Til Odelstinget.
Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag
til endringer i
lov av 28. februar 1997 nr. 19 om
folketrygd
lov av 24. oktober 1946 nr. 2 om barnetrygd
lov av 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for
militærpersoner
lov av 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for
hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner
lov av 29. juni 1951 nr. 34 om midlertidig lov om tillegg
til lover av 13. desember 1946 om 1) Krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell
og sivilpersoner og 2) Krigspensjonering for militærpersoner
lov av 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag
m.v.
lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd
lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v.
lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene
lov av 28. april 1988 nr. 21 om ferie
Følgende forslag gjelder materielle endringer som i
hovedsak er knyttet til statsbudsjettforslaget for 1999:
Utvidelse av arbeidsgiverperioden
for sykepenger fra 16 kalenderdager til tre uker.
Kravet til minsteinntekt for rett til sykepenger fra folketrygden
heves fra 50 prosent til 125 prosent av grunnbeløpet (G).
Aldersgrensen for rett til omsorgs- og pleiepenger heves
fra 16 til 18 år for kronisk eller alvorlig syke og funksjonshemmede
barn.
Innføring av rett til reisetilskott for mottakere
av rehabiliteringspenger under aktivisering og arbeidstrening hos
arbeidsgiver eller som alternativ til rehabiliteringspenger.
Stønadsordningen for enslige forsørgere
i folketrygden begrenses til forsørgere som lever alene med
barnet/barna.
Innskjerpet krav til forventet yrkesaktivitet for gjenlevende
ektefelle med etterlattepensjon eller overgangsstønad fra
folketrygden.
Likestilling av avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig og
privat sektor i forhold til etterlattepensjon i folketrygden.
Innføring av likt pensjonsgrunnlag (det høyeste)
i krigspensjoneringen, avvikling av ordningene med stønad
til hjelp i huset og hjelpeløshetsbidrag for nye tilfelle
og av ordningen med utbetaling av kapitalisert pensjon.
Utbetalinger fra trygdeetaten skal heretter skje ved overføring
til bankkonto her i landet når mottakeren har eller skaffer
seg en slik konto.
Den vederlagsfri perioden ved opphold i kommunale sykehjem
m.v. reduseres til en måned fra innflyttingsdato.
Følgende forslag gjelder lovtekniske justeringer og
klargjøring av praksis:
Klargjøring av reglene for
beregning av sykepenger i arbeidsgiverperioden for timelønte
arbeidstakere som har skift- eller turnusarbeid.
Klargjøring av begrepet «arbeidsforholdet
avbrytes» i reglene om rett til sykepenger for arbeidstakere
i turnusordning e.l.
Klargjøring av arbeidsgivers plikt til å yte
sykepenger etter at streik eller lockout er avsluttet.
Presisering av bestemmelser om forutgående medlemskap
for etterlattepensjon og barnepensjon.
Lovfesting av beviskravet om at en mor som krever stønad
som enslig forsørger uten å oppgi hvem som er
barnets far, må sannsynliggjøre at hennes samboer
ikke er faren.
Det foreslås også i proposisjonen innført
en ny ordning for regulering av legemarkedet.
Det foreslås at arbeidsgiverens ansvar for sykepenger
til arbeidstakere utvides fra 16 kalenderdager til tre uker (21
dager), med virkning fra 1. april 1999. Det uttales at utvidelsen
av arbeidsgiverperioden må ses i sammenheng med Regjeringens
forslag om å omgjøre en bevegelig fridag til virkedag
ved at deler av den fordelen arbeidsgiverne får ved at
ferien reduseres, trekkes inn. Forslaget forventes å stimulere
arbeidsgiverne til økt innsats for å forebygge
sykefravær.
Som bakgrunn for forslaget vises det bl.a. til at arbeidsgiverperioden
ble utvidet til 16 kalenderdager fra 1. april 1998, jf. Ot.prp.
nr. 24 (1997-98) og Innst. O. nr. 7 (1997-98). Seinere forslag om å utvide
arbeidsgiverperioden har ikke fått tilslutning i Stortinget.
Det redegjøres for gjeldende rett som innebærer
at det ytes sykepenger fra trygden som hovedregel fra 17. sykepengedag
og deretter i en periode på inntil 248 dager. Arbeidstakere
har rett til sykepenger fra arbeidsgiver de første 16 dagene.
Det redegjøres for ordningene med at det i stedet for
sykepenger kan ytes reisetilskott fra trygden, og med at arbeidstakere
som lider av en langvarig eller kronisk sykdom eller med sykdom
som medfører risiko for gjentatte sykefravær,
etter vedtak av trygdekontoret kan unntas fra bestemmelsene om arbeidsgiveransvar.
Videre redegjøres det for ordningen med at arbeidsgivere
som har få ansatte, mot særskilt avgift delvis
kan forsikre sitt ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden.
Departementet foreslår en utvidelse av unntaksordningen
for langvarig og kronisk syke arbeidstakere som har risiko for særlig
stort sykefravær, for derved å unngå negative
følger av utvidelsen av arbeidsgiverperioden.
Departementet foreslår videre at forsikringsordningen
for arbeidsgivere med få ansatte skal omfatte hele arbeidsgiverperioden
på tre uker, fra og med fjerde fraværsdag. Departementet ønsker å motvirke uheldige
virkninger for små og mellomstore bedrifter ved å utvide
forsikringsordningen til å omfatte en videre krets av arbeidsgivere.
Forsikringsordningen er selvfinansierende og en utvidelse av arbeidsgiverperioden
vil derfor måtte finansieres ved en premieøkning.
Premiesatsen foreslås forhøyet til 1,7 prosent
av lønnsutgiftene.
Når arbeidsgiverperioden foreslås utvidet til
tre uker, må maksimaltiden for sykepenger fra trygden reduseres
tilsvarende slik at den settes ned til 245 dager/49 uker.
Arbeidstakeren vil da fortsatt være sikret sykepenger i
til sammen 52 uker.
Forslaget om tre ukers arbeidsgiverperiode fører til
at arbeidsgiverne får et utvidet ansvar også for
feriepenger. Trygdens ansvar for feriepenger foreslås derfor
redusert til ni uker.
Det foreslås at ordlyden i bestemmelsen om yrkesskade
endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden.
Folketrygdloven § 10-8 regulerer vilkårene
for rett til rehabiliteringspenger som inntrer etter utløpet av
sykepengeperioden. Det uttales at i forbindelse med at arbeidsgiverperioden
ble utvidet fra 1. april 1998, skulle antall sykepengedager i § 10-8
ha blitt endret, men at dette ved en feiltakelse ble utelatt. Det framholdes
at som følge av utvidelsen av arbeidsgiverperioden må antall
sykepengedager i § 10-8 tredje ledd endres til
245 for arbeidstakere. Andre medlemmer kan ha rett til sykepenger
i 250 eller 260 dager. Det foreslås at dette tilføyes
i § 10-8.
Utvidelsen av arbeidsgiverperioden foreslås gjennomført
fra 1. april 1999. Med uendret sykefravær vil utvidelsen
av arbeidsgiverperioden føre til en innsparing for staten
på om lag 1 050 mill. kroner på helårsbasis.
Kommunesektoren vil få merutgifter på om lag 290
mill. kroner på helårsbasis. En utvidet arbeidsgiverperiode
vil bety en viss administrativ avlastning for trygdeetaten, mens
utvidelsen av forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte
vil kunne føre til en viss administrativ merbelastning
for etaten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og
Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra
Senterpartiet, Løvlien, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo,
viser til at arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen
etter budsjettavtalen ikke blir endret, og fremmer følgende
forslag:
«I.
I folketrygdloven gjøres følgende endringer:
§ 8-33 første ledd skal lyde:
Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har utbetalt
til en arbeidstaker etter § 8-17. Feriepenger ytes bare
for de første 48 sykepengedagene i opptjeningsåret,
se ferieloven § 10 nr. 4.
§ 10-8 tredje ledd bokstav a og b skal
lyde:
a) har mottatt sykepenger fra
trygden i til sammen 248, 250 eller 260 sykepengedager
i løpet av de siste tre årene (§ 8-12),
og fortsatt er arbeidsufør,
b) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 248, 250 eller 260 sykepengedager i løpet
av de siste tre årene (§ 8-12), og igjen blir
arbeidsufør mens vedkommende er i arbeid uten å ha
opparbeidet seg rett til sykepenger på nytt,
II.
I lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie skal § 10 nr. 4
andre ledd bokstav a lyde:
sykepenger utbetalt av folketrygden for inntil 48 dager hvert
opptjeningsår, jf. folketrygdloven § 8-33. I tillegg
betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får
refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene
om arbeidsgiverperioden etter folketrygdloven § 8-20 eller
av omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10
dager etter folketrygdloven § 9-8 , jf. § 9-9.
Trygden betaler også feriepenger for inntil 12 uker (60
sykepengedager) av opplæringspenger og pleiepenger ved
barns sykdom etter folketrygdloven § 9-17.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdal, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og øyangen, slutter
seg til intensjonen i Regjeringens forslag om å utvide
arbeidsgiverperioden. Disse medlemmer har merket
seg departementets vurdering om at arbeidsmiljøtiltak og
bedre kontakt og oppfølging av den sykemeldte vil kunne
forhindre langvarig fravær og utstøting av arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer slutter seg til vurderingen om
at en utvidelse av arbeidsgiverperioden vil bidra til å motivere
og tydeliggjøre bedriftens ansvar med hensyn til å sette
i verk arbeidsmiljøtiltak og til å følge
opp den sykemeldte.
Disse medlemmer støtter forslaget om
at unntaksordningen for langvarige og kronisk syke videreføres
og skal gjelde for hele den foreslåtte arbeidsgiverperioden,
og at forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte
skal omfatte hele arbeidsgiverperioden.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I.
I folketrygdloven gjøres det følgende endringer:
§ 8-12 første og andre ledd skal
lyde:
Når en arbeidstaker har mottatt sykepenger fra trygden
i til sammen 247 dager i de siste tre årene, opphører
retten til sykepenger fra trygden. Når andre medlemmer
har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 250 dager i de siste
tre årene, opphører retten til sykepenger fra
trygden. Dersom trygden yter sykepenger i de første 17 kalenderdagene eller to ukene, ytes
det sykepenger i opptil 260 dager.
Et medlem som har vært helt arbeidsfør i 26
uker etter at vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden, får
igjen rett til sykepenger fra trygden i 247,
250 eller 260 sykepengedager. Ved vurderingen av om medlemmet har
vært helt arbeidsfør, ses det bort fra perioder
da vedkommende har mottatt sykepenger i arbeidsgiverperioden eller
fra forsikringen for selvstendig næringsdrivende og frilansere
for de første 14 dagene.
§ 8-14 andre ledd skal lyde:
Til en arbeidstaker ytes reisetilskottet tidligst fra og med
18. dag etter at arbeidsuførheten oppstod. Ellers ytes
reisetilskottet tidligst fra og med 15. dag.
§ 8-17 første ledd bokstav b skal
lyde:
når arbeidstakeren har rett til sykepenger i de første 17 kalenderdager av sykefraværet,
men arbeidsgiveren ikke er forpliktet til å yte sykepenger
etter § 8-18,
§ 8-19 første ledd skal lyde:
Arbeidsgiveren skal betale sykepenger i et tidsrom på opptil
17 kalenderdager (arbeidsgiverperioden).
§ 8-19 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Når det er gått mindre enn 17
kalenderdager siden forrige sykefravær, skal et nytt
sykefravær regnes med i samme arbeidsgiverperiode
Når arbeidstakeren har vært i arbeid sammenhengende
i 17 kalenderdager etter et sykefravær, plikter arbeidsgiveren
igjen å betale sykepenger for et tidsrom på opptil 17 kalenderdager (en ny arbeidsgiverperiode).
