Komiteen viser til Innst.S.nr.188 (1994-1995) hvor Stortinget vedtok å slutte seg til EØS-avtalen av Direktivet om deltidsbruksrett til fast eiendom (time-share). Norge følger opp dette ved å gjennomføre visse endringer i norsk lovgivning.

       Komiteen viser også til at loven først og fremst gjelder avtaler om tidspartanlegg i Norge. Når direktivet er gjennomført i andre land, f.eks. Spania og Portugal, vil forbrukerens kjennskap til rettighetene i ett land være til nytte også når de inngår avtaler i et annet land.

       Bakgrunnen for at EU fant det nødvendig å vedta et direktiv på området er at forbrukerne i dag ikke anses godt nok beskyttet. Kjøp av tidsparter har vist seg å gi forbrukerne betydelige problemer, særlig når avtaler inngås i utlandet. Utilstrekkelig og villedende informasjon før avtaleinngåelse forekommer ofte. Markedsføringen og salgsmetodene er dessuten ofte pågående, og mange angrer i ettertid at de har inngått avtalen. Komiteen er enig i at loven regulerer visse sider av markedsføring og inngåelse av avtaler om kjøp av tidsparter som gjelder fritidsboliger.

       Komiteen har merket seg at loven kun skal gjelde når avtalen om bruksrett til en fritidsbolig går ut over tre år og når den som overdrar eller stifter rettigheten, gjør dette i næringsvirksomhet, og den som erverver rettigheten er en fysisk person.

       Direktivet er et minimumsdirektiv. Det betyr at det enkelte land kun har adgang til å opprettholde eller vedta bestemmelser som sikres en bedre beskyttelse av forbrukerne enn det som følger av direktivet. Direktivet skal også sikre at forbrukeren ikke kan fraskrive seg beskyttelsen. Komiteen er enig i at fastsettelse av de tiltak som anses nødvendig for å sikre direktivets bestemmelser er overlatt til nasjonal lovgivning.

       Komiteen har merket seg at direktivet bare omhandler de sider ved kjøp av tidsparter som er knyttet til de mest utbredte forbrukerproblemene. Det er bl.a.: