4.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 192 rammer den som «ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang». Som «utuktig omgang» regnes for det første samleie og dessuten forhold som likestilles med samleie. Ikke enhver tvang til utuktig omgang rammes som voldtekt. Tvangsmidlene må være «vold» eller det å «fremkalle frykt for noens liv eller helse». Ved vurderingen av om det er utøvet vold, skal legges vekt på om fornærmede var under 14 år.

Tvang til utuktig omgang som ikke rammes av voldtektsbestemmelsen, kan falle inn under andre bestemmelser i straffeloven kapittel 19.

Strafferammen for voldtekt er fengsel inntil 10 år. Dersom den utuktige omgangen var samleie, er det en minimumsstraff på 1 år, samtidig som den øvre strafferammen heves til 15 år. Etter § 192 annet ledd heves strafferammen til 21 år dersom offeret dør eller får betydelig skade på legeme eller helse, eller dersom gjerningsmannen tidligere er straffet for voldtekt eller seksuelle overgrep mot barn under 14 år.

4.2 Nærmere om kravet til subjektiv skyld. Bør grovt uaktsom voldtekt kriminaliseres?

4.2.1 Sammendrag

Etter prinsippet i straffeloven § 42 skal gjerningspersonen bedømmes ut fra sin egen faktiske oppfatning av situasjonen. Det betyr at han ikke kan dømmes for voldtekt dersom han faktisk trodde at den seksuelle omgangen var frivillig. I praksis er det en ganske vanlig situasjon at den voldtektstiltalte hevder at den seksuelle omgangen var frivillig fra kvinnens side, mens kvinnen hevder det motsatte.

For at noen kan straffes for uaktsomhet, må det for det første foreligge et brudd på en objektiv norm for aktsom opptreden. For det andre må gjerningspersonen kunne bebreides for å ha brutt aktsomhetsnormen. For at uaktsomheten skal kunne kalles grov, må det etter rettspraksis foreligge «en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet».

Utvalgets flertall anbefaler ikke en kriminalisering av uaktsom voldtekt, og foreslår en videreføring av kravet i gjeldende rett om at handlingen må være forsettlig. Etter flertallets oppfatning vil ikke en slik endring avhjelpe dagens bevisproblemer. En kriminalisering vil heller ikke bidra til å bedre rettsvernet for ofrene. Tvert om vil en innføring av et uaktsomhetsansvar kunne medføre en risiko for at voldtekter som i realiteten er forsettlige, likevel kan bli bedømt etter uaktsomhetsalternativet fordi dette er lettere å bevise og begrunne.

Et mindretall i utvalget går derimot inn for å lempe skyldkravet ved voldtekt. Ett medlem ønsker å kriminalisere også simpel uaktsomhet, og viser kort til hensynet til gjerningens straffverdighet og til offerets rettsvern. Et annet medlem mener at grovt uaktsom voldtekt bør gjøres straffbart fordi den gjeldende voldtektsbestemmelsen gir et utilstrekkelig rettsvern for ofrene.

Høringsinstansene er delt i synet på dette spørsmålet. Flertallets forslag om å beholde forsett som skyldform for voldtekt, støttes bl.a. av Riksadvokaten som avviser at en senkning av skyldkravet vil gjøre det lettere å føre bevis for at en voldtekt har funnet sted. Flere viser også til at det vil kunne være betydelige bevisproblemer forbundet med å kriminalisere uaktsom voldtekt, og enkelte frykter at fokus under bevisførselen vil bli mer rettet mot offerets oppførsel.

De som støtter forslaget om å kriminalisere uaktsom voldtekt fremhever at senkning av skyldkravet vil bedre ofrenes rettsvern, og at flere domfellelser for voldtekt vil kunne ha en preventiv effekt. Enkelte mener at kriminalisering av uaktsom voldtekt vil gjøre det lettere å domfelle i saker hvor det allerede består et forhold mellom offer og gjerningsmann.

Under en viss tvil er departementet kommet til at det vil foreslå å kriminalisere grovt uaktsom voldtekt. Departementet har lagt avgjørende vekt på at en kriminalisering vil styrke rettsvernet for voldtektsofre uten at det innebærer noen tilsvarende rettssikkerhetsrisiko for gjerningsmannen.

Bestemmelsen vil antakelig særlig ha sin betydning i tilfeller hvor voldsanvendelsen eller den truende atferden har vært relativt beskjeden, eller hvor offeret på grunn av rus eller frykt ikke har vært i stand til å motsette seg den seksuelle omgangen. Departementet har lagt stor vekt på at en rekke representanter for ofrene ønsker en kriminalisering.

4.2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at få voldtekter ender opp som sak for domstolene, og at kun et lite antall saker ender med fellende dom.

Komiteen viser til at uaktsomhet foreligger hvis en person kan bebreides for ikke å ha forholdt seg slik som en alminnelig fornuftig og hensynsfull person ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Det kan skilles mellom grov og simpel uaktsomhet. Grov uaktsomhet foreligger der det foreligger «en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet».

Komiteen mener det er et stort problem for samfunnet vårt at så få saker om seksuelle overgrep ender med fellende dom. I stor grad kan det se ut som om ofrene for seksuelle overgrep har for dårlig rettsvern. Mange vegrer seg for å anmelde seksuelle overgrep/voldtekter fordi de vet at saken sannsynligvis vil ta lang tid, de må gi gjentatte forklaringer for politi og domstol, noe som er en stor påkjenning for dem og mulighetene for domfellelse synes små.

Komiteen mener det er viktig å øke mulighetene for å oppnå en fellende dom i voldtektssaker i forhold til det som er dagens situasjon. Komiteen vil i den forbindelse vise til den arbeidsgruppen som ble satt ned av Riksadvokaten, og som har kommet med anbefalinger for å effektivisere og bedre etterforsk­ningen i overgrepssaker, jf. pkt. 4.6.2 nedenfor. Komiteen mener det er meget viktig at gruppens råd blir fulgt, og at det dermed vil bli lettere å pådømme saker om overgrep.

Komiteen understreker at det er viktig at ofrenes rettsvern bedres. Komiteen har spesielt merket seg at mange av de instanser og organisasjoner som representerer ofre for seksuelle overgrep mener en kriminalisering av uaktsom voldtekt er ønskelig.

