1. Proposisjonens hovedinnhold

       I proposisjonen foreslås det endringer i barnelovens regler om farskap, om foreldreansvar og om samværsrett m.v. Det blir også foreslått et nytt kapittel om morskap.

       Endringene tar sikte på å gi barn så like vilkår som mulig - uavhengig av foreldrenes sivilstatus og samlivssituasjon. Endringene må også sees i lys av at ny teknologi gjør det enkelt å fastslå farskap med stor sikkerhet. Videre er det et mål å likestille mor og far i forhold til det å bli foreldre, og med hensyn til regelverk om foreldreansvar, samvær m.v.

       Det har vært omfattende endringer i familiemønstret de siste 20 årene. Flertallet av de som i dag etablerer familie, velger samboerforhold som samlivsform. Det er også langt flere samlivsbrudd i dag enn for 20 år siden, noe som medfører at så mange som ca 20 prosent av alle barn ikke bor sammen med begge biologiske foreldre hele barndommen. Dette stiller krav til endringer i familielovgivningen.

       Departementet har likevel funnet det riktig å opprettholde det eksisterende skillet mellom barn født i og utenfor ekteskap som følger av dagens lov når det gjelder fastsettelse av farskap, og hvem som har foreldreansvaret. Lovens regel om at den moren er gift med ved barnets fødsel skal regnes som barnets far (den såkalte pater est-regelen) opprettholdes i hovedsak, men skal ikke gjelde etter at partene er formelt separert. Også regelen om at foreldreansvaret er felles dersom foreldrene er gift, men må avtales dersom foreldrene ikke er gift med hverandre, opprettholdes.

       Departementet foreslår at det lovfestes et prinsipp om at som mor skal regnes den kvinne som føder barnet. Enhver avtale som en kvinne gjør om å bære frem barn for en annen kvinne, er ikke juridisk bindende.

       Det offentlige skal fortsatt ha ansvaret for å fastsette farskap. Partene gis en subsidiær søksmålsadgang for de få tilfellene hvor trygdeetaten henlegger saken. Arvingers adgang til å gå til sak om andres farskap faller bort.

       Departementet foreslår at den som mener han er far til et barn, skal få anledning til å bringe saken inn for retten, selv om barnet allerede har en juridisk far. Sak må reises innen ett år fra han får kjennskap til opplysninger som tyder på at han kan være far til barnet, men med en øvre grense på 3 år fra barnets fødsel. I en overgangsperiode på ett år fra lovens ikrafttredelse kan sak reises uavhengig av barnets alder og når den påståtte faren fikk kjennskap til at han kan være far til barnet.

       Barnelovens frister for saksanlegg varierer i dag etter som farskapet følger av pater est-regelen eller etter vedgåing. Departementet foreslår at fristen i begge tilfeller skal være 1 år fra det tidspunktet vedkommende ble kjent med opplysninger som tyder på at en annen kan være far til barnet.

       Dagens regler om hvilke organer som skal behandle farskapssaker beholdes. Dette betyr at trygdeetaten normalt behandler farskapssakene, men at adgangen til å få farskapet overprøvet av domstolene beholdes. Det foreslås imidlertid at retten i disse sakene gis en adgang til forenklet saksbehandling.

       Når foreldrene ikke er gift, har mor foreldreansvaret alene dersom foreldrene ikke har avtalt noe annet. Departementet foreslår å lage en ny blankett for farskapserkjennelse som også omfatter avtale om felles foreldreansvar for foreldre som ikke er gift.

       Dersom foreldrene har foreldreansvaret sammen og den ene av dem dør, mener departementet at barnet bør flyttes til den andre uten at det foretas noen domstolsprøving av spørsmålet om foreldreansvar. Hvis andre ønsker å overta foreldreansvaret, må vedkommende reise sak for retten.

       Departementet går inn for at foreldrene ikke skal kunne pålegges delt omsorg, men at samvær opp til 50 % av tiden kan fastsettes av domstolen eller fylkesmannen som i dag, selv om foreldrene ikke er enige.

       Den av foreldrene som bor fast sammen med barnet skal ha det avgjørende ordet i de avgjørelsene som ikke følger av foreldreansvaret eller det å være sammen med barnet. Det skal fremgå av loven hvilke avgjørelser samværsforelderen kan treffe.

       Departementet har også vurdert problemstillingene omkring tvangsgjennomføring av avgjørelser om hvor barnet skal bo fast og samværsrett. Det foreslås ikke endringer på dette området, bortsett fra at reglene om at det offentlige skal inndrive tvangsbøter etter begjæring fra den berettigede gjeninnføres. Det foreslås dessuten at foreldre som er enige, kan bringe avtale om samvær eller hvor barnet skal bo fast inn for fylkesmannen for stadfestelse, slik at avtalen kan tvangsgjennomføres. Departementet går ellers inn for at samværsplikten verken skal kunne gjennomføres med tvang eller andre sanksjonsmidler.

       Etter dagens lovgivning kan man bare få fastsatt samværsrett for besteforeldre i saker hvor en eller begge av barnets foreldre er døde. Departementet foreslår en hjemmel for å fastsette samvær for besteforeldre etter en individuell vurdering i saker hvor barnets far eller mor er nektet samvær. Besteforeldrene får imidlertid ikke noen selvstendig adgang til å gå til sak.

       Lovforslaget ble sendt på høring til en rekke instanser. Det ble også bredt lansert i media, og privatpersoner ble oppfordret til å skrive inn sin mening om saken. På grunn av lav svarprosent er det vanskelig å trekke konklusjoner om hvor representative de private uttalelsene var for det brede lag av befolkningen.