1.1 Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen fremmes forslag om endringer i lov om overføring av domfelte, samtykke til ratifikasjon av avtale mellom Norge og Thailand om samarbeid om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner og samtykke til undertegning og ratifikasjon av tilleggsprotokoll til den europeiske konvensjonen om overføring av domfelte.

Forslagene til endringer i overføringsloven innebærer for det første at bilaterale avtaler om fullbyrding av utenlandske straffedommer kan gjennomføres uten ytterligere lovvedtak. Det er, med visse unntak, et vilkår at fullbyrding av dom på frihetsstraff ikke skjer uten at den domfelte samtykker. Fullbyrding av en dom på frihetsstraff i Norge skal skje i samsvar med den norske fengselslovgivningen. Den direkte foranledningen til lovforslaget er at det i 1998 ble forhandlet frem avtale om samarbeid om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner mellom Norge og Thailand som krever lovendring for å iverksettes. Da det ventes å være aktuelt å inngå flere bilaterale avtaler av denne typen, foreslår departementet en generell utvidelse av adgangen til å iverksette slike avtaler.

For det annet foreslås det endringer i overføringsloven som er nødvendige for å kunne slutte seg til en tilleggsprotokoll til overføringskonvensjonen som gjør enkelte unntak fra kravet om at den domfelte må samtykke i overføringen. Det foreslås også en viss adgang til pågripelse og fengsling i loven om fullbyrding av nordiske dommer på straff.

1.2 Bakgrunnen for proposisjonen

Nordmenn blir fra tid til annen dømt til straff i utlandet. Soning av dommer på frihetsstraff i utlandet kan være hardt og kan også vanskeliggjøre den domfeltes tilbakeføring til samfunnet. Det er derfor ønskelig at nordmenn som straffedømmes også i andre stater enn de som omfattes av europeiske konvensjoner om overføring av domfelte og om gyldigheten av straffedommer, får en mulighet for å sone straffen i Norge.

Departementet har sendt på høring forslag til endringer i overføringsloven og spørsmålet om Norge bør inngå avtale om overføring med Thailand.

De fleste høringsinstanser er positive.

1.3 Iverksetting av bilaterale avtaler om fullbyrding av straffedommer

Gjeldende rett

Overføringsloven fastsetter i § 3 at straffereaksjoner som omfattes av den europeiske konvensjonen om overføring av domfelte kan fullbyrdes i Norge etter konvensjonens regler, og i § 9 at avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som omfattes av den europeiske konvensjonen om gyldigheten av straffedommer kan fullbyrdes i Norge etter denne konvensjonens regler. Nordiske dommer reguleres av lov om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v.

I proposisjonen gjennomgås kort dansk og svensk rett på området.

I overføringslovens § 2 fastsettes det at Kongen, på grunnlag av gjensidighet, kan bestemme at loven også skal gjelde i forholdet mellom Norge og en stat som ikke er tilsluttet gyldighets- eller overføringskonvensjonene. Departementet antar imidlertid at en avtale, for å kunne gjennomføres i medhold av § 2, må ha samme materielle innehold som overførings- eller gyldighetskonvensjonene.

Bør loven åpne for gjennomføring av avtaler som avviker fra overførings- og gyldighetskonvensjonen?

Forhandlingene med Thailand har vist at det kan være vanskelig å komme til enighet om avtaler som har samme innhold som overføringskonvensjonen eller gyldighetskonvensjonen med stater som står utenfor disse konvensjonene. I høringsbrevet uttrykte departementet at man var innstilt på å foreslå en utvidet adgang til å gjennomføre avtaler om fullbyrding av utenlandske straffedommer.

Flere høringsinstanser er enige i dette utgangspunktet. Oslo statsadvokatembeter vil imidlertid begrense utvidelsen til bare å gjelde avtaler i enkelttilfeller, og mener forslaget gir en for vidtgående kompetanse til å gjennomføre generelle bilaterale avtaler som avviker fra gjeldende norsk lov.

Departementet finner det fortsatt hensiktsmessig å utvide adgangen til å iverksette bilaterale avtaler om fullbyrding av straffedommer uten ytterligere lovvedtak, jf utkast til ny § 12 i overføringsloven. Departementet kan ikke se at det er en heldig løsning i stedet å innta i loven en hjemmel til å overføre domfelte til Norge på ad hoc-basis, dvs. uten en generell avtale med domsstaten. Departementet går imidlertid inn for at det skal finnes en hjemmel til å overføre domfelte uten at det skjer i medhold av en generell avtale i tillegg til hjemmelen for å iverksette generelle avtaler.

