Til Odelstinget
Sosialdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer
i
lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
(folketrygdloven)
lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner
lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell
og sivilpersoner
lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere
lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre
(kontantstøtteloven)
lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven)
Flere av lovforslagene som gjelder endringer i folketrygdloven,
har som siktemål å bedre mulighetene til å begrense
trygdemisbruk.
Forslag om enkelte andre endringer i folketrygdloven og endringer
i krigspensjoneringslovene, kontantstøtteloven og barnetrygdloven
gjelder mindre, materielle endringer samt lovtekniske justeringer
med sikte på klargjøring. De går i hovedsak
ut på forenklinger og presiseringer i regelverket, og har
ingen økonomiske konsekvenser.
Forslag om justeringer i lov om pensjonsordning for sykepleiere §§ 1
og 3 gjelder henholdsvis oppdatering i forhold til fastlegeordningen
og pliktig medlemskap for deltidsansatte.
Det framholdes at det i forbindelse med at det er oppdaget organisert
trygdemisbruk, er behov for å skjerpe kontrollen med sikte
på å sikre at ytelser fra folketrygden bare gis
når vilkårene for rett til ytelsen er oppfylt.
Det redegjøres for en del kontrolltiltak som allerede er
satt i verk.
I samråd med Rikstrygdeverket foreslår departementet
visse lovendringer slik at trygdeetaten lettere skal kunne avsløre
og motvirke misbruk. Dessuten mener departementet at det er behov
for å skjerpe sanksjonene overfor behandlingspersonell
som ikke følger regelverket.
Forslagene har vært på høring hos
berørte departementer, Rikstrygdeverket, Datatilsynet,
Finansnæringens hovedorganisasjon, Sparebankforeningen, Den
norske lægeforening, Norske fysioterapeuters forbund og
Norsk Psykologforening. De fleste høringsinstansene har
gitt uttrykk for visse motforestillinger. På bakgrunn av
de innkomne merknadene har departementet modifisert forslagene noe.
Det framholdes at trygdeetatens muligheter til å avgjøre
om en person har rett til en ytelse og dermed mulighetene til å avsløre
misbruk av trygdeytelser, blant annet avhenger av hvor enkelt etaten
kan skaffe seg nødvendig informasjon.
Bestemmelser om opplysningsplikt er i dag å finne i
folketrygdloven §§ 21-3, 21-4 og 21-6.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne
Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn
Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie
og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen
John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, og fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, viser til at trygdeetatens muligheter
til å avgjøre om en person har rett til ytelser
og dens muligheter til å avdekke misbruk av trygdeytelsene,
avhenger av hvor enkelt etaten kan skaffe seg nødvendige
opplysninger.
Komiteen legger til grunn at det er en prioritert oppgave å bekjempe
trygdemisbruk, og anser det som nødvendig for å opprettholde
trygdeytelsenes legitimitet i befolkningen.
Komiteen understreker betydningen av å finne forsvarlig
grenseoppgang med hensyn til omfang og innhold av ulike institusjoners
informasjonsplikt/rett og den enkelte trygdemottakers personvern.
For å bedre oversikten over regelverket og gjøre det
lettere for trygdeetaten å skaffe seg opplysninger, foreslår
Sosialdepartementet at bestemmelsene om informasjonsplikt for den
som krever eller mottar en ytelse samles i folketrygdloven § 21-3,
og at bestemmelsene om informasjonsplikt for andre samles i § 21-4.
Det uttales at endringene ikke har noen materiell betydning, men
etter departementets mening vil en samling av bestemmelsene i to
paragrafer innebære en informasjonsmessig gevinst.
Det foreslås at endringene trer i kraft straks.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag om at bestemmelsene om informasjonsplikt for den som krever
eller mottar en ytelse samles i folketrygdloven § 21-3,
og at informasjonsplikt for andre samles i § 21-4. Komiteen legger
til grunn at disse endringene ikke har noen materiell betydning,
men vil innebære en informasjonsmessig gevinst.
Det foreslås at personer og institusjoner som kan pålegges
informasjonsplikt etter folketrygdloven § 21-4,
skal kunne gi trygdeetaten informasjon om mistanke om uberettiget
tilegnelse av trygdemidler av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikten.
Etter gjeldende bestemmelser kan trygdeetaten bare få tilgang
til taushetsbelagte opplysninger etter pålegg som må ha
sin grunn i behandlingen av en konkret sak. Departementet understreker
at trygdeetaten er pålagt en streng taushetsplikt og er
vant til å håndtere sensitive opplysninger, og
mener det således ikke er noen grunn til å tro
at opplysningene kommer i urette hender. Departementet understreker
videre at ingen pålegges å gi informasjon, og
at det ikke knyttes noen sanksjoner til det å unnlate å gi
informasjon. Etter mønster av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17
sjuende ledd foreslås det at personer og institusjoner
som gir informasjon etter bestemmelsen, ikke skal kunne trekkes
til ansvar.
