Til Odelstinget.
Stortingets forretningsorden § 19 annet og tredje ledd lyder:
«Senest den 20. november skal finanskomiteen avgi innstilling (Budsjett-innst. S. I) om nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet, med forslag til rammevedtak for bevilgninger i samsvar med inndeling i rammeområder fastsatt av Stortinget i henhold til § 22 tredje ledd. Forslaget til bevilgningsvedtak som utformes i innstillingen eller fremsettes ved behandlingen av den, skal inneholde beløp for alle rammer, og kan ikke gå under rammenivå. I Stortinget kan det ikke voteres særskilt over enkelte deler av et slikt forslag.
Finanskomiteen avgir samtidig innstilling vedrørende skatter og avgifter og rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Berit Brørby, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til at Regjeringen i statsråd 25. september 1998 fremmet Ot.prp. nr. 1 (1998-99) Skatteopplegget 1999 - Lovendringer.
Finansministeren har i brev 16. oktober 1998 til Stortinget orientert om utsettelse av iverksettelsen av nytt grunnlag for å beregne eiendomsskatt for kraftanlegg, jf. avsnitt 16.2 nedenfor. I brev 4. november 1998 til saksordfører har finansministeren gitt merknader til Norges Rederiforbunds uttalelse 20. oktober 1998 til statsbudsjettet for 1999, jf. avsnitt 4 nedenfor. Brevene følger som trykte vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen viser til Odelstingets vedtak 25. november 1998 om tilbakesending av Innst. O. nr. 11 (1998-99) og Stortingets vedtak 25. november 1998 om tilbakesending av Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99) og Budsjett-innst. S. I (1998-99).
Komiteen viser til at denne innstilling avgis til erstatning for Innst. O. nr. 11 (1998-99) og til at det i dag også avgis tilleggsinnstilling til Budsjett-innst. S. I (1998-99) og til Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99).
Komiteen fremmer i denne innstillingen forslag til lovendringer vedrørende skatteopplegget 1999. Komiteen viser til at det er ulike syn i komiteen når det gjelder skatteopplegget. Komiteen viser i denne forbindelse til komiteens og de enkelte fraksjoners forslag og merknader nedenfor.
Departementet er kommet til at det fra 1999 bør innføres
en fradragsmodell basert på reiseavstand (reiseavstandsmodellen).
Modellen tenkes bygget på registrering av reiseavstanden
en gang for alle (så lenge bopelen og arbeidsforholdet
består) og automatisk fradragsberegning etter satser pr.
km eller kilometerintervaller, uavhengig av reisemåte.
Ved fastsetting av kilometersatsene forutsettes en tilnærming
til et alminnelig kostnadsnivå over ulike avstander. Det
ikke-fradragsberettigede bunnbeløpet på 7 000
kroner fører til at det ikke gis fradrag for de korteste
avstandene.
Fradragsnivået pr. km bør fastsettes slik at
det dekker de variable kostnadene ved bruk av middels stor bil.
En tilpasning til antatte variable kostnader for bilbruk synes passende
fordi det både gir et romslig fradrag for de aller fleste
som nytter offentlig transportmiddel, og fordi de egentlig variable
bilkostnader ved nødvendig bilbruk da også blir
dekket. Ut fra dette foreslås at fradragssatsen settes
til 1,40 kroner pr. km for 1999.
Standardiserte regler for fradrag for arbeidsreiser etter en
reiseavstandsmodell reduserer både problemet med rapportering,
spørsmålene om fradrag for bruk av bil og faren
for unndragelse i forhold til dagens regler.
I tillegg vil departementet fremheve miljøgevinsten
som oppstår ved at reglene gir mindre motiver til bruk
av bil og større motiver til å velge kollektive transportløsninger.
Reiseavstandsmodellen reiser noen praktiske spørsmål
om beregning av reiseavstand og håndtering av reisemønstre
som avviker fra de vanlige ca. 230 reiser tur retur på årsbasis.
Dette må løses konkret i det forskriftsarbeid
som en legger opp til etter behandlingen av lovsaken. Departementet
legger til grunn at reiselengden må fastsettes uavhengig
av faktisk reisemåte, ved at det tas utgangspunkt i den
korteste strekning av vei og eventuelt tog, ferge eller annet rutegående
transportmiddel. Ved særlig lange eller atypiske reisemønstre
kan særregulering bli aktuelt, slik at ikke overdrevne
fradrag oppnås. Forskriftene må også regulere
hvordan fradraget skal beregnes når skattyteren har flere
arbeidsforhold på ulike steder.
Den foreslåtte modell tar i likhet med gjeldende ordning
bare sikte på å kompensere nødvendig
reising mellom hjem og arbeidssted. Både ved utformingen av
forskrifter og ved likningsmyndighetenes skjønnsutøvelse
vil dette måtte tillegges vekt.
Fradragsreformen med omlegging til en reiseavstandsmodell bør
også gjelde pendleres besøksreiser i hjemmet (ukependling
m.v.). Det er sterkt ønskelig å ha likeartede
fradragsregler for disse to gruppene skattytere.
Det vises til de foreslåtte endringer i skatteloven § 44
første ledd bokstav g nr. 2 og nr. 4. Departementet foreslår
at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
1999.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om
innføring av en fradragsmodell basert på reiseavstand
(reiseavstandsmodellen) med bunnbeløp på 7 000
kroner og generell fradragssats på 1,40 kroner pr.
km, jf. Regjeringens forslag til endringer i skatteloven § 44
første ledd bokstav g nr. 2 og nr. 4.
Når det gjelder spesifiserte ekstrautgifter viser komiteen til
finansministerens brev 28. oktober 1998 til Sosialistisk
Venstrepartis stortingsgruppe hvor det bl.a. heter:
«Fradragsomleggingen reiser enkelte oppfølgings-
og presiseringsspørsmål som departementet har
til vurdering. Dette gjelder bl a standardfradraget på kr 1,40
pr km som skal anses å inkludere også visse ekstrautgifter
ved bilkjøring, i første rekke ferge- og bompenger,
eller om et større eller mindre ekstrafradrag skal kunne
gis for visse grupper bilkjørende med slike ekstrautgifter.
Slike oppfølgingsspørsmål må løses
i form av en forskrift etter at den foreslåtte lovteksten
eventuelt er vedtatt. Lovforslaget inneholder en forskriftsfullmakt.
Utkast til forskrift vil bli sendt på høring.
Generelt må forenklingshensyn tillegges vekt i dette forskriftsarbeidet,
men en må også se hen til behovet for å nå frem
til rimelige resultater.
Det er sterke rimelighetsgrunner
som taler for et ekstrafradrag når bil er nødvendig
for å komme til og fra arbeidet, og denne bilbruken medfører
større ekstrautgifter til fergebillett eller bompenger.
I det kommende forskriftsarbeidet vil jeg vurdere særskilte
fradrag for slike nødvendige ekstrautgifter, innenfor rammen
for en praktikabel ordning.»
Komiteen slutter seg til finansministerens
vurdering om at sterke rimelighetsgrunner taler for ekstrafradrag
når bil er nødvendig for å komme til
og fra arbeidet, og denne bilbruken medfører større
ekstrautgifter til fergebilletter, bompenger, eller tilsvarende. Komiteen legger
til grunn for aksept av denne systemendringen at Finansdepartementet
utformer forskrifter i samsvar med dette.
Komiteen viser til det justerte forslag fra Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre som Fremskrittspartiet og Høyre
har varslet støtte til, der dette hensynet er ivaretatt
ved at provenyvirkningen av standardiseringen er beregnet lavere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine prinsipale
forslag og merknader.
Disse medlemmer slutter seg subsidiært
til det justerte forslaget fra sentrumspartiene.
Komiteen viser videre, når
det gjelder bostedsregistrering av pendlere, til finansministerens
brev 28. oktober 1998 til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, hvor
det bl.a. heter:
«Enkelte sider ved regelverket om godkjenning
av pendlerstatus er problematiske, og er tatt opp til vurdering
her. Det gjelder særlig enslige pendlere som beholder hjemmet
sitt i distriktet også etter at de har funnet seg arbeid
i en større by, men som også disponerer bolig
med kjøkken i arbeidskommunen. Disse enslige mister nå pendlerstatus
fra og med det året de blir 22 år. Jeg vil komme
tilbake til Stortinget med en vurdering av bl a dette tema. I den
grad senere endringer i reglene om skattemessig bosted vil gjøre
dette lettere å få pendlerstatus, vil det naturligvis
også bli flere som får det nye reisefradraget.»
Komiteen tar til etterretning at finansministeren
vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette temaet.
Angående praktiseringen av gjeldende regelverk på dette
området viser komiteen til finansministerens
brev av 24. september 1998 til Stortinget som svar på spørsmål
fra stortingsrepresentant Torstein Rudihagen vedrørende
bostedsregistrering av enslige pendlere, hvor det bl.a. heter:
«For einslege pendlarar under 22 år
reknar ein foreldreheimen for å vere den verkelege heimen,
sjølv om den andre bustaden er sjølvstendig. For
einslege pendlarar over 22 år, som pendlar mellom usjølvstendig
og sjølvstendig bustad, blir den sjølvstendige
bustaden rekna for å vere den verkelege heimen. Skjer pendlinga
mellom to sjølvstendige eller usjølvstendige bustader,
blir den verkelege heimen rekna for å vere der pendlaren
har si overvegande døgnkvile. Desse reglane fører
til at einslege pendlarar over 22 år som pendlar mellom
to sjølvstendige bustader, blir rekna for busett på arbeidsstaden,
om pendlaren overnattar der minst fire netter i veka. Eg går
ut frå at det er dette utslaget av regelverket som er bakgrunnen
for spørsmålet.
For ektefeller og
for foreldre og barn går felles heim i kommunen skattytaren
pendlar frå foran bustaden i arbeidskommunen, jamvel om
denne arbeidsbustaden er sjølvstendig. Derfor gjeld problemet
berre einslege, men mellom desse og sambuarar utan barn.
Kriteriet
sjølvstendig bustad har fått ein omfattande og
ganske presis definisjon i regelverket, særleg i LigningsABC’en.
Eit viktig og oftast avgjerande element er om bustaden har eige
kjøkken. Her legg ein ikkje vekt på antall kokeplater
i seg sjølv, men på om vanleg matlaging, også middag,
er mogleg med den innreiinga som bustaden har på kjøkkenfronten.
Vidare ser ein burt frå kjøkken som delast med
andre utanom familien, til dømes utleige av enkeltrom med
tilgang til felleskjøkken i ein større bustad.
Dette
regelverket er over 20 år gamalt, men har nok enkelte uheldige
sider. Eg er samd i at det ikkje alltid er rimeleg at ein einsleg
pendlar mister pendlarfrådraget av di vanleg matlaging
er mogleg på eigen plass i arbeidsbustaden hans. Særleg
gjeld dette når bustaden i den andre kommunen er både
den opphavlege og den beste, og arbeidsbustaden i tillegg har eit mellombels
preg knytt til det aktuelle arbeidshøvet.
Ut
frå dette ser eg grunn til å få ei utgreiing
om moglege justeringar i omgrepet sjølvstendig bustad på dette
regelområdet. Det bør vurderast om andre objektive
og registrerbare kjenneteikn ved bustadene kan få vekt,
slik at kjøkkenomgrepet ikkje blir så generelt
avgjerande som høvet har vore til no. Også velstandsutviklinga
i samfunnet kan tale for ei slik nyansering av kva for kjenneteikn
ved ulike bustader som skal avgjere bustadsregistreringa og pendlarfrådraget.
Men det er viktig at ei slik nyansering ikkje kompliserer regelverket
for mykje, og at regelverket ikkje opnar for pendlarfrådrag
når skattytaren etablerer seg fast i arbeidskommunen og
bruker sin opphavelege bustad som rein fritidsbustad.
Moglege
endringar i reglane om bustadsregistrering må utgreiast
i nær kontakt med Skattedirektoratet. Eg kan ikkje no seie
noko om utfallet av utgreiinga. Men eg tykkjer vi bør gjere
eit forsøk på konstruktiv nytenking for å sjå om
det er praktisk mogleg å lempe på den meir firkanta
delen av regelverket.
Eg vil ta initiativ til ei utgreiing
av ulike justeringar av regelverket, og meddele Stortinget resultatet.»
Komiteen forutsetter en nødvendig
oppretting slik at uheldige utslag gjennom praktiseringen av reglene
kan avskjæres.
Departementet meiner at overvegande grunnar taler for å oppheve
retten til sjømannsfrådrag for arbeidstakarar
på flytande installasjonar, slik at sjømannsfrådraget
berre blir gitt i meir tradisjonell skipsfart. Departementet sende
framlegg om nye avgrensingsreglar ut til høyring 12. januar
1998 med høyringsfrist 24. mars 1998.
For at ein ikkje skal skape nye avgrensingsproblem er det viktig,
slik mange av høyringsinstansane har framheva, å ha
klare avgrensingskriterium for kva slag fartøy som etter
endringa ikkje skal vere omfatta av sjømannsfrådraget.
Departementet meiner at avgrensinga må skje ved at ein
i forskrift gir ei ny avgrensing av kva slag fartøy som
skal reknast å vere «skip i fart».
Departementet har på grunnlag av framlegget til Norges
Rederiforbund, Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund, De Samarbeidende
organisasjonar, Norsk Sjøoffisersforbund og Norsk Sjømannsforbund vurdert
ei avgrensing tilsvarande avgrensinga av virkeområdet til
arbeidsmiljølova i petroleumssektoren, slik at verksemd
som fell innanfor arbeidsmiljølova, ikkje kvalifiserer
til sjømannsfrådrag.
Departementet vil leggje opp til at ovannemnde avgrensing i stor
grad kan leggjast til grunn for avgrensinga av sjømannsfrådraget
i offshoresektoren.
Arbeidsmiljølova gjeld innan eit avgrensa geografisk
område. Etter departementet sitt syn bør ein ikkje leggje
opp til nokon geografisk avgrensing i forhold til sjømannsfrådraget.
Departementet vil på denne bakgrunnen endre sjømannsforskrifta
slik at det blir fastsett ei grense mot skip og innretningar i petroleumsverksemd
som ikkje skal kvalifisere til sjømannsfrådrag
i tråd med det nogjeldande virkeområdet til forskrift
om arbeidsvern og arbeidsmiljø i petroleumsverksemd. Den
geografiske avgrensinga i den nemnde forskrifta vil likevel ikkje
bli gjort gjeldande for sjømannsfrådraget.
Den endringa i forskrifta som blir naudsynt som følgje
av lovendringa, meiner departementet at ein har heimel til i forskriftsheimelen
i § 44 syttande ledd nr. 1.
Departementet syner til vedlagde forslag til endring i skattelova § 44
syttande ledd nr. 1.
Departementet foreslår at lovendringa trer i kraft med
verknad frå og med inntektsåret 1999. Etter departementet
sitt syn vil dette gi partane tilstrekkeleg tid til å innrette
seg når det gjeld lønskompensasjon og liknande.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag til
endring i skatteloven § 44 syttende ledd nr. 1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
at det er såvidt store likheter mellom arbeidstagere ombord
på skip og flytende installasjoner at det vil være
rimelig at også arbeidstagere på flytende installasjoner
oppebærer sjømannsfradrag.
Disse medlemmer finner imidlertid også at det
er såvidt store ulikheter mellom arbeidstagere på faste
installasjoner og arbeidstagere i ordinær landbasert virksomhet
at det vil være naturlig at det vurderes å innlemme
arbeidstagere på faste installasjoner i sjømannsfradragsordningen. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 44 syttende ledd nr. 1 skal lyde:
Med sjømann skal forstås person som har som
hovedbeskjeftigelse arbeid ombord på skip i fart eller flytende
installasjon og arbeidet utgjør tilsammen minst 130 dager
i samme inntektsår. Det kan ikke kreves fradrag for arbeid
ombord på ferger eller passasjerfartøy i rutetrafikk
mellom norske havner når rutens distanse mellom første
og siste anløpssted er under 300 nautiske mil.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Det følger av skatteloven § 51 A-6
nr. 1 at rederiselskap innenfor det særskilte rederiskattesystemet
er fritatt fra beskatning av alminnelig inntekt med de unntak som
er inntatt i bestemmelsens nr. 2-6.
Regjeringen er av den oppfatning at den reelle finansinntekten
i rederiene må beskattes etter ordinære regler.
Det fremmes derfor forslag om at det ved beregning av netto finansinntekter
bare innrømmes fradrag for den andel av gjeldsrentene som
tilsvarer finanskapitalens andel av selskapets totalkapital.
Selskap innenfor ordningen kan ha aksje eller andel i et annet
selskap som også lignes etter de særskilte reglene
for rederiselskaper. Dersom aksjen eller andelen er ført
som en egen post i eierselskapets balanse, oppstår det
spørsmål om aksjen eller andelen ved beregningen
av rentefradraget skal tilordnes eierselskapets finanskapital eller
den øvrige kapital. Departementet legger til grunn at verdien
av aksjen eller andelen må fordeles mellom finanskapital
og annen kapital, og at fordelingen må skje etter forholdet
mellom finanskapital og annen kapital i det underliggende selskapet.
Ved beregningen av den fradragsberettigede andel av gjeldsrentene,
skal det tas utgangspunkt i middelverdien av selskapets inngående
og utgående balanseførte verdier i inntektsåret.
Det er i denne sammenheng uten betydning om en betydelig del av selskapets
transaksjoner er foretatt helt i starten eller slutten av inntektsåret.
Dersom et selskap stiftes midt i inntektsåret og umiddelbart
trer inn i ordningen, skal den fradragsberettigede andel av gjeldsrentene
i inntredelsesåret beregnes med utgangspunkt i middelverdien
av verdiene i åpningsbalansen og utgående balanse
i inntredelsesåret.
Som nevnt skal den balanseførte verdien av aksjer eller
andeler i underliggende selskaper innenfor ordningen fordeles mellom
finanskapital og annen kapital i eierselskapet etter forholdet mellom
finanskapital og annen kapital i det underliggende selskapet. Ved beregningen
av dette forholdstallet i det underliggende selskapet, skal det
tas utgangspunkt i middelverdien av det underliggende selskaps inngående
og utgående balanseførte verdier i inntektsåret.
Dette gjelder også i de tilfeller aksjene eller andelene
i det underliggende selskapet er ervervet i løpet av inntektsåret.
Som en konsekvens av at det nå foreslås å innføre full
skatteplikt på rederiselskapenes finansinntekter, foreslås
det også at netto finanskostnader skal kunne fremføres
til fradrag i senere års netto finansinntekter etter de
alminnelige regler for underskudd, jf. skatteloven § 53.
Dette ble også foreslått i Ot.prp. nr. 11 (1996-97),
men forslaget ble forkastet da Stortinget vedtok en begrenset skatteplikt
for finansinntekter.
Det foreslås at endringen trer i kraft med virkning fra
og med inntektsåret 1999. Det vises til forslag til endring
i skatteloven § 51 A-6 nr. 2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til sitt standpunkt vedrørende
rederibeskatningen, jf. avsnitt 26.1 nedenfor. Disse medlemmer tar
til etterretning den oppretting som Regjeringen her foreslår
vedrørende fradragsretten for gjeldsrenter, jf. Regjeringens
forslag til endring i skatteloven § 51 A-6 nr.
2.
Disse medlemmer har merket seg at sentrumspartiene
ikke slutter seg til Regjeringens forslag om forsiktige innstramminger
av rederibeskatningen og forslag om tetting av åpenbare
smutthull i dette skattesystemet, men kun vil foreslå å øke
tonnasjeavgiften. Disse medlemmer vil understreke
at dette innebærer at svært store skattefordeler
for en enkeltnæring videreføres, og at dette har
betydelige fordelingspolitiske og økonomiske konsekvenser. Disse
medlemmer visere til Innst. O. nr. 37 (1996-97), der det
fra komiteens flertall bl.a. heter at:
«Disse medlemmer er klar over at en slik ny modell
for skattlegging sannsynligvis kan være beheftet med utilsiktede
skjevvirkninger og at det derfor i tiden framover kan være
behov for å følge opp med utfyllende bestemmelser
og korrigeringer i tråd med intensjonene i Stortingets
vedtak.»
Disse medlemmer konstaterer at selv om skjevvirkninger
nå er påvist og regjeringen har fremmet forslag
som kan korrigere disse, ønsker en ikke å følge
dette opp. Disse medlemmer viser ellers til sine
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99) avsnitt 2.4, og til
sitt standpunkt vedrørende rederibeskatningen i avsnitt
26.1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte legger til grunn at rederinæringen, som
andre næringer, har krav på et minimum av forutsigbarhet
med hensyn til beskatningen. Det er viktig for det maritime miljø i
Norge at rederinæringen har en sterk posisjon.
Disse medlemmer kan således ikke støtte Regjeringens
forslag til endringer i rederibeskatningen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringens forslag
og omtale av dette i Ot.prp. nr. 1 (1998-99). Disse medlemmer viser videre
til det justerte forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre som Fremskrittspartiet og Høyre har varslet
sekundær støtte til, der dette forslaget er tatt
ut.
For å unngå at skattesubjekter med alminnelig skatteplikt
tilordnes gjeldsrentefradrag som reelt sett burde vært
tilordnet selskaper undergitt særskilt rederibeskatning,
er det i skatteloven § 51 A-6 nr. 6 gitt regler
om skatteplikt ved høy egenkapitalandel i selskap innenfor
ordningen. Det minste gjeldsrentefradraget skal beregnes som produktet
av en normgjeldsrente (6 pst. for 1998) og 30 pst.
av middelverdien av de regnskapsmessige verdier av selskapets eiendeler ved
inntektsårets begynnelse og slutt.
Departementet foreslår at minste gjeldsgrad settes til
50 pst. ved beregning av minste gjeldsrentefradrag. Dette
vil fortsatt åpne for en egenkapitalgrad som er høyere
enn det som var gjennomsnittet før det særskilte
rederiskattesystemet ble vedtatt, og dermed i en viss utstrekning
ivareta hensynet til at egenkapitalgraden varierer mellom de enkelte
rederier. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 51
A-6 nr. 6.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til sitt standpunkt vedrørende
rederibeskatningen, jf. avsnitt 4.1 foran og 26.1 nedenfor. Disse medlemmer tar
til etterretning den oppretting som Regjeringen her foreslår
vedrørende beskatningen ved høy egenkapital, jf.
Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 51
A-6 nr. 6.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte legger til grunn at rederinæringen, som
andre næringer, har krav på et minimum av forutsigbarhet
med hensyn til beskatningen. Det er viktig for det maritime miljø i
Norge at rederinæringen har en sterk posisjon.
Disse medlemmer kan således ikke støtte Regjeringens
forslag til endringer i rederibeskatningen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringens forslag
og omtale av dette i Ot.prp. nr. 1 (1998-99). Disse medlemmer viser videre
til det justerte forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre som Fremskrittspartiet og Høyre har varslet
sekundær støtte til, der dette forslaget er tatt
ut.
Etter skatteloven § 51 A-6 nr. 2 er renteinntekter, gevinst
ved realisasjon av aksjer og andre finansielle inntekter skattepliktig
for selskap innenfor ordningen, mens tilsvarende utgifter og tap
er fradragsberettiget. Skatteplikten for finansinntekter omfatter
imidlertid ikke gevinst eller tap som følge av kurssvingninger
på valuta.
Departementet foreslår å oppheve skattefritaket for
valutagevinst og å innføre fradragsrett for valutatap.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 51 A-6
nr. 2 tredje punktum. Grensen mellom hva som regnes som valutagevinst
(tap) og ordinære gevinster på driftsmidler vil
måtte trekkes som i det ordinære skattesystemet.
Det foreslås at endringen gjelder fra og med inntektsåret
1999. Når det gjelder innstrammingseffekten av dette forslaget,
er det grunn til å bemerke at denne er usikker, siden motstykket
til skatteplikt for valutagevinster er fradragsrett for valutatap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til sitt standpunkt vedrørende
rederibeskatningen, jf. avsnitt 4.1 foran og 26.1 nedenfor. Disse medlemmer tar
til etterretning den oppretting som Regjeringen her foreslår
vedrørende skatteplikt for valutagevinster, jf. Regjeringens
forslag til endring i skatteloven § 51 A-6 nr.
2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte legger til grunn at rederinæringen, som
andre næringer, har krav på et minimum av forutsigbarhet
med hensyn til beskatningen. Det er viktig for det maritime miljø i
Norge at rederinæringen har en sterk posisjon.
Disse medlemmer kan således ikke støtte Regjeringens
forslag til endringer i rederibeskatningen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringens forslag
og omtale av dette i Ot.prp. nr. 1 (1998-99). Disse medlemmer viser videre
til det justerte forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre som Fremskrittspartiet og Høyre har varslet
sekundær støtte til, der dette forslaget er tatt
ut.
Etter skatteloven § 51 A-7 skal selskap innenfor det
særskilte rederiskattesystemet svare en årlig
tonnasjeskatt til staten beregnet på grunnlag av nettotonnasjen
av de skip og flyttbare innretninger selskapet eier. Satsene for
tonnasjeskatten fastsettes for hvert inntektsår i statsskattevedtaket,
jf. kapittel 6 i statsskattevedtaket for 1998. Regjeringen foreslår
at satsene for tonnasjeskatt heves med 100 pst. Dette innebærer
en antatt provenyøkning med omlag 50 mill. kroner.
Aksjeselskaper er etterskuddspliktige. Det innebærer
at skatten forfaller til betaling i året etter inntektsåret.
For at forslaget skal gi budsjettvirkninger i 1999, foreslås
det at økningen av tonnasjeskatten skal gjelde fra og med
inntektsåret 1998. Det vises til utkast til endring av
statsskattevedtaket kapittel 6 for 1998, samt utkast til skattevedtak
for 1999, i St.prp. nr. 1 (1998-99).
Komiteen viser til de ulike fraksjoners
merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99) avsnitt
2.4.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine prinsipale
forslag og merknader.
Disse medlemmer slutter seg subsidiært
til det justerte forslaget fra sentrumspartiene.
Departementet vil foreslå at skatteloven § 51
A-6 nr. 4 tredje punktum endres slik at utdelinger fra aksjeselskap
etter lovens § 51 A-6 nr. 4 annet punktum, først
skal anses tatt fra selskapets ubeskattede inntekt, jf. kap. 3.6.2
i proposisjonen.
Departementet vil videre foreslå at tilbakebetaling av
innbetalt aksjekapital, herunder overkurs, generelt skal likestilles
med øvrige utdelinger fra selskapet etter skatteloven § 51
A-6 nr. 4 annet punktum bokstav a til c, jf. kap. 3.6.3.2 i proposisjonen.
Tilbakebetaling av innbetalt kapital skal således kunne
medføre beskatning av selskapet dersom selskapet også har
ubeskattet inntekt ved utløpet av tilbakebetalingsåret.
Selskapets valgadgang etter de alminnelige regler med hensyn til
hvilken del av egenkapitalen utdelinger skal anses tatt fra, forutsettes
videreført.
For aksjonærene skal tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital,
herunder overkurs, fortsatt behandles som skattefri tilbakebetaling
etter de alminnelige regler, jf. selskapsskatteloven §§ 3-2
nr. 2 og 5-6. Tilbakebetaling av innbetalt kapital som medfører
inntektsføring og beskatning på selskapets hånd
etter de endrede regler, skal likestilles med utbytteutdeling i forhold
til reglene om beregning av endringen i selskapets skattlagte kapital,
jf. selskapsskatteloven § 5-5 nr. 2.
Også tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital, herunder
overkurs, i forbindelse med innløsning av enkeltaksjer,
forutsettes likestilt med øvrige utdelinger fra selskapet
etter skatteloven § 51 A-6 nr. 4 annet punktum.
Regelen i skatteloven § 51 A-9 nr. 3 forutsettes
videreført. Utdeling til aksjonærene utover innbetalt
aksjekapital og overkurs ved innløsning av enkeltaksjer,
skal fortsatt behandles som utbytte på mottakende aksjonærs
hånd.
