2.1 Sammendrag
Departementet foreslår at et oljeselskap som leier en flyttbar produksjonsinnretning under visse vilkår vil bli behandlet som eier i skattemessig forstand, selv om oljeselskapet reelt sett ikke er å anse som eier av vedkommende driftsmiddel.
Departementets forslag innebærer at oljeselskapene ikke får skattemessig fradrag for leiebeløpet, men at en i stedet behandler leieforholdet som om det skjer et kjøp ved leieperiodens begynnelse og et salg ved leieperiodens slutt. Det innebærer at det må fastsettes en inngående « markedsverdi » (fiktiv kjøpesum) ved leieperiodens begynnelse. Denne verdien danner grunnlag for en beregning av et skattemessig fradrag for « avskrivninger », « friinntekt » og « gjeldsrenter » hos oljeselskapene. Det må videre fastsettes en utgående « markedsverdi » (fiktiv salgssum) ved opphør av leieperioden, som skal danne grunnlaget for beregningen av en skattemessig « gevinst » som oljeselskapene må inntektsføre etter de ordinære reglene. I tillegg må en sette opp et fiktivt gjeldsforhold, der en må gjøre antakelser om hvilken gjeldsgrad oljeselskapene ville ha valgt dersom de selv skulle finansiert kjøp av innretningen, hvilken avdragsprofil denne gjelden ville ha hatt, samt hvilken gjeldsrente oljeselskapene ville ha betalt.
De reglene som foreslås om skattemessig behandling av leie av flyttbare produksjonsinnretninger er relativt tekniske og detaljerte. Departementet foreslår derfor at særreglene ikke tas inn i petroleumsskatteloven, men at det i stedet gis en generell lovbestemmelse om at leietaker kan kreve særskilt skattemessig behandling ved leie av flyttbar produksjonsinnretning. Videre foreslås det at departementet i loven gis fullmakt til å gi utfyllende regler i forskrift.
Det vises til forslag i proposisjonen til ny § 3 bokstav i) i petroleumsskatteloven, samt proposisjonens vedlegg 1 Utkast til forskrift om skattemessig behandling av leie og av flyttbar produksjonsinnretning på kontinentalsokkelen.
Det foreslås at forslag til ny § 3 bokstav i) i petroleumsskatteloven og utkast til forskrift om skattemessig behandling av leie av flyttbare produksjonsinnretninger på kontinentalsokkelen trer i kraft med virkning for leieavtaler inngått fra og med 1. januar 1997.
Det er i avsnitt 3.3.2 i proposisjonen gjort nærmere rede for de foreslåtte vilkårene for at forskriften skal komme til anvendelse.
Skattemessig fradrag for avskrivninger og friinntekt
For at leie av tilsvarende innretning skal behandles på samme måte som eie, må det beregnes avskrivninger og friinntekt med utgangspunkt i en antatt kostpris på oljeselskapets hånd.
Departementet foreslår at en ved fastsettelse av kostprisen tar utgangspunkt i en sjablonregel. Det foreslås at grunnlaget for beregning av avskrivninger og friinntekt settes til opprinnelig kostpris på utleiers hånd redusert med 4 % lineære avskrivninger pr. år, i tråd med forskrift av 8. februar 1993 nr. 95 til skatteloven § 44 B-3.
Departementet har videre kommet til at det bør være en viss adgang til å kreve at markedsverdien legges til grunn, men at regelen av ligningsadministrative hensyn bør begrenes. Det vil normalt være skattyter som er nærmest til å skaffe informasjon om markedet for utleie av tilsvarende innretninger m.v. Departementet foreslår derfor at det stilles et skjerpet krav til sannsynliggjøring for det tilfellet at skattyter krever markedsverdien lagt til grunn, slik at dette bare godkjennes dersom markedsverdien utvilsomt avviker fra grunnlaget fastsatt etter sjablonregelen. De samme hensyn gjør seg ikke gjeldende for den motsatte situasjon - at ligningsmyndighetene krever lagt til grunn en annen markedsverdi enn det sjablonmessig fastsatte grunnlaget. Ligningsmyndighetene vil normalt ikke ha den samme mengde av informasjon om markedspriser m.v. som selskapene, og det foreligger derfor etter departementets oppfatning ikke grunnlag for å skjerpe kravet til sannsynliggjøring i disse tilfellene. Departementet foreslår derfor at ligningsmyndighetene kan legge en annen markedsverdi til grunn i de tilfeller hvor det er alminnelig sannsynlighetsovervekt for at markedsprisen avviker fra grunnlaget fastsatt etter sjablonregelen.
