Til Odelstinget
Proposisjonens hovedformål er å lovfeste sentrale forhold
vedrørende overvåkingstjenestens oppgaver. Departementets
forslag bygger i hovedsak på Danielsenutvalgets vurderinger
og anbefalinger i NOU 1998:4.
Proposisjonen bygger på at tjenesten skal organiseres
som et særorgan innenfor politiet. Forholdet mellom justisministeren
og overordnet påtalemyndighets ansvar for overvåkingstjenestens
virksomhet videreføres, og overvåkingstjenesten
skal fortsatt ha etterforskings- og påtalekompetanse.
Departementet foreslår at det fremdeles skal være en
kjerneoppgave for overvåkingstjenesten å forebygge
og etterforske forbrytelser mot rikets sikkerhet. Overvåkingstjenesten
skal også fortsatt ha til oppgave å forebygge
og etterforske saker vedrørende ulovlig etterretningsvirksomhet,
men ikke kommersiell industrispionasje. Tjenestens ansvar for å forebygge
og etterforske sabotasjehandlinger videreføres. Overvåkingstjenesten
skal også ha ansvar for saker som angår spredning
av masseødeleggelsesvåpen og ulovlig teknologioverføring,
samt forebyggende virksomhet og skjult etterforsking av terrorisme
og voldelige, ekstremistiske grupper.
Overvåkingstjenesten skal videre kunne tillegges oppgaver
og ansvar i saker som gjelder organisert kriminalitet, forbrytelser
mot menneskeheten, folkemord og grove krigsforbrytelser.
Overvåkingstjenestens bistandsoppgave på personellsikkerhetsområdet
videreføres og lovfestes. Samarbeidet med andre lands politimyndigheter,
sikkerhets- og etterretningstjenester lovfestes. Det samme gjelder
Overvåkingssentralens utarbeidelse av trusselvurderinger
til bruk for politiske myndigheter. Overvåkingstjenestens
bistands- og rådgivningsfunksjon vedrørende sikkerhetstiltak
i ulike offentlige og private etater og bedrifter inngår
som en sentral del av tjenestens forebyggende virksomhet.
Departementet foreslår at tjenestens navn endres fra «Politiets
overvåkingstjeneste» til «Politiets sikkerhetstjeneste».
Lund-kommisjonen ble oppnevnt 1. februar 1994 og fikk
i oppgave å vurdere om de hemmelige tjenestene hadde drevet
ulovlig overvåking av norske borgere. Betydelige deler
av de rettslige rammebetingelser som har vært gjeldende
for overvåkingstjenesten i etterkrigstiden har måttet
tåle sterk kritikk fra Lund-kommisjonen.
I en særskilt redegjørelse til Stortinget 16. desember
1996 tok statsministeren til orde for at det burde foretas en ny
samlet gjennomgang av blant annet overvåkingstjenestens
organisering og rettslige rammebetingelser. Dette ledet frem til
oppnevning av Danielsenutvalget som fremla sin utredning 27. mars 1998
som NOU 1998:4.
Justiskomiteen uttalte i Innst. O. nr. 11 (1994-1995) at komiteen
var av den oppfatning at en regulering av overvåkingstjenestens
virksomhet bør innarbeides i politiloven, og at det bør
utarbeides en egen lovgivning for etterretningstjenestens og sikkerhetstjenestens
virksomheter. Lovregulering av de to sistnevnte tjenester er allerede
gjennomført.
Lovforslaget er en naturlig oppfølging av Lund-kommisjonens
rapport, og bygger i hovedsak på Danielsenutvalgets vurderinger
og anbefalinger.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar
Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane
Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn
Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra
Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, fra
Fremskrittspartiet, Jan Simonsen, fra Senterpartiet, Tor Nymo, og
representanten Jørn L. Stang, konstaterer at lovforslaget
er en naturlig oppfølging av Lund-kommisjonens rapport,
og at det i hovedsak bygger på Danielsenutvalgets vurderinger
og anbefalinger. Komiteen har merket seg at både
utvalget og departementet legger til grunn at det fortsatt er behov
for en overvåkingstjeneste i Norge, at tjenesten skal organiseres
som et særorgan innenfor politiet, at det «to-sporede
ansvarssystem» videreføres, og at overvåkingstjenesten
fortsatt skal ha etterforsknings- og påtalekompetanse. Komiteen er
enig i disse konklusjonene.
Komiteen vil spesielt påpeke viktigheten
av at både riksadvokaten og Justisdepartementet har et overordnet
ansvar for overvåkingstjenestens arbeid på klart
definerte områder. Det er naturlig at Justisdepartementet
har et styringsansvar for vesentlige deler av overvåkingstjenestens
arbeid, spesielt for den forebyggende virksomheten. Samtidig er
det helt avgjørende i et demokrati at en politisk uavhengig
påtalemyndighet styrer overvåkingstjenestens etterforskning,
slik at etterforskningen av straffesaker ikke påvirkes
av partipolitiske hensyn.
Politiets overvåkingstjeneste er organisert som en del
av det norske politi, som et eget særorgan. Bortsett fra
politilovens § 19 annet ledd om åremålsansettelse av
overvåkingssjefen, er ingen særregler om overvåkingstjenesten
nedfelt i lov. Disse er dels fastsatt ved kongelig resolusjon, og
dels ved instruks fra departementet.
Overvåkingstjenestens primæroppgaver er i utgangspunktet
ikke vesentlig forskjellig fra det alminnelige politiets oppgaver.
Overvåkingstjenesten har til oppgave å forebygge,
motvirke og etterforske lovbrudd mot statens selvstendighet og sikkerhet,
ulovlig etterretningsvirksomhet, ulovlig teknologioverføring, spredning
av masseødeleggelsesvåpen, sabotasje og politisk
motivert vold (terrorisme).
I tillegg skal overvåkingstjenesten etter særskilt bestemmelse
av Justisdepartementet kunne tillegges ansvar for å forebygge,
motvirke og etterforske internasjonal organisert kriminalitet og
annen særlig alvorlig kriminalitet knyttet til viktige
samfunnsinteresser.
Overvåkingstjenesten skal også gi bistand og
råd ved gjennomføring av sikkerhetstiltak i forsknings- og
undervisningsinstitusjoner, statsadministrasjonen og offentlige
og private industrier av betydning for samfunnsviktige interesser,
og treffe særskilte tiltak for å kartlegge og
hindre handlinger på de områder som er nevnt i
overvåkingsinstruksens § 1. Overvåkingstjenesten
skal dessuten yte bistand i personkontrollsaker. Tjenesten driver
også en ikke ubetydelig informasjonsvirksomhet.
I proposisjonen redegjøres det i pkt. 3.2.1 til 3.2.3 for
overvåkingstjenesten i Danmark, Sverige og Finland.
Overvåkingstjenesten er i dag organisert med Overvåkingssentralen
som sentralt ledd, 7 regionsentraler, og med politidistriktene som
lokale ledd. Antall tilsatte i tjenesten er fra år 2000
ca. 350. Av disse er ca. 200 ansatt ved Overvåkingssentralen.