Regelen i skatteloven § 51 A-6 nr. 4 fjerde
punktum om adgangen til å belaste selskapets konto for
beskattet inntekt ved utdelinger i forbindelse med innløsning
av enkeltaksjer, vil bli foreslått opphevet, jf. kap. 3.6.3.3
i proposisjonen.
Regelen i skatteloven § 51 A-9 nr. 4 annet
avsnitt foreslås endret slik at konsernbidrag fra datterselskap til
morselskap innenfor ordningen, først skal anses tatt fra
det datterselskapets ubeskattede inntekt, jf. kap. 3.6.3.4 i proposisjonen.
Departementet omtaler også andre mulige tiltak ved utdelinger
fra morselskap innenfor ordningen, jf. kap. 3.6.3.5 i proposisjonen.
Departementet vil komme tilbake til dette når de endelige
lovforslagene fremmes.
Regjeringen vil fremme forslag til lovvedtak i samsvar med de
angitte endringstiltak i en senere proposisjon, som forutsettes
fremmet i løpet av høsten 1998. De senere lovvedtak
vil bli foreslått gitt med ikrafttredelse fra det tidspunkt
Ot.prp. nr. 1 (1998-99) Skatteopplegget 1999 fremlegges, dvs. den
5. oktober 1998. Dette anses påkrevet for hindre
eventuelle tilpasninger til de varslede lovtiltak.
De senere lovvedtak forutsettes ikke gitt anvendelse på disposisjoner
som er gjennomført før 5. oktober 1998.
Nedenfor presiseres departementets vurdering av hvilke disposisjoner
som først skal anses gjennomført etter 5. oktober
1998 og som de endrede regler vil bli gitt virkning for. De varslede
lovendringer forutsettes gitt virkning for:
Utbytteavsetninger for regnskapsåret
1998. Utbytteavsetninger for selskaper med avvikende regnskapsår
som utløper i 1998, som er godkjent av selskapets generalforsamling
etter 5. oktober 1998.
Ekstraordinære utbytteutdelinger i 1998 i henhold til
generalforsamlingsvedtak fattet etter 5. oktober 1998.
Utdelinger til aksjonærene i henhold til vedtak
om kapitalnedsettelse som er anmeldt til Foretaksregisteret, jf.
aksjeloven § 6-1 femte ledd, etter 5. oktober
1998.
Konsernbidrag ydet i henhold til generalforsamlingsvedtak
fattet etter 5. oktober 1998.
Etter departementets vurdering er ikke Grunnloven § 97
til hinder for å fastsette at lovendringen skal ha virkningstidspunkt
som angitt over.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til det
justerte budsjettforslaget fra sentrumspartiene. Forslaget om speilvending
av konto for beskattet kapital innebærer at beskattet kapital
i selskapene ikke kan deles ut så lenge det er ubeskattet
kapital i selskapene. Dette slår inn selv om det er opptjeningen av
beskattet kapital som gir den reelle begrunnelse for utdelingen
i det enkelte tilfelle. Forslaget kan medføre en uheldig
innelåsing av aksjekapital i selskapene.
Flertallet går derfor inn for at dagens
ordning videreføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til sitt standpunkt vedrørende
rederibeskatningen, jf. avsnitt 4.1 foran og 26.1 nedenfor og merknad i
Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99) avsnitt 2.4. Disse medlemmer tar
til etterretning den oppretting som Regjeringen her foreslår
for å hindre at beskattet inntekt deles ut først
(uten beskatning), når det er ubeskattet inntekt i selskapet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte legger til grunn at rederinæringen, som
andre næringer, har krav på et minimum av forutsigbarhet
med hensyn til beskatningen. Det er viktig for det maritime miljø i
Norge at rederinæringen har en sterk posisjon.
Disse medlemmer kan således ikke støtte Regjeringens
forslag til endringer i rederibeskatningen.
På svært usikkert grunnlag anslås
forslagene samlet sett å innebære en provenyøkning
på om lag 120 mill. kroner. Provenyanslagene er usikre
da det ikke finnes tilstrekkelig grunnlagsdata for å beregne
disse. Provenyøkningen vil også være
avhengig av skattyternes tilpasninger til forslagene. Dette gjelder
særlig omleggingen av beskatningen ved utdelinger.
Etter departementets vurdering vil forslagene innebære
en økning av arbeidsbelastningen for ligningsmyndighetene.
Departementet vil komme tilbake til dette etter at en har foretatt
en nærmere vurdering av om forslagene vil innebære
behov for økte ressurser.
Komiteen tar departementets orientering
til etterretning, jf. også finansministerens brev 4. november
1998 til saksordfører som følger som trykt vedlegg
til denne innstillingen.
Departementet gjer framlegg om å endre skattelova § 51
A-2 slik at reiarlag innanfor ordninga skal kunne ta del i ordinært
poolsamarbeid. Endringa inneber at krinsen av tillatne eigedelar
blir utvida til å gjelde partar og aksjar i poolsamarbeid.
Part eller aksje i poolsamarbeid vil vere ein tillaten eigedel også når parten
eller aksjen er eigd av eit deltakarlikna selskap eller NOKUS-selskap,
og sjølv om poolsamarbeidet ikkje eig fartøy.
Poolsamarbeidet må oppfylle dei same krav til innhald
og drift som andre tillatne underliggjande selskap, med unntak av
kravet om sjølv å eige fartøy. Departementet
gjer framlegg om at endringa gjerast ved å innføre
ein ny bokstav d i § 51 A-2 nr. 1.
Endringa vil gjelde for ordinært poolsamarbeid der to
eller fleire selskap som eig fartøy inngår avtale om
felles drift av fartøya, og der samarbeidet utgjer eit selskap
etter selskapsloven eller aksjeloven. Det er ikkje vanleg at poolsamarbeid
eig fartøy som nemnd i § 51 A-2 nr. 1
bokstav a eller b. Departementet gjer derfor framlegg om at regelen
i den nye bokstav d skal gjelde for poolsamarbeidet som berre eig
finansaktiva som nemnt under § 51 A-2 nr. 1 bokstav
c.
Dersom poolsamarbeidet likevel skulle eige fartøy, må dei
vanlege reglane leggjast til grunn for avgjersla av om fartøyet
er ein kvalifiserande og lovleg eigedel, og om poolen er innafor
ordninga. Dersom poolsamarbeidet er eit deltakarlikna selskap, og
reiarlaget tek del i poolsamarbeidet gjennom eit anna deltakarlikna
selskap, er part i poolsamarbeidet ikkje ein tillaten eigedel dersom
poolen eig skip. Dette følgjer av dei ordinære
reglane, som seier at reiarlaget ikkje kan eige fartøy
gjennom fleire ledd av deltakarlikna selskap. Departementet ønskjer
med lovendringa å opne for deltaking i ordinært
poolsamarbeid, og finn ikkje grunn til å utvide reglane
slik at tilfelle der fartøy er eigd i fleire ledd av deltakarlikna
selskap er omfatta av ordninga.
For at part i poolsamarbeid skal vere ein lovleg eigedel er det
eit vilkår at poolen driv slik verksemd som nemnd i § 51
A-4. Poolsamarbeidet må såleis drive verksemd
i form av utleige eller drift av fartøy som nemnd i § 51
A-2 nr. 1 bokstav a eller b. Poolsamarbeidet kan i tillegg drive
verksemd i form av transport av personell eller forsyningar med
skip, drift av taubåtar, forsyningsfartøy eller
andre hjelpefartøy, jf. § 51 A-4 nr.
3 andre punktum. Det er ikkje eit vilkår at dei andre selskapa
som tek del i poolsamarbeidet kvalifiserer til likning etter § 51-A.
Såleis kan reiarlaget inngå poolsamarbeid med
selskap som ikkje eig fartøy sjølv, men som til
dømes leiger det fartøyet som er slutta inn i
poolen.
Dersom det konkrete poolsamarbeidet ikkje inneber at det er danna
eit selskap, vil poolavtalen ikkje diskvalifisere reiarlaget frå likning
etter § 51-A.
Innføringa av ein ny bokstav d inneber at det må gjennomførast
endringar i paragrafar som viser til reglane i § 51
A-2 nr. 1. Departementet viser til vedlagde framlegg til endringar
i skattelova § 51-A. Departementet gjer framlegg
om at endringane skal gjelde med verknad frå og med inntektsåret
1996.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag
til endring i beskatningen av skipsaksjeselskap som er med i poolsamarbeid,
jf. Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 51-A.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sitt standpunkt vedrørende rederibeskatningen, jf.
avsnitt 26.1 nedenfor. Disse medlemmer tar til etterretning
den oppretting som Regjeringen her foreslår vedrørende
beskatning av skipsaksjeselskap som er med i poolsamarbeid.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går
imot Regjeringens forslag om å sørge for at flere
rederier kommer inn under den nye tilnærmede nullskatteordningen
for rederier. For øvrig viser dette medlem til
sitt standpunkt vedrørende rederibeskatningen, jf. avsnitt
26.1 nedenfor.
Departementet foreslår at det innføres et fritak
fra utstedelsesbeskatning dersom den beregnede fordel av de samlede
rettigheter til aksjer eller grunnfondsbevis som arbeidstakeren
erverver pr. år ikke overstiger et angitt beløp.
Dette grensebeløpet bør settes så høyt
at utstedelsesbeskatningen forbeholdes tilfeller hvor verdien av
rettighetene er særlig betydelig. Det foreslås
at grensebeløpet settes til 300 000 kroner pr. år.
I de tilfeller fritaket fra utstedelsesbeskatningen får anvendelse,
vil det i stedet bli full lønnsbeskatning av senere gevinst
ved innløsning eller salg av opsjonen. Det er således
ikke tale om et endelig skattefritak, gitt at opsjonen ender med
gevinst.
Dersom den beregnede fordel av de samlede rettigheter til aksjer
eller grunnfondsbevis overstiger 300 000 kroner i inntektsåret,
skal opsjonenes fulle verdi beskattes, også de første
300 000 kroner. Skattefritaket vil dermed bare gjelde mer
moderate opsjonsordninger og det vil ikke bli lettelser i beskatningen
av mer lukrative opsjonsavtaler.
Unntaket fra utstedelsesbeskatningen bør imidlertid
som hovedregel ikke få anvendelse dersom bare en svært
begrenset krets av de ansatte mottar opsjonstilbud. Etter departementets
syn bør det derfor som hovedregel settes som vilkår
for fritaket fra ervervsbeskatningen at minst fem ansatte får
tilbud om opsjoner. I større bedrifter er ikke dette noe
urimelig krav.
I mindre bedrifter kan imidlertid et slikt krav til minst fem
ansatte bli for strengt og virke hemmende på den ønskede
fleksibiliteten mht. å kunne gi aksjer bare til visse grupper
ansatte. Etter departementets syn bør det derfor ikke settes
vilkår om et minste antall opsjonsmottakere i de aller
minste bedriftene. I bedrifter med inntil 10 ansatte bør
det godtas at skattefritaket skal gjelde selv om det tilbys opsjon
til bare en ansatt. En vil dermed ivareta behovet for bedrifter i
oppstartsfasen til å tilby opsjoner til erstatning for kontant
lønn for å knytte til seg særlig kvalifiserte
ansatte.
I bedrifter med litt over 10 ansatte bør det imidlertid
stilles et krav til at en viss andel av de ansatte får opsjonstilbudet.
For å få en fleksibel regel for bedrifter med
noe flere ansatte, foreslås at det settes et krav om at
minst en fjerdedel av de ansatte må få opsjonstilbud
når bedriften har mellom 11 og 20 heltidsansatte. Samlet
betyr dette minst 3 av 11-12 ansatte, minst 4 av 13-16 ansatte og
minst 5 av 17 eller flere ansatte.
Idet det må gis relativt detaljerte regler om skattefritaket,
finner departementet det hensiktsmessig at reglene gis i form av
en departementsforskrift og ikke inntas direkte i skatteloven § 42
trettende ledd. Det foreslås derfor at departementet gis
hjemmel til å gi forskrift om skattefritaket. Det vises
til vedlagte forslag til endring i skatteloven § 42
trettende ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft
straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 42
trettende ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende
subsidiære forslag, jf. også merknadene nedenfor:
«Stortinget ber Finansdepartementet fastsette grensen
for skattlegging av ansatte opsjoner ved tildeling til 600 000
kroner. Videre ber Stortinget Regjeringen evaluere ordningen med
tanke på forenkling.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at utstedelsesbeskatning av opsjoner i arbeidsforhold
hemmer arbeidstakeres anledning til å bli medeiere i egen
bedrift, og dermed bryter med en bredt forankret politisk målsetning.
Disse medlemmer mener at enhver utstedt opsjon
til ansatte ikke skal beskattes før ved oppgjør, det
vil si det tidspunkt man med sikkerhet vet om opsjonen har hatt
noen reell verdi. Disse medlemmer ser ingen grunn
til å sette noen begrensing på opsjonsbeløpet
slik Regjeringen foreslår.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 42 trettende ledd skal lyde:
Fordel vunnet ved innløsning eller salg av rett til erverv
eller salg av aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold, regnes
som fordel vunnet ved arbeid etter første ledd. Som slik
rett anses både rett til erverv av eksisterende aksje eller
grunnfondsbevis og rett til å tegne aksje eller grunnfondsbevis
ved en senere emisjon. Dette gjelder også dersom retten
er knyttet til fordring eller verdipapir. Ved innløsning
av retten settes fordelen til differansen mellom aksjens eller grunnfondsbevisets
markedsverdi og innløsningsprisen etter avtalen fratrukket
den skattepliktiges kostpris for retten. Ved salg av retten settes
fordelen til differansen mellom salgssum og kostpris. Overføring av
slik rett til nærstående regnes ikke som salg
etter dette ledd. Som nærstående regnes i alle
tilfeller personer den skattepliktige er i slekt eller svogerskap med
i opp- eller nedstigende linje, samt første og andre sidelinje.
Innløsning fra den nærstående, eller
salg fra den nærstående til annen ikke nærstående,
regnes som innløsning eller salg fra den skattepliktige.
Departementet kan i forskrift gi regler til gjennomføring av
beskatning etter dette ledd.
§ 42 fjortende ledd oppheves.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
III.
Overgangsregler
Er retten ervervet i inntektsårene 1996, 1997 eller 1998
gjelder følgende:
1. Ved innløsning av retten
settes fordelen til den del av differansen mellom aksjens eller
grunnfondsbevisets markedsverdi og innløsningsprisen, som overstiger
den skattepliktiges kostpris for retten og skattlagt fordel ved
ervervet av retten.
2. Ved salg av retten settes fordelen til den del av differansen
mellom salgssum og kostpris som overstiger skattlagt fordel ved
ervervet av retten.
3. Beløp som er skattlagt ved ervervet (ervervsbeløpet),
kan fradras i alminnelig inntekt ved senere bortfall av retten.
Ved utnyttelse av retten i form av innløsning til lavere
verdi enn ervervsbeløpet, gis slikt fradrag for differansen
mellom ervervsbeløpet og innløsningsverdien. Med
innløsningsverdien menes her markedsverdien av den underliggende
aksje eller grunnfondsbevis på innløsningstidspunktet,
fratrukket innløsningsprisen. Ved utnyttelse av retten
i form av salg til lavere pris enn ervervsbeløpet, gis
slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet og
salgssummen.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre legger vekt på den positive
effekten opsjoner kan ha for at arbeidstakere kan bli medeiere i
egen bedrift. Samtidig kan opsjoner stimulere nøkkelpersoner
til å bli værende i bedriften.
Disse medlemmer ser at det er knyttet betydelig
usikkerhet til på hvilket nivå beløpsgrensen
for opsjoner skal settes for at ordningen skal få den tilsiktede
virkning. Etter en samlet vurdering har disse medlemmer kommet
til at det kan være forsvarlig å fastsette grensen
til kr 600 000.
Disse medlemmer ser det videre som naturlig at
ordningen som helhet etter en tid blir evaluert, hva gjelder både
omfang, innretning og regelverk.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette medlems prinsipielle holdning vedrørende
aksje-/grunnfondsopsjonsordningene er at de bidrar til å opprettholde
en forskjellskultur i norsk arbeidsliv som er kraftig forsterket
de senere årene. De gunstigste opsjonsordningene innehas
hovedsakelig av toppsjefer og styreledere i næringslivet.
Frynsegoder, som opsjonsavtaler ofte må karakteriseres
som, er minst like skjevt fordelt som lønnsgodene, slik
at lønnsforskjellene reelt sett er enda større
enn det som framgår av statistikkene.
Dette medlem mener den mest effektive og fornuftige
strategien for å bli kvitt de negative virkningene av opsjonsavtalene,
er å behandle alle likt. Det innebærer at det
ikke skal være mulig å motta lønn i form
av aksjeopsjoner, aksjer til underkurs eller beslektede ordninger,
hverken som en del av en lønnsavtale, ansettelsesvilkår
eller styrehonorar. Dette medlem vil presisere at
lønn bør betales ut som lønn, og beskattes
som lønn. Aksjer kan erverves på vanlig måte.
På denne bakgrunn kan dette medlem ikke slutte
seg til Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 42
trettende ledd.
Regelen om skattefri fordel ved ansattes kjøp av aksjer
og grunnfondsbevis i bedriften er regulert i naturalytelsesforskriften.
Her framgår det at hvis ansatte får kjøpe
aksjer til underkurs, er dette å regne som kompensasjon
for arbeid. Den skattepliktiges fordel settes til differansen mellom
reell markedsverdi redusert med 20 pst. og den prisen den
ansatte må betale. Den skattefrie fordelen kan maksimalt
utgjøre 1 000 kroner. I St.meld. nr. 40 (1997-98)
Eierskap i næringslivet sier Regjeringen at ansattes kjøp
av aksjer i egen bedrift er et positivt tiltak for å skape
tilhørighet til bedriften og at dette også kan
bidra til mer spredt, privat eierskap i norsk næringsliv.
På denne bakgrunn foreslås det å øke
den skattefrie grensen til 1 500 kroner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag
om å øke grensen for skattefri fordel ved ansattes
kjøp av aksjer og grunnfondsbevis i bedriften.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
positiv til at ansatte blir medeiere i egen bedrift, enten det skjer
individuelt eller gjennom kollektive avtaler med de ansatte. Dette
medlem kan imidlertid ikke se at det er behov for å gi
ytterligere skattelettelser til ordninger hvor aksjer selges til
underkurs til de ansatte, særlig ikke fordi de ofte tilbys
som alternativ til lønn.
Dette medlem går derfor imot Regjeringens forslag
om å øke grensen for skattefri fordel ved de ansattes
kjøp av aksjer og grunnfondsbevis i bedriften.
I Ot.prp. nr. 1 (1997-98) la regjeringen Jagland fram en skisse
til en ordning med fradragsrett for gaver til frivillige organisasjoner,
men med en vurdering som konkluderte med at en slik ordning ikke
burde innføres. Som et ledd i Regjeringen Bondeviks budsjett
ble vurderingen og tilrådingen trukket tilbake, men selve
skissen ble ikke trukket, jf. Ot.meld. nr. 2 (1997-98). Samtidig
ble det gitt uttrykk for at Regjeringen ville vurdere temaet nærmere
før en endelig konklusjon trekkes.
Før det fremmes et konkret lovforslag må det
utarbeides forslag til detaljerte regler om avgrensning, innberetningsplikt
osv.
Regjeringen vil ikke foreslå at det innføres
fradragsrett med virkning for inntektsåret 1999. Finansdepartementet
tar imidlertid sikte på å sende ut et forslag
til konkret regelverk på høring våren
1999. Forslaget vil i hovedsak basere seg på skissen i
Ot.prp. nr. 1 (1997-98).
Komiteen viser til at Regjeringen ikke
vil foreslå at det innføres fradragsrett med virkning
for inntektsåret 1999. Komiteen tar til
etterretning at Finansdepartementet tar sikte på å sende
ut et forslag til konkret regelverk på høring
våren 1999.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at gjennomgangen som
ble gjort i kap. 15.5 i Ot.prp. nr. 1 (1997-98) påpeker
at en eventuell fradragsordning reiser en rekke vanskelige avgrensningsproblemer
mht. hvilke organisasjoner som skal omfattes, hvilke krav som skal
stilles mht. organisasjon, utbredelse, medlemsaktivitet osv. Uansett
hvordan disse grensene trekkes vil det skapes uklarhet og til dels
store ligningsadministrative problemer med å vurdere hvilke
organisasjoner som tilfredsstiller kravene.
Disse medlemmer viser også til at det
vil kreve betydelige ligningsadministrative ressurser for å sikre
tilfredsstillende oppgaver fra organisasjonene, kontroll av at disse
tilfredsstiller oppstilte krav osv. Ordningen vil også medføre
en ytterligere komplisering av skattesystemet.
Disse medlemmer viser også til at støtte
til frivillige organisasjoner i form av fradragsrett for gaver må vurderes
i forhold til direkte støtte i form av bevilgninger. Fradragsrett
for gaver vil være mindre målrettet mht. hvilke
formål og hvilke typer organisasjoner en ønsker å støtte,
i forhold til direkte støtte i form av bevilgninger. En
vil også ved direkte støtte ha langt bedre muligheter
for kontroll med at midlene nyttes i samsvar med forutsetningene,
jf. St.meld nr. 27 (1996-97) Om statens forhold til frivillige organisasjoner.
Disse medlemmer mener det også er vesentlig
at en finansieringsform med gaver vil tvinge organisasjonene til å endre
ressursbruken sin. De vil måtte bruke en større
del av sine ressurser enn før på å verve folk
til å gi gaver. Det vil åpne for nye fordelingskonflikter,
etter som en må vente at organisasjonene har ulike muligheter
til å skaffe seg gavegivere. Etter disse medlemmers vurdering
bør støtte gjennom særskilte skattelempinger
bare være et begrenset supplement til direkte støtte.
Etter disse medlemmers vurderinger bør eventuelle
skattelempinger særlig komme små lokale organisasjoner
til gode. Med de krav som må stilles for å få en
fradragsordning til å fungere, mht. organisering, etablering
av innberetningsrutiner m.v., jf. kap. 15.5 i Ot.prp. nr. 1 (1997-98),
vil en fradragsordning klart favorisere store organisasjoner med
en profesjonell administrasjon og et etablert apparat for markedsføring
av organisasjonen. Etter disse medlemmers vurdering
er andre virkemidler (slik som enklere arbeidsgiverrutiner, fritak
for arbeidsgiveravgift innen visse grenser og heving av grensene
for inntektsskatt og plikt til registrering i merverdiavgiftsmanntallet
ved næringsvirksomhet) langt bedre når en skal
nytte skatte- og avgiftssystemet til å styrke de frivillige
organisasjonenes økonomi.
Etter en samlet vurdering vil disse medlemmer derfor
fastholde sin prinsipielle kritikk av en ordning med fradragsrett
for frivillige organisasjoner. Etter budsjettforliket konstaterer
vi at regjeringspartiene nå har konkludert før
saken er sendt ut på høring hos organisasjonene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte ber om at arbeidet med
innføring av fradragsrett for gaver til frivillige organisasjoner
påskyndes med sikte på at slik fradragsrett skal
gjelde f.o.m. inntektsåret 2000. Disse medlemmer viser
til sine prinsipale forslag og merknader.
Disse medlemmer slutter seg subsidiært
til det justerte forslaget fra sentrumspartiene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til det justerte forslag
fra Sentrumspartiene og til at det i tråd med dette fremmes
forslag om at Regjeringen skal legge fram for Stortinget hvordan
fradragsordningen for fagforeningskontingent fra år 2000
kan omgjøres til en mer generell ordning som også omfatter
kontingent/bidrag til andre frivillige organisasjoner,
jf. avsnitt 26.5 nedenfor.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at samfunnets soliditet ikke først og fremst bygger
på hvilke tjenester vi tilbyr mot betaling, men det vi
yter frivillig og selvoppfrende. Deltagelse i frivillig arbeid fremmer
glede og ansvarsfølelse for den som hjelper og er uvurderlig
for den som mottar hjelpen.
Den såkalte «tredje sektor» utgjør
et viktig supplement til familie, arbeidsplass og det offentlige. Svært
mange barn og unge lærer å vise ansvar og toleranse
nettopp gjennom deltagelse i frivillig arbeid.
For å sikre organisasjonenes økonomi og derigjennom
minske avhengigheten av offentlige myndigheter, vil Høyre
gi skattefritak også for private bidrag til frivillige
organisasjoner. Disse medlemmer viser til forslag
under avsnitt 26.5 nedenfor om at retten til skattefradrag for kontingent
til fagforening utvides til å omfatte frivillige og ideelle
organisasjoner.
Det vises til omtale i Nasjonalbudsjettet 1999 av forslaget om å øke
satsen for minstefradraget fra 20 pst. til 21 pst.
Forslaget er varslet i St.prp. nr. 54 (1997-98) Grønne
skatter.
Dette følges nå opp med forslag til endring
i skatteloven § 44 første ledd bokstav
g nr. 1 annet ledd annet punktum. Det vises for øvrig til
forslag om økning av beløpsgrensene i St.prp.
nr. 1 (1998-99) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag
til endring i skatteloven § 44 første
ledd bokstav g nr. 1.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til det justerte budsjettforslaget
fra sentrumspartiene. Som en konsekvens av videreføring
av skattesatsen på alminnelig inntekt på 28 pst.
er det nødvendig å justere grensene for minstefradraget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til omtale i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99), der dette
medlem foreslår å endre sats og øvre
beløpsgrense for minstefradraget for å få en
fordelingsprofil til fordel for de med de laveste inntektene. Dette
medlem foreslår å heve satsen for minstefradrag
fra 20 pst. til 25 pst., og fremmer slikt forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I.
§ 44 første ledd bokstav g nr. 1 annet
ledd skal lyde:
Fradrag etter første ledd skal minst settes til et beløp
som svarer til 25 pst. av lønnen. Stortinget fastsetter
den nedre og øvre grense for fradrag etter reglene i dette
ledd. Som lønn regnes også annet vederlag for arbeid
i offentlig eller privat tjeneste, herunder honorar, tantieme, provisjon,
serveringspenger, drikkepenger og lignende, samt verdien av fritt
hus og andre naturalytelser. Som lønn skal også regnes
vartpenger, pensjoner, livrenter og lignende ytelser. Ved beregningen
av fradraget skal inntekten rundes av nedover til nærmeste
tall som kan deles med 100. Fradraget skal regnes og omfatte også utgifter
til tvungne innskudd i vikarkasse som nevnt i h nr. 1,
til forsikring som nevnt i annet ledd nr. 2 og premie til
frivillig trygd som nevnt i folketrygdloven § 8-39.
Det samme gjelder fradragsberettigede forsikringspremier som inngår
i ikke fradragsberettigede fagforeningskontingenter.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Etter folketrygdloven § 23-3 fjerde ledd skal
det ikke betales trygdeavgift når inntekten er mindre enn 17 000
kroner. Denne grensen foreslås økt til 21 400 kroner.
Det vises til forslag til endring i folketrygdloven § 23-3
fjerde ledd. Departementet foreslår at endringen trer i
kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte,
slutter seg til Regjeringens forslag til endring i folketrygdloven § 23-3
fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte har som et mål
at ungdom under utdanning skal få bedre kår. Det
er et ønske fra disse medlemmer at ungdom
selv skal få en økt mulighet til å medvirke
til dette gjennom arbeid i fritid og ferie. Ofte er det slik at
ungdom ønsker å arbeide for å unngå å opparbeide
seg en høy studiegjeld.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Tverrpolitisk Folkevalgte mener dette er en sunn tankegang,
og vil oppmuntre til dette gjennom å heve grensen på det skattefrie
beløpet den enkelte ungdom kan tjene til 30 000
kroner. Dette vil betyr økt handlefrihet og trivsel for
ungdom i utdanningsfasen. I dag opplever mange som er ferdig utdannet
at avdrag på lån og gjeldsrenter er en stor belastning,
og ved å øke den skattefrie grensen til 30 000
kroner vil mange kunne unngå eller få redusert
sine belastninger når de har avsluttet sin skolegang.
