9. Er det behov for endringer i reglene om uaktsomt bildrap?

Uaktsom atferd i trafikken rammes av den generelle aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3. Straffeloven § 239 retter seg mot den som ved uaktsomhet forvolder en annens død. Etter en lovendring i 1988 angir straffebudet uttrykkelig at også uaktsomt drap ved bruk av motorvogn rammes. En tilsvarende tilføyelse ble gjort i § 238 om uaktsom grov legemsbeskadigelse. Høyesterett har i flere avgjørelser gitt uttrykk for at aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239 er den samme.

I St.meld. nr. 23 (1991-1992) Om bekjempelse av kriminalitet uttalte den daværende regjeringen at lovendringen i 1988 muligens hadde ført til at «pendelen (er) svingt noe langt i disse sakene, slik at selv den minste uoppmerksomhet fra en bilfører kan føre til påtale og dom for uaktsomt drap». Departementet ga uttrykk for at det i første rekke ville være opp til riksadvokaten å treffe avgjørelse om en justering gjennom påtalepraksis. Disse synspunktene fikk tilslutning fra justiskomiteen (Innst. S. nr. 192 (1991-1992)). Riksadvokaten har gitt uttrykk for at påtalemyndigheten ikke burde ta ansvaret for og styre en slik kursendring.

Våren 1999 meldte representanten Finn Kristian Marthinsen en interpellasjon til justisministeren om uaktsomt drap ved bruk av motorvogn. I interpellasjonsdebatt 31. mai 1999 uttalte den daværende justisministeren blant annet at både Høyesterett og riksadvokaten har gitt signaler som kan tyde på at praksis er i ferd med å bli justert, slik at det skal mer til for å domfelle for uaktsomt drap nå enn i årene etter lovendringen i 1988. På denne bakgrunnen mente justisministeren at det ikke nå burde foretas noen lovendringer med sikte på å justere praksis ytterligere. Disse synspunktene fikk oppslutning i Stortinget.

Justiskomiteen ba i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) om at departementets vurderinger om rettspraksis i forhold til straffeloven § 239 blir forelagt Stortinget så snart som mulig.

Departementet redegjør i proposisjonen for høyesterettspraksis om aktsomhetsnormen i straffeloven § 239.

I brev 29. mars 2000 til departementet uttalte riksadvokaten at man kan legge til grunn at påtalemyndigheten i dag finner det vanskelig å belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen.

Riksadvokaten viser til at det ikke er holdepunkter for å kreve grovere uaktsomhet etter straffeloven §§ 238 og 239 enn etter vegtrafikkloven § 3. Riksadvokaten har i rundskriv åpnet for å begrense anvendelsen av straffeloven § 239 til de tilfeller der det er rimelig å knytte karakteristikken «uaktsomt drap» til handlingen. Denne praksis befinner seg på grensen til det som er lovgivers oppgave, og det er riksadvokatens oppfatning at den rettstilstand som er beskrevet ikke bør vedvare. Riksadvokaten tar til orde for at det bør vurderes å inneføre et generelt krav om grov uaktsomhet for overtredelse av straffeloven §§ 237 til 239. Det antas at det i det alt vesentlige bare vil være ved uaktsomme legemskrenkelser begått under fritidsarbeid og rekreasjon at enkelte uaktsomme handlinger som i dag er straffbare, vil bli avkriminalisert ved en slik endring.

Departementet er enig med riksadvokaten i at man ikke bør belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen. Departementet antar at det foreligger et visst avvik mellom påtalemyndighetens tiltalepraksis og Høyesteretts standpunkt om at aktsomhetsnormen er lik i vegtrafikkloven § 3 og straffeloven §§ 239. Det foreslås etter dette en justering av straffeloven §§ 238 og 239 for å sikre en rettspraksis i samsvar med det som i proposisjonen er lagt opp til på grunnlag av påtalemyndighetens praksis. Dette gjøres ved at det i straffeloven §§ 238 og 239 nevnes noen flere eksempler på situasjoner som omfattes enn bruk av motorvogn.

Dersom skyldkravet i straffeloven §§ 237-239 endres fra uaktsomhet til grov uaktsomhet, vil det etter departementets syn føre til frifinnelse i flere tilfeller der det etter dagens påtalepraksis tas ut tiltale. Det er en viss fare for at en slik «justering» vil kunne sende signaler som påvirker kjøreatferden i negativ retning og resultere i flere ulykker. Departementet er likevel enig med riksadvokaten i at det er grunn til å se nærmere på aktsomhetskravet i straffeloven §§ 237-239. Disse spørsmålene bør vurderes av Straffelovkommisjonen.

Komiteens merknader

Komiteen viser til at spørsmålet om uaktsomt bildrap har vært omtalt flere ganger etter at Stortinget foretok endring i straffeloven § 239 i 1988, og at Stortinget våren 1999 la vekt på at ikke hvilken som helst uaktsomhet eller avvik fra idealatferden skal føre til domfellelse for uaktsomt drap. Komiteen har fulgt departementets råd om å avvente utviklingen i rettspraksis, da det kunne se ut som om denne var i ferd med å bli justert i mildere retning. Komiteen har med interesse merket seg departementets undersøkelse om rettspraksis fra 1992 til 1999. Komiteen er enig med departementet i betraktningene om at lovendringen i 1988 førte til at pendelen svingte for langt, slik at praksis ble for streng, og at en ny lovendring kan medføre det motsatte - altså at rettspraksis blir for mild.

Komiteen vil understreke som et ufravikelig krav til enhver bilfører at hensynet til sikkerhet i trafikken krever skjerpet oppmerksomhet for å unngå alvorlige ulykker. Det er imidlertid ikke mulig å beskrive aktsomhetskravet helt presist i loven slik at enhver eksakt skal kunne lese fasitsvar ut fra lovteksten. Mange momenter spiller inn ved vurderingen, og det er domstolen som til enhver tid skal foreta en samlet bedømmelse i lys av de foreliggende konkrete forhold i saken. Komiteen mener at dette samtidig kan forenes med Riksadvokatens påpeking av at man bør tilstrebe å utforme straffebestemmelsene slik at de er forutberegnelige.

Komiteen er enig med departementet i at den alminnelige rettsfølelse er vanskelig å måle. Men når juryen etter den tidligere prosessordningen ofte gikk mot fagjuristene i spørsmålet om det forelå uaktsomt drap iflg. straffeloven § 239, og påtalemyndigheten finner det vanskelig å belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap dersom uaktsomheten er av en karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen, så mener komiteen at dette i det minste antyder hvor den alminnelige rettsfølelse utfordres. Det er også sannsynlig at bruken av betegnelsen «uaktsomt drap» i seg selv er en utfordring til den alminnelige rettsfølelsen når den brukes om trafikkulykker. Betegnelsen passer best når den brukes på voldsforbrytelser som ender med døden. Komiteen er derfor enig i at så lenge det ikke er tale om kvalifisert uaktsomhet, ville en mer treffende og mindre belastende betegnelse være «dødsfall voldt ved uaktsom kjøring».

Komiteen har merket seg Riksadvokatens uttalelse om at påtalemyndigheten med sin praksis befinner seg på grensen til det som er lovgivers oppgave, og ikke rettsanvenders (påtalemyndighetens) oppgave. Komiteen støtter departementets betraktninger om at en mindre presisering i loven kan være veien å gå i denne omgang, og at disse spørsmålene for øvrig bør vurderes av Straffelovkommisjonen.

Førre kapittel
Neste kapittel