I proposisjonen fremmes forslag om endringer i lov om overføring
av domfelte, samtykke til ratifikasjon av avtale mellom Norge og
Thailand om samarbeid om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner
og samtykke til undertegning og ratifikasjon av tilleggsprotokoll
til den europeiske konvensjonen om overføring av domfelte.
Forslagene til endringer i overføringsloven innebærer
for det første at bilaterale avtaler om fullbyrding av
utenlandske straffedommer kan gjennomføres uten ytterligere
lovvedtak. Det er, med visse unntak, et vilkår at fullbyrding
av dom på frihetsstraff ikke skjer uten at den domfelte
samtykker. Fullbyrding av en dom på frihetsstraff i Norge
skal skje i samsvar med den norske fengselslovgivningen. Den direkte foranledningen
til lovforslaget er at det i 1998 ble forhandlet frem avtale om
samarbeid om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner mellom Norge
og Thailand som krever lovendring for å iverksettes. Da
det ventes å være aktuelt å inngå flere
bilaterale avtaler av denne typen, foreslår departementet
en generell utvidelse av adgangen til å iverksette slike
avtaler.
For det annet foreslås det endringer i overføringsloven
som er nødvendige for å kunne slutte seg til en tilleggsprotokoll
til overføringskonvensjonen som gjør enkelte unntak
fra kravet om at den domfelte må samtykke i overføringen.
Det foreslås også en viss adgang til pågripelse
og fengsling i loven om fullbyrding av nordiske dommer på straff.
Nordmenn blir fra tid til annen dømt til straff i utlandet.
Soning av dommer på frihetsstraff i utlandet kan være
hardt og kan også vanskeliggjøre den domfeltes
tilbakeføring til samfunnet. Det er derfor ønskelig
at nordmenn som straffedømmes også i andre stater
enn de som omfattes av europeiske konvensjoner om overføring
av domfelte og om gyldigheten av straffedommer, får en
mulighet for å sone straffen i Norge.
Departementet har sendt på høring forslag til
endringer i overføringsloven og spørsmålet
om Norge bør inngå avtale om overføring
med Thailand.
De fleste høringsinstanser er positive.
Overføringsloven fastsetter i § 3
at straffereaksjoner som omfattes av den europeiske konvensjonen
om overføring av domfelte kan fullbyrdes i Norge etter konvensjonens
regler, og i § 9 at avgjørelser om strafferettslige
reaksjoner som omfattes av den europeiske konvensjonen om gyldigheten
av straffedommer kan fullbyrdes i Norge etter denne konvensjonens
regler. Nordiske dommer reguleres av lov om fullbyrding av nordiske
dommer på straff m.v.
I proposisjonen gjennomgås kort dansk og svensk rett
på området.
I overføringslovens § 2 fastsettes
det at Kongen, på grunnlag av gjensidighet, kan bestemme
at loven også skal gjelde i forholdet mellom Norge og en
stat som ikke er tilsluttet gyldighets- eller overføringskonvensjonene.
Departementet antar imidlertid at en avtale, for å kunne
gjennomføres i medhold av § 2, må ha
samme materielle innehold som overførings- eller gyldighetskonvensjonene.
Forhandlingene med Thailand har vist at det kan være
vanskelig å komme til enighet om avtaler som har samme
innhold som overføringskonvensjonen eller gyldighetskonvensjonen
med stater som står utenfor disse konvensjonene. I høringsbrevet
uttrykte departementet at man var innstilt på å foreslå en
utvidet adgang til å gjennomføre avtaler om fullbyrding
av utenlandske straffedommer.
Flere høringsinstanser er enige i dette utgangspunktet.
Oslo statsadvokatembeter vil imidlertid begrense utvidelsen til
bare å gjelde avtaler i enkelttilfeller, og mener forslaget
gir en for vidtgående kompetanse til å gjennomføre
generelle bilaterale avtaler som avviker fra gjeldende norsk lov.
Departementet finner det fortsatt hensiktsmessig å utvide
adgangen til å iverksette bilaterale avtaler om fullbyrding
av straffedommer uten ytterligere lovvedtak, jf utkast til ny § 12
i overføringsloven. Departementet kan ikke se at det er
en heldig løsning i stedet å innta i loven en
hjemmel til å overføre domfelte til Norge på ad
hoc-basis, dvs. uten en generell avtale med domsstaten. Departementet
går imidlertid inn for at det skal finnes en hjemmel til å overføre
domfelte uten at det skjer i medhold av en generell avtale i tillegg
til hjemmelen for å iverksette generelle avtaler.
Departementet foreslår at der det er tale om å fullbyrde
en straff på frihetsberøvelse, bør loven
- i tråd med overføringskonvensjonen - stille
som vilkår at den domfelte samtykker i overføring.