Disse medlemmer slutter seg for øvrig
til Regjeringens forslag.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I.
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten ikke overstiger
28 800 kroner. Avgiften må ikke utgjøre mer
enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 28 800
kroner.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil heve
frikort på hva den enkelte ungdom kan tjene til 27 000
kroner. Dette vil bety økt handlefrihet og trivsel for
ungdom i utdanningsfasen. I dag opplever mange som er ferdig utdannet
at avdrag på lån og gjeldsrenter er en stor belastning,
og ved å øke frikortgrensen til 27 000
kroner vil mange kunne unngå eller få redusert
sine belastninger når de har avsluttet sin skolegang. Disse
medlemmer viser til at en nedre grense for å betale
trygdeavgift på 25 800 kroner, innebærer
en frikortgrense på 26 999 kroner.
Disse medlemmer slutter seg for øvrig
til Regjeringens forslag.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I.
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten ikke overstiger
25 800 kroner. Avgiften må ikke utgjøre mer enn
25 pst. av den del av inntekten som overstiger 25 800
kroner.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
tidligere foreslått en heving av nedre grense for trygdeavgift
for å gi redusert skatt til ungdom med sommerjobb, uten å ha
fått forslaget vedtatt. Dette medlem er
derfor tilfreds med at Regjeringen fremmer dette forslaget, selv
om økningen i beløpsgrensen er beskjeden. Dersom
Regjeringen får flertall for dette forslaget for inntektsåret
1999 bør en ytterligere økning i beløpsgrensen
vurderes for neste inntektsår.
Regjeringen foreslår å heve ligningstakstene
for boliger, fritidshus og forretningseiendommer m.v. med 10 pst.
Dette gjelder takstene pr. 1. januar 2000 som grunnlag
for ligningen for inntektsåret 1999.
Departementet vil sørge for at det blir gitt regler for å øke
ligningstakstene for slike eiendommer i takseringsreglene med hjemmel
i ligningsloven § 7-1.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens forslag
om å heve ligningstakstene for boliger, fritidshus og forretningseiendommer
m.v.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at det eksisterer
urimelige og tilfeldige forskjeller mellom ligningstakster på likeverdige
boliger. Skjevhetene vil øke ytterligere ved en 10 pst. økning
i takstene.
Disse medlemmer mener at en bolig - et hjem -
ikke skal være et skatteobjekt i det hele tatt, og tar
sikte på en fjerning av hele fordelsbeskatningen i løpet
av en 4-årsperiode.
Disse medlemmer understreker at tall fra Huseiernes
Landsforbund viser at ligningstakstene på bolighus i dag
varierer mellom 3 pst. og 110 pst. av boligens
salgsverdi. Disse urimelige skjevhetene vil øke ytterligere
ved en generell økning på 10 pst. De skjønnsmessig
fastsatte boligtakstene kan like ofte ramme vanlige borettslagsleiligheter
som luksusboliger. Disse medlemmer viser til kritikken
som er rettet mot dagens ligningstakster, og er forundret over at
det likevel fremmes forslag som ytterligere forsterker skjevhetene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringens forslag
om å øke ligningstakstene for boliger, fritidshus
og forretningseiendommer m.v. med 10 pst. og den omtale som er gitt
av dette i Ot.prp. nr. 1 (1998-99). Disse medlemmer viser
videre til det justerte forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre som Fremskrittspartiet og Høyre har varslet
støtte til, der forslaget om å øke ligningstakstene
ikke følges opp.
I statsbudsjettet for 1999 legger Regjeringen opp til at inntekts-
og formuesskatten for etterskuddspliktige skattytere gjøres
om til fullt ut statlige skatter.
Det fremgår av Nasjonalbudsjettet 1999 at omleggingen
av inntektsskatten for etterskuddspliktige skattytere skal skje
ved at den kommunale og fylkeskommunale inntektsskatten avskaffes,
samtidig som det foretas en tilsvarende økning i den statlige
fellesskatten fra denne gruppen skattytere. Den samlede skattebelastningen
på alminnelig inntekt for etterskuddspliktige skattytere
blir derved uendret.
Finansdepartementet antar at innføring av en statlig
inntektsskatt for etterskuddspliktige skattytere i første
omgang kan gjennomføres uten lovendring, ved at den kommunale
og fylkeskommunale inntektsskattøren settes til null, mens
satsen for fellesskatt heves tilsvarende (til 28 pst. for
1998 og til 29 pst. for 1999). Det vises til St.prp. nr.
1 (1998-99) med forslag til endring i Stortingets skattevedtak for
inntektsåret 1998, forslag til nytt stortingsvedtak om
fastsettelse av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskattøren
for inntektsåret 1998, forslag til Stortingets skattevedtak
for inntektsåret 1999, og forslag til Stortingets vedtak
om fastsettelse av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskattøren
for inntektsåret 1999. Departementet legger for senere år
opp til at den rene statsskatteplikten for etterskuddspliktige skattytere
innarbeides i skatteloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter Regjeringens
forslag om å gjøre inntektsskatten for etterskuddspliktige
skattytere om til en fullt ut statlig skatt, jf. selskapsskatteloven § 1-2
og skatteloven § 72. Disse medlemmer viser
ellers til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sin prinsipielle holdning til opprettholdelse
av kommunal selskapsskatt begrunnet i ønsket om at kommunene
beholder sitt incitament til å tilrettelegge mulighetene
for lokalt næringsliv.
Disse medlemmer går derfor imot omleggingen
til statlig selskapsskatt og imot de foreslåtte omlegginger
av inntektsskatten og formuesskatten som følge av overgangen
til statlig selskapsskatt.
Finansdepartementet foreslår at omleggingen av formuesskatten
gjennomføres ved at alle etterskuddspliktige skattytere
som i dag er underlagt kommunal formuesskatteplikt, i stedet ilegges
en statlig formuesskatt på 0,3 pst. med et fribeløp
på 10 000 kroner.
Lovteknisk kan dette gjennomføres ved å endre selskapsskatteloven § 1-2
fjerde punktum, slik at det framkommer at alle selskaper og sammenslutninger som
ikke omfattes av første eller annet punktum, men som faller
inn under virkeområdet i § 1-1, kun skal svare
formuesskatt til staten etter reglene i skatteloven. Dette vil blant
annet omfatte sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper og samvirkeforetak.
Videre må det inntas en bestemmelse i selskapsskatteloven § 1-2
femte punktum som fastsetter at også etterskuddspliktige
skattytere som ikke omfattes av § 1-1, kun skal
betale formuesskatt til staten etter reglene i skatteloven. Skatteloven § 72
annet ledd vil etter dette bli uten praktisk betydning, og kan oppheves.
Det vises til vedlagte forslag til endring i selskapsskatteloven § 1-2
og skatteloven § 72.
Ovennevnte lovendring gjør det nødvendig å endre
Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1998, slik at
vedtakets § 2-2 kommer til anvendelse for selskap og
sammenslutning som nevnt i selskapsskatteloven § 1-2
fjerde og femte punktum. Det vises til St.prp. nr. 1 (1998-99) med
forslag til endring i Stortingets skattevedtak for inntektsåret
1998 og forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret
1999.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre,støtter
Regjeringens forslag om å gjøre formuesskatten
for etterskuddspliktige skattytere om til en fullt ut statlig skatt. Disse
medlemmer viser ellers til sine merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (1998-99).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader under avsnitt 11.1 ovenfor
og går imot de foreslåtte endringene i selskapsskatteloven § 1-2
og skatteloven § 72.
Innføring av en fullt ut statlig inntekts- og formuesskatt
fra etterskuddspliktige skattytere reiser behov for en nærmere
gjennomgang av skattereglene for denne gruppen. Ved en slik gjennomgang
bør det blant annet vurderes å endre skatteloven § 15,
slik at det ikke lenger framgår av denne bestemmelsen at
selskaper m.v. er pliktig til å svare inntekts- og formuesskatt
til kommunen. Videre bør skattelovens bestemmelser om stedbundet
beskatning av selskaper tas opp til vurdering. Det samme gjelder
ligningsloven § 4-6 som fastsetter at selvangivelsen
skal leveres til ligningskontoret i den eller de kommuner hvor skattyteren
er skattepliktig, og ligningsloven § 8-6 som bestemmer
stedet for ligning. Det kan også være grunn til å se
nærmere på bestemmelsene i selskapsskatteloven §§ 1-3
til 1-5 om konsernbidrag. Departementet vil komme tilbake til dette
på et senere tidspunkt.
Departementet antar at omleggingen av inntekts- og formuesbeskatningen
av etterskuddspliktige skattytere kan gi grunnlag for ressursbesparelser
i ligningsbehandlingen av denne gruppen skattytere.
Komiteen tar departementets orientering
til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til sine merknader under avsnitt 11.1 ovenfor.
Departementet foreslår at satsen for beregning av naturressursskatt
til kommunene økes med 0,1 øre pr. kWh til 1,1 øre
pr. kWh. Endringen bør virke fra samme tidspunkt som selskapsskatten
blir statlig, ettersom den skal kompensere for kraftkommunenes inntektsbortfall.
Departementet foreslår derfor at lovendringen trer i kraft
straks, med virkning fra og med inntektsåret 1998. Departementet
viser til utkast til endring i skatteloven § 19
A-2 nr. 3.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til Regjeringens opplegg for beregning av naturressursskatt
til kommunene, jf. skatteloven § 19 A-2 nr. 3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader under avsnitt 11.1 ovenfor
og går også imot endringen av skattelovens § 19
A-2 nr. 3 om økning av skattesatsen for naturressursskatt
til kommunene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens opplegg for beregning av naturressursskatt
til kommunene. Dette medlem vil imidlertid påpeke
at også fylkeskommunene må få kompensert
for bortfallet av kraftinntekter, og foreslår på denne
bakgrunn at satsen for beregning av naturressursskatt til fylkeskommunene økes
med 0,075 øre pr. kWh til 0,275 øre pr. kWh.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 19 A-3 nr. 2 skal lyde:
Naturressursskatten til fylkeskommunen beregnes etter en sats
på 0,275 øre pr. kilowattime.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Departementet gjer framlegg om å endre skattelova § 45 åttande
ledd om vilkårsbunde skattefritak ved ufrivillig realisasjon.
Framlegget går ut på at skattytaren (bortfestaren)
kan reinvestere den gevinsten han oppnår ved innløysinga
i anten anna tomt som blir bortfesta, eller i areal som blir nytta
i den næringa som den innløyste tomta har vore
knytt til. Dette inneber ei utviding av regelen om vilkårsbunde
skattefritak når det gjeld realisasjon ved innløysing
av festetomt, jf. kap. 11.4 i proposisjonen.
Departementet gjer framlegg om at ein og kan reinvestere i areal
til bruk i binæring til den næringa som festetomta
var knytt til. Departementet vil i forskrift gjere nærmare
greie for kva for binæringar som er omfatta av regelen,
og vil da ta utgangspunkt i forskrift av 8. desember 1995
nr. 1085 til utfylling og gjennomføring av reglene om fastsettelse
av personinntekt i skatteloven fjerde kapittel § 4-2
andre ledd.
Departementet gjer framlegg om at endringane skal gjelde med
verknad frå og med inntektsåret 1999.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i skatteloven § 45 åttende
ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre slutter seg til Regjeringens forslag, men påpeker
at reinvestering, gitt de nye foreslåtte bestemmelser,
i tenkte tilfeller kan tenkes å være umulig. For
eksempel er det tenkbart at det ikke finnes egnede arealer til salgs
for de formål som oppfyller vilkårene i den foreslåtte
utvidelse av skattelovens § 45 åttende
ledd bokstav b.
Disse medlemmer legger til grunn at eventuell
gevinst ved ufrivillig innløsning av festetomt i slike
tilfeller er skattefri.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 45 åttende ledd bokstav b nytt annet
ledd skal lyde:
Er reinvestering umulig, anses gevinsten ved realisasjonen å være
skattefri.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
EFTAs overvåkingsorgan (ESA) tok i 1997 opp en klagesak
om ulovlig diskriminering av utenlandske skattytere med familie
i utlandet i forhold til reglene om fradrag for reise, kost og losji.
Finansdepartementet har på denne bakgrunn tatt regelverket
opp til fornyet vurdering.
Departementet antar at det for skattytere bosatt innen EØS-området
vil være en overkommelig oppgave for likningsmyndighetene å kontrollere
om vilkårene for pendlerfradrag er oppfylt og at de påståtte utgiftene
er reelle. Det kan reises spørsmål om det bare
skal gis pendlerstatus til skattytere som pendler fra en EØS-stat,
eller om det også skal gis rett til pendlerfradrag for
skattytere som pendler fra andre land. Både kontrollhensyn
og hensynet til hvor store utgifter som naturlig kommer til fradrag
i inntekten i Norge, taler for at retten til fradrag bare gis skattytere
som pendler innen EØS-området. Reiser utenfor
EØS-området vil dessuten ofte avstandsmessig bli
såpass lange at det er lite naturlig å betrakte
dem som pendling. Departementet foreslår derfor at det
gis en utvidet forskriftshjemmel i skatteloven § 44
første ledd bokstav g nr. 2 slik at også de som
er bosatt i en annen EØS-stat kan få fradrag for
merutgifter som følge av pendling. Vilkårene for å bli
ansett som pendler bør gjelde likt for innenlandske og
utenlandske pendlere. Det vil i forskriften blant annet måtte
stilles krav til dokumentasjon av familieforhold og bolig i utlandet
og til dokumentasjon med hensyn til boligen i Norge. Videre kan
det være aktuelt med krav til reisehyppighet osv. på linje
med det som gjelder for enslige pendlere etter dagens regler.
Det foreslås at endringen gjøres med virkning
fra og med inntektsåret 1998.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i skatteloven § 44 første
ledd bokstav g nr. 2.
Departementet antar at arbeidsgiverfinansiert utdanning i stor
grad bør være skattefri. Det bør imidlertid
settes grenser for skattefriheten. Dersom arbeidsgiver finansierer
utdanning som har liten relevans for arbeidstakerens arbeid, bør
fordel ved utdanning være skattepliktig for arbeidstakeren.
Likeledes bør fri utdanning av særlig omfattende
karakter kunne medføre skatteplikt for arbeidstakeren.
Departementet fremmer forslag om endring i skatteloven § 42
første ledd. Forslaget innebærer at helt eller
delvis fri utdanning i arbeidsforhold skal være skattefri
etter nærmere regler gitt av departementet.
Departementet legger til grunn at arbeidsgiverfinansiert utdanning
som faller utenfor vilkårene i de nærmere reglene
omfattes av fordelsbegrepet i skatteloven § 42
første ledd, og således vil være skattepliktig.
Departementet har påbegynt arbeidet med en forskrift
om skatteplikt ved arbeidsgiverfinansiert utdanning, som det tas
sikte på å gi i medhold av den foreslåtte
lovendringen.
De foreløpige vurderingene samt en nærmere
beskrivelse av det planlagte regelverket for beskatning av arbeidsgiverfinansiert
utdanning er gjengitt i kap. 13.3 i proposisjonen.
Lovendringen foreslås å tre i kraft med virkning fra
og med inntektsåret 1999. Det vises til forslag til endring
i skatteloven § 42 første ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i skatteloven § 42 første
ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte mener det er unødvendig å skille mellom
grunnutdanning, videreutdanning og lengre utdanningsløp
enn 18 måneder. Disse medlemmer mener likeledes
at det foreslåtte skillet mellom internopplæring
og eksternopplæring er unødvendig.
Disse medlemmer mener det er åpenbart
at arbeidsgivere ikke dekker utgifter til utdanning hvis det ikke
foreligger et reelt behov fra arbeidsgivers side, og at det ikke
tjener noen hensikt å sysselsette departementsansatte og
likningsfunksjonærer med å overprøve
arbeidsgiveres behov for å utdanne sine ansatte.
Disse medlemmer er også av den oppfatning
at for arbeidstakeres fradragsrett for utdanningsutgifter
er forholdet det samme. Riktignok kan det antas å være
slik at arbeidsgiver ikke har like stort behov for at den ansatte
videreutdanner seg når arbeidsgiver ikke vil betale for
det, men for skattemyndighetene bør dette være
irrelevant. Videreutdanning er til nytte for samfunnet ved at arbeidstakeren
kvalifiserer seg til arbeid hos andre.
Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen er
engstelig for markedet idet det påpekes at det vil være
en uheldig forskjellsbehandling mellom mennesker at noen har arbeidsgivere
som finansierer utdanningen mens andre ikke har det.
Disse medlemmer mener det er en ubetinget fordel
at markedsmekanismene fungerer. Det er helt selvsagt at arbeidsgivere
ser seg tjent med at kommende eller eksisterende arbeidstagere utdanner
seg til noe som arbeidsgiveren kan ha nytte av, fremfor å utdanne
seg til noe arbeidsgiveren ikke har nytte av. Regjeringens forslag
om å sette en skattebremse på dette markedet betyr
i klartekst at Regjeringen ønsker å vri menneskers
utdanningsløp over fra noe som er så nyttig for
arbeidsgivere at arbeidsgiverne selv vil betale for det, til utdanningsløp
som ikke er nyttige for noen. Det bør være et
tankekors for Regjeringen at nettopp en slik politikk fører
til at mange jurister livnærer seg som drosjesjåfører,
mens det er mangel på leger og økonomer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 42 første ledd nytt siste punktum
skal lyde:
Ytelse i form av utdanning i arbeidsforhold er skattefri.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at denne endringen i skatteloven kommer som et resultat av dette
medlems forslag i Dokument nr. 8:45 (1997-98). Dette medlems hensikt
med forslaget var å hindre den urimelighet som var ved
at ulike ligningskontor forskjellsbehandlet spørsmål
om arbeidsgiverfinansiert utdanning, og at det var nødvendig
med en opprydding i et komplisert lovverk knyttet til disse spørsmål. I
tillegg er det av avgjørende betydning at arbeidsgivere
oppmuntrer sine ansatte til ytterligere kompetanseoppbygging uten
at man økonomisk blir straffet for det.
Dette medlem viser videre til etter- og videreutdanningsreformen
som Sosialistisk Venstreparti har foreslått, og som skal
behandles i Stortinget i inneværende sesjon. I den forbindelse
vil det være av avgjørende betydning at lovverket
oppmuntrer, og ikke er til hinder for å ta etter- og videreutdanning.
Dette medlem konstaterer at Regjeringen foreslår
enkelte avgrensninger i skattereglene som dette medlem finner
merkelige, og etter all sannsynlighet vanskelig for det enkelte
ligningskontor å praktisere. Særlig vil departementets
skille mellom hvilken utdanning som kan ha relevans for arbeidstakers
arbeid, og dermed være skattefri, være vanskelig å praktisere
og vil åpenbart føre til nye urimeligheter og
forskjellsbehandling. Dette medlem finner det videre
svært underlig at departementet skiller mellom ekstern
og intern utdanning, og at disse skattemessig skal behandles forskjellig. Dette
medlem kan finne rimelighetsgrunner til departementets forslag
om å avgrense lengden på skattefri kompetanseoppbygging til
18 måneder.
Dette medlem konstaterer at departementet skal
sende forslag til endringer av skattelovens § 42 første
ledd på høring og at dette forslaget som sådan bare
er foreløpig. Dette medlem vil videre vise
til at St.meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen ligger i Stortinget
til behandling der dette spørsmål også vil
bli berørt. Dette medlem vil på denne
bakgrunn avvente å ta stilling til de ulike forslag til
endringer av skattelovens § 42 første
ledd, til Stortinget har ferdigbehandlet stortingsmeldingen om etter-
og videreutdanning og høringsrunden er gjennomført.
I skatteloven § 42 tredje ledd er det bestemmelser om
skattefrihet for diverse inntekter som ellers ville eller kunne
ha blitt skattepliktige etter skattelovens generelle bestemmelser
om skattepliktig inntekt. Departementet foreslår derfor
at det i skatteloven § 42 tredje ledd bokstav
f gis en bestemmelse om at kontantstøtten skal være
skattefri. Endringen foreslås å tre i kraft straks
med virkning fra og med 1998 fordi kontantstøtten gjelder
fra og med 1998.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk
Folkevalgte, slutter seg til Regjeringens forslag om endring i skattelovens § 42
tredje ledd bokstav f som bestemmer at kontantstøtten skal
være skattefri.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at disse partiene er
imot kontantstøtten. Disse medlemmer støtter
av den grunn ikke Regjeringens forslag til endring i skatteloven
om å gjøre kontantstøtten skattefri.
Departementet anser det lite ønskelig at retten til foreldrefradrag
begrenses på grunn av skattefri kontantstøtte.
Det vil også forenkle praktiseringen av foreldrefradrag
at forholdet til kontantstøtte er uten betydning. En har
vurdert behovet for å regelfeste dette på en udiskutabel
måte gjennom en lovendring. På grunn av kontantstøttens
generelle utforming må det imidlertid kunne anses som gjeldende
rett at foreldrefradrag ikke skal reduseres med støttebeløpet.
Departementet legger til grunn at likningsmyndighetene vil følge
dette syn, og særskilt lovendring blir da unødvendig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk
Folkevalgte, slutter seg til Regjeringens vurdering av at kontantstøtten
er uten betydning for praktiseringen av foreldrefradrag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at disse partier er
imot kontantstøtten. Disse medlemmer støtter
ikke Regjeringens tolkning som innebærer at skattefri kontantstøtte
ikke skal begrense retten til foreldrefradrag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiets skatteopplegg er styrket med 76 mill. kroner
av denne grunn.
Departementet foreslår at regelen i skatteloven § 19
bokstav d om fordelingen av formuen i kraftanlegg mellom kommunene
bare skal gjelde for tidligere prosentlignede kraftverk og for kraftverk
som ble tilordnet skattegrunnlag i 1996 i henhold til reglene om stedbundet
beskatning, jf. skatteloven § 18. Lovendringen
bør tre i kraft straks, med virkning fra og med inntektsåret
1997. Departementet viser til utkast til endring i skatteloven § 19
bokstav d.
Som følge av ovennevnte forslag bør også skatteloven § 19
bokstav f endres noe. Bestemmelsen regulerer fordeling av naturressursskatt
mellom berettigede kommuner, og inneholder en henvisning til skatteloven § 19
bokstav d. Departementet foreslår at bestemmelsen endres
slik at det går frem at en fordeling i henhold til reglene
i skatteloven § 19 bokstav d gjelder for vannkraftanlegg
som ble tilordnet skattegrunnlag i 1996 og for tidligere prosentlignede
kraftverk, mens fordelingen for vannkraftanlegg som ikke ble tilordnet
skattegrunnlag i 1996 reguleres av bestemmelsene i skatteloven § 19
bokstav a til c. Lovendringen bør tre i kraft straks, med
virkning fra og med inntektsåret 1997. Departementet viser
til utkast til endring i skatteloven § 19 bokstav
f.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i skatteloven § 19 bokstavene
d og f.
Departementet fremmer forslag om en overgangsregel til eigedomsskattelova,
som regulerer fordelingen av eiendomsskattegrunnlaget mellom kommuner.
Ettersom de nye reglene om skattlegging av kraftforetak først
ble innført fra 1. januar 1997 og først
får virkning for eiendomsskatten i 1999, vil det etter
departementets vurdering være naturlig å ta utgangspunkt
i fordelingen av eiendomsskatten i 1998, som blir det siste året
eiendomsskatten utskrives etter det gamle systemet. Departementet
foreslår på denne bakgrunn at eiendomskattegrunnlaget
verdsatt i henhold til reglene i skatteloven § 37
a tredje til sjette ledd fordeles mellom kommunene i henhold til
den relative fordelingen mellom berørte kommuner som gjelder for
eiendomsskatteåret 1998.
Det presiseres at dette vil være en overgangsregel, som
skal gjelde inntil en har grunnlag for å utarbeide mer
permanente regler for fordeling av eiendomsskatten mellom kommuner.
Ved utformingen av slike regler vil det være hensiktsmessig å ha
gjort visse erfaringer med hvordan det nye systemet fungerer. Det
vil videre være naturlig å trekke representanter
for de berørte kommunene med i arbeidet.
De midlertidige reglene knytter fordelingsnøkkelen som
inntil videre skal brukes, til fordelingen av eiendomsskatt i det
siste året hvor eiendomsskatt utskrives etter de gamle
reglene. Dette er for å unngå at innføringen
av det nye systemet i seg selv skal medføre utilsiktede
virkninger på fordelingen mellom kommunene. Ulempen ved
en slik fast fordelingsnøkkel er at den ikke er tilpasset
faktiske endringer, for eksempel i form av påbygninger
av kraftanlegg. Slike påbygninger vil imidlertid øke
verdien av hele kraftanlegget, og dermed komme alle de berørte
kommuner til gode i form av økt skattegrunnlag til fordeling.
Departementet vil arbeide videre med behovet for justeringsmekanismen
i fordelingsnøkkelen ved mer betydelige, faktiske endringer.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks,
med virkning fra og med 1. januar 1999. En viser til utkast
til overgangsregel til eigedomsskattelova.
I brev 16. oktober 1998 fra finansministeren til Stortingets
presidentskap framgår det at Regjeringen ved kgl. res.
16. oktober 1998 har vedtatt å utsette iverksettelsen
av § 8 i eiendomsskatteloven for anlegg for kraftproduksjon
og kraftdistribusjon til 1. januar 2000. For 1999 vil eiendomsskatten
da bli skrevet ut på det gjeldende grunnlaget i de enkelte
kommunene. Brevet følger som trykt vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til overgangsregel til eiendomsskatteloven § 8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vedtak av
16. oktober om utsatt iverksettelse av § 8 i eiendomsskatteloven
for anlegg for kraftproduksjon og kraftdistribusjon til 1. januar
2000.
Ved lov av 28. juni 1996 nr. 41, i samband med innføringa
av dei nye reglane om skattlegging av kraftselskap, blei det teke
inn reglar om verdsetjing av formue i kraftanlegg i skattelova § 37
bokstav a tredje og fjerde leddet.
Departementet viser til at lovteksten har fått ei upresis
utforming, då det kan sjå ut som om frådraget for
framtidige utskiftningskostnader skal kapitaliserast to gonger.
Dette er utilsikta, jf. omtalen av takseringsreglane i Ot.prp. nr.
23 (1995-96) kap. 11. Departementet gjer derfor framlegg om endring
i § 37 bokstav a tredje leddet andre og tredje
punktum, slik at det klart går fram av lova at framtidige
utgifter til utskifting av driftsmiddel skal kapitaliserast berre
ein gong. Departementets framlegg er den same formuleringa som i § 2-1
i forskrift om fastsetjing av formuesverdien i kraftanlegg fastsett
av departementet 18. mai 1998, med heimel i skattelova § 37
bokstav a tredje og fjerde leddet.
Departementet gjer framlegg om at lovendringa trer i kraft straks,
med verknad frå og med inntaksåret 1997. Departementet
viser til utkast til endring i skattelova § 37.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i skatteloven § 37 bokstav
a tredje ledd.
Departementet ser behov for å arbeide videre med enkelte
fordelingsspørsmål mellom kommunene når det
gjelder skatt for kraftforetak. Dette vil en komme tilbake til blant
annet når det gjelder betydning av at kraftforetaket har
større nyinvesteringer i en av de kommunene som det skatter
til.
Komiteen tar departementets orientering
til etterretning.
Som omtalt i Ot.prp. nr. 42 (1997-98) Om lov om årsregnskap
m.v. tar departementet sikte på å fremme en proposisjon
om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen som følge
av ny regnskapslov.
I kap. 16.2 i Ot.prp. nr. 1 (1998-99) gir departementet en orientering
om arbeidet med den skatte- og avgiftsmessige oppfølgning
til ny regnskapslov. En tar sikte på å sende et
utkast på høring i løpet av høsten.
Videre gis det i kap. 16.3 i proposisjonen en foreløpig
vurdering av behovet for tilpasninger i reglene om skattefri fusjon
og fisjon som følge av den nye regnskaps- og aksjelovgivningen.