§ 8-21 første ledd skal lyde:
En arbeidsgiver kan forsikre seg mot ansvar for sykepenger i
arbeidsgiverperioden når de samlede lønnsutbetalingene
i det foregående året ikke overstiger 40 ganger
grunnbeløpet.
§ 8-24 fjerde ledd skal lyde:
Egenmelding kan nyttes for opptil tre kalenderdager om gangen.
Ved nytt sykefravær innen 17 kalenderdager regnes
tidligere fraværsdager uten legeerklæring med.
§ 8-33 første ledd skal lyde:
Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har utbetalt
til en arbeidstaker etter § 8-17. Feriepenger ytes bare
for de første 47 sykepengedagene i opptjeningsåret,
se ferieloven § 10 nr. 4.
§ 8-55 bokstav f skal lyde:
Sykepenger fra trygden ytes i opptil 247, 250 eller 260 dager
uten hensyn til bestemmelsene i § 8-12.
§ 10-8 tredje ledd bokstav a og b skal lyde:
a) har mottatt sykepenger fra
trygden i til sammen 247, 250 eller 260
sykepengedager i løpet av de siste tre årene (§ 8-12),
og fortsatt er arbeidsufør,
b) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 247, 250 eller 260 sykepengedager i løpet
av de siste tre årene (§ 8-12), og igjen blir
arbeidsufør mens vedkommende er i arbeid uten å ha
opparbeidet seg rett til sykepenger på nytt,
II.
I lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie skal § 10 nr. 4
andre ledd bokstav a lyde:
sykepenger utbetalt av folketrygden for inntil 47 dager hvert
opptjeningsår, jf. folketrygdloven § 8-33. I tillegg
betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får
refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene
om arbeidsgiverperioden etter folketrygdloven § 8-20 eller
av omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10
dager etter folketrygdloven § 9-8 , jf. § 9-9.
Trygden betaler også feriepenger for inntil 12 uker (60
sykepengedager) av opplæringspenger og pleiepenger ved
barns sykdom etter folketrygdloven § 9-17.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til de forhandlinger som er gjennomført
med regjeringspartiene, og er glad for det budsjettforliket som
er oppnådd slik at det ikke er aktuelt å utvide
arbeidsgiverperioden utover de 16 dager som er gjeldende per i dag. Disse medlemmer finner
det likevel nødvendig å nevne at disse partiers
primære standpunkt ved den forrige utvidelsen av arbeidsgiverperioden,
var at man ikke ønsket en utvidelse fra 14 til 16 dager. Disse
medlemmer vil derfor gå imot Regjeringens forslag
om en ny utvidelse av arbeidsgiverperioden for sykepenger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
viser til Høyres alternative budsjettforslag og Høyres
merknader i Budsjett-innst. S. I (1998-99). Høyre støtter
ikke forslaget om å utvide arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen
til 3 uker.
Disse medlemmer viser til at arbeidsgiverne har
hatt ansvaret for de to første ukene av sykelønnen i
perioden siden 1978. Utviklingen viser at dette ikke har hatt nevneverdig
effekt på sykefraværet. Det er en reell fare for
at utvidet arbeidsgiveransvar vil ramme personer med høyt
sykefravær. Jo dyrere det er å ha personer med
høyt sykefravær ansatt, jo mer vil arbeidsgivere
kvie seg for å ansette slike personer.
Disse medlemmer viser til at sykelønnsordningen
er den eneste sosiale ytelsen uten noen form for egenandel. Erfaringer
fra Sverige viser at innføring av en slik egenandel gir
redusert sykefravær og lavere offentlige utgifter. Høyre
vil innføre en ordning der man får 50 pst. lønn
de tre første dagene av fraværet, dvs. i egenmeldingsperioden.
Deretter gis det 90 pst. av full lønn. Det innføres
ikke egenandel for fravær under barns sykdom.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
uttrykke tilfredshet med at budsjettforliket medfører at
en utvidelse av arbeidsgiverperioden ikke finner sted. Økningen
i sykefraværet skyldes i det alt vesentlige en økning
av langtidsfraværet, og der bare en liten andel av arbeidstakerne
står for den største andelen av fraværet.
Dette viser at man som ledd i få ned sykefraværet,
må sette inn målrettede tiltak rettet inn mot
gruppen av langtidssykmeldte, mens en utvidelse av arbeidsgiverperioden
i verste fall bare vil øke utstøtningsmekanismene,
betinget av den økte økonomiske belastningen de
ulike arbeidsgiverne påføres, noe som i sin tur
kan medføre at de reserverer seg mot å ansette
personer som forventes å ha et høyere sykefravær
enn den gjennomsnittlige arbeidstaker. Sett i forhold til arbeidslinjen,
der det er et mål å sysselsette også personer
med redusert arbeidsevne, vil dermed en utvidelse av arbeidsgiverperioden
kunne komme i konflikt med en slik målsetning.
Det bør være et mål å oppnå bedre
samspill mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og behandlings- og trygdeapparatet,
eksempelvis via støtteordninger som tilrettelegger for
at personer med redusert arbeidsevne likevel kan forbli i et arbeidsforhold.
En utvidelse av arbeidsgiverperioden virker i motsatt retning; idet
ansvaret for oppfølgingen overlates til arbeidsgiver, som i
tillegg får økte økonomiske belastninger.
Etter gjeldende rett er det et vilkår for å få rett
til sykepenger fra folketrygden at inntektsgrunnlaget for sykepenger
utgjør minst 50 prosent av grunnbeløpet. Det er
ingen nedre inntektsgrense for rett til sykepenger fra arbeidsgiveren
i de første 16 dagene av sykmeldingsperioden (arbeidsgiverperioden).
For yrkesaktive som midlertidig har vært ute av inntektsgivende
arbeid, kreves det at medlemmet kan godtgjøre et inntektstap
og har et sykepengegrunnlag som minst svarer til grunnbeløpet.
Det er et vilkår også for rett til stønad
ved barns og barnepassers sykdom at inntektsgrunnlaget utgjør
minst 50 prosent av grunnbeløpet.
Departementet mener at kravene til minsteinntekt i sykepenge-
og dagpengeordningen under arbeidsløshet bør være
på tilnærmet samme nivå. Kravet til minsteinntekt
for dagpenger var tidligere 0,75 ganger grunnbeløpet, men
ble hevet i 1996. En minsteinntektsgrense på 125 prosent
av grunnbeløpet tilsvarer kravet til minsteinntekt for
dagpenger i siste kalenderår. Departementet er av den oppfatning
at utviklingen i sykepengeutgiftene den senere tid, taler for at
det er nødvendig å skjerpe vilkårene
for rett til sykepenger noe. På denne bakgrunn foreslår
departementet å heve det minste inntektsgrunnlaget for
rett til sykepenger fra trygden fra 50 til 125 prosent av grunnbeløpet.
Det er tilsvarende vilkår om minsteinntekt for rett til
stønad ved barns og barnepassers sykdom etter folketrygdloven
kapittel 9 som for sykepenger ved egen sykdom. Endringen vil derfor
også gjelde for rett til omsorgspenger, pleiepenger, og
opplæringspenger fra folketrygden.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar
1999, og gis virkning for sykepengetilfeller som oppstår
etter dette tidspunkt. Forslaget er anslått å gi
en innsparing for folketrygden på om lag 265 mill. kroner
som helårsvirkning i 1999.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti støtter ikke Regjeringens
forslag om å heve folketrygdens krav til minsteinntekt
fra 50 til 125 pst. av grunnbeløpet.
Disse medlemmer viser til at forslaget vil medføre
at ca. 200 000 arbeidstakere mister retten til sykepenger,
og et flertall av disse er deltidsarbeidende kvinner og personer
som kombinerer arbeid og trygd.
Disse medlemmer understreker Stortingets uttalte
målsetting om i større grad å ha fleksibilitet med
hensyn til å kombinere arbeid og trygd, slik at også de
med en restarbeidsevne i større grad kan delta i arbeidslivet.
Mange av disse vil bli berørt av forslaget.
Disse medlemmer vil videre understreke omsorgssektorens
tiltagende behov for arbeidskraft og at en her er avhengig av de
mange kvinner som i perioder av sitt liv ønsker å ha
deltidsarbeid, og at også disse i stor utstrekning vil
bli berørt av Regjeringens forslag.
Disse medlemmer er engstelige for at tap av vesentlige
arbeidstakerrettigheter som sykepengerettigheter kan virke demotiverende
med hensyn til den enkeltes deltakelse i arbeidslivet.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn opprettholde
folketrygdlovens bestemmelser av i dag og vil stemme mot forslag
til endring av §§ 8-3, 8-47 og 9-3 i
folketrygdloven.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag
om på bakgrunn av utviklingen i sykepengeutgiftene den
senere tid å heve minste inntektsgrunnlag for rett på sykepenger
fra trygden fra 0,5 til 1,25 grunnbeløp. Dette vil bidra
til en viss harmonisering av reglene i forhold til dagpengeordningen.
Disse medlemmer understreker at endringen ikke
berører retten til sykepenger i arbeidsgiverperioden. Disse
medlemmer viser til at ca. 195 700 personer i 1996
hadde en arbeidsinntekt mellom 0,5 G og 1,25 G. Av disse var 108 800
kvinner og 86 900 menn. Størrelsesorden etter
antallet personer som etter endringen ikke får utbetalt
sykepenger fra trygden, kan beregnes ut fra statestikken for 1997,
da i alt ca. 22 000 personer med inntekt mellom 0,5 G og 1,25
G fikk utbetalt sykepenger fra trygden. I 1997 var arbeidsgiverperioden
14 dager mot 16 dager i 1999, og dette vil kunne innebære
at antallet sykepenger tilfeller fra trygden for 1999 er noe lavere.
Disse medlemmer har merket seg at i 1997 var ca.
1 700 sykepengemottakere med inntektsgrunnlag lavere enn
1,25 G registrert med uførepensjon, og at antallet sykepengemottakere
som også var mottakere av attføringspenger, var
lavt. Disse medlemmer har også merket seg
at Regjeringen i den bebudede stortingsmelding om utjamning i levekår
bl.a. vil komme med forslag som legger til rette for enklere kombinasjon
av arbeid og trygd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sitt primære budsjettforslag der disse medlemmer
har funnet dekning for ikke å heve minste inntektsgrunnlag
for rett til sykepenger fra 50 til 125 pst. av grunnbeløpet. Disse
medlemmer vil imidlertid vise til avtalen med regjeringspartiene
der det ikke var mulig å få til en avtale om å ikke
heve dette inntektsgrunnlaget. Disse medlemmer vil
derfor gi sin tilslutning til dette punktet, da disse medlemmers inndekning
forutsetter at Fremskrittspartiets primære budsjettforslag blir
vedtatt.
Folketrygdloven kapittel 9 gir regler om rett til økonomisk
kompensasjon for yrkesaktive foreldre når de har inntektstap
som følge av fravær ved barns sykdom.
Det redegjøres for gjeldende rett for omsorgspenger
som når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, har
en aldersgrense på 16 år. Omsorgspenger ytes med
100 prosent av inntektsgrunnlaget opp til seks ganger grunnbeløpet
til arbeidstakere. Også for pleiepenger er aldersgrensen
16 år når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet.
Når et psykisk utviklingshemmet barn er alvorlig
sykt, ytes det pleiepenger uten hensyn til denne aldersgrensen så lenge barnet
bor hjemme.
Det vises til at det i folketrygdloven § 1-6
er bestemt at man med barn i denne loven mener en person under 18 år.
Dette innebærer at gjeldende regler opererer med et generelt
skille mellom barn og voksne ved 18 år, mens det for omsorgs-
og pleiepenger er en øvre aldersgrense på 16 år.
