Til Odelstinget
I proposisjonen foreslår departementet at husdyrlovens virkeområde utvides for å bidra til at animalske næringsmidler er trygge for folkehelsen. Forslaget går videre ut på fastsettelse av hjemmelsgrunnlag for bestemmelser om avgift, gebyr og internkontroll. Til sist fremmes det forslag om endringer i lovens erstatningsregler, i form av standardiserte satser for erstatning for dyr og opphevelse av bestemmelsen om begrensning i erstatningsansvaret for innførte dyr.
Det anses nødvendig å utvide husdyrlovens virkeområde
for å etablere hjemmel til å iverksette tiltak mot
smittestoffer hos dyr, som ikke nødvendigvis gjør dyrene
syke, men som medfører en risiko for folkehelsen. Videre
er det behov for en utvidelse av lovens virkeområde for å kunne
forebygge at dyr med uakseptabel forekomst av fremmedstoffer i kroppen,
benyttes i produksjonen av næringsmidler. Hvilke dyresykdommer,
smittestoffer og fremmedstoffer husdyrloven skal gjelde for, skal
fastsettes i forskrift.
Hjemmel for innkreving av avgift på fôr fastsettes nå direkte
i husdyrloven og avgiftsgrunnlaget utvides til å omfatte
avgift på fôr til andre selskapsdyr enn hund og
katt. Avgiften skal finansiere helseforebyggende arbeid og veterinær
vaktordning for selskapsdyr.
Lovendringsforslaget skal videre sikre at utgiftsfordelingen
ved innførsel og utførsel av dyr og produkter
kan fastsettes som gebyr, og åpne for adgang til å gebyrlegge
andre tjenester og ytelser myndighetene gjennomfører i
samsvar med husdyrloven.
Det er også behov for et hjemmelsgrunnlag for å pålegge
virksomheter å etablere rutiner for å dokumentere
etterlevelse av krav i eller i medhold av lov. Internkontroll vil
fremme det sykdomsforebyggende arbeid og lette gjennomføringen
av tilsynsoppgaver knyttet til husdyrloven.
Det fremmes videre forslag om hjemmel til å fastsette
standardiserte satser for erstatning for dyr. Disse skal erstatte
dagens ordning med erstatningsutmåling ved skjønn.
En ordning med standardiserte satser for erstatning vil gi betydelige
administrative fordeler og reduserte kostnader og samtidig mer ensartede
erstatninger.
Det er i dag en begrensning i krav på erstatning for innførte
dyr. Bestemmelsen kan virke diskriminerende i forhold til internasjonal
handel med levende dyr og være i strid med Norges forpliktelser
etter EØS- og WTO-avtalen. Lovendringsforslaget vil medføre
et bedret erstatningsrettslig vern ved import av dyr.
Husdyrloven gjelder i utgangspunktet alle slags sykdommer hos
alle slags dyr, jf. Innst. O. VI (1961-1962). Loven omfatter også dyresykdommer
som kan overføres til mennesker (zoonoser). Loven gjelder derfor
i dag alle dyresykdommer som ved direkte eller indirekte smitte
overføres til dyr eller mennesker, herunder smitte som
overføres gjennom næringsmidler eller fôr.
Det finnes imidlertid smittestoffer som kan overføres
fra dyr til mennesker og som ikke - eller som bare i liten grad
- gir sykdom hos dyr. Det antas at det ikke er hjemmel i loven for å bekjempe
slike smittestoffer. Departementet foreslår at husdyrloven
utvides til å gjelde hensynet til folkehelsen i forhold
til de smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker, men
som bare gir sykdom hos mennesker.
Husdyrloven gjelder i dag ikke for fremmedstoffer. Det er derfor
ikke adgang til å treffe tiltak på besetningsnivå i
medhold av denne lov for å regulere forekomst og bruk av
slike stoffer hos dyr, med sikte på å trygge folkehelsen.