Departementets foreløpige vurderinger omfatter bl.a.:
Transaksjonsprinsippet som hovedregel
ved fusjon og fisjon.
Konsernfusjon og -fisjon etter fordringsmodellen.
Fisjon med overføring til eksisterende aksjeselskap.
Departementet tar sikte på å foreta høring
og fremme forslag om tilpasninger i lovbestemmelsene om skattefri
fusjon og fisjon som følge av ny regnskaps- og aksjelovgivning
innen utgangen av 1998.
Komiteen tar departementets orientering
til etterretning.
Etter departementets oppfatning bør den begrensning
i adgangen til å utdele utbytte som følger av
petroleumsskatteloven § 5 a videreføres
så langt som mulig også etter at de nye aksjelovene
trer i kraft. Departementet antar at dette kan gjøres ved
at aksjeloven § 8-1 og allmennaksjeloven § 8-1
får tilsvarende anvendelse for selskap hjemmehørende
i utlandet som driver virksomhet skattepliktig til Norge etter petroleumsskatteloven § 5,
for så vidt gjelder den virksomhet som er skattepliktig
til Norge.
Departementet foreslår også noen tekniske endringer
i petroleumsskatteloven § 5 a annet og tredje ledd
som følge av den nye aksjelovgivningen.
Det vises til forslag til endring av petroleumsskatteloven § 5
a. Det foreslås at endringen skal få virkning
fra og med inntektsåret 1999.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i petroleumsskatteloven § 5 a.
Departementet foreslår en endring av selskapsskatteloven § 1-6
nr. 7 som innebærer en videreføring av gjeldende
ordning. Det betyr at når selskaper som er særskattepliktig
etter petroleumsskatteloven § 5, anvender den
del av overkursfondet som kommer fra oppskrivningsfond til fondsemisjon,
skal selskapet inntektsføre beløpet i det året
omdisponeringen foretas. Departementet foreslår at selskapet
skal kunne velge hvilken del av overkursfondet som anvendes.
Det vises til forslag til endring av selskapsskatteloven § 1-6
nr. 7 annet punktum. Det foreslås at bestemmelsen skal
få virkning fra og med inntektsåret 1999.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i selskapsskatteloven § 1-6
nr. 7.
I ny regnskapslov av 17. juli 1998 nr. 56 er det ikke
gitt særskilt unntak for landbruksforetak. Det innebærer
blant annet at enkeltmannsforetak som driver jordbruk, gartneri
eller skogbruk, og som samlet har eiendeler med verdi over 20 mill.
kroner eller flere enn 20 ansatte, har full regnskapsplikt etter
den nye regnskapsloven § 1-2 første ledd.
Uten lovendring vil disse foretak da få regnskapsplikt
både etter regnskapsloven og ligningsloven. Departementet
ser ingen grunn til at det skal være en dobbel hjemmel
for regnskapsplikt, og fremmer derfor forslag om en tilpasning av
ligningsloven § 5-1, slik at landbruksforetak
som har full regnskapsplikt med hjemmel i regnskapsloven § 1-2
første ledd ikke omfattes av regnskapsbestemmelsene i ligningsloven kap.
5 med forskrifter. Dette utgjør bare en mindre del av det
samlede landbruk, slik at den overveiende andel av landbruksforetakene
fremdeles vil være omfattet av reglene i ligningsloven
kap. 5.
Regnskapsplikten etter ligningsloven § 5-1
skal bare gjelde foretak som utelukkende driver jordbruk, gartneri
eller skogbruk. Dersom foretaket i tillegg driver annen virksomhet,
skal de alminnelige regnskapsregler for slike foretak gjelde. Ligningsloven § 5-1 foreslås
presisert i overensstemmelse med dette. Det vises til forslag til
ligningsloven § 5-1.
Tilsvarende betraktninger vil for øvrig i prinsippet gjelde
for noteringspliktige landbruksforetak som oppregnet i ligningsloven § 5-1
nr. 2. Departementet fremmer derfor forslag om å endre
også denne bestemmelsen i samsvar med ovennevnte. Det vil
imidlertid være mer sjelden at i dag noteringspliktig landbruksforetak
går inn under den fulle regnskapsplikten. Det vises til
forslag til ligningsloven § 5-1 nr. 2.
Ovennevnte gjelder den fulle regnskapsplikt som inkluderer årsregnskap
etter ny regnskapslov. Spørsmålet om registrering
av regnskapsopplysninger, jf. ny regnskapslov kap. 2, for landbruksforetak
som ikke har full regnskapsplikt, vil departementet behandle i en
annen sammenheng.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i ligningsloven § 5-1 nr. 1
og 2.
Ny regnskapslov trer i kraft 1. januar 1999. Etter denne
lovs bestemmelser om ikrafttredelse kan regnskapspliktige fram til
1. januar 2001 velge å benytte bokføringsreglene
som følger av regnskapsloven av 1977 med forskrifter i
stedet for reglene i ny regnskapslov kap. 2. Den regnskapspliktige
må enten benytte det nye regelverket i sin helhet, eller
det tidligere regelverket i sin helhet.
For å oppnå en større grad av harmoni
mellom merverdi- og investeringsavgiftsregelverket og regnskapslovgivningen
for næringsdrivende som i dag har benyttet fakturadato
som tidspunkt for deklarering og innberetning av avgiften, må periodiseringsreglene for
innberetning av merverdiavgift og investeringsavgift også i
disse tilfeller bygge på leveringsdato. Som følge
av adgangen til å velge regnskapsføring etter henholdsvis
gammel og ny regnskapslov fram til 2001, vil registrerte næringsdrivende
etter merverdiavgiftsloven som i dag deklarerer og innberetter avgiften
i henhold til fakturadato fortsatt kunne benytte fakturatidspunktet
som periodiseringstidspunkt i to kalenderår etter iverksettelsen
av ny regnskapslov. Dette forutsetter imidlertid at slik periodisering
samlet sett kan anses forsvarlig etter det gamle regelverket.
Departementet presiserer at endringen ikke innebærer
forandring når det gjelder det prinsipp at innberetning
av utgående merverdiavgift på selgers hånd
og tilhørende fradragsføring av inngående
merverdiavgift på kjøpers hånd skal skje
i samme termin. Dette dreier seg om et viktig symmetrihensyn i avgiftssystemet.
I overgangsperioden vil det imidlertid kunne oppstå den
situasjon, som følge av adgangen til å velge regnskapsføring
etter henholdsvis gammel og ny regnskapslov, at kjøper
og selger ikke periodiserer avgiften i samme termin. Kjøper
som følger ny regnskapslov må dokumentere leveringstidspunkt
i forbindelse med fradragsføring av inngående
avgift, selv om selger følger regnskapsloven av 1977. Skattedirektoratet
har foreslått at selger som benytter regnskapsloven av
1977, pålegges ved forskrift å angi leveringsdato
på salgsdokument for kredittsalg. Departementet har ikke
ferdigbehandlet dette forslaget.
Skattedirektoratet har gjort departementet oppmerksom på noen
typetilfeller som krever nærmere omtale. Direktoratet har
blant annet uttalt følgende:
«For en del ytelser kan det være vanskelig å fastslå et
eksakt leveringstidspunkt. Dette gjelder f eks ytelser iht strøm-,
telefon- eller tidsskriftabonnementer, eller andre tjenester som
utføres over tid, f eks transport- eller byggeoppdrag.
For disse ytelsene bør det vurderes om transaksjonsprinsippet
skal fravikes/korrigeres. Forholdene bør i så fall
reguleres nærmere i forskrift.»
Departementet er enig i Skattedirektoratets vurdering og legger
til grunn at fakturatidspunktet, inntil departementet bestemmer
noe annet, skal benyttes som periodiseringstidspunkt for deklarering
og innberetning av merverdiavgift og investeringsavgift. Forutsetningen
er hele tiden at faktureringstidspunktet ikke er uforsvarlig sent
etter vanlige regnskapsprinsipper.
Et annet tilfelle er avskriving av tap på fordringer. Om
dette har Skattedirektoratet uttalt:
«All registrering av utgående og inngående
avgift må bygge på faktura som spesifiserer avgiften.
Annen periodisering som følger av god regnskapsskikk vil ikke
kunne medføre avgiftsmessige posteringer. F eks bør
ikke avsetninger for tap på krav medføre tilbakeføring
av utgående avgift på avsetningstidspunktet.»
Departementet slutter seg til Skattedirektoratets vurdering.
Avgift av tap på utestående fordringer som tidligere
er avgiftsberegnet vil fortsatt bare kunne tilbakeføres
dersom tapet er avskrevet på den enkelte kundes konto.
Finansdepartementets forskriftshjemmel i någjeldende § 32
første ledd annet punktum inntas i samme ledds første
punktum. Da departementet ser behov for å kunne fastsette
spesielle periodiseringsbestemmelser i spesielle tilfeller, foreslås
det at Finansdepartementet gis en noe videre fullmakt i den nye
lovteksten. Nærmere bestemmelser om overgangsregler vil bli
fastsatt ved forskrift.
Endringen antas ikke å ha nevneverdig betydning for
budsjettet for 1999.
Finansdepartementet viser til forslag til endring av merverdiavgiftsloven § 32
første ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i merverdiavgiftsloven § 32
første ledd.
Den nye regnskapsloven medfører enkelte endringer av
begrepsbruken i forhold til gjeldende regnskapsregler. Den nye begrepsbruken
krever en rekke redaksjonelle endringer av merverdiavgiftsloven.
Videre følger det av ny regnskapslov at enkelte regler
i merverdiavgiftsloven kan oppheves fordi de ikke lenger vil ha
selvstendig betydning. Departementet foreslår endringer
i merverdiavgiftsloven for å oppnå samme begrepsbruk
i merverdiavgiftsloven som i den nye regnskapsloven, samt å oppheve
regler i merverdiavgiftsloven som nå dekkes av regnskapsloven
av 17. juli 1998. Ingen av disse foreslåtte endringene innebærer
endringer av materiell art.
Det vises til forslag til opphevelser og endringer av merverdiavgiftsloven §§ 29
tredje ledd, 32 første ledd første punktum, 32
annet ledd, 42 annet ledd, 43, 44 første ledd første
punktum, 44 første ledd annet punktum, 44 annet ledd første
punktum, 45, 46 tredje ledd, 48 tredje ledd, 53, 54 annet ledd,
54 tredje ledd første punktum og kapitteloverskriften i
kap. XI.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til opphevelser og endringer av merverdiavgiftsloven §§ 29
tredje ledd, 32 første ledd første punktum, 32 annet
ledd, 42 annet ledd, 43, 44 første ledd første punktum,
44 første ledd annet punktum, 44 annet ledd første
punktum, 45, 46 tredje ledd, 48 tredje ledd, 53, 54 annet ledd,
54 tredje ledd første punktum og kapitteloverskriften i
kap. XI.
Departementet finner at myndigheten på hele skattebetalingslovens
område, med unntak av skattebetalingsloven § 56
nr. 5, bør legges til departementet. Endringen kan tenkes
gjennomført ved at Kongens myndighet blir delegert til
departementet. Departementet mener en endring av ordlyden i de enkelte
lovbestemmelser vil gi det beste resultat.
Departementet foreslår samtidig at skattebetalingsloven § 33
nr. 8 blir ny nr. 6. Endringen er av redaksjonell art. Videre foreslås
at skattebetalingsloven § 42 nr. 4 første
punktum oppheves. Bestemmelsen anses overflødig fordi skattebetalingsloven § 56
nr. 1 vil gi departementet den nødvendige kompetanse på det
området § 42 nr. 4 første punktum
regulerer.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks.
Det vises til vedlagte utkast til endringer i skattebetalingsloven.
Departementet foreslår at skattebetalingsloven §§ 11
og 12 endres slik at «postgiro» erstattes av «Postbanken
BA» der «postgiro» er brukt som benevnelse
på Postgiro som virksomhet. Videre foreslås det at
de samme paragrafene endres slik at lovens skille mellom post- og
bankgiro opphører. Det vil si at loven kun benytter «giro» som
benevnelse for betalingsinstrumentet.
Videre foreslår departementet at § 12
nr. 3 siste punktum endres slik at «postgiroen m.v.» erstattes
av «kommunens særskilte konto for skatt i Postbanken BA
m.v.».
Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks.
Det vises til vedlagte utkast til endringer i skattebetalingsloven.
Departementet fremmer forslag om at skattebetalingsloven § 32
nr. 5 endres slik at nåværende henvisning erstattes
med en henvisning til § 53 i kommuneloven av 25. september
1992 nr. 107.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Det vises til vedlagte utkast til endringer i skattebetalingsloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag til
endringer i skattebetalingsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Regjeringen selv varsler at forskriftsverket
med hjemmel i skattebetalingsloven over tid er blitt komplisert
og uoversiktlig, og at dette bør gjennomgå en
teknisk revisjon.
Disse medlemmer mener at skattebetalingslovens
forskrifter ikke bare trenger en teknisk revisjon, men også en
politisk og innholdsmessig revisjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke støtte Regjeringens forslag om å legge ytterligere
forskriftsmyndighet til departementet fordi det ikke på noen
måte er sannsynliggjort at et slikt tiltak vil virke begrensende
på forskriftsomfanget, eller føre til noen åpenbar
opprydding i forskriftsjungelen.
Disse medlemmer vil i tråd med dette
gå imot de foreslåtte endringer i skattebetalingsloven med
unntak av § 11, § 12 nr. 3 første
punktum og siste komma, samt § 32 nr. 5.
Etter en totalvurdering vil departementet gå inn for
en videreføring av autorisasjonsordningen. Departementet
har ved vurderingen lagt avgjørende vekt på at
det fremdeles er behov for en autorisasjonsordning for regnskapsførere,
samt høringsinstansenes tilnærmet samstemmige ønske
om en videreføring. En forutsetning for videreføring
er imidlertid at enkelte av de oppgaver som i dag er lagt til departementet
overføres til Kredittilsynet, jf. kap. 18.7.3 i proposisjonen. Etter
departementets vurdering bør det imidlertid gjennomføres
en ny vurdering av autorisasjonsordningen etter ca. 3 år
for å vurdere om målene med ordningen er oppfylt.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
autorisasjonsordningen for regnskapsførere videreføres.
Departementet foreslår at autorisasjonsordningen fortsatt
skal være obligatorisk.
Departementet foreslår at autorisasjonsordningen for
regnskapsførere legges inn under Kredittilsynet fra og
med 1. januar 1999. Kredittilsynet er innforstått med departementets
forslag og har startet forberedelser med sikte på å kunne
overta ansvaret for ordningen fra og med dette tidspunktet.
Komiteen viser til Regjeringens forslag
til endringer i lov om autorisasjon av regnskapsførere.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om
videreføring av autorisasjonsordningen for regnskapsførere. Komiteen slutter
seg videre til Regjeringens forslag om at autorisasjonsordningen
fortsatt skal være obligatorisk og at ordningen legges
inn under Kredittilsynet fra og med 1. januar 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte har merket seg at det
er mulig for regnskapsførere med praksis, men uten formell
utdannelse, å bli autorisert ved å avlegge en
særskilt prøve tilrettelagt av Autorisasjonsstyret.
Disse medlemmer legger til grunn at denne ordningen
også videreføres i overgangsperioden frem til
1. januar 2000, tilrettelagt av Kredittilsynet.
Regnskapsførere som da loven trådte i kraft
drev regnskapsføring for andre i næring, men som
ikke tilfredsstilte kravene for å bli autorisert, kunne
likevel fortsette virksomheten som regnskapsfører i 5 år. Denne
overgangsordningen utløper 1. januar 1999.
Departementet foreslår at overgangsordningen forlenges
til 1. januar 2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til forlengelse av overgangsordningen, jf. Regjeringens
forslag til endring i regnskapsførerloven § 16.
Departementet antar at det vil kunne være hensiktsmessig
om klagebehandlingen i utgangspunktet legges til departementet,
men at opprettelse av et særskilt klageorgan vil kunne
vurderes dersom det skulle vise seg at klagebehandlingen legger
beslag på store ressurser.
Departementet foreslår at departementet inntil videre
er klageinstans for Kredittilsynets vedtak om autorisering og registrering
av regnskapsførere.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om at departementet inntil videre skal være klageinstans
for Kredittilsynets vedtak om autorisering og registrering av regnskapsførere.
Regnskapsførerloven § 4 første
ledd nr. 1 stiller som vilkår for autorisasjon at vedkommende
har fast bopel i riket.
Departementet antar at et fortsatt krav om bopel i Norge vil
være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen
og forbudet mot faktisk og rettslig diskriminering på grunnlag
av nasjonalitet, og at bestemmelsen derfor bør endres.
Departementet foreslår at det stilles krav om at regnskapsfører
er bosatt i en EØS-stat og har kontorsted i Norge. Departementet
foreslår også at annet ledd beholdes uendret,
slik at det kan dispenseres fra bopelskravet.
Ifølge § 6 første ledd nr.
3 faller autorisasjon som regnskapsfører bort dersom regnskapsfører
opphører å ha fast bopel i riket. Bestemmelsen
foreslås endret i samsvar med endringen i § 4,
slik at autorisasjonen faller bort dersom regnskapsfører
ikke lenger er bosatt i en EØS-stat eller har fast kontorsted
i Norge.
Overføringen til Kredittilsynet innebærer at
utligning av utgifter erstatter dagens gebyrordning. Departementet
foreslår på denne bakgrunn å oppheve
regnskapsførerloven § 13 første
ledd om betaling av gebyr.
Departementet foreslår også å oppheve
regnskapsførerloven § 13 annet ledd annet
punktum, da denne er overflødig ved siden av kredittilsynsloven § 9.
Ifølge § 4 nr. 6 er det et vilkår
for autorisasjon at regnskapsfører betaler gebyr i samsvar
med § 13. Bestemmelsen foreslås opphevet
som følge av endringen av § 13.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i regnskapsførerloven § 4, § 6
første ledd og § 13 første og
annet ledd.
Kredittilsynet har opplyst at de ved en full overtakelse av autorisasjonsordningen
må styrkes med 8-10 årsverk fra 1999. Noe av ressursbehovet
skyldes ifølge Kredittilsynet at Kredittilsynet ved en
tilføring av et antall nye årsverk vil nå en
terskel som utløser større behov for administrativ
kapasitet. De stillinger som er knyttet til Autorisasjonsstyrets
sekretariat vil bli overført til Kredittilsynet. De ansatte
i disse stillingene beholder de rettigheter og plikter som følger
av den arbeidsavtale de har på det tidspunkt overføringen
finner sted.
Departementet legger til grunn at autorisasjonsordningen fremdeles
skal være selvfinansiert og at Kredittilsynets utgifter
dermed utlignes på regnskapsførerne. Det må regnes
med en vesentlig økning av de utgifter som skal utlignes
på regnskapsførerne, noe som også ble
påpekt i høringsnotatet.
Overføring av ansvaret for autorisasjonsordningen for
regnskapsførere til Kredittilsynet vil medføre en
omlegging av budsjettrutinene, ved at inntekter og utgifter tilknyttet
ordningen fra og med budsjettet for 1999 må føres
på Kredittilsynets budsjett. Det vises til omtale av Kredittilsynets
budsjett i St.prp. nr. 1 (1998-99).
Komiteen tar departementets orientering
til etterretning.
I Ot.prp. nr. 1 (1998-99) kap. 19.3 gis en orientering om praksis
når det gjelder saker som har vært behandlet med
hjemmel i omdanningsloven i 1997.
I gjennomgangen er sakene etter lovens avsnitt II første
til tredje ledd inndelt i seks grupper:
Departementets praksis i 1997 innebærer en videreføring
av etablert praksis. Ved realisasjon av fast eiendom, næring
m.v. skal ordinær gevinstbeskatning gjennomføres
unntatt i de saker hvor salg, bytte m.v. kan gjøre næringsvirksomheten
mer effektiv og rasjonell.
Salg av aksjer, eiendom og virksomhet
mot fullt vederlag i kontanter.
Salg av aksjer, eiendom og virksomhet mot vederlag hovedsakelig
i form av eierandeler (aksjer og selskapsandeler) i det ervervende
selskap.
Likvidasjon av selskap.
Omdanning fra andelslag, gjensidige selskap, foreninger,
stiftelser m.m. til aksjeselskap.
Fusjon og fisjon av selskaper som er skattemessig hjemmehørende
i Norge.
Transaksjoner med implikasjoner over landegrensene.
Ved søknad om skattelempning ved likvidasjon av selskap
for å forenkle konsernstrukturer, har ikke departementet
etablert en tilsvarende liberal praksis som gjelder ved etablering
av konsernstrukturer. Det vises til St.meld. nr. 16 (1997-98) punkt
6.1.3 hvor lempningspraksis i forbindelse med etablering av konsernstrukturer
og overføring mellom slike selskaper ble omtalt som liberal.
Denne liberale praksis er også kommet til uttrykk i konsernforskriften,
hvor det ikke stilles krav om påvisning av rasjonaliseringseffekter
ved etablering av konsernstrukurer eller ved overføringer
mellom selskaper i slike strukturer. Ved fusjon blir det overdragende
selskapet avviklet eller likvidert, og etter selskapsskatteloven
kap. 8 er både aksjonærer og selskap fritatt for
beskatning. Også i forbindelse med transaksjoner som kan
anses som fusjoner over landegrensene, har departementet i St.meld.
nr. 16 (1997-98) punkt 7.6 uttalt at lovens krav til effektivisering
og rasjonalisering neppe bør tillegges avgjørende
vekt i slike saker. Departementet antar på denne bakgrunn
at en liberal praksis for skattelempning bør kunne legges
til grunn ved likvidasjon av selskaper som er ledd i en forenkling
av kompliserte konsernstrukturer. Det forutsettes i tilfelle at
det kan settes vilkår som sikrer at skattepliktige gevinster ikke
blir endelig fritatt for skatt.
Komiteen tar departementets orientering
til etterretning.
Departementet gjer framlegg om at omdanningslova avsnitt I § 2
første ledd får eit nytt andre punktum, slik at
også forskriftsheimelen positivt gjeld «overføring
av eiendeler mellom norske selskaper som nevnt selv om morselskapet
er hjemmehørende i fremmed stat, og når likestilt
selskap eller sammenslutning som nevnt i selskapsskatteloven § 1-1
nr. 1 er morselskap.» Departementet viser til at ei slik
endring fører til at heimelslova blir einslydande med ordlyden i
konsernforskrifta § 1 siste punktum, og det tilsvarande
verkeområde for reglane om konsernbidrag etter selskapsskattelova § 1-5
nr. 1.
Departementet gjer framlegg om at kompetansen etter omdanningslova
avsnitt II blir lagt til Finansdepartementet. Ein viser til at dette
vil gje ei enklare handsaming. Ved ei regelmessig utgreiing om departementets
praksis til Stortinget, vil det også bli same parlamentariske
kontroll med praksis.
Departementet gjer framlegg om at lovendringane trer i kraft
straks, med verknad frå og med inntektsåret 1998.
Ein viser til utkast til endringar i omdanningslova avsnitt I § 2
og avsnitt II.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i omdanningsloven avsnitt I § 2
første ledd og avsnitt II første ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
ingen merknader til den foreslåtte lovendring, men viser
for øvrig til sine merknader til St.meld. nr. 16 (1997-98),
hvorfra følgende hitsettes:
«Omdanningsloven er ment å ivareta
hensynet til nødvendig effektivitet i næringslivet
ved at omdannelse av virksomheter i noen grad skal være
skattefri. Det tilligger faktisk finansdepartementet å avgjøre hva
som er «nødvendig effektivitet».
I
FrP-samfunnet skal departementsansatte være forskånet
for å måtte treffe slike beslutninger fordi næringslivet
skal få lov til å avgjøre slikt selv.
Skattlegging av noen gevinster - men ikke av andre - skaper i seg
selv imperfeksjoner i markedet. Den smule uforutsigbarhet
som er knyttet til finansdepartementets enkeltbeslutninger, samt
departementets ikke helt klokkeklart avgrensede lyst til å gi
nye forskrifter og bestemmelser forstyrrer markedet ytterligere.»
Disse medlemmer konstaterer at departementets
praksis når det gjelder saker som har vært behandlet
med hjemmel i omdanningsloven er skremmende i samsvar med hva disse
medlemmer uttrykte frykt for i behandlingen av meldingen.
Finansdepartementet foreslår at det innføres hjemmel
i ligningsloven for et prøveprosjekt med elektronisk overlevering
av ligningsoppgaver fra næringsdrivende til ligningsmyndighetene.
Ved ligningen for inntektsåret 1998 vil prosjektet omfatte
et fåtall avgivere etter avtale, og systemet vil bli testet
ut i mindre målestokk. For inntektsåret 1999 kan
det være aktuelt å gjøre elektronisk
overlevering til et generelt tilbud til oppgavegivere (næringsdrivende,
regnskapsførere og revisorer) i et mindre antall kommuner.
Deltakelse i prøveprosjektet vil bli basert på frivillighet
fra den enkelte skattyter. Departementet foreslår at prøveprosjektet
får en særskilt hjemmel i ligningsloven § 4-2
ny nr. 8.
Departementets nærmere vurderinger av prøveprosjektet
går fram av kap. 20.4 i proposisjonen, hvor bl.a. følgende
forhold er gitt særskilt omtale:
Hvordan elektronisk overlevering og
mottak skal gjennomføres.
Nærmere om prøvedriften.
Hvilke skattytere skal få tilbud om å levere
ligningsoppgavene elektronisk.
Krav til signatur.
Når skal ligningsoppgavene anses levert ved elektronisk
overlevering.
Leveringssted for elektronisk overleverte ligningsoppgaver.
Taushetsplikt.
Særlig om ektefeller.
Finansdepartementet foreslår at departementet i ligningsloven § 4-2
nr. 8 får fullmakt til i forskrift å detaljregulere
prøvedriften gjennom fastsettelse av nærmere vilkår
for elektronisk overlevering av ligningsoppgaver. I forbindelse
med en eventuell permanent innføring av et tilbud om elektronisk
overlevering av ligningsoppgaver for næringsdrivende på landsbasis,
vil det være nødvendig med en rekke endringer
i ligningsloven. Departementet vil komme tilbake til dette senere.
System for ligning av næringsdrivende vil blant annet
innebære en forenkling av næringsdrivendes oppgaveplikt.
For en ytterligere redegjørelse for økonomiske
og administrative konsekvenser ved system for ligning av næringsdrivende
vises det til omtale i St.prp. nr. 1 (1998-99).
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 1998. Det vises til
forslag til endring i ligningsloven § 4-2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i ligningsloven § 4-2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti understreker at den enkelte
skattyter også må ha anledning til å sende
inn ordinær selvangivelse.
Det har for inntektsåret 1997 vært gjennomført
et prøveprosjekt med bruk av forhåndsfylt selvangivelse i
5 kommuner.
Departementet går inn for at prøveprosjektet
med forhåndsutfylt selvangivelse fortsetter for inntektsåret 1998.
På grunnlag av de klare positive signaler som er mottatt
fra så vel skattyterne som fra skatteetaten vedrørende
prøvedriften med forhåndsutfylt selvangivelse,
går departementet imidlertid inn for at prøveordningen
utvides til å omfatte alle landets kommuner for inntektsåret
1998. Departementet går også, som for prøveprosjektet
for inntektsåret 1997, inn for at en landsdekkende prøveordning
med forhåndsutfylt selvangivelse skal være obligatorisk
for de skattytere som omfattes av ordningen.
Lovhjemmel for prøvedrift av forhåndsutfylt
selvangivelse ble vedtatt høsten 1997, med virkning fra
og med inntektsåret 1997. Departementet legger til grunn at
bestemmelsen i ligningsloven § 4-2 nr. 7 gir hjemmel
for prøvedrift i det ovenfor angitte omfang. Landsdekkende
prøveordning forutsetter endringer av forskrift av 16. desember
1997 nr. 1311 om prøvedrift ved forhåndsutfylt
selvangivelse, slik at den utvides til å gjelde inntektsåret
1998 for alle landets kommuner. Skattedirektoratet har adgang til å foreta
de nødvendige forskriftsendringer i henhold til departementets
delegasjonsvedtak av 5. desember 1997. Departementet antar at tilbakemeldingsformer
som tastafon og internett kan reguleres i prøveforskriften.
