Straffeloven § 192 rammer den som «ved
vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse
tvinger noen til utuktig omgang». Som «utuktig
omgang» regnes for det første samleie og dessuten
forhold som likestilles med samleie. Ikke enhver tvang til utuktig omgang
rammes som voldtekt. Tvangsmidlene må være «vold» eller
det å «fremkalle frykt for noens liv eller helse».
Ved vurderingen av om det er utøvet vold, skal legges vekt
på om fornærmede var under 14 år.
Tvang til utuktig omgang som ikke rammes av voldtektsbestemmelsen,
kan falle inn under andre bestemmelser i straffeloven kapittel 19.
Strafferammen for voldtekt er fengsel inntil 10 år. Dersom
den utuktige omgangen var samleie, er det en minimumsstraff på 1 år,
samtidig som den øvre strafferammen heves til 15 år.
Etter § 192 annet ledd heves strafferammen til
21 år dersom offeret dør eller får betydelig
skade på legeme eller helse, eller dersom gjerningsmannen
tidligere er straffet for voldtekt eller seksuelle overgrep mot
barn under 14 år.
Etter prinsippet i straffeloven § 42 skal gjerningspersonen
bedømmes ut fra sin egen faktiske oppfatning av situasjonen.
Det betyr at han ikke kan dømmes for voldtekt dersom han
faktisk trodde at den seksuelle omgangen var frivillig. I praksis
er det en ganske vanlig situasjon at den voldtektstiltalte hevder at
den seksuelle omgangen var frivillig fra kvinnens side, mens kvinnen
hevder det motsatte.
For at noen kan straffes for uaktsomhet, må det for det
første foreligge et brudd på en objektiv norm
for aktsom opptreden. For det andre må gjerningspersonen
kunne bebreides for å ha brutt aktsomhetsnormen. For at
uaktsomheten skal kunne kalles grov, må det etter rettspraksis
foreligge «en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger
sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet».
Utvalgets flertall anbefaler ikke en kriminalisering av uaktsom
voldtekt, og foreslår en videreføring av kravet
i gjeldende rett om at handlingen må være forsettlig.
Etter flertallets oppfatning vil ikke en slik endring avhjelpe dagens
bevisproblemer. En kriminalisering vil heller ikke bidra til å bedre
rettsvernet for ofrene. Tvert om vil en innføring av et
uaktsomhetsansvar kunne medføre en risiko for at voldtekter
som i realiteten er forsettlige, likevel kan bli bedømt
etter uaktsomhetsalternativet fordi dette er lettere å bevise og
begrunne.
Et mindretall i utvalget går derimot inn for å lempe
skyldkravet ved voldtekt. Ett medlem ønsker å kriminalisere
også simpel uaktsomhet, og viser kort til hensynet til
gjerningens straffverdighet og til offerets rettsvern. Et annet
medlem mener at grovt uaktsom voldtekt bør gjøres
straffbart fordi den gjeldende voldtektsbestemmelsen gir et utilstrekkelig
rettsvern for ofrene.
Høringsinstansene er delt i synet på dette
spørsmålet. Flertallets forslag om å beholde
forsett som skyldform for voldtekt, støttes bl.a. av Riksadvokaten som
avviser at en senkning av skyldkravet vil gjøre det lettere å føre
bevis for at en voldtekt har funnet sted. Flere viser også til
at det vil kunne være betydelige bevisproblemer forbundet
med å kriminalisere uaktsom voldtekt, og enkelte frykter
at fokus under bevisførselen vil bli mer rettet mot offerets
oppførsel.
De som støtter forslaget om å kriminalisere
uaktsom voldtekt fremhever at senkning av skyldkravet vil bedre
ofrenes rettsvern, og at flere domfellelser for voldtekt vil kunne
ha en preventiv effekt. Enkelte mener at kriminalisering av uaktsom
voldtekt vil gjøre det lettere å domfelle i saker
hvor det allerede består et forhold mellom offer og gjerningsmann.
Under en viss tvil er departementet kommet til at det vil foreslå å kriminalisere
grovt uaktsom voldtekt. Departementet har lagt avgjørende
vekt på at en kriminalisering vil styrke rettsvernet for
voldtektsofre uten at det innebærer noen tilsvarende rettssikkerhetsrisiko
for gjerningsmannen.
Bestemmelsen vil antakelig særlig ha sin betydning i
tilfeller hvor voldsanvendelsen eller den truende atferden har vært
relativt beskjeden, eller hvor offeret på grunn av rus
eller frykt ikke har vært i stand til å motsette
seg den seksuelle omgangen. Departementet har lagt stor vekt på at
en rekke representanter for ofrene ønsker en kriminalisering.
Komiteen viser til at få voldtekter
ender opp som sak for domstolene, og at kun et lite antall saker ender
med fellende dom.
Komiteen viser til at uaktsomhet foreligger hvis
en person kan bebreides for ikke å ha forholdt seg slik
som en alminnelig fornuftig og hensynsfull person ville ha gjort
i en tilsvarende situasjon. Det kan skilles mellom grov og simpel
uaktsomhet. Grov uaktsomhet foreligger der det foreligger «en
kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser
for mangel på aktsomhet».
Komiteen mener det er et stort problem for samfunnet
vårt at så få saker om seksuelle overgrep ender
med fellende dom. I stor grad kan det se ut som om ofrene for seksuelle
overgrep har for dårlig rettsvern. Mange vegrer seg for å anmelde
seksuelle overgrep/voldtekter fordi de vet at saken sannsynligvis
vil ta lang tid, de må gi gjentatte forklaringer for politi
og domstol, noe som er en stor påkjenning for dem og mulighetene
for domfellelse synes små.
Komiteen mener det er viktig å øke
mulighetene for å oppnå en fellende dom i voldtektssaker
i forhold til det som er dagens situasjon. Komiteen vil
i den forbindelse vise til den arbeidsgruppen som ble satt ned av
Riksadvokaten, og som har kommet med anbefalinger for å effektivisere
og bedre etterforskningen i overgrepssaker, jf. pkt. 4.6.2
nedenfor. Komiteen mener det er meget viktig at gruppens
råd blir fulgt, og at det dermed vil bli lettere å pådømme saker
om overgrep.
Komiteen understreker at det er viktig at ofrenes
rettsvern bedres. Komiteen har spesielt merket seg
at mange av de instanser og organisasjoner som representerer ofre
for seksuelle overgrep mener en kriminalisering av uaktsom voldtekt
er ønskelig.