Departementet foreslår derfor at hjemmel til å treffe
slike tiltak tas inn i husdyrloven.
Endring av husdyrlovens virkeområde innebærer at
lovens øvrige bestemmelser skal gjelde tilsvarende så langt
de passer.
Dagens avgift på fôr til hund og katt har vært
innkrevet siden 1998. Grunnlaget for innkrevingen er Stortingets årlige
skattevedtak i tilknytning til budsjettbehandlingen. Husdyrloven
gir ikke hjemmel for innkreving av slik avgift.
Midlene bidrar blant annet til å sikre trygg produksjon
og omsetning av fôr til selskapsdyr og finansierer forskjellige
overvåkings- og kartleggingsprogram knyttet til fôr
til selskapsdyr. Formålet med programmene er å drive
forebyggende helsearbeid. Avgiften pålegges produsent eller
importør av fôr til hund og katt. Avgiftsplikten
utløses av omsetning i form av nasjonal handel eller innførsel
og utførsel av fôr.
Hjemmel for innkreving av avgift skal utvides til å omfatte
fôr til andre selskapsdyr enn hund og katt. Bestemmelsen
skal ikke gi adgang til å avgiftsbelegge fôr beregnet
til produksjonsdyr.
Departementet har valgt et system med avgift i stedet for gebyr,
fordi fôravgiften ikke kan regnes som betaling for en konkret
utført tjeneste eller ytelse. Avgiftsmidlene skal på samme
måte som tidligere finansiere visse helseforebyggende tiltak
hos selskapsdyr. Videre skal midlene kunne benyttes til veterinær
vaktordning for slike dyr.
Etter gjeldende rett skal importør eller eksportør dekke
utgifter som påløper i forbindelse med veterinærkontroll
ved innførsel og utførsel av dyr eller produkter.
Dekningen skjer ved hjelp av en innkrevingsordning hvor det betales
en fast takst som går til dekning av statens utgifter.
Departementets forslag til hjemmel skal omfatte adgang til å kreve
gebyr til dekning av tjenester og ytelser den enkelte plikter å motta.
Beløpet som innkreves skal gjenspeile de faktiske utgiftene
det offentlige pådrar seg i forbindelse med gjennomføring
av virksomheten. Adgang til å kreve betaling i form av gebyr
vil bety store administrative forenklinger, og videre bidra til å dekke
importørens eller eksportørens rimelige behov
for forutberegnelighet. Departementets forslag harmonerer med utviklingen
i EØS-regelverket, der brukerne i økende grad
skal finansiere lovpålagte dokumentasjons- og kontrolltiltak.
Endelig foreslås en bestemmelse om renter ved forsinket
betaling av avgift og gebyr. Bestemmelsen skal stimulere til rettidig
betaling og samtidig gi en sanksjonsmulighet til bruk ved betalingsmislighold.
Høringsinstansene har påpekt at avgift og gebyr innebærer økt økonomisk
belastning og dermed innstramming av rammebetingelsene for jordbruket.
Høringsinstansene uttrykte videre motstand mot gebyr for
offentlige oppgaver med å dokumentere helsesituasjonen
i norsk husdyrpopulasjon. GENO og Norsvin fremholdt at overvåkings-
og kontrollprogram er kompensatoriske tiltak til redusert zoosanitært
grensevern i forbindelse med gjennomføring av EØS-avtalen.
Kostnadene ved slike tiltak bør derfor være et
nasjonalt anliggende.
Med internkontroll menes en overgang fra et tilsyn utelukkende
basert på tradisjonell inspeksjonsvirksomhet, til et tilsyn
som også baseres på at virksomheten selv er ansvarlig
for å dokumentere at den oppfyller krav satt i eller i
medhold av lov.
Nåværende lov gir hjemmel til å fastsette
forskrifter om særskilte kontrolltiltak som internkontroll.