Dersom prøveprosjektet for inntektsåret 1997
og 1998 er vellykket, er departementets målsetting at en permanent
ordning med forhåndsutfylt selvangivelse skal tas i bruk
og være landsdekkende fra og med inntektsåret
1999. I forbindelse med permanent innføring av en ordning
med forhåndsutfylt selvangivelse på landsbasis,
er det nødvendig med en rekke endringer i ligningsloven.
Departementet vil komme tilbake til dette.
Komiteen tar departementets orientering
til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte understreker
at den enkelte skattyter også må ha anledning
til å sende inn ordinær selvangivelse.
Etter skatteloven § 77 nr. 4 innrømmes
særfradrag til skattyter som «i inntektsåret
har hatt usedvanlig store utlegg på grunn av sykdom eller
annen varig svakhet». Behandling utenfor offentlig norsk
helse- og sosialvesen gir bare rett til særfradrag dersom
tilsvarende behandling ikke kan tilbys av offentlig norsk helse-
og sosialvesen og behandlingen vurderes som faglig forsvarlig.
Departementet har i brev av 10. mars 1987 uttalt at ufrivillig
barnløshet ikke generelt kan karakteriseres som «sykdom
eller annen varig svakhet» i relasjon til skatteloven § 77
nr. 4, fordi «tilstanden normalt ikke direkte hemmer skattyteren
i den daglige livsutfoldelse». Finansdepartementets avgrensning
i ovennevnte brev er fulgt opp i Skattedirektoratets anvisning i
Lignings-ABC fra og med 1988. I brev av 3. desember 1993
fra Finansdepartementet til Skattedirektoratet opprettholder departementet
dette standpunkt.
Etter departementets vurdering bør heller ikke regelverket
endres slik at det gis særfradrag for behandling ved ufrivillig
barnløshet. Skattesystemet bør primært
ta seg av de offentlige budsjetters inntektsside, mens støtte
til ulike tiltak hovedsakelig bør skje gjennom bevilgninger
på budsjettenes utgiftsside. Det er et grunnleggende problem
at skattereglene brukes for en rekke formål utenfor skattesystemet.
Ved direkte bevilgning vil offentlige midler dessuten kunne fordeles
mer effektivt og rettferdig enn ved indirekte støtte gjennom
skattelettelser. Man bør på denne bakgrunn ikke
bruke skattesystemet til ytterligere lempninger. Dersom man ønsker å støtte
denne gruppen, bør overføringene i tilfelle ytes
direkte og fremgå av budsjetter, i stedet for at overføringene «skjules» via
fradrag i inntekt.
Departementet legger etter dette til grunn at det ikke skal gis
særfradrag for behandling ved ufrivillig barnløshet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte,
slutter seg til departementets vurdering om at regelverket ikke
bør endres slik at det gis særfradrag for behandling
ved ufrivillig barnløshet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte legger til grunn at behandling
for ufrivillig barnløshet gis av det offentlig helsevesen
finansiert av folketrygden. Hvorvidt barnløshet skal karakteriseres
som «sykdom eller annen varig svakhet» er i denne
sammenheng uinteressant. Når behandling gis av det offentlige
helsevesen er det sikker praksis for at også skattefradrag
gis for skattytere som er kommet i den situasjon at behandlingsmulighet
ikke finnes i Norge pga. kapasitetsmangel som gir lang ventetid.
Disse medlemmer legger videre til grunn at vilkårene
for å gi skattefradrag generelt bør utvides til å gjelde
også for forhold hvor det ikke er kapasitetsmangel i det
offentlige helsevesen. At noen søker behandling ved private
behandlingstilbud i Norge eller behandlingstilbud i utlandet vil
uansett minske presset på den totale behandlingskapasitet
i det offentlige helsevesen, hvilket er en fordel for alle dem som
velger å vente på behandling i det offentlige
helsevesen.
Disse medlemmer er videre av den oppfatning at
det er et uskarpt skille mellom hvem som tilbys behandlingstilbud
for ufrivillig barnløshet i det offentlige helsevesen,
og hvem som ikke gis et slikt tilbud. Det er ikke ukjent at barnløse
par nektes tilbud av det offentlige rett og slett fordi det offentlige
helsevesen ikke har den nødvendige kompetanse til å gi
tilbudet paret trenger. Vellykket behandling for barnløshet tilbys
i utlandet og ved private klinikker i Norge for par som ikke får
slikt tilbud i det offentlige helsevesen. Disse medlemmer fremmer
derfor forslag om tilføyelse til skattelovens § 77
nr. 4.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 77 nr. 4 første ledd skal lyde:
Når skattyteren i inntektsåret har hatt usedvanlig store
utlegg på grunn av sykdom, barnløshet eller annen
varig svakhet som han, eller en person han forsørger, lider
av, kan det innrømmes et særfradrag i inntekten.
§ 77 nr. 4 annet ledd utgår.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
I Ot.prp. nr. 1 (1997-98) kap. 24 Orientering om arbeidet med
evaluering av gevinstbeskatningen gjennomgikk Finansdepartementet
de innkomne høringsuttalelser til høringsnotat
om aksjegevinstbeskatningen av 19. september 1996. Departementet
foretok en foreløpig vurdering av disse og anga tiltak
for oppfølging av høringen, bl.a. ved at det var
nedsatt en intern arbeidsgruppe som skulle vurdere mulighetene for etablering
av et aksjonærregister.
Den omtalte interne arbeidsgruppen fremla sin rapport den 2.
juli 1998.
Arbeidsgrupperapporten gir uttrykk for at det antas mulig å etablere
et aksjonærregister som hovedsakelig kan baseres på dagens
regler om aksjegevinstbeskatning og som blant annet kan avhjelpe
flere av de problemer aksjonærene, selskapene og ligningsmyndighetene
har ved praktisering av RISK-reglene i dag. Finansdepartementet
finner på denne bakgrunn at en vil arbeide videre med å utrede
et mulig aksjonærregister og vil i løpet av høsten
1998 ta stilling til hvordan arbeidsgrupperapporten skal følges
opp.
En tar deretter sikte på å få frem
en snarlig og endelig avklaring på om - og eventuelt på hvilke
nærmere angitte forutsetninger og innen hvilke tidsrammer, en
realisering av et aksjonærregister skal gjennomføres.
En forutsetning for et eventuelt arbeid mot realisering av et aksjonærregister,
må være at personvernhensyn vil bli ivaretatt
gjennom regulering av tilgang til registeret.
Et eventuelt vedtak om å videreføre arbeidet
med et aksjonærregister som tar hensyn til RISK-reglene, vil
forutsette at det også tas stilling til om - og eventuelt
i hvilken form - RISK-reglene skal videreføres. Departementet
vil således vurdere disse spørsmålene i
sammenheng. Det vises i den forbindelse til høringsinstansenes
uttalelser til høringsnotatet om aksjegevinstbeskatningen
av 19. september 1996 inntatt i Ot.prp. nr. 1 (1997-98) 24.2.3.7
og 23.4.
I påvente av avklaring som nevnt, vil departementet
ikke utelukke at det bør utredes og fremmes forslag om
presiseringer av de mer tekniske sider av RISK-reglene. Det vil
dreie seg om avklaring av spørsmål som bør
foretas også på kort sikt og til dels også uavhengig
av om RISK-reglene videreføres. Særlig er det aktuelt å avklare
og presisere reglene for å fastsette tidspunkt og faktorer
i de ulike faktorjusteringstilfeller, det vil si fra hvilket tidspunkt
og hvordan tidligere aksjers inngangsverdi (herunder RISK-verdier)
skal omfordeles på et nytt antall aksjer ved fondsemisjon med økning
av antall aksjer, aksjesplitt, aksjespleis og skattefri fusjon og
fisjon.
Komiteen tar departementets orientering
til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at det etter disse medlemmers mening
vil være en forbedring av skatteregelverket hvis man klarte å forenkle RISK-reglene,
spesielt med hensyn til den kompleksitet reglene fremstår
med for småaksjonærer. Disse medlemmer viser
til at man i utgangspunktet ønsket en sjablonmessig regel
for aksje- og børsnoterte selskaper. Dette ville vært
en forenkling for vanlige småinvestorer. Disse medlemmer ser
at etableringen av et aksjeeierregister kan bidra til å forenkle RISK-systemet
for småinvestorer og er enig i at dette er en vei å gå fremfor å endre
reglene på det nåværende tidspunkt.
Den usikkerhet som i dag råder om fremtidig aksjegevinstskattlegging
skaper en usikkerhet i bedriftene som bidrar til å presse
utbyttet opp av frykt for at tilbakeholdt allerede skattlagt overskudd
i bedriftene vil bli utsatt for ny beskatning i et nytt skatteregime.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot innføringen
av RISK-systemet. Dette medlem vil avvikle dette
kompliserte systemet, og fremmer følgende forslag:
«I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler
for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven)
gjøres følgende endringer:
I.
§ 5-5 oppheves.
§ 5-6 til og med § 5-9 blir nye §§ 5-5
til 5-8.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
I vedlegg 1 til Ot.prp. nr. 1 (1998-99) følger en oversikt
over fradragsbeløp og beløpsgrenser i skatteloven,
med årstall for ikrafttredelsen av de siste endringer av
beløpsgrensene.
Oversikten i år omfatter kun avsnitt II i Stortingets vedtak
av 24. november 1995, da vedtakets avsnitt III ble behandlet i skatteopplegget
for 1997.
Komiteen tar departementets orientering
til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti foreslår å oppheve
de særskilte skattereglene for rederiselskaper. Disse
medlemmer viser til at et lovforslag om å oppheve
de særskilte skattereglene for rederiselskaper gjør
det nødvendig med en arbeidskrevende utredning av overgangsregler.
En av årsakene til dette er at selskaper innenfor ordningen
ikke fører skattemessige verdier på eiendeler
og gjeld, da dette ikke er nødvendig for skattemessige
formål.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme en proposisjon med
nødvendige lovforslag for å oppheve den særskilte
rederiskatteordningen med virkning fra og med inntektsåret
1998.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til omtale i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99) vedrørende
petroleumsskatteloven. Dette medlem går
inn for å øke avskrivningstiden på installasjoner/anlegg
i oljevirksomheten fra seks til åtte år, og fremmer
følgende forslag:
«I lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske
petroleumsforekomster m.v. (petroleumsskatteloven) gjøres
følgende endring:
I.
§ 3 bokstav b første ledd annet punktum skal
lyde:
Utgifter til erverv av rørledning og produksjonsinnretning
med de installasjoner som er en del av eller tilknyttet slik innretning,
kan kreves avskrevet med inntil 12,5 pst. pr. år
fra og med det år utgiftene er pådratt.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for utgifter
pådratt fra og med 1. januar 1999.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99) hvor
det bl.a. foreslås å innføre beskatning
av aksjeutbytte på mottakers hånd. Dette medlem fremmer
følgende forslag:
«I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler
for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven)
gjøres følgende endringer:
I.
§ 3-3 og § 3-4 oppheves.
§ 3-5 blir ny § 3-3.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det etter gjeldende AMS-ordning gis fradrag i skatten med
15 pst. av innskudd i verdipapirfond eller av kostpris
ved kjøp av aksjer eller grunnfondsbevis i selskap eller
foretak registrert i Verdipapirsentralen. For å oppnå slikt
skattefradrag må midlene bindes i fire år fra
innskuddsdato. Ved realisasjon av andel, aksje eller grunnfondsbevis
gjelder de alminnelige regler om skatteplikt.
Dette medlem viser til at et viktig hensyn bak skattereformen
var hensynet til nøytralitet, som blant annet tilsier at
ulike spareformer bør behandles likt skattemessig.
Dette medlem viser til at en ordning med skattesubsidier
knyttet til plassering av kapital i aksjer og aksjefond passer dårlig
inn i et skattesystem der en for øvrig søker å tilstrebe
skattemessig likebehandling av ulike spareformer. Det er uheldig å la
skattemessige forhold ha innvirkning på valget mellom sparing
i aksjer og aksjefond og annen sparing. Det er videre høyst
usikkert om AMS øker den samlede sparingen eller bare fører
til omplassering av sparekapital.
Dette medlem foreslår derfor at ordningen med
aksjesparing med skattefradrag oppheves med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
For AMS-innskudd foretatt innen utgangen av inntektsåret
1998, foreslår dette medlem å opprettholde
gjeldende bindingstid på midlene, det vil si fire år
fra innskuddsdato.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I.
§ 44 ellevte ledd nr. 2 oppheves.
§ 44 ellevte ledd nr. 3 blir nytt nr. 2.
II.
Bestemmelsene i § 44 ellevte ledd nr. 2 bokstav
b og d, og forskrifter gitt til utfylling av disse bestemmelsene,
skal gjelde til og med inntektsåret 2002.
III.
Endringene under I og II trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 1999.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser
til det justerte forslag fra Sentrumspartiene. I tråd med dette
fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge fram for Stortinget
et forslag til hvordan fradragsordningen for fagforeningskontingent
fra år 2000 kan omgjøres til en mer generell ordning
som også omfatter kontingent/bidrag til andre
frivillige organisasjoner.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine prinsipale
forslag og merknader.
Disse medlemmer slutter seg subsidiært
til det justerte forslaget fra sentrumspartiene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine merknader og
forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1997-98) og Budsjett-innst.
S. I (1997-98) og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer for å gjennomføre ektefelledelt beskatning,
slik at ektefellers samlede inntekter deles i to like deler og beskattes
i klasse 1.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine merknader
og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1997-98) og Budsjett-innst.
S. I (1997-98) og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om de nødvendige
lovendringer for å gjennomføre reduksjon i boligskatten
slik at denne fjernes i løpet av 4 år.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine respektive
merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1997-98) og Budsjett-innst.
S. I (1997-98) og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen endre forskrift av 13. februar
1992 nr. 88 om avgrensning m.v. vedrørende kretsen av sjømenn
som skal ha fradrag i inntekten etter skattelovens § 44
syttende ledd, slik at redningsskøyter tilhørende
Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning skal anses som skip i fart
selv om fartøyet måler under 100 brutto registertonn.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at budsjettforliket
innebærer halvering av fradragsretten for fagforeningskontingent. Disse medlemmer vil
påpeke at dette forslaget er fagforeningsfiendtlig
og svekker mulighetene for et godt inntektspolitisk samarbeid med
partene i arbeidslivet. Forslaget innebærer høyere
skatt for fagorganiserte og har dermed også usosiale fordelingsvirkninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine respektive merknader og forslag
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1997-98) og Budsjett-innst. S. I (1997-98)
og fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 44 fjerde ledd skal lyde:
Foreningskontingent kan ikke kreves fratrukket inntekten.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til avtale om subsidiær
støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre, og går
inn for å halvere fradragsretten for fagforeningskontingent
og kontingent til arbeidsgiverforeninger og yrkes- og næringsorganisasjoner.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 44 fjerde ledd nr. 1 skal lyde:
1. kontingent til landsomfattende arbeidstakerorganisasjon
som har forhandlingsrett etter lov om offentlige tjenestetvister,
eller har inngått tariffavtale på vegne av medlemmene.
Det samme gjelder kontingent til Norges Fiskarlag.
Departementet kan bestemme at kontingent til enkelte organisasjoner
skal kunne fratrekkes inntekten selv om vedkommende organisasjon
ikke er landsomfattende.
Kontingent til arbeidstakerorganisasjonen opprettet etter 1. juli
1977 kan bare kreves fratrukket inntekten når organisasjonen
står tilsluttet en hovedsammenslutning. Departementet kan
samtykke i at også kontingent til andre organisasjoner opprettet
etter det nevnte tidspunkt kan føres til fradrag i inntekten.
Fradrag som nevnt i dette nummer er betinget av at skattyteren
er lønnstaker eller aktiv fisker og betaler slik kontingent.
Fradrag kan samlet gis med inntil kr 900, eller med en
forholdsmessig del av dette beløp når fradragsberettiget
kontingent bare er betalt for en del av inntektsåret.
Innbefatter kontingent som nevnt i første ledd første
punktum forsikringspremie, kommer også denne del av kontingenten
til fradrag etter bestemmelsene i foregående ledd i dette
nummer i den utstrekning premien ikke overstiger grenser som fastsettes
av departementet.
II.
§ 44 fjerde ledd nr. 2 og 3 skal lyde:
2. kontingent til arbeidsgiverforening.
Fradrag som nevnt kan ikke settes høyere enn et beløp
som svarer til 2 promille av samlet utbetalt lønn. Departementet
kan samtykke i helt eller delvis fradrag for særkontingent
til bransjeforeninger eller landssammenslutninger tilsluttet en
arbeidsgiverforening. Hvis en arbeidsgiver nekter å inngå tariffavtale
med en ansatt som er organisert og som fremsetter krav om tariffavtale,
bortfaller arbeidsgiverens fradragsrett etter bestemmelsen i dette nummer.
Departementet kan i tvilstilfelle avgjøre om en sammenslutning
skal regnes som arbeidsgiverforening.
3. Kontingent til landsomfattende yrkes- og næringsorganisasjon
som har til hovedformål å ivareta de økonomiske
interesser for den ervervsgruppe som skattyteren tilhører.
Den del av kontingenten som går til forsikringspremie eller
til andre formål utenfor foreningsvirksomheten er ikke
fradragsberettiget.
Fradraget gis kun til aktive yrkesutøvere eller næringsdrivende,
og er betinget av at det senest ved selvangivelsesfristens utløp
legges frem attest for innbetalt kontingent. Fradrag kan enten gis
med inntil kr 900 eller med inntil 2 promille av samlet utbetalt
lønn. Fradrag gis ikke dersom skattyter krever fradrag
etter dette ledd nr. 1. Samlet fradrag etter dette ledd nr. 2 og
3 kan ikke overstige 2 promille av samlet utbetalt lønn.
Departementet avgjør i tvilstilfelle om en sammenslutning
skal regnes for yrkes- eller næringsorganisasjon. Når
særlige grunner foreligger, kan departementet avgjøre
at kontingent til slik organisasjon skal være fradragsberettiget
selv om vedkommende organisasjon ikke er landsomfattende.
III.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999. Endringen under II trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 1998.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine prinsipale
forslag og merknader.
Disse medlemmer slutter seg subsidiært
til det justerte forslaget fra sentrumspartiene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine respektive merknader
og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99) og Budsjett-innst. S.
I (1998-99) og fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 72 første ledd skal lyde:
Formuesskatten til kommunene må ikke utgjøre mer
enn kr 7 av hvert kr 1 000.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1998.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende
forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 77 nr. 1 første ledd første punktum
skal lyde:
Fra og med den måned skattyteren fyller 70 år
gis det et særfradrag i inntekten på kr 1 470
pr. påbegynt måned.
§ 77 nr. 2 skal lyde:
Reglene under nr. 1 første ledd første punktum
får tilsvarende anvendelse når skattyteren i inntektsåret har
mottatt foreløpig uførestønad etter folketrygdloven § 12-16
eller pensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3.
§ 77 nr. 3 skal lyde:
Andre skattytere enn nevnt under nr. 1 og 2 som i noen måned
i inntektsåret har mottatt rehabiliteringspenger,
foreløpig uførestønad eller attføringspenger etter
folketrygdloven eller uførepensjon etter den nevnte lov
eller andre lover, skal for hver påbegynt måned
ha et særfradrag på halvparten av månedsfradraget
etter nr. 1 første ledd.
§ 77 nr. 4 første ledd skal lyde:
Når skattyteren i inntektsåret har hatt usedvanlig store
utlegg på grunn av sykdom eller annen varig svakhet som
han, eller en person han forsørger, lider av, kan det innrømmes
et særfradrag i inntekten som i alminnelighet ikke skal
overstige seks ganger månedsfradraget etter nr. 1 første
ledd.
§ 77 nr. 5 skal lyde:
Innrømmes særfradrag etter nr. 1 første
ledd for et helt år, kan det ikke samtidig tilstås
særfradrag etter reglene i nr. 2, 3 eller 4 siste punktum
for skattyteren eller ektefellen. Tilstås særfradrag
etter nr. 1 med et lavere beløp, skal de samlede fradrag
etter nr. 1, 2, 3 og 4 siste punktum til sammen ikke overstige særfradrag
etter nr. 1 første ledd for et helt år. Hvis skattyteren
og ektefellen tidligere samlet har hatt større fradrag
etter nr. 2, 3 og 4 siste punktum, skal dog fradragene ikke settes
ned om en eller begge tilstås alderspensjon.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser i denne sammenheng til det
justerte forslaget fra Sentrumspartiene som Fremskrittspartiet og
Høyre har varslet sekundær støtte til.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til fraksjonsmerknader under avsnitt 8 i Budsjett-innst. S. I (1998-99),
og fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 44 A-5 bokstav h skal lyde:
forretningsbygg, 1 pst.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1998.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til sine respektive fraksjonsmerknader
i Budsjett-innst. S. I (1998-99) hvor disse medlemmer bl.a. foreslår å fjerne
alle tak i delingsmodellen. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 55 tredje ledd oppheves. Nåværende
fjerde og femte ledd blir henholdsvis tredje og fjerde ledd.
§ 55 fjerde ledd skal lyde:
Departementet kan gi nærmere regler om utfylling og
gjennomføring av bestemmelsene om personinntekt i §§ 55-60.
§ 61 oppheves.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til sine respektive fraksjonsmerknader
i Budsjett-innst. S. I (1998-99) hvor det bl.a. foreslås å fjerne
rabattene i formuesskatten for ikke-børsnoterte aksjer
og aksjer notert på SMB-listen. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler
for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven)
gjøres følgende endringer:
I.
§ 2-2 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Ved ligningen av aksjer notert på SMB-listen ved Oslo
Børs legges kursverdien pr. 1. januar i ligningsåret
til grunn.
§ 2-2 nr. 2 skal lyde:
Ikke børsnoterte aksjer verdsettes til aksjenes forholdsmessige
andel av aksjeselskapets samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året
forut for likningsåret, fordelt etter pålydende.
Departementet kan gi nærmere forskrift om beregningen av
verdien og fastsette skjema til bruk av beregningen. Departementet
kan ved forskrift bestemme at verdsettelse av ikke børsnoterte
aksjer som er undergitt annen kursnotering, skal verdsettes som
bestemt i første ledd.
Ikke børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper verdsettes
til aksjenes antatte omsetningsverdi 1. januar i ligningsåret.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til sine respektive fraksjonsmerknader
i Budsjett-innst. S. I (1998-99) hvor det bl.a. foreslås å utrede
identifikasjonsreglene i delingsmodellen, slik at de også omfatter
foreldre, ektefelles/samboers foreldre og alle barn.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 59 nr. 1 skal lyde
1. Aksje eller andel eiet av den aktives
nærstående likestilles med aksje eller andel eiet
av den aktive skattyter selv ved fastsetting av personinntekt etter § 57
og § 58. Som nærstående regnes
skattyters foreldre, ektefelle, ektefelles foreldre, barn, samboer
eller samboers foreldre. Utbytte eller andel av overskudd som nærstående
oppebærer eller har krav på, regnes like med skattyterens
aksje eller andel.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1998.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Storvik-utvalgets innstilling og arbeidet med omlegging av merverdiavgiftsgrunnlaget
til også å omfatte tjenester. I gjeldende merverdiavgiftsgrunnlag
inngår visse tjenester, bl.a. rengjøringstjenester. Disse
medlemmer mener at en allerede nå kan inkludere
enkelte andre tjenester i grunnlaget for merverdiavgift. Disse
medlemmer foreslår at økonomiske og juridiske
rådgivningstjenester inngår i merverdiavgiftsgrunnlaget
fra 1. juli 1999. Disse medlemmer mener
også at økonomiske, sosiale og geografiske forskjeller
ikke bør være avgjørende for enkeltmenneskers
muligheter for å få juridisk bistand. For å nå fram
til de personer som har størst behov for fri rettshjelp,
mener disse medlemmer det må foretas en
gjennomgang av dagens ordning med sikte på en styrking
av denne.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres
følgende endring:
I.
Ny § 13 annet ledd nr. 13 skal lyde:
Rådgiving og bistand av juridisk, økonomisk,
administrativ og organisatorisk art.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra 1. juli
1999.»
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen fremme en proposisjon med nødvendige
lovforslag for å oppheve den særskilte rederiskatteordningen
med virkning fra og med inntektsåret 1998.
Forslag 2
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 55 tredje ledd oppheves. Nåværende
fjerde og femte ledd blir henholdsvis tredje og fjerde ledd.
§ 55 fjerde ledd skal lyde:
Departementet kan gi nærmere regler om utfylling og
gjennomføring av bestemmelsene om personinntekt i §§ 55-60.
§ 61 oppheves.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
Forslag 3
I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning
av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres
følgende endringer:
I.
§ 2-2 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Ved ligningen av aksjer notert på SMB-listen ved Oslo
Børs legges kursverdien pr. 1. januar i ligningsåret
til grunn.
§ 2-2 nr. 2 skal lyde:
Ikke børsnoterte aksjer verdsettes til aksjenes forholdsmessige
andel av aksjeselskapets samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året
forut for likningsåret, fordelt etter pålydende.
Departementet kan gi nærmere forskrift om beregningen av
verdien og fastsette skjema til bruk av beregningen. Departementet
kan ved forskrift bestemme at verdsettelse av ikke børsnoterte
aksjer som er undergitt annen kursnotering, skal verdsettes som
bestemt i første ledd.
Ikke børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper verdsettes
til aksjenes antatte omsetningsverdi 1. januar i ligningsåret.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
Forslag 4
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 59 nr. 1 skal lyde:
1. Aksje eller andel eiet av den aktives
nærstående likestilles med aksje eller andel eiet
av den aktive skattyter selv ved fastsetting av personinntekt etter § 57
og § 58. Som nærstående regnes
skattyters foreldre, ektefelle, ektefelles foreldre, barn, samboer
eller samboers foreldre. Utbytte eller andel av overskudd som nærstående
oppebærer eller har krav på, regnes like med skattyterens
aksje eller andel.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1998.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 5
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 44 A-5 bokstav h skal lyde:
forretningsbygg, 1 pst.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1998.
Forslag 6
I lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres
følgende endring:
I.
Ny § 13 annet ledd nr. 13 skal lyde:
Rådgiving og bistand av juridisk, økonomisk,
administrativ og organisatorisk art.
II.
Endringen under trer i kraft straks med virkning fra 1. juli
1999.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Tverrpolitisk Folkevalgte:
Forslag 7
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 77 nr. 4 første ledd skal lyde:
Når skattyteren i inntektsåret har hatt usedvanlig store
utlegg på grunn av sykdom, barnløshet eller annen
varig svakhet som han, eller en person han forsørger, lider
av, kan det innrømmes et særfradrag i inntekten.
§ 77 nr. 4 annet ledd utgår.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om de nødvendige
lovendringer for å gjennomføre reduksjon i boligskatten
slik at denne fjernes i løpet av 4 år.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen endre forskrift av 13. februar
1992 nr. 88 om avgrensning m.v. vedrørende kretsen av sjømenn
som skal ha fradrag i inntekten etter skattelovens § 44
syttende ledd, slik at redningsskøyter tilhørende
Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning skal anses som skip i fart
selv om fartøyet måler under 100 brutto registertonn.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 10
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 42 trettende ledd skal lyde:
Fordel vunnet ved innløsning eller salg av rett til erverv
eller salg av aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold, regnes
som fordel vunnet ved arbeid etter første ledd. Som slik
rett anses både rett til erverv av eksisterende aksje eller
grunnfondsbevis og rett til å tegne aksje eller grunnfondsbevis
ved en senere emisjon. Dette gjelder også dersom retten
er knyttet til fordring eller verdipapir. Ved innløsning
av retten settes fordelen til differansen mellom aksjens eller grunnfondsbevisets
markedsverdi og innløsningsprisen etter avtalen fratrukket
den skattepliktiges kostpris for retten. Ved salg av retten settes
fordelen til differansen mellom salgssum og kostpris. Overføring av
slik rett til nærstående regnes ikke som salg
etter dette ledd. Som nærstående regnes i alle
tilfelle personer den skattepliktige er i slekt eller svogerskap
med i opp- eller nedstigende linje, samt første og andre
sidelinje. Innløsning fra den nærstående,
eller salg fra den nærstående til annen ikke nærstående,
regnes som innløsning eller salg fra den skattepliktige.
Departementet kan i forskrift gi regler til gjennomføring
av beskatning etter dette ledd.
§ 42 fjortende ledd oppheves.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
III.
Overgangsregler
Er retten ervervet i inntektsårene 1996, 1997 eller 1998
gjelder følgende:
1. Ved innløsning av retten
settes fordelen til den del av differansen mellom aksjens eller
grunnfondsbevisets markedsverdi og innløsningsprisen, som overstiger
den skattepliktiges kostpris for retten og skattlagt fordel ved
ervervet av retten.
2. Ved salg av retten settes fordelen til den del av differansen
mellom salgssum og kostpris som overstiger skattlagt fordel ved
ervervet av retten.
3. Beløp som er skattlagt ved ervervet (ervervsbeløpet),
kan fradras i alminnelig inntekt ved senere bortfall av retten.
Ved utnyttelse av retten i form av innløsning til lavere
verdi enn ervervsbeløpet, gis slikt fradrag for differansen
mellom ervervsbeløpet og innløsningsverdien. Med
innløsningsverdien menes her markedsverdien av den underliggende
aksje eller grunnfondsbevis på innløsningstidspunktet,
fratrukket innløsningsprisen. Ved utnyttelse av retten
i form av salg til lavere pris enn ervervsbeløpet, gis
slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet og
salgssummen.
Forslag 11
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 42 første ledd nytt siste punktum
skal lyde:
Ytelse i form av utdanning i arbeidsforhold er skattefri.
§ 44 fjerde ledd skal lyde:
Foreningskontingent kan ikke kreves fratrukket inntekten.
§ 45 åttende ledd bokstav b nytt annet
ledd skal lyde:
Er reinvestering umulig, anses gevinsten ved realisasjonen å være
skattefri.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte:
Forslag 12
I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I.
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten ikke overstiger
28 800 kroner. Avgiften må ikke utgjøre mer
enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 28 800
kroner.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer for å gjennomføre ektefelledelt beskatning,
slik at ektefellers samlede inntekter deles i to like deler og beskattes
i klasse 1.
Forslag 14
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 72 første ledd skal lyde:
Formuesskatten til kommunene må ikke utgjøre mer
enn kr 7 av hvert kr 1 000.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1998.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 15
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 44 syttende ledd nr. 1 skal lyde:
Med sjømann skal forstås person som har som
hovedbeskjeftigelse arbeid ombord på skip i fart eller flytende
installasjon og arbeidet utgjør tilsammen minst 130 dager
i samme inntektsår. Det kan ikke kreves fradrag for arbeid
ombord på ferger eller passasjerfartøy i rutetrafikk
mellom norske havner når rutens distanse mellom
første og siste anløpssted er under 300 nautiske
mil.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
Forslag fra Høyre:
Forslag 16
I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I.
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten ikke overstiger
25 800 kroner. Avgiften må ikke utgjøre mer enn
25 pst. av den del av inntekten som overstiger 25 800
kroner.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 17
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 19 A-3 nr. 2 skal lyde:
Naturressursskatten til fylkeskommunen beregnes etter en sats
på 0,275 øre pr. kilowattime.
§ 44 første ledd bokstav g nr. 1 annet
ledd skal lyde:
Fradrag etter første ledd skal minst settes til et beløp
som svarer til 25 pst. av lønnen. Stortinget fastsetter
den nedre og øvre grense for fradrag etter reglene i dette
ledd. Som lønn regnes også annet vederlag for arbeid
i offentlig eller privat tjeneste, herunder honorar, tantieme, provisjon,
serveringspenger, drikkepenger og lignende, samt verdien av fritt
hus og andre naturalytelser. Som lønn skal også regnes
vartpenger, pensjoner, livrenter og lignende ytelser. Ved beregningen
av fradraget skal inntekten rundes av nedover til nærmeste
tall som kan deles med 100. Fradraget skal regnes og omfatte også utgifter
til tvungne innskudd i vikarkasse som nevnt i h nr. 1,
til forsikring som nevnt i annet ledd nr. 2 og premie til
frivillig trygd som nevnt i folketrygdloven § 8-39.
Det samme gjelder fradragsberettigede forsikringspremier som inngår
i ikke fradragsberettigede fagforeningskontingenter.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
Forslag 18
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 44 ellevte ledd nr. 2 oppheves.
§ 44 ellevte ledd nr. 3 blir nytt nr. 2.
II.
Bestemmelsene i § 44 ellevte ledd nr. 2 bokstav
b og d, og forskrifter gitt til utfylling av disse bestemmelsene,
skal gjelde til og med inntektsåret 2002.
III.
Endringene under I og II trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 1999.
Forslag 19
I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning
av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres
følgende endringer:
I.
§ 3-3 og § 3-4 oppheves.
§ 3-5 blir ny § 3-3.
§ 5-5 oppheves.
§ 5-6 til og med § 5-9 blir nye §§ 5-5
til 5-8.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.
Forslag 20
I lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske
petroleumsforekomster m.v. (petroleumsskatteloven) gjøres
følgende endring:
I.
§ 3 bokstav b første ledd annet punktum skal
lyde:
Utgifter til erverv av rørledning og produksjonsinnretning
med de installasjoner som er en del av eller tilknyttet slik innretning,
kan kreves avskrevet med inntil 12,5 pst. pr. år
fra og med det år utgiftene er pådratt.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for utgifter
pådratt fra og med 1. januar 1999.
Komiteen viser til Innst. O. nr. 11 (1998-99), Ot.prp. nr. 1 (1998-99) og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven).
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 51 A-2 nr. 1 ny bokstav d skal lyde:
Aksjer eller andeler i poolsamarbeid, som kun eier eiendeler som nevnt under c, og som tilfredsstiller vilkårene i § 51 A-3 og A-4. Som poolsamarbeid skal anses samarbeidsformer hvor to eller flere selskaper inngår avtale om felles drift av fartøy som nevnt i a eller b, og hvor samarbeidet utgjør et selskap etter selskapsloven eller aksjeloven.
De nåværende bokstaver d til f blir bokstavene e til g.
Bokstav e skal lyde:
Andel i deltakerlignet selskap m.v. som nevnt i selskapsskatteloven § 6-1, som kun eier eiendeler som nevnt under a-d, og hvor inntekten fastsettes etter § 51 A-6.
Bokstav f skal lyde:
Aksjer i selskap som nevnt i selskapsskatteloven § 7-1, som kun eier eiendeler som nevnt under a-d, og hvor inntekten fastsettes etter § 51 A-6.
Bokstav g skal lyde:
Aksjer i selskap som nevnt i § 51 A-1, som kun eier eiendeler som nevnt under a-f og aksjer i selskap som nevnt i denne bokstav.
§ 51 A-2 nr. 2 første punktum skal lyde:
Eierandel i selskap som nevnt i nr 1 e-g må være minst 3 pst. gjennom hele inntektsåret.
§ 51 A-2 nr. 3 skal lyde:
Aksjeselskapet, allmennaksjeselskapet og selskap som nevnt i nr 1 g må eie fartøy som nevnt i nr 1 a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i nr 1 e-g. Selskap som nevnt i nr 1 e-f må eie fartøy som nevnt i nr 1 a eller b.
§ 51 A-2 nr. 4 første punktum skal lyde:
Realiserer aksjeselskapet, allmennaksjeselskapet eller selskapet som nevnt i nr 1 g eiendel slik at kravet i nr 3 ikke er oppfylt, må nytt fartøy som nevnt i nr 1 a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i nr 1 e-g anskaffes senest ett år etter realisasjonen.
§ 51 A-2 nr. 5 første punktum skal lyde:
Realiserer selskap som nevnt i nr 1 e-f eiendel slik at kravet i nr 3 ikke er oppfylt, må nytt fartøy som nevnt i nr 1 a eller b anskaffes, eller bindende kontrakt om bygging av slikt fartøy inngås senest ett år etter realisasjonen.
§ 51 A-2 nr. 6 første punktum skal lyde:
Etter anskaffelse som nevnt i nr 4, må selskapet eie fartøy som nevnt i nr 1 a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i nr 1 e-g i minst 2 år.
§ 51 A-6 nr. 2 tredje punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel ikke gevinst eller tap som følge av kurssvingninger på valuta eller realisasjon av aksje eller andel som nevnt i § 51 A-2 nr 1 d-g.
II.
§ 19 bokstav d skal lyde:
Formue i vannkraftanlegg som ble prosentlignet før 1. januar 1997 eller som ble tilordnet skattegrunnlag i 1996 i henhold til reglene om stedbundet beskatning, skal fordeles mellom regulerings-, vannfalls- og kraftverkskommuner i samme forhold som formuen blir fordelt etter bestemmelsene i bokstav b og c ved ligningen for inntektsåret 1996.
§ 19 bokstav f skal lyde:
I vannkraftanlegg som ble prosentlignet frem til 1. januar 1997 eller som ble tilordnet skattegrunnlag i 1996 i henhold til reglene om stedbundet beskatning, fordeles naturressursskatt etter § 19 A-2 mellom berettigede kommuner i forhold til fordelingen av formuen i vannkraftanlegget, jf § 19 d. I vannkraftanlegg som ble regnskapslignet frem til 1. januar 1997, men som ikke ble tilordnet skattegrunnlag i 1996, fordeles naturressursskatt etter § 19 A-2 mellom berettigede kommuner i forhold til fordelingen av formuen i vannkraftanlegget etter reglene i skatteloven § 19 bokstav a til c. Naturressursskatt etter § 19 A-3 fordeles mellom berettigede fylkeskommuner i forhold til skattemessige formuesverdier i hver fylkeskommune.
§ 37 bokstav a tredje ledd annet og tredje punktum skal lyde:
Ved takseringen kapitaliseres brutto salgsinntekter fastsatt etter bestemmelsene i fjerde ledd, fratrukket driftsutgifter som nevnt i § 19 A-4 nr 3 bokstav a og b og pliktig skatt på grunnrenteinntekt for kraftverket i inntektsåret. Deretter fratrekkes nåverdien av fremtidige utgifter til utskifting av driftsmidler.
III.
§ 19 A-2 nr. 3 skal lyde:
Naturressursskatt til kommunen beregnes etter en sats på 1,1 øre pr. kilowattime.
§ 42 tredje ledd bokstav f skal lyde:
Kontantstøtte etter lov av 26. juni 1998 nr 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre (kontantstøtteloven).
§ 44 første ledd bokstav g nr. 2 siste punktum skal lyde:
Departementet kan gi regler til nærmere gjennomføring av bestemmelsene i dette avsnittet, herunder regler om fradrag for merutgifter for personer bosatt innen EØS-området.
§ 44 fjerde ledd nr. 2 og 3 skal lyde:
-
2. kontingent til arbeidsgiverforening. Fradrag som nevnt kan ikke settes høyere enn et beløp som svarer til 2 promille av samlet utbetalt lønn. Departementet kan samtykke i helt eller delvis fradrag for særkontingent til bransjeforeninger eller landssammenslutninger tilsluttet en arbeidsgiverforening. Hvis en arbeidsgiver nekter å inngå tariffavtale med en ansatt som er organisert og som fremsetter krav om tariffavtale, bortfaller arbeidsgiverens fradragsrett etter bestemmelsen i dette nummer. Departementet kan i tvilstilfelle avgjøre om en sammenslutning skal regnes som arbeidsgiverforening.
-
3. Kontingent til landsomfattende yrkes- og næringsorganisasjon som har til hovedformål å ivareta de økonomiske interesser for den ervervsgruppe som skattyteren tilhører. Den del av kontingenten som går til forsikringspremie eller til andre formål utenfor foreningsvirksomheten er ikke fradragsberettiget.
Fradraget gis kun til aktive yrkesutøvere eller næringsdrivende, og er betinget av at det senest ved selvangivelsesfristens utløp legges frem attest for innbetalt kontingent. Fradrag kan enten gis med inntil kr 900 eller med inntil 2 promille av samlet utbetalt lønn. Fradrag gis ikke dersom skattyter krever fradrag etter dette ledd nr. 1. Samlet fradrag etter dette ledd nr. 2 og 3 kan ikke overstige 2 promille av samlet utbetalt lønn.
Departementet avgjør i tvilstilfelle om en sammenslutning skal regnes for yrkes- eller næringsorganisasjon. Når særlige grunner foreligger, kan departementet avgjøre at kontingent til slik organisasjon skal være fradragsberettiget selv om vedkommende organisasjon ikke er landsomfattende.
§ 72 annet ledd oppheves.
IV.
§ 42 første ledd nytt siste punktum skal lyde:
Ytelse i form av utdanning i arbeidsforhold er skattefri etter nærmere regler gitt av departementet.
§ 42 trettende ledd skal lyde:
Fordel vunnet ved erverv av, og ved senere innløsning eller salg av rett til erverv eller salg av aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold, regnes som fordel vunnet ved arbeid etter første ledd. Som slik rett anses både rett til erverv av eksisterende aksje eller grunnfondsbevis og rett til å tegne aksje eller grunnfondsbevis ved en senere emisjon. Dette gjelder også dersom retten er knyttet til fordring eller verdipapir. Ved ervervet av slik rett settes fordelen til dens verdi ved ervervet, fratrukket den skattepliktiges kostpris for retten. Ved innløsning av retten settes fordelen til den del av differansen mellom aksjens eller grunnfondsbevisets markedsverdi og innløsningsprisen, som overstiger den skattepliktiges kostpris for retten og skattlagt fordel etter fjerde punktum ved ervervet av retten. Ved salg av retten settes fordelen til den del av differansen mellom salgssum og kostpris som overstiger skattlagt fordel etter fjerde punktum ved ervervet av retten. Overføring av slik rett til nærstående regnes ikke som salg etter dette ledd. Som nærstående regnes i alle tilfelle personer den skattepliktige er i slekt eller svogerskap med i opp- eller nedstigende linje, samt første og andre sidelinje. Innløsning fra den nærstående, eller salg fra den nærstående til annen ikke nærstående, regnes som innløsning eller salg fra den skattepliktige. I forskrift kan departementet fastsette bindende regler om verdsettelse av rettens verdi ved utstedelsen, om fritak for beskatning ved ervervet for fordel under et gitt beløp og vilkår for et slikt fritak, samt øvrige regler til gjennomføring av beskatning etter dette ledd.
§ 44 første ledd bokstav g nr. 1 annet ledd første punktum skal lyde:
Fradrag etter første ledd skal minst settes til et beløp som svarer til 21 pst av lønnen.
§ 44 første ledd bokstav g nr. 2 femte punktum skal lyde:
Fradrag for reise gis etter reglene i nr 4.
§ 44 første ledd bokstav g nr. 4 skal lyde:
Det innrømmes fradrag for reise mellom hjem og arbeidssted etter forskrift fastsatt av departementet med utgangspunkt i reiseavstand og reisehyppighet. Fradraget begrenses til det beløp som overstiger kr 7 000.
§ 44 fjerde ledd nr. 1 skal lyde:
-
1. kontingent til landsomfattende arbeidstakerorganisasjon som har forhandlingsrett etter lov om offentlige tjenestetvister, eller har inngått tariffavtale på vegne av medlemmene. Det samme gjelder kontingent til Norges Fiskarlag.
Departementet kan bestemme at kontingent til enkelte organisasjoner skal kunne fratrekkes inntekten selv om vedkommende organisasjon ikke er landsomfattende.
Kontingent til arbeidstakerorganisasjonen opprettet etter 1. juli 1977 kan bare kreves fratrukket inntekten når organisasjonen står tilsluttet en hovedsammenslutning. Departementet kan samtykke i at også kontingent til andre organisasjoner opprettet etter det nevnte tidspunkt kan føres til fradrag i inntekten.
Fradrag som nevnt i dette nummer er betinget av at skattyteren er lønnstaker eller aktiv fisker og betaler slik kontingent. Fradrag kan samlet gis med inntil kr 900, eller med en forholdsmessig del av dette beløp når fradragsberettiget kontingent bare er betalt for en del av inntektsåret.
Innbefatter kontingent som nevnt i første ledd første punktum forsikringspremie, kommer også denne del av kontingenten til fradrag etter bestemmelsene i foregående ledd i dette nummer i den utstrekning premien ikke overstiger grenser som fastsettes av departementet.
§ 44 syttende ledd nr. 1 skal lyde:
Med sjømann skal forstås person som har som hovedbeskjeftigelse arbeid om bord på skip i fart og arbeidet utgjør til sammen minst 130 dager i samme inntektsår. Det kan ikke kreves fradrag for arbeid om bord på ferger eller passasjerfartøy i rutetrafikk mellom norske havner når rutens distanse mellom første og siste anløpssted er under 300 nautiske mil.
§ 45 åttende ledd bokstav a skal lyde:
På de vilkår som er nevnt i bokstav b kan gevinst ved realisasjon av formuesobjekt kreves fritatt for inntektsskatt når det er gått tapt ved brann eller annen ulykke, er blitt ekspropriert eller solgt til erverver som kunne kreve det ekspropriert, eller innløses etter lovverket for festet tomt. Likestilt med ekspropriasjon er odelsløsning og makeskifte i tilfelle hvor erververen kunne krevd eiendommen avstått ved ekspropriasjon.
§ 45 åttende ledd bokstav b skal lyde:
Gevinst ved realisasjon som nevnt i bokstav a kan kreves fritatt for inntektsskatt så langt skattyteren bruker vederlaget til å erverve nytt objekt av samme art. Ved innløsning av festet tomt kan det reinvesteres i annen tomt som bortfestes, eller i areal til bruk i den næring som den innløste tomten har vært knyttet til. Likeledes kan det reinvesteres i areal til bruk i binæring til den næring som den innløste tomten har vært knyttet til. Departementet kan i forskrift bestemme hva som skal anses som binæring etter forrige punktum. Nytt formuesobjekt må være ervervet, eller bindende avtale om erverv må være inngått, innen utgangen av året etter realisasjonsåret. Gevinsten må nedskrives på det nye objektet uten fradrag ved inntektsligningen.
§ 77 nr. 1 første ledd første punktum skal lyde:
Fra og med den måned skattyteren fyller 70 år gis det et særfradrag i inntekten på kr 1 470 pr. påbegynt måned.
§ 77 nr. 2 skal lyde:
Reglene under nr. 1 første ledd første punktum får tilsvarende anvendelse når skattyteren i inntektsåret har mottatt foreløpig uførestønad etter folketrygdloven § 12-16 eller pensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3.
§ 77 nr. 3 skal lyde:
Andre skattytere enn nevnt under nr. 1 og 2 som i noen måned i inntektsåret har mottatt rehabiliteringspenger, foreløpig uførestønad eller attføringspenger etter folketrygdloven eller uførepensjon etter den nevnte lov eller andre lover, skal for hver påbegynt måned ha et særfradrag på halvparten av månedsfradraget etter nr. 1 første ledd.
§ 77 nr. 4 første ledd skal lyde:
Når skattyteren i inntektsåret har hatt usedvanlig store utlegg på grunn av sykdom eller annen varig svakhet som han, eller en person han forsørger, lider av, kan det innrømmes et særfradrag i inntekten som i alminnelighet ikke skal overstige seks ganger månedsfradraget etter nr. 1 første ledd.
§ 77 nr. 5 skal lyde:
Innrømmes særfradrag etter nr. 1 første ledd for et helt år, kan det ikke samtidig tilstås særfradrag etter reglene i nr. 2, 3 eller 4 siste punktum for skattyteren eller ektefellen. Tilstås særfradrag etter nr. 1 med et lavere beløp, skal de samlede fradrag etter nr. 1, 2, 3 og 4 siste punktum til sammen ikke overstige særfradrag etter nr. 1 første ledd for et helt år. Hvis skattyteren og ektefellen tidligere samlet har hatt større fradrag etter nr. 2, 3 og 4 siste punktum, skal dog fradragene ikke settes ned om en eller begge tilstås alderspensjon.
V.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1996. Endringene under II trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1997. Endringene under III trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1998. Endringene under IV trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.
B.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven).
I lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) gjøres følgende endringer:
I.
Kongen endres til departementet i følgende bestemmelser:
§ 5 nr 2 første og annet punktum, § 12 nr 1 fjerde ledd, § 12 nr 2 første punktum, § 12 nr 5 annet punktum, § 13 nr 1 tredje punktum, § 23 nr 2 første punktum, § 27 nr 7 første punktum, § 27 nr 9, § 31 nr 1 første punktum, § 36 første ledd, § 48 nr 8.
§ 11 nr. 4 første ledd annet punktum skal lyde:
Beløpene holdes innsatt på særskilt bankkonto (skattetrekkonto).
§ 11 nr. 4 annet ledd tredje og fjerde punktum skal lyde:
Uten skatteoppkreverens samtykke kan kontohaver ikke disponere over skattetrekkontoen på annen måte enn ved overføring til skatteoppkreveren eller ved å overføre midlene til tilsvarende konto i annen bank. Eventuell renteavkastning på slik bankkonto tilfaller den som foretar trekket (kontohaver).
§ 12 nr. 3 skal lyde:
Innbetaling av oppgjør for forskottstrekk kan foretas til skatteoppkreverens kontor eller til bank. Departementet fastsetter nærmere regler om innbetalingsordningen, om myndigheten til å råde over innbetalte midler og om plikt for skatteoppkrever og banker til å overføre mottatte beløp til kommunens særskilte konto for skatt i Postbanken BA m.v.
§ 12 nr. 4 første ledd første punktum skal lyde:
Departementet fastsetter særregler om oppgjør for forskottstrekk i lott eller part som nevnt i § 5 nr 1 d og om til hvilken offentlig myndighet oppgjøret skal innbetales.
§ 12 nr. 4 annet ledd skal lyde:
De beløp som blir holdt tilbake i salgsoppgjør som nevnt, skal godskrives arbeidsgiveren (oppgjørsmottakeren) etter nærmere regler som blir gitt av departementet. Departementet fastsetter også regler om til hvilken offentlig myndighet godskrevne beløp skal innbetales, og om avregningen av beløpene i oppgjøret fra arbeidsgiveren (oppgjørsmottakeren) for forskottstrekk. Bestemmelsene i § 11 nr 4 og denne paragraf nr 2 og 3 kan gis tilsvarende anvendelse. Departementet kan gi regler om frigiving av forskottstrekk i salgsoppgjør for fiske og fangst når det samlede utbytte ligger under visse minstegrenser.
§ 31 nr. 2 skal lyde:
Skattepliktig som får tilbakebetalt skatt etter § 24, § 25, § 30 nr 2 eller § 39, jfr § 40, har krav på rentegodtgjørelse etter regler som fastsettes av departementet.
§ 32 nr. 5 skal lyde:
Den skattepliktige kan kreve at skatteoppkreveren gjennomfører motregningen når betingelsene etter nr 2 og 3 foreligger, jfr dog begrensningene i kommuneloven § 53.
§ 33 nr. 1 tredje punktum skal lyde:
Departementet kan gi nærmere regler om at trekk kan foretas også i andre ytelser.
§ 33 nr. 8 blir ny nr. 6 og skal lyde:
Departementet fastsetter nærmere regler om gjennomføring av trekk etter denne paragraf.
§ 42 nr. 4 første punktum oppheves.
§ 42 nr. 4 annet punktum blir ny § 42 nr. 4 og skal lyde:
Departementet kan fastsette regler om utgiftsføring av skattebeløp som ikke lar seg inndrive.
§ 46 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Departementet gir nærmere regler om meldeplikten.
§ 47 nr. 4 første punktum skal lyde:
Departementet treffer bestemmelse om kontroll med omsetningsorganisasjoner, fiskekjøpere m.v. som blir pålagt å foreta trekk som nevnt i § 12 nr 4.
§ 48 nr. 7 skal lyde:
Av skatt som pliktes betalt etter ny likning som nevnt i nr 6, svares renter fra forfallstiden for den opprinnelige skatt etter regler som fastsettes av departementet, jfr § 31 nr 1.
II.
Endringene under I trer i kraft straks.
C.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 9. juni 1961 nr. 16 om tillegg til lov om skatt av formue og inntekt (skatteloven) av 18. august 1911 nr. 8.
I lov av 9. juni 1961 nr. 16 om tillegg til lov om skatt av formue og inntekt (skatteloven) av 18. august 1911 nr. 8 gjøres følgende endringer:
I.
Avsnitt I § 2 første ledd annet punktum skal lyde:
Dette gjelder også overføring av eiendeler mellom selskaper som nevnt selv om morselskapet er hjemmehørende i fremmed stat, og når likestilt selskap eller sammenslutning som nevnt i selskapsskatteloven § 1-1 nr 1 er morselskap.
Nåværende andre og tredje punktum blir tredje og fjerde punktum.
Avsnitt II første ledd første punktum skal lyde:
Departementet kan samtykke i at gevinst ved avhendelse av fast eiendom, næring eller virksomhet og gevinst ved avhendelse av aksjer skal være fritatt for inntektsbeskatning, eller at gevinsten skal skattlegges etter lavere satser enn de som er fastsatt i Stortingets og kommunestyrets skattevedtak, når avhendelsen er ledd i en omorganisering eller omlegging av næringsvirksomhet med sikte på å få denne mer rasjonell og effektiv.
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1998.
D.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift.
I lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endringer:
I.
§ 29 tredje ledd skal lyde:.
Oppgaven skal være undertegnet av den avgiftspliktige eller av den som kan forplikte ham og inneholde erklæring om at oppgaven stemmer med registrerte og dokumenterte regnskapsopplysninger og de faktiske forhold.
§ 32 første ledd skal lyde:
Beløp som nevnt i § 29 medtas i oppgaven for den termin de er registrert i regnskapssystemet etter regnskapsbestemmelsene som følger av lov om årsregnskap mv (regnskapsloven) med mindre annet bestemmes av departementet.
§ 32 første ledd annet punktum oppheves.
§ 32 annet ledd oppheves.
§ 42 annet ledd skal lyde:
Bestemmelsene om oppbevaringspliktig regnskapsmateriale etter regnskapsloven gjelder for avgiftspliktige som nevnt i første ledd, når disse ikke er regnskapspliktige etter regnskapsloven.
§ 43 skal lyde:
Registreringspliktig næringsdrivende anses avgiftspliktig for sin omsetning i den utstrekning det ikke ved registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger foretatt i samsvar med regnskapsregelverket, ved annet regnskapsmateriale eller på annen måte som avgiftsmyndighetene godkjenner, godtgjør at det ikke skal betales avgift av omsetningen.
§ 44 første ledd første punktum oppheves.
§ 44 første ledd annet punktum blir nytt første punktum og skal lyde:
Salgsdokument som angir vederlaget uten avgift og selve avgiftsbeløpet kan ikke utstedes før ved levering av varer og tjenester med mindre annet bestemmes av departementet.
§ 44 annet ledd første punktum oppheves.
§ 45 skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om plikt til registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger, herunder om innhold av salgsdokumenter for den som er pliktig å sende oppgave over omsetning mv etter denne lov for så vidt gjelder de beløp som skal medtas på oppgaven.
§ 46 tredje ledd skal lyde:
Andre næringsdrivende enn de som er nevnt i første ledd skal når avgiftsmyndighetene forlanger det, sende gjenpart av årsregnskap og årsberetning og gi de opplysninger om virksomheten som kreves.
§ 48 tredje ledd skal lyde:
Den som undersøkelsen skjer hos, skal yte den bistand som er nødvendig for gjennomføringen av kontrollen og plikter herunder å forevise dokumenter, registrerte regnskapsopplysninger og regnskapsmateriale som kan ha betydning for undersøkelsen.
