Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks
H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Nils
A. Røhne og Gunhild Øyangen, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise
Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar
Ballo, ser det som positivt at vi får en gjennomgang
av ulike mulige tilknytningsformer for sykehusene. Komiteen vil
peke på at fylkeskommunene fortsatt har adgang til å organisere
sine sykehus som forvaltningsorganer. Komiteen vil
understreke at forslaget om fylkeskommunale selskaper stiller til
disposisjon en ny organisatorisk løsning som eventuelt
kan velges i stedet for dagens forvaltningsorganisering.
Komiteen har merket seg at bakgrunnen for forslaget
er at et flertall i Sørensenutvalget tilrådde å innføre
en ny tilknytningsform generelt for kommunale virksomheter: kommunalt
selskap.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til at denne nye organisasjonsformen begrenses til fylkeskommunal
sykehusvirksomhet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
vil peke på at nye virkemidler som innsatsstyrt finansiering,
fritt sykehusvalg og satsing på det regionale helseplanarbeidet
er viktige for å bedre situasjonen i sykehusvesenet. Dette
flertallet ser det som positivt at sykehusvesenet er blitt
mindre monopolpreget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
ser det som viktig at man ved valg av tilknytningsformer og styringsformer
finner en god balanse mellom behovet for politisk styring og sykehusenes
behov for fleksibilitet og forutberegnelighet.
Komiteen vil peke på at det
er viktig å klargjøre de forskjellige rollene
som er knyttet til styringen av sykehus. Komiteen vil
vise til at dette særlig gjelder forholdet mellom de overordnede
og fylkeskommunalt forankrede eier-, etterspørsels- og
styringsrollene og den utøvende og tjenesteytende rollen. Komiteen vil
videre peke på at det kreves bevissthet om hvordan det
skal legges til rette for utøvelse av ledelsesfunksjonen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
ser det som viktig at det er avklart hvordan det overordnede politiske
nivået i fylkeskommunen skal involveres.
Flertallet slutter seg til at fylkeskommunene gis
anledning til ulike tilknytningsformer, og at man i alle tilknytningsformene
beholder demokratiprinsippet, som innebærer at de offentlige
sykehusene skal være underlagt folkevalgt styring. Flertallet er enig
med departementet i at fylkeskommunen ved vurdering av ulike tilknytningsformer
ikke ensidig må legge vekt på konkurranseholdning,
men også ta hensyn til samarbeid mellom fylkeskommune og
sykehus og mellom sykehus i forskjellige fylkeskommuner.
Flertallet vil understreke at forvaltningsorganisering
av sykehusene kan være en tjenlig organiseringsform. Flertallet vil
vise til at forvaltningsorganisering kan legge godt til rette både
for politisk styring av sykehusene og en helhetstenkning innenfor helsesektoren
og på tvers av sektorer. Flertallet vil peke
på at det er viktig at fylkeskommunene også ser på muligheter
for å videreutvikle denne organisasjonsformen ved i større
grad å fristille sykehusene ved blant annet i sterkere
grad å delegere myndighet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at en styringsendring innenfor
dagens modell i mange tilfeller kan bli mer drifts- og kostnadseffektivt
enn en fullstendig omorganisering av virksomheten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at lovforslaget åpner for at fylkeskommunale
sykehus kan organiseres som selskaper, i loven kalt fylkeskommunalt
sykehusselskap, der siktemålet er å gi fylkeskommunene
en mulighet til større grad av fristilling for sykehusene
samtidig som det offentliges ansvar ikke svekkes, og der overordnet
styring og forvaltningsrettslige prinsipper blir ivaretatt.
Komiteen har merket seg at selskapsmodellen er
laget og tilpasset organisering av offentlig eide og finansierte
sykehus med fylkeskommunalt eierskap. Et av de viktigste elementene
er at det legges til rette for en klarere rollefordeling og ansvarsdeling
mellom oppdragsgiver, dvs. fylkeskommunen, og den som gjennomfører
sykehustjenesten, der fylkeskommunen kan stille krav til sykehusets
ytelser gjennom inngåelse av kontrakter om pasientbehandling.
Komiteen vil peke på at det er kommuneloven som
fastsetter rammene for tilknytning mellom fylkeskommunen som eier
og sykehusvirksomheten med mindre fylkeskommunen positivt har vedtatt
at tilknytningen skal reguleres med hjemmel i annen lov.
Komiteen ser det som positivt at fylkeskommunen
kan styrke sykehusenes fristilling ved å gi styret myndighet
både når det gjelder drift og organisering.
Komiteen vil peke på at fra 1. januar
2000 kan sykehusene blant annet organiseres som kommunale foretak. Komiteen vil
vise til at et sykehusforetak skal ha eget styre og daglig leder. Komiteen ser
det som positivt at denne modellen skaper et større skille mellom
bestiller og utfører, og at den gir en større
fristilling for sykehusstyret og daglig leder. Komiteen vil
peke på at man samtidig har politisk styring ved at fylkestinget
fastsetter vedtekter og velger styret. Komiteen har
merket seg at administrasjonssjefen har rett til å få sykehusforetakets
beslutninger overprøvet av fylkestinget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at aksjeselskapsformen generelt ikke er egnet til drift av
offentlig eide sykehus blant annet fordi denne tilknytningsformen
først og fremst er tilpasset styring av næringsvirksomhet
med utbytte som mål. Flertallet vil peke
på at denne målsettingen lett kan komme i konflikt
med de helsepolitiske målene.
Flertallet vil framholde at aksjeloven er en lov for
begrenset ansvar på tvers av prinsippet om fullt offentlig
ansvar.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener at det ikke skal være
anledning til å overføre offentlig eide sykehus
til aksjeselskap. Disse medlemmer viser til at det
i proposisjonen som ellers uttrykker skepsis til aksjeselskap som
driftsform for offentlig eide sykehus, er gitt en åpning
for slik selskapsform for sykehus som eies av to eller flere offentlige
eiere. Disse medlemmer viser imidlertid til helseministerens
brev av 22. mai 2000 til representanten Asmund Kristoffersen, der
det bl.a. sies:
«Det er ikke noe til hinder for at flere fylkeskommuner
sammen kan eie og drive ett eller flere sykehus som fylkeskommunalt
selskap. Et sykehusselskap med flere eiere må imidlertid
hjemles i en annen lov. Som dere peker på, er hjemmelen
gitt i lov av 29. januar 1999.»
Disse medlemmer vil under henvisning til dette
svaret vise til at en allerede har den nødvendige lovhjemmel
for at flere offentlige eiere av et eller flere sykehus kan bruke
selskapsmodellen hjemlet i ovennevnte lov, dvs. lov om interkommunale
selskap.
Disse medlemmer viser til at dersom det skulle
oppstå en situasjon der flere offentlige eiere fra ulike
forvaltningsnivå, for eksempel staten og en eller flere
fylkeskommuner, skulle ønske å eie ett eller flere sykehus,
må angjeldende departementer klargjøre og legge
fram for Stortinget forslag som sikrer nødvendig lovgrunnlag
for dette.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet har merket seg at departementet er kommet
til samme konklusjon som utvalget og høringsinstansene,
nemlig at aksjeselskapsformen normalt ikke vil være en
egnet tilknytningsform for offentlige sykehus. Disse medlemmer er
enig i dette. Disse medlemmer er også enig
med departementet i at det kan stille seg noe annerledes når
det gjelder organisering av deler av sykehusets virksomhet, og at
det i spesielle tilfeller kan oppstå behov for å benytte
aksjeselskap som eierskapsform for styring av nye typer virksomheter,
samt dersom det skulle oppstå en situasjon der flere offentlige
eiere fra ulike forvaltningsnivå, for eksempel staten og én
eller flere fylkeskommuner, skulle ønske å eie
ett eller flere sykehus. Disse medlemmer har derfor
i likhet med departementet kommet til at aksjeselskapsformen ikke
bør forbys som tilknytningsform for sykehus i dag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til at fylkeskommunene gis anledning å danne
fylkeskommunale sykehusselskap for å møte de styringsmessige
utfordringene som man står overfor i de offentlige sykehusene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke at det er en forutsetning at fylkeskommunale sykehusselskap
inngår i samarbeidet i helseregionen og er en del av de
regionale helseplanene. Det er viktig at disse sykehusene ikke ensidig
legger vekt på økonomiske motiver. Dette
flertallet slutter seg til at det er fylkeskommunen som
inngår og sier opp tariffavtale på vegne av sykehusselskapet.
Komiteen ser at det kan være
behov for at sykehusselskap har mulighet til rettslig og økonomisk å bli
en egen enhet atskilt fra eieren, slik at det kan bli en klarere
rolle- og ansvarsfordeling mellom de som eier sykehus, og de som
er ansvarlig for den daglige drift.
Komiteen vil vise til at det foregår
en rask utvikling i privat helsesektor som stiller økte
krav til det offentlige helsevesen både på tilbuds-
og etterspørselssiden.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at sykehus som organiseres som fylkeskommunale
selskap, fortsatt eies og styres av fylkeskommunen.
Flertallet vil understreke at det er den enkelte fylkeskommune
som ut fra lokale behov må vurdere om fylkeskommunale sykehusselskap
tilfredsstiller dens styringsmessige behov.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at dersom
hensikten med å gi sykehusene en friere stilling skal ha
en klar mening og virkning, så må sykehusets styre
og ledelse ha klart ansvar og i mindre grad kunne sende fra seg
oppgaver og behov for beslutninger til overordnet nivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets primære forslag til omorganisering
av helsevesenet basert på følgende momenter:
Overføring av det finansielle
ansvar for og styring av helsevesenet til staten.
Skille bestillerrollen helt fra utførerrollen ved
at staten ved Rikstrygdeverket overtar bestillerrollen.
Primær- og spesialisthelsetjenester finansieres med
refusjoner fra Rikstrygdeverket og egenandeler fra pasientene med
opphevelse av avtalestystemet.
Både offentlig og privateide sykehus mottar betaling
for utførte tjenester med innsatsbasert finansiering, betaling
for akuttberedskap etter avtale med statlig helsemyndighet og betaling
for utdanningstjenester fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
etter utdanningsavtale og eventuelt betaling for forskning etter
avtale med og fra statlig helsemyndighet.
Disse medlemmer viser for øvrig til Dokument
nr. 8:54 (1990-91) Forslag fra stortingsrepresentant John I. Alvheim
om en plan for å sikre et pasientstyrt helsevesen. Disse
medlemmer viser til at forslag basert på disse
prinsipper tidligere er nedstemt av Stortinget, og det har medført
at det fortsatt er store problemer i helsevesenet, og at særlig
sykehusene lider som et resultat av stortingsflertallets gammeldagse
helsepolitikk. Disse medlemmer vil imidlertid behandle
den foreliggende sak basert på subsidiære synspunkter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at den medisinske utviklingen
og sykehusene som kompetansebedrifter fremtvinger et behov for raske
beslutninger, noe som gjør det helt nødvendig
med en friere stilling for sykehusene enn det som er mulig innen
rammen av dagens organisasjonsform. Disse medlemmer viser
til at sykehusdrift passer dårlig inn i et forvaltningssystem
der beslutningsprosesser kan ta lang tid, hvor ansvarslinjene utviskes
og selve organisasjonsformen virker demotiverende for ledere og
ansatte. Det bør etter disse medlemmers mening
legges til rette for at sykehusene kan ta raske beslutninger når det
gjelder både drift og investering for å sikre
tilfredsstillende tilgjengelighet og kvalitet på tjenestene og
en effektiv drift av sykehusene. Beslutninger som tas nær
pasienten, gir etter disse medlemmers mening bedre
service og behandlingskvalitet.