Departementet mener det er behov for å harmonisere aldersgrensene
i folketrygdloven på dette området, slik at man
får et entydig skille mellom barn og voksne. Departementet
mener at dette skillet bør gå ved myndighetsalderen.
Departementet legger vekt på at barn i visse tilfeller
kan ha behov for tilsyn og pleie fra foreldrene også etter
fylte 16 år. Dette behovet er antagelig størst
ved svært alvorlige diagnoser, f eks kreft.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
aldersgrensen for rett til omsorgspenger og pleiepenger heves fra
16 til 18 år. Dette foreslås å gjelde
for omsorgspenger når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet,
pleiepenger når et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn
er innlagt på sykehus på grunn av mindre alvorlig
sykdom, og pleiepenger når barnet er innlagt på sykehus
eller blir pleiet i hjemmet ved svært alvorlig eller livstruende
sykdom eller skade.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. mars
1999, og gis virkning også for tilfeller hvor barnet ble
sykt før dette tidspunktet. Forslaget vil gi merutgifter
på om lag 10-12 mill. kroner for 1999. Endringen vil omfatte
et begrenset antall foreldre. Forslaget vil innebære noe
merarbeid for trygdeetaten.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag om at rett til omsorgspenger og pleiepenger heves fra 16
til 18 år. Videre støtter komiteen departementets
syn på at den generelle aldersgrensen for omsorgs- og pleiepenger
fortsatt bør være 12 år.
Departementet legger fram forslag om endringer i folketrygdlovens
kapittel 10 om ytelser under medisinsk rehabilitering. Av § 10-7
følger hvilke former for stønad man kan få under
medisinsk rehabilitering. Departementet foreslår at denne
bestemmelsen utvides for å motivere personer under rehabilitering
til å forsøke seg i arbeid.
Det redegjøres for gjeldende rett, og det framholdes
bl.a. at mens det til personer som gjennomgår yrkesrettet
attføring, for eksempel arbeidstrening, ytes stønad
til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser i
forbindelse med attføringstiltaket, så finnes det
ikke noen tilsvarende bestemmelse i forbindelse med tidsbegrenset
aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren. Det vises videre
til at det kan ytes reisetilskott i stedet for sykepenger dersom
en person midlertidig ikke kan reise på sin vanlige måte
til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade
i støtte- og bevegelsesorganene, mens det ikke finnes noen
tilsvarende ordning som alternativ til rehabiliteringspenger.
Etter departementets syn bør ikke medlemmer som gjennomgår
arbeidstrening i henhold til § 10-8, stilles i
en dårligere økonomisk situasjon enn medlemmer
som gjennomgår yrkesrettet attføring etter § 11-8.
Departementet foreslår derfor at det skal kunne ytes reisetilskott
til mottaker av rehabiliteringspenger under aktivisering og arbeidstrening
hos arbeidsgiver. Departementet foreslår samtidig at det
gis forskrift om stønad til dekning av nødvendige
utgifter til daglige reiser i forbindelse med aktivisering og arbeidstrening.
For å likestille medlemmer med rett til rehabiliteringspenger
med medlemmer med sykepengerettigheter foreslår departementet
at det skal kunne ytes tilskott til dekning av arbeidsreiser som
alternativ til rehabiliteringspenger. På samme måte
som i sykepengeordningen skal ordningen bare gjelde ekstra transportutgifter
p.g.a. bevegelseshemning. Reisetilskott foreslås begrenset
til det beløp medlemmet ville ha fått utbetalt
i rehabiliteringspenger for samme tidsrom.
Endringene foreslås å tre i kraft 1. januar
1999 og gi virkning også for løpende tilfeller.
Utgiftene ved dekning av reiseutgiftene for mottaker av rehabiliteringspenger
under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren
anslås isolert sett til ca kr 3 mill. kroner per år.
Departementet forutsetter at økt bruk av arbeidstrening
vil føre til at rehabiliteringspengeperioden kortes ned.
Dermed antas endringen ikke å gi merutgifter, men kan derimot
føre til en viss innsparing. Det uttales at endringen med
tilskott til dekning av arbeidsreiser som alternativ til rehabiliteringspenger
ikke har økonomiske eller administrative konsekvenser
av betydning.
Komiteen har merket seg at stønadsordningen for
reiseutgifter er forskjellig for henholdsvis yrkesrettet attføring
og arbeidstrening/aktivisering under rehabilitering. Komiteen deler
departementets syn på at dette synes uheldig.
Komiteen deler departementets oppfatning at en
stønadsordning for reiseutgifter i forbindelse med rehabiliteringsopplegg
vil være et positivt tiltak for å fremme tilbakevending
til arbeidslivet.
Komiteen slutter seg til forslaget fra departementet
om at det skal kunne ytes reisetilskott til mottaker av rehabiliteringspenger
under aktivisering av arbeidstrening hos arbeidsgiver.
Departementet foreslår at folketrygdens stønader til
enslige forsørgere ikke skal kunne gis når den
enslige forsørgeren lever i et samboerforhold som har vart
i minst 12 av de siste 18 månedene. Det blir da like vilkår
for rett til ytelser som enslig forsørger både i
folketrygden og i barnetrygden. Et stabilt samboerforhold får
samme virkning som ekteskap med særkullsbarn i forhold
til stønadsordningen for enslige forsørgere.
Det framholdes at etter gjeldende rett kan en mor eller far i
dag få stønad som enslig forsørger, selv
om vedkommende inngår et stabilt samboerforhold, så lenge
de ikke har felles barn eller gifter seg. Ved lovendring som trådte
i kraft 1. januar 1994, ble det innført en generell bestemmelse
i folketrygdloven som trygderettslig likestiller visse grupper samboerpar med
ektepar. Det gjelder samboerpar som tidligere har vært
gift med hverandre eller har felles barn. Etter lovendring i februar
1997 skal bestemmelsene om redusert grunnpensjon (75 prosent) til
gifte pensjonister også gjelde samboerpar som har levd
sammen i 12 av de siste 18 månedene.
Det vises videre til at etter lovendring i desember 1993 faller
retten til tilleggsytelser fra barnetrygden for den som er alene
om omsorgen for barn, også bort dersom stønadsmottakeren
lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning og har
levd slik i minst 12 av de siste 18 måneder, eller lever
i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning og har felles barn.
Etter dette er et samboerforhold som har vart i mer enn 12 av de
siste 18 månedene, likestilt med ekteskap i forhold til
barnetrygdloven og når det gjelder reduksjon av grunnpensjon
i folketrygdloven, mens det etter dagens regler ikke er til hinder
for at det gis stønad til en enslig forsørger.
Etter departementets oppfatning er det ikke lenger rimelig med
en slik ulikhet. Etter departementets syn bør valget av
samlivsform ikke påvirkes av at den ene formen gir bedre
tilgang til offentlige stønadsordninger enn den andre.
Det uttales at den som har en samboer til å dele boutgifter
og andre husholdsutgifter med, ikke har samme behov for stønad
som en som bor alene.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
stønadsordningen for enslig mor eller far begrenses til
en forelder som lever alene med barnet/barna. Departementet
finner det rimelig at endringen bare skal gjelde stabile ekteskapslignende
forhold slik det gjelder for bortfall av tilleggsytelser etter barnetrygdloven.
Forslaget innebærer at retten til stønad etter
folketrygdlovens kapittel 15 faller bort for personer med særkullsbarn
som har levd i et samboerforhold i mer enn 12 av de siste 18 månedene.
Departementet legger til grunn at lovendringen følges opp
på samme måte som tilsvarende bestemmelser i lov
om barnetrygd.
Det foreslås at endringen trer i kraft 1. juli 1999
og gis virkning for alle stønadsmottakere. På grunn
av nødvendige oppfølgingsrutiner er det grunn
til å regne med en del merarbeid for trygdeetaten. Trygdekontorene
må ved innføringen revidere og omregne minst 4 700
saker. Mindreutgiftene for folketrygden anslås til 170
mill. kroner på årsbasis.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
støtter departementets forslag om at stønadsordningen
for enslig mor eller far begrenses til en forelder som lever alene
med barnet/barna, og at stønad etter folketrygdloven
kap. 15 faller bort for personer med særkullsbarn som har
levd i et samboerforhold i mer enn 12 av de siste 18 månedene.
Flertallet viser til at hensikten med stønadsordningen
for enslig mor eller far er å sette en enslig forelder
i stand til å forsørge seg selv etter en rimelig overgangstid.
Flertallet er kjent med det regjeringsoppnevnte
utvalget, «Samboerutvalget», som på bred
basis skal gå igjennom lover og regelverk med sikte på å likestille
gifte og samboende par. Flertallet avventer resultatet
av dette arbeidet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vurderer det
slik at den som har en samboer å dele boutgifter og andre husholdningsutgifter
med, ikke har de samme behov for stønad.
Dette flertallet vil imidlertid allerede nå uttrykke
at den deler departementets vurdering om at det generelt sett ikke
lenger er grunnlag for å opprettholde skille mellom samboere
og ektefeller i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til bestemmelser i folketrygden
om at utdanningsstønad bare gis for det tidsrom den enslige
mor eller far har rett til overgangsstønad, jf. folketrygdloven § 15-12.
Disse medlemmer minner om at utdanningsstøtten
til enslige forsørgere er ment å være
hjelp til selvhjelp ved at enslige forsørgere gjennom utdanning
skal bli bedre i stand til å forsørge seg selv
gjennom arbeid.
Disse medlemmer peker på at flere mottakere
av denne stønaden kan miste den midt i et utdanningsforløp
dersom de før endt utdanning skulle inngå i et
samboerforhold. Disse medlemmer finner det urimelig
at enslige forsørgere som er blitt tilstått utdanningsstøtte,
på dette grunnlaget skulle miste den midt i et utdanningsforløp. Disse
medlemmer vil peke på at dette vil kunne forringe
lovens intensjon om selvforsørging.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I folketrygdloven gjøres følgende
endring:
§ 15-12 sjette ledd skal lyde:
Uten hensyn til bestemmelsen i § 15-5 tredje
ledd bokstav c, kan det fortsatt gis utdanningsstønad til
et medlem som under utdanning mister retten til andre stønader
etter dette kapitlet.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil påpeke at ikrafttredelse 1.
juli 1999 er valgt nettopp fordi de som er under utdanning, da er
ferdig med skoleåret. både av likhetshensyn og
administrative hensyn synes det riktig at endringen gjøres
gjeldende for alle fra samme tidspunkt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti henviser
til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Innst. S. nr. 180 (1995-96)
til St.meld. nr. 35 ( 1994-95); Velferdsmeldingen. Dette
medlem går mot departementets forslag om at samboende
og gifte sidestilles, slik at stønadsordningen for enslig
mor eller far etter folketrygdlovens kap. 15 dermed faller bort
for personer med særkullsbarn i et samboerforhold. Dette
medlems begrunnelse er at det etter dette medlems syn
er urimelig å forvente at en samboer (som i tillegg selv
kan ha ansvar for særkullsbarn) skal overta de økonomiske
forpliktelsene for den andres særkullsbarn.
Etter gjeldende rett har en gjenlevende ektefelle under 67 år
på visse vilkår rett til etterlattepensjon basert
på den avdødes opptjening. Pensjonen består
av en grunnpensjon og 55 prosent av den avdødes tilleggspensjon
og/eller særtillegg. Hvis den gjenlevende ikke
har rett til pensjon, kan det gis overgangsstønad som vanligvis
er begrenset til ett år. Overgangsstønaden beregnes
etter de samme regler som pensjonen. Både pensjon og overgangsstønad
blir redusert på grunnlag av arbeidsinntekt som den gjenlevende
har (faktisk inntekt) eller kan forventes å få (forventet
inntekt). Ytelsene reduseres med 40 prosent av inntekt over halvparten
av grunnbeløpet.
