Etter personregisterloven § 8 har Datatilsynet
adgang til i visse tilfeller å gi den registeransvarlige pålegg
om å rette, slette eller supplere et personregister. Tilsynet
har ikke anledning til å følge opp gjennomføringen
av pålegget med virkemidler som f.eks. tvangsmulkt.
Personregisterloven § 40 pålegger
objektivt erstatningsansvar for kredittopplysningsforetak som meddeler
opplysninger i strid med lovens regler eller opplysninger som viser
seg uriktige eller åpenbart misvisende. For andre virksomheter
finnes det ingen erstatningsregel i personregisterloven, slik at
det er det alminnelige ulovfestede uaktsomhetsansvaret som gjelder.
I Innst. S. nr. 80 (1991-1992) ber justiskomiteen regjeringen vurdere
om det er ønskelig å utvide den objektive erstatningsregelen
for kredittforetak til andre typer registre og om det bør
innføres en egen lovhjemmel for oppreisningserstatning
i personregisterloven.
Personregisterloven § 38 setter straff for
forsettlige og uaktsomme overtredelser av visse bestemmelser i loven.
Artikkel 23 og 24 i EU-direktivet pålegger medlemsstatene å fastsette
sanksjoner, herunder regler om erstatning, for overtredelse av de
nasjonale bestemmelser som gis til gjennomføring av direktivet.
Utvalget foreslår en bestemmelse som gir Datatilsynet
generell hjemmel til å gi pålegg om at behandling
av personopplysninger i strid med lovens regler skal opphøre
eller bare kunne fortsette på nærmere bestemte
vilkår. Datatilsynet får kompetanse til å ilegge en
løpende tvangsmulkt når dette er nødvendig
for å sikre at pålegg blir etterlevd.
Utvalget går videre inn for at den behandlingsansvarlige
skal være ansvarlig for økonomisk tap som han
forvolder, med mindre han eller hun godtgjør at vedkommende
ikke har utvist uaktsomhet (skyldansvar med omvendt bevisbyrde).
Kredittopplysningsforetak skal, på samme måte
som i dag ha et objektivt ansvar. Utvalget frarår at det
innføres en oppreisningsregel i den nye loven.
Utvalget går inn for å sette straff for overtredelse av
en rekke av reglene i forslaget til ny personopplysningslov. Det
foreslår at straffen under særdeles skjerpende
omstendigheter kan settes til fengsel inntil to år, mens
strafferammen ellers er ett år.
Det er generell oppslutning blant høringsinstansene
om å skjerpe og utvide dagens sanksjonsbestemmelser. Enkelte
reiser imidlertid spørsmål om påleggsbestemmelsen
går langt nok. Datatilsynet foreslår en regel
som gir tilsynet adgang til å gi pålegg om at
behandlinger av personopplysninger som på grunn av sitt
omfang eller art vil virke krenkende for den enkelte skal opphøre,
eller bare kunne gjennomføres på nærmere
bestemte vilkår. Det har ikke kommet innvendinger mot forslaget
om å innføre et erstatningsansvar. Flere tar til
orde for at det også bør kunne gis erstatning
for ikke-økonomisk tap. Når det gjelder straffebestemmelse,
reiser ØKOKRIM spørsmål om strafferammen
ved særdeles skjerpende omstendigheter bør økes
til tre år.
Departementet slutter seg i hovedsak til forslagene om å utvide
og skjerpe sanksjonsmulighetene. I motsetning til utvalget mener
departementet at det er behov for en oppreisningsbestemmelse, jf.
lovutkastets § 49, og departementet finner ikke
grunn til å straffesanksjonere innsynsreglene. Strafferammen for
særlig grove overtredelser av den nye loven bør slik
departementet ser det settes til tre år.
Datatilsynet får gjennom lovforslaget til dels vide fullmakter.
En hjemmel til ut fra en helhetsvurdering å sette særlige
vilkår for særskilte behandlinger av personopplysninger,
vil i realiteten fremstå som en generell fullmakt for tilsynet
til å gjøre unntak fra og supplere lovens behandlingsregler.
Departementet går ikke inn for å gi Datatilsynet
en slik skjønnsmessig adgang til å stanse eller
sette vilkår også for behandlinger som er lovlige.
Stortinget har i Innst. S. nr. 80 (1991-1992) fra justiskomiteen
bedt Regjeringen vurdere om det er ønskelig å utvide
den objektive erstatningsregelen for kredittforetak til andre typer
registre, og om det bør innføres en egen lovhjemmel
for oppreisningserstatning i personregisterloven. Sammen med EU-direktivets
pålegg til medlemsstatene om å fastsette sanksjoner,
herunder regler om erstatning for overtredelse av de nasjonale regler
som følger av gjennomføringen av direktivet, gir
dette stortingsvedtaket etter komiteens mening et
godt utgangspunkt for vurdering av sanksjoner og erstatningsspørsmålet.
Komiteen er enig i at Datatilsynet gis en generell
adgang til å pålegge behandlingsansvarlige å stoppe
ulovlige behandlinger eller stille de nødvendige vilkår
for at behandlingen skjer i samsvar med loven.
Komiteen går inn for å gi Datatilsynet
mulighet for å ilegge løpende tvangsmulkt når
det er nødvendig for å sikre at de lovmessige
vedtak blir etterlevd. Komiteen vil understreke viktigheten
av at tilsynsmyndigheten får den nødvendige tyngde
og virkning bak sine pålegg, og mulighet til å gripe
inn raskt overfor de behandlingsansvarlige.
Komiteen er enig i lovforslaget om å innføre
en generell erstatningsregel bygget på et skyldansvar med
omvendt bevisbyrde.
Komiteen følger departementet i at loven
får en oppreisningsbestemmelse (§ 49)
og at det ikke er nødvendig å straffesanksjonere
innsynsreglene. Dette siste vil også være i samsvar
med innsynsreglene i forvaltningsloven og offentlighetsloven som
ikke er straffebelagt.
Komiteen støtter at strafferammen for
særlig grove overtredelser av loven settes til tre år. Komiteen slutter
seg også til departementets forslag om å skjerpe
skyldkravet til å omfatte både forsettlige og grovt
uaktsomme brudd på lovens regler.
Komiteen støtter Justisdepartementet
i at Datatilsynet ikke får en skjønnsmessig adgang
til å stanse eller sette vilkår også for
behandlinger som er lovlige.