Disse medlemmer mener at sykehusenes administrative
organisering og eierstruktur bør være et spørsmål
om hensiktsmessighet, der pasientenes tilgang til rettmessige helsetjenester
er et overordnet mål. Disse medlemmer viser
til at følgende forhold tilsier at offentlige sykehus bør
få full fristilling og operere som selvstendige enheter:
Pasientens økende krav til kvalitet
Klarere og konsise ansvarsforhold
Økt krav til kostnadseffektivitet
Fritt sykehusvalg
Innsatsstyrt finansiering
Eierstruktur
Konkurranseutsetting
Dagens nasjonale og lokale føringer i helsepolitikken
tilsier økt vekt på bruker- og markedsstyring også innen
helsevesenet. Slik disse medlemmer ser det, vil pasientenes
krav om bedre kvalitet, bedre organisering og større medvirkning
bli et allment rettskrav fra den norske befolkning i årene
som kommer. Utfordringen for våre helsemyndigheter vil
nå være å finne organisasjonsmodeller
for offentlig sykehusdrift som for det første understreker
og underbygger helsepolitiske mål og strategier, og for
det andre ivaretar pasientenes rettigheter i forhold til krav om behandling
og rehabilitering innen en rimelig tidsfrist.
Disse medlemmer viser videre til at sykehusene
i stor grad også er kunnskapsbedrifter med stor grad av
nyskapende aktiviteter på bakgrunn av klinisk forskning
og medisinsk-teknisk utvikling. Dette stiller også krav
til raske omstillinger og endringer i driftsformene, noe som krever
korte kommandolinjer. Disse medlemmer viser videre
til at dagens rollefordeling i de offentlige sykehus er preget av
at drifts- og forvaltningsspørsmål dels ivaretas
på sykehusene, og dels ivaretas og detaljstyres fra fylkeskommunenes
helseadministrasjoner. Disse medlemmer vil videre
peke på at det bør komme en avklaring når
det gjelder fylkeskommunenes ulike roller, som eierrollen, bestillerrollen
og tilbyderrollen. Det er viktig at en holder disse rollene atskilt.
Dette vil etter disse medlemmers mening føre
til mer konkurranse og bedre driftsresultater i sykehusene.
Disse medlemmer viser til at det det siste år fra
sentrale myndigheters side har vært innført en
rekke nye virkemidler i spesialisthelsetjenesten som f.eks. ISF,
fritt sykehusvalg for hele landet, utarbeidelse av regional helseplan
samt nytt legefordelingsopplegg. De nevnte virkemidler har etter disse medlemmers mening
ført til en viss konkurranse sykehusene imellom og større
brukermedvirkning i utviklingen av våre sykehustjenester.
Utviklingen har også ført til en sterkere detaljstyring
fra statens side over den fylkeskommunale sykehusvirksomhet, noe som disse
medlemmer ser som en fordel. Ikke overraskende har disse
medlemmer registrert at KS i sin høringsuttalelse
fortsatt vil opprettholde nåværende forvaltningsorganisasjon
av sine sykehus og går mot en fristilling av sykehusene
til egne rettssubjekt på dette tidspunkt.
Det er etter disse medlemmers mening særdeles
viktig at en fristilling av sykehusene i større grad klargjør
ansvarsforholdene internt i sykehuset, og at ansvaret blir personifisert
i forhold til styret og sykehusets direktør. En klargjøring
av rollefunksjonene er også nødvendig for å kunne
plassere personlig ansvar på alle nivå i det komplekse
sykehus. Det er etter disse medlemmers mening særdeles
viktig at kommandolinjene internt i sykehuset er kortest mulig. og
at det etableres klare styrings- og ansvarsforhold mellom eier,
styre og administrerende direktør.
Uavhengig av hvilken tilknytningsform en velger for de offentlige
sykehus, er det viktig at en skiller rollene som bestiller og utfører. Disse
medlemmer viser til at denne rollefordelingen og atskillelsen
av bestiller- og tilbyderrollen har man ikke tradisjon for i Norge,
og her trengs en omfattende motivering og tilrettelegging. Disse
medlemmer viser til at det er fylkeskommunene og staten
som i dag eier våre offentlige sykehus og det vil således
tillegges eieren å gå inn i bestillerrollen og
være pasientenes agenter og ivareta pasientenes/brukernes
interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at de regionale helseutvalg nå er lovhjemlet og vil
ha som hovedoppgave å få til en bedre samordning
av helsetjenesten og bedre funksjonsfordeling mellom institusjonene
i spesialisthelsetjenesten. Dette utvalget kan, om ønskelig,
tillegges rollen som bestillere av helsetjenester fra tjenestetilbyderne,
det vil si fra sykehusene. Disse medlemmer viser
videre til at det regionale helseutvalg er pålagt å utarbeide
fireårige helseplaner som skal godkjennes av departementet. Disse
medlemmer mener at det i disse helseplanene kan legge inn
regelverk om hvordan de regionale helseutvalgene kan gjennomføre
bestillerrollen. Disse medlemmer kan ikke se at formaliseringen
av regionale helseutvalg skulle kunne stå i veien for en
omdannelse av de offentlige sykehus til aksjeselskaper.
Disse medlemmer viser til at i vårt nærmeste
naboland Sverige har man over noen år etter vedtak i Landstingsforbundet
og Kommuneforbundet utviklet og stadig utvikler en bedre
bestillerrolle, selv om man vel ikke kan si at bestillerrollen i
Sverige i dag fungerer optimalt. Sverige har dog kommet et langt stykke
på vei når det gjelder kompetanse for bestillerrollen.
Det er viktig etter disse medlemmers mening at en
ved et rolleskifte respekterer hverandres roller. Dette kan i begynnelsen
kanskje fortone seg vanskeligst for fylkeskommunene som i Norge
bør ha denne rollen i forhold til tilbyderne av helsetjenester som
ofte er fylkeskommunalt eide sykehus. For å unngå denne
problematikken er det derfor etter disse medlemmers mening
særdeles viktig at sykehusene blir egne rettssubjekt med
en selvstendig økonomi og med eget personalansvar. Viktig
er det også etter disse medlemmers mening
at kjøp av helsetjenester fra tilbyderne i stor utstrekning
skjer ved vanlig anbudskjøp eller tilsvarende pris- og
forhandlingsopplegg.
Disse medlemmer viser til at de fleste offentlige
sykehus i Norge er fylkeskommunalt eide. Det er derfor naturlig
etter disse medlemmers mening at de regionale helseutvalg
i fremtiden påtar seg bestillerrollen som generelt skal
ivareta brukernes interesser for rask og effektiv behandling. I
denne bestillerrollen ligger også et ansvar for å ivareta
overnasjonale helsepolitiske målsetninger og prioriteringer. Offentlige
sykehus har i dag et stort kapasitetsproblem, mens enkelte private
helsetilbud ikke blir utnyttet fullt ut. Det må derfor
være et pålagt ansvar for de regionale helseutvalgene
at man likestiller offentlige og private tilbydere for å utnytte
kapasiteten fullt ut og for å ivareta pasienten/brukerens
interesser.
I foreliggende Ot.prp. nr. 25 (1999-2000) anbefaler Sosial- og
helsedepartementet at de offentlige sykehus får en ny tilknytningsform
som kommunale sykehusselskaper. Dette er en av flere tilknytningsformer
som omtales i NOU 1999:15, Sørensenutvalgets utredning.
Selv om disse medlemmer registrerer at det foreslåtte
sykehusselskap skal bli et eget rettssubjekt, vil det foreliggende
forslag til lov- og regelverk rundt det kommunale sykehusselskap
på en rekke viktige områder være begrensende
i forhold til den fristilling en vil kunne oppnå ved å gjøre
de offentlige sykehus om til aksjeselskap. Et sykehus som aksjeselskap
må følge aksjeloven. AS-formen gir god fleksibilitet
med korte kommandolinjer og mulighet til rask tilpasning til nye
utfordringer. Et AS vil kunne tilby tjenester til flere bestillere.
Et AS kan også skille ut deler av virksomheten som selvstendige
datterselskap i egne AS. Et AS kan selge sekundær- og tertiærfunksjoner
til «entreprenører» som har det aktuelle
fagområde som «kjerneaktivitet», og kan
investere i bygninger og utstyr etter behov. Styret vedtar et selvstendig budsjett
og instruerer direktør. Forvaltnings- og offentlighetsloven
gjelder ikke, mens arbeidsmiljøloven gjelder. Eierens styring
av aksjeselskap skjer via generalforsamling.
Disse medlemmer vil understreke den positive virkning
aksjeselskapsformen vil kunne ha på sykehusenes økonomi
og muligheter til forretningsmessig drift med overskudd og avsetting
av midler til investering i bygninger og teknisk utstyr.
Slik disse medlemmer ser det, vil aksjeselskapsformen
gi sykehuseierne, fylkene, anledning til å integrere fylkets
samlede sykehusmasse i samme aksjeselskap - som fylkets sykehusselskap
A/S. En målsetting for selskapene bør
etter disse medlemmers mening være forretningsmessig
drift med overskudd som vil skape grunnlag for både ny bygningsmasse,
vedlikehold og anskaffelse av nødvendig, moderne teknisk
utstyr, noe disse medlemmer er klar over at mange
norske sykehus har påtrengende behov for.
Disse medlemmer vil påpeke at sykehus som
aksjeselskaper også kan gi rom for overdragelse av aksjer
til private investorer slik at denne sektoren kan nyttiggjøre
seg tilgjengelig kapital i markedet til beste for brukerne av helsetjenester.
Ved drift med overskudd vil eierne, fylket eller andre, private
investorer, kunne motta utbytte eller reinvestere midlene i selskapet.
Muligheten til å ta opp lån vil også etter disse medlemmers mening
kunne gi gunstige effekter for sykehusaksjeselskaper, idet man på denne
måten kan utnytte både tidsaspektet og markedets
svingninger til å investere når dette er lønnsomt.
Investeringer i avansert og moderne teknisk og annet utstyr kan
bidra til lavere lønnsutgifter og virksom utnyttelse av dynamiske
effekter.
Disse medlemmer viser til at en tilknytningsform
med AS stiller krav til sykehuseierne at en må ha kjennskap
til aksjeloven, at aksjonærene dvs. fylkeskommunen stiller
nødvendig kapital til disposisjon, at styret i aksjeselskapet
er ryddig og representerer sykehusets interesser, ikke eierne, og
at oppdragsgivere og bestillere opptrer ryddig og følger
anbudsregler og etablerer driftsavtaler eller kontrakter
om kjøp av helsetjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det i dag finnes sykehus
i landet som drives som AS, f.eks. Lovisenberg Diakonale Sykehus.