Lovfestede vilkår for å fullbyrde utenlandske straffedommer

Departementet foreslår at der det er tale om å fullbyrde en straff på frihetsberøvelse, bør loven - i tråd med overføringskonvensjonen - stille som vilkår at den domfelte samtykker i overføring. Som i konvensjonens tilleggsprotokoll foreslås unntak fra samtykkekravet for de tilfellene der den domfelte er borger av fullbyrdingsstaten og allerede har reist dit fordi vedkommende har rømt fra domsstaten, og i de tilfellene den domfelte på grunn av et endelig utvisningsvedtak uansett må reise fra domsstaten når dommen er sonet.

Videre bør det settes som vilkår at frihetsstraff skal fullbyrdes i samsvar med reglene i fengselsloven.

Det bør derimot ikke være et vilkår at vedkommende skal kunne benådes eller at forholdet vedkommende er dømt for er straffbart også i Norge. Det bør heller ikke være noe absolutt vilkår at straffen kan settes ned til norsk maksimumsstraff. Det er ulike syn blant høringsinstansene på disse punktene, og noen mener at departementets forslag her går for langt.

Departementet mener dessuten at det ikke er nødvendig å stille som vilkår at domfelte må være avtalelandets statsborger eller ha annen tilknytning til landet for å kunne overføres.

Det understrekes at norske myndigheter må vurdere konkret i den enkelte sak om det vil være forsvarlig å påta seg å fullbyrde en annen stats straffedom, herunder om overføring vil kunne stride mot våre menneskerettslige forpliktelser. Det samme gjelder når det blir spørsmål om å overføre en straffedømt til en annen stat.

1.4 Overenskomst av 20. mai 1999 med Thailand om samarbeid om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner

Ovennevnte avtale er inntatt i vedlegg 1 til proposisjonen. I proposisjonen gjennomgås kort innholdet i avtalen. Det fremgår bl.a. at avtalen bare gjelder overføring av domfelte som er statsborgere i Norge og Thailand. Overføring kan skje hvis det foreligger en rettskraftig dom på fengselsstraff, eller særlig reaksjon for ungdomsforbrytere. Det forhold vedkommende er dømt for, må være straffbart i begge statene. Overføring kan ikke skje før den domfelte har sonet en minstedel av straffen. Det er et krav for overføring at den domfelte og begge statene samtykker, og det er i utgangspunktet fullbyrdingsstatens lovgivning og praksis som fullt ut regulerer soningen.

Departementet bemerker at avtalen avviker på en del punkter fra det som hadde vært ønskelig, bl.a. er overenskomsten begrenset til statsborgere, og fullbyrdingsstatens adgang til å benåde uten samtykke fra overføringsstaten kan i det enkelte tilfellet avskjæres. Ingen av høringsinstansene har likevel gått mot at Norge ratifiserer avtalen med Thailand, og avtalen bør etter departementets oppfatning ratifiseres.

Avtalen avviker så sterkt fra overføringskonvensjonen og gyldighetskonvensjonen at det antas at overføringsloven i dag ikke gir hjemmel til å iverksette avtalen. Den foreslåtte nye § 12 i overføringsloven vil imidlertid gi hjemmel for å foreta overføring av domfelte i medhold av avtalen.

1.5 Tilleggsprotokoll av 18. desember 1997 til overføringskonvensjonen

Europarådet åpnet 18. desember 1997 for undertegning av en tilleggsprotokoll til overføringskonvensjonen. Protokollen som trer i kraft 1. juni 2000, er inntatt i vedlegg 2 til proposisjonen.

Protokollen fastsetter i artikkel 2 at når en parts borger som er ilagt en straff i en annen parts land søker å unngå straffen ved å reise til den stat han er borger av, kan domsstaten be den andre parten om å overta straffefullbyrdingen. Fullbyrding kan skje uten at den domfelte samtykker. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at mange stater, herunder Norge, ikke utleverer egne statsborgere.

Artikkel 3 i protokollen fastsetter videre at fullbyrdingsstaten, på domsstatens anmodning, kan overta ansvaret for straffefullbyrdingen uten at den domfelte samtykker der den domfelte som følge av straffedommen mister oppholdstillatelsen i domsstaten. Her skal imidlertid den domfelte gis anledning til å gi uttrykk for sitt syn.

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot at Norge slutter seg til protokollen. Etter departementets syn bør Norge undertegne og ratifisere protokollen. Protokollen kan ikke gjennomføres i norsk rett uten en lovendring som gjør det klart at det kan gjøres unntak fra samtykkekravet i de tilfellene som nevnt.

Protokollen fastsetter at fullbyrdingsstaten kan varetektsfengsle den domfelte i påvente av at alle formaliteter er ordnet, og det er behov for å presisere dette i overføringsloven. Tilsvarende hjemmel foreslås tatt inn i den nordiske overføringsloven.

Protokollen vil for Norges del tre i kraft tre måneder etter at ratifikasjonsdokumentet er deponert ved Europarådet.

1.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Lovendringen kan gjennomføres uten at man tilfører ekstra ressurser. De administrative konsekvensene er marginale.