Dersom det viser seg at den sjablonmessige avskrivningssatsen systematisk over- eller undervurderer faktisk økonomisk verdifall, vil departementet vurdere å endre satsen.
Departementet foreslår at det året leieforholdet påbegynnes legges til grunn som starttidspunkt for avskrivninger og friinntekt etter særreglene i forskriften. Likeledes foreslår departementet at dette tidspunktet skal være avgjørende ved fastsettelse av beregningsgrunnlaget for avskrivninger og friinntekt.
Dersom påkostninger betales av leietaker, foreslår departementet at de behandles etter de alminnelige reglene. Det innebærer at oljeselskapet kan få fradrag for avskrivninger og friinntekt etter petroleumsskatteloven § 3 b og § 5, dersom selskapet i skattemessig forstand anses som eier av påkostningen.
Det foreslås at påkostninger som er betalt av utleier, ikke omfattes av forskriften, jf. § 1 fjerde ledd i utkast til forskrift. Det innebærer at påkostningen ikke påvirker den fastsatte kostprisen for innretningen, samt antatt gjeld m.v. Samtidig behandles ikke en eventuell økning av leiebetalingene etter bestemmelsene i forskriften, men kan utgiftsføres av oljeselskapet som driftsutgift etter de alminnelige regler.
Hvis påkostningen derimot er lagt til grunn ved leieforholdets påbegynnelse, slik at den påvirker leiebetalingene, og kan medtas ved fastsettelse av kostpris, vil den behandles etter forskriftens regler på vanlig måte. I andre tilfeller kan en vesentlig ombygging medføre at det opprinnelige kontraktsforholdet endres i så betydelig grad at en finner det naturlig å avslutte dette og i stedet inngå ny leiekontrakt med endrede betingelser. I så fall kan dette tilsi at det gjennomføres et skattemessig realisasjonsoppgjør ved avslutning av kontraktsforholdet, og at det deretter foretas en ny behandling av den reviderte leiekontrakten som ny « investering ».
Det vises til § 3 i utkast til forskrift.
Grunnlaget for beregning av gjeldsrenter - fastsettelse av gjeld
For å beregne antatte årlige rentekostnader hos oljeselskapet som om dette hadde eid innretningen selv, må det fastsettes et fiktivt gjeldsforhold. Dette gjeldsforholdet må igjen være basert på en fiktiv kostpris, en antatt gjeldsgrad ved finansieringen og en antatt avdragsprofil.
Ved fastsettelsen av størrelsen på gjelden er det rimelig å ta utgangspunkt i den samme kostprisen som danner grunnlag for avskrivninger og friinntekt. Denne kostprisen må imidlertid justeres med en antatt gjeldsgrad ved finansieringen. For å få en enkel og praktikabel regel foreslår departementet at gjeldsgraden settes til 80 % av den nevnte kostprisen for innretningen.
For å beregne de årlige rentekostnadene, må det videre fastsettes en antatt avdragsprofil.
Etter departementets oppfatning kan det være en rimelig og hensiktsmessig løsning at de årlige avdragene fastsettes ved å dele opp leiebetalingene i en rentekostnadsdel og en avdragsdel. Den beregnede rentekostnadsdelen kommer til fradrag ved ligningen etter petroleumsskatteloven § 3 d. Avdragsdelen framkommer ved å redusere de faktiske leiebetalingene med den beregnede rentekostnadsdelen. Størrelsen på gjelden neste år fastsettes ved å trekke avdragsdelen fra den fastsatte gjelden for inneværende år.
Departementet foreslår etter dette at de årlige rentekostnadene beregnes på grunnlag av opprinnelig fastsatt gjeld fratrukket summen av avdragsdelene av leiebetalingene for foregående år.
Det vises til § 4 i utkast til forskrift.
Rentesats
Departementet foreslår at rentekostnadene i henhold til forskriften beregnes på grunnlag av en normrente fastsatt av Finansdepartementet. Normrenten skal gjenspeile den faktiske gjennomsnittlige lånerenten et « normalt » oljeselskap har stått overfor i inntektsåret. Det foreslås derfor at normrenten fastsettes i forskrift etterskuddsvis.
