Utkast til innstilling har vært forelagt utenrikskomiteen til uttalelse. Utenrikskomiteen har følgende uttalelse datert 30. mai 2001:
«Komiteen viser til prinsippene for forvaltningen av miljøet på Svalbard som Stortinget gav sin tilslutning til ved behandlingen av Innst. S. nr. 196 (1999-2000). Komiteen fastholder disse og at målet om å bevare Svalbards særegne villmarksnatur ligger til grunn for miljøpolitikken for Svalbard. Svalbard skal fremstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder. Dette må gjennomføres innen de rammer som Svalbardtraktaten og folkeretten setter og i tråd med øvrige overordnede mål for norsk svalbardpolitikk, bl.a. bevaring av ro og stabilitet i området. Komiteen viser her til og legger betydelig vekt på proposisjonens uttalelse på s. 31, hvor det heter at «departementet forutsetter at loven praktiseres på en måte som er forenlig med de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk».
Komiteen vil fremheve at norsk miljøforvaltning på Svalbard følger både direkte av Norges suverenitet og av Svalbardtraktatens artikkel 2. Det er ikke bare en rett, men også en plikt for Norge å gi miljøvernregler. Dette er etter komiteens oppfatning særlig viktig i så sårbare og sjeldne naturmiljøer som Svalbard representerer. Komiteen understreker at etter Svalbardtraktaten må miljøverntiltak på Svalbard anvendes og håndheves likt overfor alle traktatparters borgere og selskaper. Komiteen erkjenner at enkelte miljøvernreguleringer vil kunne virke begrensende ikke bare på norsk, men også på andre traktatparters næringsutøvelse og øvrige økonomiske aktiviteter på øygruppen. Dette gjelder for eksempel reguleringer om verneområder og lokalisering av næringsvirksomhet. Miljøvernreguleringer vil i enkelte tilfeller derfor kunne ha utenrikspolitiske sider som må vurderes nøye.
Komiteen viser i denne sammenheng til proposisjonen, hvor det på s. 10 heter: «Det legges opp til en restriktiv praksis når det gjelder tillatelse og vilkår for virksomhet som medfører tyngre naturinngrep utenfor planområdene.»
Komiteen legger vekt på proposisjonens videre uttalelse at «denne restriktive praksis må praktiseres innen rammen av andre svalbardpolitiske mål og Svalbardtraktatens rammer. Det bør legges vesentlig vekt på behovet for å verne villmarkskarakteren under hensyn til at det også bør være mulighet for næringsutvikling.»
Komiteen fremhever generelt betydningen av at man ved innføringen og praktiseringen av miljøvernreguleringer på Svalbard også ivaretar utenrikspolitiske hensyn i forholdet til andre traktatparter, herunder hensynet til fortsatt utøvelse av russisk næringsvirksomhet på Svalbard. Dette innebærer at bl.a. mulige negative konsekvenser for berørte selskaper fra de øvrige traktatparter må vurderes.
For øvrig understreker komiteen at de reguleringer som hjemles gjennom miljøvernloven ligger innenfor traktatens rammer. Komiteen forutsetter – i tråd med det overordnede mål i svalbardpolitikken om en korrekt anvendelse av Svalbardtraktaten – at det samme vil gjelde for de konkrete reguleringer som etter hvert vil bli foretatt med hjemmel i loven.
Komiteen er klar over at bergverksnæringens tildelte rettigheter etter Bergverksordningen berøres etter miljøvernloven. Komiteen legger til grunn at Bergverksordningen er å anse som et norsk regelverk, vedtatt ved kongelig resolusjon og i samsvar med Svalbardtraktatens krav, og at retten til å søke etter, erverve og utnytte naturforekomster ikke er uten begrensninger. Det er komiteens oppfatning at Bergverksordningens bestemmelser må forstås og tolkes i sammenheng med annen relevant norsk lovgivning, herunder miljøvernloven, og Svalbardtraktatens bestemmelser.»