I proposisjonen legger Barne- og familiedepartementet frem et
forslag til lov om endringer i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll
med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven).
Endringene gjennomfører deler av direktiv 1999/44/EF
om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier,
heretter omtalt som forbrukerkjøpsdirektivet eller bare
direktivet. Direktivet har frist for gjennomføring 1. januar 2002.
Lovforslaget gjennomfører direktivet artikkel 6 nr.
2-4, om visse formkrav til garantier. De øvrige delene
av forbrukerkjøpsdirektivet vil bli vurdert i forbindelse
med ny lovgivning om forbrukerkjøp, jf. Ot.prp. nr. 44
(2001-2002)
Det foreslås videre å lovfeste en del ytterligere krav
til garantier, som langt på vei må antas å følge
av markedsføringslovens generelle bestemmelser. Dette gjøres
fordi det er utbredte misforståelser, både blant næringsdrivende
og forbrukere, når det gjelder forskjellen mellom garantier
(som er frivillige ordninger) og reklamasjonsrettighetene (som følger
av lovgivning eller ulovfestet rett).
Hovedpunktene i forslaget er at:
forbrukerkjøpsdirektivet
artikkel 6 nr. 2-4 om visse formkrav til garantier i forbindelse
med forbrukerkjøp utvides til å gjelde generelt
i forbrukerforhold og gjennomføres i markedsføringsloven.
det opprettes et nytt kapittel II a i markedsføringsloven
som gjelder særskilt for garantier.
markedsføringsloven § 2 tredje ledd om
villedende markedsføring av garantier omformuleres og flyttes
til det nye kapittelet om garantier.
det lovfestes en opplysningsplikt for å klargjøre forskjellen
mellom garantier og reklamasjoner etter lovgivningen.
Garantier er frivillige ordninger som den næringsdrivende
påtar seg i forbindelse med omsetning av varer, tjenester
eller andre ytelser. Når garantier benyttes i markedsføring
må det antas å ha en salgsfremmende effekt, fordi
uttrykket gir positive assosiasjoner. Garantier kan ikke begrense
forbrukerens lovbestemte rettigheter.
Markedsføringsloven § 2 tredje ledd
presiserer hva som regnes som villedende markedsføring,
bl.a. vurdert opp mot betegnelsen «garanti». I
praksis har Forbrukerombudet utledet en rekke krav til garantier
i henhold til bestemmelsene i markedsføringsloven.
Forbrukerkjøpsdirektivet definerer «garanti» i
artikkel 1 nr. 2 bokstav e. Direktivets garantibegrep er snevrere
enn markedsføringslovens.
Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 stiller nærmere
krav til garantier og hvordan garantivilkårene skal presenteres
og utleveres til forbrukeren.
Selv om kravene i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel
6 nr. 2-4 i stor grad kan utledes av markedsføringsloven,
følger det ikke direkte av lovteksten i markedsføringsloven
eller annen lovgivning. Det vil derfor være behov for å synliggjøre
gjennomføringen av direktivet med nye klare lovbestemmelser.
I høringsnotatet ble det foreslått at reglene
i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 utvides fra å gjelde
forbrukerkjøp av varer til å gjelde generelt i
forbrukerforhold. Det ble derfor foreslått å gjennomføre direktivets
krav til garantier i markedsføringsloven. Videre foreslo
departementet å opprette et nytt kapittel i markedsføringsloven
som gjelder spesielt for garantier. Her samles både krav
til markedsføring av garantier og krav til garantivilkårene.
Høringsinstansene som har uttalt seg er delt når det
gjelder spørsmålet om direktivets regler bør
gjelde generelt i forbrukerforhold. Departementet fastholder likevel
at hensynene bak artikkel 6, som er å sikre at forbrukere
ikke blir villedet, gjør seg like sterkt gjeldende for
alle forbrukerkontrakter. Det gis også garantier i forbindelse
med forbrukertjenester av ulike slag, ikke bare ved kjøp
av ting. Dersom kravene i artikkel 6 nr. 2-4 etter sin ordlyd bare
skal gjelde for forbrukerkjøp, kan dette innby til antitetisk
tolkning. Dette vil være uheldig, da de krav som er angitt
i direktivet i alle fall delvis må antas å gjelde
generelt på bakgrunn av utledninger av markedsføringsloven.
Departementet er kjent med at de andre nordiske landene tar sikte
på å gjennomføre direktivets bestemmelser
om garantier generelt i forbrukerforhold og ikke bare ved forbrukerkjøp.
Departementet vil også vise til den fellesnordiske utredningen
TemaNord 2000:612 «Implementeringen af direktivet om visse
aspekter ved forbrugerkøb og garantier i forbindelse hermed
- sett ut fra et nordisk forbrugerbeskyttelsesperspektiv».
Utredningen er utarbeidet av en prosjektgruppe under Nordisk Ministerråd
bestående av forbrukerrepresentanter fra alle nordiske
land og ble utgitt i september 2000.
Departementet konkluderer etter dette med at direktivet artikkel
6 nr. 2-4 også bør gjelde for andre forbrukerkontrakter
enn forbrukerkjøp. Dermed vil de nye bestemmelsene som
gjennomfører direktivets krav systematisk passe best i
markedsføringsloven.
Direktivet synes å kreve en spesifikk henvisning til
den relevante lovgivning. Departementet foreslår å presisere
i lovteksten at den aktuelle lovgivningen må angis nærmere.
Garantiens «innhold» omfatter også slik
departementet ser det eventuelle begrensninger og særlige vilkår/betingelser.
Dersom garantien bare gjelder med bestemte forbehold, må dette
tydelig angis i garantivilkårene. Hvis det derimot unnlates å gi
opplysninger om bestemte begrensninger og særlige vilkår/betingelser
i garantivilkårene, kan dette føre til at de overhodet
ikke kan påberopes av den næringsdrivende, fordi
de ikke kan anses avtalt. Det er derfor i den næringsdrivendes
interesse at eventuelle begrensninger og særlige vilkår/betingelser
i garantien kommer klart og tydelig frem.
Departementet vil likevel for klarhets skyld foreslå at
det presiseres i lovteksten at garantiens innhold også omfatter
eventuelle begrensninger og særlige betingelser.
Forbrukerombudet har i sin praksis stilt krav om at garantivilkårene
må være tilgjengelige før kjøpet
og følge med varen skriftlig.
I henhold til forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr.
3 skal garantien på anmodning fra forbrukeren stilles til
rådighet.
I høringsnotatet ble det reist spørsmål
om en bør gå lenger enn direktivet og lovfeste
at kjøperen alltid skal få utlevert garantivilkårene
etter avtaleinngåelsen. Et motargumentet ble antydet, nemlig
at det kan tenkes varer/tjenester med så lav verdi,
og avtaler som inngås så ofte, at det kan være
unaturlig å kreve utlevering av garantivilkårene
hver gang. Det ble dessuten foreslått å lovfeste
at forbrukeren på en enkel måte skal ha mulighet
for å gjøre seg kjent med garantivilkårene
før avtaleinngåelsen.
Siden det i utgangspunktet er i forbrukerens interesse at det
gis garantier, dvs. rettigheter i tillegg til loven, ønsker
departementet ikke å sette en stopper for at garantier
gis også ved ytelser av lav verdi.
Departementet er enig med Forbrukerrådet i at det er
mindre behov for å kreve at garantivilkårene utleveres
hver gang dersom garantigiveren plikter å opplyse om garantien,
samtidig som garantivilkårene er enkelt tilgjengelige for
forbrukeren før avtaleinngåelsen. Det er både
i selgerens og forbrukerens interesse at forbrukeren får
vite at det finnes en garanti før avtaleinngåelsen.
Departementet har vurdert forslaget på nytt på bakgrunn
av høringsuttalelsene. Departementet har tatt utgangspunkt
i forslaget fra Forbrukerrådet, nemlig at forbrukeren skal
opplyses om garantien før avtaleinngåelsen, og
tilføyd at forbrukeren også skal opplyses om at
han eller hun har rett til å få garantivilkårene
utlevert.
Det er viktig å unngå motstrid mellom markedsføringsloven
og angrerettloven når det gjelder hvordan garantivilkårene
skal utleveres ved for eksempel internetthandel. Derfor foreslår
departementet å bruke tilsvarende teknologinøytrale
formulering som i angrerettloven, som innholdsmessig tilsvarer den
i forbrukerkjøpsdirektivet.
Forbrukerombudet har stilt krav om at garantivilkårene
skal være utformet på et forståelig skandinavisk
språk, under forutsetning av at markedsføringen er
rettet mot norske forbrukere.
Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 4 åpner
for at medlemsstatene kan stille krav til språk garantivilkårene
skal utformes på.
I høringsnotatet ble det foreslått at garantivilkårene
skal være utformet på norsk der markedsføringen forut
for avtaleinngåelsen er rettet direkte til norske forbrukere.
Departementet antok at det ikke er problematisk i forhold til EØS-avtalen å utvide
bestemmelsen til å gjelde forbrukerforhold generelt.
Ingen høringsinstanser hadde innvendinger til departementets
vurdering av lovforslagets forhold til EU-/EØS-retten.
Departementet fastholder derfor at det ikke kan anses i strid med
EØS-avtalen om det innføres krav til norsk i garantivilkår
generelt og ikke bare i forbrukerkjøp som direktivet åpner
for.
Bestemmelsen er ikke ment å begrense mulighetene til å utforme
garantivilkårene på andre språk i tillegg
til norsk.
Departementet mener det er klargjørende at en ved gjennomføringen
av direktivet uttrykkelig regulerer språkvalget i lovteksten.
Departementet vil foreslå at det lovfestes et krav om
at garantivilkårene skal være utformet på norsk, der
markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er
rettet til norske forbrukere. Dette er den samme ordlyden som i
høringsnotatet, bortsett fra at ordet «direkte» er sløyfet.
Denne betegnelsen antas ikke å ha noen selvstendig betydning
i denne sammenheng.
Om markedsføringen er rettet mot norske forbrukere må avgjøres
konkret etter en helhetsvurdering.
I forbindelse med at forslaget om å gjennomføre forbrukerkjøpsdirektivets
krav i markedsføringsloven, er det etter departementets
syn ønskelig å benytte anledningen til å klargjøre
rettstilstanden ved å lovfeste ytterligere krav til garantier
enn de som følger av direktivet og gjeldende lovtekst.
Dette er i hovedsak krav som allerede i dag blir lagt til grunn
i praksis.
Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) la i 1998 frem
en undersøkelse, som viser at det er utbredte misforståelser
både blant næringsdrivende og forbrukere når
det gjelder forholdet mellom garantier og reklamasjon. Selv om mange
er klar over at garantier gir bedre rettigheter enn lovgivningen,
er det et problem at garantitiden ofte er mye kortere enn reklamasjonstiden
etter lovgivningen. Dette leder mange til å tro at reklamasjonsrettighetene
også faller bort når garantitiden utløper.
Dersom selgeren for eksempel opplyser om at det er 1 års
garanti, er det nok dette forbrukeren legger merke til. Dermed kommer
kjøpslovens reklamasjonsfrister på 2 og 5 år
i bakgrunnen.
Forbrukerombudet har lagt til grunn at dersom reklamasjonsfristen
er lengre enn garantitiden, må det opplyses om reklamasjonsfristen
i markedsføring og avtalevilkår.
I høringsnotatet ble det foreslått at dersom
garantitiden oppgis i markedsføringen, skal også reklamasjonsfristen
etter lovgivningen oppgis. Det ble også foreslått
en opplysningsplikt om den aktuelle lovens lengstefrist for reklamasjon
i garantivilkårene, dersom den er lengre enn garantitiden.
En lovfestet opplysningsplikt basert på klare lovbestemmelser
i markedsføringsloven, vil slik departementet ser det,
bevisstgjøre både forbrukere og næringsdrivende
på forskjellen mellom garantitid og reklamasjonstid.
Med lovens lengstefrist for reklamasjon siktes til de såkalt
absolutte reklamasjonsfrister. I kjøpsretten er disse i
forbrukerkjøp 2 og 5 år for henholdsvis «vanlige» og «varige» varer.
Håndverkertjenesteloven inneholder på tilsvarende
måte absolutte reklamasjonsfrister på 2 og 5 år.
Avhendingsloven og bustadoppføringslova, som gjelder kjøp/oppføring
av fast eiendom, opererer med absolutte reklamasjonsfrister på 5 år.
Departementet har merket seg høringsinstansenes jevnt
over positive tilbakemeldinger og fastholder derfor forslaget, med
noen endringer i ordlyden.
I forbindelse med spørsmålet om opplysningsplikt om
reklamasjonsfrist, jf. punktet ovenfor, tar Forbrukerrådet
og Forbrukerombudet opp at det bør lovfestes en opplysningsplikt
om reklamasjonsrett dersom garantien er begrenset.
Departementet er enig i at det kan være behov for en
regel som Forbrukerombudet og Forbrukerrådet skisserer.
Forbrukerombudet mener at opplysningsplikten skal gjelde hvilke
reklamasjonsrettigheter forbrukeren har, dvs. etter det departementet
forstår en henvisning til spesifikke misligholdsbeføyelser.
Forbrukeren vil etter omstendighetene kunne ha krav på en
rekke ulike misligholdsbeføyelser etter loven, f.eks. retting,
omlevering, prisavslag, hevning og erstatning. Vilkårene
for å ha krav på de forskjellige misligholdsbeføyelsene
er forskjellige, og de kan inneholde vanskelige skjønnsmessige
vurderinger. Sett i forhold til at bestemmelsen skal gjelde garantier i
forhold til alle slags varer og tjenester, vil departementet ikke
foreslå å lovfeste en generell bestemmelse om
at forbrukerens rettslige stilling etter loven skal beskrives i
garantivilkårene, for de delene av ytelsen som eventuelt
ikke er dekket av garantien. Departementet vil foreslå en
særlig opplysningsplikt ved begrensede garantier om at
det kan reklameres etter den aktuelle lovgivningen på ytelsen
i sin helhet.
Forbrukerombudet har i sin praksis etter markedsføringsloven
stilt krav om at dersom garantien inneholder særlige begrensninger
eller vilkår må det opplyses om dette i markedsføringen.
Departementet foreslo i høringsnotatet en opplysningsplikt
om vesentlige begrensninger eller særlige vilkår
i garantivilkårene ved markedsføringen.
Departementet ser at hensynet til å hindre dobbeltregulering
kan tale mot forslaget. Likevel mener departementet at hensynet
til klarhet og forutberegnelighet i dette tilfellet veier tyngre.
Siden det har vist seg å være mange misforståelser
omkring garantier, ønsker departementet å samle
kravene til garantier ett sted i markedsføringsloven, og
gjøre lovteksten så klar og uttømmende
som mulig. Det understrekes likevel at de generelle bestemmelsene
i markedsføringsloven etter omstendighetene kan komme til
anvendelse på forhold omfattet av dette lovforslaget.
Bestemmelsen er ment å forhindre de samme tilfellene
som § 3 forbyr, nemlig markedsføring der viktige
opplysninger blir utelatt, og denne unnlatelsen av å gi
opplysninger må anses som urimelig. Slikt sett blir den
foreslåtte bestemmelsen et speilbilde av § 3:
§ 3 forbyr slik markedsføring, mens forslag til § 9
c annet ledd første punktum oppstiller en positiv opplysningsplikt.
For å klargjøre rettstilstanden og skape forutberegnelighet
for næringsdrivende, foreslår departementet å lovfeste
dette prinsippet i det nye kapittelet om garantier.
Forbrukerkjøpsdirektivet fastsetter ingen sanksjoner
ved manglende oppfyllelse av artikkel 6 nr. 2-4. Direktivet kan
neppe forstås slik at varen anses som mangelfull dersom
formkravene til garantier ikke er oppfylt.
I høringsnotatet foreslo departementet at ny § 9
c sanksjoneres både med straff og tvangsgebyr, mens § 9
d kun sanksjoneres med tvangsgebyr. Begrunnelsen for denne forskjellsbehandlingen
var at innholdet i § 9 c for en stor del er en videreføring
av nåværende § 2 tredje ledd og § 3.
Disse bestemmelsene er i dag sanksjonert med straff. I norsk rett
er det ellers ikke vanlig at regler om opplysningsplikt i kontraktsforhold
er straffsanksjonert. Departementet foreslo derfor til høringsinstansenes
overveielse at de nye bestemmelsene om formkrav til garantier og
opplysningsplikt i utkastet til § 9 d sanksjoneres med tvangsgebyr
etter markedsføringsloven, men ikke med straff.
Flere høringsinstanser har innvendinger til forslaget
om å sanksjonere forslag til § 9 c med straff.
Departementet har på bakgrunn av høringsuttalelsene vurdert
spørsmålet på nytt.
I praksis er forbudsvedtak i første omgang den aktuelle
reaksjonsform, og brudd på vedtaket er straffbart etter § 17.
Departementet antar at dette vil være tilstrekkelig sanksjoner
i forhold til de nye bestemmelsene om garantier.
Departementet foreslår etter dette at §§ 9
c og 9 d sanksjoneres med tvangsgebyr, men ikke med straff. Det
understrekes at overtredelse av forbudsvedtaket som ligger til grunn
for tvangsgebyret vil kunne sanksjoneres med straff etter § 17.