§ 53 skal lyde:
Den som har oppgave- eller opplysningsplikt etter bestemmelsene i dette kapittel, skal innrette sin registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger eller gjøre notater slik at opplysning kan gis.
§ 54 annet ledd skal lyde:
Selv om oppgave er innkommet i rett tid og i foreskreven form, kan utgående avgift forhøyes på samme måte for inntil de 3 siste terminer når registrerte og dokumenterte regnskapsopplysninger mv ikke på forlangende er lagt fram, utlevert eller sendt inn.
§ 54 tredje ledd første punktum skal lyde:
Har avgiftsmyndighetene gitt pålegg om å innrette registreringen og dokumentasjonen av regnskapsopplysningene i samsvar med gjeldende regnskapslovgivning og pålegget ikke er etterkommet innen den fastsatte frist, kan utgående avgift for vedkommende termin forhøyes i samsvar med bestemmelsen i første ledd første og annet punktum.
Kapittel XI skal lyde:
Regnskaps- og dokumentasjonsregler
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra 1. januar 1999.
E.
Vedtak til lov
om overgangsregel til lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova).
I.
Overgangsregel til eigedomsskattelova § 8 skal lyde:
Når et kraftanlegg ligger i flere kommuner, skal skattegrunnlaget i kraftanlegget fordeles mellom kommunene i samme forhold som ved utskrivningen av eiendomsskatten for 1998.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.
F.
Vedtak til lov
om endring i lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v.
I lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. gjøres følgende endring:
I.
§ 5 a første til tredje ledd skal lyde:
For selskap hjemmehørende i utlandet som driver virksomhet skattepliktig til Norge etter petroleumsskatteloven § 5, skal aksjeloven § 8-1 og allmennaksjeloven § 8-1 ha tilsvarende anvendelse for så vidt gjelder den virksomhet som er skattepliktig til Norge.
Selskap som nevnt kan ikke overføre overskudd fra virksomheten i Norge før det tidspunkt et norsk aksjeselskap eller allmennaksjeselskap tidligst kan utdele utbytte.
For selskap som nevnt skal skattepliktig inntekt settes til det den ville ha utgjort om virksomheten i Norge var drevet av norsk aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Dette gjelder ikke dersom selskapet har fulgt bestemmelsene i første og annet ledd.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.
G.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven).
I lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning gjøres følgende endringer:
I.
§ 4-2 ny nr. 8 skal lyde:
Departementet kan bestemme at næringsdrivende kan levere ligningsoppgaver til ligningsmyndighetene elektronisk, og kan fastsette nærmere vilkår for overleveringen. Som ligningsoppgaver etter denne bestemmelse menes opplysninger som skal gis etter §§ 4-3, 4-4 og 4-9. Departementet kan også fastsette skjema og gi bestemmelser om underskrift ved elektronisk overlevering (herunder bruk av digital signatur), bruk av nettverksleverandør, i hvilken form elektroniske oppgaver skal gis, godkjenning av programvare, samt vilkår for å avvise mangelfulle oppgaver. For øvrig gjelder ligningsloven tilsvarende.
II.
§ 5-1 nr. 1 skal lyde:
Foretak som utelukkende driver jordbruk, gartneri eller skogbruk, og som ikke har regnskapsplikt etter regnskapsloven § 1-2 første ledd, skal føre regnskap over slik næringsvirksomhet
-
a. når det dyrkede areal som brukes i den enkelte kommune er på minst 200 dekar,
-
b. når det dyrkes frilandsgrønnsaker - unntatt nepe, kålrot, gulrot og hodekål - eller blomster, frukt og bær, eller drives planteskole for tiltrekking av frukt- og prydbusker og stauder på tilsammen minst 10 dekar,
-
c. når det dyrkes vekster under glass på minst 300 kvadratmeter,
-
d. når det holdes minst 300 verpehøns, 30 griser over 3 måneder eller drives spesialdrift med kyllingsalg, eller
-
e. når skattyterens skog i en eller flere kommuner har en årlig nyttbar tilvekst på i alt minst 500 kubikkmeter.
§ 5-1 nr. 2 skal lyde:
Foretak som uten å være regnskapspliktig etter nr 1 eller etter regnskapsloven § 1-2 første ledd, og som utelukkende driver jordbruk, gartneri eller skogbruk, skal føre noteringer over slik næringsvirksomhet
-
a. når det dyrkede areal som brukes i den enkelte kommune er på minst 50 dekar,
-
b. når det dyrkes hage- og gartneriprodukter av vesentlig betydning for salg,
-
c. når det holdes minst 100 verpehøns, 10 griser over 3 måneder, eller det drives med kyllingsalg av vesentlig betydning, eller
-
d. når skattyterens skog i en eller flere kommuner har en årlig nyttbar tilvekst på i alt minst 50 kubikkmeter.
III.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1998. Endringene under II trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.
H.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven).
I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 1-2 fjerde og femte punktum skal lyde:
Annet selskap og sammenslutning, herunder sparebank, gjensidig forsikringsselskap og samvirkeforetak betaler formuesskatt til staten etter reglene i skatteloven. Det samme gjelder etterskuddspliktig upersonlig skattyter som ikke omfattes av § 1-1.
II.
§ 1-6 nr. 7 annet punktum skal lyde:
Når slike selskaper anvender den del av overkursfondet som kommer fra oppskrivningsfond til fondsemisjon, skal selskapet inntektsføre beløpet i det året omdisponeringen foretas.
III.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1998.
Endringen under II trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.
I.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførere.
I.
I lov av 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførere gjøres følgende endringer:
§ 1 første ledd første punktum skal lyde:
Enhver som i næring påtar seg å føre regnskap for andre, skal være autorisert av Kredittilsynet i samsvar med denne lov.
§ 1 første ledd annet punktum oppheves.
§ 1 annet ledd skal lyde:
Kredittilsynet kan ved forskrift eller enkeltvedtak gjøre unntak fra autorisasjonsplikten og i tvilstilfelle bestemme om loven skal gjelde.
§ 3 annet ledd første punktum skal lyde:
Kredittilsynet kan kreve at regnskapsfører legger fram oppdragsavtaler for samtlige regnskapsføreroppdrag.
§ 4 skal lyde:
Vilkår for autorisasjon
Person som søker opptak i registeret over autoriserte regnskapsførere etter § 12 skal
-
1. være bosatt i en EØS-stat,
-
2. ha fast kontorsted i Norge,
-
3. være økonomisk vederheftig,
-
4. ikke være umyndiggjort,
-
5. ha gjennomført utdannelse i henhold til forskrift som gis av Kredittilsynet,
-
6. i løpet av de siste 5 år ha regnskapspraksis tilsvarende minst 2 årsverk her i landet.
Kredittilsynet kan gi dispensasjon fra bopelskravet i første ledd nr 1.
§ 5 første ledd første punktum skal lyde:
Kredittilsynet foretar autorisasjon ved registrering i register over regnskapsførere, regnskapsførerselskaper og regnskapslag, jf § 12.
§ 5 annet ledd annet punktum skal lyde:
For fortsatt autorisasjon kreves yrkesutøvelse og faglig oppdatering etter forskrift som gis av Kredittilsynet.
§ 6 første ledd nr. 3 og 4 skal lyde:
§ 6 annet ledd skal lyde:
Kredittilsynet kan i særlige tilfeller dispensere fra bestemmelsene i første ledd nr 1, 3 og 4. Slik dispensasjon kan bare gis for bestemt tid.
§ 7 første ledd nr. 2 skal lyde:
§ 7 annet ledd skal lyde:
Dersom det i tilfelle som nevnt i første ledd nr 2 og 3 foreligger særlige omstendigheter, kan Kredittilsynet unnlate å tilbakekalle autorisasjonen, og i stedet gi skriftlig advarsel. Kredittilsynet kan omgjøre tilbakekalling av autorisasjon etter søknad.
§ 8 skal lyde:
Forklaringsplikt
Når Kredittilsynet finner grunn til det skal autorisert regnskapsfører avgi forklaring om utføring av egne oppdrag og egne forhold av betydning for utøvelsen av yrket som regnskapsfører. Kredittilsynet kan forlange at forklaringen gis skriftlig.
Kredittilsynet kan sette tidsfrist for forklaring som nevnt i første ledd. Fristen skal gi regnskapsføreren en rimelig avpasset tid for å sette opp forklaringen og kan ikke være kortere enn 14 dager. Er det skjellig grunn til å anta at en regnskapsfører grovt har misligholdt sine plikter til skade for oppdragsgiver, kan likevel forklaring kreves uten opphold.
§ 12 første ledd første punktum skal lyde:
Kredittilsynet fører register over autoriserte regnskapsførere, regnskapsførerselskaper og regnskapslag som nevnt i denne lov §§ 1 og 11.
§ 12 annet ledd skal lyde:
Kredittilsynet skal også føre register over regnskapsførere som gir melding om fortsatt virksomhet etter overgangsreglene i § 16 annet ledd.
§ 13 første ledd og annet ledd annet punktum oppheves.
Overskriften til § 13 skal lyde:
Tilsyn
§ 14 skal lyde:
Kredittilsynet gir forskrift til utfylling og gjennomføring av denne lov.
§ 16 annet og tredje ledd skal lyde:
Regnskapsfører som på tidspunktet for denne lovs ikrafttredelse i næring driver virksomhet med regnskapsføring for andre, men som ikke tilfredsstiller de krav som nevnt i første ledd, kan likevel fortsette virksomheten som regnskapsfører i 6 år regnet fra lovens ikrafttredelse. § 1 tredje ledd gjelder ikke.
Regnskapsfører som nevnt i annet ledd kan i perioden på 6 år fra denne lovs ikrafttredelse autoriseres uten å tilfredsstille kravene i § 4 nr 4, dersom tilstrekkelige kvalifikasjoner dokumenteres i samsvar med forskrift med hjemmel i denne lov.
II.
Endringene under I trer i kraft med virkning fra 1. januar 1999.
J.
Vedtak til lov
om endring i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven).
I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er mindre enn 21 400 kroner. Avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 pst av den del av inntekten som overstiger 21 400 kroner.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.
K.
Stortinget ber Finansdepartementet fastsette grensen for skattlegging av ansattes opsjoner ved tildeling til 600 000 kroner. Videre ber Stortinget Regjeringen evaluere ordningen med tanke på forenkling.
L.
Stortinget ber Regjeringen legge fram for Stortinget et forslag til hvordan fradragsordningen for fagforeningskontingent fra år 2000 kan omgjøres til en mer generell ordning som også omfatter kontingent/bidrag til andre frivillige organisasjoner.
M.
Innst. O. nr. 11 (1998-99) - om skatteopplegget 1999 - lovendringer -vedlegges protokollen.
Stortinget vedtok i 1996 å innføre et nytt
skattesystem for kraftforetak med virkning fom. inntektsåret
1997. Det ble også vedtatt nye regler for å fastsette
formuesverdien av kraftanlegg. Stortingsflertallet forutsatte at
denne formuesverdien også skulle legges til grunn for å beregne
eiendomsskatten til kommunene, noe som gjennomføres ved
en begrenset ikrafttredelse av eiendomsskatteloven § 8
for anlegg for kraftproduksjon og kraftdistribusjon. Ved kgl. res.
17. juli 1998 ble eiendomsskatteloven § 8
satt i verk for kraftproduksjonsanlegg med virkning fra 1. januar
1999, noe som i utgangspunktet betyr at eiendomsskatten for 1999
for kraftproduksjonsanlegg skal utlignes og betales etter det nye
grunnlaget.
Eiendomsskatten er en ren kommunal skatt som administreres av
eiendomsskattekontoret i den enkelte kommune. Ligningsetaten har
etter gjeldende system ingen rolle i forbindelse med utskriving
og innbetaling av denne skatten.
Etter det gjeldende systemet fastsetter hver enkelt kommune grunnlaget
for eiendomsskatten på grunnlag av den delen av anlegget
som ligger i vedkommende kommune. Verdsettelsen er skjønnsmessig
og den foreliggende rettspraksis gir et lite oversiktlig bilde over
hvordan eiendomsskattetakstene skal fastsettes. De fleste kraftanlegg
av betydning strekker seg over flere kommuner, og i det gjeldende
systemet kan dermed ulike deler av det samme kraftanlegget være verdsatt
etter ulike prinsipper i de kommunene anlegget strekker seg over.
Etter de nye reglene skal det imidlertid fastsettes en samlet
verdi for hele kraftanlegget på grunnlag av forventede
inntekter og kostnader over kraftanleggets levetid. Selv om det
er et visst rom for skjønnsmessige vurderinger også i
det nye systemet, er de nye reglene i stor grad basert på detaljerte
og felles regler for formuesverdsettelsen av kraftanlegg.
Når det gjelder fordelingen av den nye eiendomsskatten
på de kommunene anlegget strekker seg over, la Stortinget
til grunn som en overgangsregel at en skal bruke de relative andelene
de enkelte kommunene hadde av den samlede eiendomsskatten på kraftanlegget
etter det gjeldende systemet. I Ot prp nr 1 (1998-99) er det foreslått å bruke
den relative fordelingen i 1998.
For å kunne skrive ut eiendomsskatten etter de nye reglene
er det behov for å kjenne:
Eiendomsskatten i 1999 skal utskrives på grunnlag av
formuesverdien av kraftanlegget pr. 1. januar 1998. Kraftforetakene
har som en del av ligningen for inntektsåret 1997 lagt
inn påstand om formuesverdi etter de nye reglene. Denne
formuesverdien vil bl.a. avhenge av den grunnrenteskatten foretakene
selv har anslått og gjenstående levetid for særskilt
driftsmidler i kraftanlegget slik de er fastsatt i overgangsreglene
til forskriften om fastsettelse av formuesverdier. De største
kraftforetakene lignes ved sentralskattekontoret for storbedrifter
i Moss, og de legger ut ligningen for kraftforetakene 2. november.
Etter de opplysningene departementet har mottatt, vil de innen den
tid i liten grad kunne kontrollere foretakenes påstand
om formuesverdi. Ligningen for inntektsåret 1997 har vært ekstra
krevende fordi dette er det første året det nye skattesystemet
for kraftforetak gjelder, noe som bl.a. har medført at
en har vært nødt til å fastsette nye
skattemessige åpningsbalanser for alle kraftforetakene.
Etter at ligningen er lagt ut må formuesverdiene for
kraftanleggene meddeles de enkelte kommunene. Etter de signaler
departementet har fått fra noen fylkesskattekontorer venter
de at en oversikt over formuesverdier fordelt på alle kraftanlegg
og alle skattyterne først vil kunne foreligge i midten
av desember. En viktig årsak til at dette tar noe tid etter
at ligningen er lagt ut, er bl.a. at hvert kraftanlegg ofte eies
av flere skattytere sammen, slik at opplysninger fra flere selvangivelser
må sammenstilles.
Ettersom eiendomsskatten er en ren kommunal skatt, viser det
seg at det ikke foreligger noen oversikt over den samlede eiendomsskatten
som er utlignet på de ulike kraftanleggene i det gjeldende
systemet. Dette har det tidligere ikke vært nødvendig å utarbeide fordi
kommunene har verdsatt de enkelte delene av anlegget hver for seg.
Fordi de nye reglene fastsetter en formuesverdi og et tilhørende
eiendomsskattegrunnlag som omfatter hele anlegget, er det nødvendig å kjenne
det samlede eiendomsskattegrunnlaget på et anlegg etter
det gjeldende systemet for å kunne fordele anleggets skatt
etter de nye reglene i samsvar med de relative andelene for 1998.
Det foreligger i dag ingen slik oversikt over samlet eiendomsskatt
etter det gjeldende systemet.
Kommunene må fatte vedtak om eiendomsskatt for 1999
i forbindelse med budsjettet for 1999. Kommunene er nå inne
i sluttbehandlingen av budsjettet. På bakgrunn av vurderinger
departementet har innhentet fra Skattedirektoratet, synes det ikke
mulig å framskaffe formuesverdier og historiske relative
andeler for alle kraftanlegg i tide til at kommunene kan legge dette
til grunn i budsjettbehandlingen for 1999.
Regjeringen har på denne bakgrunn ved kgl. res. 16. oktober
1998 vedtatt å utsette iverksettelsen av § 8 i
eiendomsskatteloven for anlegg for kraftproduksjon og kraftdistribusjon
til 1. januar 2000. For 1999 vil eiendomsskatten da bli
skrevet ut på det gjeldende grunnlaget i de enkelte kommunene.
Det vises til finanskomiteens brev av 21. oktober 1998. I det
følgende fremlegges Finansdepartementets merknader til
Norges Rederiforbunds uttalelse av 20. oktober 1998 til statsbudsjettet
for 1999.
Da Stortinget traff de endelige lovvedtakene om å innføre
et særskilt skattesystem for rederiselskaper, ble det uttrykkelig
påpekt at det kunne bli behov for å følge
opp med utfyllende bestemmelser og korrigering i tråd med
formålet i Stortingets vedtak, jf Innst O nr 37 (1996-97)
s 6. De forslagene til innstramming av reglene som ble fremmet i
Ot prp nr 1 (1998-99) skal sikre at formålene bak regelverket
blir ivaretatt. Det ble samtidig gitt uttrykk for at en ønsket å opprettholde
utgangspunktet om at de særlige rederibeskatningsreglene
skatten gi norsk rederivirksomhet internasjonalt konkurransedyktige
rammevilkår. I Nasjonalbudsjettet 1999, jf avsnitt
4.2.5, ble det forutsatt at også med de framlagte forslag
til endringer ville rederbeskatningsordningen være fordelaktig
sammenlignet med beskatning etter ordinære regler.
Rederiforbundet skriver at de forslagene som fremmes i Ot prp
nr 1 (1998-99) på de fleste punktene er de samme som ble
fremmet i Ot prp nr 11 (1996-97) og som ble avvist av Stortinget
i Innst O nr 37 (1996-97). Det hevdes derfor at forslagene ikke
har forankring i Stortingets premisser for å rette opp
utilsiktede skjevvirkninger. Disse påstandene vil bli kommentert i
tilknytning til de enkelte punktene i Rederiforbundets brev.
Rederiforbundet hevder at enkelte rederier vil få en
betydelig høyere beskatning innenfor rederiskatteordningen
enn de ville fått etter de ordinære reglene, og
at rederiskatteordningen således ikke lenger er konkurransedyktig
og vil være i strid med formålet for Stortingets
vedtak. Rederiforbundet hevder videre at uttalelsen i Nasjonalbudsjettet
for 1999 om at «forslagene antas ikke å innebære
noen alvorlig svekkelse av konkurransesituasjonen for norske rederier»,
er åpenbart uriktig og må skyldes at man ikke
var klar over de betydelige negative konsekvenser av forslagene.
Sistnevnte generelle påstander må knytte seg til
en vurdering av de samlede endringsforslagene i Ot prp
nr 1 (1998-99). Isolert sett kan imidlertid de enkelte skatteforslagene
ikke begrunne disse påstandene. Rederiforbundets konklusjoner
bygger på anslag framlagt i brev av 26. oktober 1998 om
hvordan de enkelte forslag slår ut. Det vises i denne forbindelse
til departementets merknader om provenyvirkningene, jf avsnitt 2.
For øvrig vises til merknadene nedenfor til de enkelte
punktene i Rederiforbundets brev.
Departementet gjør videre oppmerksom på at
det vurderes enkelte andre endringer i det særskilte rederiskattesystemet
på bakgrunn av henvendelser fra Norges Rederiforbund og
Sentralskattekontoret for storbedrifter. En tar sikte på å sende
ut eventuelle forslag til endringer på høring
i løpet av året. De endringene som vurderes er
imidlertid i betydelig utstrekning presiseringer av gjeldende rett,
selv om enkelte av de forslagene som vurderes også vil
kunne avhjelpe mulige utilsiktede utslag av systemet. Norges Rederiforbund
har i en henvendelse også foreslått enkelte lempninger
i regelverket. Disse endringene er derfor ikke aktuelle alternativer
til de innstramminger i rederibeskatningen Regjeringen ønsker å gjennomføre
i forbindelse med statsbudsjettet for 1999.
I Rederiforbundets brev til finanskomiteen av 20. oktober 1998
hevdes det at den reelle innstrammingen av forslagene til endringer
i de særskilte rederiskattereglene er vesentlig høyere
enn anslaget på 120 mill. kroner i Nasjonalbudsjettet 1999.
I brev av 23. oktober 1998 til Rederiforbundet ba Finansdepartementet
om en nærmere dokumentasjon av beregningene. Rederiforbundet
besvarte henvendelsen i brev av 26. oktober.
Om datagrunnlaget for beregningene skriver Rederiforbundet:
«Utgangspunktet for Rederiforbundets anslag er beregninger
foretatt i et bredt og representativt utvalg rederier. Beregningene
baserer seg på skatteregnskapene for 1997, hvor forslagene
som fremmes i forbindelse med Statsbudsjettet for 1999 er tatt hensyn
til. Det tallgrunnlaget som på denne måten fremkommer er
grosset opp etter forholdet mellom tonnasjen i de rederier det er
foretatt beregninger for og den tonnasjen som totalt beskattes innenfor
rederiskatteordningen. Tonnasjen i de rederier det er foretatt beregninger for
utgjør over halvparten av totaltonnasjen.»
Rederiforbundets anslår på dette grunnlaget
at forslagene kan gi en skatteøkning på 830 mill.
kroner på årsbasis, fordelt med 260 mill. kroner
i økt skatt på finansresultatet, 60 mill. kroner
i økt tonnasjeskatt og 510 mill. kroner i økt
skatt på utbytte. Disse tallene er de samme som framkom
i en artikkel i Aftenposten fredag 23. oktober 1998.
Rederiforbundets brev av 26. oktober inneholder ingen dokumentasjon
av beregningene, og departementet kan derfor kun gi generelle kommentarer
til rederiforbundets provenyanslag.
Rederiforbundets beregninger er basert på skatteregnskapene
for 1997 for et utvalg rederier som tilsvarer halvparten av totaltonnasjen.
Det er usikkert om Rederiforbundets utvalg er representativt eller
ikke mht. skattemessige variabler og de variabler som bestemmer
lønnsomheten i rederiene. Tall fra ligningen for 1997 som
ble lagt fram mandag 2. november 1998 av Sentralskattekontoret for
storbedrifter viser at utlignet tonnasjeskatt for inntektsåret
1997 var 43,7 mill. kroner. Rederiforbundet bygger som nevnt sitt anslag
på 1997-tall for de utvalgte rederiene, og deres anslag
på økt tonnasjeskatt på 60 mill. kroner
ved den foreslåtte doblingen fom. 1998 er i underkant av
35 pst. høyere enn faktisk utlignet tonnasjeskatt for inntektsåret
1997. Det at Rederiforbundets anslag for tonnasjeskatt er så vidt
mye høyere enn faktisk tonnasjeskatt for 1997 tyder på at
utvalget ikke er representativt mht. anslagene for tonnasjeskatt.
Dette er en indikasjon på at utvalget heller ikke er representativt
ift. konsekvensene av de øvrige forslagene.
Departementet har i Nasjonalbudsjettet 1999 lagt til grunn en
provenyøkning fra rederiene i 1999 på 120 mill.
kroner påløpt og 70 mill. kroner i bokført verdi,
som følge av forslagene til innstramming i de særskilte
skattereglene for rederier.
Av økningen i bokført proveny skyldes om lag
50 mill. kroner doblingen av tonnasjeavgiften fom. inntektsåret
1998. Bokført tonnasjeavgift i 1998, utlignet på virksomheten
i inntektsåret 1997, var til sammenligning 43,7 mill. kroner
som nevnt ovenfor.
Det er videre fom. regnskapsåret 1998 foreslått
at ubeskattet kapital skal anses tatt til utbytte først.
Det er lagt til grunn at dette vil øke det bokførte
provenyet med 20 mill. kroner i 1999. Anslaget er svært
usikkert, særlig fordi det avhenger av hvor store utbytter eierne
velger å ta ut i 1999. En sannsynlig virkning av forslaget
er at utbyttene skyves ut i tid, slik at de faller de nærmeste årene.
Departementet har følgelig lagt til grunn at de samlede
utbyttene i 1999 vil bli vesentlig lavere enn i 1998, bl.a. som
følge av den foreslåtte endringen i skattereglene.
Det samlede regnskapsmessige overskuddet for aksjeselskaper i
ordningen, inkl. underliggende selskaper, var 5,9 mrd. kroner i
inntektsåret 1997. For skipsaksjeselskaper under den særskilte
skatteordningen var skattepliktig utbytte utbetalt i 1998 knapt
138 mill. kroner, og den tilhørende skatten drøyt
38 mill. kroner. Departementets anslag innebærer derfor
at skattepliktig utbytte øker med om lag 50 pst. fra 1998 til
1999.
Om skatteskjerpelsen på utbytte skriver Rederiforbundet:
«Når det gjelder anslaget for speilvendingen
av utbytteskatten, finner Rederiforbundet grunn til å peke
på at den fremkommer som en følge av at de rederiene
det gjelder har betydelige midler som allerede er beskattet.
(…)
I
den utstrekning de utdelte midlene allerede er beskattet må utgangspunktet
i tråd med dette være at de ikke skal beskattes
en gang til. På den annen side må det være
klart at utbytte som ikke tidligere er beskattet må tas
til beskatning på tidspunktet for utdelingen. Dette følger
av Stortingets intensjoner ved innføringen av den særskilte
rederiskatteordningen.»
Ordningen er basert på at det skal betales skatt på utdelt
utbytte av ubeskattet inntekt, istedenfor at det betales skatt på løpende
overskudd. Forslaget i Ot prp nr 1 (1998-99) innebærer
ingen endring av dette prinsippet, men kun at utdelt utbytte skal
anses tatt fra ubeskattet inntekt først, og ikke fra allerede
beskattet inntekt som etter gjeldende regler.
Departementet antar Rederiforbundets anslag på økt
skatt på utbytte er basert på et utbyttenivå der
utbyttet kan tas av skattlagt kapital og dermed unngås skatt
også ved uttak fra selskapet. Det er eksempler på at
noen selskaper har delt ut relativt høyt utbytte fra beskattet
kapital i 1998, bl.a. ved å sette ned aksjekapitalen med
tilbakebetaling til aksjonærene, jf. for eksempel omtale
i Økonomisk Rapport nr. 19 i år. Det skattepliktige
utbyttet for inntektsåret 1997, jf. ovenfor, illustrerer
at tilbøyligheten til å ta ut skattepliktig utbytte
er lav, regnet i forhold til det regnskapsmessige overskuddet. Rederiforbundets
anslag på skatteøkningen på utbytte tilsvarer,
med 29 pst. skatt på alminnelig inntekt, et økt
skattbart utbytte på knapt 1,8 mrd. kroner i 1999. Sett
i forhold til utdelt skattepliktig utbytte på 137 mill.
kroner for 1997, synes Rederiforbundets anslag for skattbart utbytte
i 1999 å være urealistisk høyt.
Rederiforbundets provenyanslag for omlegging av utbyttebeskatningen
synes å forutsette en uendret utbytteadferd. En uendret
utbytteadferd framstår som lite sannsynlig. Skattelempningen
i det nye skattesystemet for rederiselskaper bygger nettopp
på den forutsetningen at opptjent inntekt skal holdes tilbake
i rederiselskapet. Skattelettelsen vil være større
jo lengre tid det går før opptjent inntekt deles
ut som utbytte. Departementet antar derfor at rederiene vil innrette seg
slik at en i minst mulig grad vil dele ut utbytte når dette
utløser beskatning.
Forslaget gir en viss innstramming, men ikke i den størrelsesorden
Rederiforbundet hevder. Som omtalt ovenfor kan det i Rederiforbundets
beregninger virke som om de har lagt til grunn at forslaget innebærer
at det innføres en skatt på 29 pst på utbytte utdelt
av allerede skattlagt inntekt, og at rederiene ikke vil endre sin
utbytteatferd som følge av forslagene. Begge antakelser
er misvisende, og vil bidra til å overvurdere provenykonsekvensene
vesentlig.