Komiteen har merket seg innvendingene mot departementets forslag om å kriminalisere grovt uaktsom voldtekt, blant annet blir det hevdet at forsettlige voldtekter kan bli pådømt som uaktsomme fordi de er lettere å bevise og begrunne, samt at uaktsom voldtekt ikke er særlig praktisk.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at departementet ønsker å kriminalisere grovt uaktsom voldtekt da dette er et klart straffverdig overgrep. En kriminalisering vil styrke offerets rettsvern uten at det innebærer noen tilsvarende rettssikkerhetsrisiko for gjerningsmannen. Departementet har videre lagt vekt på den signaleffekten en slik kriminalisering gir om handlingens straffverdighet. Departementet mener imidlertid at det bare er den grovt uaktsomme voldtekt som er så klanderverdig at den bør straffesanksjoneres. Det samme gjelder altså ikke simpel uaktsom voldtekt.

Flertallet viser til de ulike argumentene som anføres for og imot kriminalisering av uaktsom voldtekt. Flertallet mener det er riktig i denne omgang å begrense kriminaliseringen til tilfeller der det er utvist grov uaktsomhet.

Flertallet ber om at det blir foretatt en evaluering av lovendringen når denne har virket en tid.

Flertallet støtter departementets forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at flertallet i Seksuallovbruddutvalget går imot å innføre begrepet «uaktsom voldtekt», og foreslår at kravet i gjeldende rett om at handlingen må være forsettlig opprettholdes. Flertallet i Seksuallovbruddutvalget mener at en slik ordning ikke vil lette bevisførselen, og at det vil innebære en risiko for at voldtekter som i realiteten er forsettlige vil bli bedømt etter uaktsomhetsalternativet og dermed medføre vesentlig lavere straff. Disse medlemmer viser videre til at også riksadvokaten går imot departementets forslag og avviser at en senkning av skyldkravet vil gjøre det lettere å føre bevis for at en voldtekt har funnet sted. Riksadvokaten viser også til at det vil kunne være betydelige bevisproblemer forbundet med å kriminalisere uaktsom voldtekt. Disse medlemmer deler de synspunktene som er kommet fra riksadvokaten, og frykter at en ny regel om «grov uaktsom voldtekt» i praksis vil føre til at det blir utmålt mildere straffer enn i dag.

Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 192 fjerde ledd.

4.3 Nærmere om de objektive straffbarhets­vilkårene

4.3.1 Sammendrag

Utvalget har vurdert om det bør foreslås en tilføyelse i gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen hvor det uttrykkelig sies at handlingen må være foretatt uten fornærmedes samtykke. Utvalget går ikke inn for en slik tilføyelse, og viser til at den ikke vil tilføre bestemmelsen noe. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.

Departementet har valgt å foreslå som ny § 192 en voldtektsbestemmelse med en annen utforming enn den utvalget foreslår. Departementet foreslår at området for voldtektsbestemmelsen utvides til også å ramme den som skaffer seg seksuell omgang ved «truende atferd», og den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen.

Dagens regel om at det ved vurderingen av om det er utøvd vold skal legges vekt på om fornærmede var under 14 år utvides til også å gjelde bruken av trusler og vurderingen av om offeret var ute av stand til å sette seg til motverge. Dette er i tråd med gjeldende rett.

Såvel gjeldende lovtekst som utvalgets forslag inneholder uttrykket «tvinger». Etter departementets syn fører et slikt krav til en for sterk fokusering på fornærmedes atferd. Det bør være tilstrekkelig til fellelse etter voldtektsbestemmelsen at det er årsakssammenheng mellom volden og den seksuelle omgangen.

Gjeldende straffelov § 194 rammer den som skaffer seg eller andre utuktig omgang «ved trusel, særlig underfundig atferd eller misbruk av et avhengighetsforhold». Utvalget foreslår et straffebud rettet mot «den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang ved truende atferd». Misbruk av avhengighetsforhold skal også fortsatt være straffbart, sammen med misbruk av stilling og tillitsforhold. Departementet foreslår at all truende atferd for å oppnå seksuell omgang skal omfattes av voldtektsbestemmelsen.

Gjeldende straffelov § 193 første ledd setter en straff på fengsel inntil 5 år for utuktig omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen. Utvalget foreslår denne regelen beholdt uten realitetsendringer.

I departementets forslag videreføres også denne regelen som en del av voldtektsbestemmelsen. Både på dette punktet og når det gjelder truende adferd innebærer departementets forslag en straffskjerping ved at den øvre strafferammen øker fra 5 års fengsel til - i utgangspunktet - 10 års fengsel.

4.3.2 Justisdepartementets brev av 18. mai 2000 (jf. vedlegg 1)

I svarbrev fra Justisdepartementet til komiteen av 18. mai 2000 vises det til at etter Høyesteretts kjennelse gjengitt i Retstidende 1999 s. 1718 omfattes ikke det forhold at noen tvinges til selv å føre gjenstander inn i vagina av voldtektsbestemmelsen eller av begrepet utuktig omgang.

Den alminnelige tvangsbestemmelse i straffeloven § 222 kan ramme de aktuelle handlingene. Slik forslaget til nytt kap. 19 lyder, kan også det å tvinge andre til å ha seksuell omgang med hverandre bare straffes etter § 222. Dersom man ønsker at reglene i straffeloven kap. 19 skal fange opp forhold som nevnt, anbefaler departementet at det eventuelt utformes et nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen ved at man tar inn de nevnte forholdene i et nytt alternativ c i første ledd i utkastet til § 192.

De nevnte handlingene vil kunne rammes dersom de handlingene som fornærmede tvinges til å utføre, ville vært regnet som seksuell omgang dersom gjerningsmannen hadde utført dem. For øvrig vil vilkårene og strafferammen være de samme som for ordinær voldtekt. Men departementet mener det regelmessig vil være grunn til å bedømme disse tilfellene noe mindre strengt enn en ordinær voldtekt når den konkrete straffen skal utmåles.

4.3.3 Komiteens merknader

Komiteen støtter departementets forslag om at voldtektsbestemmelsen utvides til å ramme den som «skaffer seg» seksuell omgang. Komiteen er enig med departementet i at ordet «tvinger» ville føre til en for sterk fokusering på fornærmedes adferd, noe som vil være uheldig.