Antallet etterlattepensjonister har i perioden fra 1988 til 1997
blitt redusert fra om lag 38 000 til knapt 30 000.
Av dem som mottar etterlattepensjon, er ca 63 prosent 55 år
eller eldre, ca 32 prosent i alderen 40 til 54 år og ca
fem prosent under 40 år. Fradrag i pensjonen for arbeidsinntekt
gjøres for 68 prosent i aldersgruppen 55 til 59 år,
for 73 prosent i aldersgruppen 40 til 54 år og for 55 prosent
i aldersgruppen under 40 år.
Det vises til at det i St.meld. nr. 35 (1994-95), Velferdsmeldingen,
ble stilt spørsmål om etterlattepensjonen i tilstrekkelig
grad stimulerer til å bli selvforsørget ved inntektsgivende
arbeid, særlig for etterlatte i yngre årsklasser,
og til at sosialkomiteens flertall gikk inn for en form for aldersgradering
slik at de som har mulighet til å arbeide, ikke kan leve
av etterlattepensjon i lang tid.
Departementet er enig i at en aldersgradering av etterlattepensjonen
eller en tidsbegrensning vil kunne være hensiktsmessig
for å motivere yngre etterlatte til selvforsørging
ved inntektsgivende arbeid.
Departementet har vurdert ulike ordninger i samråd med
Rikstrygdeverket, men har kommet til at aldersgradering og tidsbegrensning
kan gi uheldige resultater da middelaldrende og eldre kvinner kan
ha svært ulike arbeidsmuligheter, og yngre kvinner kan ha
ulike omsorgsforpliktelser. Det uttales at ved å fastsette
en forventet inntekt ut fra en vurdering av den gjenlevendes situasjon,
vil regelverket framstå som mer smidig, og i større
grad ivareta behovet for etterlattepensjon hos den gjenlevende.
Departementet mener derfor at utgangspunktet fortsatt bør
være at forventet inntekt fastsettes etter en rimelighetsvurdering
ut fra den gjenlevendes situasjon. Det vil si at det fortsatt skal
legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkeserfaring,
arbeidsmuligheter, arbeidets art og omfang, helse og omsorg og pleie
av nærstående. Departementet mener imidlertid
at det bør stilles større krav til forventet inntekt,
spesielt for yngre etterlatte enn etter dagens praksis. Etter departementets
oppfatning bør regelverket dessuten innskjerpes på en
slik måte at det blir enklere å praktisere enhetlig.
Departementet foreslår derfor en hovedregel om at pensjonen
for etterlatte under 55 år skal reduseres ut fra en forventet
inntekt som minst svarer til to ganger grunnbeløpet hvis
ikke den etterlatte har rimelig grunn til å ha en mindre
inntekt. Departementet foreslår at det gjøres
unntak for etterlatte som fyller vilkårene for overgangsstønad
til enslige forsørgere.
Den foreslåtte lovendringen får også virkning
for etterlattepensjon fra Statens Pensjonskasse, Pensjonsordningen
for apoteketaten og Pensjonsordningen for sykepleiere. Forventet
inntekt skal etter disse bestemmelsene settes til samme nivå som
i folketrygden.
Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. mai 1999. Økonomisk
helårsvirkning ved full effekt anslås til en innsparing
på 15 mill. kroner. Endringen gir en viss administrativ
merbelastning spesielt ved gjennomføringen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, har merket
seg at Regjeringen gjennom sitt lovforslag følger opp Velferdsmeldingas
intensjoner med hensyn til å komme fram til en utforming
av etterlattepensjonen som i større grad stimulerer til
selvforsørging gjennom eget arbeid. Flertallet støtter
disse intensjonene.
Flertallet peker imidlertid på at forslaget
ikke innebærer noen aldersgradering og/eller tidsbegrensning
for yngre etterlatte slik flertallet i sosialkomiteen uttrykte ønske
om i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldinga.
Flertallet har merket seg at departementet har kommet
til at aldersgradering og tidsbegrensning kan gi uheldige resultater. Flertallet konstaterer
at denne vurderingen er fremkommet etter samråd med Rikstrygdeverket,
og at forslaget ikke har vært ute til høring,
jf. brev av 24. november 1998.
Flertallet viser til at lovendringen foreslås iverksatt
1. mai 1999, og at nyordningen skal gjelde for alle stønadsmottakere,
også for dem som mottar etterlattepensjon i dag. Flertallet viser
til at det etter departementets vurdering ikke er behov for overgangsregler.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Høyre, deler Regjeringens oppfatning om at en bør
få en utforming av etterlattepensjonen som bidrar til å motivere
etterlatte og særlig yngre etterlatte til selvforsørging.
Dette flertallet viser til at dette også var
intensjonen ved Stortingets behandling av Velferdsmeldinga der flertallet
i sosialkomiteen uttalte at
«På denne bakgrunn mener flertallet
det bør vurderes en form for aldersgradering av etterlattepensjon, slik
at etterlattepensjon til yngre etterlatte kun ytes i et tidsbegrenset
antall år.»
Dette flertallet konstaterer at det fremlagte forslaget
har en annen innretning enn det som ble uttrykt av flertallet i
Stortinget, og at den innretningen som ble foreslått av
flertallet, i liten utstrekning er blitt vurdert.
Dette flertallet kan ikke slutte seg til at et forslag
med så store konsekvenser for den enkelte, ikke er sendt
på høring.
Dette flertallet mener at det fremlagte forslag
bør sendes tilbake, og at regjeringen bes fremme ny sak
til Stortinget etter at også berørte parter er
hørt.
Dette flertallet fremmer følgende forslag:
«Ot.prp. nr. 4 (1998-99) - Kap. 7 Innskjerpet krav til
forventet yrkesaktivitet for gjenlevende ektefelle med etterlattepensjon
eller overgangsstønad fra folketrygden - folketrygdloven § 17-8
- sendes tilbake til Regjeringen, slik at saken sendes på høring
for drøfting av ulike alternativer før den på nytt
legges frem for Stortinget.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti finner forslaget helt uakseptabelt. Disse medlemmer vil
vise til at dersom en slikt prinsipp skal innføres, må dette
være for dem som starter sin opptjening i dag. Disse
medlemmer vil vise til at det som her legges frem, er snakk
om rettigheter som alle har basert sin fremtid på. Disse
medlemmer vil vise til at avdøde pensjonister har, sammen
med sine ektefeller, basert gjenlevendes fremtid på vissheten
om at avdødes opptjente rettigheter skal kunne sikre den
etterlattes fremtid. Disse medlemmer vil derfor gå imot
at denne endringen gjennomføres.
Disse medlemmer vil understreke at ved behandlingen
av Velferdsmeldingen våren 1996 gikk disse partiers medlemmer
i sosialkomiteen imot den omleggingen av etterlattepensjonen som
var foreslått. Disse medlemmer viser til
at disse partiers medlemmer i sosialkomiteen, sammen med medlemmene fra
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, fremmet følgende
forslag:
«Regelverket om arvete tilleggspensjonsrettigheter
beholdes uendret, slik at ektefellen fortsatt arver 55 pst. av ektefellenes
samlede pensjonsrettigheter».
Lov om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon som
trådte i kraft 1. januar 1989, regulerer hvilke tidligpensjonsordninger
som kan få tilskott fra staten. Et av vilkårene
for å få statstilskott er at det ikke kan ytes
pensjon fra AFP-ordningen for samme tidsrom som det ytes etterlattepensjon
fra folketrygden. En tilsvarende adgang til å gå av
med tidligpensjon ble også avtalt i offentlig sektor, men
vilkårene har ikke vært tilpasset tilskottsloven.
Bestemmelsene i folketrygdloven om at etterlattepensjon ikke kan
gis samtidig med avtalefestet pensjon, var fram til 1. oktober 1997
begrenset til pensjon fra AFP-ordninger i privat sektor. Avtalefestet
pensjon i offentlig sektor førte ikke til at etterlattepensjon
fra folketrygden falt bort. Pensjonene ble imidlertid samordnet
etter samordningsloven, men pensjonisten fikk allikevel en betydelig økt
samlet pensjon i disse to årene. Dette gjelder fortsatt
for pensjonister som mellom fylte 65 og 67 år får
en offentlig avtalefestet pensjon beregnet som tjenestepensjon.
Det vises til at etter inntektsoppgjøret i 1997 med senket
pensjonsalder og samtidig endring av folketrygdloven er forholdet
mellom etterlattepensjon fra folketrygden og avtalefestet pensjon
slik for en gjenlevende ektefelle med rett til avtalefestet pensjon
fra offentlig sektor:
Før uttak av avtalefestet
pensjon i offentlig sektor, har gjenlevende ektefelle rett til etterlattepensjon som
avkortes i forhold til forventet arbeidsinntekt.
Ved uttak av avtalefestet pensjon mellom fylte 62 og 65 år
faller etterlattepensjonen fra folketrygden helt bort.
For 65- og 66-åringer med avtalefestet pensjon, utbetales
etterlattepensjon fra folketrygden igjen, men den samordnes med
den avtalefestede pensjonen.
Etter fylte 67 år faller etterlattepensjonen bort,
og det gis egen alderspensjon fra folketrygden som samordnes med
egen tjenestepensjon.
Dette innebærer at en gjenlevende ektefelle som tar
ut avtalefestet pensjon fra fylte 62 år, først
mister etterlattepensjon i tre år, deretter får
den igjen i to år med økt samlet pensjon, hvoretter
den faller bort ved overgang til alderspensjon ved fylte 67 år
og samlet pensjon reduseres. I privat sektor faller retten til etterlattepensjon
fra folketrygden helt bort ved uttak av avtalefestet pensjon.
Etter departementets vurdering bør folketrygden behandle
like tilfeller likt og ikke forskjellsbehandle persongrupper uten
god grunn. Departementet kan ikke se at det er noen rimelig grunn
til at enkelte pensjonister som mottar AFP, får etterlattepensjon
fra folketrygden og andre ikke. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at det ikke samtidig skal kunne gis etterlattepensjon
fra folketrygden til pensjonister som mottar AFP i offentlig sektor.
Forslaget gjelder ytelser til både gjenlevende ektefeller
og tidligere familiepleiere.
Det foreslås at lovendringene trer i kraft 1. mai 1999
og gis virkning for nye tilfeller. Endringene fører til
administrative forenklinger både for trygdeetaten og de
offentlige pensjonsordningene. For folketrygden vil lovendringene
føre til mindreutgifter på 14 mill. kroner på årsbasis
ved full virkning. De offentlige pensjonsordningene får
merutgifter som på årsbasis blir ca 3,4 mill.
kroner for Statens Pensjonskasse og ca 3,9 mill. kroner for kommunesektoren.
Komiteen viser til at da avtalefestet pensjon ble
innført, ble det bestemt at det ikke samtidig skulle ytes
AFP og etterlattepensjon fra folketrygden, og at bakgrunnen for
det var at en ønsket å unngå at det offentlige
skulle bidra til en dobbeldekning av det samme pensjonsbehov.
Dette prinsippet er ikke ivaretatt for AFP-pensjonister mellom
65 og 67 år i offentlig sektor, slik tilfellet er for de øvrige
AFP-pensjonister. Komiteen deler departementets syn
på at folketrygden bør behandle like tilfeller
likt.
Komiteen slutter seg på denne bakgrunnen
til det fremlagte forslag.
Krigspensjoneringslovene gir rett til invalidepensjon til den
som har fått mén eller nedsatt arbeidsevne som
følge av krigsskade eller påkjenninger under krigen
1939 - 1945. Lovene omfatter også etterlatte. Lovene om
krigspensjon bygger på et inntektsgradert pensjonsgrunnlag.
Etter gjeldende regler fastsettes pensjonsgrunnlaget for innsats-
og overgrepspersoner skjønnsmessig i forhold til den årsinntekten
som den skadde eller avdøde forventes å ha hatt
per 1. juli 1946 hvis skaden eller ulykken ikke hadde inntruffet.