Som for politiet for øvrig avgjør skillet mellom hva
som faller inn under begrepet etterforsking og hva som anses som
annen virksomhet hvem som har ansvar for og styring med overvåkingstjenesten.
Dersom det er tale om etterforsking, har påtalemyndigheten ansvaret.
Dersom virksomheten ikke er å anse som etterforsking, er
Justisministeren ansvarlig for tjenestens virksomhet.
Overvåkingstjenesten har en instruksfestet informasjonsplikt
overfor Justisdepartementet om alle viktige saker.
Det er en kjensgjerning at det i dag ikke foreligger noen militær
trussel mot Norge. På den annen side hevdes det fra flere
hold at fremmede lands etterretningstjenesters aktivitet i Norge
i dag er like omfattende som under den kalde krigen.
Det bør eksistere et organ i Norge som har ansvar for å forebygge
trusler mot rikets sikkerhet, terror og ulovlig etterretningsvirksomhet
mv., også om den aktuelle trusselsituasjon ikke synes kritisk.
Departementet legger til grunn at det er bred politisk enighet
om at det fortsatt er behov for en overvåkingstjeneste,
og at det i samfunnet er en generell aksept for at tjenestens virksomhet
fortsatt bør finne sted.
Komiteen vil understreke at behovet
for en overvåkingstjeneste er like stort i dag som tidligere. Flere
nasjoner driver fremdeles en betydelig etterretningsvirksomhet i
Norge. Samtidig eksisterer det en rekke terroristorganisasjoner
med utgangspunkt i ulike deler av verden som kan slå til
i Norge dersom det ikke lenger anses for å være
en viktig oppgave å forebygge terrorhandlinger.
Komiteen viser til at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i
Innst. S. nr. 240 (1996-1997) enstemmig skrev følgende:
«I gitte situasjoner vil de hemmelige tjenester kunne
være avgjørende for samfunnets sikkerhet. Det er
derfor viktig å sikre at disse tjenestene i fremtiden får
arbeidsvilkår som gjør det mulig for dem å løse sine
oppgaver på en fullgod måte, herunder også muligheten
til et tillitsfullt og regulert samarbeide med tilsvarende tjenester
i andre land.»
Komiteen vil sterkt understreke viktigheten av disse
synspunktene.
I likhet med Danielsenutvalget, antar departementet at det bare
er hensiktsmessig å lovfeste sentrale bestemmelser om overvåkingstjenestens
virksomhet. Siden overvåkingstjenesten er et særorgan
med egne oppgaver, er det behov for å lovregulere nærmere hvilke
hovedoppgaver tjenesten skal ha. Departementet antar videre at overvåkingstjenestens
internasjonale samarbeid er et så sentralt og viktig forhold
for tjenesten at dette generelt bør lovfestes som en av
tjenestens oppgaver.
Overvåkingstjenestens organisasjon bør i sin
alminnelighet ikke lovreguleres. Det vil være tilstrekkelig å fastslå i
loven at tjenesten er et særorgan i politiet som ledes
av en sentral enhet.
Det foreslås at regler om overvåkingstjenestens oppgaver
og organisasjon innarbeides i politiloven.
Komiteen er enig med departementet
i at det er behov for å lovregulere nærmere hvilke
hovedoppgaver overvåkingstjenesten skal ha, og i at overvåkingstjenestens
internasjonale samarbeid er så viktig for tjenesten at
dette samarbeidet bør lovfestes som en av tjenestens oppgaver.
Som et generelt synspunkt er det utvalgets vurdering at det bør
gis så klare avgrensinger av oppgavene som mulig, og at
det ikke er hensiktsmessig å gi overvåkingstjenesten
eneansvar for etterforsking innenfor nye saksfelt.
I proposisjonen kap. 6 redegjøres det nærmere
for Danielsenutvalgets vurderinger. En oppsummering fremgår
av pkt. 6.2.3.
Verken Fostervoll-utvalget eller Danielsenutvalget har foreslått
omfattende endringer i de oppgaver overvåkingstjenesten
er tillagt i dag. Det har heller ikke høringsinstansene.
Etter departementets vurdering er oppgavefordelingen mellom overvåkingstjenesten,
det ordinære politiet, etterretningstjenesten og sikkerhetstjenesten
i hovedsak hensiktsmessig.
Komiteen understreker at det er svært
viktig for en effektiv løsning av politiets oppgaver at
avgrensningen av oppgavene er så klar at det ikke oppstår
tvil om hvilken politienhet som til enhver tid har ansvaret.
Departementet er enig med Danielsenutvalget i at det fremdeles
bør være en kjerneoppgave for overvåkingstjenesten å forebygge
og etterforske forbrytelser mot rikets sikkerhet, og at tjenesten
i utgangspunktet bør ha enekompetanse når det
gjelder å forebygge og etterforske slike forbrytelser.
Danielsenutvalget påpeker at det er naturlig at flyktningspionasje
hører inn under overvåkingstjenestens virksomhetsområde.
Departementet er enig i dette.
Komiteen er enig med departementet
i at det bør være en sentral oppgave for overvåkingstjenesten å forebygge
og etterforske forbrytelser mot rikets sikkerhet, og at overvåkingstjenesten
i utgangspunktet bør ha enekompetanse på dette
området.
Komiteen er også enig med departementet
i at overvåkingstjenesten bør forebygge og etterforske spionasje
rettet mot personer som har fått opphold i Norge som flyktninger
eller på humanitært grunnlag, eller som oppholder
seg i Norge som asylsøkere.
Etter departementets vurdering bør overvåkingstjenesten
fortsatt ha eneansvaret for å forebygge og etterforske
saker vedrørende ulovlig etterretningsvirksomhet.
Danielsenutvalget går også inn for dette, men
mener det bør presiseres at oppgaven gjelder ulovlig etterretningsvirksomhet «utført
av en annen stat».
Departementet mener overvåkingstjenesten primært
bør ivareta grunnleggende sikkerhetsinteresser, og lovforslaget
innebærer at for eksempel kommersiell industrispionasje
ikke vil være en oppgave for overvåkingstjenesten. Økonomisk
spionasje som fremmed stat står bak, vil derimot være
en oppgave for overvåkingstjenesten å forebygge
og etterforske.
Danielsenutvalget påpeker at trusselbildet må være
retningsgivende for fastsettelsen av overvåkingstjenestens
totale ressursbehov. Departementet bemerker at den tiltagende globalisering
og nettverksbygging vi har vært vitne til i de senere år
er et viktig utgangspunkt når det gjelder den fremtidige
utnyttelsen av overvåkingstjenestens ressurser.
Komiteen er enig med departementet
i at overvåkingstjenesten bør ha eneansvaret for å forebygge og
etterforske saker vedrørende ulovlig etterretningsvirksomhet.