Komiteen viser til at personer som tidligere har vært utsatt for seksuelle overgrep, ofte ikke vil være i stand til å yte synlig motstand mot uønsket seksuell omgang. I andre tilfeller kan den fornærmede ha avstått fra å gjøre motstand på bakgrunn av volden eller en truende adferd. Komiteen slutter seg til departementets betraktninger om at det bør være tilstrekkelig til fellelse etter voldtektsbestemmelsen at det er årsakssammenheng mellom volden og den seksuelle omgangen.

Komiteen er tilfreds med at all truende adferd skal omfattes av voldtektsbestemmelsen, noe som innebærer en styrking av offerets rettsvern. Komiteen merker seg at departementets forslag innebærer en straffeskjerping ved denne typen trusler ved at maksimumsstraffen økes til 10 års fengsel, samt en minimumsstraff på ett år bl.a. ved samleie oppnådd med trusler.

Komiteen er enig med departementet i at vurderingene av om lovens vilkår er oppfylt, avhenger av offerets alder og forutsetninger. Komiteen understreker at en trussel kan oppfattes helt annerledes og mer skremmende av et barn enn av en voksen. Grensen for når en kan forvente at et barn kan sette seg til motverge overfor en voksen overgriper, ligger normalt et annet sted enn når offeret er et voksent menneske.

Komiteen viser til at rettspraksis ikke har regnet det som utuktig omgang å tvinge fornærmede til å utføre seksuelle handlinger med seg selv, for eksempel å føre gjenstander inn i vagina. Heller ikke vil det å tvinge noen andre til å ha seksuell omgang med hverandre kunne straffes som seksuallovbrudd slik forslaget til nye regler i kapittel 19 lyder.

Komiteen mener de forholdene som er omtalt ovenfor er svært alvorlige og straffverdige forhold, og kan virke svært krenkende på den/de fornærmede. Komiteen mener det er gode grunner for at slike straffbare forhold skal kunne pådømmes som et seksuallovbrudd, og ikke bare etter de alminnelige tvangsbestemmelsene i straffeloven. Komiteen viser til at justisministeren i svarbrev til komiteen av 18. mai 2000, jf vedlegg 1, har beskrevet to alternative måter for å innlemme disse forholdene i kapittelet om seksualforbrytelser. Komiteen er enig i at den mest hensiktsmessige løsningen vil være å sette inn et nytt straffalternativ i § 192 første ledd, som kan lyde:

• «c) ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv,»

Komiteen er enig med justisministeren i at ved å innføre et eget straffalternativ vil man unngå en unaturlig utvidelse av selve omgangsbegrepet, og det gir en lovteknisk enkel og oversiktlig løsning.

Komiteen er derimot ikke enig i at de nevnte forhold bør bedømmes mindre strengt enn en ordinær voldtekt. Komiteen kan ikke se at slike forhold er mindre straffverdige enn om voldtektsmannen selv hadde utført overgrepene. Tvert imot vil en slik fremgangsmåte kunne fremstå som særlig ydmykende for offeret.

Komiteen vil understreke at misbruk av avhengighetsforhold skal være straffbart, sammen med misbruk av stilling og tillitsforhold, jf. lovutkastet § 193.

Komiteen slutter seg for øvrig til departementets forslag.

4.4 Samleiedefinisjonen

4.4.1 Sammendrag

Straffeloven § 213 definerer begrepet samleie. Utvalgets flertall foreslår ingen endring av legaldefinisjonen av samleie. Et mindretall ønsker å utvide definisjonen, slik at det også regnes som samleie dersom penis innføres i skjedeåpningen.

Flere høringsinstanser støtter forslaget fra utvalgets mindretall.

Departementet er enig med utvalgets flertall i at dagens definisjon av samleie bør beholdes, jf. § 206 i lovforslaget.

4.4.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at straffeloven § 213 definerer begrepet samleie slik:

«Når bestemmelsen i dette kapittel bruker uttrykket samleie, menes vaginalt og analt samleie. Med samleie likestilles innføring av penis i munn og innføring av gjenstand i vagina eller endetarmsåpning.»

Komiteen viser til at voldtekt som oftest rammer kvinner, men at definisjonen også omfatter voldtekter mot gutter og menn.

Komiteen viser til at flere høringsinstanser er av den oppfatning at samleiebegrepet også bør omfatte situasjoner der penis er ført inn i skjedeåpningen. Nåværende samleiedefinisjon omfatter ikke slike tilfeller, det er et vilkår at penis er ført helt inn i vagina. Komiteen viser til at et mindretall i seksuallovbruddutvalget ønsket å utvide samleiedefinisjonen i tråd med dette. Begrunnelsen er at gjerningsmannen i mange tilfelle av overgrep mot små piker bruker den slimhinnebekledte delen av kjønnsleppene til å gni penis mot for å oppnå seksuell tilfredsstillelse. For barn og unge uten seksuell erfaring og uten forståelse av egen genital anatomi, oppleves slike overgrep like krenkende som et samleie. Komiteen mener det er grunn til å vektlegge dette hensyn så sterkt at samleie­definisjonen bør utvides.

Komiteen har merket seg at verken utvalget eller departementet har funnet grunn til å utvide sam­leiedefinisjonen til også å gjelde inntrengning med fingre i skjede eller endetarmsåpning. Komiteen kan, spesielt for barns vedkommende, se at slike overgrep kan oppfattes like krenkende som et samleie. Komiteen ber derfor departementet komme tilbake med en vurdering av om samleiedefinisjonen bør omfatte også dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at begrunnelsen for å utvide samleiedefinisjonen i første rekke knytter seg til seksuelle overgrep mot barn. Flertallet vil derfor reservere den utvidete definisjon i § 206 for barn under 14 år. I forhold til voksne støtter flertallet departementets forslag. Flertallet foreslår at den utvidete definisjon tas inn som nytt tredje punktum i § 206, og fremmer følgende forslag:

«§ 206 nytt tredje punktum skal lyde:

Ved handlinger som nevnt i § 195 likestilles med samleie også innføring av penis inn i og mellom de store og små kjønnslepper.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«§ 206 skal lyde:

Når bestemmelsene i dette kapittel bruker uttrykket samleie, menes vaginalt og analt samleie. Med samleie likestilles innføring av penis i munn, innføring av penis inn i og mellom de store og små kjønns­lepper og innføring av gjenstand i skjede eller endetarmsåpning.»