Det foreslås at endringene trer i kraft straks.
Komiteen viser til at departementet
foreslår at de personer og institusjoner som kan pålegges å gi trygdeetaten
opplysninger etter pålegg, også på eget initiativ
skal kunne informere trygdeetaten uten hinder av taushetsplikt. Komiteen har
merket seg at samtlige høringsuttalelser har uttrykt sin
skepsis til dette. Det vises til krav om personvern, og det vises
til institusjonenes og helsepersonells taushetsplikt som er sterkt
hjemlet i andre lover som gir rammer for deres utøvelse
av deres virksomhet.
Komiteen har videre merket seg at departementet
understreker at ingen skal pålegges å gi informasjon,
og at det ikke skal knyttets noen sanksjoner til det å unnlate å gi
informasjon, og at personer og institusjoner som gir informasjon,
ikke skal kunne trekkes til ansvar.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener
at den foreslåtte endring til dels overfører ansvar
trygdeetaten i dag har til å avdekke trygdemisbruk, til
til dels utenforstående organisasjoner. Flertallet kan
ikke se hvilke kriterier - det vil si hva slags informasjon, i hvilke
tilfeller og i hvilket omfang - departementet mener skal ligge til
grunn for den uoppfordrede informasjonen.
Flertallet vil vise til at det per i dag ikke
kan gis opplysninger til trygdeetaten uten at etaten selv pålegger
personer eller institusjoner slik plikt. Flertallet mener
det er et vesentlig skille mellom det å bryte taushetsplikten
etter begjæring på grunnlag av mistanke fra trygdeetaten
og det å gi informasjon uoppfordret. Dersom dette forslaget
blir vedtatt, vil dette kunne føre til at et bredt spekter
av personer og institusjoner som i dag kan pålegges å gi
opplysninger til trygdeetaten, nå på eget initiativ
kan utlevere opplysninger som disse selv mener kan ha betydning.
Slik flertallet ser det, er dette en ikke ønsket
vei å gå i kampen for å avdekke trygdemisbruk.
De fleste av de gruppene som det foreslås skal kunne gis
denne informasjonsretten uten at det skal kunne medføre
noe ansvar, har liten eller ingen bakgrunn for å kunne
vurdere de kriterier som eventuelt vekker mistanke. De har i utgangspunktet
ikke kjennskap til trygdeloven og liten kunnskap om hva som ligger
til grunn for de rettigheter en trygdemottaker har, og kan således
i de fleste tilfeller ikke ha noen begrunnet mistanke.
Etter flertallets mening er det grunn til å tro
at det vil være store variasjoner mellom de enkelte institusjonene
om hvorvidt de ønsker å gi informasjon eller ikke. Flertallet mener
at den foreslåtte lovparagrafen således vil kunne
resultere i en meget tilfeldig praksis med store muligheter for
misbruk og dermed uberettiget mistanke. Flertallet er
opptatt av at trygdemisbruk skal tas på alvor, da dette
dreier seg om urettmessig tilegnelse av fellesskapets midler. Det
må imidlertid være, slik flertallet ser
det, trygdeetatens oppgave å ha en forsvarlig saksbehandling
og eventuell kontroll med trygdeutbetalingene. En eventuell begrunnet
mistanke fra trygdeetatens side må følges opp
slik det gjøres i dag ved å kreve opplysninger fra
relevante personer og institusjoner. Flertallet er videre
av den oppfatning at reaksjonene på beviselig trygdemisbruk
må være så strenge at de virker avskrekkende. Flertallet vil
gå mot Regjeringens forslag til tilføyelse i § 21-4
nåværende tredje ledd som blir fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti støtter departementets forslag om å innføre
en mulighet for de institusjonene og personene som kan pålegges
informasjonsplikt etter folketrygdloven, også på eget
initiativ og uten hinder av taushetsplikt å informere trygdeetaten
ved velbegrunnet mistanke om trygdemisbruk ut fra faktisk informasjon.
Eksempler på situasjoner som det kan være aktuelt å informere
om, er redegjort for i brev av 7. mai 2002 fra sosialministeren
til stortingsrepresentant Britt Hildeng. Disse medlemmer vil
understreke at dette dreier seg om en informasjonsrett og ikke informasjonsplikt.
Disse medlemmer mener det så langt som mulig
bør søkes å legge til rette for lik praksis
når det gjelder bruk av denne muligheten til å gi
trygdeetaten informasjon ved velbegrunnet mistanke om trygdemisbruk. Disse
medlemmer ber derfor departementet utarbeide klarere retningslinjer
for hvilke typer informasjon og i hvilke saker det kan være
aktuelt for disse institusjonene og personene å benytte
seg av sin mulighet til å informere.
Disse medlemmer forutsetter også at det ikke
skal meldes fra til det lokale trygdekontoret, men til fylkestrygdekontorene
og trygdemisbruksteamene. Disse medlemmer vil understreke
at behovet for en innføring av en informasjonsrett er nødvendig
selv om finansinstitusjoner har informasjonsplikt overfor politiet/Økokrim.
Denne plikten er bare begrenset til informasjon om transaksjoner
som har tilknytning til utbytte av en straffbar handling som har
en strafferamme på mer enn seks måneder. I tillegg
må Økokrim i dag "åpne sak" før
opplysninger kan utleveres trygdeetaten. Disse medlemmer vil
også understreke at trygdeetatens rolle først
og fremst er å avsløre/identifisere trygdemisbruk,
og at det deretter er politiets oppgave å etterforske saken.
Disse medlemmer fremmer i samsvar med forslaget
i proposisjonen følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 21-4
nåværende tredje ledd bli fjerde ledd og lyde:
De som blir pålagt å gi opplysninger,
erklæringer og uttalelser, plikter å gjøre
dette uten ugrunnet opphold og uten hinder av taushetsplikt. Personer
og institusjoner som kan pålegges å gi opplysninger,
kan av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikten informere trygdeetaten
ved mistanke om uberettiget tilegnelse av trygdemidler. En institusjon
eller person som i god tro har gitt trygdeetaten opplysninger med
hjemmel i andre punktum, kan ikke trekkes til ansvar."
Komiteen viser til brev av 24. mai
2002 fra sosialministeren til Arbeiderpartiets stortingsgruppe vedrørende
adgang til å gi informasjon om mulig trygdemisbruk. Komiteen registrerer
statsrådens beskrivelse av de begrensninger som ligger
i dagens regelverk når det gjelder Økokrims muligheter
for å avdekke trygdemisbruk. Komiteen fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå retningslinjene
for Økokrims virksomhet ut fra formålet om å gjøre
det enklere for Økokrim å kunne avdekke trygdemisbruk."
Etter gjeldende regelverk har trygdeetaten ikke krav på å få taushetsbelagte
opplysninger fra banker. Departementet foreslår i proposisjonen å endre
folketrygdloven § 21-4 slik at også banker
skal kunne pålegges å gi trygdeetaten nødvendige
opplysninger i forbindelse med behandlingen av konkrete saker. Departementet
kan ikke se at tungtveiende hensyn taler mot å gi trygdeetaten
rett til å pålegge banker samme informasjonsplikt
som for forsikringsselskaper etc. Den foreslåtte endringen
vil ikke innføre noen generell opplysningsplikt. Bestemmelsen
er begrenset til informasjon om bestemte navngitte personer som
enten krever eller mottar ytelser fra folketrygden.
Det foreslås at endringen trer i kraft straks. Endringen
antas ikke å ha administrative konsekvenser av betydning.
Departementet antar at endringen vil kunne føre til innsparinger
ved redusert trygdemisbruk.
Komiteen viser til at banker i dag
har en særstilling i forhold til andre finansinstitusjoner
ved at de ikke etter oppfordring er pålagt å gi
trygdeetaten nødvendige opplysninger i forbindelse med
trygdeetatens behandling av konkrete saker.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, kan
i likhet med departementet ikke se at det er tungtveiende hensyn
som taler for en slik forskjellsbehandling, og slutter seg til departementets
forslag til lovendring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter intensjonen
i forslaget om at også banker skal kunne pålegges
informasjonsplikt på lik linje med den plikt som er mulig å pålegge
en rekke personer og institusjoner om å gi informasjon
til trygdeetaten ved skjellig grunn til mistanke om trygdemisbruk. Disse
medlemmer mener at det i dagens situasjon også er
nødvendig å kunne innhente informasjon fra banker,
men at dette begrenses til noen "nærmere angitte enkelttransaksjoner". Disse
medlemmer er av den oppfatning at dette er nødvendig å ta
inn i selve lovteksten da dette krever at trygdeetaten ut fra begrunnet
mistanke spesifiserer hvilken type transaksjoner som gir etaten
berettigelse til å kreve innsyn i hver enkelt sak.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 21-4
første ledd lyde:
Ved behandling av krav om ytelser eller kontroll av
ytelser etter denne loven har trygdeetaten rett til å innhente
nødvendige opplysninger fra behandlingspersonell og andre
som yter tjenester for trygdens regning. Det samme gjelder i forhold
til arbeidsgiver, offentlig myndighet og privat pensjonsordning.
Ved nødvendig kontroll av enkeltmottakere av ytelser etter denne
loven har trygdeetaten rett til å innhente opplysninger
fra finansinstitusjon for så vidt gjelder saldo på innskudd
og lån, krediteringer på konto, samt nærmere
angitte enkelttransaksjoner."
Etter folketrygdloven § 25-6 kan departementet bestemme
at det ikke skal ytes godtgjørelse for behandling eller
tjenester som vedkommende utfører, dersom en person gjør
seg skyldig i misbruk overfor trygden eller ikke oppfyller lovbestemte
plikter. I slike tilfeller plikter trygden heller ikke å yte
stønad på grunnlag av erklæring fra vedkommende.
Etter § 25-7 første punktum kan Rikstrygdeverket
bestemme at trygden i opptil ett år ikke skal gi ytelser
på grunnlag av erklæringer fra en lege som har
en uforsvarlig eller regelstridig praksis ved utstedelse av legeerklæringer.
Rikstrygdeverket foreslår at det innføres like sanksjonsbestemmelser
for alle misbrukstilfellene ved at folketrygdloven § 25-7
første ledd innarbeides i § 25-6, og
at myndigheten til å beslutte utelukkelse skal overføres
fra departementet til Rikstrygdeverket. Som viktigste konsekvens
av de foreslåtte endringene framholdes at det kan reageres
atskillig strengere overfor leger som har en uforsvarlig eller regelstridig praksis
ved utstedelse av legeerklæringer, da det er vesentlig
mer alvorlig for legen å bli utelukket fra praksis for
trygdens regning enn at det ikke gis ytelser på grunnlag
av erklæringer fra ham. Det foreslås dessuten
at bestemmelsen får en mer generell form slik at den omfatter
andre profesjoner enn leger, så som fysioterapeuter og
psykologer m.fl.
Det foreslås at endringen trer i kraft straks. Endringen
antas ikke å ha administrative konsekvenser av betydning.
Departementet antar at endringen vil kunne føre til innsparinger
på sikt.
Komiteen understreker viktigheten av
at personell som gjennom sin virksomhet forvalter rettigheter og
ytelser knyttet til trygden, gjør dette på en
samfunnsmessig forsvarlig måte og i pakt med lov og lovens
intensjon. Komiteen er på denne bakgrunn enig
i departementets forslag til innskjerpelse av sanksjonsbestemmelsene
i folketrygdloven og i at det innføres like sanksjonsbestemmelser
for alle misbrukstilfeller. Komiteen er likeledes
enig i at bestemmelsene får en mer generell form slik at
de også omfatter andre profesjoner enn leger, og at beslutning
om utelukkelse skal overføres fra departementet til Rikstrygdeverket.
Komiteen har merket seg Den norske lægeforenings
bekymring for at leger med det foreliggende forslag til lovendring
kan risikere rettighetstap på grunn av pasienters opptreden. Komiteen viser
i denne forbindelse til departementets uttalelse i proposisjonen
som den slutter seg til:
"Departementet kan ikke se at bestemmelsen åpner
for at en pasient uten hjelp av legen skal kunne misbruke opplysninger
og erklæringer som legen gir trygdeetaten. Det er imidlertid
klart at pasienten kan gi legen misvisende informasjon som bringes
videre. Bestemmelsen tar i prinsippet ikke sikte på slike
tilfeller, men stadige gjentagelser kan nok føre til reaksjoner."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at innskjerpede sanksjoner kun må benyttes
i tilfeller der det ikke er tvil om legens skyld, og at pasientens
eventuelle ansvar ikke må ramme legens virksomhet.
Folketrygdloven kapittel 5 gjelder stønad ved helsetjenester.
Etter lovens § 5-15 kan det ytes stønad
til dekning av utgifter til anskaffelse, vedlikehold og fornyelse
av nødvendige og hensiktsmessige ortopediske hjelpemidler,
brystproteser, ansiktsdefektproteser, øyeproteser
og parykker. Kapittel 10 har bl.a. bestemmelser om stønad
til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og i dagliglivet, og
da hovedformålet med bestemmelsen om stønad til
ortopediske hjelpemidler m.m. er å bedre den generelle
funksjonsevnen, foreslås bestemmelsen om stønad
til ortopediske hjelpemidler m.m. flyttet fra kapittel 5 til kapittel
10. Da kapittel 5 gir større adgang til å gi stønad
i utlandet enn kapittel 10, foreslås at § 10-3
fjerde ledd suppleres for å unngå en materiell
endring på dette punktet.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen har ingen merknader til forslaget.
I dag inndrives feilutbetalte folketrygdytelser, barnetrygd og
kontantstøtte av trygdekontorene etter skattebetalinglovens
innkrevingsregler. Trygdeetatens innkrevingssentral (TI) har som
eneste oppgave å innkreve underholdsbidrag etter bidragsinnkrevingslovens
bestemmelser. Det uttales at det lenge har vært aktuelt å overføre
tilbakekrevingssakene fra trygdekontorene til TI, som har opparbeidet
seg god innkrevingskompetanse.
Departemenet mener at bidragsinnkrevingsloven bør bli
det primære innkrevingsverktøyet for alle trygdens
innkrevingsoppgaver, og foreslår at krav om tilbakebetaling
av for meget utbetalt stønad etter folketrygdloven §§ 8-22
og 22-15, kontantstøtteloven § 11 tredje
ledd og barnetrygdloven § 13 tredje ledd skal innkreves
etter reglene i bidragsinnkrevingsloven i stedet for etter reglene
i skattebetalingsloven.
I motsetning til skattebetalingsloven § 32
nr. 1, mangler bidragsinnkrevingsloven en egen bestemmelse om at
krav som innkreves etter loven, er tvangsgrunnlag for utlegg. For å sikre
at aktuelle krav skal kunne innkreves på den samme enkle
måte som i dag, foreslår departementet at relevante
bestemmelser suppleres med en bestemmelse om at vedtak om tilbakekreving
etter bestemmelsene er tvangsgrunnlag for utlegg.
Endringene i folketrygdloven og kontantstøtteloven foreslås å tre
i kraft straks. Endringene i den nye barnetrygdloven foreslås å tre
i kraft samtidig med at loven trer i kraft 1. januar 2003. Endringene
antas ikke å ha nevneverdige økonomiske konsekvenser.
Det ventes imidlertid en viss administrativ lettelse ved at trygdeetaten
kan forholde seg til én lov på innkrevingsområdet.
Komiteen viser til det ovenstående
og slutter seg til departementets forslag.
Det vises til at retten til folketrygdytelser til foreldre til
syke barn har blitt utvidet, seinest ved behandlingen av Ot.prp.
nr. 26 (1997-1998). Det ble i denne forbindelse vedtatt å utvide
retten til pleiepenger ved pleie i hjemmet etter § 9-11.
Kravet om at pleiepenger ved pleie i hjemmet bare kunne gis i terminalfasen
eller i andre kritiske perioder bortfalt, og det ble stillet krav
om at medlemmet må være hjemme fordi barnet trenger
kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene.
Departementet har fått tilbakemeldinger på at
bestemmelsen ofte tolkes slik at kravet til kontinuerlig tilsyn
og pleie i hjemmet fra en av foreldrene innebærer at det
aldri kan gis pleiepenger til begge foreldrene samtidig. Departementet
foreslår å presisere at begge foreldrene i visse
tilfeller kan få pleiepenger samtidig etter § 9-11
ved pleie av alvorlig sykt barn i hjemmet. Dette skal gjelde kun
i unntakstilfeller når det anses nødvendig under
hensyn til den belastende situasjonen.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks.
Det uttales at endringen er en presisering av gjeldende rett, og
at den ikke har økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen slutter seg til den foreslåtte
endringen.
Komiteen viser imidlertid til at også andre
sider ved pleiepenger til alvorlig sykt barn er til drøfting. Komiteen viser
i så henseende til Dokument nr. 8:123 (2001-2002) som omhandler
pleiepenger for pleie av barn i hjemmet etter sykehusopphold (folketrygdloven § 9–10).
Forslaget innebærer en oppmykning av gjeldende bestemmelser
og innebærer at pleiepenger til pleie i hjemmet
etter sykehusopphold kan tilstås også når
barnets sykehusopphold har vært kortere enn sju dager,
så sant det samlede pleiebehovet strekker seg over mer
enn sju kalenderdager.
Ved lov av 21. desember 2001 nr. 118 økte grensen for
arbeidsinntekt som alderspensjonister mellom 67 og 70 år
kan ha uten at pensjonen avkortes, fra én til to ganger
folketrygdens grunnbeløp. Bestemmelsens andre punktum regulerer
hvor mye alderspensjonen skal avkortes på grunn av inntekt
over det fastsatte fribeløpet. Ved en feiltagelse ble bestemmelsens
andre punktum ikke endret tilsvarende som i første punktum.
Departementet foreslår derfor å rette lovteksten
i folketrygdloven § 19-6 tredje ledd andre punktum
slik at bestemmelsen blir i samsvar med første punktum.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks,
og viser til at dette er en oppretting. Endringen har derfor ikke økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Komiteen har intet å bemerke.
Hovedlovene om krigspensjonering er av 13. desember 1946 - én
for militærpersoner (militærloven) og én
for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven). I henhold
til militærloven § 3 og sivilloven § 4
ytes fri sykebehandling under krigsbetinget sykdom. Med sykebehandling
forstås bl.a. nødvendig legehjelp (herunder tannbehandling),
medisiner og innleggelse i sykehus. Militærloven (§ 23)
og sivilloven (§ 31) har bestemmelser som tilsier
at retten til ytelser faller bort hvis krigspensjonisten tar bopæl
i utlandet, men Rikstrygdeverket kan gjøre unntak fra disse
bestemmelsene når det finnes rimelig. Det er vanlig praksis
at det gjøres unntak fra disse bestemmelsene med tilsvarende
dekning som her i landet.
Det framholdes at det etter hvert har utviklet seg praksis på hva
"fri sykebehandling" i krigspensjoneringen innebærer, både
ved sykebehandling her i landet og i utlandet, og at denne praksisen
er komplisert og lite oversiktlig, spesielt ved dekning av utgifter
ved innleggelse i private sykehus i utlandet.
Rikstrygdeverket har opplyst at nærmere 15 prosent av
krigsinvalidene er bosatt utenfor Norge, og det framholdes at behovet
for sykebehandling i utlandet trolig vil være økende.
Departementet anser det som lite hensiktsmessig med en uttømmende
regulering av praksis når det gjelder "fri sykebehandling"
i loven. Det foreslås en lovhjemmel som gir departementet
adgang til å utarbeide forskrifter om refusjon av utgifter
ved sykebehandling i tråd med gjeldende praksis på området.
En tar således sikte på å opprettholde
gjeldende rett.
Det foreslås at endringene trer i kraft straks. Det uttales
at endringene ikke har økonomiske konsekvenser og ikke
innebærer noen vesentlig administrativ merbelastning for
trygdeetaten.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag som gir departementet adgang til å utarbeide forskrifter
om refusjon av utgifter ved sykehusbehandling i tråd med
gjeldende praksis på området.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at 15 prosent av krigsinvalidene er bosatt i utlandet, og at
deres behov for sykebehandling i utlandet trolig vil øke. Flertallet viser
videre til at disse ytes fri sykebehandling ifølge lov
om krigspensjonering.
Flertallet tar til orientering at det etter hvert har
utviklet seg en praksis for hva "fri sykebehandling" i krigspensjoneringen
innebærer både her i landet og i utlandet, og
at denne praksis etter hvert er blitt komplisert.
Flertallet er enig med departementet i at det
er lite hensiktsmessig med uttømmende regulering av praksis
i loven, og at departementet gis adgang til å utarbeide
forskrifter.
Flertallet viser til at helsetilbud som hjemmetjenester,
sykehjemstilbud osv. er viktige deler av det totale helse- og sykebehandlingstilbud
her i landet. Når fri sykebehandling omtales her i landet,
sees disse tilbudene i sammenheng. Flertallet antar
at departementet vil legge en slik helhetsforståelse til
grunn når nye forskrifter til sykebehandling utarbeides
på dette området.
På dette grunnlaget slutter flertallet seg
til forslaget som gir departementet adgang til å utarbeide forskrifter
om refusjon av utgifter ved sykebehandling.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti forstår ikke departementets forslag
slik at det skal utarbeides et helhetstilbud for krigspensjonister
med pleiebehov i utlandet. Gjeldende rett og praksis er basert på at
krigspensjoneringen skal dekke de samme utgifter til sykebehandling
i utlandet som den dekker her i landet. Utgifter/hjelpebehov
som i dag hører inn under den kommunale omsorgs- og helsetjenesten,
dekkes således ikke. Disse medlemmer viser
til at krigspensjonen i dag utgjør nær 230 000
kroner, slik at krigspensjonister har en forholdsvis god økonomi.
Også her i landet må krigspensjonister betale
vederlag for opphold på sykehjem.
Lov om pensjonsordning for sykepleiere § 1
omhandler hvem som skal være medlemmer i pensjonsordningen.
I andre ledd bokstav c framgår det at ansatte ved allmennpraktiserende
lege med avtale om driftstilskudd fra kommune omfattes av pensjonsordningen.
Fastlegeordningen ble innført 1. juni 2001. En fastlege
er en allmennpraktiserende lege som har inngått avtale
med kommunen om å delta i fastlegeordningen. Ved innføringen
av fastlegeordningen opphørte dagens ordning med kommunale
avtaler om driftstilskudd.
Departementet foreslår derfor å endre ordlyden
i § 1 andre ledd bokstav c slik at "avtale med
driftstilskudd fra kommunen" erstattes med "med fastlegeavtale".
Departementet foreslår at endringen som ikke har økonomiske
eller administrative konsekvenser, trer i kraft straks.
Lov om pensjonsordning for sykepleiere § 3
gjelder unntak fra medlemskap i pensjonsordningen, og i første
ledd bokstav står det at "sykepleier som er i deltidsarbeid
og oppebærer mindre enn halvdelen av den for stillingen
fastsatte lønn eller har en arbeidstid på mindre
enn 14 timer i uken", er unntatt fra medlemskap.
Det framholdes at ut fra ordlyden kunne det være naturlig å holde
en sykepleier med 40 pst. stilling utenfor ordningen selv om arbeidstiden
er på over 14 timer per uke, men at dette ikke har vært
meningen, og bestemmelsen har heller aldri blitt praksisert slik.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å endre ordlyden
slik at "eller" erstattes med "og", og videre foreslås
det å fjerne "er i deltidsarbeid" med begrunnelsen at denne
presiseringen er overflødig. Departementet presiserer at
lovendringen er i samsvar med gjeldende praksis, og at den følgelig
ikke innebærer noen utvidelse av personkretsen i ordningen.
Departementet foreslår at endringen som ikke har økonomiske
eller administrative konsekvenser, trer i kraft straks.
Komiteen viser til det ovenstående
og slutter seg til departementets forslag.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 21-4
nåværende tredje ledd bli fjerde ledd og lyde:
De som blir pålagt å gi opplysninger, erklæringer og
uttalelser, plikter å gjøre dette uten ugrunnet
opphold og uten hinder av taushetsplikt. Personer og institusjoner
som kan pålegges å gi opplysninger, kan av eget
tiltak og uten hinder av taushetsplikten informere trygdeetaten
ved mistanke om uberettiget tilegnelse av trygdemidler. En institusjon
eller person som i god tro har gitt trygdeetaten opplysninger med
hjemmel i andre punktum, kan ikke trekkes til ansvar.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 2
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 21-4
første ledd lyde:
Ved behandling av krav om ytelser eller kontroll av ytelser etter
denne loven har trygdeetaten rett til å innhente nødvendige
opplysninger fra behandlingspersonell og andre som yter tjenester
for trygdens regning. Det samme gjelder i forhold til arbeidsgiver,
offentlig myndighet og privat pensjonsordning. Ved nødvendig
kontroll av enkeltmottakere av ytelser etter denne loven har trygdeetaten
rett til å innhente opplysninger fra finansinstitusjon
for så vidt gjelder saldo på innskudd og lån,
krediteringer på konto, samt nærmere angitte enkelttransaksjoner.
Komiteen viser til proposisjonen og
det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre
slike
vedtak:
A
Vedtak til lov
om endringer i folketrygdloven og i enkelte
andre lover
I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
Innholdsfortegnelse i kapittel 5 sjuende
strekpunkt oppheves.
§ 5-15 oppheves.
§ 8-22 andre ledd skal lyde:
Beløpet, med renter, kan innkreves etter
bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven. Vedtak om tilbakekreving
er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 9-11 første ledd andre punktum
skal lyde:
Det er et vilkår at medlemmet av hensyn til barnet må oppholde
seg i en helseinstitusjon mens barnet er innlagt, eller må være
hjemme fordi barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra en
eller begge foreldrene.
§ 10-3 fjerde ledd første punktum
skal lyde:
Et medlem med rett til helsetjenester i utlandet etter § 5-24
får under opphold i utlandet dekket utgifter til høreapparat og
ortopediske hjelpemidler m.m. som nevnt i § 10-7 første
ledd bokstav i.
§ 10-7 første ledd skal lyde:
Et medlem som fyller vilkårene i § 10-5
eller § 10-6, kan få stønad i form av
utlån av, tilskott til eller lån til
a) hjelpemidler, herunder skolehjelpemidler med unntak
av læremidler,
b) høreapparat,
c) grunnmønster til søm av klær,
d) førerhund,
e) lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte som
er i arbeid, under arbeidstrening, eller under utdanning, eller
som deltar i organisasjonsvirksomhet, eller politisk eller sosialt
arbeid,
f) tolkehjelp for hørselshemmede,
g) tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde,
h) motorkjøretøy eller annet transportmiddel,
i)anskaffelse, vedlikehold
og fornyelse av nødvendige og hensiktsmessige ortopediske
hjelpemidler, brystproteser, ansiktsdefektproteser, øyeproteser og
parykker.
§ 19-6 tredje ledd andre punktum skal lyde:
Pensjonen uten ektefelletillegg og barnetillegg reduseres
med 40 prosent av inntekt over to ganger grunnbeløpet.
§ 21-3 skal lyde:
§ 21-3 Medlemmets opplysningsplikt
En person som krever en ytelse, plikter å gi de opplysninger
og levere de erklæringer og attester som er nødvendige
for at trygdeetaten skal kunne vurdere om vedkommende har rett til
ytelsen. Den som mottar en ytelse, plikter å underrette
trygdekontoret om endringer i forhold som kan være avgjørende
for om vedkommende fortsatt har rett til ytelsen eller for ytelsens størrelse.
Trygdeetaten kan kreve at den som mottar en ytelse,
gir de opplysninger og leverer de erklæringer og attester
som er nødvendige for å kontrollere ytelsens størrelse
eller om vedkommende fortsatt har rett til ytelsen.
Trygdeetaten kan kreve at den som krever eller mottar
en ytelse, lar seg undersøke eller intervjue
av lege eller annen sakkyndig dersom trygdeetaten finner at det
er nødvendig.
§ 21-4 første ledd skal lyde:
Ved behandling av krav om ytelser eller kontroll av
løpende ytelser etter denne loven har trygdeetaten rett
til å innhente nødvendige opplysninger fra behandlingspersonell
og andre som yter tjenester for trygdens regning. Det samme gjelder
i forhold til arbeidsgiver, offentlig myndighet, bank,
forsikringsselskap og privat pensjonsordning. De som blir pålagt å gi
opplysninger, plikter å gjøre dette uten godtgjørelse.
§ 21-4 nytt tredje ledd skal lyde:
Trygdens organer kan pålegge helseinstitusjoner, fengsler
og boformer for heldøgns omsorg og pleie å gi
rutinemessige meldinger om innskriving og utskriving av klienter.
§ 21-4 nåværende tredje,
fjerde og femte ledd blir fjerde, femte og sjette ledd.
§ 21-6 andre, tredje og fjerde ledd oppheves.
§ 22-15 tredje ledd skal lyde:
Et beløp som blir krevd tilbake etter første
ledd, kan enten dekkes ved trekk i framtidige trygdeytelser eller innkreves etter
bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven. Vedtak om tilbakekreving
er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 25-6 skal lyde:
§ 25-6 Tap av retten til å praktisere
for trygdens regning
Dersom en person som gir behandling eller yter tjenester
som faller inn under denne loven, gjør seg skyldig i misbruk
overfor trygden, ikke oppfyller lovbestemte plikter eller
gir trygden misvisende opplysninger eller erklæringer som
kan føre til misbruk av trygdeytelser, kan Rikstrygdeverket bestemme
at det ikke skal ytes godtgjørelse for behandling eller
tjenester som vedkommende utfører. I slike tilfeller plikter trygden
heller ikke å yte stønad på grunnlag
av erklæring fra vedkommende.
§ 25-7 skal lyde:
§ 25-7 Utelukkelse fra å utstede
legeerklæringer
Dersom en lege ikke innen rimelig tid gir trygden de
opplysninger som er nødvendige for å avgjøre
en sak om sykepenger, medisinsk rehabilitering, attføring
eller uførepensjon, kan Rikstrygdeverket bestemme at trygden
i opptil ett år ikke skal gi slike ytelser på grunnlag
av erklæringer fra legen.
II
I lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering
for militærpersoner skal § 3 nr. 1 nytt andre
ledd lyde:
Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om refusjon av utgifter ved sykebehandling etter denne lov.
III
I lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering
for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner skal § 4 nytt
andre ledd lyde:
Kongen kan i forskrift gi nærmere
regler om refusjon av utgifter ved sykebehandling etter denne lov.
IV
I lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere
gjøres følgende endringer:
§ 1 andre ledd bokstav c skal lyde:
c) allmennpraktiserende lege med fastlegeavtale
§ 3 første ledd bokstav b skal
lyde:
b. Sykepleier som oppebærer mindre
enn halvdelen av den for stillingen fastsatte lønn og har
en arbeidstid på mindre enn 14 timer i uken.
V
I lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte
til småbarnsforeldre (kontantstøtteloven) skal § 11
tredje ledd lyde:
Et beløp som blir krevd tilbake
etter første ledd, kan enten dekkes ved trekk i fremtidig
kontantstøtte eller innkreves etter
bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven. Vedtak om tilbakekreving
er tvangsgrunnlag for utlegg.
VI
I lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven)
skal § 13 tredje ledd lyde:
Et beløp som blir krevd tilbake
etter første ledd, kan enten dekkes ved trekk i fremtidig
barnetrygd eller innkreves etter bestemmelsene
i bidragsinnkrevingsloven. Vedtak om tilbakekreving er
tvangsgrunnlag for utlegg.
VII
Endringene i barnetrygdloven § 13 trer i kraft 1. januar
2003. De øvrige endringene trer i kraft straks.
B
Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå retningslinjene
for Økokrims virksomhet ut fra formålet om å gjøre
det enklere for Økokrim å kunne avdekke trygdemisbruk.
Oslo, i sosialkomiteen, den 30. mai 2002
John I. Alvheim |
Britt Hildeng |
Åse Gunhild Woie Duesund |
leder |
ordfører |
sekretær |