Det er grunn til å anta at en del av spionasjevirksomheten
som fremmede makter i dag står bak har som hensikt å tilegne
seg kunnskaper om teknologi og infrastruktur som kan brukes til å bedre
den fremmede statens økonomiske vekst. Komiteen mener
at det er en oppgave for overvåkingstjenesten å forebygge
og etterforske økonomisk spionasje som fremmede stater
står bak. Komiteen mener samtidig at det
ikke er en oppgave for overvåkingstjenesten å forebygge
og etterforske kommersiell industrispionasje der utenlandske firma
betaler personer for å tilegne seg ulovlig informasjon
fra norske bedrifter. Komiteen er enig med departementet
i at denne typen kriminalitet bør etterforskes av det ordinære
politiet eller av Økokrim.
Departementet gir sin tilslutning til Danielsenutvalgets konklusjon
om at overvåkingstjenesten bør ha enekompetanse
når det gjelder forebyggende virksomhet og skjult etterforsking
i forbindelse med sabotasjehandlinger.
Sabotasjebegrepet forbeholdes ødeleggelser og liknende
som utføres av eller på vegne av en fremmed makt,
organisasjon eller gruppering. I tillegg forutsettes det at virksomheten
har et visst internasjonalt og organisert perspektiv.
Komiteen er enig med departementet
i at overvåkingstjenesten bør ha enekompetanse
når det gjelder forebyggende virksomhet og skjult etterforskning i
forbindelse med sabotasjehandlinger, og at åpen etterforskning
av allerede begåtte handlinger er en oppgave for politimesteren
i det distriktet hvor handlingen er utført, eventuelt med
bistand fra overvåkingstjenesten dersom han anmoder om
det.
Komiteen er enig i at det generelt ikke skal være
en oppgave for overvåkingstjenesten å forebygge
og etterforske saker som omfatter hærverk eller annen skadeforvoldelse.
Departementet er enig med Danielsenutvalget i at overvåkingstjenesten
også i fremtiden bør ha som en av sine hovedoppgaver å forebygge
og bekjempe terrorisme, og at tjenesten bør ha enekompetanse
når det gjelder forebyggende virksomhet og skjult etterforsking
på dette området.
Danielsenutvalget gir i sin utredning en omfattende redegjørelse
for hva som omfattes av begrepene «terrorisme» og «terrorhandlinger».
Komiteen ser på internasjonal
terrorisme som en alvorlig trussel mot Norge, så vel som
mot andre land, og mener at forebygging og skjult etterforsking i
forbindelse med terrorisme bør være en av overvåkingspolitiets
viktigste oppgaver. På dette området er overvåkingspolitiets
internasjonale kontaktnett og tjenestens kompetanse av avgjørende
betydning. Komiteen er enig med departementet i at
etterforskningen legges til den lokale politimesteren i de tilfellene der
en handling allerede er begått, og at han kan få bistand
fra overvåkingspolitiet dersom det er ønskelig.
Danielsenutvalget anser overvåkingstjenesten som den
i utgangspunktet best egnede instans til å bekjempe voldelige
ekstremistiske grupperinger. Som i terrorsakene, bør dagens
praksis videreføres, slik at overvåkingstjenesten
normalt vil forestå forebyggende virksomhet og skjult etterforsking,
for deretter å overlate den åpne etterforskingen
til det ordinære politi.
Det er vanskelig å sondre mellom terrorisme og ekstremisme,
fordi begge former for virksomhet er politisk motivert. Departementet
mener det er tilstrekkelig i en lovtekst å angi at overvåkingstjenesten
skal ha til oppgave å forebygge og etterforske politisk
motivert vold eller tvang, da dette vil dekke begge forhold, jf.
lovutkastet § 17 b første ledd nr. 5,
jf. annet ledd.
Dersom etterforskingen går over i en åpen fase, bør
saken etterforskes av det ordinære politi, mens overvåkingstjenesten
bør ha en bistandsrolle.
Komiteen er enig med departementet
i at overvåkingstjenesten skal ha eneansvar for forebyggende virksomhet
og skjult etterforskning når det gjelder politisk motivert
vold, selv om de handlingene det dreier seg om ikke er alvorlige
nok til å karakteriseres som «terrorisme».
Overvåkingstjenestens kompetanse på dette området
gjør det også naturlig at tjenesten bistår den
lokale politimesteren under den åpne etterforskningen. Komiteen har
merket seg at påtalemyndigheten vil kunne bestemme at overvåkingstjenesten skal
ha ansvaret for den åpne delen av etterforskningen i en
bestemt sak.
I likhet med Danielsenutvalget mener departementet at overvåkingstjenesten
har særlige forutsetninger for å drive kontaktskapende
virksomhet nasjonalt og internasjonalt på dette området,
samt å forestå etterretningsvirksomhet med sikte
på å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen
mv.
Departementet foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17
b første ledd nr. 3.
Komiteen er enig med departementet
i at det er en naturlig oppgave for overvåkingstjenesten å arbeide
med å hindre ulovlig spredning av masseødeleggelsesvåpen.
Det ordinære politi har ansvaret for etterforskingen
i de tradisjonelle industrispionasjesaker, mens overvåkingstjenesten
arbeider med ulovlig teknologioverføring, dvs. tilfeller
der en annen stat driver industrispionasje.
I likhet med Danielsenutvalget, er det departementets oppfatning
at overvåkingstjenesten fortsatt bør ha som oppgave å forebygge
og etterforske ulovlig teknologioverføring. Departementet
foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17
b første ledd nr. 4.
Komiteen er enig med departementet
i at overvåkingstjenesten skal ha som oppgave å forebygge
og etterforske ulovlig teknologioverføring, og at oppgaven
konkretiseres ved at begrepet «ulovlig teknologioverføring»,
som brukes i dagens overvåkingsinstruks, erstattes med
en henvisning til eksportkontrolloven, FN-loven, og annen
lovgivning om tilsvarende tiltak.
Danielsenutvalget mener at overvåkingstjenesten bør
trekkes inn i arbeidet med å forebygge og etterforske organisert
kriminalitet, men bare i form av en ren bistandsfunksjon.
Overvåkingstjenesten er, som eneste politienhet i Norge,
tilknyttet et internasjonalt kryptert nettverk for utveksling av
informasjon om organisert kriminalitet. Informasjonen er i hovedsak
sikkerhetsgradert materiale. Etter departementets vurdering har
overvåkingstjenesten et ansvar for å bearbeide
denne typen informasjon, med sikte på avgradering og videreformidling til
ansvarlig politienhet. Overvåkingssentralen vil også,
etter anmodning fra ansvarlig tjeneste, ha et ansvar for å innhente
ytterligere informasjon og formidle spørsmål og
svar i konkrete saker.
Departementet legger til grunn at overvåkingstjenestens
oppgaver innen dette området skal ha form av et bistandsansvar.
Departementet understreker likevel behovet for at overvåkingstjenesten,
i forbindelse med forebygging og etterforsking av saker innenfor
tjenestens kjerneområder, må ha anledning til å innhente, analysere
og bearbeide etterretningsinformasjon som også omfatter
organisert kriminalitet.