Som i konvensjonens tilleggsprotokoll foreslås unntak fra
samtykkekravet for de tilfellene der den domfelte er borger av fullbyrdingsstaten
og allerede har reist dit fordi vedkommende har rømt fra
domsstaten, og i de tilfellene den domfelte på grunn av
et endelig utvisningsvedtak uansett må reise fra domsstaten
når dommen er sonet.
Videre bør det settes som vilkår at frihetsstraff skal
fullbyrdes i samsvar med reglene i fengselsloven.
Det bør derimot ikke være et vilkår
at vedkommende skal kunne benådes eller at forholdet vedkommende
er dømt for er straffbart også i Norge. Det bør heller
ikke være noe absolutt vilkår at straffen kan
settes ned til norsk maksimumsstraff. Det er ulike syn blant høringsinstansene
på disse punktene, og noen mener at departementets forslag
her går for langt.
Departementet mener dessuten at det ikke er nødvendig å stille
som vilkår at domfelte må være avtalelandets
statsborger eller ha annen tilknytning til landet for å kunne
overføres.
Det understrekes at norske myndigheter må vurdere konkret
i den enkelte sak om det vil være forsvarlig å påta
seg å fullbyrde en annen stats straffedom, herunder om
overføring vil kunne stride mot våre menneskerettslige
forpliktelser. Det samme gjelder når det blir spørsmål
om å overføre en straffedømt til en annen
stat.
Ovennevnte avtale er inntatt i vedlegg 1 til proposisjonen. I
proposisjonen gjennomgås kort innholdet i avtalen. Det
fremgår bl.a. at avtalen bare gjelder overføring
av domfelte som er statsborgere i Norge og Thailand. Overføring
kan skje hvis det foreligger en rettskraftig dom på fengselsstraff,
eller særlig reaksjon for ungdomsforbrytere. Det forhold
vedkommende er dømt for, må være straffbart
i begge statene. Overføring kan ikke skje før
den domfelte har sonet en minstedel av straffen. Det er et krav
for overføring at den domfelte og begge statene samtykker,
og det er i utgangspunktet fullbyrdingsstatens lovgivning og praksis
som fullt ut regulerer soningen.
Departementet bemerker at avtalen avviker på en del
punkter fra det som hadde vært ønskelig, bl.a.
er overenskomsten begrenset til statsborgere, og fullbyrdingsstatens
adgang til å benåde uten samtykke fra overføringsstaten
kan i det enkelte tilfellet avskjæres. Ingen av høringsinstansene
har likevel gått mot at Norge ratifiserer avtalen med Thailand,
og avtalen bør etter departementets oppfatning ratifiseres.
Avtalen avviker så sterkt fra overføringskonvensjonen
og gyldighetskonvensjonen at det antas at overføringsloven
i dag ikke gir hjemmel til å iverksette avtalen. Den foreslåtte
nye § 12 i overføringsloven vil imidlertid
gi hjemmel for å foreta overføring av domfelte
i medhold av avtalen.
Europarådet åpnet 18. desember 1997
for undertegning av en tilleggsprotokoll til overføringskonvensjonen.
Protokollen som trer i kraft 1. juni 2000, er inntatt i
vedlegg 2 til proposisjonen.
Protokollen fastsetter i artikkel 2 at når en parts borger
som er ilagt en straff i en annen parts land søker å unngå straffen
ved å reise til den stat han er borger av, kan domsstaten
be den andre parten om å overta straffefullbyrdingen. Fullbyrding
kan skje uten at den domfelte samtykker. Bakgrunnen for denne bestemmelsen
er at mange stater, herunder Norge, ikke utleverer egne statsborgere.
Artikkel 3 i protokollen fastsetter videre at fullbyrdingsstaten,
på domsstatens anmodning, kan overta ansvaret for straffefullbyrdingen
uten at den domfelte samtykker der den domfelte som følge
av straffedommen mister oppholdstillatelsen i domsstaten. Her skal
imidlertid den domfelte gis anledning til å gi uttrykk
for sitt syn.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot
at Norge slutter seg til protokollen. Etter departementets syn bør
Norge undertegne og ratifisere protokollen. Protokollen kan ikke
gjennomføres i norsk rett uten en lovendring som gjør
det klart at det kan gjøres unntak fra samtykkekravet i
de tilfellene som nevnt.
Protokollen fastsetter at fullbyrdingsstaten kan varetektsfengsle
den domfelte i påvente av at alle formaliteter er ordnet,
og det er behov for å presisere dette i overføringsloven.
Tilsvarende hjemmel foreslås tatt inn i den nordiske overføringsloven.
Protokollen vil for Norges del tre i kraft tre måneder
etter at ratifikasjonsdokumentet er deponert ved Europarådet.
Lovendringen kan gjennomføres uten at man tilfører
ekstra ressurser. De administrative konsekvensene er marginale.