4.5 Strafferammene

4.5.1 Sammendrag

I Dokument nr. 8:35 (1997-1998) ble det foreslått at seksuell omgang med barn, hvor det var fare for langtidsvirkninger, alltid skulle anses som betydelig skade på legeme eller helse, og således skulle være en straffskjerpende omstendighet ved seksuelle overgrep mot barn. Justiskomiteen var imidlertid usikker på om en slik regel ville ha selvstendig betydning ved siden av de forhold som allerede var omfattet av begrepet «betydelig skade», og forutsatte at problemstillingen og intensjonen i forslaget ble ivaretatt i departementets arbeid med oppfølgingen av Seksuallovbruddutvalgets utredning.

Utvalget foreslår å opprettholde strafferammen på 10 år i § 192, og minstestraffen på ett års fengsel ved samleie. Imidlertid foreslår utvalget en utvidelse av området for den skjerpede strafferammen på 21 år ved at også overgrep utført på en særlig smertefull eller krenkende måte, eller av flere i fellesskap, skal kunne kvalifisere til lovens strengeste straff.

Det er ulike syn på forslaget blant høringsinstansene.

Når det gjelder forsettlig overtredelse av voldtektsparagrafen, foreslår departementet som utvalget å beholde den gjeldende tredelingen av strafferammene. Departementet er enig med utvalget i at voldtekt som er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte eller som er begått av flere i fellesskap, er så straffverdig at strafferammen på 21 års fengsel bør komme til anvendelse.

Departementet er for øvrig enig i at det ved straff­utmålingen skal tas hensyn til skadevirkninger som følge av voldtekt mot barn, herunder langtidsvirkninger som er på det rene når dommen avsies. En mulig fare for ytterligere senvirkninger er imidlertid etter departementets syn for usikkert til at det er forsvarlig å utvide strafferammen til lovens strengeste. På denne bakgrunn går departementet ikke inn for å utvide området for straffskjerpende følger slik det ble foreslått i Dokument nr. 8:35 (1997-1998).

Grovt uaktsom voldtekt bør etter departementets syn ha en strafferamme på fengsel inntil 5 år. Departementet foreslår at den øvre, skjerpede strafferammen ved grovt uaktsom voldtekt settes til fengsel i 8 år.

4.5.2 Komiteens merknader

Komiteen har merket seg at det er en økende tendens til gruppevoldtekter, og støtter departementets forslag til utvidelse av strafferammen for overgrep som er utført på en særlig smertefull eller krenkende måte, eller av flere i fellesskap. Komiteen er enig i at slike overgrep kvalifiserer til lovens strengeste straff.

Komiteen viser til at det i Dokument nr. 8:35 (1997-1998) ble foreslått å utvide definisjonen av straffskjerpede omstendigheter til å omfatte faren for langtidsvirkninger dersom fornærmede var under 14 år. Komiteen tok ikke stilling til forslaget, men avventet Seksuallovbruddutvalgets innstilling. Komiteen viser til at verken dette utvalget eller senere høringsinstanser har kommentert spørsmålet. Komiteen mener vi i dag innehar gode nok kunnskaper om faren for langtidsvirkninger til at dette bør gjenspeiles i straffenivået, og viser til sin merknad under pkt. 6.5.

Komiteen viser for øvrig til sine merknader under pkt. 4.6.

4.6 Straffenivået

4.6.1 Sammendrag

Ved flere anledninger har justiskomiteen tatt til orde for en skjerpelse av straffenivået i voldtektssaker, jf. bl.a. Innst. S. nr. 206 (1994-1995).

Utvalget viser til at gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff for voldtekt lå mellom 2,14 og 2,58 år i perioden 1989 til 1994.

Høyesterett har uttalt at tanker om forholdsmessighet mellom skadevirkninger og straff for ulike lovbruddstyper kan være grunn til å høyne straffenivået for noen typer voldtektssaker. Faren for etterfølgende psykiske skadevirkninger for fornærmede er gjennomgående tillagt vekt i skjerpende retning.

Etter utvalgets vurdering synes straffenivået i voldtektssaker å ligge noe lavt, men dagens strafferammer gir etter utvalgets syn tilstrekkelig rom for strengere reaksjoner. Flere høringsinstanser støtter synet om at straffenivået for voldtektssaker er for lavt.

Departementet er enig med utvalget i at en utvidelse av strafferammene ikke vil være et egnet middel til å heve straffenivået. Departementet mener likevel at det fortsatt kan være rom for skjerping av straffenivået ved visse typer av voldtekt. I lovforslaget gis det et signal om dette ved at departementets forslag til straffebestemmelse for voldtekt også trekker inn forhold som i dag har en lavere strafferamme.

Departementet understreker at flere tiltak er av betydning for å håndheve voldtektsbestemmelsen effektivt, bl.a. raskere saksbehandlingstid i straffesaker og opprettelse av et sentralt DNA-register.

I rapporten «Seksuelle overgrep mot kvinner og barn» foreslås det å gjennomføre en prøveordning med en regional enhet for etterforskning og påtale av voldtekt og andre seksuelle overgrep med sikte på å endre organiseringen av etterforskingen av disse sakene. Departementet deler rapportens syn på betydningen av kompetanseoppbygging, men finner likevel ikke tilstrekkelig grunn til å gå inn for en prøveordning som foreslått nå. Det kompetansehevende arbeidet som skjer ved Politihøgskolen og Kriminalpolitisentralen, er trappet opp.

4.6.2 Komiteens merknader

Komiteen har flere ganger påpekt at straffenivået for seksuelle overgrep ligger for lavt, og finner grunn til å gjenta dette. Komiteen forventer at domstolene tar hensyn til lovgivers synspunkter. Komiteen viser til at mange andre typer forbrytelser medfører en betraktelig strengere straffeutmåling, blant annet synes straffenivået for økonomiske forbrytelser å ligge høyt i forhold til straffenivået i overgrepssaker. Komiteen vil understreke at dette kan tolkes som om økonomiske forbrytelser er mer kritikkverdig enn overgrep mot andre personer (barn/kvinner).

Komiteen viser til at straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd/forbrytelser også må sees i sammenheng med andre bestemmelser og tiltak på dette området. For eksempel vil instanser som helsevesen, sosialtjeneste, barnevern, krisesenter, skole og lignende ofte være inne i bildet. Komiteen understreker betydningen av et godt samarbeid mellom de forskjellige instanser, og betydningen av et godt behandlingstilbud til ofrene, slik at offerets situasjon og interesser blir ivaretatt på en god måte.

Komiteen mener det er viktig med arbeid og forskning vedrørende behandling av overgripere slik at vi kan få bedre kunnskaper på området, noe som igjen kan være med på å forebygge overgrep i framtiden.

Komiteen vil understreke betydningen av at de instanser som kommer i kontakt med ofre for seksuelle overgrep, innehar tilstrekkelig kompetanse til å behandle saken på en effektiv og grundig måte.

Komiteen er tilfreds med de tiltak som allerede er satt i verk, men mener at kompetanseoppbyggingen fortsatt må forsterkes. Komiteen har med interesse merket seg synspunktene i prosjektrapporten «Seksuelle overgrep mot kvinner og barn», utført av Kvinneuniversitetet Nord i 1998, og mener at regionale etterforskningssentra kan være et viktig tiltak for å høyne kompetansen. Komiteen viser til at det er vanskelig å bygge opp kompetanse på de lokale politistasjonene/lensmannskontorene eller primærhelsetjenesten i slike saker, og at det derfor er viktig å samle og bygge opp kunnskap blant noen tjenestemenn, helsepersonell eller påtaleansvarlige, som så kan bistå de forskjellige distriktene. Komiteen ber departementet melde tilbake til Stortinget innen rimelig tid hva som gjøres for å sikre dette.

Komiteen har merket seg at Riksadvokaten har nedsatt en intern arbeidsgruppe for å undersøke politiets og påtalemyndighetens behandling av voldtektsanmeldelser. Arbeidsgruppens rapport ble avgitt 26. april 2000.

Komiteen har med interesse merket seg arbeidsgruppens rapport og dens konklusjoner. Komiteen viser til at gruppen oppsummerte de mest fremtredende svakheter ved etterforskningen i følgende punkter:

• Etterforskningen synes ikke tilstrekkelig organisert.

• Gjennomføringen av etterforskningen synes å være lite planmessig.

• Framdriften av etterforskningen er tidvis svak, hvilket medfører unødig lang saksbehandlingstid.

• Etterforskningen er ikke tilstrekkelig grundig, blant annet med hensyn til vitneavhør og teknisk sporing.

Komiteen understreker at straffesaksbehandlingens bidrag til å redusere kriminaliteten i stor grad avhenger av politiets og påtalemyndighetens evne til å avdekke, oppklare, sikre bevis og påtale straffbare handlinger, samt allmennhetens tillit til at så skjer. Komiteen har merket seg arbeidsgruppens konklusjon om at forbedringspotensialet i politiets og påtalemyndighetens behandling av voldtektssaker først og fremst ligger i at sakstypen må få tilstrekkelig prioritet, og at etterforskningen må organiseres og gjennomføres på en mer planmessig, grundig og effektiv måte enn det som synes å være tilfelle i flere av de undersøkte sakene.

Komiteen har merket seg at arbeidsgruppen mener det er avgjørende for saken at etterforskningen ledes av en erfaren jurist med god kunnskap om bevissikring generelt og for volds- og sedelighetssaker spesielt. Arbeidsgruppen fraråder at innkomne voldtektssaker tildeles jourhavende, uavhengig av dennes erfaring og kompetanse. Ut fra arbeidsgruppens undersøkelse kan det synes som om Kripos bare i liten grad blir benyttet til teknisk og taktisk bistand i etterforskningen. Komiteen mener det er viktig at politi- og lensmannskontorene benytter seg av den spesialkompetanse som Kripos besitter. Komiteen har videre merket seg at arbeidsgruppen anbefaler at det eksisterende kurstilbud suppleres/utvides for i større grad å dekke politijuristenes behov for opplæring i etterforskning og ledelse av denne.

Komiteen understreker betydningen av at arbeidsgruppens råd til tiltak for å heve kvaliteten på etterforskningen og påtaleavgjørelsen blir fulgt opp i praksis, og vil i forbindelse med de årlige statsbudsjetter be om opplysninger om status og statistikk for voldtektssaker ved samtlige politikamre.

Komiteen vil understreke betydningen av et godt samarbeid og kompetanseutveksling mellom politi og domstoler og medisinske institusjoner for å sikre gode tekniske bevis.

Komiteen viser til at det de siste årene er avdekket en rekke alvorlige tilfeller av justismord i forbindelse med overgrepssaker mot barn. Resultatet har vært ødelagte liv. Det er en alvorlig belastning å bli beskyldt for seksuelle overgrep dersom det ikke finnes sannhetsgehalt i påstandene. Komiteen mener det er særdeles viktig at etterforskningen i overgrepssaker skjer på en betryggende måte.

Komiteen mener de erstatningsbeløp som tilkjennes offeret ved dom mot overgriper gjennomgående er for lave og bør heves til et nivå som er mer i tråd med folks rettsoppfatning. Komiteen ber om at dette vurderes i forbindelse med den varslede saken om voldsoffererstatning.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet er enig i at minstestraffer i hovedregelen bør innføres med varsomhet. Disse medlemmer viser til at Stortinget likevel i forhold til en så alvorlig kriminell handling som voldtekt har vedtatt minstestraff. Hvilket nivå minstestraffen bør være på vil måtte vurderes i det enkelte tilfelle, for eksempel er minstestraff for forsettlig drap 6 år, jf. § 233. Disse medlemmer mener det er grunn til å heve minstestraffen i § 192 annet ledd fra 1 til 2 år, og fremmer følgende forslag:

Ǥ 192 annet ledd, innledningen, skal lyde:

Straffen er fengsel i minst 2 år dersom»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener straffenivået for voldtekt ved samleie og for samleie med barn under 14 år gjennomgående er for lavt. Disse medlemmer viser til at det er utvilsomt at ikke bare lovgiver men også domstolene har en oppgave når det gjelder å sikre at straffenivået for forskjellige typer av lovbrudd er avpasset til hverandre, og står i et rimelig forhold til blant annet skadevirkningene ved de straffbare handlinger det gjelder. Disse medlemmer mener derfor at domstolene må skjerpe straffenivået i saker om voldtekt ved samleie og samleie med barn under 14 år, innenfor de eksisterende strafferammer.