OLF/Norret har i sin høringsuttalelse foreslått at normrenten bør defineres ved å knytte rentesatsen til en markedsindikator, f.eks. NIBOR (Norwegian InterBank Offering Rate) eller LIBOR (London InterBank Offering Rate). Etter departementets oppfatning vil det imidlertid være mindre treffsikkert å knytte renten til en slik markedsindikator. Videre vises det til at det heller ikke i andre sammenhenger hvor normrente benyttes, har vært vanlig å knytte renten til en slik markedsindikator. Både i skatteloven § 19 A-1 nr. 2 (kraftverk) og § 51 A-6 nr. 6 (skipsfart) er det bestemt at departementet skal fastsette normrente i forskrift.
Det vises til § 4 tredje ledd i utkast til forskrift.
Betydningen av petroleumsskatteloven § 3 d annet ledd og § 3 h
Det foreslås at de beregnede rentekostnadene fordeles mellom sokkel og land etter petroleumsskatteloven § 3 d annet ledd.
Det foreslås at også den andelen av rentekostnadene som henføres til land skal være fradragsberettiget.
Departementet antar at det ikke skulle være behov for at størrelsen på de fradragsberettigede rentekostnadene korrigeres ytterligere for virkningen av petroleumsskatteloven § 3 h.
Det vises til § 4 første ledd utkast til forskrift.
Skattemessig behandling av leiebetalingene
Rent faktisk betaler oljeselskapet et leiebeløp som etter de alminnelige skattereglene ville vært fradragsberettiget som en løpende driftsutgift ved ligningen. I stedet for å få fradrag for de faktiske kostnadene, skal det gis inntektsfradrag som angitt ovenfor. Fradraget på oljeselskapets hånd vil derfor i utgangspunktet være løsrevet fra de faktiske leiebetalingene, som ikke vil komme til fradrag som sådan ved ligningen, jf. § 5 i utkast til forskrift. Hos utleier behandles derimot leiebeløpene skattemessig etter de alminnelige reglene.
Oppgjør ved leieperiodens opphør m.v.
Det foreslås at de alminnelige reglene ved realisasjon av driftsmiddel som avskrives etter petroleumsskatteloven § 3 b, får tilsvarende anvendelse ved opphør av leieforholdet. Inngangsverdien vil være innretningens skattemessig nedskrevne verdi.
Departementet foreslår at utgangsverdien på innretningen ved opphør av leieforholdet settes lik « kostprisen » (dvs. grunnlaget for beregning av avskrivninger og friinntekt etter forskriften § 3 annet ledd) fratrukket summen av avdragsdelene av leiebetalingene i leieperioden.
Det kan tenkes at summen av avdragene ved opphør av leieforholdet utgjør mer enn skattemessig nedskrevet verdi, slik at det oppstår et beregnet « tap » på leietakers hånd. Departementet antar at opphørsreglene på dette punktet bør være symmetriske, og foreslår at de alminnelige realisasjonsreglene også kommer til anvendelse ved slikt tap.
Det vises til § 6 annet ledd i utkast til forskrift.
Skattemessig behandling på utleiers hånd
Med unntak av særreglene i forskriften om den skattemessige behandlingen på oljeselskapets hånd, skal leieforholdet for øvrig behandles på vanlig måte. Det betyr at utleieren kan aktivere og avskrive innretningen skattemessig etter de alminnelige reglene og er skattepliktig for leieinntekten. Utleier kan dessuten være et selskap som faller innenfor de særlige reglene om rederibeskatning og tonnasjeskatt etter skatteloven § 51 A, dersom vilkårene er til stede. Her vises det bl.a. til at det er et vilkår for at forskriften skal komme til anvendelse at leieavtalen bare omfatter ren utleie av innretningen, f.eks. et produksjonsskip. Også for å falle innenfor den særlige rederibeskatningen, gjelder det et slikt vilkår i forhold til innretninger som nevnt i gjeldende petroleumsskatteforskrift § 1.
Regnskapsmessige spørsmål
Selv om det etter særordningen gis skattemessig fradrag for beregnede avskrivninger, friinntekt og finansieringskostnader som om leietaker var eier av innretningen, er leieforholdet rent faktisk en realitet, og skal behandles slik i andre relasjoner. Det innebærer at leieforholdet regnskapsmessig skal behandles som sådan, også på oljeselskapets hånd.