Komiteen har merket seg innvendingene mot departementets
forslag om å kriminalisere grovt uaktsom voldtekt, blant
annet blir det hevdet at forsettlige voldtekter kan bli pådømt
som uaktsomme fordi de er lettere å bevise og begrunne,
samt at uaktsom voldtekt ikke er særlig praktisk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at departementet ønsker å kriminalisere
grovt uaktsom voldtekt da dette er et klart straffverdig overgrep.
En kriminalisering vil styrke offerets rettsvern uten at det innebærer
noen tilsvarende rettssikkerhetsrisiko for gjerningsmannen. Departementet
har videre lagt vekt på den signaleffekten en slik kriminalisering
gir om handlingens straffverdighet. Departementet mener imidlertid
at det bare er den grovt uaktsomme voldtekt som er så klanderverdig
at den bør straffesanksjoneres. Det samme gjelder altså ikke
simpel uaktsom voldtekt.
Flertallet viser til de ulike argumentene som anføres
for og imot kriminalisering av uaktsom voldtekt. Flertallet mener
det er riktig i denne omgang å begrense kriminaliseringen
til tilfeller der det er utvist grov uaktsomhet.
Flertallet ber om at det blir foretatt en evaluering
av lovendringen når denne har virket en tid.
Flertallet støtter departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at flertallet i Seksuallovbruddutvalget
går imot å innføre begrepet «uaktsom
voldtekt», og foreslår at kravet i gjeldende rett
om at handlingen må være forsettlig opprettholdes.
Flertallet i Seksuallovbruddutvalget mener at en slik ordning ikke
vil lette bevisførselen, og at det vil innebære
en risiko for at voldtekter som i realiteten er forsettlige vil
bli bedømt etter uaktsomhetsalternativet og dermed medføre
vesentlig lavere straff. Disse medlemmer viser videre
til at også riksadvokaten går imot departementets
forslag og avviser at en senkning av skyldkravet vil gjøre
det lettere å føre bevis for at en voldtekt har
funnet sted. Riksadvokaten viser også til at det vil kunne
være betydelige bevisproblemer forbundet med å kriminalisere
uaktsom voldtekt. Disse medlemmer deler de synspunktene
som er kommet fra riksadvokaten, og frykter at en ny regel om «grov
uaktsom voldtekt» i praksis vil føre til at det blir
utmålt mildere straffer enn i dag.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot § 192
fjerde ledd.
Utvalget har vurdert om det bør foreslås en
tilføyelse i gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen hvor
det uttrykkelig sies at handlingen må være foretatt
uten fornærmedes samtykke. Utvalget går ikke inn for
en slik tilføyelse, og viser til at den ikke vil tilføre bestemmelsen
noe. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.
Departementet har valgt å foreslå som ny § 192
en voldtektsbestemmelse med en annen utforming enn den utvalget
foreslår. Departementet foreslår at området
for voldtektsbestemmelsen utvides til også å ramme
den som skaffer seg seksuell omgang ved «truende atferd»,
og den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs
eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg
handlingen.
Dagens regel om at det ved vurderingen av om det er utøvd
vold skal legges vekt på om fornærmede var under
14 år utvides til også å gjelde bruken
av trusler og vurderingen av om offeret var ute av stand til å sette
seg til motverge. Dette er i tråd med gjeldende rett.
Såvel gjeldende lovtekst som utvalgets forslag inneholder
uttrykket «tvinger». Etter departementets syn
fører et slikt krav til en for sterk fokusering på fornærmedes
atferd. Det bør være tilstrekkelig til fellelse etter
voldtektsbestemmelsen at det er årsakssammenheng mellom
volden og den seksuelle omgangen.
Gjeldende straffelov § 194 rammer den som skaffer
seg eller andre utuktig omgang «ved trusel, særlig underfundig
atferd eller misbruk av et avhengighetsforhold». Utvalget
foreslår et straffebud rettet mot «den som skaffer
seg eller en annen seksuell omgang ved truende atferd».
Misbruk av avhengighetsforhold skal også fortsatt være
straffbart, sammen med misbruk av stilling og tillitsforhold. Departementet
foreslår at all truende atferd for å oppnå seksuell
omgang skal omfattes av voldtektsbestemmelsen.
Gjeldende straffelov § 193 første
ledd setter en straff på fengsel inntil 5 år for
utuktig omgang med noen som er bevisstløs eller av andre
grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen.
Utvalget foreslår denne regelen beholdt uten realitetsendringer.
I departementets forslag videreføres også denne regelen
som en del av voldtektsbestemmelsen. Både på dette
punktet og når det gjelder truende adferd innebærer
departementets forslag en straffskjerping ved at den øvre
strafferammen øker fra 5 års fengsel til - i utgangspunktet
- 10 års fengsel.
I svarbrev fra Justisdepartementet til komiteen av 18. mai
2000 vises det til at etter Høyesteretts kjennelse gjengitt
i Retstidende 1999 s. 1718 omfattes ikke det forhold at noen tvinges
til selv å føre gjenstander inn i vagina av voldtektsbestemmelsen
eller av begrepet utuktig omgang.
Den alminnelige tvangsbestemmelse i straffeloven § 222
kan ramme de aktuelle handlingene. Slik forslaget til nytt kap.
19 lyder, kan også det å tvinge andre til å ha
seksuell omgang med hverandre bare straffes etter § 222.
Dersom man ønsker at reglene i straffeloven kap. 19 skal
fange opp forhold som nevnt, anbefaler departementet at det eventuelt
utformes et nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen ved at
man tar inn de nevnte forholdene i et nytt alternativ c i første
ledd i utkastet til § 192.
De nevnte handlingene vil kunne rammes dersom de handlingene
som fornærmede tvinges til å utføre, ville
vært regnet som seksuell omgang dersom gjerningsmannen
hadde utført dem. For øvrig vil vilkårene
og strafferammen være de samme som for ordinær voldtekt.
Men departementet mener det regelmessig vil være grunn
til å bedømme disse tilfellene noe mindre strengt
enn en ordinær voldtekt når den konkrete straffen
skal utmåles.
Komiteen støtter departementets
forslag om at voldtektsbestemmelsen utvides til å ramme
den som «skaffer seg» seksuell omgang. Komiteen er
enig med departementet i at ordet «tvinger» ville
føre til en for sterk fokusering på fornærmedes
adferd, noe som vil være uheldig.
Komiteen viser til at personer som tidligere har vært
utsatt for seksuelle overgrep, ofte ikke vil være i stand
til å yte synlig motstand mot uønsket seksuell omgang.