Dette sykehuset har vært drevet som AS i en to-årsperiode,
og så langt har erfaringen med denne driftsformen vært
svært positiv både sett fra ledelsens og de ansattes
side. Disse medlemmer viser ellers til St. Görans
sykehus i Stockholm, et sykehus med ca. 200 senger, ble omgjort
til aksjeselskap - eiet av Stockholms län - i 1994. I desember
1999 ble sykehuset overtatt av et privat firma. Dette sykehus har
de seneste år, med sin AS-modell, økt produksjonen
med hele 40 pst., mens de totale driftsutgiftene bare har økt
med 10 pst. Sykehuset har således de siste tre årene
hatt betydelige overskudd hvor det er utbetalt utbytte til eierne,
som inntil desember 1999 var Stockholms län, og bedret
pensjonsforholdene for sykehusets ansatte. Fra 1. april 2000
gjøres ytterligere to sykehus i Stockholms län om
til aksjeselskap (bolag), nemlig Huddinge sjukhus og Dandryd sjukhus.
Også ved universitetssykehuset Karolinska sjukhuset er
en prosess i gang for å omdanne sykehuset til aksjeselskap
(bolag).
Slik komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det, tilfredsstiller ikke et kommunalt sykehusselskap kravet til
den fristilling som det nå er nødvendig å gi
våre offentlige sykehus for å få større
effektivitet og bedre ressursutnyttelse. Selv om et kommunalt sykehusselskap
i henhold til lovforslaget kan betraktes som et selvstendig rettssubjekt, kan
eier via selskapsmøtet på vesentlige områder
detaljstyre selskapet. Et kommunalt sykehusselskap vil ha begrensede
muligheter for å ta opp lån. Den økonomiske
frihet begrenses vesentlig ved at det etableres et selskapsmøte
som skal godkjenne budsjett og driftsplaner i motsetning til AS
hvor styret er tillagt dette ansvaret. Den vesentligste innvendingen disse medlemmer har
mot kommunalt sykehusselskap, er at man fortsatt har en betydelig
politisk styring av selskapet, idet selskapsmøtet har vesentlige
fullmakter til å gi instrukser, lage vedtekter og formålsbestemmelser
som virkemidler for politisk kontroll av selskapets drift. I det
kommunale sykehusselskap vil fortsatt forvaltningsloven og offentlighetsloven
bli gjort gjeldende. Det kommunale sykehusselskap vil heller ikke
få ansvaret for tariffavtaler. Videre vil et sykehusselskap
ikke ha muligheter til å skille ut deler av virksomheten
i egne selskaper der dette både driftsmessig, faglig og økonomisk
ville være en fordel.
Disse medlemmer finner det særlig problematisk
at Regjeringen i foreliggende proposisjon legger opp til at fylkeskommunene
som sykehuseiere fortsatt kan velge organisasjonsform og tilknytningsform,
enten ved å gå inn for det i loven foreslåtte
sykehusselskap eller opprettholde ordningen som i dag er gjeldende,
nemlig fylkeskommunalt forvaltningsorgan. Dette kan etter disse
medlemmers mening forkludre en videreutvikling av en reell
fristilling av våre offentlige sykehus og vanskeliggjøre
et skille mellom bestillerrolle og tjenesteproduksjonsrolle. Disse
medlemmer viser videre til at ulike tilknytningsformer internt
i fylkene og fylkene imellom vil gjøre sykehusorganiseringen
uoversiktlig, noe som etter disse medlemmers mening
vil være til ulempe for brukerne av sykehuset. Særlig
problematisk mener disse medlemmer det vil bli om
også våre regionsykehus, hvor noen har landsdekkende funksjoner,
kan få ulik tilknytningsform.
Disse medlemmer vil foreslå en endring
i lovteksten under § 7 hvor fylkestingene skal
fatte vedtak om å opprette fylkeskommunalt sykehusselskap for
alle sine sykehus.
Disse medlemmer og Fremskrittspartiet har etter
en totalvurdering kommet til det resultat at det foreslåtte
sykehusselskap ikke gir sykehusene den fristilling de har behov
for for å møte dagens og fremtidens krav til en
effektiv, rasjonell sykehusdrift. Det vil også etter disse
medlemmers skjønn bli vanskelig å skille
rollene fullt ut som bestiller og tjenestetilbyder ved selskapsformen.
Går en imidlertid på AS-formen, trenger en ikke
noen ny lov idet vi allerede har aksjeloven, og fylkeskommunen har,
via generalforsamlingen, også instruksjonsmyndighet i forhold
til aksjeselskapets styre.
Disse medlemmer viser til at det er de alminnelige
regler i aksjelovgivningen som gjelder for fylkeskommunene som eiere,
men det gis åpning for at kommunal revisor også kan
være revisor i et kommunalt AS. Disse medlemmer viser
videre til at i et sykehus AS med 30 ansatte eller flere, kan de
ansatte kreve å være representert i styret. Ved
hjelp av vedtekter og formålsbestemmelser kan generalforsamlingen i
et sykehus AS sette rammer for styrets handlefrihet, og generalforsamlingen
kan også pålegge styret å legge fram
virksomhetsplaner m.m. for generalforsamlingen. Disse medlemmer vil
understreke at et sykehus som AS kan pålegges å utføre
sin virksomhet i tråd med nasjonale helsepolitiske mål
og prioriteringer.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Ny lov om omdanning av sykehus til aksjeselskap
skal lyde:
§ 1 Lovens virkeområde
Denne lov gjelder alle offentlig eide sykehus.
Med offentlig eid sykehus menes sykehus som er eid av stat,
fylkeskommune eller kommune.
§ 2 Lovens formål
Denne lovs formål er å bidra til en bedre økonomisk
styring av og effektivisering av norske sykehus.
§ 3 Selskapsform
Alle sykehus som er i offentlig eie, skal organiseres som
aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, etter lov av 13. juni 1997
nr. 44 om aksjeselskaper eller lov av 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper.
§ 4 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.»
Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen medvirke til en omdannelse
av alle offentlige sykehus til aksjeselskap.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
mener sykehusene må gis en friere stilling enn i dag. Friere
sykehus er bedre sykehus. Ved å gå bort fra politisk
detaljstyring og styrke sykehusenes muligheter til å drive
på et profesjonelt grunnlag vil vi få et bedre helsevesen,
hvor sykehusene er i bedre stand til å løse sine
oppgaver slik at flere kan få bedre og raskere behandling.
Høyre ønsker en alternativ modell for organisering
av sykehussektoren hvor nasjonalt ansvar gjennom overføring
av sykehusene til staten kombineres med økt lokal frihet
for sykehusene gjennom fristilling av disse.
Statlig ansvar for sykehusene vil rydde opp i dagens uklare ansvarsforhold.
Delt ansvar mellom forvaltningsnivåene har ført
til utstrakt ansvarsfraskrivelse og spill mellom stat og fylkeskommuner.
Pasientene vil være best tjent med at ansvaret for å tilby befolkningen
spesialisthelsetjenester, entydig plasseres hos regjering og storting.
Et overordnet statlig ansvar for finansiering og funksjonsfordeling
mellom sykehusene må kombineres med utstrakt lokal frihet for
sykehusene til å organisere seg slik de selv finner det
best for å ivareta sine oppgaver.
Disse medlemmer viser til at denne modellen er
utdypet gjennom merknader og forslag i Innst. O. nr. 65 (1998-1999)
om ny lov om spesialisthelsetjenesten.
Disse medlemmer viser til Sørensen-utvalgets
innstilling (NOU 1999:15) hvor ulike tilknytningsformer for sykehus
ble vurdert. Utvalget tok utgangspunkt i at dagens styring av sykehusene
ikke fungerer tilfredsstillende: Sykehusdirektørene opplever
at de har et uklart mandat til å styre sykehusene, tilgangen
på investeringsmidler er ofte tilfeldig, ledelsen mangler
normal myndighet i personellspørsmål og utsettes
ofte for inngrep i den daglige driften. Hovedproblemet er uklarhet
rundt statens og fylkeskommunens rolle som overordnet styringsorgan.
Utvalget viser også til endrede rammebetingelser som stiller sykehusene
overfor nye utfordringer. Sykehusene må kontinuerlig forholde
seg til endringer som følge av medisinsk-teknologisk utvikling
og nye krav når det gjelder pasientrettigheter og brukerstyring,
som lovfestet rett til behandling, informasjon og medvirkning, fritt
sykehusvalg og innsatsstyrt finansiering hvor det følger
penger med pasientene.
Disse medlemmer vil understreke betydningen av å skille
bestiller- og utførerrollene når det gjelder offentlig
tjenesteproduksjon. Det offentlige bør konsentrere seg
om å ivareta bestillerrollen på vegne av innbyggerne. Disse
medlemmer understreker det offentliges ansvar for å sikre
innbyggerne tilgang til gode helsetjenester. Men offentlig ansvar
for å tilby tjenester behøver ikke innebære
offentlig produksjon. På utførersiden bør
det legges til rette for størst mulig grad av konkurranse
mellom ulike tilbydere. Fristilling av sykehus bidrar til å tydeliggjøre
skillet mellom bestiller- og utførerrollene, og legger
slik til rette for økt konkurranse innen helsesektoren. Disse
medlemmer mener konkurransen mellom sykehusene bør
styrkes ytterligere ved å slippe til private aktører
i konkurranse med det offentlige. Det vil bidra til bedre helsetjenester
og mer kostnadseffektiv produksjon av disse.
Disse medlemmer viser til at Sørensen-utvalgets
innstilling gir en bred gjennomgang av aktuelle tilknytningsformer
for sykehus, som forvaltningsorgan, kommunalt foretak, kommunalt
selskap, aksjeselskap eller stiftelse. Sørensen-utvalget
foreslår i tillegg en ny selskapsform som er spesielt tilpasset
sykehus, og som departementet følger opp gjennom forslaget
til ny lov om fylkeskommunale sykehusselskap.
Disse medlemmer viser til at flertallet i Sørensen-utvalget
understreker at sykehuseierne må få velge fritt
mellom alle de aktuelle tilknytningsformer. Flertallet ga klart
uttrykk for at «... kommunalt selskap, statsforetak, aksjeselskap
og stiftelse alle bør være tilgjengelige tilknytningsformer
for offentlige sykehus». Flertallet la også «...
avgjørende vekt på sykehuseiernes organisasjonsfrihet
som et grunnleggende demokratisk og forvaltningsmessig hensyn».
Disse medlemmer har merket seg at departementet
ikke følger opp utvalgets innstilling på dette avgjørende
punktet. Når det gjelder fylkenes muligheter til å kunne
organisere sine sykehus som aksjeselskaper, heter det i proposisjonen
at aksjeselskap normalt ikke vil være en egnet tilknytningsform
for offentlige sykehus, og at det «... bare i særlige
tilfeller vil være aktuelt å godkjenne aksjeselskapsformen
for sykehus».
Disse medlemmer mener sykehuseierne bør stå fritt
til å velge mellom alle tilgjengelige tilknytningsformer,
og at det er sykehuseierne lokalt som må vurdere hensiktsmessigheten
av de ulike alternativene. Disse medlemmer kan derfor
ikke støtte departementets forslag til godkjenningsbestemmelser, hvor
fylkeskommunalt vedtak om organisering av sykehus som eget rettssubjekt
skal forelegges departementet for godkjenning, og hvor det ved vurdering
av om godkjenning kan gis, bl.a. skal kunne legges vekt på såkalte «samfunnsmessige
hensyn». Sørensen-utvalget fremmet ikke forslag
om slike godkjenningsbestemmelser. Godkjenning av sykehus bør
skje ut fra objektive, faglige kriterier. Disse medlemmer viser
til sine merknader og forslag om dette i Innst. O. nr. 65 (1998-1999).