Krav til dokumentasjon overfor ligningsmyndighetene
Både ved vurderingen av om forskriften kommer til anvendelse og ved anvendelsen av særreglene, er ligningsmyndighetene avhengig av nærmere informasjon om leieforholdet. I forskriften § 7 er det derfor oppstilt visse krav når det gjelder opplysninger som må være angitt i leieavtalen.
Det vises til § 7 i utkast til forskrift.
2.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til forslaget til ny § 3 bokstav i) i petroleumsskatteloven.
Skattemessig fradrag for avskrivninger og friinntekt
Flertallet viser til at det etter forslagene om særregler for den skattemessige behandlingen av leie av flyttbare produksjonsinnretninger på kontinentalsokkelen i hovedregelen tas utgangspunkt i en sjablonregel ved beregning av grunnlaget for avskrivninger og friinntekt. Det legges på den annen side vekt på å unngå urimelige utslag av sjablonregelen gjennom en adgang til på enkelte vilkår å kunne kreve at markedsverdien legges til grunn. Grunnlaget for avskrivninger og friinntekt vil kunne ha avgjørende betydning for de forretningsmessige vurderingene av et eventuelt leieforhold. Samtidig bør ikke skattemessige hensyn bli dominerende ved avgjørelsen av om en leieavtale skal inngås (istedenfor en kjøpsavtale). Flertallet mener på denne bakgrunn det bør innarbeides justeringer i utkastet til forskrift om skattemessig behandling av leie av flyttbare produksjonsinnretninger på kontinentalsokkelen ( Ot.prp.nr.36 (1997-1998) Vedlegg 1), slik at skattyteren på egnede vilkår skal kunne kreve en forhåndsavgjørelse vedrørende verdsetting av en produksjonsinnretning.
Behovet for forhåndsuttalelse kan for det første gjøre seg gjeldende i de tilfeller hvor oljeselskapet antar at markedsverdien er høyere enn det sjablonmessig fastsatte grunnlaget. Usikkerheten vil her knytte seg til hvorvidt selskapet kan godtgjøre at markedsverdien « utvilsomt » overstiger grunnlaget fastsatt etter sjablonregelen. Dersom Oljeskattenemnda i et slikt tilfelle kommer til at beviskravet er oppfylt, vil en forhåndsuttalelse i så fall måtte angi hvilken markedsverdi som skal legges til grunn. Kommer nemnda derimot til at beviskravet ikke er oppfylt, bør uttalelsen bare gå ut på dette (og ikke på at sjablonverdien skal legges til grunn).
Videre kan selskapet ha interesse i en forhåndsuttalelse i de situasjoner hvor selskapet antar at markedsverdien muligens er lavere enn det sjablonmessig fastsatte grunnlaget, og hvor usikkerheten knytter seg til hvorvidt ligningsmyndighetene i ettertid, dvs. ved den ordinære ligning, vil kunne sannsynliggjøre dette. Selskapet vil her kunne ha en interesse i en bindende forhåndsuttalelse om at sjablonverdien skal legges til grunn ved beregning av avskrivninger, friinntekt m.v. Etter flertallets oppfatning bør en ordning med forhåndsuttalelse ikke omfatte disse situasjoner. Hvis selskapet skulle kunne kreve forhåndsuttalelse også i slike tilfeller, ville det føre til at ligningsmyndighetene på forhånd måtte innhente opplysninger om markedspriser på lignende innretninger m.v. Dette vil kunne by på svært store problemer for ligningsmyndighetene. Flertallet viser til at slike opplysninger ofte kan være vanskelige å fremskaffe selv i ettertid, dvs. ved den ordinære ligning. Det vises også til at leietaker i det gjeldende system selv kan velge om en forhåndsuttalelse skal legges til grunn ved ligningen. Dersom dette ble fastholdt også ved en utvidelse av systemet, og forhåndsuttalelsen gikk ut på at markedsverdien var lavere enn sjablonregelen, kunne leietaker velge å ikke benytte uttalelsen ved ligningen. Selv om det i stedet ble bestemt at en forhåndsuttalelse måtte legges til grunn ved ligningen, ville det være lett for leietaker å omgå denne regelen ved å utsette påbegynnelsen av leieforholdet til uttalelsen ikke lenger er bindende, jf. nedenfor om tidsbegrensning. Flertallet mener derfor at en eventuell ordning med bindende forhåndsuttalelser ikke skal omfatte de situasjoner hvor selskapet ønsker å gardere seg mot at ligningsmyndighetene skal ta opp spørsmålet om leieobjektets markedsverdi er lavere enn sjablonverdien.