I andre tilfeller kan den fornærmede ha avstått
fra å gjøre motstand på bakgrunn av volden
eller en truende adferd. Komiteen slutter seg til
departementets betraktninger om at det bør være
tilstrekkelig til fellelse etter voldtektsbestemmelsen at det er årsakssammenheng
mellom volden og den seksuelle omgangen.
Komiteen er tilfreds med at all truende adferd skal
omfattes av voldtektsbestemmelsen, noe som innebærer en
styrking av offerets rettsvern. Komiteen merker seg
at departementets forslag innebærer en straffeskjerping
ved denne typen trusler ved at maksimumsstraffen økes til
10 års fengsel, samt en minimumsstraff på ett år
bl.a. ved samleie oppnådd med trusler.
Komiteen er enig med departementet i at vurderingene
av om lovens vilkår er oppfylt, avhenger av offerets alder
og forutsetninger. Komiteen understreker at en trussel
kan oppfattes helt annerledes og mer skremmende av et barn enn av
en voksen. Grensen for når en kan forvente at et barn kan
sette seg til motverge overfor en voksen overgriper, ligger normalt
et annet sted enn når offeret er et voksent menneske.
Komiteen viser til at rettspraksis ikke har regnet
det som utuktig omgang å tvinge fornærmede til å utføre
seksuelle handlinger med seg selv, for eksempel å føre
gjenstander inn i vagina. Heller ikke vil det å tvinge
noen andre til å ha seksuell omgang med hverandre kunne
straffes som seksuallovbrudd slik forslaget til nye regler i kapittel
19 lyder.
Komiteen mener de forholdene som er omtalt ovenfor
er svært alvorlige og straffverdige forhold, og kan virke
svært krenkende på den/de fornærmede. Komiteen mener
det er gode grunner for at slike straffbare forhold skal kunne pådømmes
som et seksuallovbrudd, og ikke bare etter de alminnelige tvangsbestemmelsene
i straffeloven. Komiteen viser til at justisministeren
i svarbrev til komiteen av 18. mai 2000, jf vedlegg 1,
har beskrevet to alternative måter for å innlemme
disse forholdene i kapittelet om seksualforbrytelser. Komiteen er
enig i at den mest hensiktsmessige løsningen vil være å sette
inn et nytt straffalternativ i § 192 første
ledd, som kan lyde:
Komiteen er enig med justisministeren i at ved å innføre
et eget straffalternativ vil man unngå en unaturlig utvidelse
av selve omgangsbegrepet, og det gir en lovteknisk enkel og oversiktlig
løsning.
Komiteen er derimot ikke enig i at de nevnte forhold
bør bedømmes mindre strengt enn en ordinær voldtekt. Komiteen kan
ikke se at slike forhold er mindre straffverdige enn om voldtektsmannen
selv hadde utført overgrepene. Tvert imot vil en slik fremgangsmåte
kunne fremstå som særlig ydmykende for offeret.
Komiteen vil understreke at misbruk av avhengighetsforhold
skal være straffbart, sammen med misbruk av stilling og
tillitsforhold, jf. lovutkastet § 193.
Komiteen slutter seg for øvrig til departementets
forslag.
Straffeloven § 213 definerer begrepet samleie. Utvalgets
flertall foreslår ingen endring av legaldefinisjonen av
samleie. Et mindretall ønsker å utvide definisjonen,
slik at det også regnes som samleie dersom penis innføres
i skjedeåpningen.
Flere høringsinstanser støtter forslaget fra
utvalgets mindretall.
Departementet er enig med utvalgets flertall i at dagens definisjon
av samleie bør beholdes, jf. § 206 i lovforslaget.
Komiteen viser til at straffeloven § 213
definerer begrepet samleie slik:
«Når bestemmelsen i dette kapittel bruker
uttrykket samleie, menes vaginalt og analt samleie. Med samleie
likestilles innføring av penis i munn og innføring
av gjenstand i vagina eller endetarmsåpning.»
Komiteen viser til at voldtekt som oftest rammer
kvinner, men at definisjonen også omfatter voldtekter mot
gutter og menn.
Komiteen viser til at flere høringsinstanser
er av den oppfatning at samleiebegrepet også bør
omfatte situasjoner der penis er ført inn i skjedeåpningen. Nåværende
samleiedefinisjon omfatter ikke slike tilfeller, det er et vilkår
at penis er ført helt inn i vagina. Komiteen viser
til at et mindretall i seksuallovbruddutvalget ønsket å utvide
samleiedefinisjonen i tråd med dette. Begrunnelsen er at
gjerningsmannen i mange tilfelle av overgrep mot små piker
bruker den slimhinnebekledte delen av kjønnsleppene til å gni
penis mot for å oppnå seksuell tilfredsstillelse.
For barn og unge uten seksuell erfaring og uten forståelse
av egen genital anatomi, oppleves slike overgrep like krenkende
som et samleie. Komiteen mener det er grunn til å vektlegge
dette hensyn så sterkt at samleiedefinisjonen
bør utvides.
Komiteen har merket seg at verken utvalget eller
departementet har funnet grunn til å utvide samleiedefinisjonen
til også å gjelde inntrengning med fingre i skjede
eller endetarmsåpning. Komiteen kan, spesielt
for barns vedkommende, se at slike overgrep kan oppfattes like krenkende
som et samleie. Komiteen ber derfor departementet
komme tilbake med en vurdering av om samleiedefinisjonen bør
omfatte også dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at begrunnelsen for å utvide
samleiedefinisjonen i første rekke knytter seg til seksuelle
overgrep mot barn. Flertallet vil derfor reservere
den utvidete definisjon i § 206 for barn under
14 år. I forhold til voksne støtter flertallet departementets
forslag. Flertallet foreslår at den utvidete
definisjon tas inn som nytt tredje punktum i § 206,
og fremmer følgende forslag:
Ǥ 206 nytt
tredje punktum skal lyde:
Ved handlinger som nevnt i § 195 likestilles
med samleie også innføring av penis inn i og mellom
de store og små kjønnslepper.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
Ǥ 206 skal lyde:
Når bestemmelsene i dette kapittel bruker uttrykket
samleie, menes vaginalt og analt samleie. Med samleie likestilles
innføring av penis i munn, innføring av penis
inn i og mellom de store og små kjønnslepper
og innføring av gjenstand i skjede eller endetarmsåpning.»
I Dokument nr. 8:35 (1997-1998) ble det foreslått at
seksuell omgang med barn, hvor det var fare for langtidsvirkninger,
alltid skulle anses som betydelig skade på legeme eller
helse, og således skulle være en straffskjerpende
omstendighet ved seksuelle overgrep mot barn. Justiskomiteen var
imidlertid usikker på om en slik regel ville ha selvstendig
betydning ved siden av de forhold som allerede var omfattet av begrepet «betydelig
skade», og forutsatte at problemstillingen og intensjonen
i forslaget ble ivaretatt i departementets arbeid med oppfølgingen
av Seksuallovbruddutvalgets utredning.
Utvalget foreslår å opprettholde strafferammen
på 10 år i § 192, og minstestraffen
på ett års fengsel ved samleie. Imidlertid foreslår
utvalget en utvidelse av området for den skjerpede strafferammen
på 21 år ved at også overgrep utført
på en særlig smertefull eller krenkende måte,
eller av flere i fellesskap, skal kunne kvalifisere til lovens strengeste
straff.
Det er ulike syn på forslaget blant høringsinstansene.
Når det gjelder forsettlig overtredelse av voldtektsparagrafen,
foreslår departementet som utvalget å beholde
den gjeldende tredelingen av strafferammene. Departementet er enig
med utvalget i at voldtekt som er begått på en
særlig smertefull eller krenkende måte eller som
er begått av flere i fellesskap, er så straffverdig
at strafferammen på 21 års fengsel bør komme
til anvendelse.
Departementet er for øvrig enig i at det ved straffutmålingen
skal tas hensyn til skadevirkninger som følge av voldtekt
mot barn, herunder langtidsvirkninger som er på det rene
når dommen avsies. En mulig fare for ytterligere senvirkninger
er imidlertid etter departementets syn for usikkert til at det er
forsvarlig å utvide strafferammen til lovens strengeste.
På denne bakgrunn går departementet ikke inn for å utvide
området for straffskjerpende følger slik det ble
foreslått i Dokument nr. 8:35 (1997-1998).
Grovt uaktsom voldtekt bør etter departementets syn
ha en strafferamme på fengsel inntil 5 år. Departementet
foreslår at den øvre, skjerpede strafferammen
ved grovt uaktsom voldtekt settes til fengsel i 8 år.
Komiteen har merket seg at det er en økende tendens
til gruppevoldtekter, og støtter departementets forslag
til utvidelse av strafferammen for overgrep som er utført
på en særlig smertefull eller krenkende måte,
eller av flere i fellesskap. Komiteen er enig i at
slike overgrep kvalifiserer til lovens strengeste straff.
Komiteen viser til at det i Dokument nr. 8:35 (1997-1998)
ble foreslått å utvide definisjonen av straffskjerpede
omstendigheter til å omfatte faren for langtidsvirkninger
dersom fornærmede var under 14 år. Komiteen tok
ikke stilling til forslaget, men avventet Seksuallovbruddutvalgets
innstilling. Komiteen viser til at verken dette utvalget
eller senere høringsinstanser har kommentert spørsmålet. Komiteen mener
vi i dag innehar gode nok kunnskaper om faren for langtidsvirkninger
til at dette bør gjenspeiles i straffenivået,
og viser til sin merknad under pkt. 6.5.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader
under pkt. 4.6.
Ved flere anledninger har justiskomiteen tatt til orde for en
skjerpelse av straffenivået i voldtektssaker, jf. bl.a.
Innst. S. nr. 206 (1994-1995).
Utvalget viser til at gjennomsnittlig utmålt ubetinget
fengselsstraff for voldtekt lå mellom 2,14 og 2,58 år
i perioden 1989 til 1994.
Høyesterett har uttalt at tanker om forholdsmessighet
mellom skadevirkninger og straff for ulike lovbruddstyper kan være
grunn til å høyne straffenivået for noen
typer voldtektssaker. Faren for etterfølgende psykiske
skadevirkninger for fornærmede er gjennomgående
tillagt vekt i skjerpende retning.
Etter utvalgets vurdering synes straffenivået i voldtektssaker å ligge
noe lavt, men dagens strafferammer gir etter utvalgets syn tilstrekkelig
rom for strengere reaksjoner. Flere høringsinstanser støtter
synet om at straffenivået for voldtektssaker er for lavt.
Departementet er enig med utvalget i at en utvidelse av strafferammene
ikke vil være et egnet middel til å heve straffenivået.
Departementet mener likevel at det fortsatt kan være rom
for skjerping av straffenivået ved visse typer av voldtekt.
I lovforslaget gis det et signal om dette ved at departementets
forslag til straffebestemmelse for voldtekt også trekker
inn forhold som i dag har en lavere strafferamme.
Departementet understreker at flere tiltak er av betydning for å håndheve
voldtektsbestemmelsen effektivt, bl.a. raskere saksbehandlingstid
i straffesaker og opprettelse av et sentralt DNA-register.
I rapporten «Seksuelle overgrep mot kvinner og barn» foreslås
det å gjennomføre en prøveordning med
en regional enhet for etterforskning og påtale av voldtekt
og andre seksuelle overgrep med sikte på å endre
organiseringen av etterforskingen av disse sakene. Departementet
deler rapportens syn på betydningen av kompetanseoppbygging,
men finner likevel ikke tilstrekkelig grunn til å gå inn
for en prøveordning som foreslått nå.
Det kompetansehevende arbeidet som skjer ved Politihøgskolen
og Kriminalpolitisentralen, er trappet opp.
Komiteen har flere ganger påpekt
at straffenivået for seksuelle overgrep ligger for lavt,
og finner grunn til å gjenta dette. Komiteen forventer
at domstolene tar hensyn til lovgivers synspunkter. Komiteen viser
til at mange andre typer forbrytelser medfører en betraktelig
strengere straffeutmåling, blant annet synes straffenivået
for økonomiske forbrytelser å ligge høyt
i forhold til straffenivået i overgrepssaker. Komiteen vil
understreke at dette kan tolkes som om økonomiske forbrytelser
er mer kritikkverdig enn overgrep mot andre personer (barn/kvinner).
Komiteen viser til at straffelovens bestemmelser
om seksuallovbrudd/forbrytelser også må sees
i sammenheng med andre bestemmelser og tiltak på dette
området. For eksempel vil instanser som helsevesen, sosialtjeneste,
barnevern, krisesenter, skole og lignende ofte være inne
i bildet. Komiteen understreker betydningen av et
godt samarbeid mellom de forskjellige instanser, og betydningen
av et godt behandlingstilbud til ofrene, slik at offerets situasjon
og interesser blir ivaretatt på en god måte.
Komiteen mener det er viktig med arbeid og forskning
vedrørende behandling av overgripere slik at vi kan få bedre
kunnskaper på området, noe som igjen kan være
med på å forebygge overgrep i framtiden.
Komiteen vil understreke betydningen av at de instanser
som kommer i kontakt med ofre for seksuelle overgrep, innehar tilstrekkelig
kompetanse til å behandle saken på en effektiv
og grundig måte.
Komiteen er tilfreds med de tiltak som allerede er
satt i verk, men mener at kompetanseoppbyggingen fortsatt må forsterkes. Komiteen har
med interesse merket seg synspunktene i prosjektrapporten «Seksuelle
overgrep mot kvinner og barn», utført av Kvinneuniversitetet
Nord i 1998, og mener at regionale etterforskningssentra kan være
et viktig tiltak for å høyne kompetansen. Komiteen viser
til at det er vanskelig å bygge opp kompetanse på de
lokale politistasjonene/lensmannskontorene eller primærhelsetjenesten
i slike saker, og at det derfor er viktig å samle og bygge opp
kunnskap blant noen tjenestemenn, helsepersonell eller påtaleansvarlige,
som så kan bistå de forskjellige distriktene. Komiteen ber
departementet melde tilbake til Stortinget innen rimelig tid hva
som gjøres for å sikre dette.
Komiteen har merket seg at Riksadvokaten har nedsatt
en intern arbeidsgruppe for å undersøke politiets
og påtalemyndighetens behandling av voldtektsanmeldelser.
Arbeidsgruppens rapport ble avgitt 26. april 2000.
Komiteen har med interesse merket seg arbeidsgruppens
rapport og dens konklusjoner. Komiteen viser til
at gruppen oppsummerte de mest fremtredende svakheter ved etterforskningen
i følgende punkter:
Etterforskningen
synes ikke tilstrekkelig organisert.
Gjennomføringen av etterforskningen synes å være
lite planmessig.
Framdriften av etterforskningen er tidvis svak, hvilket
medfører unødig lang saksbehandlingstid.
Etterforskningen er ikke tilstrekkelig grundig, blant annet
med hensyn til vitneavhør og teknisk sporing.
Komiteen understreker at straffesaksbehandlingens
bidrag til å redusere kriminaliteten i stor grad avhenger
av politiets og påtalemyndighetens evne til å avdekke,
oppklare, sikre bevis og påtale straffbare handlinger,
samt allmennhetens tillit til at så skjer. Komiteen har
merket seg arbeidsgruppens konklusjon om at forbedringspotensialet
i politiets og påtalemyndighetens behandling av voldtektssaker
først og fremst ligger i at sakstypen må få tilstrekkelig
prioritet, og at etterforskningen må organiseres og gjennomføres
på en mer planmessig, grundig og effektiv måte
enn det som synes å være tilfelle i flere av de
undersøkte sakene.
Komiteen har merket seg at arbeidsgruppen mener
det er avgjørende for saken at etterforskningen ledes av
en erfaren jurist med god kunnskap om bevissikring generelt og for
volds- og sedelighetssaker spesielt. Arbeidsgruppen fraråder
at innkomne voldtektssaker tildeles jourhavende, uavhengig av dennes
erfaring og kompetanse. Ut fra arbeidsgruppens undersøkelse
kan det synes som om Kripos bare i liten grad blir benyttet til
teknisk og taktisk bistand i etterforskningen. Komiteen mener
det er viktig at politi- og lensmannskontorene benytter seg av den
spesialkompetanse som Kripos besitter. Komiteen har videre
merket seg at arbeidsgruppen anbefaler at det eksisterende kurstilbud
suppleres/utvides for i større grad å dekke
politijuristenes behov for opplæring i etterforskning og
ledelse av denne.
Komiteen understreker betydningen av at arbeidsgruppens
råd til tiltak for å heve kvaliteten på etterforskningen
og påtaleavgjørelsen blir fulgt opp i praksis,
og vil i forbindelse med de årlige statsbudsjetter be om
opplysninger om status og statistikk for voldtektssaker ved samtlige
politikamre.
Komiteen vil understreke betydningen av et godt
samarbeid og kompetanseutveksling mellom politi og domstoler og
medisinske institusjoner for å sikre gode tekniske bevis.
Komiteen viser til at det de siste årene
er avdekket en rekke alvorlige tilfeller av justismord i forbindelse
med overgrepssaker mot barn. Resultatet har vært ødelagte
liv. Det er en alvorlig belastning å bli beskyldt for seksuelle
overgrep dersom det ikke finnes sannhetsgehalt i påstandene. Komiteen mener det
er særdeles viktig at etterforskningen i overgrepssaker
skjer på en betryggende måte.
Komiteen mener de erstatningsbeløp som
tilkjennes offeret ved dom mot overgriper gjennomgående
er for lave og bør heves til et nivå som er mer
i tråd med folks rettsoppfatning. Komiteen ber
om at dette vurderes i forbindelse med den varslede saken om voldsoffererstatning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Senterpartiet er enig i at minstestraffer
i hovedregelen bør innføres med varsomhet. Disse
medlemmer viser til at Stortinget likevel i forhold til
en så alvorlig kriminell handling som voldtekt har vedtatt
minstestraff. Hvilket nivå minstestraffen bør
være på vil måtte vurderes i det enkelte
tilfelle, for eksempel er minstestraff for forsettlig drap 6 år,
jf. § 233. Disse medlemmer mener
det er grunn til å heve minstestraffen i § 192 annet
ledd fra 1 til 2 år, og fremmer følgende forslag:
Ǥ 192 annet ledd, innledningen,
skal lyde:
Straffen er fengsel i minst 2 år dersom»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
straffenivået for voldtekt ved samleie og for samleie med
barn under 14 år gjennomgående er for lavt. Disse
medlemmer viser til at det er utvilsomt at ikke bare lovgiver
men også domstolene har en oppgave når det gjelder å sikre
at straffenivået for forskjellige typer av lovbrudd er
avpasset til hverandre, og står i et rimelig forhold til
blant annet skadevirkningene ved de straffbare handlinger det gjelder. Disse
medlemmer mener derfor at domstolene må skjerpe
straffenivået i saker om voldtekt ved samleie og samleie
med barn under 14 år, innenfor de eksisterende strafferammer.
Disse medlemmer viser til at bruk av minstestraff
erfaringsmessig har en rekke uheldige konsekvenser. Dette tilsier
at lovgiver er svært restriktiv med bruken av minstestraff. Disse
medlemmer mener at voldtekt ved samleie og samleie med barn under
14 år er så grove overgrep at det berettiger bruk av
minstestraff, og dermed også forhøyelse av maksimumsstraffen
til 15 år.
Disse medlemmer mener imidlertid ikke at heving
av minstestraffen til to år er et tjenlig virkemiddel for å få hevet
straffenivået. Disse medlemmer er tvert
imot bekymret for at en slik heving av minstestraffen vil føre
til nedsubsumering, og i verste fall frifinnelse på tvilsomt
grunnlag. Argumentene mot bruk av minstestraff vil slik disse
medlemmer ser det bli sterkere jo høyere minstestraffen
settes. Disse medlemmer viser i den forbindelse til følgende
komitémerknad i Innst. S. nr. 78 (1999-2000) om tiltak
for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler
og represalier:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, går ikke inn for å innføre
minstestraffer for vold mot offentlig tjenestemann, og
heller ikke går inn for å innføre nye
særskilte minstestraffer i straffebud mot vold generelt.
Flertallet mener at dette samsvarer best med moderne prinsipper
for straffutmåling hvor den utmålte straffen bygger
på en konkret totalbedømmelse, der både
den straffbare handlingen, gjerningsmannens person, handlingens
grovhet og en rekke andre forhold kan ha betydning. I den forbindelse
vil flertallet også peke på at Straffelovkommisjonen
uttaler at særskilte minstestraffer har gjort at domstolene
har følt seg tvunget til å avsi strengere straff enn
de har funnet rimelig. Minstestraffer har også ført til
at domstolene har dømt etter mildere straffebud enn det
juridisk riktige, sågar også frifunnet på et
tvilsomt grunnlag.»
Disse medlemmer viser videre til at spørsmålet
om økt bruk av minstestraff ved seksuelle overgrep mot
barn er vurdert av Justisdepartementet i 1989, jf. Ot.prp. nr. 79
(1988-1989). Justisdepartementet kom, dels på grunnlag
av de samme overveielser som Straffelovkommisjonen, til at det ikke
var hensiktsmessig å gå inn for en slik reform.
Stortinget sluttet seg til dette. Spørsmålet ble
også vurdert i forbindelse med revisjonen av bestemmelsene
om seksuelle overgrep mot barn i 1992, og man kom da til samme resultat.
Videre har verken Seksuallovbruddutvalget, høringsinstansene
eller departementet foreslått noen økning av minstestraffen
i forhold til gjeldende rett. Seksuallovbruddutvalget slutter seg
til den skepsis som Straffelovkommisjonen gir uttrykk for vedrørende
bruk av minstestraff.
På denne bakgrunn ønsker disse medlemmer ikke å heve
minstestraffen fra ett til to år og fremmer forslag om
endring i §§ 192 og 195 i samsvar med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at Seksuallovbruddutvalget mener at strafferammene i § 192
er tilfredsstillende og foreslår å opprettholde
strafferammen på 10 år, og minstestraffen på ett års
fengsel ved samleie. Samtidig konstaterer disse medlemmer at
gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff for voldtekt
i perioden 1989 til 1994 lå mellom 2,14 år og
2,58 år. Disse medlemmer mener at straffereaksjonene
for å krenke et individs integritet på en så brutal
og ydmykende måte som det her er snakk om, er uakseptabelt
lave. Til tross for gjentatte uttalelser fra et samlet politisk
miljø om at straffereaksjonene burde vært høyere,
er gjennomsnittlig straffeutmåling kun økt med
noen få måneder i løpet av det siste
tiåret. Disse medlemmer mener derfor at
lovgiverne må gi et håndfast og klart signal til
domstolene om hva som er lovgivernes intensjoner. Et slikt signal
kan kun gis gjennom å endre lovene slik at det innføres
minstestraffer som ligger høyere enn dagens gjennomsnittlige
straffenivå, samt å øke maksimalstraffene.
En økning av maksimalstraffene er også nødvendig
for å forhindre at domstolene får redusert sine
valgmuligheter når minstestraffene heves. Disse
medlemmer foreslår derfor at den som skaffer seg
seksuell omgang ved vold eller ved truende adferd, eller har seksuell
omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner
er ute av stand til å motsette seg handlingen, straffes
for voldtekt med fengsel fra 1 år inntil 12 år,
og at straffen settes til fengsel i minst 3 år og maksimalt
18 år dersom den seksuelle omgangen var samleie, eller
den skyldige for å oppnå seksuell omgang har fremkalt
en tilstand der offeret er bevisstløs eller ute av stand
til å motsette seg handlingen. Disse medlemmer er
for øvrig enig i departementets forslag til ny § 192
med unntak av innføringen av begrepet «uaktsom
voldtekt».
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«§ 192 første ledd skal
lyde:
Den som
a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller
ved truende atferd, eller
b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs
eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg
handlingen, eller
straffes for voldtekt med fengsel i inntil 12 år, men
i minst 1 år. Ved vurdering av om det er utøvd vold
eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand
til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om
fornærmede var under 14 år.»
Ǥ 192 annet ledd, innledningen,
skal lyde:
Straffen er fengsel inntil 18 år, men minst 3 år, dersom»
Et injuriesøksmål anlagt av den påståtte
gjerningsmannen mot den påståtte fornærmede
vil kunne føre frem, enten søksmålet
fremmes før eller etter at overgrepssaken er avgjort. I
enkelte tilfeller kan derfor et reelt offer for en seksualforbrytelse
som ikke lar seg bevise, bli straffet og/eller ilagt erstatningsansvar dersom
vedkommende uttaler seg om overgrepet på en måte
som identifiserer overgriperen.
Departementet vil senere komme tilbake til spørsmålet
om en mer generell revisjon av reglene om ærekrenkelser
med utgangspunkt i Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 1999:27
og Straffelovrådets utredning NOU 1995:10 Reformer innen
injurielovgivningen.
Gjeldende regler om ærekrenkelser bygger på vurderingen
av to forhold, nemlig sannheten i beskyldningen og graden av aktverdig
formål bak ytringen.
I praksis synes det ikke som injuriesøksmål
reises mot de beskyldninger som fremsettes overfor politiet, eller
de beskyldninger som fremsettes for retten i en parts- eller vitneforklaring.
Det praktiske spørsmålet her er om den som har
blitt - eller mener at hun har blitt - utsatt for en seksualforbrytelse
straffritt kan fortelle dette til andre enn politiet og/eller
domstolene.
I tillegg til reformforslagene fra de to offentlige utvalgene,
har departementet vurdert tre andre mulige lovendringer. Innenfor
rammen av dette proposisjonsarbeidet har det ikke vært
mulig å sende forslag om slike endringer på høring.
En mulig løsning kan være å lovfeste
bestemmelser om at et eventuelt injuriesøksmål
fra den som er utpekt som gjerningsmann skal stanses eller utsettes inntil
det foreligger en rettskraftig dom i overgrepssaken, eventuelt til
anmeldelsen er endelig henlagt av påtalemyndigheten. En
slik bestemmelse vil redusere den taktiske fordel gjerningsmannen
kan få ved å reise injuriesak. Slike regler vil
imidlertid kun utsette injuriesøksmålet. En annen
mulig reform kan være å gjøre aktsomhetskravet
i straffeloven § 249 nr. 3 mindre rigid, eller
foreta en nærmere lovfesting av de krav som skal stilles
til styrken i bevisene injurianten legger frem når beskyldningens
sannhet skal bevises. Departementet fant det ikke aktuelt å foreslå slike
lovendringer i proposisjonen. Spørsmålene har
ikke vært på høring, og det er nødvendig å foreta
nærmere vurderinger av hvilke konsekvenser endringene vil
ha.
Departementet finner derimot grunnlag for å foreslå en
endring i straffeprosessloven § 17 annet ledd, slik
at injuriesaken utsettes inntil overgrepssaken har fått
en endelig avgjørelse.
I svarbrev til komiteen fra Justisdepartementet av 18. mai
2000 vises det til at komiteen har bedt om «en nærmere
vurdering av hvilke lovendringer som eventuelt kan anbefales dersom
man skulle ønske å endre lovgivningen slik at
man ikke bare utsetter muligheten til å anlegge juriesøksmål,
men legger begrensninger av mer varig art på slike søksmål».
Departementet viser til at det i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) drøftes
enkelte reformer som kan begrense muligheten for injuriesøksmål
mot påstander om voldtekt. Dette gjelder bl.a. regler om
ansvarsfrihet ved ulike former for god tro mht. sannheten i den
fremsatte beskyldning. Etter departementets mening fremstår
dette alternativet som den løsningen som i tilfelle med
størst sikkerhet vil gi det ønskede resultat.
En eventuell reform nå bør etter departementets syn
avgrenses til påstander om overtredelse av de bestemmelsene
i kap. 19 som har strafferamme 5 år eller mer.
Det vises til at en regel som nevnt eventuelt kan utformes som
følger:
«Den som beskylder noen for å ha overtrådt §§ 192-197,
200 tredje ledd eller 205, kan ikke gjøres rettslig ansvarlig
for beskyldningen etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23
eller skadeserstatningsloven § 3-6 dersom beskyldningen
er fremsatt
a) i en anmeldelse, eller
b) av den som hevder å være fornærmet
eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig samtale med
en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide
konsekvensene av handlingen.
Anmelderen eller den som hevder å være fornærmet,
kan likevel gjøres rettslig ansvarlig dersom det var grovt
uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne.
Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom
det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var
sanne.»
Bokstav a hindrer ikke straff for overtredelse av straffeloven § 168
om falsk anklage. Ordlyden omfatter enhver som anmelder en av de
aktuelle forbrytelsene, dvs. flere enn fornærmede. Med
begrepet «rettslig ansvar» dekkes både
straff, erstatning, oppreisning, mortifikasjon og saksomkostninger.
Det bør være et grunnvilkår for å oppnå ansvarsfrihet
at anmelderen var i god tro. Ansvarsfrihet vil foreligge selv om
den gode troen bygger på en uaktsom vurdering av de foreliggende
omstendigheter, dog ikke en grovt uaktsom vurdering av om opplysningene
var sanne. Også usikre opplysninger under selvforskyldt
rus kan etter omstendighetene danne grunnlag for god tro.
Bokstav b vil for det første omfatte fornærmedes rett
til å fremsette ærekrenkende beskyldninger i fortrolig
samtale med en utvalgt krets personer. Også her gjelder
ansvarsfrihet både ved aktsom og uaktsom god tro. Det sentrale
i regelen er at beskyldningene ansvarsfritt kan fremsettes når
det er rimelig at de presenteres for bruk i naturlige bearbeidelsesprosesser
og derfor trengs i samtalen.
Også nær familie og andre nærstående
kan bli hardt rammet av et seksualovergrep, og i utkastet er det
derfor lagt inn at bokstav b eventuelt også skal gjelde
for den påståtte fornærmedes nærmeste.
Offeret er som nevnt ansvarsfri også ved uaktsom god tro, mens
de øvrige bare blir ansvarsfrie ved aktsom god tro.
Ytringsprivilegiet omfatter ikke mottakerne av opplysningene.
De vil følgelig kunne komme i ansvar om de bringer videre
det de har mottatt under fortrolighet. Personer som ikke har taushetsplikt
vil ved dette i praksis bli utsatt for en større risiko
for søksmål enn i dag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener det er særdeles uheldig at
norsk rett gir en større beskyttelse for mannens ære
gjennom injurielovgivningen enn for den integritetskrenkelsen det
er for kvinnen å bli utsatt for voldtekt. Flertallet viser
til at det allerede er vanskelig å få en fellende
dom i voldtektssaker, og at mange kvinner som har vært
utsatt for overgrep, ikke anmelder saken pga. de påkjenninger
en rettssak vil påføre dem. Når man i
tillegg kan få en injuriesak mot seg, og bli dømt
til å betale erstatning/oppreisning til en mulig
overgriper, blir situasjonen svært vanskelig.
Flertallet viser til at det i den senere tid har vært
eksempler på rettssaker der en mann har gått til injuriesøksmål
mot en kvinne fordi hun har påstått at mannen
voldtok henne. Flertallet har merket seg at det ikke
er selve anmeldelsen som ligger til grunn for injuriesøksmålet,
men det at kvinnen har fortalt om den påståtte
voldtekten til andre. Flertallet mener det er svært
uheldig at et voldtektsoffer kan bli erstatningsansvarlig overfor
en voldtektsmann dersom hun ikke kan bevise at påstandene
er riktige, samtidig som flertallet er innforstått
med at det også er viktig å ivareta hensynet til
de personer som urettmessig blir beskyldt for slike forbrytelser.
Flertallet er enig med justisministeren i at reglene
må sikre personer som mener de har vært ofre for en
seksualforbrytelse en mulighet til å kunne berette sin
historie når dette er nødvendig for å bearbeide
eller behandle konsekvensene av hendelsen uten å måtte tenke
på risikoen for injuriesøksmål.
Flertallet ønsker å gå lenger
i å beskytte voldtektsofre mot injuriesøksmål
enn det som foreslås i proposisjonen, og viser til justisministerens
svarbrev av 18. mai 2000 til komiteen, der det pekes på muligheten
til å innføre regler om ansvarsfrihet for en nærmere
avgrenset gruppe injurianter ved ulike former for god tro mht. sannheten
i den fremsatte beskyldning. Flertallet mener reglene
bør gjelde de mest alvorlige seksualforbrytelsene eller
medvirkning til slike forbrytelser, og at det naturlige skjæringspunktet vil
være strafferamme på 5 år. Flertallet støtter justisministerens
synspunkt om at særregelen bare bør gjelde for
forbrytelser som har individuelle ofre. Flertallet mener
at en slik regel bør kunne bli ny § 208.
Flertallet har merket seg at det kan være
gode grunner for at en slik regel også bør gjelde
der gjerningsmannen er frifunnet for beskyldningene i en straffesak,
og mener regelen bør utformes slik at dette punktet ivaretas.
Flertallet slutter seg til at det skilles mellom fornærmede
og fornærmedes nærmeste i kravet om aktsomhet. Flertallet mener
at de beste grunner taler for at fornærmede kan bli fri
for ansvar også når hun har vært i uaktsom
god tro, mens fornærmedes nærmeste må ha
vært i aktsom god tro når påstandene blir
fremsatt. Flertallet støtter at utsagn som
beskyttes avgrenses til de utsagn som er å finne i selve anmeldelsen,
og at det ikke dekker utsagn som er fremsatt andre steder. Videre
mener flertallet at ytringsprivilegiet må avgrenses
til å gjelde naturlige bearbeidelsesprosesser, og at det
ikke gir noen generell frihet til informasjonsspredning. Flertallet mener
personkretsen som man kan betro seg til generelt bør angis
som «en person som det er naturlig å betro seg
til», og er enig i at dette ikke bør tolkes snevert.
Flertallet foreslår derfor
følgende bestemmelse som ny § 208:
«Den som beskylder noen for å ha
overtrådt §§ 192-197, 200 tredje
ledd eller 205, kan ikke gjøres rettslig ansvarlig for
beskyldningen etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23 eller
skadeserstatningsloven § 3-6 dersom beskyldningen
er fremsatt
a) i en anmeldelse, eller
b) av den som hevder å være fornærmet
eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig samtale
med en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide
konsekvensene av handlingen.
Anmelderen eller den som hevder å være
fornærmet, kan likevel gjøres rettslig ansvarlig
dersom det var grovt uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var
sanne. Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom
det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var
sanne.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at en rekke anmeldelser av voldtekt blir henlagt eller ender
med frifinnelse. Samtidig har det forekommet eksempler på justismord.
I norsk strafferett er det et bærende prinsipp at en person
anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det er også et
bærende prinsipp innen norsk injurielovgivning. Samtidig
er disse medlemmer oppmerksom på at voldtekter
ofte er vanskelige å bevise fordi påstand ofte
står mot påstand. I praksis kan det derfor skje
at en del voldtektsanmeldelser som blir henlagt har bakgrunn i voldtekter
som har funnet sted, men ikke kan bevises. I andre tilfeller kan
henleggelsene skyldes at påstandene om voldtekter ikke
har hatt rot i virkeligheten.
Disse medlemmer er av den mening at det å bli
utsatt for en løgnaktig ryktespredning om at en person
har foretatt et alvorlig seksuelt overgrep, og dermed en alvorlig
kriminell handling, ofte vil være totalt ødeleggende
for den personen som har blitt utsatt for løgnene. For å forebygge
en slik ondsinnet ryktespredning om uskyldige personer er det helt
nødvendig at injurielovgivningen kan benyttes, slik at
gjerningspersonen kan bli stilt til ansvar blant annet gjennom å måtte
betale erstatning til offeret. Erstatningsbeløpene bør
i slike tilfeller være høye.
Disse medlemmer er enig med departementet i at
injuriesøksmål i de tilfellene der det foreligger en
anmeldelse ikke bør kunne taes opp i retten før
etter at det foreligger en rettskraftig dom i voldtektssaken, eller
saken er henlagt. Samtidig som det er helt nødvendig å ha
et lovverk som gjør det mulig å slå hardt ned
på usanne påstander om kriminelle handlinger begått
av navngitte personer, mener disse medlemmer at det
er uheldig dersom en person som er voldtatt skal måtte
betale erstatning til voldtektsmannen fordi voldtekten ikke har
latt seg bevise. Disse medlemmer finner det imidlertid
høyst usannsynlig at en voldtektsmann som er blitt frikjent ønsker å følge
opp saken gjennom et injuriesøksmål. Disse medlemmer viser
til artikkel av professor Anders Bratholm i (Dagbladet 26. mai
2000) der det fremgår at det i injuriesaker av denne typen
er mulig å gjøre rimelighetsvurderinger. Det er
lite sannsynlig at en person som hevder å ha blitt voldtatt
vil risikere injuriesøksmål og erstatningsansvar
dersom vedkommende har begrenset seg til å fortelle navnet
på den påståtte voldtektsmannen til sine
aller nærmeste, dersom disse ikke bringer navnet videre.
Disse medlemmer viser i den sammenhengen til straffelovens § 249
som slår fast at straff etter ærekrenkelsesbestemmelsene
i §§ 246 og 247 ikke kommer til anvendelse «på den
som har vært pliktig eller nødsaget til å uttale
seg eller som har uttalt seg til berettiget ivaretagelse av egen
eller andres tarv, dersom det godgjøres at han i enhver
henseende har vist tilbørlig aktsomhet». Disse
medlemmer mener at det å betro seg til sine aller
nærmeste må sies å være en ivaretagelse
av egne behov, som derfor ikke vil bli straffet. Dommen i Søre
Sunnmøre Sorenskriverembete, der en kvinne som mente at
hun var blitt voldtatt ble dømt til å betale erstatning
til den påståtte, men frikjente, voldtektsmannen,
har sin bakgrunn i at påstandene ble spredt til et betydelig
antall personer, og ikke ble begrenset til kvinnens nærmeste
familie og venner. I dommen blir det for øvrig slått
fast at ærekrenkelser fremsatt overfor politiet og i anledning
søknad om voldsoffererstatning, ikke gir grunnlag for oppreisning. Disse
medlemmer mener derfor at det ikke er behov for de endringene
i straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser som justisministeren redegjør
for i brevet til komiteen.
Disse medlemmer stemmer imot den injuriebestemmelse
komiteens flertall går inn for i § 208.