Disse medlemmer har merket seg departementets
kritiske vurdering når det gjelder organisering av sykehus
som aksjeselskap. Disse medlemmer viser til at Sørensen-utvalgets
vurdering av aksjeselskapsformen var mer positiv, selv om utvalget ikke
ville anbefale denne formen spesielt. Sørensen-utvalget
viser bl. a. til at aksjeselskapsformen i stor grad blir brukt av
kommunene på ulike områder, og at behovet for
styringsmuligheter blir ivaretatt gjennom særbestemmelser
i vedtektene. Utvalget viser også hvordan dette kan gjøres
for sykehus.
Disse medlemmer mener i tråd med Sørensen-utvalgets
flertall at aksjeselskapsformen bør være tilgjengelig
for sykehuseiere som ønsker å benytte denne.
Disse medlemmer viser til gode erfaringer fra
Sverige med organisering av sykehus som aksjeselskap. F.eks. har
akuttsykehuset S:t Görans Sjukhus i Stockholm vært
et offentlig eid aksjeselskap gjennom 5 år før
det i fjor ble overtatt av et privat selskap som nå levere
helsetjenester til det offentlige etter avtale med de lokale helsemyndighetene.
I Norge er Lovisenberg og Feiring-klinikken eksempler på sykehus som
er organisert som aksjeselskaper, og som driver innenfor den offentlig
finansierte helsetjenesten.
Disse medlemmer mener det er ønskelig å få prøvd
ut flere modeller for fristilling av sykehus, og vil derfor legge
til rette for at sykehuseierne kan få velge fritt blant
de tilknytningsformene som er tilgjengelige. Disse medlemmer støtter
derfor at også den foreslåtte formen fylkeskommunalt
sykehusselskap gjøres tilgjengelig. Denne formen vil gi
sykehuseiere som ønsker å organisere sykehus som
eget rettssubjekt, flere alternativer å velge mellom.
Disse medlemmer mener det ville vært
mer hensiktsmessig å følge opp Sørensen-utvalgets
forslag om en generell selskapsform som også kan gjelde kommuner
og andre virksomhetsområder. En slik selskapsform bør
også være tilgjengelig for andre deler av helse-
og omsorgssektoren enn de fylkeskommunale sykehusene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Sørensen-utvalget drøfter fristilling
av statens sykehus, Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Dette er
ikke omtalt i den foreliggende proposisjonen, men helseministeren
har i brev til Høyres stortingsgruppe datert 25. april
2000 varslet at han som en videre oppfølging av Sørensen-utvalget vil
foreta en nærmere vurdering av tilknytningsformen for Rikshospitalet
og Radiumhospitalet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre, vil peke på behovet
for en friere stilling også for statens sykehus og imøteser
departementets forslag om dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
proposisjonens understrekning av at organisering av sykehus som
selvstendige rettssubjekter kan gi negative utslag, for eksempel
ved at sykehuset blir for lite samarbeidsorientert, at det drives
så sterkt av økonomiske motiver at helsepolitiske
hensyn blir skadelidende, eller at sykehusene får ulik
evne og anledning til å gjennomføre lønnstiltak med
en fordeling av helsepersonell i strid med helsepolitiske mål
som resultat.
Dette medlem anser også at omdanning
av offentlig eide sykehus til egne rettssubjekter vil svekke både
den demokratiske kontrollen og den politiske innflytelse over grunnleggende
samfunnsressurser. Dette vil bidra til å legge hindringer
i veien for en helhetlig utvikling av helsetjenesten. Dette
medlem understreker at sykehusenes drift og prioriteringer
er et offentlig anliggende som må avgjøres i åpne
faglige, etiske og politiske diskusjoner på samfunnets
demokratiske arenaer og ikke bli resultat av skjulte, tilfeldige
utslag i et helsemarked.
Dette medlem kan derfor bare anbefale løsninger
som opprettholder sykehusene som forvaltningsorganer, og anser derfor
foretaksløsning som det klart beste alternativet. Dette
medlem vil likevel støtte fylkeskommuners adgang
til å velge alternativet fylkeskommunalt selskap.
Dette medlem vil understreke behovet for at de
ulike sykehusene, uavhengig av driftsform, gir pasientene trygghet
for at de får de livsnødvendige helsetjenester,
uavhengig av egen økonomi, bosted, kjønn og alder.
Dette innebærer etter dette medlems syn
at sykehuseierne må sette pasientens behov i sentrum for all
virksomhet, og at sykehuseierne innenfor rammen av lokalsykehus,
sentralsykehus og regionsykehus skal:
framstå overfor
pasientene som helhetlige og samvirkende tjenester, der fysiske,
psykiske og sosiale dimensjoner sees i sammenheng. Organiseringen
skal baseres på at pasienten kan forholde seg til færrest
mulig deltjenester.
ha gode fagmiljøer som stimulerer til innsats og gir
utviklingsmuligheter for den enkelte. Forskning og fagutvikling
skal ha sin naturlige plass.
preges av fleksibilitet, evne til nytenkning og med vilje
til samarbeid med ulike samarbeidspartnere, uavhengig av pasientkategorier
og geografiske grenser.
ha høy, tidsmessig, kvalitet på de ulike
tjenester. Kvaliteten skal være dokumenterbar og oppleves som
god også av pasienten. Forholdet til pasient og pårørende
skal kjennetegnes av nærhet, omsorg og respekt.
drive forebyggende helsearbeid og opplysningsvirksomhet.
være økonomisk veldrevet, ha god kostnadseffektivitet
og en optimal ressursutnyttelse.
i sine prioriteringer basere seg på nasjonale føringer,
med avgjørende vekt på tilstandens alvorlighetsgrad
og tiltakets nytte. Sykehusene skal overholde ventelistegarantien
og gi pasientgrupper som faller utenfor ventelistegarantien raskere
behandling og redusert ventetid.
Den generelle helsepolitikken bør etter dette medlems syn
være basert på målsetningen om at hjelp
skal gis på lavest effektive omsorgsnivå. Sykehusene
kan derfor ikke sees som isolerte driftsenheter, men som del av
en tiltakskjede som forutsetter samarbeid mellom alle ledd i kjeden
for at brukeren skal bli best mulig ivaretatt. Modeller for organisering
av sykehusdriften som primært fremmer konkurransen mellom
behandlingsenheter i stedet for å stimulere til samarbeid,
kan etter dette medlems syn komme i konflikt med
nevnte målsetning, og dermed komme i konflikt med brukerens
interesser, og samtidig føre til et dyrere og mer ineffektivt
helsevesen.
Dette medlem vil påpeke at utviklingen
innen medisinsk teknologi blant annet innebærer at man
kan behandle stadig flere lidelser utenfor sykehus uten innleggelse.
Denne utviklingen bidrar til en forskyvning i retning av at større
deler av helsetjenesten kan utføres av almenhelsetjenesten
eller av spesialister som ikke er tilknyttet sykehusvesenet. En
slik utvikling vil være i tråd med målet
om at behandling bør skje på laveste effektive
nivå.
Dette medlem understreker at sykehus er kompliserte
driftsorganisasjoner, under store endringer - ikke minst pga. teknologiutviklingen.
Dette medlem mener at det innad i sykehusene ligger
et stort forbedringspotensiale. Det er behov for grunnleggende reformer
både i ledelse og organisering. Det er nødvendig
med klarere ledelsesansvar og et bedret samarbeid mellom faggruppene
slik at en kan skape mer pasientvennlige og samarbeidsorienterte
organisasjoner. Gjennom godt lederskap, delegering av ansvar og
tro på medarbeiderne kan det utløses mye kreativitet,
lagånd og god organisasjonskultur. Dette forutsetter imidlertid
mer makt og autoritetsposisjoner til sykehusledelsen og mindre makt
til politikere og faggrupper.
Dette medlem ønsker å gi sykehusene
den frihet og fleksibilitet som er nødvendig for å gi
en moderne, effektiv og kvalitetsorientert serviceorganisasjon.
Ledelsen ved sykehusene skal gis fullmakter som står i
forhold til deres ansvar for resultatene. En særlig utfordring
ligger i å endre det forhold at dyktig fagpersonell i altfor
stor utstrekning settes til å utføre administrative
oppgaver gjennom papirarbeid og møter, framfor å utnytte
tiden til direkte pasientrettet arbeid.
Dette medlem mener at fylkeskommunene som sykehuseiere
skal styre gjennom overordnede mål, og gjennom kvantitative
og kvalitative produksjonskrav. Med basis i de overordnede helsepolitiske mål
som til enhver tid gjelder, skal det enkelte sykehus stilles fritt
i valg av intern organisering og ressursdisponering, herunder rett
til å foreta de drifts- og omstillingsbeslutninger som
er nødvendig for at resultatkravene kan oppnås.
Dette medlem ser sykehusenes behov for mer langsiktige
drifts- og investeringsrammer utover årsbudsjetter, og ønsker å legge
forholdene til rette for mer langsiktige budsjettrammer. Sykehusene
må få bedre mulighet til å planlegge
og forbedre og herunder kunne investere med et lengre tidsperspektiv enn
ett år.
Det er derfor etter dette medlems syn viktig å skape
rom for tilknytningsformer som gir den nødvendige handlefriheten,
samtidig som sykehusenes samfunnsmessige rolle fortsatt ivaretas.
Dette medlem vil understreke at sentralt i en velferdsstat
står spørsmålet om å fordele
samfunnets goder og byrder på en rettferdig måte.
Velferdspolitikk består blant annet i en omfordeling av
markedets ulikhetsskapende virkninger, slik at godene blir mer jevnt
fordelt enn om markedskreftene skulle rå alene. Bedrifts-
og markedsøkonomisk tenkning er orientert mot rene økonomiske
målsettinger, mens offentlig velferds- og helsepolitikk
skal være orientert mot likeverd og rettferdighet.
Dette medlem mener at aksjeselskapsformen er en
uegnet driftsform for de ulike sykehusenhetene, idet verken den
enkelte fylkeskommune som eier eller aksjeselskapssykehuset kan
nyte godt av noen reell markedskonkurranse. Fylkeskommunen vil reelt
sett sitte på begge sider av bordet. I en slik situasjon
er det begrenset i hvilken grad en får aktivisert de markedsmekanismer
som mange anser kan ha en positiv effekt. Begge aktører
vil være totalt avhengig av hverandre, og - som i dag -
vil eieren trolig være den sterkeste part.
Dette medlem er redd for at fylkeskommunen som
eier gradvis kan presse prisene, og at sykehuset vil måtte
akseptere priser som setter kvaliteten under uforsvarlig press.
Det eksisterer etter dette medlems syn heller ingen
reell mulighet for at eier (fylkeskommunen) vil la aksjeselskapet
gå konkurs, idet man i en slik situasjon uansett vil måtte
iverksette tiltak som ledd i å sikre pasientbehandlingen.
Aksjeselskapsmodellen vil dermed kreve en rekke modifikasjoner for å kunne brukes,
noe som etter dette medlems syn gjør denne
driftsmodellen uegnet til dette formålet allerede i utgangspunktet.