Det vises til at da Stortinget våren 1985 behandlet forslag
til endringer i krigspensjoneringslovene, uttalte sosialkomiteen
bl.a. (Innst. O. nr. 69 (1984-85):
«Komiteen forutsetter at det må skje
en gradvis avvikling av de ulike pensjonstrinn for innsats- og overgrepsfolk.
Målet må være å stå tilbake
med ett pensjonsgrunnlag - det høyeste.»
Etter endring i 1995 gjenstår to grunnlag. Høyeste grunnlag
gir i dag kr 201 120 i årlig pensjon ved full uførhet,
mens nest høyeste gir kr 191 808 i pensjon.
Dersom krigspensjonistens ektefelle er varig arbeidsudyktig og
ikke er i stand til å utføre husarbeid, kan pensjonisten
etter gjeldende regler innvilges et tillegg til hjelp i huset. Tillegg
til hjelp i huset kan også gis hvis pensjonisten er enkemann
(enke) eller fraskilt med omsorg for barn under 18 år.
Fullt tillegg til hjelp i huset utgjør per 1. mai 1998
kr 36 576 i året.
Trenger krigsinvaliden særskilt tilsyn og pleie på grunn
av krigsskade, kan det etter gjeldende regler gis et hjelpeløshetsbidrag.
Bidraget har ulike satser avhengig av hvor stort behovet for tilsyn
og pleie er. Fullt hjelpeløshetsbidrag utgjør
per 1. mai 1998 kr 91 428 per år.
I henhold til militærloven § 10 andre
ledd og sivilloven § 15 andre ledd kan en krigsinvalid
som av helsemessige eller andre grunner trenger ny bolig eller trenger å utbedre
den boligen han har, få hjelp til finansiering ved en kapitalutløsning
av pensjonen. Kapitalutløsning kan etter de samme bestemmelsene også gis
for å bidra til å skaffe den invalide et varig inntektsgivende
arbeid. Kapitalutløsningen medfører en livsvarig
reduksjon i pensjonen, og den må være økonomisk
forsvarlig. Også enker kan få utløsning.
Etter departementets oppfatning er det ønskelig at det
uttrykte målet i sosialkomiteens uttalelse fra 1985 nå fullføres
slik at man står igjen med det høyeste grunnlaget.
En slik endring vil medføre større økonomisk
likhet for krigspensjonistene, og vil medføre at 75 prosent
av pensjonistene får høyere ytelser fra krigspensjoneringen
enn de nå har.
Det uttales at reglene for særordningen med tillegg
til hjelp i huset oppfattes som urettferdige for mange krigspensjonister
som vanskelig forstår hvorfor tillegget faller bort når
hustruen har falt fra. Det kan også være vanskelig å forstå hvorfor
enslige pensjonister av begge kjønn som p.g.a. alder og
sykelighet er avhengig av hjelp i huset, ikke får tillegg
til hjelp i huset etter krigspensjoneringslovene. Departementet
antar at de grupper som ordningen med tillegg til hjelp i huset
tok sikte på, nå har fått slik hjelp,
og viser ellers til de kommunale hjemmebaserte tjenestene som skal
gi nødvendig hjelp til personer som bor hjemme - også til
krigspensjonistene. På denne bakgrunn foreslår
departementet at særordningen med tillegg til hjelp i huset
blir avviklet for nye tilfeller.
Om særordningen med hjelpeløshetsbidrag framholder
departementet at det er ulikheter mellom dem som får pensjon
etter hovedlovene av 1946, og dem som oppebærer pensjon
etter tilleggsloven av 1968. Det uttales at ulikheten er vanskelig å forklare
og forsvare overfor den enkelte krigsinvalid. Departementet antar
at de som har behov for hjelpeløshetsbidrag på grunn
av krigsskade, har fått dette nå, og at de fleste som
heretter blir hjelpeløse, blir det på grunn av
alderdom og ikke på grunn av krigsskade. På denne
bakgrunn foreslår departementet at særordningen
med hjelpeløshetsbidrag blir avviklet for nye tilfeller.
Departementet uttaler at det nå i liten grad er behov
for en ordning med kapitalutløsning med formål å gi
hjelp til finansiering av bedre bolig, eller bidra til å skaffe
den invalide et varig inntektsgivende arbeid. Departementet foreslår
derfor at også denne ordningen blir avviklet for nye tilfeller.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. september
1999. Økning av laveste pensjonsgrunnlag for innsats- og
overgrepspersoner fører til merutgifter for krigspensjoneringen
med ca 50 mill. kroner på årsbasis. Avvikling
av særordningene med tillegg til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag
og kapitalutløsning for nye tilfeller vil skape større
likhet og være en administrativ forenkling. Mindreutgiftene
ved full virkning anslås til 7 mill. kroner på årsbasis.
Komiteen støtter forslaget
om endring i regelen for krigspensjonering slik at innsats- og overgrepspersoner
får likt pensjonsgrunnlag.
Komiteen viser til at det fremlagte forslag er
en oppfølging av Stortingets tidligere uttalte målsetting om
en gradvis avvikling av de ulike pensjonstrinn for så å stå igjen
med det høyeste pensjonsgrunnlag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter forslagene om - for nye tilfeller - å avvikle
særordningen med tillegg til hjelp i huset, særordningen
med hjelpeløshetsbidrag og særordning med kapitalutløsning
av pensjoner. Flertallet deler departementets syn
på at behovet for særordninger ikke er til stede
på samme måte i dagens samfunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at denne endringen i krigspensjonene burde vært
gjennomført med virkning fra 1. mai, da disse medlemmer ser
det som naturlig at disse endringene skjer samtidig med de øvrige
endringer i pensjonene. Disse medlemmer vil her bare
vise til at endringer som kommer som følge av trygdeoppgjøret,
gjøres gjeldende fra 1. mai. Disse medlemmer har
i sitt primære budsjettforslag lagt inn denne endringen
i tidspunkt, men vil gi sin tilslutning til Regjeringens forslag,
da vårt primære forslag ikke får flertall.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Fremskrittspartiet fremmet
et Dokument 8-forslag tidligere om at det laveste grunnlaget for
krigspensjoner for innsatspersoner avvikles. Dette fikk støtte
fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti. Disse medlemmer har
med glede sett at dette nå er på plass i forslaget
til budsjett for 1999.
Det framholdes at folketrygdloven ikke har bestemmelser om hvordan
ytelser skal utbetales. Praksis har vært at den enkelte
stønadsmottaker selv kan velge hvordan ytelsene skal utbetales.
En stor del velger å få pengene sine via direkteutbetalingskort.
Etter dagens praksis betales overføringsutgiftene av trygdeetaten,
uansett hvilken betalingsmåte som er valgt. Det framholdes
at Rikstrygdeverket ønsker å foreta flest mulig
av utbetalingene fra trygdeetaten som overføringer til
mottakernes konto, noe som vil redusere utbetalingsutgiftene med
betydelige beløp.
Departementet foreslår at overføring til en
bankkonto i Norge etableres som den normale betalingsmåten
ved utbetalinger fra trygdeetaten. Det uttales at for personer som
ikke har eller oppretter en bankkonto i Norge, bør mottakerens ønske
som hittil normalt ha avgjørende vekt ved valg av betalingsmåte,
men vedkommende bør likevel ikke kunne velge en utbetalingsform
som er urimelig belastende, med mindre det påvises en særskilt
grunn til dette,. Etter departementets syn bør derfor Trygdeetaten
ha det avgjørende ordet.
Departementet antar at når det gjelder stønadsmottakere
i Norge, vil merkostnadene ved en annen utbetalingsmåte
enn overføring til en bankkonto bli så små at
det ikke er tilstrekkelig grunn til å belaste disse mottakerne.
Når det gjelder stønadsmottakere i utlandet, mener
departementet at utbetalingene bør følge det som
er foreslått som hovedregelen, dvs. utbetaling til bankkonto
her i landet, og at dersom stønadsmottakeren ønsker
annen utbetalingsmåte, bør vedkommende dekke eventuelle
merkostnader. I unntakstilfelle og ved betaling av underholdsbidrag
til utlandet bør det etter departementets syn være
adgang til å bestemme at utgiftene også ved utbetaling
utenlands skal dekkes av trygdeetaten.
Departementet finner det hensiktsmessig at omleggingen av betalingsmåten
skjer gjennom en lovendring også for å gi trygdeetaten
adgang til de nødvendige opplysninger om kontonummer. Det
foreslås på denne bakgrunn at det tas inn en ny § 22-18
i folketrygdloven med de nødvendige bestemmelser. Paragrafen
foreslås gjort gjeldende for utbetalinger på de øvrige
stønadsområder som forvaltes av folketrygdens
organer og for utbetalinger som folketrygdens organer foretar for
andre. For å gjøre det klart at de nye reglene
om utbetalingsmåten skal gjelde også for Trygdeetatens
innkrevingssentrals utbetalinger, foreslås det tatt inn
i en ny § 19 i bidragsinnkrevingsloven. Det foreslås
at hjemler i barnetrygdloven § 11 og i yrkesskadetrygdloven § 36
nr. 1 til å bestemme hvordan ytelsene skal utbetales, utgår.
Endringene foreslås å tre i kraft 1. april
1999. Det anslås at innsparingene på årsbasis
vil utgjøre ca 50 mill. kroner. Reglene vil føre
til mer ensartede utbetalingsprosedyrer og noe redusert arbeidsmessig
belastning.
Komiteen viser til departementets begrunnelse og
Rikstrygdeverkets ønske om at flest mulig utbetalinger
fra trygdeetaten skal skje som overføringer til mottakernes
konto.
Komiteen vil likevel understreke at når
det skal gjennomføres denne typen endringer, er det viktig
at det tas hensyn til ulike behov. Komiteen vil også påpeke
at det i en del tilfeller er eldre som ikke finner det ønskelig
og praktisk å få sin utbetaling inn på en
bankkonto. Komiteen vil derfor be departementet å ta
inn en unntaksbestemmelse i forskriften som vil ivareta hensynet
til disse personer.
Det framholdes at forslaget i St.prp. nr. 1 (1998-99) om å sette
den vederlagsfri perioden for langtidsopphold i kommunale sykehjem
til én måned regnet fra innflyttingsdatoen, gjør
det nødvendig å forandre lov om helsetjenesten
i kommunene.
Vederlag for opphold i institusjon kan etter gjeldende rett tidligst
kreves «fra og med den andre kalendermåned etter
innflytting fant sted», dvs. at beboere ved innflytting
i institusjon har rett til en vederlagsfri kalendermåned
ved innflytting slik at beboeren har vært fritatt for betaling
av vederlag i innflyttingsmåneden og den påfølgende
kalendermåneden.
Departementet framholder at etter dagens regler vil den vederlagsfri
perioden variere i forhold til hvilket tidspunkt innflytting i institusjonen
skjer idet en beboer som flytter inn i begynnelsen av en måned,
vil få lengre vederlagsfri periode enn en beboer som flytter
inn i slutten av samme måned. Det uttales at en innstramming
i forhold til denne regelen vil øke beboernes egenbetaling,
samtidig som ordningen medfører større likhet
i forhold til vederlagsberegningen beboerne imellom. Departementet
foreslår derfor å endre bestemmelsen til å gi
beboeren rett til en måneds betalingsfrihet regnet fra
innflyttingsdato.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft fra 1.
januar 1999, og gis virkning for innflyttinger i institusjon m.v.
etter dette tidspunkt. Lovendringen medfører at forskrift
om vederlag for opphold i institusjon m.v. må endres tilsvarende,
og vil dermed også omfatte institusjoner etter sosialtjenesteloven.
Forslaget er anslått å gi en økning av
kommunenes inntekter på om lag 30 mill. kroner i 1999.
Dette gir grunnlag for tilsvarende reduksjon i kommunerammen. Endringen medfører
at kommunene må endre noe på beregningsmåten
for vederlagsbetalingen ved innflytting i institusjon.
Komiteen viser til at ordningen med
en vederlagsfri kalendermåned i forbindelse med langtidsopphold
i kommunale sykehjem fører til ulikheter i betaling. Beboere
som flytter inn i begynnelsen av en måned, får
en lengre vederlagsfri periode enn de som flytter inn i slutten
av en måned. Komiteen mener dette er en
urimelig forskjellsbehandling og støtter på den
bakgrunn departementets forslag om å gi beboerne rett til én
måneds betalingsfrihet regnet fra innflyttingsdato.
Sykepengegrunnlaget er den inntekt sykepengene skal beregnes
etter. Sykepengegrunnlaget fastsettes i arbeidsgiverperioden etter
en ukeinntekt som beregnes etter den gjennomsnittlige arbeidsinntekten
per uke som arbeidstakeren har hatt i arbeidsforholdet i en nærmere
bestemt periode før han eller hun ble arbeidsufør.
Dette innebærer at det kan bli avvik mellom lønnen
og sykepengene for samme tidsrom. I en overgangsperiode rett etter
at trygden har begynt å yte sykepenger, kan enkelte få over-
eller underkompensasjon i forhold til det de ellers ville fått
utbetalt i lønn fra arbeidsgiver. Dette vil skje når
arbeidstakeren har varierende arbeidstid, og spesielt vil dette
kunne gjelde for skiftarbeidere med konsentrerte arbeids- og friperioder.
Departementet er av den oppfatning at det er behov for å endre
reglene, og at det er hensiktsmessig å gi mulighet for å beregne
en dagsats for alle som ikke har månedslønn. Departementet
foreslår at gjennomsnittsinntekten i en forutgående
beregningsperiode deles på antall arbeidsdager i den samme
forutgående periode. Dette er i samsvar med gjeldende praksis.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Departementet antar at presiseringen vil gjelde et relativt lite
antall personer, fordi de fleste skiftarbeidere har månedslønn
og er omfattet av tariffavtaler som regulerer dette. Det uttales
at endringen derfor ikke vil få økonomiske eller
administrative konsekvenser.
Komiteen viser til departementets begrunnelse og
støtter det fremsatte forslaget.
For å få rett til sykepenger må et
medlem ha vært i arbeid i minst to uker umiddelbart før
han eller hun ble arbeidsufør (opptjeningstid). Retten
til sykepenger som arbeidstaker faller bort også når
arbeidsforholdet avbrytes i mer enn 14 dager.
Departementet er informert om at enkelte arbeidstakere har fått
avslag på sykepenger som arbeidstakere, fordi loven fortolkes
slik at retten til sykepenger bortfaller hvis det går mer
enn 14 dager mellom to faktiske arbeidsdager, og dette ikke skyldes
ferie eller avspasering av opptjent fritid. Det er eksempler på at en
arbeidstaker som f.eks. har vakter hver tredje helg, ikke får
utbetalt sykepenger for framtidige arbeidsdager som vedkommende
skulle ha arbeidet i henhold til oppsatt turnusordning.
Departementet er av den oppfatning at et arbeidsforhold ikke
avbrytes i forhold til folketrygdloven § 8-15
andre ledd, dersom et medlem har fast avtale i henhold til en turnusordning
e.l. om å arbeide for en arbeidsgiver, og at kravet om
tilknytning til arbeidsgiver kan være oppfylt selv om det
går mer enn 14 dager mellom to arbeidsdager. Departementet
foreslår på denne bakgrunn en tilføyelse
i folketrygdloven § 8-15 andre ledd.
Departementet foreslår at endringen som ikke har økonomiske
eller administrative konsekvenser, trer i kraft straks.
Komiteen viser til departementets begrunnelse og
støtter det fremsatte forslaget.
Folketrygdloven § 8-31 regulerer arbeidstakers rett
til sykepenger under streik og lockout. Til en arbeidstaker som
er erklært arbeidsufør av lege før en arbeidsstans
på grunn av streik eller lockout, ytes det sykepenger fra
trygden under arbeidsstansen, se første ledd. Arbeidsgiverens
plikt til å yte sykepenger opphører under arbeidsstansen.
Det blir uttalt at det i tilfeller hvor arbeidsstansen har inntruffet
i løpet av arbeidsgiverperioden, har oppstått
spørsmål om hvorvidt arbeidsgiverperioden fortsetter å løpe
under arbeidsstansen til tross for at arbeidsgiver ikke plikter å yte
sykepenger.
Departementet finner det ikke rimelig at arbeidsgiverperioden
skal løpe i en periode hvor arbeidsgiveren er fritatt for
plikten til å betale sykepenger, og trygden yter sykepenger
til arbeidstakeren. På bakgrunn av at det har vært
tvil om fortolkningen, foreslås det at reglene presiseres
i § 8-31 første ledd.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Endringen er i samsvar med tidligere regler, og har derfor ingen økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til departementets begrunnelse og støtter det fremlagte
forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at det ikke er behov for å fremme forslag
om endringer i forhold til det som er tilfelle per i dag, og vil
stemme mot forslaget til endring av folketrygdloven § 8-31.
Etter folketrygdloven §§ 17-3 og 18-2
gis pensjon til gjenlevende ektefelle eller barn bare dersom avdøde
var medlem av folketrygden eller hadde pensjon fra folketrygden
i de siste tre årene fram til dødsfallet. Etter
en utvidende tolkning av de aktuelle bestemmelsene i folketrygdloven
blir i praksis også tidsrom med andre norske pensjoner
likestilt med perioder med pensjon fra folketrygden.
Det framholdes at den utvidende tolkningen av folketrygdloven §§ 17-3
og 18-2 gjelder et svært beskjedent antall saker per år
(fem til syv saker). Departementet finner det likevel hensiktsmessig
at tolkningen kommer til uttrykk i lovteksten og foreslår
at de to paragrafene gis et nytt siste ledd om at tidsrom med avtalefestet
pensjon med statstilskott skal være likestilt med tidsrom
med pensjon fra folketrygden. Det samme foreslås for tidsrom
med pensjon fra en lovfestet pensjonsordning som er tilpasset folketrygden,
ved at det ikke gis ordinær pensjon til gjenlevende ektefelle
eller barn.
Endringene foreslås å tre i kraft straks. Det
uttales at de er i samsvar med tolkningen av bestemmelsene i praksis
og derfor ikke vil ha administrative eller økonomiske konsekvenser.
Komiteen viser til departementets begrunnelse og
støtter det fremlagte forslag.
Etter folketrygdloven § 15-5 fjerde ledd kan
en enslig mor miste retten til stønad hvis barnets far
ikke er kjent, og hun lever sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være
faren. Gjeldende forskrift fastslår at hvis en enslig mor
ikke sannsynliggjør at en samboer ikke er far til barnet,
mister hun retten til stønad.
Departementet mener beviskravet må komme klarere fram
enn det gjør i dag, og foreslår derfor at kravet
til sannsynliggjøring tas inn i loven.
Det uttales at stønadsmottakerne opplever det som urimelig å måtte
dekke utgiftene til blodprøveanalyser selv. På denne
bakgrunn foreslår departementet at trygdeetaten i forskrift
gis hjemmel til å dekke utgiftene.
Departementet foreslår at lovforslaget trer i kraft straks.
Lovendringen vil ikke medføre administrative konsekvenser.
Det anslås at kostnadene for trygdeetaten maksimalt vil
bli på kr 540 000 per år, og at disse kostnadene
vil bli redusert over tid.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag slik at blodprøveanalyse kan dekkes gjennom folketrygden.
Forslag til ny ordning for regulering av legemarkedet (endring
i sykehusloven og kommunehelsetjenesteloven) ble sendt på høring
9. juli 1998 med høringsfrist 20. august 1998. Departementet
har mottatt uttalelser fra i alt 62 instanser, herunder fra 15 kommuner,
16 fylkeskommuner, 22 sykehus og to universitet.
Forslaget om en sentral regulering av legemarkedet støttes
i all hovedsak av høringsinstansene. Enkelte sykehus stiller
spørsmål ved om denne type reguleringstiltak er
et godt og egnet virkemiddel for å bedre fordelingen av
leger.
Forslaget om å tildele rammer til de enkelte helseregionene
som foretar den videre fordeling, støttes i hovedsak av
høringsinstansene. Enkelte sykehus uttaler imidlertid at
den statlige fordeling burde skje direkte til fylkeskommunene.
Det er ulike oppfatninger blant høringsinstansene om
det er riktig å iverksette sanksjonsordninger.
Det uttales at til sammen 800 - 900 ledige legestillinger og
avtalehjemler i primær- og spesialisthelsetjenesten vil
stille store utfordringer i forbindelse med innføring av
fastlegereformen, utbygging av psykisk helsevern og tilbudet av
kreftbehandling. Etter departementets syn nødvendiggjør
innsatsen på de prioriterte områdene en statlig
regulering av legemarkedet de kommende år.
Når det gjelder regulering av legemarkedet i kommunehelsetjenesten,
vil departementet fastsette en ramme for antall nye stillinger og
avtalehjemler som skal opprettes i kommunene for 1999 og senere
f.o.m. år 2000 i fastlegeordningen. Departementet vil tildele stillinger
og avtalehjemler direkte til kommunene basert på kriterier
som skal utarbeides etter drøftinger med Kommunenes Sentralforbund,
Oslo kommune og Den norske lægeforening.
For spesialisthelsetjenesten foreslår departementet
en ordning der departementet fastsetter en ramme en gang pr år
for antall nye stillinger som kan opprettes det påfølgende året
innen hver enkelt helseregion, fordelt på de enkelte medisinske
spesialiteter. Den videre fordeling av stillinger og avtalehjemler
skal foretas av de regionale helseutvalg. Dette gjelder også stillinger
til de statlige institusjonene og tjenestene.
I tilknytning til reguleringen av opprettelse av nye stillinger
og avtalehjemler vil departementet med hjemmel i sykehusloven § 8,
også fastsette årlige vedtak om antall nye utdanningsstillinger
som skal opprettes for hver enkelt spesialitet, innen den enkelte helseregion.
Det uttales at erfaringer fra dagens ordning viser at det er
behov for muligheter for å reagere ved brudd på ordningen,
men at departementet i utgangspunktet ikke ønsker å sette
i verk reaksjoner ved overtredelse av de fastsatte rammene, men
ser behovet for å kunne vurdere dette dersom det skulle
vise seg å bli nødvendig. Ved vedvarende og grove
overtredelser vil departementet derfor vurdere økonomiske
reaksjoner. Disse vil kunne rettes mot fylkeskommunene i form av trekk
i tilskudd knyttet til den innsatsstyrte finansieringsordning og
overfor kommuner i form av tilbakekallelse av tilskudd eller refusjoner.
Det foreslås at endringene trer i kraft 1. januar 1999.
Forslaget til nytt fordelingssystem vil gi visse administrative
endringer. Forslaget vil ikke ha økonomiske konsekvenser
for kommunene eller fylkeskommunene. For staten vil bl.a. oppbygning
av statistikksystemet ha noen økonomiske konsekvenser.
Det opplyses at de økonomiske konsekvensene vil bli håndtert innenfor
nåværende budsjettrammer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det fortsatt er 800-900 ledige legestillinger og avtalehjemler
i primær- og spesialisthelsetjenesten i norsk helsevesen.
Dette sammen med innføringen av krevende helsereformer
vil stille krav til rekruttering og fordeling av leger og at en
således har behov for statlig regulering av legemarkedet.
Flertallet tar til etterretning at forslag til
ny ordning for regulering av legemarkedet er basert på resultatet
av drøftinger med partene og i all hovedsak støttes
av høringsinstansene.
Flertallet har merket seg at det blant høringsinstansene
er ulikt syn på om det bør iverksettes sanksjonsordninger
i forbindelse med brudd på ordningen.
Flertallet tar til etterretning at departementet på det
nåværende tidspunkt ikke ønsker å iverksette reaksjoner
ved overtredelse av de fastsatte rammene og er enig i at eventuelle økonomiske
sanksjoner bør vurderes dersom det skulle vise seg å være
nødvendig.
Flertallet ber om en tilbakemelding med hensyn
til hvordan den nye ordningen virker og hvorvidt, eventuelt i hvilken
utstrekning, behovet for sanksjoner har meldt seg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
imot denne typen regulering av legemarkedet, og vil derfor stemme
mot forslagene til endring av sykehusloven § 1
og ny § 19b og kommunehelsetjenesteloven ny § 1-1a.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at problemene med manglende legedekning i deler av Distrikts-Norge
tilsier en viss regulering av legemarkedet.
Disse medlemmer vil påpeke at den nye
avtalepolitikken, som har fratatt helsepersonell som praktiserer
uten avtale med kommuner eller fylker retten til trygderefusjon,
har bidratt til å svekke rekrutteringen av leger til Distrikts-Norge.
Flere leger ville fortsatt å praktisere i Distrikts-Norge
dersom de fortsatt hadde fått lov til å praktisere
for trygdens regning.
Disse medlemmer mener fylkeskommunene kan gjøre
mye selv for å rekruttere og beholde leger ved å satse
på fleksible løsninger som gir mulighet til å kombinere
offentlig og privat ansettelse.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
I folketrygdloven gjøres følgende
endring:
§ 15-12 sjette ledd skal lyde:
Uten hensyn til bestemmelsen i § 15-5 tredje
ledd bokstav c, kan det fortsatt gis utdanningsstønad til
et medlem som under utdanning mister retten til andre stønader
etter dette kapitlet.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 2
I.
I folketrygdloven gjøres følgende endringer:
§ 8-12 første og andre ledd skal
lyde:
Når en arbeidstaker har mottatt sykepenger fra trygden
i til sammen 247 dager i de siste tre årene, opphører
retten til sykepenger fra trygden. Når andre medlemmer
har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 250 dager i de siste
tre årene, opphører retten til sykepenger fra
trygden. Dersom trygden yter sykepenger i de første 17 kalenderdagene eller to ukene, ytes
det sykepenger i opptil 260 dager.
Et medlem som har vært helt arbeidsfør i 26
uker etter at vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden, får
igjen rett til sykepenger fra trygden i 247,
250 eller 260 sykepengedager. Ved vurderingen av om medlemmet har
vært helt arbeidsfør, ses det bort fra perioder
da vedkommende har mottatt sykepenger i arbeidsgiverperioden eller
fra forsikringen for selvstendig næringsdrivende og frilansere
for de første 14 dagene.
§ 8-14 andre ledd skal lyde:
Til en arbeidstaker ytes reisetilskottet tidligst fra og med 18. dag etter at arbeidsuførheten
oppstod. Ellers ytes reisetilskottet tidligst fra og med 15. dag.
§ 8-17 første ledd bokstav b skal
lyde:
når arbeidstakeren har rett til sykepenger i de første 17 kalenderdager av sykefraværet,
men arbeidsgiveren ikke er forpliktet til å yte sykepenger
etter § 8-18,
§ 8-19 første ledd skal lyde:
Arbeidsgiveren skal betale sykepenger i et tidsrom på opptil 17 kalenderdager (arbeidsgiverperioden).
§ 8-19 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Når det er gått mindre enn 17
kalenderdager siden forrige sykefravær, skal et nytt
sykefravær regnes med i samme arbeidsgiverperiode.
Når arbeidstakeren har vært i arbeid sammenhengende
i 17 kalenderdager etter et sykefravær,
plikter arbeidsgiveren igjen å betale sykepenger for et tidsrom
på opptil 17 kalenderdager (en
ny arbeidsgiverperiode).
§ 8-21 første ledd skal lyde:
En arbeidsgiver kan forsikre seg mot ansvar for sykepenger i
arbeidsgiverperioden når de samlede lønnsutbetalingene
i det foregående året ikke overstiger 40 ganger
grunnbeløpet.
§ 8-24 fjerde ledd skal lyde:
Egenmelding kan nyttes for opptil tre kalenderdager om gangen.
Ved nytt sykefravær innen 17 kalenderdager regnes
tidligere fraværsdager uten legeerklæring med.
§ 8-33 første ledd skal lyde:
Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har utbetalt
til en arbeidstaker etter § 8-17. Feriepenger ytes bare
for de første 47 sykepengedagene i opptjeningsåret,
se ferieloven § 10 nr. 4.
§ 8-55 bokstav f skal lyde:
Sykepenger fra trygden ytes i opptil 247,
250 eller 260 dager uten hensyn til bestemmelsene i § 8-12.
§ 10-8 tredje ledd bokstav a og b skal lyde:
a) har mottatt sykepenger fra
trygden i til sammen 247, 250 eller 260 sykepengedager
i løpet av de siste tre årene (§ 8-12),
og fortsatt er arbeidsufør,
b) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 247, 250 eller 260 sykepengedager i
løpet av de siste tre årene (§ 8-12),
og igjen blir arbeidsufør mens vedkommende er i arbeid
uten å ha opparbeidet seg rett til sykepenger på nytt,
II.
I lov 29. april 1988 nr 21 om ferie skal § 10 nr. 4 andre
ledd bokstav a lyde:
sykepenger utbetalt av folketrygden for inntil 47 dager hvert
opptjeningsår, jf. folketrygdloven § 8-33. I tillegg
betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får
refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene
om arbeidsgiverperioden etter folketrygdloven § 8-20 eller
av omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10
dager etter folketrygdloven § 9-8 , jf. § 9-9.
Trygden betaler også feriepenger for inntil 12 uker (60
sykepengedager) av opplæringspenger og pleiepenger ved
barns sykdom etter folketrygdloven § 9-17.»
Komiteen viser for øvrig til
proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget
til å gjøre slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
(folketrygdloven) og i enkelte andre lover.
I.
I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
§ 8-3 andre ledd skal lyde:
Det er et vilkår at inntektsgrunnlaget for sykepenger
(sykepengegrunnlaget, se § 8-10) utgjør minst 125 prosent
av grunnbeløpet. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for
sykepenger i arbeidsgiverperioden, se §§ 8-18
og 8-19.
§ 8-15 andre ledd skal lyde:
Retten til sykepenger etter dette kapitlet faller bort når
arbeidsforholdet midlertidig avbrytes i mer enn 14 dager, se likevel § 8-47. Som
avbrudd regnes også permisjon. Arbeidsforholdet regnes
ikke som avbrutt ved opphold i arbeidet på mer enn 14 dager,
dersom arbeidstakeren har en fast turnusordning eller lignende.
§ 8-28 nytt fjerde ledd skal lyde:
For timelønnede arbeidstakere omgjøres
den aktuelle ukeinntekten til et sykepengegrunnlag pr. dag i arbeidsgiverperioden
ved at inntekten fordeles på det gjennomsnittlige antall
arbeidsdager pr. uke i beregningsperioden.
§ 8-31 første ledd skal lyde:
Til en arbeidstaker som er erklært arbeidsufør
av lege før en arbeidsstans på grunn av streik
eller lockout, ytes det sykepenger fra trygden under arbeidsstansen.
Arbeidsgiverens plikt til å yte sykepenger opphører
under arbeidsstansen, men gjenoppstår når arbeidsstansen
er slutt. Når arbeidsgiverperioden blir beregnet, ses det
bort fra det tidsrommet trygden har ytt sykepenger.
§ 8-33 første ledd skal lyde:
Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har
utbetalt til en arbeidstaker etter § 8-17. Feriepenger
ytes bare for de første 48 sykepengedagene i opptjeningsåret,
se ferieloven § 10 nr. 4.
§ 8-47 fjerde ledd skal lyde.
Det er et vilkår for rett til sykepenger etter
denne paragrafen at medlemmet kan godtgjøre inntektstap.
§ 9-3 andre ledd skal lyde:
Inntektsgrunnlaget for sykepenger (sykepengegrunnlaget,
se § 8-10) må utgjøre minst 125 prosent av
grunnbeløpet. Denne inntektsgrensen gjelder ikke for omsorgspenger
fra arbeidsgiveren, se § 9-8.
§ 9-5 andre ledd skal lyde:
Retten til omsorgspenger gjelder til og med det kalenderåret
barnet fyller 12 år. Dersom barnet er kronisk sykt eller
funksjonshemmet, gjelder retten til og med det året barnet
fyller 18 år.
§ 9-10 andre ledd skal lyde:
Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder
retten til barnet fyller 18 år.
§ 9-11 første ledd første
punktum og andre ledd skal lyde:
Til et medlem som har omsorg for barn under 18 år
som har en livstruende eller annen svært alvorlig sykdom
eller skade, ytes det pleiepenger.
Til et medlem som har omsorgen for en psykisk utviklingshemmet
person som har en livstruende eller annen svært alvorlig
sykdom eller skade, ytes det pleiepenger uten hensyn til aldersgrensen
på 18 år.
§ 10-7 nye fjerde og femte ledd skal lyde:
Til et medlem som er under tidsbegrenset aktivisering
og arbeidstrening hos arbeidsgiveren, se § 10-8 andre ledd,
kan det gis stønad til dekning av nødvendige utgifter
til daglige reiser i forbindelse med gjennomføringen av
tiltaket.
Til et medlem som fyller vilkårene i § 10-8,
kan det ytes reisetilskott i stedet for rehabiliteringspenger dersom
et medlem midlertidig ikke kan reise på sin vanlige måte
til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade
i støtte- og bevegelsesorganene. Reisetilskottet skal dekke
nødvendige ekstra transportutgifter og begrenses til det
beløpet medlemmet ville ha fått utbetalt i rehabiliteringspenger
for samme tidsrom.
Nåværende fjerde ledd blir nytt sjette
ledd.
§ 10-8 tredje ledd bokstav a og b skal lyde:
a) har mottatt
sykepenger fra trygden i til sammen 248, 250 eller 260 sykepengedager
i løpet av de siste tre årene (§ 8-12),
og fortsatt er arbeidsufør,
b) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 248,
250 eller 260 sykepengedager i løpet av de siste
tre årene (§ 8-12), og igjen blir arbeidsufør mens
vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet seg rett
til sykepenger på nytt,
§ 15-5 tredje ledd skal lyde:
Det gis ikke stønad dersom medlemmet lever sammen
med en person hun eller han
§ 15-5 fjerde ledd skal lyde:
En enslig mor kan miste retten til stønad hvis
barnets far ikke er kjent og hun lever sammen med en mann som ikke
kan utelukkes å være faren, med mindre
hun sannsynliggjør at han ikke er far til barnet.
§ 16-10 første ledd bokstav c skal
lyde:
mottar avtalefestet pensjon (AFP) fra en privat eller
offentlig pensjonsordning.
§ 17-3 nytt sjette ledd skal lyde:
Tidsrom da avdøde hadde avtalefestet
pensjon med statstilskott skal være likestilt med tidsrom
med pensjon fra folketrygden ved anvendelsen av bestemmelsen i første
ledd bokstav b. Det samme gjelder tidsrom med pensjon fra en lovfestet
pensjonsordning som er tilpasset folketrygden ved at det ikke gis
ordinær pensjon til gjenlevende ektefelle.
§ 17-11 første ledd bokstav c skal
lyde:
mottar avtalefestet pensjon (AFP) fra en privat eller
offentlig pensjonsordning.