Disse medlemmer viser til at bruk av minstestraff erfaringsmessig har en rekke uheldige konsekvenser. Dette tilsier at lovgiver er svært restriktiv med bruken av minstestraff. Disse medlemmer mener at voldtekt ved samleie og samleie med barn under 14 år er så grove overgrep at det berettiger bruk av minstestraff, og dermed også forhøyelse av maksimumsstraffen til 15 år.

Disse medlemmer mener imidlertid ikke at heving av minstestraffen til to år er et tjenlig virkemiddel for å få hevet straffenivået. Disse medlemmer er tvert imot bekymret for at en slik heving av minstestraffen vil føre til nedsubsumering, og i verste fall frifinnelse på tvilsomt grunnlag. Argumentene mot bruk av minstestraff vil slik disse medlemmer ser det bli sterkere jo høyere minstestraffen settes. Disse medlemmer viser i den forbindelse til følgende komitémerknad i Innst. S. nr. 78 (1999-2000) om tiltak for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, går ikke inn for å innføre minste­straffer for vold mot offentlig tjenestemann, og heller ikke går inn for å innføre nye særskilte minstestraffer i straffebud mot vold generelt. Flertallet mener at dette samsvarer best med moderne prinsipper for straffutmåling hvor den utmålte straffen bygger på en konkret totalbedømmelse, der både den straffbare handlingen, gjerningsmannens person, handlingens grovhet og en rekke andre forhold kan ha betydning. I den forbindelse vil flertallet også peke på at Straffelovkommisjonen uttaler at særskilte minstestraffer har gjort at domstolene har følt seg tvunget til å avsi strengere straff enn de har funnet rimelig. Minstestraffer har også ført til at domstolene har dømt etter mildere straffebud enn det juridisk riktige, sågar også frifunnet på et tvilsomt grunnlag.»

Disse medlemmer viser videre til at spørsmålet om økt bruk av minstestraff ved seksuelle overgrep mot barn er vurdert av Justisdepartementet i 1989, jf. Ot.prp. nr. 79 (1988-1989). Justisdepartementet kom, dels på grunnlag av de samme overveielser som Straffelovkommisjonen, til at det ikke var hensiktsmessig å gå inn for en slik reform. Stortinget sluttet seg til dette. Spørsmålet ble også vurdert i forbindelse med revisjonen av bestemmelsene om seksuelle overgrep mot barn i 1992, og man kom da til samme resultat. Videre har verken Seksuallovbruddutvalget, høringsinstansene eller departementet foreslått noen økning av minstestraffen i forhold til gjeldende rett. Seksuallovbruddutvalget slutter seg til den skepsis som Straffelovkommisjonen gir uttrykk for vedrørende bruk av minstestraff.

På denne bakgrunn ønsker disse medlemmer ikke å heve minstestraffen fra ett til to år og fremmer forslag om endring i §§ 192 og 195 i samsvar med dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Seksuallovbruddutvalget mener at strafferammene i § 192 er tilfredsstillende og foreslår å opprettholde strafferammen på 10 år, og minstestraffen på ett års fengsel ved samleie. Samtidig konstaterer disse medlemmer at gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff for voldtekt i perioden 1989 til 1994 lå mellom 2,14 år og 2,58 år. Disse medlemmer mener at straffereaksjonene for å krenke et individs integritet på en så brutal og ydmykende måte som det her er snakk om, er uakseptabelt lave. Til tross for gjentatte uttalelser fra et samlet politisk miljø om at straffereaksjonene burde vært høyere, er gjennomsnittlig straffeutmåling kun økt med noen få måneder i løpet av det siste tiåret. Disse medlemmer mener derfor at lovgiverne må gi et håndfast og klart signal til domstolene om hva som er lovgivernes intensjoner. Et slikt signal kan kun gis gjennom å endre lovene slik at det innføres minste­straffer som ligger høyere enn dagens gjennomsnittlige straffenivå, samt å øke maksimalstraffene. En økning av maksimalstraffene er også nødvendig for å forhindre at domstolene får redusert sine valgmuligheter når minstestraffene heves. Disse medlemmer foreslår derfor at den som skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende adferd, eller har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen, straffes for voldtekt med fengsel fra 1 år inntil 12 år, og at straffen settes til fengsel i minst 3 år og maksimalt 18 år dersom den seksuelle omgangen var samleie, eller den skyldige for å oppnå seksuell omgang har fremkalt en tilstand der offeret er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen. Disse medlemmer er for øvrig enig i departementets forslag til ny § 192 med unntak av innføringen av begrepet «uaktsom voldtekt».

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«§ 192 første ledd skal lyde:

Den som

a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd, eller

b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller

• c) ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv,

straffes for voldtekt med fengsel i inntil 12 år, men i minst 1 år. Ved vurdering av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år.»

Ǥ 192 annet ledd, innledningen, skal lyde:

Straffen er fengsel inntil 18 år, men minst 3 år, dersom»

4.7 Adgangen til å reise ærekrenkelsessak etter anmeldelse for voldtekt

4.7.1 Sammendrag

Et injuriesøksmål anlagt av den påståtte gjerningsmannen mot den påståtte fornærmede vil kunne føre frem, enten søksmålet fremmes før eller etter at overgrepssaken er avgjort. I enkelte tilfeller kan derfor et reelt offer for en seksualforbrytelse som ikke lar seg bevise, bli straffet og/eller ilagt erstatningsansvar dersom vedkommende uttaler seg om overgrepet på en måte som identifiserer overgriperen.

Departementet vil senere komme tilbake til spørsmålet om en mer generell revisjon av reglene om ærekrenkelser med utgangspunkt i Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 1999:27 og Straffelovrådets utredning NOU 1995:10 Reformer innen injurielovgivningen.

Gjeldende regler om ærekrenkelser bygger på vurderingen av to forhold, nemlig sannheten i beskyldningen og graden av aktverdig formål bak ytringen.

I praksis synes det ikke som injuriesøksmål reises mot de beskyldninger som fremsettes overfor politiet, eller de beskyldninger som fremsettes for retten i en parts- eller vitneforklaring. Det praktiske spørsmålet her er om den som har blitt - eller mener at hun har blitt - utsatt for en seksualforbrytelse straffritt kan fortelle dette til andre enn politiet og/eller domstolene.

I tillegg til reformforslagene fra de to offentlige utvalgene, har departementet vurdert tre andre mulige lovendringer. Innenfor rammen av dette proposisjonsarbeidet har det ikke vært mulig å sende forslag om slike endringer på høring.

En mulig løsning kan være å lovfeste bestemmelser om at et eventuelt injuriesøksmål fra den som er utpekt som gjerningsmann skal stanses eller utsettes inntil det foreligger en rettskraftig dom i overgrepssaken, eventuelt til anmeldelsen er endelig henlagt av påtalemyndigheten. En slik bestemmelse vil redusere den taktiske fordel gjerningsmannen kan få ved å reise injuriesak. Slike regler vil imidlertid kun utsette injuriesøksmålet. En annen mulig reform kan være å gjøre aktsomhetskravet i straffeloven § 249 nr. 3 mindre rigid, eller foreta en nærmere lovfesting av de krav som skal stilles til styrken i bevisene injurianten legger frem når beskyldningens sannhet skal bevises. Departementet fant det ikke aktuelt å foreslå slike lovendringer i proposisjonen. Spørsmålene har ikke vært på høring, og det er nødvendig å foreta nærmere vurderinger av hvilke konsekvenser endringene vil ha.

Departementet finner derimot grunnlag for å foreslå en endring i straffeprosessloven § 17 annet ledd, slik at injuriesaken utsettes inntil overgrepssaken har fått en endelig avgjørelse.

4.7.2 Justisdepartementets brev av 18. mai 2000 (jf. vedlegg 1)

I svarbrev til komiteen fra Justisdepartementet av 18. mai 2000 vises det til at komiteen har bedt om «en nærmere vurdering av hvilke lovendringer som eventuelt kan anbefales dersom man skulle ønske å endre lovgivningen slik at man ikke bare utsetter muligheten til å anlegge juriesøksmål, men legger begrensninger av mer varig art på slike søksmål». Departementet viser til at det i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) drøftes enkelte reformer som kan begrense muligheten for injuriesøksmål mot påstander om voldtekt. Dette gjelder bl.a. regler om ansvarsfrihet ved ulike former for god tro mht. sannheten i den fremsatte beskyldning. Etter departementets mening fremstår dette alternativet som den løsningen som i tilfelle med størst sikkerhet vil gi det ønskede resultat.

En eventuell reform nå bør etter departementets syn avgrenses til påstander om overtredelse av de bestemmelsene i kap. 19 som har strafferamme 5 år eller mer.

Det vises til at en regel som nevnt eventuelt kan utformes som følger:

«Den som beskylder noen for å ha overtrådt §§ 192-197, 200 tredje ledd eller 205, kan ikke gjøres rettslig ansvarlig for beskyldningen etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23 eller skadeserstatningsloven § 3-6 dersom beskyldningen er fremsatt

• a) i en anmeldelse, eller

• b) av den som hevder å være fornærmet eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig samtale med en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide konsekvensene av handlingen.

Anmelderen eller den som hevder å være fornærmet, kan likevel gjøres rettslig ansvarlig dersom det var grovt uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne. Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne.»

Bokstav a hindrer ikke straff for overtredelse av straffeloven § 168 om falsk anklage. Ordlyden omfatter enhver som anmelder en av de aktuelle forbrytelsene, dvs. flere enn fornærmede. Med begrepet «rettslig ansvar» dekkes både straff, erstatning, oppreisning, mortifikasjon og saksomkostninger.

Det bør være et grunnvilkår for å oppnå ansvarsfrihet at anmelderen var i god tro. Ansvarsfrihet vil foreligge selv om den gode troen bygger på en uaktsom vurdering av de foreliggende omstendigheter, dog ikke en grovt uaktsom vurdering av om opplysningene var sanne. Også usikre opplysninger under selvforskyldt rus kan etter omstendighetene danne grunnlag for god tro.

Bokstav b vil for det første omfatte fornærmedes rett til å fremsette ærekrenkende beskyldninger i fortrolig samtale med en utvalgt krets personer. Også her gjelder ansvarsfrihet både ved aktsom og uaktsom god tro. Det sentrale i regelen er at beskyldningene ansvarsfritt kan fremsettes når det er rimelig at de presenteres for bruk i naturlige bearbeidelsesprosesser og derfor trengs i samtalen.

Også nær familie og andre nærstående kan bli hardt rammet av et seksualovergrep, og i utkastet er det derfor lagt inn at bokstav b eventuelt også skal gjelde for den påståtte fornærmedes nærmeste. Offeret er som nevnt ansvarsfri også ved uaktsom god tro, mens de øvrige bare blir ansvarsfrie ved aktsom god tro.

Ytringsprivilegiet omfatter ikke mottakerne av opplysningene. De vil følgelig kunne komme i ansvar om de bringer videre det de har mottatt under fortrolighet. Personer som ikke har taushetsplikt vil ved dette i praksis bli utsatt for en større risiko for søksmål enn i dag.

4.7.3 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er særdeles uheldig at norsk rett gir en større beskyttelse for mannens ære gjennom injurielovgivningen enn for den integritetskrenkelsen det er for kvinnen å bli utsatt for voldtekt. Flertallet viser til at det allerede er vanskelig å få en fellende dom i voldtektssaker, og at mange kvinner som har vært utsatt for overgrep, ikke anmelder saken pga. de påkjenninger en rettssak vil påføre dem. Når man i tillegg kan få en injuriesak mot seg, og bli dømt til å betale erstatning/oppreisning til en mulig overgriper, blir situasjonen svært vanskelig.

Flertallet viser til at det i den senere tid har vært eksempler på rettssaker der en mann har gått til injuriesøksmål mot en kvinne fordi hun har påstått at mannen voldtok henne. Flertallet har merket seg at det ikke er selve anmeldelsen som ligger til grunn for injuriesøksmålet, men det at kvinnen har fortalt om den påståtte voldtekten til andre. Flertallet mener det er svært uheldig at et voldtektsoffer kan bli erstatningsansvarlig overfor en voldtektsmann dersom hun ikke kan bevise at påstandene er riktige, samtidig som flertallet er innforstått med at det også er viktig å ivareta hensynet til de personer som urettmessig blir beskyldt for slike forbrytelser.

Flertallet er enig med justisministeren i at reg­lene må sikre personer som mener de har vært ofre for en seksualforbrytelse en mulighet til å kunne berette sin historie når dette er nødvendig for å bearbeide eller behandle konsekvensene av hendelsen uten å måtte tenke på risikoen for injuriesøksmål.

Flertallet ønsker å gå lenger i å beskytte voldtektsofre mot injuriesøksmål enn det som foreslås i proposisjonen, og viser til justisministerens svarbrev av 18. mai 2000 til komiteen, der det pekes på muligheten til å innføre regler om ansvarsfrihet for en nærmere avgrenset gruppe injurianter ved ulike former for god tro mht. sannheten i den fremsatte beskyldning. Flertallet mener reglene bør gjelde de mest alvorlige seksualforbrytelsene eller medvirkning til slike forbrytelser, og at det naturlige skjæringspunktet vil være strafferamme på 5 år. Flertallet støtter justisministerens synspunkt om at særregelen bare bør gjelde for forbrytelser som har individuelle ofre. Flertallet mener at en slik regel bør kunne bli ny § 208.

Flertallet har merket seg at det kan være gode grunner for at en slik regel også bør gjelde der gjerningsmannen er frifunnet for beskyldningene i en straffesak, og mener regelen bør utformes slik at dette punktet ivaretas.

Flertallet slutter seg til at det skilles mellom fornærmede og fornærmedes nærmeste i kravet om aktsomhet. Flertallet mener at de beste grunner taler for at fornærmede kan bli fri for ansvar også når hun har vært i uaktsom god tro, mens fornærmedes nærmeste må ha vært i aktsom god tro når påstandene blir fremsatt. Flertallet støtter at utsagn som beskyttes avgrenses til de utsagn som er å finne i selve anmeldelsen, og at det ikke dekker utsagn som er fremsatt andre steder. Videre mener flertallet at ytringsprivilegiet må avgrenses til å gjelde naturlige bearbeidelsesprosesser, og at det ikke gir noen generell frihet til informasjonsspredning. Flertallet mener personkretsen som man kan betro seg til generelt bør angis som «en person som det er naturlig å betro seg til», og er enig i at dette ikke bør tolkes snevert.

Flertallet foreslår derfor følgende bestemmelse som ny § 208:

«Den som beskylder noen for å ha overtrådt §§ 192-197, 200 tredje ledd eller 205, kan ikke gjøres rettslig ansvarlig for beskyldningen etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23 eller skadeserstatningsloven § 3-6 dersom beskyldningen er fremsatt

a) i en anmeldelse, eller

b) av den som hevder å være fornærmet eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig samtale med en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide konsekvensene av handlingen.

Anmelderen eller den som hevder å være fornærmet, kan likevel gjøres rettslig ansvarlig dersom det var grovt uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne. Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at en rekke anmeldelser av voldtekt blir henlagt eller ender med frifinnelse. Samtidig har det forekommet eksempler på justismord. I norsk strafferett er det et bærende prinsipp at en person anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det er også et bærende prinsipp innen norsk injurielovgivning. Samtidig er disse medlemmer oppmerksom på at voldtekter ofte er vanskelige å bevise fordi påstand ofte står mot påstand. I praksis kan det derfor skje at en del voldtektsanmeldelser som blir henlagt har bakgrunn i voldtekter som har funnet sted, men ikke kan bevises. I andre tilfeller kan henleggelsene skyldes at påstandene om voldtekter ikke har hatt rot i virkeligheten.

Disse medlemmer er av den mening at det å bli utsatt for en løgnaktig ryktespredning om at en person har foretatt et alvorlig seksuelt overgrep, og dermed en alvorlig kriminell handling, ofte vil være totalt ødeleggende for den personen som har blitt utsatt for løgnene. For å forebygge en slik ondsinnet ryktespredning om uskyldige personer er det helt nødvendig at injurielovgivningen kan benyttes, slik at gjerningspersonen kan bli stilt til ansvar blant annet gjennom å måtte betale erstatning til offeret. Erstatningsbeløpene bør i slike tilfeller være høye.

Disse medlemmer er enig med departementet i at injuriesøksmål i de tilfellene der det foreligger en anmeldelse ikke bør kunne taes opp i retten før etter at det foreligger en rettskraftig dom i voldtektssaken, eller saken er henlagt. Samtidig som det er helt nødvendig å ha et lovverk som gjør det mulig å slå hardt ned på usanne påstander om kriminelle handlinger begått av navngitte personer, mener disse medlemmer at det er uheldig dersom en person som er voldtatt skal måtte betale erstatning til voldtektsmannen fordi voldtekten ikke har latt seg bevise. Disse medlemmer finner det imidlertid høyst usannsynlig at en voldtektsmann som er blitt frikjent ønsker å følge opp saken gjennom et injuriesøksmål. Disse medlemmer viser til artikkel av professor Anders Bratholm i (Dagbladet 26. mai 2000) der det fremgår at det i injuriesaker av denne typen er mulig å gjøre rimelighetsvurderinger. Det er lite sannsynlig at en person som hevder å ha blitt voldtatt vil risikere injuriesøksmål og erstatningsansvar dersom vedkommende har begrenset seg til å fortelle navnet på den påståtte voldtektsmannen til sine aller nærmeste, dersom disse ikke bringer navnet videre.

Disse medlemmer viser i den sammenhengen til straffelovens § 249 som slår fast at straff etter ærekrenkelsesbestemmelsene i §§ 246 og 247 ikke kommer til anvendelse «på den som har vært pliktig eller nødsaget til å uttale seg eller som har uttalt seg til berettiget ivaretagelse av egen eller andres tarv, dersom det godgjøres at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet». Disse medlemmer mener at det å betro seg til sine aller nærmeste må sies å være en ivaretagelse av egne behov, som derfor ikke vil bli straffet. Dommen i Søre Sunnmøre Sorenskriverembete, der en kvinne som mente at hun var blitt voldtatt ble dømt til å betale erstatning til den påståtte, men frikjente, voldtektsmannen, har sin bakgrunn i at påstandene ble spredt til et betydelig antall personer, og ikke ble begrenset til kvinnens nærmeste familie og venner. I dommen blir det for øvrig slått fast at ærekrenkelser fremsatt overfor politiet og i anledning søknad om voldsoffererstatning, ikke gir grunnlag for oppreisning. Disse medlemmer mener derfor at det ikke er behov for de endringene i straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser som justisministeren redegjør for i brevet til komiteen.

Disse medlemmer stemmer imot den inju­riebestemmelse komiteens flertall går inn for i § 208.