Det er imidlertid usikkert om loven gir tilstrekkelig hjemmel for
bestemmelser om hvordan internkontrollrutinene skal gjennomføres.
Departementet fremmer derfor forslag om endring av loven for å sikre
slikt hjemmelsgrunnlag.
Hjemmel for å pålegge internkontroll finnes
i dag i en rekke lover på matproduksjonssiden. Innføring
av tilsvarende hjemmel i husdyrloven foreslås for å gjennomføre
prinsippet om internkontroll også i husdyrhold og i de
virksomheter som behandler animalske råvarer til fôr
ettersom disse virksomhetene utgjør en viktig del i matproduksjonskjeden.
Det fremgår av husdyrloven at eier har krav på erstatning
for dyr som pålegges avlivet og for gjennomføring
av tiltak for å fjerne mulige smittestoffer. Erstatningen
skal fastsettes ved skjønn. Skjønnsretten foretar
en konkret, individuell vurdering av de dyr eller gjenstander som
skal erstattes. En part som er misfornøyd med verdifastsettelsen
kan begjære overskjønn etter reglene i skjønnsprosessloven.
Overskjønnet kan igjen påankes til en overordnet
instans, som regel lagmannsretten.
Husdyrloven åpner videre for fastsettelse av maksimalsatser
for erstatning for dyr. Stortinget har samtykket i fastsettelse
av forskrift om maksimalsatser, jf. St.prp. nr. 17 (1997-1998) og
Innst. S. nr. 36 (1997-1998). Departementet tar sikte på at
forskrift om maksimalsatser for dyr kan vedtas i løpet
av sommeren 2000. Denne ordningen vil da gjelde frem til ordningen
erstattes av bestemmelser i husdyrloven om adgang til å fastsette
standardiserte satser.
Etter samråd med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og
Småbrukarlag fremmes forslag om standardiserte satser for
erstatning for dyr. Det er enighet om at en slik ordning vil være
mer rasjonell enn erstatningsfastsettelse ved skjønn, og
bruk av maksimalsatser slik husdyrloven i dag gir hjemmel til.
En ordning med standardiserte satser innebærer en administrativt
enklere behandling enn konkret erstatningsutmåling ved
skjønn. Skjematisk utmåling ved bruk av standardiserte
satser for erstatning kan medføre at erstatningen ikke
fullt ut dekker dyrenes faktiske verdi. Det understrekes imidlertid
at dyreeier allerede, i kraft av hjemmelen for maksimalsatser, risikerer å bli
underkompensert i forhold til markedsverdien. Eiere med verdifulle
dyr kan videre tegne privat forsikring på verdien ut over
de standardiserte satsene.
Flere av høringsinstansene ønsket en ordning
hvor de standardiserte satsene bare skulle benyttes dersom eier
ikke kunne fremsette dokumentasjon på annen verdi.
Etter departementets oppfatning vil gevinsten ved en standariseringsordning
falle bort med satser som i realiteten fungerer som minimumserstatning
i tilfeller der eier ikke kan dokumentere høyere verdi.
Det blir imidlertid ikke aktuelt å lage standardiserte
satser for erstatning for alle dyrearter. Erstatning for dyr som det
ikke er utarbeidet standardsatser for på det tidspunktet
det blir fattet vedtak om nedslakting/destruksjon, skal
utmåles etter skjønn.
EØS-avtalen inneholder et forbud mot kvantitative importrestriksjoner
eller tiltak med tilsvarende virkning, jf. avtalen art. 11. Dette
omfatter bestemmelser som kan medføre at importvolumet
er redusert i forhold til situasjonen uten tiltaket.
Departementet er av den oppfatning at nåværende bestemmelse
om begrenset erstatningsansvar for innførte dyr representerer
en forskjellsbehandling mellom innenlandske og utenlandske dyr.
Enhver handel, internasjonal og nasjonal, kan innebære
en viss smitterisiko. Erstatning er videre et viktig virkemiddel
i sykdomsbekjempelsen fordi dyreeier stimuleres til å melde
fra ved mistanke om sykdom. Departementet foreslår at det
offentliges erstatningsansvar utvides ved at det ytes erstatning
for dyr uavhengig av om dyret er norskfødt eller ikke.
Konsekvensen av forslaget blir et utvidet erstatningsrettslig vern
ved import av dyr.
I forbindelse med handel og offentlig kontroll understrekes at
dyreeiers interesse i at sykdommer avdekkes, ikke er erstatningsrettslig
vernet.
Høringsinstansene er i hovedsak kritiske til lik erstatning
for innførte og norskfødte dyr. Bakgrunnen er at
instansene frykter at lovforslaget vil øke faren for innførsel
av smittestoffer.
Bestemmelsen om gebyr vil kunne få økonomiske konsekvenser
for brukerne av det offentliges tjenester eller ytelser. Bruk av
gebyr som betaling for nærmere angitte tjenester og ytelser
vil innebærer betydelige administrative forenklinger.
Lovforslaget om internkontroll vil kunne få økonomiske
konsekvenser, spesielt for større virksomheter som skal
etablere internkontrollsystem.
For det offentlige vil forslaget om standardiserte satser for
erstatning for dyr være av betydelig økonomisk
og administrativ betydning, først og fremst for Landbruksdepartementet
og Statens dyrehelsetilsyn, men også for lensmannsetaten
og domstolene som behandler skjønnssakene.
Opphevelse av bestemmelsen om begrenset erstatningsansvar for
innførte dyr vil kunne få økonomiske
konsekvenser for det offentlige ved at ansvaret utvides for de dyr
som importeres.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling
Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen,
Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein
Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi
Karlstrøm og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen
og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og
fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, mener det er riktig at
loven utvides til også å gjelde smittestoffer
og fremmedstoffer hos dyr. Dette vil ytterligere være med
på å understreke at norsk mat skal være
fri for skadelige smittestoffer og fremmedstoffer som kan medføre
risiko for helseskade hos mennesker.
Komiteen merker seg at lovendringsforslaget skal
gi mulighet for å fastsette gebyr for tjenester som utføres
i medhold av loven. Dette vil føre til administrative forenklinger,
men kan føre til økte kostnader for husdyrbrukerne.
Komiteen merker seg videre at lovforslaget skal
gi hjemmel for å få etablert rutiner for internkontroll
i virksomhetene. Komiteen forutsetter at dette ikke
er rutiner som går utover det allerede eksisterende kvalitetssikringsprogrammet
mange dyreeiere allerede i dag er med på frivillig, men
at det er for å få med alle i et enkelt system
for gode rutiner. Dette vil i så fall igjen være
med på å understreke viktigheten av at norsk mat
produseres på en sikker måte.
Komiteen ser det også som en fordel at
en får innført standardsatser for erstatning av
dyr. Det er i år innført et system med maksimalsatser,
og komiteen regner med at standardsatsene vil følge
nåværende maksimalsatser. Komiteen er
tilfreds med at dette systemet vil føre til mindre byråkrati
og mindre utgifter idet skjønn og tvister stort sett vil
falle bort.
Komiteen har også merket seg at lovendringen også vil
føre til at Norge vil oppfylle sine forpliktelser i henhold
til EØS- og WTO-avtalene, når erstatning for innførte
og utførte dyr blir likestilt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er riktig at
innkreving av avgift på fôr ikke bare skal gjelde hund
og katt, men utvides til å omfatte selskapsdyr generelt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til forslaget om å utvide
avgiftsgrunnlaget til å omfatte avgift på fôr
til andre selskapsdyr enn hund og katt. Disse medlemmer vil
minne om Fremskrittspartiets og Høyres merknader om dette
i Innst. S. nr. 235 (1999-2000). Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn motsette seg forslaget.
Komiteen viser til proposisjonen og
råder Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 8. juni 1962 nr. 4 om tiltak mot dyresjukdommer
I lov 8. juni 1962 nr. 4 om tiltak mot dyresjukdommer (husdyrloven)
gjøres følgende endringer:
I
Lovens tittel skal lyde:
Lov 8. juni 1962 nr. 4 om dyrehelse (husdyrloven).
II
§ 1 skal lyde:
Denne lov gjelder dyresjukdommer. Loven gjelder også smittestoffer
som kan overføres fra dyr til mennesker og forårsake
sjukdom hos mennesker. Videre gjelder loven fremmedstoffer som kan
overføres fra dyr til mennesker gjennom næringsmidler.
Departementet kan til enhver tid bestemme hvilke dyresjukdommer,
smittestoffer og fremmedstoffer som skal gå inn under loven
eller enkelte av dens bestemmelser.
Med husdyr forstås i denne lov også tamrein.
§ 3 første og nytt andre ledd skal
lyde:
Departementet treffer de tiltak og gir de forskrifter og
påbud som det finner nødvendig for å forebygge,
begrense eller utrydde sjukdommer hos dyr (husdyr, vilt) og
for å forebygge overføring av smitte fra dyr til
mennesker, således om behandling, vaksinasjon,
pasteurisering, sterilisering, sperring av enkelte eiendommer eller
distrikter, forbud mot eller begrensning av persontrafikk, isolering
eller avliving av dyr eller besetninger, om destruksjon, destruksjonsanlegg og
nedgravingsplasser, forbud mot eller kontroll med markeder, stevner
og dyrskue, omsetning av livdyr, bruk av fellesbeiter, rensing,
desinfeksjon, inspeksjon og andre tiltak.
Departementet treffer videre de tiltak og gir
de forskrifter og påbud som det finner nødvendig
for å regulere forekomst av fremmedstoffer i dyr for å bidra til
at animalske næringsmidler er trygge for folkehelsen, således
om forbud mot bruk av visse stoffer til dyr, registrering og innrapportering
av opplysninger om behandling og tilbakeholdelsestider, forbud mot
at dyr eller produkter fjernes fra driftsenheten, forbud mot omsetning
av dyr eller produkter, avliving, destruksjon, destruksjonsanlegg,
inspeksjon og andre tiltak.
Nåværende annet og tredje ledd blir
tredje og fjerde ledd.
Ny § 10 a skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om internkontroll
for å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne
lov overholdes.
§ 11 annet ledd, andre og tredje punktum oppheves.
§ 11 fjerde ledd skal lyde:
For tiltak som nevnt i § 3 tredje ledd,
betales full erstatning.
§ 12 første ledd første
punktum skal lyde:
Erstatning etter § 3 tredje ledd
og § 11 første ledd fastsettes ved skjønn,
som i lensmannsdistrikt styres av lensmannen.
§ 12 annet ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om standardiserte
satser for erstatning for dyr.
§ 12 fjerde ledd skal lyde:
Erstatning etter § 3 fjerde ledd
og § 11 tredje ledd fastsettes av departementet, eventuelt
etter satser og nærmere retningslinjer gitt av Kongen.
Før departementet fastsetter erstatning etter § 3 fjerde ledd,
skal det innhentes uttalelse fra en eller flere sakkyndige.
Ny § 16 a skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om at produsent og
importør av fôr til selskapsdyr skal betale avgift
til helsearbeid hos slike dyr.
Departementet kan gi forskrifter om gebyr for ytelser
og tjenester som utføres i medhold av loven.
Ved forsinket betaling av avgifter og gebyr skal det
betales rente i samsvar med lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter
ved forsinket betaling m.m.
Avgifter og gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 16 tredje ledd oppheves.
III
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i næringskomiteen, den 14. november 2000
Morten Lund |
Erling Brandsnes |
Kjell Opseth |
leder |
ordfører |
sekretær |