Departementet foreslår at oppgaven lovfestes i ny § 17
b tredje ledd.
Komiteen viser til at overvåkingstjenesten
har en instruksfestet plikt til å oversende relevant informasjon
til det øvrige politi, og at informasjon som tjenesten
mottar fra samarbeidende tjenester kan være meget relevant
og av stor interesse for de politienheter som er tillagt hovedansvaret
i bekjempelsen av organisert kriminalitet. I tillegg vil overvåkingstjenesten etter
anmodning ha et ansvar for å innhente eventuell ytterligere
informasjon, og formidle spørsmål og svar i konkrete
saker.
Komiteen merker seg videre departementets påpeking
om at overvåkingstjenesten i forbindelse med forebygging
og etterforsking av saker innenfor tjenestens kjerneoppgaver bør
innhente, analysere og bearbeide etterretningsinformasjon som også omfatter organisert
kriminalitet.
Komiteen viser til Danielsenutvalget, jf. NOU 1998:4,
som mener at overvåkingstjenestens operative og analysemessige
kompetanse vil kunne være et viktig bidrag i bekjempelsen
av organisert kriminalitet, og at tjenesten vil kunne trekke veksler
på samarbeidet med utenlandske sikkerhets- og etterretningstjenester.
Komiteen er derfor enig i utvalgets vurdering om
at overvåkingstjenesten bør trekkes inn i arbeidet med å forebygge
og etterforske organisert kriminalitet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Fremskrittspartiet og representanten Jørn L. Stang, merker
seg imidlertid utvalgets understreking av at det alminnelige politi
fortsatt bør ha hovedansvaret for denne type kriminalitet,
og at overvåkingstjenesten bør ha en bistandsfunksjon
etter forutgående anmodning fra ansvarlig politienhet.
Flertallet er enig i departementets beskrivelse og
avgrensing av hvilke oppgaver som bør være overvåkingstjenestens
bidrag i bekjempelsen av organisert kriminalitet.
Beskrivelsen viser at overvåkingstjenesten har et ansvar,
og at dette også omfatter oppgaver som kan karakteriseres
som en nasjonal bistandsfunksjon.
Flertallet er imidlertid enig med departementet
i at overvåkingstjenesten likevel ikke bør tillegges et
selvstendig ansvar på lik linje med det ordinære
politi mht. organisert kriminalitet. Dette vil medføre
en vesentlig utvidelse av overvåkingstjenestens oppgaver,
og hensynet til ivaretakelsen av tjenestens primæroppgaver
og forholdet til andre politienheters ansvarsområder må tillegges
vekt.
Flertallet merker seg at både Riksadvokaten og
Politidirektøren er enig i departementets vurderinger.
Flertallet støtter på denne
bakgrunn forslaget i proposisjonen.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og
representanten Jørn L. Stang viser til at flere
land har gitt sine etterretnings- og sikkerhetstjenester ansvar
for å forebygge og etterforske organisert kriminalitet,
begrunnet med at organisert kriminalitet kan true vitale samfunnsinteresser
og demokratiske verdier, eller virke destabiliserende på et samfunn. Disse
medlemmer viser videre til at overvåkingstjenesten,
som eneste politienhet i Norge, er tilknyttet et internasjonalt
kryptert nettverk for utveksling av informasjon om organisert kriminalitet, og
dermed fungerer som adressat og kontaktpunkt overfor samarbeidende
tjenester ved utveksling av slik informasjon. I tillegg har overvåkingstjenesten
en analysemessig kompetanse som vil kunne bidra vesentlig i arbeidet
med å bekjempe organisert kriminalitet.
Disse medlemmer mener at overvåkingstjenesten
bør få en nasjonal bistandsfunksjon på dette området,
og at denne funksjonen ikke begrenses til kun å bistå «etter
anmodning». Overvåkingstjenesten bør
få et selvstendig ansvar på lik linje med det
ordinære politiet i arbeidet med å forebygge internasjonal organisert
kriminalitet. Disse medlemmer mener at dette ansvaret
bør komme klart frem i lovteksten.
Disse medlemmer viser til overvåkingstjenestens
påpeking av at det er uheldig at det i lovforslaget vises
til «ansvar i saker». Overvåkingstjenestens bidrag
i bekjempelse av organisert kriminalitet vil først og fremst
dreie seg om tradisjonell etterretningsvirksomhet i samarbeid med
utenlandske tjenester. Utveksling av etterretningsinformasjon vil
som oftest ikke være knyttet til bestemte saker.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
forslag om at § 17 b gis et nytt tredje ledd som skal
lyde:
«Politiets sikkerhetstjeneste skal forebygge organisert
kriminalitet og kan etter anmodning bistå det øvrige
politi og samarbeidende tjenester.»
Som en følge av endringen foreslås det at tredje ledd
i departementets lovforslag blir nytt fjerde ledd og omformuleres
til å lyde slik:
«Departementet kan bestemme at Politiets sikkerhetstjeneste
skal tillegges et ansvar i saker som gjelder forbrytelser mot menneskeheten,
folkemord og grove krigsforbrytelser.»
Etter særskilt bestemmelse av departementet kan overvåkingstjenesten
i dag tillegges ansvaret for å forebygge, motvirke og etterforske «annen
særlig alvorlig kriminalitet knyttet til viktige samfunnsinteresser»,
jf. overvåkingsinstruksens § 1. Danielsenutvalget
foreslår at bestemmelsen utgår, og departementet er
enig i dette.
Komiteen er enig med departementet
i at bestemmelsen i overvåkingsinstruksen om at overvåkingstjenesten
kan tillegges ansvar for å forebygge, motvirke og etterforske «annen
særlig alvorlig kriminalitet knyttet til viktige samfunnsinteresser» er
for generell og unødvendig, og derfor kan utgå.
Overvåkingsinstruksen pålegger overvåkingstjenesten,
i samarbeid med utlendingsmyndighetene, å foreta «nødvendig
kontroll med tilreisende og fastboende utlendinger».
Danielsenutvalget fremhever at overvåkingstjenestens
virksomhet på dette området ikke skiller seg prinsipielt
fra overvåkingsvirksomhet rettet mot norske miljøer,
og finner derfor ikke grunn til å fremheve i et formelt
regelverk at overvåkingstjenesten skal foreta nødvendig
kontroll med utlendinger.
Flere politimestre omtaler i sine høringsuttalelser utvalgets
vurderinger på dette området. Gjennomgående
synes det å være en skepsis overfor utvalgets konklusjon.
Departementet er imidlertid etter en totalvurdering enig i Danielsenutvalgets
vurderinger.
Komiteen er enig med departementet
i at det ikke er nødvendig å lovfeste at overvåkingstjenesten skal
foreta nødvendig kontroll med tilreisende og fastboende
utlendinger. Overvåking av utlendinger som kan tenkes å representere
utenlandske hemmelige tjenester, eller være tilknyttet
terroristorganisasjoner, er viktige oppgaver for overvåkingstjenesten.
