, kan settes til side etter krav fra selskapet bare dersom forsikringstakeren har gitt misvisende opplysninger om forhold av betydning for verdsettelsen.
§ 7-6 femte ledd skal lyde:
Søksmål mot selskapet etter denne paragraf må anlegges i Norge, hvis ikke noe annet følger av Norges folkerettslige forpliktelser.
§ 8-6 første ledd annet punktum skal lyde:
Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderår da sikrede fikk nødvendig kunnskap om de forhold som begrunner kravet.
§ 11-2 annet ledd bokstav a skal lyde:
om det har forbeholdt seg at ansvaret først skal begynne å løpe når første premie er betalt, jf § 12-2 første ledd.
§ 11-2 annet ledd bokstav c skal lyde:
frist for å gi melding om forsikringstilfellet, jf. § 18-5 første ledd.
Nåværende bokstav c blir ny bokstav d.
§ 15-1 første ledd skal lyde:
Dersom forsikringstakeren ikke har disponert over forsikringen på annen måte i samsvar med reglene i dette kapitlet, gjelder reglene i annet til sjette ledd.
§ 18-6 første ledd annet punktum skal lyde:
Fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderår da den berettigede fikk nødvendig kunnskap om de forhold som begrunner kravet.
§ 19-4 annet ledd annet punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel ikke dersom det klart går frem av beviset at vedkommende ikke fyller vilkårene eller ikke har krav på ytelsene.
§ 19-10 nytt tredje punktum skal lyde:
Første punktum får også anvendelse for særlige ytelser som tilfaller etterlatte som følge av medlemmets død, men slik at det ikke kan avtales lengre ansvarsfrihet enn ett år fra det tidspunkt da selskapets ansvar begynte å løpe.
2. I lov av 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring gjøres følgende endring:
§ 9a tredje ledd skal lyde:
Når forsikringstakeren er et foretak som omfattes av forsikringsavtaleloven § 1-3 annet ledd bokstav a, kan partene også velge et hvilket som helst lands lovgivning i følgende forsikringsklasser:
| - |
annen skade på eiendom og eiendeler, |
| - |
ansvarsforsikring for motorvogner, |
| - |
alminnelig ansvarsforsikring, |
II.
Loven trer i kraft straks.
B.
Stortinget ber Regjeringen vurdere en uavhengig klagenemnd for vurdering av takstspørsmål i forbindelse med skadeoppgjør.
|
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonkomiteen, den 12. desember 1996.
|
| Grethe G Fossum, |
Solveig Sollie, |
Kjellaug Nakkim, |
| leder. |
ordfører. |
fung. sekretær. |