Flertallet antar at en forhåndsuttalelse om verdsettelse av innretning i prinsippet bør gjelde innretningens markedsverdi på avgjørelsestidspunktet. I motsatt fall ville nemnda bli tvunget til å foreta usikre, men meget avgjørende anslag over hvordan verdiutviklingen på den aktuelle innretningen ville bli. Det synes da bedre å få en bindende avgjørelse om verdien på avgjørelsestidspunktet, men regler om at denne fastsatte verdi danner en sentral forutsetning for den senere, egentlige verdsettelse når leieavtalen faktisk inngås. Dette tema blir imidlertid uten betydning med en tidsbegrensning på to måneder, jf. nedenfor.
Flertallet viser til at en forhåndsuttalelse om verdien av en planlagt leiet flyttbar produksjonsinnretning utelukkende vil gjelde verdsettelse. Flertallet vil peke på at markedsverdien av en innretning vil kunne endre seg relativt mye i løpet av kort tid. En eventuell bestemmelse om bindende forhåndsuttalelse bør derfor tidsbegrenses bl.a. for å forhindre spekulasjonsmuligheter. Etter flertallets mening bør forhåndsuttalelsen bare være bindende i to måneder etter avgjørelsen er truffet, dvs. at leieavtalen må være inngått innen denne fristen. Da kan det også være akseptabelt at en ikke korrigerer endelig verdsettelse på grunn av tidsrommet mellom forhåndsuttalelsen og leieavtalen.
Flertallet mener uansett at de foreslåtte bevisbyrderegler skal gjelde også ved en bindende forhåndsuttalelse. De hensyn som tilsier særlige bevisregler gjelder uavhengig av om avgjørelsen treffes som forhåndsavgjørelse eller etterskuddsvis som ledd i den ordinære ligning.
En ordning med bindende forhåndsuttalelser etter disse retningslinjer bør etter flertallets oppfatning og i overensstemmelse med Finansministerens merknader i brev 5. februar 1998 til saksordfører, gjennomføres ved at følgende bestemmelse inntas i forskriften om skattemessig behandling av leie av flyttbar produksjonsinnretning som § 3 tredje ledd (samtidig som den foreslåtte bestemmelse i § 3 tredje ledd blir § 3 fjerde ledd):
« På anmodning fra potensiell leietaker skal Oljeskattenemnda avgi bindende forhåndsuttalelse om markedspris etter annet ledd annet punktum. Dersom kravet til sannsynliggjøring er oppfylt, skal uttalelsen angi innretningens markedspris. Uttalelsen skal gjelde innretningens markedspris på avgjørelsestidspunktet. Forhåndsuttalelse som nevnt i dette ledd er bindende dersom leieforholdet avtales innen to måneder etter at uttalelsen er avgitt og i samsvar med forutsetningene for uttalelsen. For øvrig gjelder bestemmelsene i forskrift av 22. november 1991 nr. 752 tilsvarende, med unntak av § 2 og § 3 annet og tredje ledd. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at formålet med reglene om skattemessig behandling av leie av flyttbare produksjonsinnretninger på kontinentalsokkelen er å motvirke skattemessig forskjellsbehandling mellom eide og leide innretninger. Stortinget ba derfor, med dette siktemål, regjeringen utforme forslag til en ordning der selskapet ved innleie av produksjonsinnretninger får fradrag tilsvarende avskrivning, friinntekt og rentekostnader som ved leie.
Når grunnlaget for avskrivninger og friinntekt er blant de forhold som særlig trekkes frem, og som vil være kjernepunktet i ordningen, er det nettopp fordi dette grunnlaget er helt avgjørende for hvilke skattemessige fradrag oljeselskapet vil ha krav på i et leiealternativ sammenlignet med eie. Disse medlemmer finner det sannsynlig at i enhver økonomisk prosjektvurdering vil gjøres kalkulasjoner og forutsetninger med hensyn til skattemessige fradrag for avskrivninger, friinntekt og finanskostnader. De skattemessige faktorer har betydning i en lønnsomhetskalkyle og kan derfor være avgjørende for valg av kontraheringsform.