Det samme er kontrollen med enkelte grupperinger i Norge som kan
tenkes å ha kontakter med etterretningstjenester eller
terroristorganisasjoner i deres opprinnelsesland. Overvåking
av utlendinger skiller seg imidlertid ikke prinsipielt ut fra overvåkingsvirksomhet rettet
mot norske miljøer, og overvåkingstjenesten har uansett
tilstrekkelig hjemmel til å treffe forebyggende tiltak
overfor utenlandske statsborgere i Norge dersom dette er nødvendig
av hensyn til ivaretakelse av tjenestens oppgaver.
Et flertall i Danielsenutvalget mener livvakttjenesten ved Overvåkingssentralen
bør opprettholdes.
I likhet med Fostervoll-utvalgets flertall, er det departementets
oppfatning at overvåkingstjenesten ikke bør utføre
livvakttjeneste. På denne bakgrunn har departementet besluttet
at ansvaret for all livvakttjeneste, og organiseringen av denne,
legges til Oslo politidistrikt fra og med 1. oktober 2000.
Komiteen viser til at departementet
i brev av 8. mars 2000 besluttet at ansvaret for all livvakttjeneste
skulle legges til Oslo politidistrikt fra og med 1. oktober
2000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Fremskrittspartiet og representanten Jørn L. Stang, viser
til at Stortinget ble orientert om beslutningen i forbindelse med
Revidert nasjonalbudsjett 2000. Flertallet har merket
seg begrunnelsen for overføringen, bl.a. overvåkingstjenestens
behov for å konsentrere seg fullt ut om sine primæroppgaver,
og at det ikke ble vurdert som rasjonelt å ha to livvaktenheter organisert
under ulike politienheter. Flertallet har tatt dette
til etterretning. Flertallet mener imidlertid at
det må foretas en evaluering av om den foretatte overføring
er hensiktsmessig, og ber departementet om at dette skjer i løpet
av 2002, og at Stortinget får seg forelagt resultatene
på en egnet måte.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og
representanten Jørn L. Stang viser til at beslutningen
ble tatt til tross for at departementet arbeidet med en stortingsproposisjon
om overvåkingstjenestens oppgaver, og Stortinget ble kun
informert om beslutningen i ettertid i forbindelse med Revidert
nasjonalbudsjett 2000.
Disse medlemmer merker seg at departementet viser
til synspunktene fra flertallet i Fostervoll-utvalget som avga sin
innstilling i 1990, for mer enn 10 år siden. Både
Fostervoll-utvalget og departementet legger vekt på at
overvåkingstjenesten bør konsentrere seg fullt
ut om sine primæroppgaver som kontraetterretning, kontraterror,
rådgivning og analyse. Disse medlemmer mener
på sin side at overvåkingstjenestens livvakttjeneste
er en naturlig integrert del av arbeidet for å forebygge
terror. Medlemmene av livvaktlaget tjenestegjorde ved et avsnitt
som ga dem informasjon om internasjonale forhold, trusselbilder
og analyseforhold. Det er relevant kunnskap som har betydning under
utøvelsen av livvakttjeneste både internasjonalt
og nasjonalt. En betydelig del av livvakttjenesten består
i å følge landets statsminister på reiser,
samt andre statsråder når de reiser i konfliktområder.
Det gir livvaktene nyttig erfaring og utvidede kunnskaper om andre
land og områder, som gir viktige bidrag til videre eller
eventuelt senere tjeneste ved trussel- og analyseavsnittene ved
overvåkingstjenesten. Livvaktene får samtidig
personlige kontakter hos samarbeidende sikkerhetstjenester, noe
som utvilsomt er verdifullt for overvåkingstjenesten. Disse medlemmer vurderer
det derfor som en fordel, og ikke en ulempe, for overvåkingstjenestens
arbeid med sine viktigste oppgaver, at også den nasjonale
livvakttjenesten plasseres under overvåkingstjenesten.
Samtidig vurderer disse medlemmer det også som
en fordel for livvakttjenesten at de ansatte som utfører disse
oppgavene har tilegnet seg de kunnskapene om trusselbildet som de
lettest kan få ved at tjenesten er en del av overvåkingstjenestens
ansvarsområde.
Disse medlemmer fremmer etter dette følgende
forslag til endring i politiloven:
Ny § 17 c nr. 4 skal
lyde:
4. utøve livvakt- og eskortetjeneste.»
Danielsenutvalget anser ikke at overvåkingstjenestens
beredskapsarbeid er av en slik art at det er naturlig å henvise
til dette i et regelverk som angir overvåkingstjenestens
hovedoppgaver. Departementet tiltrer utvalgets vurderinger.
Komiteen er enig med departementet
i at det ikke er behov for å ta overvåkingstjenestens
oppgave med å utarbeide og vedlikeholde beredskapsplaner inn
i lovteksten.
Sikkerhetstjenesten i Forsvarets overkommando har i dag ansvaret
for personkontrolltjenesten i Norge. Overvåkingssentralen «skal
gi personkontrollopplysninger ved sikkerhetsundersøkelser»,
og «kan innhente opplysninger som er relevante i forbindelse
med personkontrolltjenesten». Det er opp til klareringsmyndighetene
selv å vurdere hvilken vekt opplysningene som innhentes
fra overvåkingstjenesten skal ha.
Etter departementets vurdering vil det fremstå som uhensiktsmessig å overføre
overvåkingstjenestens oppgaver på dette området
til andre instanser. I samsvar med Danielsenutvalgets vurdering,
stiller departementet spørsmål ved om Forsvaret
er den rette overordnede instans til å ivareta ansvaret
for personkontrolltjenesten. Utvalget foreslår at dette
spørsmålet utredes nærmere.
Etter en totalvurdering, er det likevel departementets oppfatning
at det ikke foreligger tungtveiende rettssikkerhetsgrunner som taler
for å overføre det overordnede ansvar for sikkerhetsklareringer
fra Forsvaret til politiet. Den praktiske erfaring med dagens ordning
er god, og ordningen bør videreføres.
Komiteen har merket seg at både
Danielsenutvalget og departementet mener at det kan reises spørsmål
ved om Forsvaret er den rette overordnede instans til å ivareta
ansvaret for personkontrolltjenesten, og at Danielsenutvalget mener
at spørsmålet bør utredes nærmere.
Selv om departementet konkluderer med at det ikke finnes tungtveiende
rettssikkerhetsgrunner som taler for å overføre
ansvaret til politiet, kan det være hensiktsmessig å overføre
dette ansvaret til overvåkingstjenesten som allerede har
som oppgave å gi personkontrollopplysninger ved sikkerhetsundersøkelser. Komiteen vil
derfor be departementet vurdere nærmere om det kan være
hensiktsmessig med en overføring av ansvaret fra Forsvaret
til overvåkingstjenesten.
Komiteen viser til at overtredelser av en del
bestemmelser i lov av 20. mars 1998 om forebyggende sikkerhetstjeneste
(sikkerhetsloven) er straffbare, og mener at denne typen saker bør
etterforskes av overvåkingstjenesten. Komiteen foreslår
at en bestemmelse om dette tas inn i § 17 første
ledd nr. 1.
Overvåkingstjenesten er i henhold til gjeldende overvåkingsinstruks
pålagt å gi bistand og råd ved gjennomføring
av sikkerhetstiltak i forsknings- og undervisningsinstitusjoner,
statsadministrasjonen og offentlige og private industrier av betydning
for viktige samfunnsinteresser.
Danielsenutvalget konkluderer med at bestemmelsen ikke bør
opprettholdes, men at overvåkingstjenesten bør
kunne bistå sikkerhetstjenesten på disse områdene.
Flere politimestre omtaler i sine høringsuttalelser utvalgets
vurderinger og forslag på dette området. Det understrekes
blant annet at deltakelse i den forebyggende sikkerhetstjeneste
er en viktig oppgave for overvåkingstjenesten, og at gjeldende
bestemmelse i overvåkingsinstruksen gir den nødvendige
legitimitet for dette arbeidet.
Etter departementets vurdering, kan det synes som om utvalget
i sin omtale av denne oppgaven kun fokuserer på den fysiske
sikkerhet. Departementet legger til grunn at overvåkingstjenestens
bistands- og rådgivningsfunksjon på dette området
inngår som en del av tjenestens forebyggende virksomhet
innenfor overvåkingstjenestens sentrale ansvarsområder.
Komiteen er enig med de politimestrene
som har uttalt seg om overvåkingspolitiets bistand til
etater og bedrifter om gjennomføring av sikkerhetstiltak
i at denne forebyggende sikkerhetstjenesten er en viktig oppgave
for overvåkingstjenesten. Disse oppgavene inngår
imidlertid som en naturlig del av tjenestens forebyggende virksomhet
innenfor andre sentrale ansvarsområder. Komiteen er
derfor enig med departementet i at det ikke er behov for å lovfeste
denne delen av overvåkingstjenestens ansvarsområde.
Departementet deler Danielsenutvalgets oppfatning om at en rekke
hensyn taler for at overvåkingstjenesten tillegges et ansvar
innenfor områdene forbrytelser mot menneskeheten, folkemord
og grove krigsforbrytelser. Det foreslås at oppgavene lovfestes i
ny § 17 b tredje ledd. Overvåkingstjenestens
oppgaver innenfor disse områdene skal ha form av et bistandsansvar.
Overvåkingstjenesten medvirker i dag under planlegging
og gjennomføring av militær øvingsvirksomhet
i Norge. Både Fostervoll-utvalget og Danielsenutvalget
foreslo at denne oppgaven burde nedprioriteres og vesentlig reduseres.
Departementet er i hovedsak enig i disse vurderingene.
Komiteen er enig med departementet
i at overvåkingstjenesten bør tillegges et ansvar
innenfor områdene forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og
grove krigsforbrytelser. Ettersom dette er en ny oppgave for overvåkingstjenesten,
mener komiteen, i likhet med departementet, at denne
oppgaven bør lovfestes.
Komiteen er enig i at overvåkingstjenesten
bør ha kjennskap til militære øvelser
og på anmodning delta som rådgiver under forberedelse
og gjennomføring. Komiteen er også enig
i at overvåkingstjenestens deltakelse på militære øvelser
gir anledning til verdifull egentrening og at det er grunnlag for å videreføre
tjenestens engasjement på dagens nivå.
Departementet er i det alt vesentlige enig i Danielsenutvalgets
vurderinger når det gjelder behandlingen av trusselvurderinger,
og har iverksatt følgende styringsmodell:
Hvert år utarbeides det en samlet nasjonal trusselvurdering
der Overvåkingssentralen samarbeider med andre fagmiljøer.
Overvåkingstjenestens utkast til trusselvurdering behandles
deretter i Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings,-
overvåkings- og sikkerhetstjeneste der dessuten direktøren for
Direktoratet for sivilt beredskap og administrerende direktør
for Forsvarets forskningsinstitutt deltar.
Deretter behandles trusselvurderingen i Justisdepartementet,
og det utarbeides et notat fra justisministeren til regjeringens
sikkerhetsutvalg inneholdende trusselvurderingens hovedpunkter,
konklusjoner og tilråding. Regjeringens sikkerhetsutvalg
fastlegger overvåkingstjenestens overordnede rammebetingelser og
prioriteringer for kommende år.
Departementet er av den oppfatning at overvåkingstjenestens
utarbeidelse av trusselvurderinger til bruk for politiske myndigheter
bør lovfestes, og fremmer forslag om dette i ny § 17
c nr. 1.
Komiteen er enig med departementet
i at overvåkingstjenestens utarbeidelse av trusselvurderinger til
bruk for politiske myndigheter er så viktig at den bør
lovfestes.
Overvåkingstjenestens interne styrings- og kontrollrutiner
er de senere år vesentlig styrket, blant annet gjennom
opprettelsen av en egen retts- og påtaleenhet og en analyseenhet
ved Overvåkingssentralen. Det er også opprettet
et operasjonssikkerhetsutvalg ved Overvåkingssentralen
som blant annet skal vurdere om arbeidsmetoder, etterforskingsskritt
og andre tiltak ligger innenfor gjeldende lover og instrukser mv.,
behovet for de ulike operasjoner, og spørsmål som
knytter seg til samarbeid med annen politimyndighet.
For øvrig forutsetter departementet at overvåkingssjefen
informerer og rådfører seg med departementet i
saker av prinsipiell betydning for tjenestens virksomhet og i saker
som antas å få innflytelse på forholdet
til andre land.
Internt i tjenesten vil det etter departementets oppfatning være
nødvendig å fastsette klare stillingsinstrukser. «Need
to know»-prinsippet gjelder horisontalt i overvåkingstjenesten.
Lund-kommisjonens rapport tyder på at prinsippet i noen
grad har vært praktisert vertikalt. Dette er uheldig.
Komiteen har merket seg at overvåkingstjenestens
interne styrings- og kontrollrutiner er blitt vesentlig styrket
de siste årene, blant annet gjennom opprettelsen av en
egen retts- og påtaleenhet og en analyseenhet ved Overvåkingssentralen,
og ved at det er opprettet et operasjonssikkerhetsutvalg som skal
vurdere om arbeidsmetoder, etterforskningsskritt og andre tiltak
ligger innenfor gjeldende lover og instrukser.
I overvåkingsinstruksen er det bestemt at overvåkingstjenesten,
i saker som gjelder terror- og sabotasjehandlinger, skal rapportere
til departementet i samsvar med gjeldende regler, og for øvrig
holde departementet «underrettet om alle viktige saker». Departementets
politiavdeling er utpekt som kontaktpunkt.
Det kan reises spørsmål om overvåkingstjenesten bare
plikter å orientere og informere departementet, eller om
tjenesten i visse tilfeller også plikter å innhente
uttrykkelig forhåndssamtykke fra departementet. Det antas
at overvåkingstjenesten i viktige saker av prinsipiell
betydning har en mer kvalifisert informasjonsplikt, som også forutsetter
en plikt fra departementets side til å ta stilling til
de saker det orienteres om, i den grad saken gjelder forhold som
ligger under departementets ansvarsområde.
Etter departementets vurdering taler gode grunner for å opprettholde
overvåkingstjenestens informasjonsplikt overfor departementet,
selv om informasjonsplikten ikke ledsages av et tilsvarende ansvar
for å gripe inn i eller på annen måte
influere på en bestemt sak.
Det er departementets oppfatning at det ikke bør gjøres
vesentlige endringer i overvåkingstjenestens informasjonsplikt
overfor departementet.
Komiteen er enig i at det er gode grunner
som taler for å opprettholde overvåkingstjenestens
informasjonsplikt overfor departementet, slik at departementet får
et helhetsbilde av tjenestens virksomhet og vet om viktige straffesaker
som berører nasjonale sikkerhetsinteresser. Komiteen er
også enig i at overvåkingstjenesten skal ha en
kvalifisert informasjonsplikt i viktige saker av prinsipiell betydning,
og at det forutsetter en plikt for departementet til å ta
stilling til de saker det orienteres om. Komiteen vil
imidlertid sterkt understreke at det bare må gjelde saker
som ligger under departementets ansvarsområde og at orienteringer
om saker som hører under påtalemyndigheten ikke
skal utløse noen handleplikt.
Lund-kommisjonen fremhevet at det i store deler av etterkrigstiden
har eksistert uklare rapporteringsrutiner mellom overvåkingssjefen
og Justisdepartementet, og innen departementet og overvåkingstjenesten. Departementet
har truffet tiltak for å hindre liknende uklarheter i fremtiden.
Den overordnede styring og ledelse av overvåkingstjenesten
utøves i dag av Justisdepartementets politiavdeling. Overvåkingstjenestens årlige
virksomhetsplan forelegges departementet, og tjenesten styres for øvrig
gjennom fremleggelsen av nasjonal trusselvurdering og en rekke budsjettmessige
styringsdokumenter. Fra årsskiftet 1996-1997 er det etablert
en fast møtestruktur mellom overvåkingssjefen
og departementet. For øvrig avholdes møter ved
behov. Kravet til ryddighet må innebære en høy
grad av skriftlighet i kommunikasjonen mellom overvåkingstjenesten
og departementet.
Departementet er innstilt på å følge
opp og videreutvikle møte-, inspeksjons- og kontrollrutinene, samt
den konstruktive dialog som er utviklet mellom tjenesten og departementet.
Under behandlingen av St.meld. nr. 39 (1992-1993) traff Stortinget
18. juni 1993 en prinsippbeslutning om å opprette
et eget organ til å føre kontroll og tilsyn med
etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene. Iht.
lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste
(EOS-kontrolloven), ble det opprettet et kontrollutvalg
(EOS-utvalget), og en egen instruks for utvalget ble fastsatt av Stortinget.
Som følge av opprettelsen av EOS-utvalget, ble det regjeringsoppnevnte
kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten
nedlagt med virkning fra 1. januar 1996.
Danielsenutvalget fant det påkrevd å vurdere
om EOS-utvalgets kontroll bør utvides til også å omfatte overordnet
påtalemyndighets befatning med overvåkingssaker.
Utvalgets flertall mener EOS-utvalgets kontrollområde bør
utvides, mens mindretallet blant annet viser til at en slik kontroll
av overordnet påtalemyndighet vil innebære et
markant brudd med prinsippet om en uavhengig påtalemyndighet.
Riksadvokaten advarer i sin høringsuttalelse sterkt
mot at EOS-utvalgets kontrollområde utvides til å omfatte
overordnet påtalemyndighets befatning med overvåkingssaker.
Derimot bør det vurderes nærmere om det er hensiktsmessig
at underordnet påtalemyndighet i overvåkingstjenesten
skal omfattes av kontrollen. Overvåkingssjefen tiltrer
i sin høringsuttalelse synspunktene til utvalgets mindretall.
Departementet er enig med Danielsenutvalgets mindretall i at
hensynet til en uavhengig påtalemyndighet må vektlegges
mer enn det utvalgets flertall gjør, og departementet foreslår
ikke at det iverksettes arbeid med sikte på å utvide
EOS-utvalgets kontrollområde til å omfatte påtalemyndigheten
i sin helhet.
Komiteen har merket seg at Danielsenutvalget har
vurdert om EOS-utvalget skal ha anledning til å kontrollere
overordnet påtalemyndighet, og at et flertall i utvalget
går inn for dette. Komiteen har også merket
seg at utvalgets mindretall, riksadvokaten, overvåkingssjefen
og departementet går imot en slik kontroll. Alle argumenterer
med at det er et viktig prinsipp at påtalemyndigheten er
uavhengig i forhold til politiske myndigheter. Riksadvokaten mener
eksempelvis at det vil medføre et markant brudd med en mer
enn hundreårig norsk tradisjon dersom et politisk oppnevnt
kontrollorgan som rapporterer til Stortinget gis myndighet til å føre
kontroll med overordnet påtalemyndighet. Komiteen er
enig i konklusjonene til og argumentene fra riksadvokaten, overvåkingssjefen,
utvalgets mindretall og departementet, og vil sterkt advare mot
en uthuling av det helt sentrale demokratiske prinsippet om en fri
og uavhengig påtalemyndighet.
Danielsenutvalget omtaler i liten grad navnespørsmålet,
og kommer ikke med noe forslag til en eventuell navneendring. Spørsmålet
berøres likevel i enkelte høringsuttalelser.
Navnet «Politiets overvåkingstjeneste» gir
etter departementets oppfatning en til dels misvisende beskrivelse
av hvilke oppgaver tjenesten arbeider med i dag. Departementet har
på denne bakgrunn kommet til at tjenestens navn bør
endres til «Politiets sikkerhetstjeneste», og
fremmer forslag om dette.
Komiteen er enig i forslaget fra departementet om å endre
navnet på overvåkingstjenesten fra «Politiets
overvåkingstjeneste» til «Politiets sikkerhetstjeneste».
Det forutsetter også at betegnelsen «overvåkingssjef» som
benyttes i politilovens § 19 endres. Komiteen foreslår
at den nye betegnelsen blir «sjef for Politiets sikkerhetstjeneste».
Komiteen fastslår i samråd med
departementet tilsvarende språklige endringer i straffeprosessloven §§ 55
og 67.
Lund-kommisjonen kritiserte flere av de vurderinger som overvåkingstjenesten
foretok på 1980-tallet. Kommisjonen antyder at aktuelle
tiltak kan være å etablere ordninger med større
grad av gjennomtrekk og/eller større innslag av
personellkategorier med andre faglige innfallsvinkler.
Danielsenutvalget konkluderer med at «grunnstammen» i
overvåkingstjenesten også i fremtiden bør bestå av
politiutdannet personell, men etter utvalgets syn er det behov for
en viss tilførsel av ekstern spesialisert kompetanse på bestemte
områder, og særlig i forbindelse med analyse og
utarbeidelse av trusselvurderinger.
Etter utvalgets syn er det nødvendig at nyrekrutterte
til tjenesten gjennomgår et omfattende opplæringsprogram
som i stor grad vil ha karakter av «on the job training».
I tillegg støtter utvalget Fostervoll-utvalgets forslag
om å etablere hospitantordninger for overvåkingspersonell
i relevante deler av statsforvaltningen. For øvrig foreslår
utvalget at det etableres rotasjonsordninger for alt politiutdannet
personell i tjenesten.
Departementet er i hovedsak enig i ovennevnte vurderinger og
konklusjoner fra såvel Lund-kommisjonen som Danielsenutvalget.
På denne bakgrunn er det påbegynt et arbeid med
sikte på å bygge opp analysekapasiteten ved Overvåkingssentralen,
og det er etablert en egen analyseenhet bemannet med personer med
ulik kompetanse.
Komiteen er enig med departementet
og Danielsenutvalget i at grunnstammen i overvåkingstjenesten
også i fremtiden bør bestå av politiutdannet
personell, samtidig som det er behov for en del ekstern, spesialisert
kompetanse på enkelte områder, særlig
i forbindelse med analyse og utarbeidelse av trusselvurderinger.
Slik situasjonen er i dag er det kun overvåkingssjefen
som er ansatt på åremål i overvåkingstjenesten. Fostervoll-utvalget
anbefalte en alminnelig åremålsordning for politiutdannet
personell i overvåkingstjenesten. Departementet gikk i
St.meld. nr. 39 (1992-1993) ikke inn for dette pga. hensynet til
kontinuitet, og de administrative og økonomiske problemer
som knyttet seg til et slikt forslag.
Et flertall i Danielsenutvalget foreslår at også nestkommanderende
og lederne på avdelingsledernivå (politiinspektører
og ledere på tilsvarende nivå) ved Overvåkingssentralen,
samt politiinspektørene på regionalt nivå ansettes
på åremål. Departementet er enig i denne
vurderingen.
Komiteen er enig med departementet
i at ledersjiktet i overvåkingstjenesten bør ansettes
på åremål, og konstaterer at politiloven
allerede gir lovhjemmel for denne typen åremålsstillinger.
Danielsenutvalget har i sin utredning gått nærmere
inn i en rekke problemstillinger knyttet til større åpenhet
omkring overvåkingstjenestens virksomhet. Utvalget anfører
blant annet at det i større grad bør kunne sies åpent
hva slags virksomhet som er av overvåkingsmessig interesse,
og at graderingspraksis i overvåkingstjenesten kan synes
noe streng. Man foreslår at det utarbeides interne retningslinjer
for gradering. Når det gjelder uttalelser til pressen,
mener utvalget at det i større grad enn i dag bør
være opp til overvåkingssjefen i hvert enkelt
tilfelle å bestemme hvem i organisasjonen som kan uttale
seg på vegne av tjenesten. Utvalget finner også grunn
til å anbefale at overvåkingstjenesten utarbeider
en egen informasjonsstrategi.
Departementet er enig i disse betraktningene fra utvalget.
Komiteen understreker, i likhet med
departementet, at en stor grad av hemmelighold fortsatt vil være
påkrevet, blant annet av hensyn til personvern og behov
for å beskytte metoder og kilder.
Forslag fra Fremskrittspartiet og representanten Jørn
L. Stang:
I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven)
gjøres følgende endringer:
Ny § 17 b tredje og
fjerde ledd skal lyde:
Politiets sikkerhetstjeneste skal forebygge organisert
kriminalitet og kan etter anmodning bistå det øvrige
politi og samarbeidende tjenester.
Departementet kan bestemme at Politiets sikkerhetstjeneste
skal tillegges et ansvar i saker som gjelder forbrytelser mot menneskeheten,
folkemord og grove krigsforbrytelser.
Ny § 17 c nr. 4 skal lyde:
4. utøve livvakt- og eskortetjeneste.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i politiloven mv. (overvåkingstjenestens oppgaver mv.)
I
I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) gjøres disse endringer:
Ny § 17 a skal lyde:
§ 17 a. Politiets sikkerhetstjeneste
De gjøremål som er nevnt i § 17 b utføres av et eget politiorgan (Politiets sikkerhetstjeneste). Tjenesten ledes av en sentral enhet.
Ny § 17 b skal lyde:
§ 17 b. Oppgavene til Politiets sikkerhetstjeneste
Politiets sikkerhetstjeneste skal forebygge og etterforske
1.overtredelser av straffeloven kapitlene 8 og 9, lov om forsvarshemmeligheter og sikkerhetsloven,
2.ulovlig etterretningsvirksomhet,
3.spredning av masseødeleggelsesvåpen og av utstyr, materiale og teknologi for produksjon eller bruk av slike våpen,
4.overtredelser av bestemmelser i eller i medhold av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.m. og lov til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd eller annen lovgivning om tilsvarende særlige tiltak og
5.sabotasje og politisk motivert vold eller tvang. Åpen etterforsking i slike saker foretas likevel av det øvrige politi, med mindre annet bestemmes av overordnet påtalemyndighet.
Politiets sikkerhetstjeneste kan etter anmodning bistå det øvrige politi i saker som nevnt i første ledd nr. 5 annet punktum.
Departementet kan bestemme at Politiets sikkerhetstjeneste skal tillegges et ansvar i saker som gjelder organisert kriminalitet, forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og grove krigsforbrytelser.
Ny § 17 c skal lyde:
§ 17 c. Særlige oppgaver for den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste
Den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste skal
1.utarbeide trusselvurderinger til bruk for politiske myndigheter,
2.samarbeide med andre lands politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester,
3.foreta personkontroll til bruk ved sikkerhetsundersøkelser.
§ 19 tredje ledd første og annet punktum skal lyde:
Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste beskikkes av Kongen på åremål for inntil 6 år om gangen. Den som beskikkes som sjef for Politiets sikkerhetstjeneste kan uten oppsigelsesfrist sies opp av Kongen og har i så fall krav på lønn i inntil 6 måneder.
II
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:
§ 55 første ledd nr. 3 skal lyde:
3) politimestrene, visepolitimestrene, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, politiinspektørene, politiadvokatene, politiadjutantene, og politifullmektigene for så vidt de har juridisk embetseksamen og gjør tjeneste i embete eller stilling som er tillagt påtalemyndighet,
§ 67 femte ledd skal lyde:
Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste har den myndighet som er nevnt i første ledd i de saker Kongen bestemmer.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i justiskomiteen, den 15. mai 2001
Kristin Krohn Devold |
Jan Simonsen |
leder |
ordfører og sekretær |