Forslaget innebærer ikke at det innføres skatt
på allerede beskattet kapital, men at tidsprofilen for
beskatning av ubeskattet utbytte endres. Dette kan illustreres med
et eksempel. Hvis det antas at et selskap planlegger å dele
ut 200 mill. kroner i årlig utbytte over en tiårsperiode,
og at selskapet har en samlet beskattet inntekt på 400
mill. kroner, vil den årlige skattebelastningen være
som i tabellen nedenfor. Etter gjeldende regler vil utbytte i de
to første årene tas fra den beskattede inntekten,
mens de neste åtte årenes utbytte tas fra ubeskattet
inntekt som følgelig ilegges skatt. Når dette
prinsippet speilvendes, vil utbytte i de åtte første årene
tas fra ubeskattet inntekt, og dermed skattlegges, mens de to siste årene
tas fra beskattet inntekt.
År | Utdelt utbytte før skattMill.
kroner | Utbytte etter skatt1). Gjeldende reglerMill.
kroner | Utbytte etter skatt. Forslag til
nye reglerMill. kroner | Økning i skattMill. kroner |
1 | 200 | 200 | 142 | 58 |
2 | 200 | 200 | 142 | 58 |
3 | 200 | 142 | 142 | 0 |
4 | 200 | 142 | 142 | 0 |
5 | 200 | 142 | 142 | 0 |
6 | 200 | 142 | 142 | 0 |
7 | 200 | 142 | 142 | 0 |
8 | 200 | 142 | 142 | 0 |
9 | 200 | 142 | 200 | -58 |
10 | 200 | 142 | 200 | -58 |
Sum | 2 000 | 1 552 | 1 552 | 0 |
Nåverdi2) | 1 536 | 1 204 | 1 169 | 353) |
1) Det legges til grunn at skatten på alminnelig inntekt
er 29 pst.
2) Det legges til grunn en diskonteringsrente etter skatt på 5
pst.
3) Skatteskjerpelsen på 35 mill. kroner i nåverdi tilsvarer
en skatteøkning på om lag 4,5 mill. kroner pr. år
når denne beregnes som en årlig annuitet.
I år 1 og 2 øker den betalbare skatten på utbytte med
58 mill. kroner. På den annen side reduseres skatten i år
9 og 10 tilsvarende. Den innbetalte skatten regnet i løpende
kroner vil dermed være den samme både etter gjeldende
regler og etter forslaget. Forslaget innebærer imidlertid
en viss innstramming fordi rederne må begynne å betale
skatt på utbytte i år 1, istedenfor i år
3. Når skatteendringene regnes i nåverdi er skatteøkningen
over tiårsperioden på 35 mill. kroner. Dette tilsvarer
en årlig skatteøkning i hvert av de ti årene
på om lag 4,5 mill. kroner, dvs. vesentlig lavere enn virkningen
på økningen i betalbar skatt det første året
på 58 mill. kroner. Når forslaget i dette eksemplet innebærer
en årlig skatteskjerpelse på drøyt 2
pst. av et årlig utbytte på 200 mill. kroner,
er det vanskelig å se hvordan Rederiforbundet kan ha kommet
frem til at forslaget om speilvending innebærer en samlet
skatteskjerpelse på over 500 mill. kroner pr. år.
Skulle en slik skjerpelse vært mulig måtte en
forutsatt at rederiene i årene framover årlig
tok ut drøyt 1,7 mrd. kroner i utbytte, samt at de hadde
tilstrekkelig ubeskattet egenkapital til å opprettholde
en slik utbyttepolitikk over mange år. Etter departementets
oppfatning er dette ikke realistiske forutsetninger.
Eksemplet over baserer seg på at selskapet ikke endrer
utbytteprofilen når reglene endres. Skattebelastningen
kan imidlertid reduseres ved å utsette utbetalingen av
utbytte. Den reelle skatteskjerpelsen som ligger i forslaget om
endringer i beskatningen av utbytte er derfor lavere enn eksemplet
indikerer.
Den påløpte provenyøkningen i 1999
på 120 mill. kroner i departementets anslag er regnet i
forhold til gjeldende 1998-regler. Økt tonnasjeskatt betalt
i 1999 og økt utbytte utbetalt i 1999, til sammen 70 mill.
kroner, er dermed regnet som en endring i påløpt
proveny i 1999. Den resterende økningen i påløpt
provenyendring er antatt å komme fra de øvrige
innstrammingsforslagene.
Det foreslås bl.a. innstramminger i skattleggingen av
finansinntekter. Dette gjelder retten til å fradra gjeldsrenter
og reduksjon i høyeste egenkapitalandel for skatteformål.
Som referert i Rederiforbundets brev av 20.oktober 1998 var gjennomsnittlig
egenkapital i aksjeselskaper i utenriks sjøfart 41,7 pst.
i 1996. Når den høyeste tillatte egenkapitalandelen
for skatteformål foreslås redusert fra 70 pst.
til 50 pst. er det på grunnlag av egenkapitalen iht. Statistisk
sentralbyrås regnskapsstatistikk grunn til å tro
at et begrenset antall foretak vil bli påvirket. Maksimal
tillatt egenkapitalandel for skatteformål vil fremdeles
ligge over det som var gjennomsnittet i 1996.
Forslagene for maksimal egenkapital for skatteformål
og for fradragsretten for gjeldsrenter kan vurders i lys av det
provenytall for inntektsåret 1997. Tillegg i netto finansinntekt
som følge av høy egenkapital medførte
for aksjeselskaper en skatt på om lag 40 mill. kroner i
1997. Den øvrige netto finansinntekten for de aksjeselskapene
der den var positiv, var om lag 180 mill. kroner for inntektsåret
1997. Skatten på denne positive netto finansinntekten var
knapt 51 mill. kroner. Samlet skatt på nettofinansinntekter
var derfor om lag 91 mill. kroner for inntektsåret 1997.
Rederiforbundets anslag på økt skatt på netto
finansresultat er til sammenligning 260 mill. kroner.
Brevet fra Rederiforbundet av 26. oktober 1998 gir ikke grunnlag
for å kommentere Rederiforbundets beregninger for økt
skatt på finansresultatet nærmere, bortsett fra
at også dette anslaget vil være påvirket
av en eventuell skjevhet i Rederiforbundets utvalg. Videre vil departementet
peke på at innstrammingen vil avhenge av hvordan rederiene
tilpasser seg til en eventuell endring av reglene.
Rederiforbundets beregninger for økt skatt på finansinntekt
kan også tyde på at rederiene har hatt store skattefrie
finansinntekter, noe som er i strid med forutsetningene da det nye
skattesystemet ble vedtatt. Departementets forslag er ikke utformet
med sikte på å trekke inn et bestemt beløp
i skatteproveny fra rederiene. Formålet med forslagene
er at regelverket skal gi en effektiv beskatning av finansinntekter,
herunder også at utgifter som har tilknytning til inntekt
som ikke skal beskattes før ved utdeling av utbytte, ikke skal
komme til fradrag i inntekt som beskattes løpende.
Selskaper innenfor den særskilte skatteordningen for
rederiselskaper er i hovedregelen fritatt fra løpende inntektsbeskatning.
Dette fritaket gjelder likevel ikke finansielle inntekter, som skal
beskattes løpende som alminnelig inntekt. Tilsvarende er
alle finansielle utgifter fradragsberettiget.
Etter gjeldende rett kan alle gjeldsrenter føres til fradrag
i de finansielle inntektene. Symmetrihensyn tilsier imidlertid at
utgifter bare bør gi rett til fradrag i den grad tilsvarende
inntekter er skattepliktige. Det bør derfor ikke gis fradragsrett
for renter på gjeld som er etablert for å finansiere
skip og andre eiendeler som ikke gir skattepliktige inntekter. Det
er for praktiske formål ikke mulig å tilordne
gjelden til ulike aktivaposter. Departementets forslag i Ot prp
nr 1 (1998-99) innebærer at gjelden tilordnes finansaktiva
og andre aktiva med deres relative forhold i balansen. Dette forslaget
vil medføre at rederienes reelle, netto finansinntekter
i større grad bringes fram til beskatning, mens inntekter
og utgifter som knytter seg til drift av skip ikke beskattes løpende.
Rederiforbundet hevder i sitt brev at det ikke er noe formål
med den særskilte skatteordningen at finansinntekter av
normal størrelse skal være gjenstand for beskatning,
og at rederiene derfor bør ha fradragsrett for alle gjeldsrenter,
herunder også renter på gjeld som ikke bidrar
til å generere skattepliktige finansinntekter. Departementet
legger til grunn at meningen med ordningen bare har vært å skjerme
inntekter fra selve skipsfartsvirksomheten fra beskatning, og at
reelle finansielle inntekter skal beskattes fullt ut. Dette tilsier
at fradragsretten for gjeldsrenter bør begrenses som foreslått.
Departementet vil påpeke at utvidet fradragsrett for alle
gjeldsrenter uansett er en lite velegnet metode for å unnta
finansielle inntekter av normal størrelse fra beskatning.
Dette skyldes at omfanget av gjeldsrenter kan variere sterkt fra
selskap til selskap, slik at selskap med mye gjeld kan oppnå skattefritak for
finansinntekter langt ut over det som kan betegnes som finansinntekter
av normal størrelse.
Rederiforbundet hevder videre at forslaget om å begrense
fradragsretten for gjeldsrenter vil favorisere rederier med stor
andel av aktiva plassert i finansielle aktiva, framfor rederier
som overveiende eier skip. Dersom selskap innenfor ordningen har
mer finansielle midler enn hva som er naturlig ut fra skipsfartsvirksomheten
i selskapet, kan imidlertid dette etter omstendighetene anses å stride
mot kravet om at selskaper innenfor ordningen bare har adgang til å drive skipsfartsvirksomhet
(inklusiv den finansforvaltning som naturlig kan begrunnes som ledd
i en slik virksomhet). Selskapet må i tilfelle tre ut av
ordningen.
Rederibeskatningen innebærer at det i utgangspunktet
er lønnsomt at mest mulig av kapitalen i selskapet framstår
som egenkapital, siden avkastningen av denne er unntatt fra løpende
beskatning. Kravet om at en for skatteformål må ha
et minste gjeldsrentefradrag for selskaper innenfor den særskilte
skatteordningen har følgelig til formål å forhindre
at selskaper innenfor ordningen tilordnes egenkapital som uten de særskilte
skattereglene ville vært tilordnet selskaper utenfor ordningen.
Regelen bidrar dermed til å begrense hvor stor andel av
kapitalavkastningen i selskapet som unntas fra ordinær
beskatning, og hindrer at egenkapitalandelen blir svært
høy av rent skattemotiverte årsaker. Siktemålet
med de særskilte skattereglene er ikke å bidra
til å øke egenkapitalen i næringen, men
unnta en naturlig egenkapitalandel fra løpende beskatning.
Forslaget i Ot prp nr 1 (1998-99) innebærer at den andelen
av kapitalen som faktisk unntas fra løpende beskatning
blir redusert, og mer i samsvar med den egenkapitaldekningen som
ville vært naturlig i næringen hvis en ikke hadde
særskilte skatteregler. Hvorvidt gjelden er rentebærende
eller ikke er i denne sammenheng mindre relevant, da det kun er
avkastningen av egenkapitalen i selskapet som skal unntas fra løpende
beskatning.
Forslaget om å begrense fradragsretten for gjeldsrenter
i selskap innenfor ordningen, kan gi økte motiver til å egenkapitalfinansiere
selskap innenfor ordningen, mens den nødvendige opplåning
skjer i selskap utenfor ordningen. Dette må anses som utilsiktede
skjevvirkninger av ordningen. Hensynet til å forhindre
slike tilpasninger må derfor tillegges større
vekt enn tidligere.
I sitt brev peker Rederiforbundet på at eventuelle rederiselskap
med lav gjeldsgrad må øke den faktiske gjeldsgraden
dersom forslaget vedtas, med den følge at finanskapitalens
andel av totalkapitalen vil tilta. Rederiforbundet viser til at
når Regjeringen samtidig foreslår å øke
beskatningen av finansresultatet ved å begrense fradragsretten
for gjeldsrenter, vil forslagene samlet sett få en dobbel
skatteskjerpende effekt. Til dette kan det anføres at etter
departementets forslag kan en økning av finanskapitalens
andel av totalkapitalen gi rett til fradrag for en større
andel av de faktiske gjeldsrentene i selskapet. Departementet kan
derfor ikke se at det vil oppstå en slik dobbel skatteskjerpende
effekt som Rederiforbundet hevder. For øvrig dreier det
seg ikke om noe ordinær pålegg om høyere gjeldsgrad,
men forslag til en regel om at en viss beskatning inntrer når
gjeldsgraden er lavere en angitt andel.
Regjeringen foreslo i Ot prp nr 1 (1998-99) at valutagevinster
og -tap skal medtas ved beregningen av netto skattepliktig finansinntekt.
Rederiforbundet går imot Regjeringens forslag på bakgrunn
av to forhold:
1. Rederiselskaper er mer eksponert for
svingninger i valutakursene enn andre selskaper
2. Valutaelementet er i stor grad knyttet til driften av skipet,
og bør følge samme regler som driftsinntekter
og driftsutgifter
At rederiselskaper er mer eksponert for svingninger i valutakursen
enn andre selskaper kan vanskelig sies å være
noe argument for en særskilt skattemessig behandling av
valutagevinster og -tap. Mange andre selskaper enn rederiselskaper
har en stor del av sine kontantstrømmer i utenlandsk valuta,
uten at valutagevinster og -tap av den grunn er underlagt noen særlig
skattemessig behandling. Eksempelvis gjelder dette norske bedrifter
som produserer for eksport. For øvrig finnes det en rekke
finansielle instrumenter for å sikre seg mot valutasvingninger.
Når det gjelder argumentet om at valutaelementet i stor
grad er knyttet til driften av skipet, og derfor bør følge
samme regler som driftsinntekter og -utgifter, kan det bemerkes
at en valutagevinst eller et valutatap etter alminnelige regler
ikke foreligger alene ved at en driftsinntekt innvinnes eller en
driftsutgift pådras i utenlandsk valuta. Bare endringer
i valutakurs etter at en inntekt er innvunnet eller en utgift pådratt,
regnes som en valutagevinst eller et valutatap. I realiteten dreier
det seg da om en valutagevinst eller et valutatap på en
fordring, og en slik inntekt/utgift er det mest nærliggende å karakterisere
som en finansinntekt/finansutgift. Det riktige må da
være at denne gevinsten/tapet inngår
ved beregning av netto skattepliktig finansinntekt.
Etter gjeldende regler skal utdelinger fra selskap innenfor ordningen
først anses tatt fra selskapets konto for beskattet inntekt,
og deretter fra selskapets ubeskattede inntekt, jf skatteloven § 51
A-6 nr 4 tredje punktum. I Ot prp nr 1 (1998-99) foreslår
departementet å speilvende regelen i § 51 A-6
nr 4 tredje punktum, slik at utdelinger fra selskapet først
skal anses tatt fra selskapets ubeskattede inntekt.
Rederiforbundet anfører i brevet to innvendinger mot
departementets forslag.
For det første uttrykker Rederiforbundet overraskelse
over at departementet i Ot prp nr 1 (1998-99) konkluderer med at «ligningstekniske
problemer ikke vil være til hinder for en speilvending
av prinsippet i skatteloven § 51 A-6 nr 4 tredje punktum».
Til dette bemerkes at speilvending av prinsippet i skatteloven § 51
A-6 nr 4 tredje punktum forutsetter at den ubeskattede inntekten
i selskapet kan beregnes ved utløpet av hvert inntektsår.
I proposisjonen har departementet gitt anvisning på to
ulike metoder for å beregne den ubeskattede inntekter.
For det første er det gitt anvisning på en indirekte
metode. Den ubeskattede inntekter beregnes da i prinsippet som differansen
mellom selskapets regnskapsmessig egenkapital, med tilbakeføring
av utsatt skatt, og selskapets beskattede inntekt slik denne framkommer
ved videreføring av konto for beskattet kapital i selskapet. Som
et alternativ til dette er det gitt anvisning på en direkte
metode for beregning av selskapets ubeskattede inntekt. Denne metoden
forutsetter at selskap innenfor ordningen pålegges å levere
et fullt skatteregnskap etter de ordinære skatteregler.
Den ubeskattede inntekt for det enkelte inntektsår vil
da utgjøre differansen mellom inntekt som etter de alminnelige skatteregler «skulle
ha vært skattlagt» og inntekt som faktisk er skattlagt
etter de særlige rederibeskatningsreglene.
Departementets konklusjon vedrørende den ligningstekniske
gjennomføring av en speilvending som nevnt, er primært
avgitt under henvisning til den indirekte metode som beskrevet i
proposisjonen. De størrelser som etter denne metoden er
nødvendige for å beregne den ubeskattede inntekt,
kan i stor utstrekning hentes direkte fra ligningsoppgavene. Dette
gjelder regnskapsmessig egenkapital, utsatt skatt/skattefordel
og saldo på konto for beskattet inntekt. Det vil imidlertid
bli nødvendig bl.a. å foreta en særskilt
beregning av mellomsaldo for ubeskattet inntekt før årets
utdelinger. På dette punkt har en således revurdert
det standpunkt som ble angitt i Ot prp nr 11 (1995-96) s 36 i forhold
til innføring av en indirekte beregningsmetode for ubeskattet
inntekt. I motsetning til hva som ble lagt til grunn i Ot prp nr
11 (1995-96) anses ligningstekniske hensyn ikke lenger som noe avgjørende
argument mot en speilvending av regelen i skatteloven § 51
A-6 nr 4 tredje punktum. Departementet antar at en indirekte beregningsmetode
ikke vil være uforholdsmessig arbeidskrevende for ligningsmyndighetene.
Sentralskattekontoret for storbedrifter har i en uttalelse av 15.
oktober 1998 sluttet seg til denne vurderingen.
Departementet har foreløpig ikke foretatt noen nærmere
eller endelig vurdering av merarbeidet for skattytere og ligningsmyndighetene
knyttet til den alternative direkte beregningsmetoden. Det er imidlertid
grunn til å anta at den direkte metode for beregning av
ubeskattet inntekt vil være mer arbeidskrevende for ligningsmyndighetene.
Rederiforbundets vurdering av behovet for nye stillingshjemler ved
Sentralskattekontoret for storbedrifter antas å være
basert på dette alternativet. Dette er også bekreftet
i ovennevnte uttalelse av 15. oktober 1998 fra Sentralskattekontoret
for storbedrifter.
For det andre peker Rederiforbundet på at en speilvending
av prinsippet i skatteloven § 51 A-6 nr 4 tredje punktum,
vil øke den reelle skattebelastning (for rederiene) og
at det innebærer et brudd med vesentlige premisser for
ordningen.
I forhold til gjeldende regler vil speilvendingen av prinsippet
i skatteloven § 51 A-6 nr 4 tredje punktum innebære
en framskutt inntektsføring av ubeskattet kapital ved utdelinger
til eiere utenfor ordningen. Formålet med omleggingen er å redusere
adgangen til å utsette beskatningen av ubeskattet inntekt
knyttet til det særskilte rederiskattesystemet ved utdeling
av kapital. Den reelle skattebelastning for rederiene som følge
av forslaget vil imidlertid avhenge av selskapets utbyttepolitikk
jf. omtalen foran i avsnitt 2. Rederiselskapene vil fortsatt være
fritatt fra løpende inntektsbeskatning av skipsfartsoverskudd.
I den grad kapitalen beholdes i selskapet og benyttes til skipsfartsvirksomhet,
vil det ikke utløses skatteplikt.
Departementet kan ikke se at en omlegging av prinsippet i skatteloven § 51
A-6 nr 4 tredje punktum vil stride mot bærende hensyn bak
det særskilte rederiskattesystemet. Det prinsipielle utgangspunkt
om at utdeling av beskattet inntekt ikke skal utløse beskatning
når det ikke utdeles som utbytte, ligger fast også etter
innføring av de foreslåtte endringer.
Departementet foreslår at tilbakebetaling av innbetalt
aksjekapital, herunder overkurs, skal utløse beskatning
på selskapets hånd. Forslaget innebærer
at selskapet bare skal beskattes for slike utdelinger i den grad
selskapet har ubeskattet inntekt ved utløpet av inntektsåret,
jf Ot prp nr 1 (1998-99) s 23. Formålet med forslaget er
således å demme opp for at selskapet velger å tilbakebetale
aksjekapital og overkurs til eiere utenfor ordningen, framfor å dele
ut den ubeskattede inntekten. Departementet har vurdert dette som
et nødvendig tiltak for å hindre omgåelse
av den foreslåtte speilvending av regelen i skatteloven § 51
A-6 nr 4 tredje punktum, jf avsnitt 1.6.1.
Departementet kan ikke slutte seg til Rederiforbundets påstand
om dette forslaget betyr at investorer i rederiselskaper diskrimineres
i forhold til investorer i andre selskaper. Selv om en slik innstramming
rammer eierne av rederiselskaper, vil investorer i rederiselskaper
innenfor rederiskatteordningen fortsatt bli skattemessig favorisert
sammenlignet med investorer i andre selskaper. Muligheten til å utsette
skatten på inntekt i skipsfartsvirksomhet vil
være en fordel som annen virksomhet ikke har.
Departementet vil videre peke på at kapital kan overføres
mellom selskaper innenfor det særskilte rederiskattesystemet
som utbytte eller konsernbidrag. Slike overføringer mellom
selskaper innenfor ordningen vil fortsatt ikke utløse beskatning.
Etter departementets vurdering vil disse reglene i tilstrekkelig
grad ivareta hensynet til kanalisering av kapital mellom rederiselskaper
som inngår i et konsern.
Til Rederiforbundets bemerkning om den tilpasningsmulighet som
forskrift av 13. mai 1991 nr 336 (konsernforskriften) åpner
for, vil departementet bemerke at dette forhold ikke har vært
motiverende for forslaget som omtales i dette avsnitt. Konsernforskriften
er for tiden under vurdering i departementet. Gjennomgangen av disse
regler foretas på generelt grunnlag da forskriften åpner
for uheldige tilpasninger også for virksomhet som drives
utenfor det særskilte rederiskattesystemet.
Som det fremgår av proposisjonen er formålet med
endringen at sjømannsfradraget skal forbeholdes mer tradisjonell
sjøfart. Selv om det kan være enkelte likheter
mellom arbeid på flytende installasjoner og annen sjøfart,
som kvalifiserer til sjømannsfradrag, har arbeid på flytende
installasjoner flere likheter med arbeid på faste installasjoner,
der personellet aldri har hatt rett til sjømannsfradrag.
Skattemessig likebehandling for personell i offshoresektoren er
derfor et sentralt formål ved endringen. Den foreslåtte
endringen vil også medføre at en i fremtiden vil
unngå vanskelige grensedragninger mellom faste og flytende
installasjoner.
Rederiforbundet mener at det må fastsettes en overgangsordning
ved bortfallet av sjømannsfradrag for flytende installasjoner.
Allerede i Ot prp nr 9 (1990-91) Skatteopplegget 1991, som la grunnlaget for
de någjeldende sjømannsfradragsreglene, ble det varslet
at fradraget for flytende installasjoner ville bli løpende
vurdert. Partene har således hatt god tid til å opprette
en beredskap i forhold til et ev bortfall av sjømannsfradraget
for denne typen installasjoner. Etter departementets syn er det
derfor ikke behov for en overgangsordning.
Rederiforbundet hevder at konkurransesituasjonen internasjonalt
tilsier at fradraget opprettholdes for flyttbare innretninger på andre
sokler. Som nevnt tidligere er formålet med endringen å forbeholde
sjømannsfradraget for mer tradisjonell skipsfart. Etter departementets
syn bør derfor avgrensingen knyttes til virksomhetens art
og ikke i forhold til det geografiske området virksomheten
blir utført. En geografisk begrensing av bortfallet av
sjømannsfradraget for flytende installasjoner, f eks til
norsk sokkel, vil dessuten medføre praktiske problemer
ved håndhevingen av reglene særlig i forhold til
installasjoner som ambulerer mellom norsk og utenlandsk sokkel.
Rederiforbundet hevder at ordlyden i skatteloven § 44
syttende ledd, harmonerer dårlig med de regler foreslås
tatt inn i forskrift. Forbundet mener at hovedprinsippene bør
fastsettes i loven, slik at man ikke for fremtiden får
slike fortolkningsproblemer som man har i dag. Rederiforbundet foreslår
at retten til fradrag knyttes til personer som omfattes av sjøloven «og
ikke til det uklare begrep «skip i fart»».
I Ot prp nr 1 ((1998-99) foreslår departementet at en tar
ut uttrykket «flytende installasjoner» fra lovteksten.
Sjømannsfradraget vil dermed etter loven være
forbeholdt sjøfolk på «skip i fart».
I forskrift vil det ble gitt en nærmere avgrensing av hva
som skal anses som «skip i fart».
Departementet foreslår videre å legge kriteriene for å komme
inn under arbeidsmiljøloven (slik de fremgår av
forskrift av 27. november 1992 om arbeidsvern og arbeidsmiljø i
petroleumsvirksomhet) til grunn for hvilke fartøy i petroleumssektoren
som ikke skal anses som «skip i fart». Hovedregelen
blir dermed at arbeidstakere i petroleumssektoren som omfattes av
arbeidsmiljøloven ikke skal ha rett til sjømannsfradrag.
I praksis blir denne avgrensingen svært lik den Rederiforbundet
foreslår.
Etter departementets syn er det imidlertid lite hensiktsmessig å knytte
avgrensingen av sjømannsfradraget direkte til nevnte forskrift
til arbeidsmiljø. Forskriftens virkeområde har
bl a en geografisk avgrensning som ikke skal gjelde for sjømannsfradraget.
Det er videre lite hensiktsmessig at eventuell forskriftsendringer
eller enkeltvedtak som i utgangspunktet gjelder arbeidsmiljølovens
anvendelsesområde, skal få direkte betydning for
sjømannsfradraget.
Departementet vil derfor i forskrift til skatteloven fastsette
en bestemmelse der en i hovedsak legger til grunn det någjeldende
virkeområdet til nevnte forskrift til arbeidsmiljøloven,
slik det er foreslått i proposisjonen. Det vises for øvrig
til at de konkrete avgrensningskriteriene er gitt en relativt fyldig
omtale i proposisjonen. Hensynet til forutberegnlighet burde derfor
være tilstrekkelig ivaretatt.
Rederiforbundet foreslår å oppheve kravene
i § 44 syttende ledd om at sjømannen må ha
arbeid om bord som hovedbeskjeftigelse og at sjømenn må arbeide
i minst 130 dager om bord i inntektsåret.
Sjømannsfradragsreglene er begrunnet i hensynet til
den enkeltes personlige og sosiale forhold. De gjeldende kriteriene
for sjømannsfradrag er valgt fordi en i størst
mulig grad har ønsket å bare tilgodese arbeidstakere
som typisk har lange fravær og store belastninger på grunn
av yrket. Kravet om hovedbeskjeftigelse og kravet om 130 dagers
arbeid om bord i inntektsåret er således godt
tilpasset formålet med reglene.
Rederiforbundet hevder at reglene virker urimelige for de som
berøres, f eks vikarer og skoleelever. Vikarer
mv. som i begrenset grad arbeider om bord er imidlertid nettopp
grupper en har ønsket å avgrense sjømannsfradraget
mot, ettersom disse typisk har mindre belastninger på grunn
av arbeidet enn heltidsansatte sjøfolk.
Som Rederiforbundet er inne på har kravene til hovedbeskjeftigelse
og kravet til 130 dagers arbeid om bord vært praktisert
relativt liberalt. Departementet er enig med Rederiforbundet i at
den nevnte liberale praksis bør fremgå klarere
av lov eller forskrift og at det følgelig er behov for
en gjennomgang av reglene for sjømannsfradrag med sikte
på en innarbeidelse av nevnte praksis i regelverket.
Oslo, i finanskomiteen, den 27. november 1998.
Lars Gunnar Lie, |
Tore Nordtun, |
Siv Jensen, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |