Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen,
medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene
fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet
fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, Ballo, viser til at den nye helsepersonelloven
skal erstatte ni gjeldende lover og samle reguleringer av helsepersonell
i en felles lov. Under behandlingen av St.meld. nr. 41 (1987-88)
Helsepolitikken mot år 2000 ga Stortinget støtte til
Regjeringens forslag om å utrede spørsmålet
om en felles helsepersonellov. Denne utredningen forelå i NOU
1993:33 Helsepersonells rettigheter og plikter. Høringsnotat
til ny lov om helsepersonell ble sendt på høring
i juli 1997.
Komiteen viser til at en felles lov for helsepersonell
ble omtalt i St.meld. nr. 41 (1987-88) hvor departementet den gangen
anførte:
«Vi finner i dag sterke profesjonsinteresser
i ulike deler av helsevesenet. Dette kan ofte være til
hinder for rasjonell bruk av personell. Fremover vil det være viktig å føre
en åpen diskusjon omkring arbeidsdeling mellom yrkesgruppene
der brukernes behov settes foran yrkesfaglig prestisje.»
Videre ble det uttalt i St.meld. nr. 41 (1987-88) følgende:
«For å legge grunnlaget for mer like
forhold og større fellesfølelse helsepersonellgruppene
imellom, vil departementet utrede spørsmålet om
en felles helsepersonellov.»
I innstilling til nevnte melding, Innst. S. nr. 120 (1988-89),
uttalte sosialkomiteen følgende:
«I den grad regelverket stenger for rasjonelt
arbeid og fornuftig samarbeid mellom fagpersonell, bør departementet
arbeide frem et regelverk som åpner for større
smidighet og effektivitet. Det tjener ingen at en yrkesgruppe bruker
regelverket til å monopolisere enkelte oppgaver til seg
selv, dersom disse billigere, bedre og mer effektivt kunne utføres
av andre eller av flere yrkesgrupper.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter at det skal være en felles helsepersonellov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet gir
sin fulle støtte til forslaget om en ens felles helsepersonellov
som vil forhindre en fortsatt bruk av regelverk fra ulike særlover
til monopolisering av spesielle arbeidsoppgaver blant ulike grupper
helsepersonell.
Komiteen har merket seg at lovforslaget
i Ot.prp. nr. 13 (1998-99) ivaretar mange av de synspunkter høringsinstansene
reiste i forhold til høringsnotatet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, støtter
de endringene Regjeringen har gjort for å følge
opp dette. Det gjelder bl.a. en bedre regulering av det medisinskfaglige
ansvaret, bedre samordning av informasjon til pasienter, innskrenking
av departementets rett til å beordre helsepersonell, og
at én person skal gis et overordnet ansvar for hver journal.
Komiteen er kjent med at flere profesjoner
som i dag har egne lover, helst vil beholde disse, fordi de oppfattes
som gode og velfungerende lover. Komiteen støtter
likevel innføringen av en felles lov for helsepersonell.
Den nye helsepersonelloven vil bidra til et ryddigere og mer ensartet
lovverk for helsepersonell. Den vil gi myndighetene bedre oversikts-
og styringsmuligheter, og bidra til å styrke pasientenes rettigheter
og helsepersonells rettssikkerhet.
Komiteen mener at et viktig mål for en
felles lov for alt helsepersonell må være at den
kan bidra til å minske omfanget av ansvars- og kompetansestrid mellom
de ulike profesjonsgruppene i helsevesenet, og slik gi en mer effektiv
og hensiktsmessig utnyttelse av personellressursene i helsevesenet.
Komiteen viser til at en felles lov for alt helsepersonell
ikke kan være uttømmende, og at en rekke spørsmål
må løses gjennom forskrifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har likevel tatt sikte på å løse
flere spørsmål i lovteksten, slik at antallet
forskriftshjemler og omfanget av de spørsmål departementet
senere må ta stilling til gjennom forskrifter, begrenses.
Komiteen viser til at Aarbakke-utvalget
(NOU 1998:21) bl.a. har vurdert hvilken plass alternativ medisin
skal ha i tilknytning til det etablerte helsevesenet, drøftet
spørsmål om en registerordning for å skille ut
seriøse utøvere og drøftet godkjenningsordninger for
grupper av alternative medisinske utøvere og krav til utdanning
for slik godkjenning. Komiteen forutsetter at departementet
legger frem en egen sak for Stortinget på grunnlag av denne
innstillingen og vil derfor ikke nå gå inn på spørsmålene
knyttet til dette. Komiteen har merket seg at forslaget
om å endre kvakksalverloven først og fremst har
betydning for helsepersonell slik det er definert i § 3.
Helsepersonell (også alternative utøvere i den
grad de yter helsehjelp innen helsetjenesten) skal etter dette ikke
omfattes av kvakksalverloven. Komiteen er enig i
dette. Komiteen viser til at Helseministeren i brev
av 16. mars 1999 til saksordfører påpeker
at
«endringene i kvakksalverloven innebærer
ingen endring i bestemmelsene om hva andre enn leger og tannleger
har lov til å utføre, eller tilsynet med alternative
utøvere så lenge denne foregår utenfor
helsetjenesten.»
Komiteen støtter opprettelsen av Statens
helsepersonellnemnd som en uavhengig klageinstans i forhold til
Statens helsetilsyns beslutninger om administrative reaksjoner overfor
helsepersonell. Dette vil styrke helsepersonells rettssikkerhet
og samtidig bidra til å avlaste domstolene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at en lovfesting av meldeplikt for bierverv
i helsepersonelloven reiser spørsmålet om lignende
lovfesting av bierverv for andre grupper offentlig og privat ansatte. Disse
medlemmer vil be Regjeringen vurdere effekten av å ha
en slik særbestemmelse for helsepersonell og konsekvensene
og hensiktsmessigheten av å gi tilsvarende regler for andre
grupper offentlig og privat ansatte der det er viktig å bevare
tilliten til deres uavhengighet, f.eks. ulike grupper høgskole-
og universitetsansatte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at definisjonen av helsepersonell etter denne loven innebærer
en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Utvidelsen innebærer
at også andre enn de med offentlig godkjenning og autorisasjon
skal regnes som helsepersonell. Begrunnelsen er at alle som gir
helsehjelp innen helsetjenesten, bør omfattes av plikten
til forsvarlighet og taushet om pasientinformasjon, og at tilsynsmyndighetene
kan føre tilsyn med disse. På denne måten
understrekes lovens hovedformål om pasientsikkerhet.
Flertallet viser til at yrkesutøvelse
av ikke-autorisert personell utenfor helsetjenesten faller utenfor lovens
virkeområde. Således vil ikke alternative behandlere
som utøver selvstendig virksomhet, falle inn under loven.
Komiteen viser til at det i brev av
3. mars 1999 og 23. mars 1999 fra Den norske lægeforening
er reist spørsmål ved om definisjonen av helsepersonell
i § 3 kan bli en sirkeldefinisjon og avstedkomme
tolkningsproblemer. På bakgrunn av dette er to alternative formuleringer
til paragrafen forelagt departementet. Komiteen viser
til at departementet ikke finner behov for ytterligere presisering
av begrepene helsepersonell og helseinstitusjon. Komiteen har
forholdt seg til departementets vurdering.
