Etter gjeldende rett kan en arving som går konkurs fritt
gi avkall på fremtidig arv. En konkursskyldner kan imidlertid
ikke avslå arv som faller i den tid konkursbehandlingen
pågår. Arven tilfaller dermed kreditorene.
Utvalget foreslår at dekningsloven endres slik at konkursskyldneren
gis rett til å avslå falt arv også under
konkursbehandlingen.
I høringsrunden har Den norske Dommerforening under
tvil støttet forslaget.
Departementet følger opp forslaget i dekningsloven §§ 2-12
og 5-3.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Det følger av dekningsloven § 1-6
annet ledd at reglene om uoppfylte kontrakters stilling i dekningsloven
kapittel 7 skal gjelde tilsvarende ved gjeldsforhandling dersom
ikke annet er bestemt.
Utvalget foreslår at reglene om uoppfylte kontrakters
stilling ved gjeldsforhandling innarbeides direkte i dekningsloven
kapittel 7. I tillegg foreslår utvalget også visse
realitetsendringer. Hovedtrekkene i utvalgets forslag kan skisseres
slik: Skyldnerens avtaler skal i utgangspunktet løpe videre
også etter åpning av gjeldsforhandling. Det er
ikke nødvendig med noen særskilt inntreden eller
samtykke fra gjeldsnemndas side, og selve åpningen av gjeldsforhandlingen
skal vanligvis ikke kunne påberopes som grunnlag for heving
av en avtale. Utvalget foreslår at skyldneren skal stå fritt
til å velge hvilke avtaler som skal omfattes av gjeldsordningen,
men at en avtale bare vil være omfattet dersom medkontrahenten
meddeles dette senest ved utsendelsen av forslaget til gjeldsordning.
Ingen høringsinstanser går imot forslaget.
Departementet slutter seg i det vesentligste til endringene.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Arbeidsavtalers stilling i konkurs har hittil ikke vært
lovregulert. I mandatet ble utvalget bedt om å foreslå en
regulering av konkursens virkning på skyldnerens arbeidsavtaler.
Utvalget foreslår at konkursboet uten særskilt vedtakelse
trer inn i arbeidsavtale med den som er ansatt i skyldnerens ervervsvirksomhet.
Senest tre uker etter konkursåpningen skal boet likevel
skriftlig kunne erklære at det ikke trer inn i arbeidsavtalen.
Erklæringen skal også opplyse om arbeidstakerens
rettigheter og plikter i forbindelse med konkursen. Arbeidstakeren
plikter å arbeide for boet i treukersperioden mens boet
tar stilling til om det skal tre inn i arbeidsavtalen.
Hvis boet trer inn, blir det etter utvalgets forslag berettiget
og forpliktet etter avtalen, og lønnskrav dekkes som massefordringer.
Begge parter får en særlig adgang til å si
opp avtalen med én måneds varsel. Hvis boet ikke
trer inn i arbeidsavtalen, anses den ansatte å ha mottatt
oppsigelse på konkursåpningstidspunktet. Utvalget
foreslår at arbeidstakeren skal ha rett til å ta
annet arbeid i oppsigelsestiden. Videre skal arbeidstakeren fortsatt
kunne kreve sin lønn som dividendefordring, men inntekt
fra annet arbeid skal da gå til fradrag. Det foreslås
dessuten at den som ikke har fått annet arbeid, må melde
seg arbeidsledig og erklære seg villig til å ta
tilvist arbeid for å kunne kreve dividende. Den ansatte
skal også ha plikt til å utføre arbeid
for konkursboet i oppsigelsestiden, dersom vedkommende ikke har
fått annet arbeid. For øvrig skal vederlag for
arbeid som er utført før boet har tatt stilling
til om det skal tre inn, dekkes som massefordring. Det samme gjelder
vederlag for arbeid som utføres etter at erklæringen
om at boet ikke trer inn, er mottatt.
Få høringsinstanser har realitetsmerknader
til forslaget. Av de som uttaler seg, er ingen imot at det gis en
positiv bestemmelse om arbeidsavtalers stilling ved konkurs. Landsorganisasjonen
i Norge (LO) stiller seg mer generelt kritisk til det nærmere
innholdet i forslaget. Etter LOs syn er ikke arbeidsrettslige hensyn
tilstrekkelig reflektert i forslaget, og LO motsetter seg at de
alminnelige regler om oppsigelse ikke skal gjelde ved konkurs. LO
mener videre at det bør utformes en regel som medfører
at boet blir bundet av tariffavtalen, subsidiært at reglene
i arbeidsmiljøloven kapittel XII A om arbeidstakernes rettigheter
ved virksomhetsoverdragelse m.v. blir innpasset i forslaget. Direktoratet
for arbeidstilsynet har også innsigelser til reguleringen
av oppsigelsesspørsmålet.
Departementet foreslår en spesialbestemmelse i dekningsloven § 7-11
om arbeidsavtalers stilling i konkurs som i hovedtrekk samsvarer
med utvalgets forslag. På enkelte punkter har departementet
likevel valgt en annen løsning enn utvalget.
Departementet er enig med LO i at det ikke kan være
en stor belastning for boet å sende ut en standard oppsigelse
etter arbeidsmiljøloven § 57 så snart
det har bestemt seg for ikke å tre inn i arbeidsavtalen,
og foreslår at boet i disse tilfellene pålegges å sende
en oppsigelse etter arbeidsmiljølovens regler.
Utvalgets forslag om å la oppsigelsesfristen løpe allerede
fra konkursåpningstidspunktet, gir et lett håndterlig
skjæringstidspunkt. Etter departementets syn bør
imidlertid arbeidsmiljølovens alminnelige regler gjelde
også på dette punktet, slik at fristen normalt
regnes fra første månedsskifte etter at oppsigelsen
fant sted.
Departementet finner i denne omgang ikke grunn til å gå nærmere
inn på LOs forslag om at boet automatisk skal tre inn i
eventuelle tariffavtaler. Spørsmålet bør
ses i sammenheng med spørsmål Arbeidsrettsrådet
nå utreder nærmere.
Komiteen er tilfreds med at arbeidsavtales
stilling ved konkurs nå blir lovregulert. Komiteen er enig
i at boet pålegges å sende ut en oppsigelse etter arbeidsmiljølovens
regler hvis det bestemmer seg for ikke å tre inn i arbeidsavtalen.
Komiteen mener at skjæringstidspunktet
for når oppsigelsesfristen begynner å løpe
må være fra da oppsigelsen finner sted, og ikke
fra konkursåpningen. Det vil bli mest i samsvar med praksis
ellers. Komiteen slutter seg til at arbeidsmiljølovens
alminnelige regler må gjelde på dette punktet
slik at fristen normalt regnes fra første månedsskifte
etter at oppsigelsen fant sted, og ikke knyttes til konkursåpningstidspunktet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet peker
videre på at det er viktig at de ansatte blir vernet, og
i minst mulig grad skadelidende ved en konkurs. Det er naturlig
at arbeidstakerne ikke blir dårligere stilt ved en konkurs
enn ved annen virksomhetsoverdragelse. Disse medlemmer viser
til LOs høringsuttalelse, hvor det blant annet blir pekt
på at en tariffavtale ofte er en del av arbeidstakernes
personlige arbeidsavtale. Disse medlemmer ser at det
kan være hensiktsmessig og praktisk å pålegge konkursboet å videreføre
tariffavtaler, siden boet trer inn i arbeidsavtalene. I den forbindelsen
viser disse medlemmer til arbeidsmiljølovens
kapittel 12 a om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse
m.v., og ser det også som en mulighet at disse reglene
også gjøres gjeldende for konkurser.
Disse medlemmer ber Regjeringen om raskt å følge
opp disse probemstillingene.
De fortrinnsberettigede fordringene er i dag delt inn i to klasser.
Lønns- og bidragskrav er klassifisert som fortrinnsberettigede
fordringer av første klasse, jf. dekningsloven § 9-3.
Etter dekningsloven § 9-4 regnes visse typer skatte-
og avgiftskrav som fortrinnsberettigede fordringer av annen klasse.
Ordningen med fortrinnsrett for visse fordringer har flere ganger
vært tatt opp til diskusjon uten at forslag om å oppheve
fortrinnsretten for skatte- og avgiftskravene har fått
tilslutning.
Et samlet utvalg foreslår ingen endringer i dekningsloven § 9-3
om fortrinnsretten for lønns- og bidragskrav. Et flertall
i utvalget foreslår derimot å oppheve regelen
i dekningsloven § 9-4 om fortrinnsrett for skatte-
og avgiftskravene. Etter flertallets syn foreligger det ikke tilstrekkelig
sterke hensyn for å gi statens kreditorinteresse særlig
beskyttelse. Flertallet nevner bl.a. at utviklingen internasjonalt
går i retning av å avvikle fortrinnsberettigede
fordringer. Utvalgets mindretall er kritisk til å avskaffe
fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav, og fremhever særlig
den betydning fortrinnsretten har for det offentlige.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot
at fortrinnsretten for lønns- og bidragskravene beholdes.
Når det gjelder utvalgsflertallets forslag om å avskaffe
fortrinnsretten for skatte- og avgiftskravene, støttes
dette av et flertall av høringsinstanser, bl.a. Den Norske
Advokatforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
og NHO.
Andre, bl.a. Finansdepartementet og Skattedirektoratet, er negative
til forslaget. Man viser blant annet til at det offentlige som skattekreditor
ikke står fritt til å velge sine skyldnere, og
at man heller ikke har muligheter for å sikre sine krav
med pant eller annen sikkerhet. Finansdepartementet mener for øvrig
at utvalget ikke har klarlagt tilstrekkelig hvilke økonomiske følger
det vil ha for staten å avskaffe fortrinnsretten for skatte-
og avgiftskrav.
Departementet er enig med utvalget i at fortrinnsretten for lønns-
og bidragskrav bør opprettholdes uendret, jf. dekningsloven § 9-3.
I motsetning til utvalgets flertall og et flertall av høringsinstansene
er departementet kommet til at også fortrinnsretten for
skatte- og avgiftskrav bør opprettholdes uendret. Avgjørende
for dette standpunktet er i hovedsak at en opphevelse av dekningsloven § 9-4
synes å bli for kostbar for det offentlige som skatteinnkrever.
Opplysninger innhentet fra Oslo skifterett indikerer at skattekreditor årlig
får utbetalt flere titalls millioner kroner i prioritert
dividende klasse II. Departementet legger til grunn at det offentlige
ville ha mottatt et betydelig mindre beløp dersom skatte-
og avgiftskravene bare hadde vært regnet som alminnelige
dividendefordringer.
Komiteen støtter departementets
forslag om å opprettholde fortrinnsretten for lønns-
og bidragskrav.
Komiteen støtter også departementets
syn på at fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav bør
opprettholdes.
Næringslovutvalget har foreslått en tilføyelse
i dekningsloven § 5-4 som åpner for omstøtelse
av utbetalinger etter kjøps-, leie- og tjenesteavtaler
mellom nærstående. Omstøtelse skal etter
forslaget kunne skje dersom vederlaget klart overstiger det som
ville vært avtalt mellom uavhengige avtaleparter. Forslaget
har vært forelagt Konkursrådet som har gitt det
sin tilslutning.
Justisdepartementet slutter seg til forslaget. Departementet
har tro på at forslaget kan bidra til å legge hindringer
i veien for spekulasjon i konkursinstituttet.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Utvalget foreslår at det innføres som et generelt vilkår
for omstøtelse at konkursboet har lidt et tap gjennom disposisjonen
som ønskes omstøtt. Utvalget hevder at det er
tvilsomt om et slikt tapsvilkår i dag kan oppstilles på ulovfestet
grunnlag, og finner det urimelig at en disposisjon skal kunne omstøtes
når denne ikke har påført boet et tap.
Bare noen få høringsinstanser har kommentert
utvalgets forslag.
Departementet er kommet til at forslaget ikke bør følges
opp. En vesentlig innvending mot forslaget er etter departementets
syn at et slikt vilkår kan virke prosesskapende.
Det følger av dekningsloven § 5-5
at pantsettelse og overdragelse i sikringsøyemed av enkle
pengekrav skal anses som betaling i § 5-5s forstand.
Slike disposisjoner kan dermed ikke omstøtes som pant for
eldre gjeld etter dekningsloven § 5-7.
Utvalget foreslår at særregelen i § 5-5
oppheves, og mener at slike overdragelser bør følge
samme regler som alle andre pantsettelser.
Blant høringsinstansene har bare Finansieringsselskapenes
Forening kommentert forslaget uttrykkelig. Foreningen virker skeptisk
til forslaget. Departementet er under tvil kommet til at forslaget
ikke bør følges opp, av hensyn til den tradisjonelle
factoringvirksomheten. Etter departementets oppfatning synes omstøtelsesadgangen å bli
meget vid hvis § 5-7 skal anvendes på sikringsoverdragelser
og pantsettelser som skjer som ledd i factoringforhold.
Utvalget foreslår som ny § 5-7 a i
dekningsloven en objektiv omstøtelsesregel som rammer vesentlige verdiøkninger
på pantsatte eiendeler de siste tre måneder før
fristdagen, med mindre verdiøkningen er forårsaket
av midler som panthaveren har stilt til disposisjon.
De høringsinstanser som har uttalt seg uttrykkelig om
forslaget, er alle negative. Det innvendes bl.a. at forslaget innebærer
en for sterk svekkelse av panthavers stilling.
Departementet peker på at den foreslåtte bestemmelsen
rammer meget vidt, og mener også det kan reises rettstekniske
innvendinger mot forslaget.
Utvalget foreslår at det presiseres i dekningsloven § 5-11
at etterstående rettighetshavere ikke rykker opp på prioritet
som blir ledig gjennom omstøtelse av en foranstående
rettighet. Departementet mener at endringsforslaget neppe innebærer
noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett.
Komiteen er enig i departementets vurderinger om
ikke å følge opp de nevnte forslag fra utvalget.