Disse medlemmer mener derfor at dersom reglene skal nå sitt formål, og forutsatt at det fastholdes at ligningsmyndighetene skal ha adgang til å fravike den sjablonmessige verdi ved ligningen når det finnes å være grunnlag for det, så bør den potensielle leietager gis en rett til å få bindende avgjort grunnlaget for avskrivninger og friinntekt forut for inngåelsen av en leieavtale.
En slik ordning bør etter disse medlemmers oppfatning gjennomføres ved at følgende bestemmelse inntas i forskriften om skattemessig behandling av leie av flyttbare produksjonsinnretninger som § 3 annet ledd:
« På anmodning fra potensiell leietager skal Oljeskattenemnda avgi bindende forhåndsuttalelse om grunnlaget for beregning av avskrivninger og friinntekt etter dette ledd. Dersom grunnlaget vil avvike fra den justerte kostprisen etter første ledd første punktum, skal uttalelsen gjelde innretningens markedsverdi på avgjørelsestidspunktet. Forhåndsuttalelsen er bindende dersom leieforholdet avtales innen to måneder etter at uttalelsen er avgitt og i samsvar med forutsetningene for uttalelsen. For øvrig gjelder bestemmelsene i forskrift av 22. november 1991 nr. 752 tilsvarende, med unntak av § 2 og § 3 annet og tredje ledd. »
Disse medlemmer vil videre påpeke at hjemmelsbestemmelsen for regler om bindende forhåndsuttalelser i petroleumsskatteloven § 6 nr. 5 impliserer at Oljeskattenemnda ikke kan pålegges en plikt til å avgi bindende forhåndsuttalelser, bare at nemnda har en diskresjonær adgang til å etterkomme en anmodning. Bestemmelser i forskrift om at nemnda plikter å avgi forhåndsuttalelse vedrørende grunnlaget for avskrivninger og friinntekt ved mulig leie av flyttbare produksjonsinnretninger vil selvsagt ha lavere rettskildemessig trinnhøyde enn loven. Disse medlemmer mener det derfor er nødvendig med en tilføyelse i den foreslåtte lovbestemmelsen i petroleumsskatteloven § 3 bokstav i der det gis uttrykkelig hjemmel til å gi forskriftsbestemmelser om dette.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
« § 3 bokstav i annet punktum skal lyde:
Departementet kan gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne bokstav, herunder regler om skattemessig fradrag for avskrivninger, friinntekt og rentekostnader, samt om at den skattepliktige kan kreve bindende forhåndsuttalelse etter § 6 nr. 5 om grunnlaget for slike fradrag. »
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at petroleumsvirksomheten er en svært lønnsom næring som en følge av at virksomheten er basert på en knapp og meget etterspurt naturressurs som det kan høstes en grunnrente av. Dette medlem viser til at de foreslåtte endringene i Ot.prp.nr.36 (1997-1998) kommer som en følge av initiativ fra rederinæringen. Dette medlem viser i den forbindelse til hva en samlet komité uttalte i Innst.O.nr.81 (1995-1996):
|
« Komiteen viser til at Stortinget i denne innstilling går inn for å gi rederiene fritak for selskapsskatt. Komiteen mener dette vil bidra til å redusere noen av de vridningseffektene som kan oppstå. » |
Dette medlem er enig i at dagens skatteregler kan gi vridningseffekter som favoriserer eie framfor leie av produksjonsutstyr. Dette medlem mener imidlertid, slik en samlet komité gjorde i Innst.O.nr.81 (1995-1996), at vridningseffektene er redusert som en følge av at rederiene nå er fritatt for selskapsskatt.
Dette medlem mener prinsipielt at skattereglene for oljeselskapene bør utformes slik at grunnrenta kommer fellesskapet til gode.
På denne bakgrunn har Sosialistisk Venstreparti ved flere budsjettbehandlinger foreslått å øke avskrivningstiden på installasjoner/anlegg i oljevirksomheten. Dette medlem oppfatter dagens avskrivningsregler med lineære avskrivninger over seks år som gunstig for oljeselskapene.