Med helsehjelp mener komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet enhver handling som har forebyggende,
diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål.
Videre mener disse medlemmer at helsetjenestene skal
omfattes av lov om kommunehelsetjeneste, lov om spesialisthelsetjeneste
og lov om tannhelsetjeneste.
Komiteen støtter forslaget
om å lovfeste en generell plikt for helsepersonell til
forsvarlig yrkesutøvelse.
Komiteen mener at det foreliggende lovutkast til
ny og samlet helsepersonellov vil styrke medisinsk forsvarlighet
og rettssikkerhet overfor pasientene, idet loven på dette
punkt omfatter alt personell som jobber i forhold til eller med
pasienter på ulike nivå.
Komiteen påpeker at selv om arbeidsgiver
gis plikt til å innrette virksomheten slik at helsepersonell blir
i stand til å oppfylle forsvarlighetskravet, har det enkelte
helsepersonell også et individuelt ansvar for å ivareta
dette i forbindelse med egen yrkesutøvelse.
Komiteen har merket seg at bestemmelsen om forsvarlighet
i den nye helsepersonelloven i hovedsak innebærer en videreføring
av gjeldende rett.
Komiteen merker seg at i forhold til tidligere lovgivning
er kravet til faglig forsvarlighet konkretisert og at kravet gjelder
alt helsepersonell. Komiteen viser til at begrepet
forsvarlighet er en rettslig standard som innebærer en
differensiering ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner og situasjonen
for øvrig. Komiteen har videre merket seg
at det med kvalifikasjoner siktes til formelle og reelle kvalifikasjoner,
dvs. helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring.
Komiteen viser til at det generelle forsvarlighetskravet
vil sette grenser for hva andre enn kvalifisert helsepersonell kan
utføre. Komiteen vil videre understreke
at det generelle forsvarlighetskravet innebærer plikt for
alt helsepersonell til å holde seg innen sitt fagområde,
og ikke overskride sine faglige kvalifikasjoner.
Komiteen har videre merket seg at helsepersonell
ikke kan instrueres av arbeidsgiver eller andre til å utføre
handlinger som de anser å være i strid med kravet
til forsvarlighet.
Komiteen viser til at forsvarlighetsplikten også innebærer
et krav om å innhente nødvendig bistand, videre
henvise pasienter samt å innse sin egen begrensning.
Komiteen viser til at det etter høringsrunden
er tatt inn et nytt tredje ledd som presiserer at ved samarbeid
mellom ulike typer helsepersonell er det legen/tannlegen
som tar beslutninger i medisinske/odontologiske spørsmål
vedrørende undersøkelse og behandling av pasienten.
Komiteen ser at det kan være vanskelig å trekke
klare grenser når det gjelder hva som skal defineres som
medisinske spørsmål i forhold til andre fagområder,
men at hensikten med bestemmelsen er å hindre at helsepersonell
overprøver beslutninger som er fattet av personell med
bedre faglige forutsetninger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
presiserer at helsepersonell kan yte den hjelp de er kvalifisert
for, i samsvar med kravet til forsvarlighet. Av dette følger
f.eks. at en psykolog er kvalifisert til å treffe avgjørelser
i psykologfaglige spørsmål og til å behandle
psykiske lidelser på selvstendig grunnlag. Det samme gjelder
andre grupper autorisert helsepersonell, som kiropraktorer, fysioterapeuter
og jordmødre innen deres fagområder.
Flertallet viser til at selv om leger er best
faglig kvalifisert og tar beslutning i et medisinsk spørsmål,
kan utførelsen av helsehjelpen overlates til samarbeidende
personell. Kravet til at legen skal ta beslutninger i medisinske
spørsmål, utelukker ikke at annet helsepersonell
kan utføre enkel diagnostikk og gi pasienter oppfølging,
pleie og omsorg.
Flertallet viser til Helseministerens brev av 22.
februar 1999 til saksordfører der han uttaler:
«I alle tilfelle er dette uttrykk som henviser
til et skjønn, og der innholdet må fastsettes
ut fra en konkret tolking i de enkelte tilfelle. En rekke helsefagutdanninger
gir kvalifikasjoner som karakteriseres som medisinske kvalifikasjoner.
Med uttrykket «medisinske spørsmål»er
i stor grad ment de spørsmål hvor leger har medisinske
kvalifikasjoner som odontologer, kiropraktorer eller andre ikke
har.»
Flertallet peker på at bestemmelsen om
at leger skal ta beslutninger i medisinske spørsmål,
gjelder konkrete behandlingssituasjoner, og ikke organisatoriske
spørsmål knyttet til f.eks. ledelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
sterkt understreke behovet for at den organisatoriske helsetjeneste,
det være seg i spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten, legger
forholdene slik til rette at helsepersonell som omfattes av denne
lov, gis muligheter for å gjennomføre de oppgaver
de er forpliktet til.
Disse medlemmer ser det som uheldig at lovforslaget
ikke legger opp til en faglig og ledelsesmessig organisasjonsstruktur
i helsetjenesten, men overlater dette særdeles viktige
forhold til arbeidsgiver/sykehusene. Disse medlemmer vil
fortsatt hevde at den som har det medisinske ansvaret for pasientens
behandling i helsetjenesten, også skal ha nødvendig
myndighet, noe som etter disse medlemmers mening
tilsier at ledere i kliniske avdelinger bør være
leger med lederkompetanse. Disse medlemmer finner
det viktig å understreke at det kun er medisineren som
har en tilstrekkelig faglig og allsidig bakgrunn for å ta
det totale ansvaret for behandling av syke mennesker så vel
innen somatikken som innen psykiatrien. Et slikt standpunkt mener disse
medlemmer ikke er i strid med at det enkelte autoriserte helsepersonell
har et selvstendig ansvar for å yte en forsvarlig helsetjeneste
på sitt faglige nivå. Disse medlemmer viser
for øvrig til at de vil komme tilbake med konkrete forslag
i denne sammenheng i forbindelse med behandlingen av spesialisthelsetjenesteloven.
Disse medlemmer viser til at Stortinget har til
behandling en revisjon av pasientskadeerstatningsloven, og disse
medlemmer mener i denne sammenheng at skadeerstatningsloven
også bør omfatte privat legevirksomhet og private
helsetilbud som klinikker og sykehus. Disse medlemmer vil
komme tilbake til dette under sosialkomiteens behandling av pasientskadeerstatningsloven.
Komiteen viser til at helsepersonell
bare kan delegere oppgaver han/hun har faglig eller lovtildelt kompetanse
til å utføre. Komiteen viser videre
til at oppgavetildelingen forutsettes å være personlig,
og at det må sikres at den som overlates oppgaven, har
de nødvendige kvalifikasjoner for å utføre
disse på en faglig forsvarlig måte.
Komiteen slutter seg til forslaget
i paragrafen om et eksplisitt forbud mot at helsepersonell mottar gaver
eller andre ytelser som er egnet til å påvirke
deres tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte.
Komiteen understreker at bestemmelsen i utgangspunktet
ikke rammer internasjonale kongresser, forskningssamlinger, kurs
og andre arrangementer som helsepersonell har faglig utbytte av,
selv om kun én eller noen få produsenter står
som arrangør eller sponsor. En del av kunnskapsoverføringen
til helsepersonell foregår i regi av den legemiddelprodusenten som
har stått for kunnskaps- og produktutviklingen. Komiteen forutsetter
at programmet på slike arrangementer skal være
faglig forsvarlig, og at bruk av bestemte produkter eller tjenester
ikke er et vilkår for deltakelse på arrangementet.
Komiteen er kjent med at Legemiddelindustriforeningen
har vedtatt et nytt etisk regelverk som har til hensikt å styrke
det faglige innholdet og redusere de utenomfaglige elementene i
forbindelse med konferanser og seminarer som arrangeres av legemiddelselskapene. Komiteen mener
det er positivt at legemiddelindustrien selv har tatt opp disse
problemene. Den nye helsepersonelloven gir klare regler å forholde seg
til for helsepersonell og produsenter og tjenesteytere.
Komiteen mener det er en grunnleggende
pasientrettighet å få informasjon om egen helsetilstand
og det helsetilbud som gis i form av undersøkelser, diagnostikk,
behandling, pleie og omsorg. Tilstrekkelig informasjon er avgjørende
for at det kan gis et informert samtykke til helsehjelp. Helsepersonell
som gir informasjon, må så langt som mulig forsikre
seg om at pasienten har forstått de opplysninger som gis.
Komiteen er kjent med at en vesentlig del av pasientklager
dreier seg om klager på mangelfull/dårlig
informasjon. Hvilken informasjon som gis, på hvilken måte
og hvem som er ansvarlig for dette, er av vesentlig betydning for
pasientene ved siden av at informasjonen er samordnet og opplysende. Komiteen har
merket seg at det ikke uttrykkelig sies hvem som kan gis informasjon. Komiteen vil
presisere at den som har krav på informasjon, er pasient
og pårørende etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2
til 3-4.
Komiteen viser til at det i høringsutkastet
til ny helsepersonellov ble foreslått å pålegge
alt helsepersonell plikt til å gi pasientene informasjon
innen sitt fagområde. I høringsrunden påpekte
bl.a. Statens helsetilsyn og Norsk Revmatikerforbund behovet for
koordinering av ansvar for informasjon til pasienten i situasjoner
der flere grupper helsepersonell er involvert.
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen følger opp
dette. Etter bestemmelsen har alt helsepersonell ansvar for å gi
informasjon til pasient m.v. Komiteen forstår
bestemmelsen slik at informasjon som gis, skal være innen
rammene av det enkelte helsepersonells ansvarsområde og
kompetanse i samsvar med forsvarlighetskravet i § 4.
I helseinstitusjoner, der pasienten mottar helsehjelp fra ulike
personer og helsepersonell, vil det være behov for at informasjonen
til pasienten samordnes for å sikre at pasienten får
riktig informasjon. I bestemmelsen pålegges helseinstitusjonen å utpeke
hvem som skal være ansvarlig for informasjonen som skal
gis. For øvrig mener komiteen at ved at
det utpekes en informasjonsansvarlig, fritas ikke helsepersonell
fra å gi informasjon innenfor sitt ansvarsområde
og som de er nærmest til å gi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre forutsetter at institusjonen i tråd
med forsvarlighetskravet utpeker den som har ansvaret for medisinsk
behandling og oppfølging av den enkelte pasient. Disse
medlemmer viser til forslaget i ny lov om spesialisthelsetjenesten om å innføre
pasientansvarlig lege ved sykehusene. Disse medlemmer finner
det derfor naturlig at den som utpekes i somatiske sykehus, vil
være behandlende lege, i psykiatriske klinikker lege eller
psykolog, i helseinstitusjoner uten lege den som ut fra institusjonens
karakter er ansvarlig for pasientens behandling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at virksomheten selv må vurdere hvordan dette
best kan gjennomføres ut fra interne organisasjonsforhold.
Komiteen peker på betydningen
av å hindre at ukoordinert informasjon fra flere hold gir
pasienten et uklart og forvirrende bilde av egen helsetilstand.
Helseinstitusjonene må selv utarbeide rutiner som sikrer at
denne bestemmelsen kan overholdes.
Komiteen påpeker at helsepersonell også har plikt
til å gi informasjon i tilfeller der de har grunn til å tro
at pasienten har fått eller kan få skader som
følge av helsehjelpen.
Komiteen viser til at bestemmelsene om helsepersonells
plikt til å gi informasjon må sees i sammenheng
med bestemmelsene om pasientenes rett til å få informasjon
i pasientrettighetsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 10 første
ledd lyde:
Den som yter helsehjelp, skal innenfor egen yrkesutøvelse
gi informasjon til pasient og den som har krav på det,
etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2 til § 3-4.
I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum
gis av pasientansvarlig lege eller den som helseinsstitusjonen utpeker.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at ikke alle helseinstitusjoner vil bli omfattet
av spesialisthelsetjenesteloven og ordningen med pasientansvarlig
lege. Ot.prp. nr. 10 (1998-99) Om lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. utelukker heller ikke at pasientansvarlig kan være
en annen enn lege, f.eks. en sykepleier. For institusjoner som omfattes
av kommunehelsetjenesteloven, vil det ikke finnes bestemmelser om
pasientansvarlig lege. Flertallet viser til at denne
bestemmelsen må sees i sammenheng med forslag i ny lov
om spesialisthelsetjenesten om at departementet i forskrift kan
gi nærmere bestemmelser for pasientansvarlig lege og tilsvarende ordninger
for annet helsepersonell.
Flertallet opprettholder derfor forslaget i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
ikke utvide retten til andre enn leger og tannleger når
det gjelder å forskrive reseptbelagte medikamenter og fremmer
følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 11 første
ledd lyde:
Bare leger og tannleger kan rekvirere reseptbelagte legemidler.»
Komiteen støtter bestemmelsen
om at markedsføring av helsetjenester skal være
forsvarlig, nøktern og saklig. Komiteen mener
at dette gjelder både for helsepersonells markedsføring
av egen helsehjelp, og for markedsføring av virksomheter
som tilbyr helsehjelp.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at bestemmelsen supplerer bestemmelsene om dette i markedsføringsloven.
Helsetjenesters spesielle karakter tilsier et behov for skjerpede
krav til nøkternhet og saklighet i markedsføringen
av disse, utover det som følger av markedsføringsloven.
Flertallet merker seg at Statens helsetilsyn skal
føre tilsyn med at bestemmelsen blir overholdt, og kan
reagere på brudd med administrative reaksjoner.
Når det gjelder markedsføring av
helsetjenester, mener komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre at det ikke skulle være grunn
til å legge ytterligere begrensninger på markedsføring
av helsetjenester utover de bestemmelser som gjelder i markedsføringsloven. Disse
medlemmer støtter derfor ikke at departementet
gis forskriftshjemmel for ytterligere regulering.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 13 lyde:
§ 13 Markedsføring
Markedsføring av helsetjeneste skal være forsvarlig,
nøktern og saklig.
Ved markedsføring av virksomhet som yter helsehjelp,
gjelder første ledd tilsvarende.
For øvrig gjelder lov om kontroll med markedsføring
og avtalevilkår.»
Komiteen viser til at bestemmelsen
om beordring av helsepersonell til vaktordninger i stor grad viderefører
gjeldende rett. Departementet kan med hjemmel i den nye helsepersonellovens § 14
pålegge helsepersonell å delta i vaktordninger
på det stedet der de bor eller arbeider, som f. eks. lege-
eller tannlegevakt. Slike vaktordninger er viktige for å gi
pasientene trygghet for tilgang til nødvendig helsehjelp
uavhengig av klokkeslett eller dag.
Komiteen viser til at bestemmelser om departementets
rett til beordring av helsepersonell under ekstraordinære
forhold som naturkatastrofer, større ulykker o.l. naturlig
hører inn under lov om helsemessig beredskap. Lov om vern
mot smittsomme sykdommer gir hjemmel for beordring av helsepersonell ved
utbrudd av allmennfarlige, smittsomme sykdommer.
Komiteen viser til at sykehusenes plikt til å yte øyeblikkelig
hjelp videreføres i forslaget til ny lov om spesialisthelsetjenesten.
Dette er ansvar for ledelsen ved sykehusene, som har myndighet til å organisere virksomheten
og etablere vaktordninger som setter sykehusene i stand til å overholde
denne forpliktelsen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, slutter
seg til at departementet ikke følger opp høringsutkastets
forslag om å åpne for beordring i strid med arbeidsmiljøloven
og arbeidstvistloven for å kunne ivareta sykehusenes plikt
til å yte øyeblikkelig hjelp i akutte situasjoner,
som følge av f.eks. langvarige arbeidskonflikter. Det ble
i høringsrunden pekt på at en slik beordringsadgang
kan bli misbrukt av arbeidsgiver.
Komiteen har tillit til at partene
i eventuelle arbeidskonflikter ikke opptrer på en måte
som kan sette liv og helse i fare. Dersom sykehusenes muligheter
til å gi øyeblikkelig hjelp skulle bli truet av
en langvarig arbeidskonflikt, kan myndighetene gripe inn med tvungen
lønnsnemnd.
Komiteen viser til at det i lovforslagets § 16 presiseres
at virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres slik at helsepersonellet
blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. Komiteen er
enig i at det stilles et slikt krav til virksomheter som yter helsetjenester,
enten de er offentlige eller private.
Komiteen viser til at departementet i § 16
også foreslår hjemmel for forskrift om internkontroll
og forskrift om organisering av virksomhet. Departementets myndighet
til å gi forskrift om internkontroll følger allerede
av tilsynsloven. I brev til saksordfører datert 22. februar
1999 bekrefter departementet dette, og peker på at forskriftshjemmelen
er tatt inn i helsepersonelloven av rent pedagogiske årsaker.
Komiteen viser til at departementet i brev til saksordfører
av 22. februar 1999 viser til at hjemmelen er foreslått
med tanke på å sikre forsvarlighet i organisasjonene.
Den vil først og fremst være aktuell å bruke
hvis det er nødvendig for å sikre forsvarlig pasientbehandling.
Departementet presiserer at det er en hjemmel som er tenkt brukt
bare i unntakstilfeller.
Komiteen viser til at den foreslåtte § 16
skiller seg fra lovens øvrige bestemmelser i det at den
omhandler organisering av virksomhet, mens lovens øvrige
bestemmelser omhandler helsepersonells plikter og rettigheter.
Komiteen mener det er hensiktsmessig at helseinstitusjoners
plikt til å organisere seg slik at helsepersonell blir
i stand til å overholde sine lovpålagte plikter,
understrekes i helsepersonelloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det store antall selvstendig næringsdrivende
og private virksomheter knyttet til allmennpraksis ikke omfattes
av spesialisthelsetjenesten, slik at en bestemmelse i ny spesialisthelsetjenestelov
ikke vil kunne ivareta de samme interesser som § 16
i helsepersonelloven. På denne bakgrunn vil disse medlemmer opprettholde
forskriftshjemmelen i § 16 andre ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre kan ikke se at pedagogiske hensyn nødvendiggjør
forskriftshjemmelen om internkontroll i helsepersonelloven.
Disse medlemmer ser heller ikke behovet for bestemmelser
om generell organisering av virksomheter i helsevesenet i helsepersonelloven.
Forhold knyttet til dette, og det eventuelle behovet for forskriftshjemler,
må vurderes i forbindelse med forslaget til ny lov om spesialisthelsetjenesten.
Disse medlemmer vil stemme mot § 16
andre ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det i dag ikke fins bestemmelser som direkte regulerer
helsepersonells bierverv, men har merket seg at adgangen til bierverv heller
ikke i dag er ubegrenset. Begrensningene følger av kravet
til forsvarlighet, lojalitetsplikten overfor hovedarbeidsgiver og
det forhold at offentlige ansatt helsepersonell er underlagt reglene
om inhabilitet i forvaltningsloven.
Spørsmålet er derfor om det likevel kan være
hensiktsmessig å ta inn en egen bestemmelse om adgangen
til bierverv i den nye helsepersonelloven. Flertallet har
merket seg at hverken Sverige eller Danmark har lovregulert biervervsvirksomheten,
men nøyer seg med avtaleregulering.
Flertallet har merket seg at blant høringsinstansene
støttet bl.a. KS og Sykepleierforbundet at det bør
lovfestes meldeplikt. KS understreket at meldeplikten bør
være automatisk for å unngå ulik praksis fra
fylke til fylke. Flertallet har merket seg at Arbeidstilsynet
i høringen pekte på at regulering av bierverv
ikke nødvendigvis frigjør ressurser, da effekten kan
bli at helsepersonell tar ut mer fritid. Dessuten kan man få en «tilbakeslagseffekt» hvor
offentlige stillinger blir mindre attraktive. Flertallet har
videre merket seg at KUF anførte at dersom det skal innføres særregler
om meldeplikt for en gruppe statsansatte, bør disse begrunnes
i habilitetshensyn. Ettersom hovedarbeidsgiver ikke vil kunne pålegge
arbeidstaker å bruke all sin kapasitet i hovedstillingen,
kan man neppe argumentere med at arbeid i fritiden tilkjennegir
at arbeidstaker har ledig kapasitet. Flertallet mener det
er viktig å utforme en eventuell meldeplikt slik at den
ikke får slike uheldige konsekvenser som bl.a. Arbeidstilsynet
og KUF har pekt på.
Flertallet har merket seg at departementet erkjenner
at bierverv har klare positive virkninger bl.a. ved at det kan øke
det samlede helsetilbudet og gi helsepersonell nyttig erfaring.
Flertallet har også merket seg at departementet
viser til at bierverv kan medføre negative konsekvenser.
Biervervet kan bli så omfattende at det kan gå utover
hovedervervet, dernest kan helsepersonell som følge av
bierverv havne i interesse- eller lojalitetskonflikter med hovedarbeidsgiver.
Og til sist peker departementet på at bierverv kan være
egnet til å svekke tilliten til at offentlig ansatt helsepersonell treffer
avgjørelser på grunnlag av rent faglige og samfunnsøkonomiske
vurderinger.
Flertallet viser til at departementet har vurdert ulike
måter å regulere bierverv på, f.eks.
gjennom endring i arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven
eller ved at regler om bierverv nedfelles i etiske retningslinjer
for yrkesgruppene.
Departementet konkluderer imidlertid med at det er mest hensiktsmessig å hjemle
regler om helsepersonells meldeplikt i forhold til bierverv i lov
om helsepersonell. Flertallet har merket seg at det
er helsepersonellfaglige bierverv som skal omfattes av meldeplikten
og at eierinteresser m.v. i virksomhet som driver helsepersonellvirksomhet
også faller inn under meldeplikten.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vurderer
den foreslåtte bestemmelsen som en lovfesting av dagens
praksis og dermed ikke som et ønske om å innskrenke
det positive bidraget ulike former for fritidspraksis og bierverv i
dag gir til det norske helsevesenet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til departementets forslag til § 19.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke gi sin tilslutning til at helsepersonellets biverv blir regulert
i lovteksten. Dette kan få som konsekvens, etter disse
medlemmers mening, at den verdifulle innsatsen og pasientbehandlingen
som i dag utføres av helsepersonell som biverv, kan bli
betydelig redusert, og dette er, etter disse medlemmers skjønn,
ikke ønskelig med den underkapasitet en i dag har på helsetjenester,
ikke minst innen spesialisthelsetjenesten. En lovfesting av og regulering
av biverv, særlig for leger og legespesialister, kan også svekke
rekrutteringen til offentlige legestillinger, noe som etter disse
medlemmers skjønn ikke er ønskelig. Disse
medlemmer mener at et alternativ til lovregulering når
det gjelder biverv og meldeplikt, er at problematikken nedfelles
i etiske retningslinjer for yrkesgruppene. Slike regler kan tas
inn i personalreglementet ved de ulike institusjoner, og meldeplikten
kan således bli en del av ansettelsesvilkårene.
Fordelen ved en slik ordning er at helsepersonell vil bli informert
ved ansettelsen og kan da i utgangspunktet ta standpunkt til gjeldende
reglement om eventuell meldeplikt.
Disse medlemmer vil stemme mot lovforslagets § 19.
Komiteen vil understreke at taushetsplikten
er avgjørende for å bevare og styrke pasientens
tillit til helsepersonellet og helsevesenet. Uten et sterkt personvern
gjennom klare regler om taushetsplikt for alt helsepersonell, og
godt avgrensede unntaksbestemmelser ut fra «need-to-know»-prinsippet,
risikerer vi at enkeltmennesker unnlater å oppsøke
helsevesenet. Dette prinsippet må også være
førende i forhold til lovens kapittel 6 Opplysningsplikt,
kapittel 7 Meldeplikt og kapittel 8 Dokumentasjonsplikt.
Komiteen er derfor tilfreds med at taushetspliktbestemmelsene
i det alt vesentlige er en videreføring og klargjøring
av bestemmelsene i gjeldende rett.
Komiteen slutter seg til at alt helsepersonell som
yter helsehjelp, omfattes av den yrkesmessige taushetsplikt, og
at bestemmelsen ikke innebærer noen liberalisering når
det gjelder informasjonsadgang for personell.
Komiteen viser til brev fra Helseministeren
til saksordfører datert 19. mars 1999. For at
man skal kunne presumere at samtykke foreligger, må det
være åpenbart eller utvilsomt i pasientens interesse
at slikt samtykke presumeres. Det er videre et krav at pasienten
ikke selv er i stand til å gi samtykke. I motsatt fall må pasienten
selv gi samtykke.
Komiteen viser til at denne tolkningen av «samtykke» er
i overensstemmelse med alminnelig rettsoppfatning innen helseretten
for når et samtykke foreligger, jf. samtykke til helsehjelp.
Når det gjelder samtykke til å gi
informasjon, er komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
enig i at pårørendes krav på informasjon
som hovedregel må stå tilbake for pasientens ønsker. Flertallet viser
til at barneloven og legeloven gir barn økende grad av
medbestemmelse og selvbestemmelse. Barn mellom 12 og 16 år
kan be om og få medhold i at helseopplysninger ikke gis
videre til foreldre eller foresatte, dersom legen mener ønsket bør
respekteres. Ungdom over 16 år kan nekte å samtykke
i at foreldre/foresatte får opplysninger med mindre
informasjon er nødvendig for å ivareta foreldreansvaret
etter barneloven. Flertallet slutter seg til dette. Flertallet forutsetter
likevel at helsepersonell samtaler og drøfter slike situasjoner
med unge pasienter med sikte på et best mulig tillitsforhold
også mellom foreldre og barn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
også i denne sammenheng gi uttrykk for at de mener at den
helsemessig myndighetsalder bør settes til 18 år,
noe disse medlemmer vil komme tilbake til under behandling
av spesialisthelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 22
andre og tredje ledd lyde:
For personer under 18 år gjelder reglene i pasientrettighetsloven § 4-4
og 3-4 andre ledd tilsvarende for samtykke etter første
ledd.
For personer over 18 år som ikke er i stand til å vurdere
spørsmål om samtykke av grunner som er nevnt i
pasientrettighetsloven § 3-3 andre ledd, kan nærmeste
pårørende gi samtykke etter første ledd.»
Komiteen har merket seg at loven har
en generell unntaksbestemmelse fra taushetsplikten (§ 23
nr. 4) som er en videreføring av den såkalte rettsstridsreservasjonen «særlige
grunner» i legeloven § 31. Paragrafen
medfører ingen realitetsendring. Komiteen er
enig i at hensyn som taler for å bryte taushetsplikten må veie
vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet,
og at det derfor i det alt vesentlige vil være tale om
nødrettsbetraktninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener at unntak
fra taushetsplikten bør være færrest
mulig og gi minst mulig rom for helsepersonells individuelle tolkninger
og skjønn. Disse medlemmer kan ikke se at
ordlyden i § 23 nr. 2 eller departementets kommentarer
til bestemmelsen gir klarhet i hvilke forhold bestemmelsen er ment å dekke.
Bestemmelsen synes ikke å ha en selvstendig betydning i
forhold til pasientens samtykke i § 22 eller de øvrige
unntakene fra taushetsplikten i § 23. Disse medlemmer finner
unntaket så uklart og generelt at det kan misforstås
av helsepersonell.
Disse medlemmer kan heller ikke se behovet for
dette unntaket i tillegg til de andre generelle unntak, jf. bl.a.
unntaket i punkt 4 i Regjeringens forslag.
Disse medlemmer vil stemme imot § 23
nr. 2 i lovforslaget.
Komiteen har merket seg at bestemmelsens første
ledd er en videreføring av legeloven § 37.
Bestemmelsen gjelder nå generelt for alt helsepersonell. Annet
ledd er nytt.
Komiteen viser til at spørsmålet
om opplysninger etter en persons død oppstår ofte
for domstolene, f. eks. i forbindelse med arvetvister. I slike situasjoner kan
partene ha ulike interesser med hensyn til om opplysninger skal
gis eller ikke. Komiteen mener det ikke bør
være slik at den part som har noe å tjene på det,
skal kunne hindre at opplysninger gis ved å påberope
seg at det ikke foreligger vektige grunner for å gi opplysningene.
I forbindelse med slike saker for domstolene bør utgangspunktet
være at det foreligger vektige grunner for at opplysningene
skal gis. Komiteen understreker at forholdet mellom
første og annet ledd er slik at den rett nærmeste
pårørende har etter annet ledd, ikke må få hindre
andre pårørende eller andre i å få opplysninger,
hvis vilkårene etter første ledd er oppfylt.
Komiteen har merket seg at § 25
i hovedsak er en videreføring av legeloven § 34.
Dette betyr at helsepersonell i utgangspunktet kan gi opplysninger
til samarbeidende personell for det formål å gi
forsvarlig helsehjelp til pasienten. Opplysninger kan ikke gis dersom
pasienten motsetter seg det. Komiteen er enig i denne
løsning.
Komiteen viser til at det i § 25
benyttes begrepet «samarbeidende personell» i
stedet for «helsepersonell og medhjelper». Departementet
angir at dette er en redaksjonell endring, som er gjort for å synliggjøre at
opplysninger kan gis andre enn medhjelpere, f.eks. til helsepersonell
i andre avdelinger i sykehus eller til helsepersonell utenfor sykehuset
eller i andre virksomheter.
Komiteen antar det ikke har vært meningen å begrense
adgangen til å gi opplysninger til helsepersonell, jf.
ordlyden «samarbeidende personell». For helsepersonell
vil det være mest aktuelt å gi opplysninger til
annet helsepersonell i forbindelse med behandling og annen helsehjelp. Komiteen mener
imidlertid at det ikke kan være avgjørende for
opplysningsadgangen om det dreier seg om helsepersonell eller annet personell
såfremt vilkårene for å gi opplysninger
foreligger. Komiteen viser til at det avgjørende
etter bestemmelsen vil være hvorvidt det er nødvendig å gi opplysningene
til det samarbeidende personellet for å yte forsvarlig
helsehjelp.
Komiteen har videre merket seg at det i forbindelse
med høringen til NOU 1993:33 ble reist innsigelser mot
denne bestemmelsen fordi den ikke i tilstrekkelig grad løser
de problemer som reiser seg i forbindelse med det tverretatlige
samarbeid som foregår i kommunene. Selv om det i en del
tilfeller kan synes faglig nødvendig å drøfte
en pasient uten vedkommendes samtykke, foreslår departementet
likevel ikke å åpne adgang til dette pga. faren
for utglidning og misbruk. Komiteen er enig i dette
og mener tverrfaglig samarbeid bør være forankret
i pasientens/klientens medvirkning og samtykke i tråd
med at brukerinteressene søkes styrket i all ny lovgivning.
Komiteen er innforstått med at forsvarlighetskravet
kan føre til at opplysninger utleveres til annet personell
selv om pasienten motsetter seg det, men da bare etter § 23
nr. 4.
Komiteen har merket seg at det i § 26
foreslås en ny bestemmelse om at den som yter helsehjelp,
kan gi taushetsbelagte opplysninger videre til virksomhetens ledelse
dersom det er nødvendig for å kunne gi helsehjelp
eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten, men at
det så langt mulig skal gjøres uten individualiserende
kjennetegn. Komiteen har også merket seg
at pasienten kan motsette seg slik utlevering, men at det krever
en aktiv handling fra pasienten fordi det ikke er påkrevd å spørre
pasienten i det enkelte tilfelle. Det er bare når helsepersonell
har grunn til å tro at pasienten ville ha innvendinger,
at pasientens samtykke skal innhentes.
Komiteen viser til at praksis har vist at det
i stor grad er behov for å gi taushetsbelagt informasjon
til administrasjonen, og at en derfor bør ha et klart hjemmelsgrunnlag. Komiteen antar
at et krav til samtykke fra pasienten hver gang slik informasjon
skal utleveres, vil være unødig ressurs- og tidkrevende.
Samtidig ser komiteen behov for at pasienten kan
nekte at informasjon blir gitt. Komiteen støtter
derfor lovforslagets § 26.
Komiteen slutter seg til at det i § 29
fastlegges at opplysninger kan tas i bruk til forskning. Komiteen har
merket seg at begrepene medisinsk og odontologisk forskning i legeloven
og tannlegeloven er erstattet med begrepet forskning for å unngå en
utilsiktet innsnevring av virkeområdet, og er enig i dette.
Når det gjelder spørsmålet om å utlevere
taushetsbelagte opplysninger til forsikring, kredittinstitusjoner
o. l. når pasienten har samtykket, er komiteen, i
likhet med departementet, i tvil om det foreligger tilstrekkelig
grad av frivillighet for pasienten. Det kan også reises
spørsmål om og i tilfelle hvilke taushetsbelagte
opplysninger det bør være tillatt å stille
krav om tilgang på som forutsetning for en forsikringsavtale. Komiteen har
merket seg at det er nedsatt et utvalg som skal utrede utlevering
av helseopplysninger til forsikringsselskaper og foreslå regulering
på området. Komiteen forutsetter
at departementet legger frem en sak for Stortinget på bakgrunn
av utvalgets innstilling. Komiteen vil for øvrig
peke på at det kan være grunn til å vurdere
nærmere hvilke helseopplysninger om forsikringstagers livsstil
forsikringsselskaper skal kunne kreve svar på.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak for Stortinget
der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal ha rett til å gå i å kreve
utlevering av taushetsbelagte helseopplysninger og opplysninger
om personlig livsstil som grunnlag for forsikringsavtale.»
Komiteen viser til at lov om medisinsk bruk av bioteknologi
fastsetter at «Det er forbudt å be om, motta,
besitte eller bruke opplysninger om en annen person som er fremkommet
ved genetiske undersøkelser» (§ 6-7
første ledd), og at «Det er forbudt å spørre om
genetiske undersøkelser har vært utført» (§ 6-7 andre
ledd).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det ikke under noen omstendighet bør være tillatt
for helsetjenesten å gi opplysninger om gentesting til
forsikringsselskap eller kredittinstitusjoner selv om pasientene
har gitt sitt samtykke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
gi uttrykk for fortsatt uenighet i at helsepersonell i henhold til
sosialtjenesteloven er pålagt meldeplikt til sosialetat
og barneverntjenesten. Disse medlemmer vil stemme
mot lovforslagets § 32.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sin merknad til § 32 og vil stemme mot lovforslagets § 33.
Komiteen er enig i at det foreslås
en hjemmel for Kongen til å opprette og godkjenne helseregistre
i den grad dette er nødvendig for en forsvarlig styring og
utvikling av helsetjenesten. Komiteen vil imidlertid
understreke at det bare unntaksvis må gis anledning til å gi
videre identifiserbare opplysninger til helseregistre. Komiteen har
merket seg at departementet vil legge frem en egen lov om helseregistre
der man vil få en langt grundigere vurdering av de mange personvernspørsmålene
som knytter seg til slike registre. Komiteen er enig
i at det ikke bør være kurant å opprette
nye registre og informasjonssystemer. Det må alltid være
en avveining av behovet for informasjonsinnhenting og hensynet til
personvernet. Det er likevel grunn til å understreke at
formålet med så vel de generelle helseregistre
som de spesifikke sykdomsregistrene er å bedre og effektivisere
helsetilbudet til pasientene. Ikke minst sykdomsregistre, som f. eks.
MS-registeret, er ofte sterkt ønsket ikke bare av fagfolk
og forskere, men også av de berørte pasientene
fordi de ser på slike registre som en sikkerhet for at de
raskere får tilgang på nye behandlingsmuligheter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter forslaget om å knytte plikt til å føre
journal til det å gi helsehjelp, og ikke til profesjon
som tidligere.
Komiteen merker seg at den som yter
helsehjelp, har plikt til å føre journal, og at
denne plikten ikke gjelder personell som har en støttende
eller underordnet funksjon i forhold til annet helsepersonell. De
ulike grupper helsepersonell har ansvar for at relevante opplysninger
knyttet til eget fagfelt journalføres.
Komiteen ser positivt på forslaget om
at det i helseinstitusjoner skal utpekes én person som
skal ha det overordnede ansvar for den enkelte journal og hvilke
opplysninger som tas inn i journalen. Komiteen er
tilfreds med at departementet har fulgt opp de høringsuttalelsene
som advarte mot en generell journalplikt for alt helsepersonell
uten at noen gis et koordineringsansvar for hva som skal dokumenteres
i hver enkelt journal. Det ville fort resultert i store og uoversiktlige
journaler, som ville vært lite hensiktsmessige arbeidsverktøy
for helsepersonell.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til kommentarer under § 10 og støtter proposisjonens
forslag til § 39 andre ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre forutsetter at den som utpekes som ansvarlig
for journalen, er pasientens behandlingsansvarlige lege eller den
som ut fra institusjonens karakter har behandlingsansvar for pasienten. Disse
medlemmer forutsetter videre at det som hovedregel er samme
person som har overordnet ansvar både for pasientens journal,
derunder plikt til å gi pasienten innsyn i egen journal
og informasjon til denne pasienten.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 39
andre ledd lyde:
I helseinstitusjoner skal pasientansvarlig lege eller den person
institusjonen har utpekt, ha det overordnede ansvaret for den enkelte
journal, og herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal
stå i pasientjournalen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 39
andre ledd lyde:
I helseinstitusjoner som har pasientansvarlig lege, skal denne
ha det fulle og hele ansvar for pasientens journal.»
Komiteen vil støtte forslaget
i lovproposisjonen om egenjournal. Komiteen sier
seg glad for at departementet i forskrift skal kunne pålegge
helsepersonell å føre en journal som pasienten
oppbevarer selv, såkalt egenjournal.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:44 (1993-94) og vil sterkt anbefale departementet å benytte
seg av denne forskriftsretten, slik at man får gjennomført ordningen
med egenjournal innen rimelig tid.
Komiteen viser til at journalen skal
inneholde korrekte og fullstendige opplysninger om pasienten og
den helsehjelp som gis. Departementet kan gjennom forskrift gi nærmere
regler om pasientjournalens innhold.
Komiteen viser til at pasientjournal defineres som
all informasjon om pasienten som lagres som grunnlag for undersøkelser,
diagnostisering, behandling eller annen oppfølging av pasienten. Komiteen mener
dokumentasjonen bør være begrenset til informasjon
som er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp,
og for å oppfylle annet informasjonsansvar.
Den som utpekes som ansvarlig for en pasients journal, har ansvar
for at denne struktureres på en slik måte at den
kan fungere som et hensiktsmessig arbeidsverktøy.
Komiteen viser til høringsuttalelse fra
Ryggforeningen i Norge, hvor det ble påpekt at pasientgrupper
opplever det som et problem at leger og annet helsepersonell journalfører
psykiatriske og psykosomatiske diagnoser, uten at slike diagnoser
begrunnes i journalen. Slike diagnoser oppleves ofte som svært belastende,
samtidig som det er vanskelig å få slettet eller
rettet dem, fordi det i dag er uklart om legen har plikt til å journalføre
begrunnelsen for diagnosen.
Komiteen ber departementet innarbeide krav i journalforskriften
til at grunnlaget for diagnosen skal framgå, og til at
diagnosen skal være underbygget i journalen.
Komiteen merker seg at den som yter
helsehjelp, har plikt til å gi innsyn i journalen til den
som har krav på det etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven.
Komiteen viser til at forslaget i hovedsak
viderefører gjeldende rett når det gjelder adgang
til å rette i journalen. Helsepersonell skal etter krav
fra den opplysningen gjelder, eller etter eget tiltak, rette feilaktige,
mangelfulle eller utilbørlige opplysninger eller utsagn
i en journal. Retting skal ikke skje ved av opplysninger slettes.
Komiteen merker seg at pasientens rett
til å få slettet opplysninger i journalen stort
sett videreføres i samsvar med dagens praksis, men med
en noe utvidet rett til sletting av opplysninger som er feilaktige
eller svært belastende for pasienten.
Komiteen har merket seg at det foreslås
at ikke bare leger og tannleger nå skal gis autorisasjon,
men at alle grupper som oppfyller kravene til det, skal autoriseres
i stedet for å få offentlig godkjenning. Komiteen er
enig i at dette kan være gunstig ut fra pasientenes krav
på å bli beskyttet mot ukyndige utøvere,
kontroll med helsepersonellets yrkesutøvelse bl.a. gjennom
mulighet til å tilbakekalle autorisasjonen, og at autorisasjon
gir en garanti for personellets kunnskapsnivå og skikkethet. Komiteen slutter
seg til at de viktigste kriteriene for å gi helsepersonell
autorisasjon er at de arbeider selvstendig og har utstrakt pasientkontakt.
Komiteen viser til proposisjonens prinsipielle begrunnelse
for autorisasjonsgiving til yrkesgrupper og er enig i denne.
Komiteen støtter departementets forslag
om en betydelig utvidelse av autorisasjonsberettigede helsegrupperinger.
Dette vil etter komiteens mening styrke den faglige
ansvarlighet i pasientbehandlingen, det være seg i annenlinjetjenesten
som i primærhelsetjenesten.
Komiteen finner det godtgjort at ortoptister arbeider
selvstendig og har utstrakt direkte pasientkontakt. Komiteen er
gjort kjent med at ortoptistenes høgskoleutdanning er minimum
3-årig. Ortoptistene bidrar i utdannelsen av øyespesialister
gjennom instruksjon i daglig poliklinisk praksis og kursvirksomhet.
Ortoptister behandler særlig barn for skjeling og ulike
samsynsproblemer og øyenmuskulaturforstyrrelser. Komiteen har
merket seg at både Norsk Øyelegeforening, Norges
Optikerforbund, Norsk Sykepleierforbund og Norsk Helse- og Sosialforbund støtter
ortoptistenes ønske om autorisasjon. Komiteen vil
på bakgrunn av nye opplysninger om ortopistenes utdanning
i samråd med departementet gå inn for at disse
autoriseres.
Komiteen har merket seg at apotekteknikere står
for 90 prosent av all kunde- og pasientkontakt i apotekene. De har
3-årig videregående opplæring i likhet
med for eksempel helsesekretærene. Komiteen mener
at apotekerteknikerne bør autoriseres da disse har ansvarsfulle
og betydelige arbeidsoppgaver idet det er de som oftest møter
brukeren ved skranken i apotekene, og som dermed er de første
som gir informasjon og veiledning til pasientene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at lovfesting
vil være en uforholdsmessig omstendelig vei å gå for
autorisasjon av nye grupper helsepersonell, og vil være
en fremgangsmåte som er ressurskrevende sett i forhold
til reguleringens detaljnivå. Flertallet vil
opprettholde forslaget i proposisjonens § 48
fjerde ledd, som er i samsvar med § 1 i nåværende
helsepersonellov.
Komiteens medlemmer fra Høyre kan ikke
lenger se behovet for å ha en egen forskriftshjemmel for å gi
autorisasjon til nye grupper. Når departementet selv har
foreslått betegnelsen autorisasjon innført for
de fleste grupper helsepersonell, er det etter disse medlemmers oppfatning ønskelig
at også fremtidige grupper som måtte bli gitt
autorisasjon, inntas i loven. Det vil være mer ryddig og
gjøre loven komplett. Det er også ønskelig
at Stortinget får anledning til å ta stilling
til hvilke nye grupper som vurderes for autorisasjon. Disse
medlemmer kan ikke se at det er et tungtveiende argument
når det hevdes at en trenger en forskriftshjemmel fordi «det
er vanskelig å forutse om andre grupper bør komme
inn under loven, og i tilfelle hvilke» (s. 242). Tvert
imot mener disse medlemmer departementet selv har
levert den beste begrunnelsen for lovfesting ved å peke
på at «hensynet til at regler blir gjenstand for
grundig debatt og behandling, hensynet til informasjon og hensynet
til tilgjengelighet taler normalt for å bruke lovformen». Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn stemme mot lovforslagets § 48
fjerde ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
fremmer følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 48
første ledd lyde:
Autorisasjonsordningen etter denne lov omfatter følgende
grupper helsepersonell:
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det ikke er hensiktsmessig at Stortinget i lovs form tar stilling
til hvilke yrkesgrupper som skal gis autorisasjon som helsepersonell, men
at dette kan avgjøres av departementet. På denne bakgrunn
fremmer dette medlem følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 48
lyde:
§ 48 Autorisasjon
Departementet kan gi autorisasjon etter søknad. Ved
avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet,
innhold og formålet med utdanningen, i hvilken utstrekning
yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering
med andre land.
Rett til autorisasjon etter søknad har den som:
a) har avlagt eksamen i vedkommende
fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående
opplæring,
b) har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i
forskrift gitt av departementet,
c) har avlagt skriftlig løfte fastsatt i forskrift
av departementet,
d) er under 75 år og
e) ikke er uegnet for yrket.
Rett til autorisasjon etter søknad har også den som:
a) har utenlandsk eksamen som
anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen,
b) har utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale
om gjensidig godkjenning etter § 52, eller
c) på annen måte har godtgjort å ha
den nødvendige kyndighet.
Departementet kan i forskrift fastsette tilleggskrav for autorisasjon
for den enkelte helsepersonellgruppe, herunder at kravene skal gjelde
for de som allerede har autorisasjon eller offentlig godkjenning
ved forskriftens ikrafttredelse.»
Komiteen slutter seg til at kravet
om å være under 75 år for å få autorisasjon
og lisens opprettholdes. Komiteen vil imidlertid
understreke at det både av hensyn til den enkelte yrkesutøver,
dennes pasienter og for samfunnet, som har mangel på mange
kategorier helsepersonell, er ønskelig å legge
til rette for at eldre yrkesutøvere kan fortsette i sitt
yrke dersom de ønsker det og fortsatt er skikket til det.
Komiteen vil derfor understreke at lisens etter
søknad kan gis til helsepersonell over 75 år som
for øvrig fyller vilkårene til autorisasjon.
Komiteen slutter seg til at det opprettes
en Statens helsepersonellnemnd som en ny uavhengig klageinstans.
Det vil styrke rettssikkerheten for helsepersonell og trolig skape
allmenn tillit til systemet at man får to forvaltningsmessige
instanser ved formelle reaksjoner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter seg til organiseringen av
Statens helsepesonellnemnd.
Flertallet vil anta at tilsynssaker etter den
nye loven vil dekke et stort spekter, og at det i mange saker vil
være slik at sakkyndige vurderinger vil ha liten relevans
til vedkommende helsepersonells yrkesutøvelse eller eventuelle
pliktbrudd. Flertallet antar det også vil
kunne bli vanskelig å finne sakkyndige i enhver sak som
angår klage på advarsel, suspensjon, osv. Flertallet antar
at et absolutt krav om sakkyndige i alle saker vil kunne innebære
unødig ressursbruk, og vil opprettholde proposisjonens § 69
tredje ledd som gir adgang til oppnevning av to sakkyndige for bistand
i den enkelte sak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti støtter
etablering av en Statens helsepersonellnemnd som en ny uavhengig
klageinstans. Disse medlemmer mener imidlertid at
antall medlemmer i helsepersonellnemnda bør begrenses til fem
personer, hvorav to jurister, to med helsefaglig bakgrunn og en
legrepresentant.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 69
andre ledd lyde:
Statens helsepersonellnemnd skal bestå av to jurister
hvorav en er leder av nemnda, samt to personer med helsefaglig bakgrunn
og en legrepresentant.»
Disse medlemmer mener at nemnda skal oppnevne
to sakkyndige med spesiell innsikt i fagfeltet for bistand i den
enkelte sak slik at klageren er sikker på at nemndas avgjørelse
blir truffet på grunnlag av best mulig innsikt i det aktuelle
fagfeltet. Disse medlemmer fremmer derfor følgende
forslag:
«I lov om helsepersonell m.v. skal § 69
tredje ledd lyde:
Statens helsepersonellnemnd skal oppnevne to sakkyndige for bistand
i den enkelte sak.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
tilsvarende når pasientskadeloven skal behandles, foreslå at
Pasientskadenemnda også skal ha fem medlemmer. Det er viktig
at den nye helsepersonalnemnda jobber raskt og effektivt, og at man
ikke opplever den samme situasjon som vi i lang tid har hatt når
det gjelder tidsfaktoren for behandling av klager via fylkeslegene
og Statens helsetilsyn.
Komiteen er enig i at den som har autorisasjon, lisens
eller spesialistgodkjenning, har rett til å benytte slik
yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell. Komiteen vil
understreke at dette ikke innebærer at det innføres
yrkesmonopol for autoriserte grupper. I kap. 4.3.4, side 47 i proposisjonen
konkluderes det med at departementet ikke ønsker å foreslå regler
om monopol for enkelte helsepersonellgrupper idet forsvarlighetskravet
i § 4 er ment å regulere yrkesutøvelsen
i tilstrekkelig grad.
Komiteen viser til Helseministerens brev av 19.
mars 1999 til saksordfører der det heter at
«I særskilte merknader til § 74
om bruk av beskyttet tittel, fremgår det imidlertid at
bestemmelsen kan innebære et forbud for andre enn autoriserte
kiropraktorer å annonsere at de driver «kiropraktikk»,
fordi dette kan villede pasienten til å tro at utøveren
er autorisert kiropraktor.»
I tilfeller hvor flere grupper enn de som er autorisert helsepersonell,
har kvalifikasjoner til å yte en bestemt type helsehjelp,
skal det etter komiteens mening ikke være
forbudt å kunngjøre eller annonsere virksomheten.
Så lenge man har lov til å yte en tjeneste, ville
det være urimelig å nekte annonsering eller kunngjøring
av helsehjelpen. Komiteen forutsetter at slik annonsering
eller kunngjøring skal være nøktern og
saklig.
Komiteen slutter seg til at kvakksalverlovens virkeområde
innskrenkes til å gjelde personell som ikke defineres som
helsepersonell etter denne lov. Det enkelte helsepersonells plikt
til forsvarlig yrkesutøvelse følger heretter av
forsvarlighetskravet i helsepersonelloven.