Dette medlem merker seg innstillingen fra det statlige
utvalget som utredet «Om organisering av kommunal- og fylkeskommunal
virksomhet» (NOU 1995:17) som uttalte:
«Aksjelovens ledelsesstruktur kan komme
i konflikt med kommunale styringsbehov som tilsier en nærmere
politisk og administrativ kontroll fra kommunens side enn den rollefordeling
mellom eier og ledelse som aksjeloven legger opp til. Dette kan
bl.a. være forholdet hvor selskapet har til oppgave å løse særlige
kommunale oppgaver, forvalte viktige kommunale ressurser og sist,
men ikke minst, hvor virksomheten ikke er økonomisk selvbærende,
men basert på økonomisk støtte fra kommunen.
I slike tilfeller vil gjerne ansvarsbegrensningen heller ikke innebære noen
realitet fordi kommunens overordnede interesser medfører
at virksomheten uansett økonomisk resultat må opprettholdes
som et kommunalt ansvar. Dette tilsier at kommunen ikke kan tillate
at virksomheten kan gjøres til gjenstand for vanlig kreditoroppfølging gjennom
konkurs m.v.
Det er utvalgets oppfatning at kommunene
i hovedsak bør reservere aksjeselskapsformen for virksomheter
som kan gis en relativt selvstendig stilling i forhold til den sentrale
kommunale administrasjon og hvor ansvarsbegrensningen er ment å være
en realitet.»
Dette medlem deler utvalgets enstemmige anbefaling
på dette punkt, og merker seg at denne er sammenfallende
med synspunkter fra den daværende regjeringen i Ot.prp.
nr. 32 (1990-1991): «aksjeselskapsmodellen bør
reserveres til de tilfellene hvor virksomheten drives som ordinær
næringsvirksomhet uten å skulle ivareta noen sektorpolitisk
oppgave.»
Dette medlem merker seg at Statskonsult i sin rapport «I
godt selskap? Statlig eierstyring i teori og praksis» (rapport
1998:21) gir følgende anbefalinger:
«Statsforetaksformen bør velges i de
tilfeller der virksomheter ivaretar viktige sektorpolitiske virkemidler,
og der staten om nødvendig vil gå inn og dekke
kreditorenes krav. Statsaksjeselskapsformen bør velges
når virksomheten i hovedsak skal drive forretning på et
konkurranseutsatt marked.»
Dette medlem vil legge vekt på de mange
faglige anbefalinger om at aksjeselskapsformen bør reserveres
til de situasjoner der virksomheten fullt ut kan overlates til markedet,
og hvor det eksisterer et reelt, konkurranseutsatt marked, og vil
derfor gå mot bruk av aksjeformen til sykehusdrift i offentlig
regi.
Dette medlem merker seg at en av de viktigste
innvendinger mot dagens organisering av sykehusene har vært
de begrensninger som ligger i budsjett- og regnskapsforskriftene,
og det forhold at investeringer må behandles etter kontantprinsippet.
Til dette vil dette medlem innvende at behovet for
noe mer langsiktige drifts- og investeringsrammer ikke er særskilt
for sykehusene. Dette gjelder også i stor grad for andre
deler av kommunal og fylkeskommunal sektor, og må derfor
løses i større sammenheng.
Dette medlem deler det syn som regjeringen Bondevik
framførte i Ot.prp. nr. 53 (1997-1998) (s. 69) om at innbyggerne
har rett til innsyn i bruken av skattepengene, og understrekningen
av at det for kommunal og fylkeskommunal virksomhet er langt mer avgjørende
hvordan midlene anvendes enn hvilke økonomiske resultater
som oppnås, - forutsatt at virksomheten holder sin aktivitet
innenfor gitte økonomiske rammer. Daværende regjerings
syn var at det kommunale budsjett- og regnskapssystem best ivaretar
dette hensyn.
Dette medlem er derfor i tvil om det reelt sett kan
anses som en svakhet at sykehusene må følge budsjett-
og regnskapsforskriftene.
På den annen side har dette medlem merket seg
at kommunelovens § 46 nr. 4 åpner for
at Kommunaldepartementet kan gi adgang til unntak fra budsjett-
og regnskapsforskriftene. Kommunale eller fylkeskommunale bedrifter
kan få dispensasjon til å føre sine regnskaper
etter prinsippene i regnskapsloven og aksjeselskapsloven.
Ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 53 (1997-1998) har
departementet fått en hjemmel til å gi forskrifter
om regnskapsføring etter regnskapsloven. Gjennom dette
er det også gitt en rett for kommuner og fylkeskommuner
til på eget initiativ å reise en slik anmodning
til departementet, jf. kommunalministerens brev av 11. november
1998 til Stortingets kommunalkomité. Dersom fylkeskommuner
på en velfundert måte overfor departementet godtgjør
at det er hensiktsmessig at sykehusene som kommunale bedrifter eller
foretak får føre regnskaper etter prinsippene
i regnskapslov/aksjelov, forutsetter dette medlem at
en slik søknad blir imøtekommet.
Dette medlem er bekymret for en finansieringsordning
der en i større grad baserer seg på stykkprisfinansiering.
Dette kan gi uheldige vridninger i retning av en prioritering av
de pasienter som gir den største økonomiske lønnsomheten
for sykehuset uavhengig av helsepolitiske prioriteringer og faktiske behov.
Det er vanskeligere å finne «riktige» priser
for indremedisinske lidelser enn for kirurgiske. Medisinske pasientgrupper,
psykiatri, kronikere og langtidspasienter står således
i fare for å bli nedprioritert dersom stykkprisfinansering
og DRG-priser alene får styre prioriteringen.
Dette medlem viser til at flere land nå går
bort fra tradisjonell stykkpris- og markedstenkning. I blant annet
USA går det i retning av mer «managed care» med
såkalte «capitated» produsenter, hvor
aktørene får en viss sum for å holde
en person frisk. Dette resulterer i et større fokus på hele
prosessen fra hjemmet til primærlegen, videre til spesialist,
til sykehus og til hjemmetjenester. Bedre integrasjon av helsevesenets ulike
tjenester og samarbeid på tvers av tradisjonelle grenser
kan bety at befolkningen får én aktør å forholde
seg til - ikke en rekke leverandører som i dag.
Dette medlem finner det interessant at land som
USA, Storbritannia og Sverige nå tar et steg tilbake i
forhold til tidligere omfattende forsøk med marked og konkurranse
i helsevesenet. Brukerne er tjent med et helsevesen som samarbeider,
framfor å konkurrere.
Dette medlem ser at økonomiske incentiver kan
være et sterkt styringsmiddel, og ønsker i en
viss utstrekning å benytte dette. Samtidig viser erfaringer at
stykkpris har uheldige utslag som skaper negative drivkrefter i
helsevesenet. Hovedfinansieringsformen for sykehusene bør
derfor fortsatt være rammefinansiering.
Dette medlem merker seg at med argumentasjonen
for aksjeselskapsmodellen og en friere driftsstilling for sykehusene
følger også argumentasjonen om etterspørrerrollen,
med et skille mellom tilbuds- og etterspørrersiden. Etterspørrerrollen
skal ivaretas ved å etablere anbuds- og konkurransesituasjon,
og det er hevdet at det dermed blir av underordnet betydning hvem
som eier sykehusene.
Dette medlem støtter at fylkeskommunene bør
klargjøre og utnytte sin etterspørrerrolle. Ved bruk
av etterspørselsteknikker er det imidlertid viktig å være
bevisst på hvor mye, og på hvilken måte,
det er hensiktsmessig å benytte et slikt virkemiddel. Markedsmakt
på etterspørrersiden må ikke presse sykehusene
til å godta avtaler som ikke er økonomisk holdbare,
og som derved setter kvalitetskritierier under uforsvarlig press.
Dette medlem vil påpeke at med en friere
stilling for sykehusene følger også redusert folkevalgt styring.
Dette vil skje i særlig sterk grad med aksjeselskapsformen,
men svekkelsen vil også være framtredende etter
dannelsen av et fylkeskommunalt selskap. Den største graden
av folkevalgt styring beholdes ved valg av fylkeskommunale foretak,
og dette medlem vil derfor anbefale dette som den
beste av de nevnte modeller ut fra argumentet om fortsatt folkevalgt
styring. Samtidig vil dette medlem ikke frata de
ulike fylkeskommuner retten til selvbestemmelse av organisasjonsform,
selv om dette vil medføre redusert folkevalgt innflytelse,
siden det organ som selv er folkevalgt, i så fall har valgt
en slik modell.
Dersom den politiske kontrollen og styringen blir svekket i for
stor grad, er det fare at politisk ansvarlige myndigheter vil få problemer
med å få svar på slike grunnleggende
spørsmål. Dette medlem understreker
den forutsetning at gode etterspørsels- og tilbudsorganisasjoner
krever betydelige administrative ressurser og kompetanse. Etterspørrermekanismer kan
bare sikre kvalitet dersom bestillerfunksjonen besitter en tilstrekkelig
faglig kompetanse. En skal ikke se bort fra at driftingen av de
nye kontraktssystemer krever en administrativ oppbygging som spiser
opp de ressurser som måtte spares på sykehuset,
og at fylkeskommunene samlet sett vil legge ned betydelige midler
på administrasjon som ellers kunne gått til direkte pasientbehandling.
Dette medlem støtter derfor tidligere
helseminister Dagfinn Høybråten når han
understreker at han «er ikke tilhenger av at det gjennomføres
et helt konsekvent skille mellom tilbuds- og etterspørselssiden».
Dersom fylkeskommunene skal lykkes i de overordnede mål
i helsepolitikken; lik tilgjengelighet, gode forskningsmiljøer
og kvalifisert oppfølging av pasienter med kroniske sykdommer
og psykiatriske lidelser, er det avgjørende at en opprettholder
offentlig eierskap og finansiering av sykehusdriften på samme nivå som
i dag. Dette medlem er redd at et eierskap som i
større grad preges av investorrollen, over tid vil redusere
vesentlige kvaliteter ved helsevesenet.
Dette medlem viser til at en fylkeskommune basert
på konsernmodellen først og fremst ser på innbyggeren
som bruker. Men lokaldemokratiet kan ikke fungere dersom innbyggerne
bare er brukere. De må også være borgere.
Innbyggerne må ikke se på sitt forhold til kommunen
og fylkeskommunen utelukkende ut fra hva de selv har behov for,
men også ut fra hva som er best når en tar hensyn
også til andres interesser. Dette medlem støtter
derfor tidligere helseminister Høybråtens advarsel
mot at det i for stor grad åpnes for bruk av etterspørselsteknikker
og private tilbud som «kan kanalisere tjenester og arbeidskraft
bort fra de behov og den etterspørsel som må dekkes
for at den norske likhetsideologien skal ivaretas».
Dette medlem vil understreke at det er av avgjørende
betydning at de styringsinstrumenter som utvikles, både
fører til at sykehusene gir de riktige pasientene behandling
av høy kvalitet samt at en sikrer god ivaretakelse av fagutvikling
og utdanning. Uavhengig av selskapsform må en såvel
internt i sykehusorganisasjonen, som i forhold til eier, etablere
styrings- og rapporteringsverktøy som går langt
ut over dagens vektlegging på rene produksjonstall.
Dette medlem ser det som særdeles viktig
at fylkeskommunenes øverste folkevalgte organ holdes løpende
orientert om utviklingen i fylkeskommunenes tjenesteproduksjon.
Det må være fylkestingene selv som definerer hvilken
informasjon det har behov for, og hyppigheten i denne.
Dette medlem viser til at det i den nye kommuneloven
ble lagt vekt på at kommunene og fylkeskommunene måtte
ha uavhengige kontrollorganer (kommunerevisjonen og kontrollutvalget)
som bl.a. løpende kunne
foreta
en systematisk vurdering av bruk og forvaltning av kommunale/fylkeskommunale
midler med utgangspunkt i oppgaver, ressursbruk og oppnådde
resultater
sikre at kommunene/fylkeskommunene treffer sine
beslutninger på en betryggende måte, hvor kravet
til rettssikkerhet og forsvarlig saksbehandling er ivaretatt
iverksette undersøkelser og granskning ved mistanke
om uregelmessigheter og misligheter.
Dette medlem understreker at vi nasjonalt har valgt
en modell med høy grad av samarbeid mellom sykehus innen
den enkelte helseregion. Sykehussamarbeidet forutsetter en arbeidsdeling
ved at høyspesialiserte avdelinger, og i økende
grad også akuttberedskap, bare finnes ved enkelte sykehus.
Det innebærer integrerte behandlingskjeder mellom sykehusene
ved at pasienter mottar intensiv behandling ved et regionsykehus
og oppfølgende behandling og rehabilitering ved et sentralsykehus
eller lokalsykehus.
Aksjeselskapsmodellen med økende innslag av konkurranse
kan gi legitimitet for konkurranse om å utvikle høyspesialiserte
spissfunksjoner ved eget sykehus. Og det kan spørres om
hvor konkurranseagressivt - i et marked med fritt sykehusvalg -
et aksjeselskapssykehus kan få lov til å være
for å tiltrekke seg aktivitet, og dermed utfordre funksjonsfordelingen
i regional helseplan. Begge disse elementene kan redusere muligheten
for regionalt samarbeid mellom sykehusene, og samfunnsøkonomisk
være ugunstig i en situasjon med knapphet på fagfolk.
Dette medlem støtter lovfestingen av
rett til fritt valg av sykehus, men understreker at dette vil stille
krav til andre styringsvirkemidler for fylkeskommunen for å kunne
motvirke uønskede konsekvenser. Fritt sykehusvalg kan,
teoretisk, gi et etterspørringsmønster - f.eks.
som konsekvens av konkurranseaggressiv markedsføring -
at mange pasienter som sokner til et lokalsykehus av ulike grunner
velger et annet sykehus og at lokalsykehusets pasientgrunnlag dermed
er truet. Dermed kan valgmønsteret til 10 pst. av pasientgrunnlaget
til et lokalsykehus true de øvrige 90 pst. muligheten for å kunne
opprettholde sitt førstevalg: nærmeste lokalsykehus.
I en slik situasjon er det viktig at folkevalgte organer har tilstrekkelig
politisk styring og virkemidler til - om disse ønsker det
- å forhindre at en som følge av en kortsiktig
etterspørselstrend risikerer at lokalsykehus nedlegges.
Dette medlem merker seg at det ved argumentasjonen
for sykehus som aksjeselskap henvises til Stockholms erfaringer
med utprøving av aksjeselskapsmodell for sykehus. Det er
grunn til å understreke at det råder alminnelig
enighet om at de positive driftsresultater ved St. Göran
Sykehus ikke først og fremst har å gjøre
med valg av selskapsmodell. De faktorer som oftest nevnes er 1)
den positive dugnadsånd som ble skapt ved at länet
besluttet ikke å nedlegge sykehuset, 2) sykehuset fikk
rasjonalisere under ekspansjon: sykehuset ble tildelt økt
pasientgrunnlag ved at nabosykehuset i stedet ble nedlagt, 3) sykehuset
er et lite og oversiktlig sykehus med moderne lokaler, 4) sykehuset
har en god produksjonsmiks innen spesialiteter med store volumer,
og ikke minst: 5) sykehuset har hatt et svært godt lederskap. Dette medlem merker
seg at de svenske erfaringene er de samme som når det gjelder
våre egne Diakonhjemmets Sykehus og Lovisenberg Diakonale
Sykehus: det er lettere å skape en vi-følelse
og god lagånd ved mindre sykehus. Kombinasjonen av korte
beslutningsveier, små sykehus, og godt lederskap gir gode forutsetninger
for moderne sykehusdrift.
Dette medlem legger til grunn at valg av selskapsform
må vurderes konkret utfra hvilke tjenestetilbud som skal
organiseres, og hvilke praktiske utfordringer man dermed står
overfor. De ulike modeller er et ytre skall, som i praksis kan brukes
på svært ulike måter. Spørsmålet
er hvilken form som passer til hvilket formål, forutsatt
de mulige tilpasninger som kan gjøres. Det må foretas
en konkret avveining av hvilke hensyn som er dominerende i den aktuelle
oppgaveløsning, så som økonomisk effektivitet,
politisk styring, rettssikkerhet og åpenhet.
Dette medlem legger til grunn at for kommuner
og fylkeskommuner vil noen deler av virksomheten ha sterkere behov
for demokratisk styring enn andre. Sykehusene er viktige samfunnsinstitusjoner
som må være underlagt klare politiske mål.
Organisasjonsformen må gi god politisk styrbarhet og kontroll.
Dette medlem har med interesse merket seg at Stortingets
kontrollorgan, Riksrevisjonen, i en rapport av 27. august
1998 om bompengefinansierte veiprosjekter stiller spørsmålstegn
om aksjeselskapsformen sikrer en kostnadseffektiv forvaltning av
offentlige midler. «Aksjeselskapsformen gjør det
ikke naturlig at staten gjennomfører løpende styring
og kontroll», skriver Riksrevisjonen.
Dette medlem viser til at aksjeselskapsformen
er konstruert for å operere i et marked og selge varer
til kunder. Rene markedsmekanismer i sykehussektoren anses ikke
i tilstrekkelig grad å ivareta samfunnsmessige hensyn.
Dette medlem anser at den nødvendige
fristilling og avbyråkratisering i forhold til de kommunale sykehus
kan oppnås ved å velge den løsning som
omtales slik av regjeringen Bondevik i Ot.prp. nr. 53 (1997-1998) «Om
lov om interkommunale selskaper og lov om endringer i kommuneloven
m.m. (kommunalt og fylkeskommunalt foretak)»: «kommunalt foretak
innebærer etter departementets oppfatning en hensiktsmessig
balanse mellom kommunal styring og kontroll på den ene
siden og frihet for foretaksledelsen på den andre siden».
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
den nye loven om fylkeskommunale sykehusselskaper bør ha
en formålsparagraf som slår fast at lovens formål
er å legge til rette for et bedre tjenestetilbud og en
mer effektiv ressursutnyttelse i den fylkeskommunale helsetjenesten.
Fylker som ønsker å fristille sine sykehus ved å gjøre
dem til selvstendige rettssubjekter, får nå en
bredere meny av tilknytningsformer å velge mellom. Valg
av tilknytningsform skal være den enkelte fylkeskommunes
eget valg, og alle de aktuelle tilknytningsformer Sørensen-utvalget
peker på, bør være tilgjengelige. Fylkeskommunalt
vedtak om fristilling av sykehus skal ikke kunne overprøves
av departementet. Disse medlemmer viser i den forbindelse
til merknader og forslag under § 10.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«I lov om fylkeskommunale sykehusselskaper m.m.
skal § 1 lyde:
§ 1 Lovens formål
Lovens formål er å legge til rette for
et bedre tjenestetilbud og mer effektiv ressursutnyttelse i den
fylkeskommunale helsetjenesten ved at fylkeskommunalt sykehusselskap
blir en tilgjengelig tilknytningsform for fylkeskommuner som ønsker å fristille
sine sykehus ved at disse organiseres som selvstendige rettssubjekter.
Fylkeskommunen bestemmer tilknytningsform for sine sykehus.
Fylkeskommunale sykehus kan organiseres som forvaltningsorgan, kommunalt
foretak, fylkeskommunalt sykehusselskap, interkommunalt selskap,
aksjeselskap eller stiftelse.
§ 1 i Regjeringens forslag blir § 2
osv.»
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket
seg at departementet ikke følger opp NOU 1999:15 - Sørensen-utvalgets
forslag om en lov basert på en generell selskapsform som
kunne gjelde så vel kommuner som andre virksomhetsområder.
Etter disse medlemmers syn ville det være
en klar fordel om disse også kunne benytte selskapsformen – ikke
minst i deler av helse- og omsorgssektoren.
Disse medlemmer mener også at det ikke
er noen god grunn til at den foreslåtte loven bare skal gjelde
for sykehusselskap som eies av en fylkeskommune. Tvert imot ville
det være enklere for fylkeskommuner som ønsker å eie
sykehus i fellesskap, om loven også åpnet for
dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre, fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til endringer
i lov om fylkeskommunale sykehusselskaper slik at tilknytningsformen
fylkeskommunalt sykehusselskap også kan benyttes for sykehus
som har to eller flere fylkeskommuner som eiere.»
I kommentaren til § 1 legger departementet
opp til klare begrensninger i adgangen for selskaper til å kunne
skille ut enheter i datterselskaper – for eksempel vask,
kantine, kiosk og lignende. Komiteens medlemmer fra Høyre vil
understreke at også mer tradisjonell sykehusvirksomhet
som laboratorier og røntgenavdelinger kan egne seg for
utskillelse, ikke minst fordi de er konkurranseutsatt. Disse medlemmer kan
ikke støtte proposisjonens forslag om at slik utskillelse
må godkjennes av departementet, og viser til sine merknader
under § 10. Etter disse medlemmers syn
blir det ikke mye reell fristilling og spillerom for ledelsen i
et sykehusselskap dersom departementet skal kunne kreve å godkjenne
- dvs. avslå - slike endringer som ledelsen anser som en fordel
for driften av sykehusselskapet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke at kompetansen til å forhandle tariffavtale/være
sentral forhandlingspartner og inngå og si opp tariffavtaler
m.v. med de ansattes organisasjoner etter loven som hovedprinsipp
fortsatt vil ligge hos fylkeskommunen. Dette vil gi grunnlag for å opprettholde
dagens system med felles tariffområde og avtaleopplegg.
Komiteens medlemmer fra Høyre er enig
i at eieren av sykehusselskapet skal ha forhandlingsrett og inngå tariffavtaler
på vegne av sykehusselskapet, men at forhandlingsretten
kan delegeres til selskapet. Disse medlemmer vil
understreke at det er ønskelig at eier delegerer forhandlingsretten
til sykehusselskapet, slik at selskapet ikke fratas sentrale virkemidler
for å kunne styre virksomheten også som arbeidsgiver.
På bakgrunn av behovet for at sykehusets
ledelse selv tar ansvaret for økonomistyringen, ber komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og
Høyre, departementet vurdere om det på sikt
er behov for å ha en bestemmelse som lovforslaget § 6
annet ledd, eller om det kan være aktuelt at den harmoniseres
med bestemmelsene om statens ansvar for statsforetakenes gjeld.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader og fremmer følgende forslag:
«I lov om fylkeskommunale sykehusselskaper m.m.
skal § 7 lyde:
§ 7 Vedtak om opprettelse av sykehusselskap
Fylkestingene skal treffe vedtak om å opprette fylkeskommunale
sykehusselskap for alle sine offentlige sykehus. Vedtaket skal uttrykkelig
betegne det fylkeskommunale sykehusselskap som sykehusselskap. Ved
opprettelsen skal fylkestinget selv fastsette sykehusselskapets
vedtekter, jf. § 11 og treffe eventuelle vedtak
etter § 13 tredje ledd.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Høyre, viser til merknader til § 10
og fremmer følgende forslag:
«I lov om fylkeskommunale sykehusselskaper m.m.
skal § 8 første ledd lyde:
Når fylkestinget har truffet vedtak
om opprettelse av sykehusselskap, jf. § 7, oppretter
fylkeskommunen et datert og underskrevet stiftelsesdokument som inneholder
en henvisning til vedtaket om opprettelse, og som dessuten i det
minste angir beslutning om:
1. Sykehusselskapets vedtekter
2. Fylkeskommunens innskudd i annet enn penger»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til proposisjonen
og fremmer i henhold til dette følgende forslag:
«I lov om fylkeskommunale sykehusselskaper m.m.
skal § 8 første ledd lyde:
Når fylkestinget har truffet vedtak
om opprettelse av sykehusselskap, jf. § 7, og
vedtaket er godkjent av departementet etter §10, oppretter
fylkeskommunen et datert og underskrevet stiftelsesdokument som inneholder
en henvisning til vedtaket om opprettelse, og som dessuten i det
minste angir beslutning om:
1. Sykehusselskapets vedtekter
2. Fylkeskommunens innskudd i annet enn penger
3. Departementets godkjenning av opprettelsen»
På bakgrunn av at det gjennom lovfesting
av tilknytningsformen foretas en omfattende regulering av etablering
og gjennomføring av sykehusselskapsformen, mener komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og
Høyre, at det ikke er behov for at staten i tillegg
foretar en vurdering av den detaljerte utformingen av omorganiseringen
av et allerede godkjent sykehus til sykehusselskap. Behandlingen
av en godkjenningssak vil antakelig bli relativt omfattende og kan
medføre unødig forsinkelse av gjennomføringen av
en sterkt ønsket omorganisering som har vært gjenstand
for en omfattende lokal prosess. Det er ikke i samsvar med prinsippet
om frihet til lokal organisering at staten etterprøver
den lokale prosessen. Statlig godkjenning kan dessuten medvirke
til uheldig uklarhet omkring ansvaret for utformingen av tilknytningsformen
og bruken av sykehusselskap som tilknytningsform.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at dersom det skulle vise seg at omorganiseringen i et konkret tilfelle
ikke er i samsvar med overordnede helsepolitiske målsettinger,
er behovet for statlig kontroll ivaretatt ved at vesentlig endring
av sykehus skal godkjennes i samsvar med spesialisthelsetjenesteloven § 4-1
og forskrifter gitt i medhold av denne bestemmelsen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre, foreslår
at § 10 i lovforslaget utgår.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det er gjennom lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten
m.m. at departementet er tillagt lovhjemmel for å godkjenne
helseinstitusjoner og helsetjenester. Dersom det ikke skal være
anledning til å organisere sykehus som aksjeselskap, må dette
tas inn i ovennevnte lov, og disse medlemmer viser
til sitt forslag om dette under § 46 Endringer
i andre lover.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
paragrafen regulerer godkjenning av tilknytningsform mellom fylkeskommunen
som eier og sykehuset. Disse medlemmer ser det som
vesentlig at departementet gis mulighet til å vurdere om
slik godkjenning skal gis, og ved denne vurderingen kan legge vekt
på alle typer helsepolitiske og samfunnsmessige hensyn
som kan få betydning for gjennomføringen av lokale
og helsepolitiske målsettinger. Disse medlemmer fremmer
derfor forslag om § 10 som den er foreslått
i proposisjonen:
«I lov om fylkeskommunale sykehusselskaper m.m.
skal § 10 lyde:
§ 10 Departementets godkjenning
Vedtak etter § 7 om opprettelse av sykehusselskap
og vedtak etter §§ 43 og 44 om omdanning må godkjennes
av departementet før stiftelsen av sykehusselskapet. Fylkeskommunen
skal forelegge slike vedtak for departementet for godkjenning.
Ved vurderingen av om godkjenning skal gis, skal det blant
annet legges vekt på samfunnsmessige hensyn. Det kan settes
slike vilkår for godkjenning som departementet finner er
nødvendig for å ivareta de samfunnsmessige hensynene
og for at fylkeskommunen skal kunne oppfylle sine plikter etter
lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten og bestemmelser
gitt i medhold av den.
Fylkeskommunen skal orientere departementet om vesentlige
endringer i virksomheten, organisering av denne eller andre forhold
som kan endre forutsetningene for godkjenningen. Endringen kan ikke
gjennomføres uten at den er godkjent av departementet.
Et sykehusselskap kan ikke overdras til ny eier uten at overdragelsen
er godkjent av departementet. Annet ledd gjelder tilsvarende.
Departementet kan kreve at fylkeskommunen og sykehusselskapet
gir de opplysninger som er nødvendige for å vurdere
om godkjenning skal gis, herunder gir innsyn i saksdokumentene.»
Komiteens medlemmer fra Høyre kan ikke
slutte seg til forslaget om at departementet må godkjenne
opprettelse av et sykehusselskap og vesentlige endringer i virksomheten
og/eller dens organisering. Dette er i klar motstrid til
Sørensen-utvalget som ikke fremmet forslag om slik godkjenning.
Uavhengig av dagens lovgivning mente utvalget at det eventuelt vil
være overgangen til selvstendig rettssubjekt som medfører
de nye rammebetingelsene for styring og oppfølging av sykehuset.
Sørensen-utvalget mente det ikke bør skilles mellom
de ulike formene for selvstendige rettssubjekter. Disse medlemmer er
enig i dette og slutter seg også til flertallet i utvalget
som mente det ikke er behov for en slik godkjenningsordning. Flertallet
uttalte videre at:
«Det er fullt mulig å etablere en formell
styringsordning som sikrer at både sykehuseiers og sykehusets
forpliktelser oppfylles. Det bør være et ansvar
for sykehuseier at organiseringen er i samsvar med de lovbestemte
forpliktelser. En godkjenningsordning på dette området
vil uansett ikke oppheve risikoen for at forpliktelser ikke oppfylles.»
Disse medlemmer er enig i denne vurderingen.
Disse medlemmer vil understreke at det må være
et utgangspunkt for fristilling av sykehus at sentrale myndigheter
har tillit til at såvel sykehuseier som sykehusledelse
uansett tilknytningsform vil forholde seg til vedtatte helsepolitiske
mål. Dersom denne tilliten mangler, blir fristilling mer
ord enn realitet. Dette understrekes av at det også skal
kunne kreves særskilt godkjenning av ønsket om å skille
ut deler av aktiviteten i eget selskap. Disse medlemmer kan
ikke se hvorfor det skal «legges til grunn at det vil
være grenser for i hvilket omfang en fylkeskommune og et sykehusselskap
vil ha adgang til å etablere egne underselskaper uten at
det kreves ny godkjenning» (side 36, 2. spalte). Disse
medlemmer kan heller ikke akseptere at skal det være
vanskeligere å få tillatelse til å skille
ut medisinske servicefunksjoner enn ikke-medisinske. Disse
medlemmer mener dette gir uttrykk for mistillit til sykehusledelsen
og i realiteten vil fjerne det reelle innholdet i fristillingen.
Slik disse medlemmer oppfatter begrunnelsen for
godkjenningsordningen, ønsker departementet minst like
stor kontroll med fristilte sykehus som med andre sykehus.
På bakgrunn av det som er uttrykt i proposisjonen og
i merknaden om at det er viktig å etablere en klar rollefordeling
mellom fylkeskommune og sykehusledelsen i sykehusmodellen, mener komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
at det er nødvendig at skillelinjen mellom selskapsmøtets
og styrets ansvar kommer klarere frem i loven enn det som følger
av lovforslaget. Særlig viktig er det at dette kommer klart
frem i § 17, som angir selskapsmøtets myndighet
generelt. Flertallet foreslår derfor at § 17
endres slik at annet punktum i annet ledd utgår, og at
hele tredje og fjerde ledd utgår. Dersom fylkeskommunen
mener at det er behov for å begrense styrets myndighet
i visse typer saker, gir etter flertallets oppfatning § 11
nr. 11 tilstrekkelig hjemmel til en slik begrensning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at lovforslaget § 17 fastsetter
at selskapsmøtet er sykehusselskapets øverste
organ, og har den øverste beslutningsmyndighet. Disse
medlemmer viser til at forslaget fastsetter at økonomiplan
og budsjett skal fastsettes av selskapsmøtet, og at disse
beslutningene ikke kan delegeres. Etter disse medlemmers vurdering
bør det også presiseres at andre vesentlige eierspørsmål
og saker av vesentlig prinsipiell, politisk og samfunnsmessig betydning
må forelegges selskapsmøtet for godkjenning. Disse
medlemmer vil derfor fremme forslag om hele § 17
som den er foreslått i proposisjonen:
«I lov om fylkeskommunale sykehusselskaper m.m.
skal § 17 lyde:
§ 17 Selskapsmøtets myndighet
Selskapsmøtet er sykehusselskapets øverste
myndighet.
Selskapsmøtet treffer selv vedtak om sykehusselskapets
regnskap, budsjett og økonomiplan og andre saker som etter
lov eller vedtekter skal behandles i selskapsmøtet. Også andre
vesentlige eierspørsmål og saker av vesentlig,
prinsipiell, politisk og samfunnsmessig betydning må forelegges
selskapsmøtet for godkjenning.
Saker som er nevnt i annet ledd annet punktum og som er
av særlig betydning for fylkeskommunen, skal forelegges
fylkestinget før selskapsmøtet treffer vedtak
i saken. Dette gjelder ikke hvis fylkestinget selv er selskapsmøte,
jf. § 13 annet ledd.
Det kan fastsettes i vedtektene at visse typer saker som
ellers hører under styret, jf. § 24,
må godkjennes av selskapsmøtet. Slik vedtektsbestemmelse
kan bare gjøres gjeldende overfor en tredjeperson når
bestemmelsen er registrert i Foretaksregisteret, eller når
tredjepersonen kjente eller burde kjent vedtektsbestemmelsen.»
På bakgrunn av det som er sagt om beslutninger som
angår sykehusselskapets kapital, ber komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
om at departementet vurderer denne bestemmelsen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
viser til at denne paragrafen anses nødvendig av hensyn
til fylkeskommunens kontroll med sykehusselskapets økonomi,
og også av hensyn til fylkeskommunens behov for informasjon
dersom budsjettforutsetningene, som er av vesentlig karakter, ikke
slår til.
Flertallet vil understreke at dette ikke skal bety
at styret får en mulighet til å fraskrive seg økonomisk
ansvar for økonomiske beslutninger ved å sende disse
opp til et overordnet nivå.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er nødvendig
at skillelinjen mellom selskapsmøtets og styrets ansvar
kommer klarere frem i loven og fremmer følgende forslag:
«I lov om fylkeskommunale sykehusselskaper m.m.
skal § 30 lyde:
§ 30 Budsjettavvik
Dersom det blir vesentlig svikt i inntektene eller en vesentlig økning
i utgiftene i forhold til budsjettet, tilligger det sykehusselskapets
styre å vurdere å gjennomføre tiltak.
Dersom det er styrets oppfatning at det også etter de planlagte
tiltakene blir vesentlig svikt i inntektene eller en vesentlig økning
i utgiftene i forhold til budsjettet, skal sykehusselskapets styre
straks varsle fylkeskommunen og redegjøre for saken.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til proposisjonen
og fremmer i henhold til dette følgende forslag:
«I lov om fylkeskommunale sykehusselskaper m.m.
skal § 30 lyde:
§ 30 Budsjettavvik
Er det grunn til å anta at det blir vesentlig
svikt i inntektene eller en vesentlig økning i utgiftene
i forhold til budsjettet, skal sykehusselskapets styre straks gi
melding om forholdet til fylkeskommunen. Selskapsmøtet
skal straks behandle saken. På møtet skal styret
redegjøre for grunnen til budsjettavviket og legge fram
forslag til revidert budsjett.»
Komiteen merker seg at det er et vesentlig
formål med fylkeskommunalt sykehusselskap at sykehusledelsen
skal gis klarere roller, når det gjelder hva som er deres
ansvar og fullmakter. Slik modellen er utformet, gjøres
dette i liten grad gjeldende for håndteringen av kapital,
både i forhold til låneopptak og investeringsbeslutninger.
Slike beslutninger må i all hovedsak forelegges fylkeskommunen
for godkjennelse.
Komiteen har forståelse for et slikt
system, da det i siste omgang er fylkeskommunen som vil bære ansvaret
for de økonomiske konsekvensene av låneopptak
og investeringer. Komiteen foreslår derfor ikke
endringer i det opplegg som departementet foreslår i lovutkastet.
Komiteen viser til at det for statsforetak er
gitt mer generelle fullmakter til styret både for låneopptak og
investeringsbeslutninger, og ber om at departementet vurderer om
det kan være en lignende ordning for fylkeskommunale sykehusselskap. Komiteen er
klar over at det i så fall må gjøres
bruk av regler som setter grenser for styrets kompetanse til låneopptak
og investeringer. Her vises det til at slike begrensende regler
er tatt i bruk for statsforetaket. Likeens vil det være
klart at sykehusselskapets investeringsbeslutninger, for eksempel
i byggesaker, vil omfattes av de ordinære godkjenningsordninger
som gjelder sykehusinvesteringer.
Komiteen ber om at departementet i sitt videre utviklingsarbeid
vurderer om det bør gjennomføres endringer langs
disse linjer.
Komiteen har merket seg at etter lovforslaget § 36
annet ledd kan sykehusselskap i vedtektene pålegges å avgi
et tilleggsregnskap ført etter kommunale regnskapsprinsipper.
En slik dobbeltrapportering vil medføre merbelastning for
sykehusselskapene. Departementet bør følge nøye
opp virkningen av denne bestemmelsen i forhold til om sykehusselskap
pålegges unødig dobbeltrapportering. Dette bør
vurderes i lys av erfaringene som vinnes gjennom KOSTRA.
Komiteen har merket seg at lovforslaget § 37 inneholder
en bestemmelse om at fylkeskommunen selv fritt kan beslutte om sykehusselskap
skal revideres av fylkeskommunens egen revisor, eventuelt distriktsrevisjonen,
eller om oppgaven skal settes ut til et privat revisjonsfirma. Ved å åpne
for fristilling av denne oppgaven, gjør denne bestemmelsen
det mulig for fylkeskommunen å etablere konkurranse om å få utføre
revisjonsoppgaven. Samtidig står det fylkeskommunen fritt å velge
for eksempel fylkeskommunens egen revisor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til helseministerens svar av 29. mai 2000 på spørsmål
om kontrollordninger med sykehusselskapenes økonomi, ressursforbruk
og måloppnåelse.
Flertallet viser til at det er selskapsmøtet sammen
med styret for selskapet som må sørge for at det
etableres gode kontrollordninger, og at det er selskapsmøtet
som kan etablere de kontrollrutiner som det ønsker.
I det nevnte brev sies det:
«Fylkeskommunen kan derfor opprette en kontrollkomité som
utøver kontroll med forvaltningen av sykehusselskapet på vegne
av eier.»
Flertallet viser og til at det ordinære
kontrollutvalget skal ivareta eierens interesser, og viser til helseministerens
brev hvor det sies:
«Fylkeskommunens kontrollutvalg skal kontrollere
at fylkeskommunen som bestiller av sykehustjenester, får
de sykehustjenester sykehusselskapet som leverandør, har
forpliktet seg til å levere. Dersom fylkeskommunen delegerer
eierfunksjonen til ordfører eller rådmann, skal
kontrollutvalget på vegne av fylkestinget dessuten føre
tilsyn med hvorledes fylkeskommunens eierinteresser ivaretas.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«I lov om fylkeskommunale sykehusselskaper m.m.
skal § 43 første ledd første
punktum lyde:
Fylkeskommunalt sykehus eller del av slik virksomhet
kan som helhet overføres til et fylkeskommunalt sykehusselskap
etter loven her ved at eiendeler, rettigheter, herunder offentlige
tillatelser, og forpliktelser som er knyttet til virksomheten, overføres
til sykehusselskapet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til sine respektive merknader
til § 10 og fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
gjøres følgende endringer:
§ 2-7 nytt annet ledd skal lyde:
Eies virksomhet som nevnt i første ledd av sykehusselskap
eller interkommunalt selskap, påligger plikten til å sørge
for opplæring, etterutdanning og videreutdanning selskapet.
§ 2-8 nytt tredje ledd skal lyde:
Eies virksomhet som nevnt i første og andre ledd av
sykehusselskap eller interkommunalt selskap, påligger plikten
til å gi den informasjon som er omtalt i bestemmelsene,
selskapet.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde
ledd.
Kapittel 4 får slik overskrift:
Godkjenning av helseinstitusjoner og helsetjenester og
forbud mot organisering av offentlig eide sykehus som aksjeselskap
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
skal ny § 4-2 lyde:
Forbud mot organisering av offentlig eide sykehus som
aksjeselskap
Offentlig eide sykehus kan ikke organiseres som aksjeselskap
etter lov av 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper eller
lov av 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går
mot at det i loven skal åpnes for at offentlige sykehus
kan omdannes til aksjeselskap og fremmer forslag til ny § 4-3
i lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten i tråd
med dette. Dette medlem vil ivareta kravet til godkjenning
av sykehusomdanningen til eget rettssubjekt gjennom departementet,
slik Regjeringens forslag til ny § 4-2 i lov om
spesialisthelsetjenesten legger opp til. Siden Regjeringens forslag
til § 4-2 også inkluderer aksjeselskap,
fremmer dette medlem forslag til ny § 4-2
første ledd der aksjeselskap ikke er medtatt.
Dette medlems forslag til ny § 4-3
er av tekniske årsaker identisk med Arbeiderpartiets forslag
til ny § 4-2. Dersom dette medlems forslag
til ny § 4-2 faller, vil dette medlem trekke
forslaget til ny § 4-3, og stemme for Arbeiderpartiets
forslag til ny § 4-2.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
gjøres følgende endringer:
Ny § 4-2 skal lyde:
Godkjenning av omdanning av sykehus til eget rettssubjekt
Fylkeskommunalt vedtak om at sykehus eller del av slik
virksomhet skal overføres til et interkommunalt selskap
eller annet eget rettssubjekt, må godkjennes av departementet
før overføringen kan skje. Fylkeskommunen skal
forelegge slike vedtak for departementet for godkjenning.
Ved vurderingen av om godkjenning skal gis, kan det blant
annet legges vekt på samfunnsmessige hensyn. Det kan settes
slike vilkår for godkjenning som departementet finner er
nødvendig for å ivareta de samfunnsmessige hensynene
og for at fylkeskommunen skal kunne oppfylle sine plikter etter
denne loven og bestemmelser gitt i medhold av den.
Fylkeskommunen skal orientere departementet om vesentlige
endringer i virksomheten som kan endre forutsetningene for godkjenningen.
Departementet kan kreve at fylkeskommunen og det selskap
e.l. som får virksomheten overdratt til seg, gir de opplysninger
som er nødvendige for å vurdere om godkjenning
skal gis, herunder gir innsyn i saksdokumentene.
Ny § 4-3 skal lyde:
Offentlig eide sykehus kan ikke organiseres som aksjeselskap
etter lov av 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper eller lov av
13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
i tråd med Sørensen-utvalgets innstilling at alle aktuelle
tilknytningsformer bør være tilgjengelige for sykehuseierne,
og at sykehuseierne skal kunne stå fritt til å velge
mellom disse ut fra egen vurdering av de ulike tilknytningsformenes
hensiktsmessighet. Det vises til Sørensen-utvalget, som
i sin innstilling legger «... avgjørende vekt
på sykehuseiernes organisasjonsfrihet som et grunnleggende
demokratisk og forvaltningsmessig hensyn».
Disse medlemmer støtter derfor ikke departementets
forslag når det gjelder godkjenningsbestemmelser i lov
om fylkeskommunale sykehusselskaper og lov om spesialisthelsetjenesten.
Disse medlemmer mener sykehuseiernes frihet til å velge
tilknytningsform på fritt grunnlag uten statlig overstyring
bør gå klart frem av lovverket, og fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
skal § 2-1 nytt fjerde ledd lyde:
Fylkeskommunen bestemmer tilknytningsform for
sine sykehus. Fylkeskommunale sykehus kan organiseres som forvaltningsorgan,
kommunalt foretak, fylkeskommunalt sykehusselskap, interkommunalt selskap,
aksjeselskap eller stiftelse.
Nåværende fjerde ledd blir femte
ledd.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
skal § 4-1 tredje ledd lyde:
Ved vurdering av om godkjenningen kan gis, kan det
blant annet legges vekt på om faglige hensyn taler for
at helseinstitusjonen eller helsetjenesten godkjennes, og om de
tjenester som skal ytes, finnes forsvarlige.»
Disse medlemmer vil stemme mot proposisjonens
forslag til ny § 4-2 i spesialisthelsetjensteloven.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til proposisjonen og fremmer i henhold
til dette følgende forslag:
«I lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
skal ny § 4-2 lyde:
Godkjenning av omdanning av sykehus til eget rettssubjekt
Fylkeskommunalt vedtak om at sykehus eller del av slik
virksomhet skal overføres til et interkommunalt selskap,
aksjeselskap eller annet eget rettssubjekt, må godkjennes
av departementet før overføringen kan skje. Fylkeskommunen
skal forelegge slike vedtak for departementet for godkjenning.
Ved vurderingen av om godkjenning skal gis, kan det blant
annet legges vekt på samfunnsmessige hensyn. Det kan settes
slike vilkår for godkjenning som departementet finner er
nødvendig for å ivareta de samfunnsmessige hensynene
og for at fylkeskommunen skal kunne oppfylle sine plikter etter
denne loven og bestemmelser gitt i medhold av den.
Fylkeskommunen skal orientere departementet om vesentlige
endringer i virksomheten som kan endre forutsetningene for godkjenningen.
Departementet kan kreve at fylkeskommunen og det selskap
e.l. som får virksomheten overdratt til seg, gir de opplysninger
som er nødvendige for å vurdere om godkjenning
skal gis, herunder gir innsyn i saksdokumentene.»