Dette medlem har registrert at Regjeringen i høringsutkastet til denne saken opprinnelig foreslo å skjerpe beskatningen noe gjennom endrede avskrivningsregler. Dette medlem mener Regjeringens opprinnelige forslag bedre imøtekom de skisserte målsettingene gjengitt ovenfor.
Dette medlem vil på bakgrunn av det ovenstående gå i mot forslaget til ny § 3, bokstav i) i petroleumsskatteloven.
Skattemessig fradrag for beregnede rentekostnader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det etter forslagene om særregler for den skattemessige behandlingen av leie av flyttbare produksjonsinnretninger på kontinentalsokkelen ved fastsettelsen av skattemessige fradrag for beregnede rentekostnader skal tas utgangspunkt i en normrentesats fastsatt etterskuddsvis av Finansdepartementet for hvert inntektsår.
Flertallet mener det vil gi vesentlig bedre forutsigbarhet å fastsette normrenten på samme måte som i kraftverksbeskatningen. Ved at renten fastsettes som et gjennomsnitt av 3 år vil en allerede i inngangen til inntektsåret kjenne 2/3 av grunnlaget for fastsettelsen av normrenten. Videre er det etter flertallets syn behov for å unngå at en i skattesystemet opererer med mange referanserenter av hensyn til å ha et noenlunde oversiktlig system. Flertallet mener i overensstemmelse med finansministerens merknader i brev 5. februar 1998 til saksordfører, at dette bør gjøres ved å endre forskriftens § 4 tredje ledd slik at den blir lydende:
« Rentekostnader for inntektsåret settes lik grunnlaget etter annet ledd multiplisert med en normrentesats. Normrentesatsen fastsettes av Finansdepartementet i januar året etter inntektsåret som et gjennomsnitt av renten på statsobligasjoner med 3 års løpetid for inntektsåret og de to foregående inntektsår. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at når hovedhensikten med denne saken er å likebehandle leier og eier av flyttbare produksjonsinnretninger i skattemessig forstand, må virkemidlene som tas i bruk bidra nettopp til dette. Rentefastsettelsen er nettopp et slikt usikkerhetsmoment som i størst mulig grad bør elimineres gjennom forutsigbarhet. Usikkerhet knyttet til rentefastsettelse kan føre til at aktørene velger eie fremfor leie, og da er formålet med saken betydelig svekket. Disse medlemmer mener derfor at forskuddsvis fastsettelse av normrenten vil kunne bidra til å redusere usikkerheten på beslutningstidspunktet, men tar til etterretning at det ikke synes å være flertall for et slikt syn. Subsidiært vil disse medlemmer derfor anføre at usikkerheten også kan reduseres ved at hele grunnlaget for fastsettelse av normrenten er kjent og at dette bør gjøres ved å endre forskriftens § 4 tredje ledd slik at den blir lydende:
« Rentekostnader for inntektsåret settes lik grunnlaget etter annet ledd multiplisert med en normrentesats. Normrentesatsen fastsettes av Finansdepartementet i januar året etter inntektsåret som et gjennomsnitt av renten på statsobligasjoner med 3 års løpetid for inntektsåret og de tre foregående inntektsår. »
Disse medlemmer viser videre til at ved leie av flyttbare produksjonsinnretninger vil oljeselskap etter de foreslåtte regler få rett til et beregnet gjeldsfradrag basert på 80 % av grunnlaget for avskrivninger og friinntekt redusert med summen av de beregnede avdragskomponenter av leiebeløpene. Samtidig vil oljeselskap som eier av et skipseiende selskap kunne få fradrag for sine faktiske finanskostnader forbundet med å yte tilskudd av egenkapital i dette selskapet. Dette muliggjør at oljeselskap kan oppnå doble rentefradrag ved at det skipseiende selskapet leier innretningen tilbake til selskapet innenfor særskattepliktig virksomhet.
Disse medlemmer viser til at Finansdepartementet har varslet at de vurderer å se nærmere på problemstillingen, og vil i den forbindelse anmode om at det utarbeides forslag til utfyllende regler.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin særmerknad ovenfor.
Øvrige forslag
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til de øvrige forslagene til særregler for den skattemessige behandlingen av leie av flyttbare produksjonsinnretninger på kontinentalsokkelen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin særmerknad ovenfor.