§ 18-2 nytt sjette ledd skal lyde:
Tidsrom da avdøde hadde avtalefestet
pensjon med statstilskott, skal være likestilt med tidsrom
med pensjon fra folketrygden ved anvendelsen av bestemmelsen i første
ledd bokstav b. Det samme gjelder tidsrom med pensjon fra en lovfestet
pensjonsordning som er tilpasset folketrygden ved at det ikke gis
ordinær barnepensjon.
Ny § 22-18 skal lyde:
§ 22-18 Utbetalingsmåten for
ytelser m.m.
Utbetaling skal skje ved overføring til
en bankkonto her i landet dersom mottakeren har eller oppretter
en slik konto. Trygdens organer kan kreve opplysninger om mottakerens
kontonummer fra annet offentlig organ.
Dersom mottakeren ikke har bankkonto her i landet,
velges utbetalingsmåten under hensyn til mottakerens ønske.
Ved utbetaling til utlandet må mottaker dekke merkostnadene
i forhold til overføring til en bankkonto i Norge. Merkostnadene
avregnes i utbetalingene.
Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder for alle
utbetalinger som foretas av folketrygdens organer, også utbetalinger
som skriver seg fra andre stønadsordninger enn folketrygden
og utbetalinger som foretas på vegne av andre.
Departementet gir forskrifter om gjennomføringen
av denne paragrafen, og kan bestemme at visse saker eller typer
av saker skal unntas fra bestemmelsene i første og andre
ledd.
II.
I lov av 24. oktober 1946 nr. 2 om barnetrygd gjøres
følgende endring:
§ 11 tredje ledd andre punktum oppheves.
III.
I lov av 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering
for militærpersoner gjøres følgende endringer:
§ 6, § 7, § 10
andre ledd og § 14 oppheves.
§ 17 skal lyde:
Pensjonsgrunnlaget (antatt årsinntekt
i 1946) skal være kr 10 000.
Ny § 36 skal lyde:
1. Opphevelse av §§ 6
og 7 i denne lov gjør ingen endring for tidligere tilstått
tillegg til hjelp i huset og hjelpeløshetsbidrag.
2. Opphevelse av §§ 10 annet
ledd og 14 i denne lov gjør ingen endring i vilkårene
for tidligere tilstått kontanterstatning.
3. Fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget for tiden
før 1. september 1999 foretas etter dagjeldende bestemmelser
i denne loven § 17.
IV.
I lov av 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering
for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner gjøres følgende
endringer:
§ 12, § 13, § 15
andre ledd og § 18 oppheves.
§ 21 skal lyde:
Pensjonsgrunnlaget (antatt årsinntekt
i 1946) for personer i gruppe 1 skal være kr 10 000.
For personer i gruppe 2 er pensjonsgrunnlaget kr 4
000 og for personer i gruppe 3 kr 3 200.
Ny § 46 skal lyde:
1. Opphevelse av §§ 12
og 13 i denne lov gjør ingen endring for tidligere tilstått
tillegg til hjelp i huset og hjelpeløshetsbidrag.
2. Opphevelsen av §§ 15 annet
ledd og 18 i denne lov gjør ingen endring i vilkårene
for tidligere tilstått kontanterstatning.
3. Fastsettelse av pensjonsgrunnlag for tiden
før 1. september 1999 foretas etter dagjeldende
bestemmelser i denne loven § 21.
V.
I midlertidig lov av 29. juni 1951 nr. 34 om tillegg
til lover av 13. desember 1946 om 1) Krigspensjonering for militærpersoner
og 2) Krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner
gjøres følgende endringer:
Kap. III nr. 1 første ledd skal
lyde:
1. For alle som er eller
blir tilstått pensjon etter bestemmelsene i lovene om krigspensjonering
for militærpersoner og for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner
av 13. desember 1946, skal full invalidepensjon etter de forskjellige
pensjonsgrunnlag svare til full invalidepensjon i Statens pensjonskasse
etter lønnen i de nedenfor oppførte lønnstrinn
i statens lønnsregulativ per 30. april 1986:
Militærpersoner:
Pensjonsgrunnlag kroner | Lønnstrinn i statens lønns-regulativ |
10 000 | 23 |
Sivilpersoner:
| Pensjonsgrunnlag kroner | Lønnstrinn i statens lønnsregulativ |
Gruppe 1 | 10 000 | 23 |
Gruppe 2 | 4 000 | 12 |
Gruppe 3 | 3 200 | 12 |
VI.
I lov av 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag
m.v. (bidragsinnkrevingsloven) skal ny § 19 lyde:
Utbetalinger som foretas av Innkrevingssentralen skjer
ved overføring til en bankkonto her i landet dersom mottakeren
har eller oppretter en slik konto. Innkrevingssentralen kan kreve
opplysninger om mottakerens kontonummer fra annet offentlig organ.
Dersom mottaker ikke har bankkonto her i landet, velges
utbetalingsmåten under hensyn til mottakers ønske.
Ved utbetaling til utlandet må mottaker dekke merkostnadene
i forhold til overføring til en bankkonto her i Norge.
Merkostnadene avregnes i utbetalingene.
Departementet gir forskrifter om gjennomføringen
av paragrafen her, og kan bestemme at visse saker eller typer av
saker skal unntas fra bestemmelsene i første og andre ledd.
VII.
I lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd
skal § 36 nr. 1 lyde:
1. Pensjon utbetales etterskuddsvis
for hver måned, eller for hvert kvartal dersom Rikstrygdeverket finner
at dette høver best. Terminbeløp avrundes til
nærmeste hele krone. Overgangsstønad etter § 19
punkt 2, utbetales i slike terminer som Rikstrygdeverket
bestemmer.
VIII.
I lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. gjøres
følgende endringer:
§ 1 fjerde ledd skal lyde:
Med unntak av bestemmelsene i §§ 8, 9a,
13, 14, 16, 18, 18a, 18b og 19b gjelder loven
ikke for helseinstitusjoner som går inn under lov av 28.
april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern.
Ny § 19 b skal lyde:
Departementet kan hvert år fastsette
1. antall nye spesialistlegestillinger
innen hver medisinsk spesialitet som kan opprettes ved institusjoner
og tjenester som inngår i den enkelte regionale helseplan,
jf § 2a tredje ledd.
2. antall nye hjemler for avtaler om drift av
privat spesialistpraksis som kan opprettes innen hver enkelt helseregion.
3. antall nye spesialistlegestillinger innen hver
medisinsk spesialitet som kan opprettes innen statlige institusjoner
og tjenester.
Antall nye stillinger og avtalehjemler som nevnt
i første ledd nr 1 og 2 angis som en samlet ramme for hver
enkelt helseregion fordelt på de ulike medisinske spesialiteter.
Antall nye stillinger etter første ledd nr 3 angis som
en del av rammen for den aktuelle helseregion.
De regionale helseutvalg fordeler stillingene
og avtalehjemlene som nevnt i første ledd.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere
regler til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen.
IX.
I lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten
i kommunene gjøres følgende endringer:
Ny § 1-1 a skal lyde:
§ 1-1 a (Legefordeling til kommunehelsetjenesten)
Departementet fastsetter hvert år en
samlet ramme for
1. antall nye legestillinger
som kan opprettes i kommunehelsetjenesten.
2. antall nye avtalehjemler for privat allmennlegevirksomhet,
jf § 4-1.
Departementet kan gi nærmere forskrifter
om innhold og gjennomføring av legefordeling til kommunehelsetjenesten.
§ 2-3 andre ledd skal lyde:
For opphold i sykehjem og boform med heldøgns omsorg
og pleie i medhold av § 6-7, kan kommunen kreve vederlag
av pasienten. Vederlaget fastsettes av kommunen på grunnlag
av pasientens inntekter. Av inntekter inntil folketrygdens grunnbeløp
betaler pasienten inntil 75 prosent av inntekten. Av inntekter utover
folketrygdens grunnbeløp betaler pasienten inntil 85 prosent.
Kommunen kan ikke kreve vederlag som overstiger oppholdsutgiftene.
Vederlag kan tidligst kreves etter en måned regnet
fra innflyttingsdato, eller etter tilsammen 60 døgns
opphold innen samme kalenderår. Pasienten kan påklage
kommunens vedtak om vederlag til fylkesmannen.
X.
I lov av 29. april 1988 nr. 21 om ferie skal § 10 nr.
4 andre ledd bokstav a lyde:
a) sykepenger
utbetalt av folketrygden for inntil 48 dager hvert opptjeningsår,
jf. folketrygdloven § 8-33. I tillegg betaler trygden feriepenger
av sykepenger som arbeidsgiver får refundert fra trygden for
arbeidstakere som er unntatt fra reglene om arbeidsgiverperioden
etter folketrygdloven § 8-20 eller av omsorgspenger ved
barns eller barnepassers sykdom ut over 10 dager etter folketrygdloven § 9-8
, jf. § 9-9. Trygden betaler også feriepenger
for inntil 12 uker (60 sykepengedager) av opplæringspenger
og pleiepenger ved barns sykdom etter folketrygdloven § 9-17
XI.
Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser
1. Endringene i folketrygdloven § 8-15, § 8-28, § 8-31, § 8-33, § 10-8, § 15-5
fjerde ledd, § 17-3 og § 18-2 trer i
kraft straks. Lov om ferie trer også i kraft straks.
2. Endringene i folketrygdloven §§ 8-3,
8-47 og 9-3 trer i kraft 1. januar 1999, og gis virkning for sykepengetilfeller
som oppstår etter dette tidspunktet.
3. Endringene i folketrygdloven § 10-7 trer i kraft 1. januar
1999.
4. Endringene i lov om helsetjenesten i kommunene ny § 1-1a
og § 2-3 og endringene i lov om sykehus m.v. § 1
og ny § 19 b trer i kraft 1. januar 1999.
5. Endringene i folketrygdloven §§ 9-5,
9-10 og 9-11 trer i kraft 1. mars 1999, og gis virkning også for
tilfeller hvor barnet ble sykt før dette tidspunktet.
6. Folketrygdloven § 22-18 og bidragsinnkrevingsloven § 19
og endringene i lov om barnetrygd § 11 og lov
om yrkesskadetrygd § 36 nr. 1 trer i kraft 1. april 1999.
De nye bestemmelsene gis virkning for utbetalinger til utlandet
som skjer etter 31. mars 1999. For øvrige utbetalinger
gis bestemmelsene virkning når utbetalingene skjer etter
30. juni 1999.
7. Endringene i folketrygdloven §§ 16-10
og 17-11 trer i kraft 1. mai 1999. Endringene i folketrygdloven §§ 16-10
og 17-11 gjelder ikke for en person som før dette tidspunktet
har fylt 65 år, og har krevd og fyller vilkårene
for rett til etterlattepensjon fra folketrygden og avtalefestet
pensjon dersom begge pensjonene utbetales for mai 1999.
8. Endringene i folketrygdloven § 15-5 tredje ledd trer
i kraft 1. juli 1999.
9. Endringene i lovene om krigspensjonering av 13. desember
1946 nr. 21 og 22 og midlertidig tilleggslov av 29. juni 1951 trer
i kraft 1. september 1999. Endringene i bestemmelsene om tillegg
til hjelp i huset, hjelpeløshetsbidrag og kapitalutløsning
gjelder ikke for den som har satt fram krav om og fyller vilkårene
for slik stønad eller kapitalutløsning før
1. september 1999.
B.
Ot.prp. nr. 4 (1998-99) - Kap. 7 Innskjerpet krav til forventet
yrkesaktivitet for gjenlevende ektefelle med etterlattepensjon eller
overgangsstønad fra folketrygden - folketrygdloven § 17-8
- sendes tilbake til Regjeringen, slik at saken sendes på høring
for drøfting av ulike alternativer før den på nytt
legges frem for Stortinget.
Oslo, i sosialkomiteen, den 7. desember 1998.
John I. Alvheim, |
Britt Hildeng, |
Are Næss, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |