Departementet ser det som en stor fordel om man får
en egen forbrukerkjøpslov som klarere får frem hvilke
regler som gjelder for kjøpsforholdet.
Lovens regler skal ikke kunne fravikes til skade for forbrukeren,
med visse unntak hvor dette fremgår uttrykkelig. Departementet
har i denne sammenheng hatt for øye at en viss kontraktsfrihet
også kan være i forbrukerens interesse. Det er
også lagt vekt på at lovteksten skal være
lett tilgjengelig for brukerne av loven.
Forbrukerkjøpsloven må ses i sammenheng med en
rekke lover som kan få betydning for kjøpsforholdet.
Utviklingen av forbrukervernet, ikke minst i EU, har resultert i
et noe fragmentarisk regelverk som kan være vanskelig å orientere
seg i. På sikt kan det være ønskelig å gå gjennom
forbrukerlovgivningen generelt, for å se om det er mulig å samordne
reglene bedre.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen
Trond Helleland, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad,
fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Unni Hennum Lie og fra
Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, vil fremheve
at det er et sterkt behov for klare regler i kjøp mellom
profesjonelle og forbrukere. Dagens forbrukersituasjon, med et økende
markedspress, nye salgskanaler, økt forbruk og flere teknisk
innrettede forbruksvarer, tilsier økt forbrukervern.
Reglene om kjøp har for forbrukere ikke vært
lett tilgjengelig. De har delvis fremkommet i den alminnelige kjøpslov,
i en rekke særlover og også gjennom sedvane og
handelskutymer. Komiteen ser på den foreslåtte
lov som et skritt i riktig retning for å samle regelsettet
og skape oversikt.
Komiteen vil også bemerke at kravet til å heve kjøpet
ved mangelfull levering er senket, og at dette må få betydning
ved rettslig behandling av hevingskrav.
Informasjon om lover og regler som gjelder for kjøp
og salg av varer er et viktig offentlig ansvar. Den nye loven bør
derfor markedsføres skikkelig, og informasjonsopplegget
om lovens innhold bør være omfattende.
Komiteen ber departementet se på de regler som
gjelder tvisteløsningsmekanismene i forbrukerkjøpssakene,
særlig med henblikk på disse organers kompetanse
og muligheten forbrukerne har til å føre sin sak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har forståelse
for at det i en del tilfeller vil være vanskelig for forbrukeren å ta
opp kampen med en næringsdrivende i rettssystemet. Flertallet mener
imidlertid at det er mange områder av den frie rettshjelpen
som kunne ha behov for en styrking, og synes ikke det er riktig å fremheve
ett område uten å se hele rettshjelps-feltet i
sammenheng. Flertallet vil ikke gå inn for
en endring på dette området nå, men mener
det kan være et tema ved den kommende revisjon av rettshjelpsloven.
Flertallet viser til at angrerettloven omfatter tjenester
i tillegg til ting. Angrerettloven omfatter all kontraktslovgivning
i norsk rett, og har altså et videre virkeområde
enn forbrukerkjøpsloven. Dette gjør det problematisk å innarbeide
angrerettloven i forbrukerkjøploven. Flertallet har
merket seg det som sies i proposisjonen om et fragmentarisk regelverk
på kontraktrettens område som følge av
løpende EU-tilpasning. Spørsmålet om
angrerettslovens plassering er en del av et større bilde
av hele kontraktsretten. Flertallet mener også det
er fornuftig å se kontraktslovgivningen i lys av utviklingen
innen EU.
Flertallet viser til at forslaget om ny lov om forbrukerkjøp
skal dekke mange forskjellige typer kjøp og situasjoner. Flertallet støtter
forslaget om at forbrukeren skal ha rett til erstatningsgjenstand
dersom selger skal avhjelpe en mangel eller foreta en omlevering.
En del næringsdrivende vil måtte bestille reservedeler
eller tilsvarende vare fra utlandet før retting kan foretas. Flertallet viser
til at det nok i noen tilfeller kan være problematisk for
selger å få foretatt oppretting i løpet
av 7 dager. Samtidig er det også viktig å ivareta
hensynet til forbrukeren, og flertallet støtter
derfor departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti peker på at i de saker
hvor forbrukeren for eksempel har vunnet frem med sin sak i et tvisteløsninsgorgan
og hvor den profesjonelle part bringer saken inn for rettssystemet,
bør det vurderes om forbrukeren skal ha automatisk krav
på fri sakførsel. I flere slike tilfeller avstår
forbrukeren fra å føre sin sak videre i frykt
for store saksomkostninger.
Disse medlemmer er av den oppfatning at forslaget
til forbrukerkjøpslov gjør tilgjengeligheten til
reglene enklere, men ber likevel departementet vurdere å innarbeide
bl.a. lov om angrerett i samme lov.
Lovforslaget går langt i forbrukervennlig retning. Den
reaksjon forbrukeren kan iverksette når varen er mangelfull
gir forbrukeren et klart bedre vern enn tidligere. Forbrukerens
adgang til å kreve reparasjon eller omlevering skjerper
plikten for selger. Kravet til erstatningsgjenstand etter en uke
ved utbedring gir også kunden en bedret situasjon.
Disse medlemmer vil fremheve at en lovmessig styrking
av forbrukervernet, slik det fremlagte forslaget på mange
punkter er, generelt også vil styrke miljøet da
slike bestemmelser vil kunne føre til at produsenter får
et ytterligere incitament til å produsere mer holdbare
varer. Mer holdbare varer vil i sin tur gavne miljøet ved
at energiomkostningene ved å fremstille nye produkter blir
mindre, og volumet på avfallsmengden presumptivt mindre.
Utvalget vurderer ulike alternativer for lovteknisk gjennomføring,
og konkluderer med at det bør gis en egen forbrukerkjøpslov.
Utvalget foreslår at bestemmelsene i kjøpsloven
skal gjelde så langt den nye loven ikke har særlige
regler.
Under høring var flertallet av høringsinstansene positive
til en egen lov om forbrukerkjøp.
Departementet bemerker bl.a. at i forbrukerforhold gjør
hensynet til oversiktlig og lesbart lovstoff seg sterkt gjeldende.
Dette hensynet ivaretas best ved at det gis en egen lov om forbrukerkjøp.
Forbrukerkjøpsdirektivet innebærer videre at det
er behov for ytterligere særregler for forbrukerkjøp
sammenlignet med dagens rettstilstand.
Et flertall av høringsinstansene har vært skeptiske til
den henvisningsteknikken utvalget har foreslått, hvor kjøpsloven
skal supplere forbrukerkjøpsloven. Departementet har kommet
til at loven bør dekke alle relevante spørsmål
som i dag er behandlet i kjøpsloven, og går derfor
inn for at det tas inn flere bestemmelser som etter utvalgets forslag
skulle gjelde gjennom en generell henvisning til kjøpsloven.
Komiteen slutter seg til departementets
synspunkter.
Kjøpsloven § 4 definerer forbrukerkjøp
som kjøp fra yrkesselger når tingen hovedsakelig
er til personlig bruk for kjøperen, hans familie, husstand
eller omgangskrets, med mindre selgeren på avtaletiden
verken visste eller burde ha kjent til at tingen ble kjøpt
til slikt formål. Kjøp av fordringer og rettigheter
regnes ikke som forbrukerkjøp. Fysiske personer utgjør
etter dette kjernen i forbrukerbegrepet. Det er imidlertid antatt
at også sammenslutninger i en viss utstrekning kan anses
som forbrukerkjøpere.
I NOU 1993: 27 foreslår flertallet i utvalget en definisjon
av begrepet forbrukerkjøp som bygger på forbrukerbegrepet
i ulike EF-direktiver om forbrukervern. Flertallets forslag definerer
forbrukerkjøp som kjøp fra yrkesselger når
kjøperen er en fysisk person og kjøpet ikke hovedsakelig
er knyttet til hans næringsvirksomhet. Det vises bl.a.
til at dagens bestemmelse i kjøpsloven § 4
reiser avgrensningsproblemer. Utvalgets mindretall foreslår
at forbrukerkjøp skal defineres som kjøp fra yrkesselger
når kjøpet ikke hovedsakelig er knyttet til kjøperens
næringsvirksomhet. Mindretallet legger bl.a. vekt på at
en begrensning til fysiske personer vil virke tilfeldig.
Forbrukerkjøpsdirektivet definerer ikke begrepet "forbrukerkjøp"
som sådan. Direktivets virkeområde angis gjennom
definisjoner av begrepene "forbruker" og "selger". Det er også noen
innholdsmessige forskjeller i rekkevidden av forbrukerkjøpsdefinisjonen
i kjøpsloven og i direktivet. Direktivets forbrukerbegrep
er begrenset til å omfatte fysiske personer. Siden direktivet
er et minimumsdirektiv, er det ikke til hinder for at begrepene
"forbruker" og "selger" har en videre betydning i norsk lov enn
det direktivet krever.
Departementet presenterte i høringsnotatet en løsning
som tok utgangspunkt i direktivets forbrukerdefinisjon. Høringsnotatet
ga også et forslag til hvordan denne definisjonen kan bygges
ut til også å omfatte visse sammenslutninger (juridiske
personer). Definisjonen er i hovedsak i samsvar med gjeldende rett.
Departementet fremhevet at det reelle behovet for forbrukervern
kan tilsi at visse juridiske personer bør være omfattet
av forbrukerbegrepet, men at en vid definisjon skaper avgrensningsproblemer.
Under høringen var det delte meninger om hvem som bør
kunne regnes som forbrukere i forbrukerkjøpsloven. Uttalelsene
var i det vesentlige fordelt slik at representantene for selgersiden
gikk inn for et snevert forbrukerbegrep, mens representanter for
forbrukersiden gikk inn for et videre forbrukerbegrep.
Etter departementets oppfatning må den løsningen som
velges i forbrukerkjøpsloven ses i sammenheng med hvilken
løsning man ønsker i de øvrige lovene om
forbrukervern. Loven bør ta utgangspunkt i den samme lovtekniske
modellen som finnes i forbrukerkjøpsdirektivet.
Departementet foreslår at forbrukerbegrepet i forbrukerkjøpsloven
bare skal omfatte fysiske personer som ikke hovedsakelig handler
som ledd i næringsvirksomhet, jf. lovforslaget § 1.
Det legges særlig vekt på hensynet til en klar
og forutsigbar utforming av forbrukerbegrepet, mulighetene for et
enhetlig forbrukerbegrep i forskjellige lover om forbrukervern og
forholdet til internasjonalt regelverk.
Sammenslutninger som etter dagens lov har status av forbrukere,
kan sikres forbrukervern ved at avtalen inngås i den enkelte
fysiske personens navn. Det er heller ikke noe i veien for at det
avtales mellom partene at kjøpet skal skje på forbrukervilkår.
Når det gjelder avgrensning på selgersiden,
går departementet inn for at man går over fra å bruke
begrepet "yrkesselger" til å bruke "i næringsvirksomhet".
Dette stemmer godt med direktivene om forbrukervern.
Konvensjonen om internasjonale løsørekjøp (CISG)
stiller krav til at Norge, i internasjonale kjøp, som utgangspunkt
ikke kan ha en definisjon av begrepet forbruker/forbrukerkjøp
som er videre enn definisjonen i konvensjonen artikkel 2 bokstav
a. Departementet ser det som hensiktsmessig at det gis en egen avgrensning
av forbrukerbegrepet i internasjonale kjøp der noen av
partene har forretningssted eller bopel utenfor EØS. Disse
tilfellene dekkes ved en definisjon av forbrukerbegrepet som tilsvarer
CISG artikkel 2 bokstav a, jf. lovforslaget § 61.
Når det gjelder de internasjonale forbrukerkjøpene
som faller innenfor EØS-avtalens virkeområde, legges
den samme definisjonen av forbrukerbegrepet til grunn som i nasjonale
kjøp.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det er
viktig at forbrukerkjøpsloven har klare bestemmelser som
gjør det enkelt å avgrense bestemmelsenes innhold
og omfang. Flertallet viser til at ved å definere
forbruker som kun fysiske personer, får man et enhetlig
forbrukerbegrep i lovgivningen, og det skaper ikke vanskelige avgrensningsproblemer.
Dersom begrepet "forbruker" skulle utvides til også å omfatte
visse sammenslutninger, vil det fort kunne oppstå tolkningsproblemer. Flertallet viser
også til at frivillige organisasjoner, som idrettslag og
skolemusikkorps, kan sikres forbrukervern ved at avtalen inngås
i et av medlemmenes navn. Flertallet vil også understreke
at det er fullt mulig for to parter som handler med hverandre å bestemme at
kjøpet skal skje på forbrukervilkår.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti peker på at forbrukerbegrepet
i lovgivningen om forbrukervern er svært sentralt. Et av
målene med den nye lovgivningen er å styrke og
gi bedre beskyttelse til forbrukerne. Nøkkelen til en slik
beskyttelse ligger i en lovregulering og definisjon av forbrukeren. Disse medlemmer merker
seg at departementet mener at forbrukerbegrepet i forbrukerkjøpsloven
kun bør omfatte fysiske personer, og at forslaget også innebærer innsnevring
av begrepet i angrerettloven. Dette er disse medlemmer uenig
i.
Disse medlemmer viser til at det følger
av dagens rettstilstand, og også av angrerettloven, at
visse sammenslutninger er medtatt i forbrukerbegrepet. Disse
medlemmer ønsker ingen reversering av denne praksis.
Disse medlemmer viser til at også visse
sammenslutninger har reelt behov for forbrukervern, og at det i
slike sammenhenger vil være urimelig om ikke forbrukerkjøpslovens
bestemmelser skal komme til anvendelse. I de tilfeller hvor for
eksempel et borettslag, idrettslag, frivillige organisasjoner eller
en sameier kjøper inn varer i fellesskap til deltagernes
felles bruk, kan man oppnå både rabatt og andre
stordriftsfordeler. Det er likevel ingen grunn til at disse kjøpene skal
være underlagt et annet kjøpsrettslig regime enn ordinære
forbrukerkjøp, snarere tvert imot. Disse medlemmer vil
framheve at det sentrale er at en forbruker ikke handler som ledd
i en næringsvirksomhet.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag
til tillegg i definisjonen av forbrukerbegrepet inntatt som nytt
annet punktum i tredje ledd i § 1 samsvarende
med bestemmelsen i angrerettloven § 6 bokstav
e:
"Som forbruker regnes også en sammenslutning som ikke
hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, forutsatt
at avtalen skal tjene medlemmenes personlige formål."
Disse medlemmer presiserer at bestemmelsens begrep
"medlemmer" må tolkes i den forstand at det også gjelder
sammenslutningers deltagere hvor en ikke opererer med et eksakt
medlemsbegrep.
Det foreslås også fra disse medlemmers side at
angrerettlovens § 6 første ledd bokstav e
beholdes som i dag, og disse medlemmer vil derfor
stemme imot forslaget om å oppheve annet punktum i denne
bestemmelsen.
Bakgrunnen for at departementet nå tar opp spørsmålet
om en harmonisering av forbrukerbegrepet i forbrukerlovgivningen,
er de ulikhetene som i dag eksisterer mellom lovene. Stortinget
har også stilt seg positiv til at det tas sikte på en
harmonisering av forbrukerbegrepet, jf. Innst. O. nr. 18 (2000-2001).
Under høringen i 2000 gikk flere høringsinstanser generelt
inn for et vidt forbrukerbegrep som omfatter visse juridiske personer.
Alle disse instansene støttet samtidig tanken om en harmonisering
av forbrukerbegrepet i de ulike lovene. Av de som går inn
for et snevert forbrukerbegrep, støttet også fleretanken om harmonisering.
Etter departementets oppfatning bør forbrukerbegrepet
i lovgivningen som utgangspunkt være enhetlig. Dersom man
tar utgangspunkt i et forbrukerbegrep som bare omfatter fysiske
personer, er det enkelt å oppnå et enhetlig forbrukerbegrep
som bidrar til en omfattende regelforenkling uten at man dermed
svekker forbrukervernet samlet sett. Departementet går
etter dette inn for at den forbrukerdefinisjonen som er foreslått
i forbrukerkjøpsloven, også legges til grunn i annen
aktuell lovgivning, jf. pkt. 3.4.4.2 i proposisjonen. Det foreslås
etter dette endringer i produktkontrolloven, forbrukertvistloven,
lov om merking av forbruksvarer m.m., lov om kredittkjøp,
håndverkstjenesteloven, avhendingslova, bustadoppføringslova
og angrerettloven.
Komiteen viser til sine merknader under
pkt. 3.3 ovenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke
betydningen av å harmonisere forbrukerbegrepet i forbrukerlovgivningen. Det
vil gjøre det enklere for forbrukerne å forholde seg
til den samlede lovgivningen. Flertallet støtter departementets
forslag til lovendringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti er enig i at forbrukerbegrepet
bør harmoniseres i forbrukerlovgivningen, men mener forbrukerdefinisjonen
i forbrukerkjøpsloven bør være videre
enn departementet foreslår. Disse medlemmer går
inn for at den definisjonen som disse medlemmer foreslår
i pkt. 3.3 også bør legges til grunn i annen forbrukerlovgivning,
og ber departementet iverksette et lovarbeid med sikte på en
harmonisering som nevnt.
Etter kjøpsloven gjelder ikke de særlige reglene om
forbrukerkjøp ved salg mellom privatpersoner, med
mindre selgerens representant opptrer som yrkesselger, jf. pkt.
3.7.
Verken utvalget eller departementet går inn for at en
ny forbrukerkjøpslov skal gjelde ved salg mellom forbrukere.
Det vises til at forbrukerkjøpsreglenes ufravikelige karakter
er begrunnet med at det jevnt over er et ulikt styrkeforhold mellom
næringsdrivende og forbrukere.
Komiteen slutter seg til departementets
og utvalgets syn.
Mindre næringsdrivende regnes ikke som forbrukere etter
kjøpsloven og uvalget går ikke inn for en utvidelse
der disse omfattes. Utvalget peker på at forbrukerkjøpsloven
er ment å regulere helt andre områder og situasjoner.
Departementet er enig i dette.
Komiteen slutter seg til departementets
syn.
Privatpersoners salg til andre privatpersoner regnes i dag som
forbrukerkjøp dersom salget skjer ved hjelp av en profesjonell
mellommann som representerer selgeren. Forbrukerkjøpslovutvalget
drøfter om man bør gå lenger, og la den
profesjonelle mellommannen hefte direkte overfor kjøperen
på samme måten som den private selgeren. En slik
regel finnes i den svenske konsumentköplagen.
Utvalgets flertallgår ikke
inn for en tilsvarende bestemmelse i den norske loven. Flertallet
viser bl.a. til at en slik bestemmelse innebærer et brudd
med alminnelige prinsipper om en mellommanns stilling i norsk rett.
Utvalgets mindretallgår inn
for en utvidelse, bl.a. under henvisning til ordningen i Sverige.
Det er ulike syn blant høringsinstansene.
Departementet slutter seg til synspunktene fra utvalgets flertall,
og foreslår ikke noen bestemmelse som innebærer
et selgeransvar for profesjonelle mellommenn som bistår
private selgere.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til
at salg gjennom profesjonell mellommann som representerer selgeren,
i dag regnes som forbrukerkjøp. Flertallet viser
videre til at Forbrukerkjøpslovsutvalget drøfter
problemstillingen om å la den profesjonelle mellommann
hefte direkte overfor kjøperen på samme måte
som den private selgeren. Flertallet merker seg at
departementet ikke vil foreslå noen bestemmelse som innebærer
et slikt selgeransvar for profesjonelle mellommenn. Flertallet fremmer
følgende forslag til nytt fjerde ledd i § 1:
"Representant som opptrer i næringsvirksomhet er solidarisk
ansvarlig med selgeren for dennes forpliktelser dersom ikke forbrukeren
blir gjort uttrykkelig oppmerksom på at representanten
bare opptrer som mellommann og ikke er solidarisk ansvarlig med
selgeren. Ansvaret gjelder ikke når selgeren selv opptrer i
næringsvirksomhet."
Fjerde ledd blir nytt femte ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil framheve at en regel som lar
den profesjonelle mellommann stå ansvarlig sammen med selgeren
overfor kunden, kan motvirke risikoen for at kunden blir utsatt for
svindel eller salg som ikke tilfredsstiller lovens krav. Disse
medlemmer merker seg departementets argument om at dette
vil kunne medføre at færre profesjonelle vil ta
på seg oppdrag som mellommenn. Disse medlemmer vil
påpeke at en slik regel finnes i den svenske lovgivning,
og at det trolig vil ha liten effekt på rekrutteringen
av profesjonelle mellommenn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietser at å gjøre mellommann
solidarisk ansvarlig i alle tilfeller kan virke uheldig. Ikke minst
der en privat part trenger bistand for å få solgt en
spesiell vare. For å få en balansert løsning
på problemet vil det være hensiktsmessig å kombinere
en mellommanns heftelse med en mulighet for mellommannen til å reservere
seg mot denne identifikasjon med selger. Det oppnås ved
at en tar utgangspunkt i solidarisk heftelse med mindre forbruker
blir gjort oppmerksom på at han kun er en mellommann som ikke
skal anses for å hefte direkte.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at verken utvalget eller departementet
har foreslått noen bestemmelse som skulle innebære
et selgeransvar for profesjonelle mellommenn som bistår
private selgere. Disse medlemmer understreker at å innføre
en slik bestemmelse vil innebære et brudd med de alminnelige prinsipper
om en mellommanns stilling i norsk rett. Disse medlemmer mener
det ikke er behov for en slik paragraf, og støtter departementets
forslag.
Hver enkelt forbruker har et selvstendig ansvar når
man kjøper varer, uavhengig av hvem som selger varen. I
de fleste forbrukerkjøptilfeller er det profesjonelle selgere,
og å gi en mellommann ansvar vil normalt gjøre
liten forskjell.
Disse medlemmer går derfor imot § 1
fjerde ledd slik det er foreslått av flertallet i komiteen.
Når det gjelder salgsgjenstandens art, er det ikke gitt
noen positiv avgrensning i gjeldende kjøpslov av hvilke
salgsobjekter som omfattes av loven.
Kjøp av fordringer og rettigheter omfattes av loven,
men regnes ikke som forbrukerkjøp.
Departementet legger videre til grunn at vannleveranser basert på avtale
faller inn under kjøpsloven. Det samme gjelder levering
av olje og gassgjennom ledning. Også bestilling
av ting som skal tilvirkesomfattes av
kjøpsloven, med mindre den som bestiller skal skaffe en
vesentlig del av materialet. Kjøpsloven gjelder videre bytte
av tingså langt den passer.
Forsyning av elektrisitetfaller utenfor
loven. Kjøpsloven gjelder heller ikke avtale om oppføring
av bygning eller annet anlegg på fast eiendom,eller kjøp av fast eiendom.
Det samme gjelder avtaler som pålegger den som skal levere
tingen å utføre arbeid eller annen tjeneste, når
dette utgjør den overveiende del av hans forpliktelser.
Når det gjelder overdragelse av IT-komponenter, er det
lagt til grunn at kjøpsloven får anvendelse på filer
som er lagret på fysiske objekter. Der filene overføres
gjennom nettet, er spørsmålet om kjøpslovens anvendelse
mer usikkert.
Utvalgets utgangspunkt er at forbrukerkjøpsloven bør
omfatte kjøp i minst samme omfang som kjøpsloven.
Utvalget foreslår dessuten at kjøp av fordringer og
rettighetergenerelt bør være
omfattet av forbrukerkjøpsloven. Det samme gjelder kjøp
av elektrisk strøm.
Forbrukerkjøpsdirektivet omfatter ikke vann og gass, bortsett fra når dette selges
i avgrenset volum eller bestemt mengde. Levering av varer som først
skal tilvirkes, er imidlertid omfattet av direktivet, og direktivet
har dermed et videre virkeområde enn kjøpsloven
på dette punkt.
Etter departementets oppfatning bør forbrukerkjøpsloven
i hovedsak ha samme virkeområde som dagens kjøpslov.
På noen punkter kan det imidlertid være grunn
til justeringer og presiseringer:
Avtaler hvor bestilleren leverer en vesentlig
del av materialet, må være omfattet av lovregler
som oppfyller forbrukerkjøpsdirektivets krav. Departementet foreslår
at avtaletypen underlegges forbrukerkjøpslovens bestemmelser
fullt ut.
Forbrukerkjøpsdirektivet omfatter videre avtaler om bestilling av ting som skal tilvirkes -
også i tilfeller hvor bestilleren skal skaffe en vesentlig
del av materialet. Slike avtaler er omfattet av håndverkertjenesteloven,
men disse bestemmelsene oppfyller ikke direktivet på alle
punkter. Departementet går inn for at forbrukerkjøpsloven
utvides til å gjelde avtaler hvor bestilleren skaffer en
vesentlig del av materialene. Dette har også et klart flertall
av høringsinstansene støttet.
Departementet går inn for at kombinerte
avtaler, dvs. avtaler om kjøp og installering, hvor
installeringen utgjør den overveiende delen av avtalen,
fremdeles skal falle utenfor de kjøpsrettslige reglene.
Høringsinstansene har sluttet seg til dette.
Departementets foreløpige oppfatning i høringsnotatet
2000, var at elektrisk strøm burde
omfattes av loven. Avtaler om nettleie burde derimot falle utenfor. Høringsinstansene
var sterkt splittet på dette punkt i begge høringene.
Nettet er i dag et monopol og er underlagt en relativt streng
regulering. På den annen side er markedet for strømleveranser
i dag i prinsippet åpent for konkurranse. Ved avtaler med
forbrukere om levering av strøm og nettleie, foreligger
det en skjevhet i styrkeforholdet som nettopp er bakgrunnen for
behovet for forbrukervern. Eksistensen av standardkontrakter som i
det store og hele virker rimelige, reduserer imidlertid behovet
for lovregulering. Ufravikelige regler kan innebære en
ytterligere garanti for forbrukerne, men kan også virke
begrensende på et område hvor det til dels synes å være
behov for særtilpassede løsninger.
Departementet har kommet til at det på det nåværende
tidspunktet ikke er tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling
til om det skal gis ufravikelige lovregler for strømkontraktene,
og legger vekt på at det er betydelig uenighet om behovet
for lovregulering. Regjeringen vil ta initiativ til å nedsette
en arbeidsgruppe til å se nærmere på spørsmålet.
Fordringer og rettigheter utgjør
en uensartet gruppe formuesgoder, for eksempel et enkelt pengekrav,
andel i et selskap eller et verdipapirfond, en tingsrettslig servitutt,
ulike immaterialrettigheter osv. Departementet er enig med utvalget
i at kjøp av fordringer og rettigheter generelt skal falle
inn under forbrukerkjøpsloven. Det kan reises spørsmål
om enkelte fordringer og rettigheter bør unntas fra reguleringen, f.eks.
ulike former for finansielle instrumenter. Departementet er kommet
til at det ikke er grunn til slikt unntak, jf. lovforslaget § 2
første ledd bokstav c.
Utvalget har foreslått at vannleveranser skal
anses omfattet av forbrukerkjøpsloven. Departementet er enig
i dette.
Levering av olje og gass gjennom ledning
må antas å være omfattet av kjøpsloven.
Departementet går inn for at dette videreføres
i forbrukerkjøpsloven.
Med digitale ytelser menes i denne
sammenheng filer som består av en mengde data. Det vanlige
er at slike filer overføres ved levering av fysiske objekter, f.eks.
CD. Filene vil imidlertid også kunne lastes ned fra nettet
mot betaling. I disse tilfellene skjer det kun en form for kopiering
av filen. I de tilfeller hvor ervervet av digitale ytelser gjelder
filer som er lagret på et fysisk objekt, vil kjøpsloven
gjelde. Departementet går inn for å videreføre
dette i lovforslaget.
Måten overføringen av ytelsen skjer på bør
etter departementets syn i utgangspunktet ikke ha betydning for
forbrukerens rettigheter, men ikke alle bestemmelsene i lovforslaget
passer på overføring av filer gjennom nettet.
Det vil derfor være behov for å vurdere særregler
på flere punkter hvis loven også skal omfatte
slike avtaler. Slike særregler er ikke tilstrekkelig utredet,
og disse ytelsene er derfor i denne omgang ikke omfattet av lovforslaget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg
at det er betydelig uenighet om behovet for å regulere
lovgivningen vedrørende strømkontrakter, og støtter
departementets forslag om at det skal settes ned et utvalg for å vurdere dette. Flertallet mener
at strøm bør omfattes av forbrukerkjøpslovgivningen,
på samme måte som olje og gass.
Flertallet ser det som naturlig at også digitale ytelser
bør kunne omfattes av forbrukerkjøpsloven uavhengig
av leveransemåte mellom kjøper og selger. Flertallet ber
Regjeringen vurdere å innarbeide disse endringene parallelt
med endringer i strømforsyning som en del av forbrukerkjøpsloven.
Dette er viktig fordi digitale kjøp blir stadig mer brukt,
ikke minst blant ungdom. Det er derfor viktig at også dette
området dekkes av forbrukerkjøpslovgivningen.
Flertallet mener det bør vurderes om
ikke forbrukerkjøpsloven også bør gjelde
for nettsideredaktører, slik at redaktørene blir
ansvarlige for kjøp som går via deres nettside.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti er enig i den avgrensing som er
gjort i lovforslaget, med unntak av avgrensningen av forbrukerbegrepet,
jf. ovenfor under pkt. 3.3. Disse medlemmer mener dessuten
det er nødvendig å innarbeide kjøp av
strøm i loven så raskt som mulig.
Disse medlemmer viser til at elektrisk strøm må regnes
som en basisvare som utgjør en vesentlig utgift for forbrukeren. Disse
medlemmer støtter Regjeringens initiativ til å nedsette
en arbeidsgruppe som skal se på forbrukervernregler om
strøm, men mener denne gruppa må arbeide ut fra
det mandat at strøm skal omfattes av forbrukerkjøpsloven. Disse medlemmer vil
presisere at det er viktig med et enhetlig, enkelt og tilgjengelig
regelverk som sikrer forbrukerne, spesielt på bakgrunn
av at konsekvensene av å bli avskåret fra tilgang
til, eller å bli utsatt for mangelfull levering av, strøm
kan være betydelige. Disse medlemmer mener
at en slik arbeidsgruppe burde være ferdig med sitt arbeid
innen høsten 2002.
Disse medlemmer vil i den forbindelse framheve
at det er viktig at de tvisteløsningsorganer man har i
forbrukerkjøpene, tilføres nødvendig
kompetanse for å takle saker vedrørende kjøp
av strøm. Den nedsatte arbeidsgruppa bør av den
grunn vurdere behovet for slik kompetanse da dette erfaringsmessig
er saker av problematisk art.
Det har tidligere vært vurdert å innføre
forbud mot forskuddsbetaling i forbrukerkjøp, senest da
kjøpsloven av 1988 ble gitt. Man gikk den gangen ikke inn
for et slikt generelt forbud.
Utvalget går heller ikke inn for et forbud mot forskuddsbetaling
i den nye loven, og anbefaler heller ikke noe påbud om
garanti ved forskuddsbetaling da en slik ordning vil være
kostnadskrevende. Utvalget foreslår imidlertid at kjøperen
ikke skal være bundet av såkalte konverteringsklausuler.
Dette gjelder tilfeller hvor det i utgangspunktet er avtalt at partene
ikke skal oppfylle uavhengig av hverandre, men hvor kjøper
likevel må betale som følge av tilleggsklausuler
i avtalen.
Forbrukerrådetog Forbrukerombudethevder at forskuddsbetaling kun bør
være tillatt dersom det foreligger særlige grunner.
Departementet kan ikke se at et generelt forbud mot forskuddsbetaling
er aktuelt. Når det gjelder Forbrukerombudets forslag om
et generelt forbud mot forskuddsbetaling, kombinert med en unntaksbestemmelse
for særlige tilfeller, er det vanskelig å finne
en god og velegnet avgrensning. På bakgrunn av høringen
synes heller ikke behovet for regulering å være betydelig
større nå enn før. Departementet er videre enig
med utvalget i at en garantiordning vil være kostnadskrevende.
Departementet følger imidlertid opp utvalgets forslag
om at kjøperen ikke skal være bundet av såkalte konverteringsklausuler.
Det kan være vanskelig for forbrukerkjøperen å overskue
konsekvensene av slike klausuler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
verken utvalget eller departementet har gått inn for et
forbud mot forskuddsbetaling. Flertallet mener det
er viktig at lovverket er tydelig og har klare avgrensinger i den
grad det er mulig, og viser til at departementet mener det vil være vanskelig å finne
en god og velegnet avgrensning. Det er heller ikke noe som tyder
på at det er et større behov for regulering nå enn
før. Flertallet understreker at kjøper
ikke skal være bundet av såkalte konverteringsklausuler. Flertallet støtter
derfor departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti merker seg departementets vurdering
av at det ikke er hensiktsmessig eller behov for et generelt forbud
eller avgrensing mot forskuddsbetaling. Disse medlemmer viser
til Forbrukerombudet som påpeker at de i de senere år
har merket en økning i antall næringsdrivende
som krever hele eller deler av kjøpesummen betalt forskuddsvis,
uten at det blir stilt noen sikkerhet for det innbetalte beløp. Disse
medlemmer mener at dette er en uheldig utvikling, der kredittrisikoen
skyves over på forbrukeren, og at en lovbestemmelse vil
bidra til å klargjøre gjeldende rett.
Disse medlemmer mener en lovbestemmelse bør
gi en viss informasjon om når det vil være saklig med
forskuddsbetaling. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag til nytt tredje ledd i lovutkastet § 38:
"Forskuddsbetaling i forbrukerkjøp kan kun avtales dersom
det foreligger særlige grunner selgeren kan dokumentere.
Slike særlige grunner vil foreligge dersom selger trenger
finansiering for å kunne ferdigstille produktet, eller
det av tidsmessige årsaker eller hensynet til varens art
gjør det rimelig med forskuddsbetaling.
Tredje og fjerde ledd blir fjerde og nytt femte ledd."
Disse medlemmer mener at det i situasjoner hvor
selger trenger finansiering av sin ytelse, hvor det foreligger tidsmessige
hensyn, eller hvor varens art gjør det rimelig, kan avtales
forskuddsbetaling.
Det klare utgangspunktet i norsk rett er at avtaler skal holdes.
Etter kjøpsloven § 52 annet ledd har
imidlertid forbrukerkjøperen, på nærmere
vilkår, rett til avbestilling i tilvirkningskjøp.
Selgeren har i så fall rett til å kreve erstatning
for den positive kontraktsinteressen, dvs. for det tap man lider
som følge av avbestillingen. En avbestillingsadgang kan
videre bygge på avtale eller sedvane (kutyme).
Utvalget foreslår regler om avbestilling som går lenger
enn gjeldende kjøpslov. Før leveringforeslås det at kjøperen
skal ha rett til å avbestille mot en plikt til å betale
full erstatning til selgeren for det tapet han eller hun lider som
følge av avbestillingen. De unntakene fra retten til avbestilling
som i dag finnes i kjøpsloven § 52 annet
ledd (dvs. dersom avbrudd i tilvirkningen ville føre med
seg betydelig ulempe for selgeren eller risiko for at selgeren ikke
får dekket tap som følge av avbestillingen) opprettholdes
ikke.
Utvalget foreslår videre å lovfeste den såkalte
re integraregelen, dvs. at kjøperen gis en rett til å avbestille
(uten plikt til å betale erstatning). To vilkår
må i så fall være oppfylt: Det foreligger
særlige grunner for avbestillingen, og selgeren har ikke
innrettet seg etter avtalen. Utvalget peker på at utmålingen
av selgerens tap kan være vanskelig, og foreslår
derfor at partene kan avtale en normalerstatning (avbestillingsgebyr).
Når det gjelder situasjonen etter
at salgsgjenstanden er levert, går utvalget inn for
at kjøperen ikke skal ha noen alminnelig rett til avbestilling
eller retur.
Det er ulike syn på forslagene blant høringsinstansene.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om en generell adgang for forbrukerkjøperen
til å avbestille før levering (altså ikke
bare i tilvirkningskjøp), mot å betale erstatning
for den positive kontraktsinteressen. At unntakene i kjøpsloven § 52
ikke videreføres, har meget begrenset praktisk betydning.
Departementet går derimot ikke inn for å lovfeste et
alminnelig avtalerettslig prinsipp som re integraprinsippet spesielt
i forbrukerkjøpsloven. Det legges betydelig vekt på at
kjøperen kan komme til å legge mer i en slik bestemmelse
enn det som er meningen med den som en snever unntaksregel. Bestemmelsen åpner
også for et skjønn som kan være vanskelig å utøve
i enkelttilfeller.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om adgang til å avtale
normalerstatning (avbestillingsgebyr) ved avbestilling. Det har
ikke kommet innvendinger mot dette under høringen. Beløpet
må nødvendigvis bli sjablonmessig, men det ligger
en ytre ramme i at erstatningsbeløpet ikke må være
urimelig.
Departementet slutter seg videre til utvalgets vurdering om at
det ikke bør innføres noen generell retur- eller
avbestillingsadgang for gjenstander som er
levert. Av opplysningshensyn har utvalget likevel foreslått
en bestemmelse som gir oversikt over øvrige grunnlag som
kan gi kjøperen rett til tilbakelevering uten betalingsplikt.
Departementet har vært i tvil om en slik bestemmelse er
hensiktsmessig. men er kommet til at dette kan ha sin funksjon,
jf. lovutkastet § 42.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte
reglene om avbestilling i forbrukerkjøpsloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
det er en fare for at forslaget til ny forbrukerkjøpslov
sammen med nåværende angrerettlov vil kunne slå uheldig
ut for noen bransjer. Noen bransjer leverer varen i deler, og leveringen
av hele varen kan gå over flere år. Dette gjelder
blant annet forlagsbransjen, der bokverk/serier gis ut
i bind som for eksempel kan komme ut en gang i året. Dagens
regler innebærer at angrefristen først begynner å løpe
når hele verket er levert. Flertallet mener
reglene om fristberegning i slike tilfeller kan få store
konsekvenser, ikke bare for forlagene, men også for forbrukerne
ved at forlagene ikke lenger påtar seg den oppgaven det
er å gi ut bokverk. Flertallet viser til at
svært mange av de som kjøper slike verk, bor i
distrikts-Norge, og at det vil være uheldig om dette tilbudet
ble svekket.
Angrerettloven trådte i kraft 1. mai 2001. Flertallet ber
Regjeringen utrede følgende forslag til lovendring i angrerettloven
om når angrefristen skal begynne å løpe
ved kjøp av bokverk:
"Ved kjøp av bokverk bestående av flere bind
der det er avtalt at bokverket leveres som delleveranser over tid,
begynner fristen å løpe når forbrukeren
har mottatt ett bind, forutsatt at bindet gjør det mulig
for forbrukeren å danne seg en oppfatning av hele varen."
Flertallet ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med et slikt forslag innen årsskiftet 2002-2003.
Flertallet ber Regjeringen vurdere om det er andre
forbrukerkjøp som rammes på tilsvarende måte som
bokverk, og i så fall om lovendringen bør gis
et videre virkeområde.
Det finnes i dag ikke generelle lovregler om rett for kjøperen
til å bytte en levert vare som
han eller hun ikke ønsker. Bytterett kan imidlertid avtales.
Dessuten kan bytterett ha sedvanerettslig grunnlag innen ulike bransjer.
Utvalget foreslår en rent opplysende bestemmelse som
viser tilulovfestede regler om bytterett:
"Kjøperen kan bytte tingen hvis bytterett må anses å være
avtalt eller følger av alminnelige rettsregler". Det foreslås
ikke å lovregulere vilkårene for når
forbrukerkjøperen bør ha rett til å bytte.
Forbrukerombudet og Forbrukerrådetgår
inn for en lovregulering av bytteretten.
Etter departementets oppfatning kunne det for enkelte bransjer
ligge til rette for mer alminnelige regler om bytterett. I andre
bransjer er det imidlertid klart at det ikke er naturlig å lovfeste
en slik rett. En slik regel vil måtte inneholde skjønnsmessige
unntak og kunne lett gi opphav til konflikter. Departementet er
etter dette kommet til at det ikke bør innføres
generelle lovregler om rett til å bytte leverte varer i
forbrukerkjøpsloven. Utvalgets forslag til en opplysende
bestemmelse om bytterett følges opp i lovutkastet § 42
tredje ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
verken utvalget eller departementet mener det er behov for å lovfeste
reglene om bytterett. Retten til å bytte en vare kan avtales
eller kan ha sedvanerettslig grunnlag innen ulike bransjer. Flertallet viser
til at det å bytte en vare er mer kurant i noen bransjer
enn i andre, og ser det som uheldig dersom en lovfesting av bytteretten
ville medføre et økt antall konflikter mellom
forbruker og næringsdrivende.
Forbrukerkjøputvalget hadde inntrykk av at det i de
fleste bransjer praktiseres en bytterett som er tilfredsstillende
sett fra forbrukerens synspunkt, og flertallet mener
dette synet fortsatt er representativt.
Flertallet viser til at det oppstår mange
vanskelige avgrensninger ved å innføre en deklaratorisk regel
om bytterett. Må det for eksempel inngås skriftlig
avtale mellom selger og forbruker om at bytterettregelen ikke skal
gjelde, eller er det tilstrekkelig at selger gir muntlig uttrykk
for det? Er det tilstrekkelig at selger gir generelt uttrykk for
at bytteretten ikke gjelder, eller må det gjøres
ved hvert enkelt salg? Hvilke vilkår skal foreligge for
at forbrukeren skal ha en bytterett, og hva slags rettigheter gir
bytteretten forbrukeren? Skal det settes visse vilkår som
må oppfylles før noe kan regnes som en "tilgodelapp"?
Flertallet mener det er betenkelig å innføre
bestemmelser om bytterett for alle bransjer uten at de har hatt
mulighet til å uttale seg om forslaget. Flertallet støtter
departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, mener det nå bør
lovfestes en rett til bytting av varer mot penger eller annen vare
selv om varen ikke har noen mangel. En slik bytterett er i dag vanlig
praksis hos flere detaljister for enkelte varegrupper. Det er likevel en
usikker rett, og flere selgere innrømmer ikke å la kjøper
bytte. Ved særlig aggressiv markedsføring vil det
være rimelig å la kunden få anledning
til å ombestemme seg i det minste i forhold til hvilken
vare han har kjøpt.
Det er gjerne to spørsmål som skaper problemer
i forhold til bytteretten. Det første er hva som er forbrukerens
krav dersom bytterett er avtalt. Det andre er om bytterett gjelder
på bakgrunn av sedvane i de tilfeller hvor bytterett ikke
er avtalt. Særlig det siste spørsmålet
er det vanskelig å svare på for en del bransjers
vedkommende. Resultatet er at forbrukeren handler i den tro at det
gjelder en bytterett, mens selgeren hevder at noen slik bytterett
ikke foreligger og henviser til kjøpsloven. Videre varierer
bytteretten også i innhold fra bransje til bransje eller
fra butikk til butikk, slik at innholdet i bytteretten i mange tilfeller
framstår som uklar for forbrukeren.
Så lenge avtalepartnerne kan avtale noe annet, vil disse
medlemmer foreslå en generell bytterett som utgangspunkt
i forbrukerkjøp.
Ved tilvirkningskjøp avgrenses bytteretten så lenge
tilvirkningen er spesiell for kjøperen og særlig
tilpasset ham. Ved tilvirkningsprodukter som kan brukes i salg generelt,
bør det etter disse medlemmers oppfatning
gjelde en alminnelig bytterett så sant ikke annet er avtalt.
Ved at reglene om bytting gjøres deklaratoriske, fordrer
dette at selger sikrer seg notoritet for at annet er avtalt. Det
må etter disse medlemmers oppfatning være
selger som har bevisbyrden for at noe annet enn en bytterett er
avtalt.
Disse medlemmer vil etter dette foreslå følgende
endring av § 42:
"§ 42, overskriften, skal lyde:
§ 42 Retur etter levering. Bytterett.
§ 42, tredje ledd skal lyde:
Dersom ikke annet er avtalt, har forbrukeren rett til å bytte
tingen innen 14 dager etter at tingen er levert. Ved bytte kan forbrukeren
velge mellom en annen ting med verdi tilsvarende kjøpesummen
eller rett til tilsvarende prisreduksjon ved annet kjøp
hos selger innen ett år fra tingen er levert tilbake (tilgodelapp). Forbrukeren
kan likevel ikke bytte tingen dersom bytte vil være uforenlig
med tingens beskaffenhet, føre til verdiforringelse eller
innebære en urimelig kostnad for selgeren. Det samme gjelder
dersom tingen er ervervet ved auksjon eller er tilvirket eller bestilt
spesielt for kjøperen."
Kjøpslovens utgangspunkt er at partene fritt kan avtale
varens egenskaper. I § 17 oppstilles krav til salgsgjenstandens
egenskaper som gjelder dersom ikke annet er avtalt.
Kjøpsloven § 18 har bestemmelser som
innebærer at det foreligger en mangel dersom tingen ikke
svarer til opplysninger som selgeren har gitt om tingen, og som
kan antas å ha innvirket på kjøpet. Selgerens
risiko omfatter også opplysninger som andre har gitt på vegne
av selgeren eller tidligere salgsledd.
Kjøpsloven inneholder i dag ingen alminnelig bestemmelse
om plikt for selgeren til å opplyse
om visse egenskaper ved salgsgjenstanden med den virkningen at forsømmelse
av opplysningsplikten ville innebære en mangel. Lovens § 19
gir imidlertid særlige bestemmelser om mangelsvurderingen
i tilfeller hvor selgeren har solgt tingen "som den er" eller med
lignende alminnelig forbehold. Visse forhold vil til tross for forbeholdet
alltid være en mangel.
Kjøpsloven § 20 bestemmer at en kjøper
som på avtaletiden kjente eller måtte kjenne til
et forhold som ellers ville utgjøre en mangel, ikke kan
gjøre forholdet gjeldende som en mangel. Hvis kjøperen
før kjøpet har undersøkt tingen, eller
uten rimelig grunn har unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring
om dette, kan kjøperen ikke gjøre gjeldende som
mangel noe han eller hun burde ha oppdaget, med mindre selgeren
har handlet grovt uaktsomt eller i strid med redelighet og god tro.
Kjøperen kan heller ikke gjøre gjeldende mangelskrav
dersom mangelen skyldes kjøperens egne forhold.
Utvalget foreslår i det vesentlige å videreføre
dagens regulering av når det foreligger en kjøpsrettslig mangel.
Det er imidlertid utvalgets syn at forbrukerkjøpsloven
bør inneholde generelle regler
om opplysningsplikt, og ikke begrenses til "som den er"-kjøp.
I forhold til reglene i § 19, skal det ikke lenger
være noe krav om at det dreier seg om opplysninger om "vesentlige"
forhold. Videre foreslås det at også opplysninger om
forhold ved tingen som selgeren burde kjenne
til - ikke bare forhold han "måtte" kjenne til - skal være omfattet.
Utvalget foreslår dessuten at de særlige bestemmelsene
om hva som skal regnes som en mangel ved "som den er"-kjøp
videreføres.
Dessuten foreslår utvalget to nye lovfestede grunnlag
for å konstatere om det foreligger en mangel. For det første
skal varen svare til det som kjøperen har grunn til å forvente.
For det andre skal tingen anses å ha en mangel dersom selgeren
har forsømt å gi nødvendige opplysninger
om tingen. Reglene i § 20 om virkningene av at
kjøper har undersøkt tingen før kjøpet
foreslås ikke videreført.
Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2 har bestemmelser
som skal bidra til å klarlegge når det foreligger en
mangel ved varen. Her slås fast at selgeren må levere
forbrukeren avtalemessig vare, og det gis en presumsjonsbestemmelse
som skal lette anvendelsen av prinsippet om avtalemessighet ved
at det regnes opp nærmere angitte krav til salgsgjenstanden.
Artikkel 2 begrenser videre adgangen til å pålegge
kjøperen risikoen for dennes uaktsomme uvitenhet om egenskaper ved
salgsgjenstanden.
I direktivet artikkel 5 nr. 3 fastsettes det at med mindre noe
annet blir bevist, skal manglende avtalemessighet som viser seg
innen seks måneder etter at varen er levert, presumeres å ha
foreligget på leveringstidspunktet, unntatt dersom denne
formodning er uforenlig med varens eller den manglende avtalemessighetens
art.
Departementet stilte i høringsbrevet spørsmålet om
det er mulig å beholde dagens system hvor kjøpsloven
positivt definerer når det foreligger en mangel, i motsetning
til direktivets system med presumsjonen for når varen er
avtalemessig. Etter departementets syn er det mulig å beholde
dagens system.
Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot at
definisjonen av mangler bygges opp etter mønster av gjeldende
ordning. Det er ulike syn på hvordan direktivets artikkel
5 nr. 3 bør gjennomføres.
Departementet foreslår en bestemmelse som inneholder
grunnleggende krav til tingens egenskaper (§ 15),
samt en egen bestemmelse om når det anses å foreligge
en mangel (§ 16). Bestemmelsen om tingens egenskaper
bygger på kjøpslovens § 17,
men innebærer visse utvidelser. I forhold til utvalgets
utkast er det foretatt visse justeringer, særlig på bakgrunn
av forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 2.
Departementet er enig med utvalget i at lovens bestemmelser om
opplysningsplikt ikke bør være begrenset til kjøp
hvor det er tatt "som den er"-forbehold. Departementet følger
derfor opp utvalgets forslag til en generell bestemmelse om opplysningsplikt for
selgeren. Departementet foreslår i likhet med utvalget å videreføre
bestemmelsen i kjøpsloven § 20 om at
kjøperen ikke kan gjøre gjeldende som mangel noe
han eller hun kjente eller måtte kjenne til, men går ikke
inn for å endre ordlyden slik utvalget foreslår. Regelen
i § 20 om kjøperens forundersøkelse
videreføres ikke.
I kjøpsloven § 41 er det gitt særlige
bestemmelser om rettsmangler og tilfeller hvor en tredjeperson har immaterielle
rettigheter knyttet til tingen. Utvalget foreslo at denne bestemmelsen
skulle gjelde gjennom den generelle henvisningen til kjøpsloven.
Det fremgår av departementets lovforslag § 15
at rettsmangler kan utgjøre en kjøpsrettslig mangel.
De særlige reglene om krav fra en tredjeperson som bygger
på immaterialrett videreføres ikke. Disse forhold
løses dermed av de alminnelige reglene om virkninger av
at det foreligger mangel.
Utvalget har foreslått at man ved bedømmelsen
av om det foreligger en mangel skal legge til grunn tidspunktet
for risikoens overgang. Departementet slutter seg til dette. Kjøperen
vil som utgangspunkt ha bevisbyrden for om en feil forelå allerede
ved risikoens overgang.
Departementet mener at det bør gis en egen lovbestemmelse
som bygger på forbrukerkjøspdirektivet artikkel
5 nr. 3, med en seksmåneders presumsjonsregel for at mangelen
var til stede ved risikoens overgang, jf. utkastet § 18,
annet ledd. Flere høringsinstanser mener at lovregelen
bør ha en lengre frist enn seks måneder. Etter
departementets oppfatning er det imidletid ikke grunnlag for det.
Direktivets regler om garantier foreslås dels gjennomført
i markedsføringsloven, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001-2002).
Av hensyn til en tydelig gjennomføring av direktivet, bør
det også gis en regel om garantier i forbrukerkjøpsloven,
jf. utkastet § 18. Bestemmelsen er i samsvar med
gjeldende rett. Departementet går i motsetning til Forbrukerrådet
ikke på det nåværende tidspunkt inn for å regulere
nærmere virkningene av at det er gitt en garanti.
Når det gjelder generelle forbehold av typen
"som den er", viser komiteen til merknadene nedenfor under
pkt. 3.13. Komiteen slutter seg for øvrig
til departementets forslag når det gjelder bestemmelsene i §§ 15
og 16.
Komiteen er av den oppfatning at den foreslåtte lovteksten
i forslaget § 18 andre ledd lett kan feiltolkes
antitetisk av selger, dvs. at mangel som viser seg etter 6 måneder
som utgangspunkt ikke anses å ha vært der ved
levering. Komiteen vil med dette presisere at en
slik tolkning ikke lovlig kan finne sted.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke
at garantibegrepet i forbrukerkjøp i stor grad har forvirret forbrukeren
og i flere tilfeller innskrenket rettighetene ut fra kjøpslovgivningen. Flertallet ønsker
derfor en klargjøring av garantibegrepet, og at det knyttes klare
rettsvirkninger til dette når det tas i bruk.
Sverige har bestemmelser om garantier i sin konsumentkjøpslov.
Bestemmelsen i Svensk konsumentköplag (§ 21)
lyder:
"Har säljaren eller någon annan
för hans räkning genom en garanti eller liknande
utfästelse åtagit sig att under en viss tid svara
för varan eller en del därav eller för
en egenskap hos varan, skall fel anses föreligga, om varan
under den angivna tiden försämras i det avseende
som utfästelsen omfattar.
Första
stycket gäller inte, om det görs sannolikt att försämringen
beror på en olyckshändelse eller därmed jämförlig
händelse eller på vanvård, onormalt brukande
eller något liknande förhållande på köparens
sida."
Bestemmelsen fastsetter at det foreligger en mangel dersom det
foreligger et brudd på garantien. Dette fører
igjen til at kjøperen kan gjøre alle mangelsbeføyelsene
gjeldende.
Flertallet er i utgangspunktet positiv til en
tilsvarende regel i den nye norske forbrukerkjøpsloven. Forslaget
fra departementet går ut på at garantien skal være
rettslig bindende på de vilkår som er gitt. Det
følger videre av forslaget at forbrukerkjøpsloven
ellers er ufravikelig, det vil si at en garanti som søker å frata forbrukeren
mangelsbeføyelser i reklamasjonsperioden ikke vil være
gyldig. Forbrukeren er således gitt ett visst vern ved
garantier. Videre vil reglene om bruk av garantier i markedsføringsloven
styrkes og til dels henge sammen med forbrukerkjøpslovens
regler. En regel som den svenske vil således ved første øyekast ha
mindre betydning i Norge. Det er imidlertid et poeng at markedsføringsloven
ikke gir sivilrettslige sanksjoner.
Flertallet ber Regjeringen ut fra ovennevnte komme
tilbake til Stortinget med forslag til bestemmelse vedrørende
garantier.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti er enig i at det er fornuftig å harmonisere
lovverket med forbrukerkjøpsdirektivets bestemmelser, og
støtter departementets forslag.
Etter kjøpsloven § 19 er det som utgangspunkt
tillatt å avtale at en ting selges "som den er" eller med lignende
alminnelige forbehold. Dersom en slik "som den er"-klausul tas på ordet,
vil kjøperen ikke kunne påberope seg noe som en
mangel. Kjøpsloven § 19 innebærer
imidlertid et minimumsvern for kjøperen ved at et generelt
forbehold bare har virkning innenfor de grensene som oppstilles
i paragrafen.
Utvalget foreslår å opprettholde ordningen
med en adgang til å ta "som den er"-forbehold.
Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 7 nr. 1 forbyr forhåndsavtaler
som direkte eller indirekte opphever eller begrenser kjøperens
rettigheter etter direktivet. Etter departementets oppfatning er
de resultatene kjøpsloven § 19 vil føre
til, i hovedsak i samsvar med direktivet. Departementet foreslo
i høringsnotatet å videreføre dagens
ordning også i forbrukerkjøpsloven.
Det er ulike syn blant høringsinstansene på departementets
forslag. Dette skyldes dels høringsinstansenes oppfatning
av hvordan direktivet skal forstås, og dels hensiktsmessigheten
ellers av dagens ordning.
Departementet mener fortsatt at det er hensiktsmessig å beholde
adgangen til å ta "som den er"-forbehold ved forbrukerkjøp,
men foreslår visse justeringer av reglene. Hensynet til
en lojal oppfølging av direktivet tilsier at kravet om
at tingen skal være i "vesentlig" dårligere stand
enn kjøperen hadde grunn til å regne med, sløyfes,
slik at det er tilstrekkelig for at bestemmelsen skal få anvendelse
at tingen er "i dårligere stand". Departementet foreslår
også ellers enkelte justeringer i lovteksten for å få frem
at kjøperen ikke må stille urealistiske forventninger
til gjenstander som er solgt "som den er", og at det også ved
bruk av slike forbehold må skje en konkret tolking av forbeholdet,
jf. lovutkastet § 17.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter
departementets synspunkt om at det er hensiktsmessig å beholde
adgang til å ta "som den er"-forbehold ved forbrukerkjøp,
og at bestemmelsen justeres slik at den blir i overensstemmelse med
forbrukerkjøpdirektivets bestemmelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at generelle ansvarsfraskrivelser
hvor selger fraskriver seg ansvar for mangler, særlig for
brukte gjenstander, er vanlig. Disse er søkt modifisert
gjennom kjøpsrettslig lovgivning og rettspraksis. Disse medlemmer er
av den oppfatning at selger som profesjonell har en plikt til å kjenne
sin vare, og at slike generelle klausuler helt bør settes
til side. Slike klausuler bidrar ofte til å undergrave
og tildekke selgers informasjonsplikt. "As is" bestemmelsene er
kun egnet til å forvirre aktørene i kjøpet.
Et klargjort ansvarsforhold tilsier derfor at slike klausuler avvikles. Disse
medlemmer mener også at dette skjerper opplysningsplikten
fra selger og begge parters undersøkelsesplikt.
Disse medlemmer mener bestemmelser som nevnt også kan
være i strid med EUs forbrukerkjøpsdirektiv artikkel
7 nr.1 om forbud mot direkte eller indirekte avtaler som opphever
kjøpers rettigheter.
Disse medlemmer er således enig med bl.a. forbrukertvistutvalget
som i høringen har hevdet at det ville være et
fremskritt å frata "som den er" klausuler rettslig virkning.
Det foreslås på denne bakgrunn
slik lovtekst i stedet for den foreslåtte § 17:
"§ 17 Ting solgt "som den er"
Avtale om at tingen er solgt "som den er" eller med lignende
alminnelig forbehold skal ikke tillegges vekt ved mangelsvurderingen."
Når det gjelder kjøpesummens
størrelse, kan kjøperen og selgeren som
utgangspunkt avtale denne, jf. kjøpsloven § 45.
Når kjøpesummen ikke er avtalt, skal kjøperen
betale gjengs pris for tingen. Dersom det ikke er en gjengs pris,
må kjøperen betale det som er rimelig med hensyn
til tingens art og godhet og forholdene ellers. I forbrukerkjøp
kan selgeren ikke kreve gebyr for utstedelse og sending av regning
i tillegg til kjøpesummen, med mindre det klart fremgår
at kjøpesummen forutsetter kontant betaling, men at det
likevel gis henstand. Etter kjøpsloven § 47
vil en kjøper bli bundet av oppført pris på regning
eller nota, dersom han ikke innen rimelig tid sier fra at han ikke
godtar den.
Når det gjelder betalingstid,
er det avtalefrihet etter gjeldende rett. I mangel av avtale skal
betaling skje ved påkrav, men ikke før tingen
leveres. Når det gjelder betalingssted,
er hovedregelen at selgeren skal ha betaling på sitt forretningssted.
Utvalget foreslår en viss forenkling når det
gjelder reglene om kjøperens betalingsplikt. Det foreslås
bl.a. en presisering om at også prisopplysninger som er
gitt av selgeren i annonser, utstillingstilbud og lignende kan være
bindende for selgeren. Videre foreslås at kjøpsloven § 47
ikke skal gjelde i forbrukerkjøp. Etter utvalgets oppfatning
bør ikke en forbrukerkjøpers passivitet kunne
føre til at han eller hun må akseptere en pris
som er høyere enn det som ellers følger av reglene.
Utvalget foreslår videre en viss utvidelse av adgangen
til å kreve gebyr ved utstedelse og sending av regning,
idet det ikke skal være noen begrensning i hvilke tilfeller
det er adgang til å kreve faktureringsgebyr. Til gjengjeld
stilles det uttrykkelig krav om at en plikt til å betale
gebyr klart skal følge av avtalen.
Utvalget foreslår dessuten et alminnelig forbud mot
såkalte konverteringsklausuler. Kjøperen
skal ikke være bundet av en forhåndsavtale om
plikt til betaling på et bestemt tidspunkt uavhengig av
om selgeren oppfyller til rett tid. Dette er en nydanning sammenlignet
med gjeldende rett.
Høringsinstansene har i det vesentlige ikke hatt innvendinger
mot utvalgets forslag til regler om fastsettelse av kjøpesummen
og betalingssted, og departementet slutter seg i hovedsak til forslagene,
jf. lovforslaget §§ 37 og 39. Når
det gjelder betalingstid, er det enkelte merknader om forskuddsbetaling
fra høringsinstansene, jf. i proposisjonens pkt. 3.9. Departementet
følger opp utvalgets forslag også her, jf. lovutkastet § 38.
Hvis kjøper ikke betaler eller betaler for sent, kan selger
etter kjøpsloven § 52 fastholde
kjøpet og kreve at kjøperen betaler kjøpesummen,
så langt betalingen ikke hindres av visse forhold som er
regnet opp i bestemmelsen. Hvis tingen ennå ikke er levert,
taper selgeren sin rett til å kreve oppfyllelse om han
venter urimelig lenge med å fremme kravet.
Kjøpsloven § 54 gir selgeren rett
til å heve kjøpet på grunn
av forsinket betaling dersom kjøperens kontraktsbrudd er
vesentlig. Det kreves etter § 59 bokstav a at
selgeren i så fall gir kjøperen melding om hevingen
før han får vite om oppfyllelse fra kjøperens
side.
Selgeren kan kreve erstatning for
tap han lider som følge av forsinkelse fra kjøperens
side etter kjøpsloven § 57.
Utvalget foreslår ikke vesentlige endringer når
det gjelder bestemmelsene om betalingsforsinkelse, men mener heving
bør være avskåret etter at kjøperen
har betalt, uavhengig av selgerens kunnskap om betalingen.
Det har ikke kommet innholdsmessige merknader til disse bestemmelsene
under høringen, og departementet har i hovedsak fulgt opp
utvalgets forslag, jf. §§ 43 flg.
Etter kjøpsloven har kjøperen plikter utover å betale
kjøpesummen, jf. § 50. Kjøperen
skal yte slik medvirkning som det er rimelig å vente av
ham for at selgeren skal kunne oppfylle kjøpet, og overta
tingen ved å hente eller motta den. Kjøpsloven § 55
har bestemmelser om heving når kjøperen ikke medvirker slik
han eller hun er pliktig til etter avtalen. Kjøpsloven § 58
pålegger kjøperen en særlig opplysningsplikt om
hindring. § 59 bokstav b bestemmer at dersom kjøpesummen
er betalt, kan selgeren ikke heve kjøpet med mindre han
gir kjøperen melding om det innen rimelig tid etter at
han fikk eller burde ha fått kjennskap til kontraktsbruddet,
eller etter at en rimelig tilleggsfrist er gått ut.
Utvalget foreslår ikke egne regler om kjøperens medvirkningsplikt
og mottaksplikt i forbrukerkjøp. Bestemmelsene i kjøpsloven § 50
(og tilknyttede sanksjonsbestemmelser) vil likevel gjelde gjennom den
henvisningsbestemmelsen utvalget foreslår. Bestemmelsen
i kjøpsloven § 59 bokstav b om selgers plikt
til å gi melding foreslås utelatt i forbrukerkjøpsloven,
men utvalget fremhever at en plikt til å reklamere innen
rimelig tid vil følge av ulovfestet rett.
Høringsinstansene har ikke hatt innholdsmessige merknader
til utvalgets forslag, og departementet følger i det vesentlige
opp utvalgets forslag, jf. §§ 40 og 43.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte
reglene om kjøpers plikter.
Kjøpsloven § 32 krever at kjøperen
må reklamere til selgeren innen “rimelig tid” etter
at han oppdaget eller burde ha oppdaget en mangelfor
ikke å tape krav han har som følge av mangelen.
Unntak fra dette gjelder dersom selgeren har opptrådt grovt
uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og god
tro. Dette er en såkalt nøytral reklamasjon, dvs.
at det er tilstrekkelig at kjøperen angir at han vil gjøre
mangelen gjeldende; man trenger ikke angi hvilken mislighetsbeføyelse man
vil benytte. Kjøpsloven §§ 35
og 39 har imidlertid krav om spesifisert reklamasjondersom
kjøperen vil gjøre gjeldende krav om avhjelp (retting
eller omlevering) eller om heving. Etter kjøpsloven § 23
taper dessuten kjøperen sitt krav på oppfyllelse
dersom han venter urimelig lenge med å fremme kravet.
Utvalget går inn for at man fortsatt bør ha
en relativ reklamasjonsfrist, bl.a. under henvisning til internasjonale
regler. Hensynet til selgerens muligheter for å innrette
seg på en hensiktsmessig måte tilsier at også kravet
om spesifisert reklamasjon ved avhjelp og heving opprettholdes.
Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 5 nr. 2 bestemmer
at medlemsstatene kan fastsette at forbrukeren, for å benytte
seg av sine rettigheter, må underrette selgeren om den
manglende avtalemessigheten innen et tidsrom av to måneder
etter at vedkommende oppdaget den. Fristen kan settes lengre, men
ikke kortere. Etter departementets oppfatning er det noe tvilsomt om
direktivet tillater en ordning med krav til spesifisert reklamasjon.
Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre
forslaget om en relativ reklamasjonsfrist ved mangler, med det tillegget
at "fristen for å reklamere aldri kan være kortere
enn to måneder fra det tidspunkt kjøperen oppdaget
mangelen".
Under høringen i 1993/94 var det et klart flertall for å beholde
dagens ordning med relative reklamasjonsfrister. Under høringen
i 2000 går flere høringsinstanser inn for at det
settes en klar grense på to måneder for den relative
reklamasjonsfristen. Det er uenighet om forbrukerkjøpsdirektivet
er til hinder for at dagens ordning med spesifisert reklamasjon
kan beholdes.
Etter departementets syn er det klart at en forbrukerkjøpslov
bør inneholde regler om en relativ reklamasjonsfrist for
kjøperen. Denne fristen må som følge av
forbrukerkjøpsdirektivet være minst to måneder
etter at kjøper oppdaget mangelen. Loven bør i
tillegg inneholde en skjønnsmessig regel, slik at en kan
unngå urimeligheter ved en skarp frist, jf. utkastet § 27, første
ledd.
Departementet er dessuten kommet til at forbrukerkjøpsloven
ikke bør ha regler om spesifisert reklamasjon, verken ved
avhjelp eller heving. Dette er best i samsvar med de hensyn som
ligger bak direktivets regel om begrenset adgang til å fastsette
relative reklamasjonsfrister.
Etter gjeldende rett stilles det krav om at kjøperen må reklamere
innenfor visse lengstefrister ("absolutte reklamasjonsfrister")
for ikke å tape krav som følge av en mangel. Etter
kjøpsloven § 32 må kjøperen
som hovedregel reklamere senest innen to år etter at han
eller hun overtok tingen. For ting som er ment å vare vesentlig
lenger enn to år, er fristen likevel fem år i
forbrukerkjøp. 5-årsfristen kom inn i loven under
stortingsbehandlingen av kjøpsloven i 1988. Fristene avbrytes
ved at det gis en melding til selgeren, eventuelt til den som etter
avtale med selgeren har påtatt seg å avhjelpe
mangler. Reklamasjonsfristene gjelder ikke dersom selgeren har opptrådt
grovt uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og
god tro.
I tillegg til kjøpslovens absolutte reklamasjonsfrister
gjelder reglene i foreldelsesloven. Krav som følge av en
mangel kan etter disse reglene falle bort, som utgangspunkt tre år
etter at kontraktsbruddet inntrådte. Denne fristen kan
imidlertid forlenges i opptil 10 år ved kjøperens
unnskyldelige uvitenhet om kravet. I de fleste tilfeller vil foreldelseslovens
regler ikke få noen selvstendig betydning.
Utvalget drøfter spørsmålet om man
i en forbrukerkjøpslov bør utelate regler om absolutte
reklamasjonsfrister, med den virkningen at foreldelseslovens regler
blir bestemmende. Utvalgets konklusjon er at forbrukerkjøpsloven
ikke bør inneholde relger om absolutte reklamasjonsfrister.
Det er ikke rimelig at kjøperne skal være avskåret
fra å gjøre en mangel gjeldende bare fordi det
er gått lang tid etter kjøpet, og utvalget peker
også på at innføringen av femårsfristen har
hatt uheldige virkninger ved at mangelsspørsmålene
oftere kommer på spissen.
Etter forbrukerkjøpsdirektivet art. 5 nr. 1 kan ikke en
reklamasjonsfrist være kortere enn 2 år. I direktivet art.
7 nr. 1 gis en modifikasjon for brukte varer der minstefristen er
1 år.
Det ble i høringsnotatet ikke fremmet noen forslag til
endringer som følge av art. 5 nr. 1. Under høringen var
høringsinstansene sterkt delt i synet på om systemet
med absolutte reklamasjonsfrister bør beholdes i en forbrukerkjøpslov.
Flere høringsinstanser gikk inn for den mellomløsning å oppheve
femårsfristen, men å beholde toårsfristen.
Departementet mener at det isolert sett kan være gode
grunner som taler for at det ikke skal gjelde noen absolutt reklamasjonsfrist
i forbrukerkjøp. I motsatt retning legger imidlertid departementet
betydelig vekt på at Stortinget, i forbindelse med vedtakelsen
av bustadoppføringslova, forkastet departementets forslag om
en absolutt reklamasjonsfrist på ti år og i stedet
ga en femårsfrist. Selv om en overgang til foreldelseslovens
regler vil føre til et forenklet regelverk, innebærer
en slik endring også ulemper, bl.a. er reglene om fristavbrudd
i foreldelsesloven mer formelle enn etter kjøpsloven.
Departementets inntrykk er at ordningen med to- og femårsfrister
etter hvert er innarbeidet i praksis, og at en endring nå ville
skape mer forvirring enn oppklaring. Departementet går
etter dette inn for at kjøpslovens system med en to- og
en femår reklamasjonsfrist bør videreføres
i forbrukerkjøpsloven. Etter departementets oppfatning
er ikke direktivet art. 5 nr. 2 til hinder for å beholde
dagens løsning.
Fristavbrytende reklamasjon etter kjøpsloven er ikke
tilstrekkelig til å avbryte foreldelseslovens frister,
fordi foreldelseslovens krav til fristavbrytelse er langt mer formelle.
Under høringen i 1993/94 pekte bl.a. Forbrukerrådetpå det uheldige ved å ha
to regelsett.
Departementet bemerker at kjøperen kan tro at han har
gjort det som kreves fra hans side for å avbryte foreldelsesfristene,
når han har forholdt seg til kjøpslovens bestemmelser,
mens vilkårene i foreldelsesloven likevel ikke er oppfylt.
Det kan etter dette stilles spørsmål om rimeligheten
av dagens ordning. Dersom man skulle vurdere en lovendring i forhold
til forbrukerkjøpsloven, bør imidertid en endring
vurderes også for andre forbrukerforhold. Spørsmålet
må i så fall utredes nærmere.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg
departementets betraktninger rundt § 27, og viser
til side 182, 1. spalte, 2. avsnitt, der det står (sitat):
"Det er et vilkår at tingen er ment å vare
vesentlig lenger enn to år. Etter departementets oppfatning
er det ikke hensiktsmessig med en helt skarp tidsangivelse. En kan
likevel ta som utgangspunkt at for en vare eller deler som er ment å vare
om lag fire år, vil fem års fristen gjelde."
Flertalletmener at
denne paragrafen gir en ubalanse i forholdet mellom forbruker og
selger. Slik lovteksten er utformet, kan det tolkes som om forbrukeren
kan reklamere på en vare etter fem år dersom forventet
levetid er 3-4 år. Et slikt resultat vil etter flertallets
syn være urimelig.
Etter flertallets syn må reklamasjonsfristen
på 5 år gjelde gjenstander som har en beregnet
levetid på 5 år og mer. Flertallet ønsker
en videreføring av dagens lovgivning, men ber departementet
om å vurdere dette forholdet spesielt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti peker på at forbrukerkjøpsloven
slik den er foreslått, får et sett av frister
forbrukeren må forholde seg til. Det vil på den
ene side klargjøre og gi bedre lovteknikk. Dette vil igjen
kunne skape færre konflikter om faktum. Disse medlemmer bemerker
på den annen side at de foreslåtte reklamasjonsregler
inneholder så mange terskler og frister at de også er
vanskelige å forstå. Disse reglene skaper likevel
avklaring på en rekke felter hvor det ellers kunne blitt
tvister. Etter disse medlemmers oppfatning er det
ikke enkelt å forstå forskjellen på relative
og absolutte reklamasjonsfrister samtidig som en skal forholde seg
til både lovens frister og de frister som ofte gis i garantier.
Hensynet til bevismessighet og rettsteknikk har likevel gjort sitt
til at disse medlemmer har valgt å støtte
lovforslaget.
Den 5 års reklamasjonsfristen som er gitt enkelte varer
tiltres fra disse medlemmers side. Det bør likevel
ved vurderingen av hvilke varer som hører inn under 5-årsregelen
også tas hensyn til verdien av varen, og ikke isolert sett
bare varighet. Dette er jo to størrelser som ofte også henger
sammen.
Disse medlemmer viser til at mange konflikter
knyttet til kjøp dreier seg om produktet ved normal bruk
skal kunne holde i 2 eller 5 år. Disse medlemmer mener
den alminnelige oppfatning i gjeldende regelverk om dette, som i
stor grad videreføres i lovforslaget § 27,
ikke er godt nok kjent i befolkningen. Dette skyldes særlig
selgers markedsføring av garantier som tidsmessig ofte
ligger i underkant av de gjeldende preseptoriske forbrukervernbestemmelsene. Disse
medlemmer forventer derfor at departementet særlig
legger vekt på å kommunisere ut til forbrukerne
at mange produkter, som f.eks. mobiltelefoner, ved normal bruk skal
vare utover 2 år.
Dersom gjenstanden ikke blir levert eller blir levert for sent,
og dette ikke skyldes kjøperen eller forhold på hans
side, kan kjøperen etter gjeldende rett holde
tilbake kjøpesummen.
Kjøperens rett til å kreve
oppfyllelse ved selgerens forsinkelse fremgår av
kjøpsloven § 23. Retten gjelder ikke
dersom det foreligger en hindring som selgeren ikke kan overvinne,
eller dersom oppfyllelsen vil medføre så stor
ulempe eller kostnad for selgeren at det står i vesentlig
misforhold til kjøperens interesse i at selgeren oppfyller.
Kjøperen taper dessuten sin rett til oppfyllelse dersom
han venter urimelig lenge med å kreve oppfyllelse.
Etter kjøpsloven § 25 kan kjøperen heve kjøpet dersom forsinkelsen
medfører et vesentlig kontraktsbrudd. Hvis kjøper
har gitt selgeren en rimelig tilleggsfrist for å oppfylle,
kan han imidlertid heve før denne fristen er utløpt,
med mindre selgeren har sagt at han ikke vil oppfylle innen fristen.
Etter kjøpsloven § 24 mister kjøperen
retten til å heve dersom han ikke sier fra innen rimelig
tid etter at selgeren har spurt om han vil motta levering eller
sagt at levering skal skje innen en angitt tid. Kjøperen
kan heller ikke heve kjøpet med mindre han gir selgeren
melding om dette innen rimelig tid etter leveringen.
Ved kjøp av ting som skal tilvirkes særskilt
for kjøperen etter hans oppgaver eller ønsker
(tilvirkningskjøp), gir § 26
en særbestemmelse om høyere hevingsterskel. Dersom
selgeren ikke uten vesentlig tap kan disponere over tingen på annen
måte, kan kjøperen bare heve dersom forsinkelsen
medfører at kjøperens formål med kjøpet
blir vesentlig forfeilet.
Når det gjelder tilbakeholdsrett, og
adgangen til å kreve oppfyllelse,
er utvalgets vurdering at kjøpsloven i hovedsak er tilfredsstillende
også i forbrukerforhold. Utvalget foreslår imidlertid
en viss utvidelse av forbrukerkjøperens rett til heving, ved at det åpnes adgang
for å tillegge forbrukerkjøperens interesser større
vekt i vurderingen av om forsinkelsen er vesentlig.
Forbrukerombudetog Forbrukerrådetmener at hevingsterskelen bør
endres i samsvar med forbrukerkjøpsdirektivet artikkel
3 nr. 6 også ved forsinkelse (jf. pkt. 3.17 nedenfor om
mangler) selv om dette ikke er omfattet av direktivet. Andre instanser
går imot en endring av hevingsterskelen ved forsinkelse.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å opprettholde
den nåværende rettstilstanden når det gjelder
tilbakeholdsrett og rett til å kreve oppfyllelse. Når
det gjelder mangler, foreslår departementet at kjøperen
skal kunne heve med mindre mangelen er uvesentlig, jf. pkt. 3.17.
Etter departementets oppfatning er det imidlertid ønskelig å holde
på kravet om vesentlig kontraktsbrudd
for hevingsretten ved forsinkelse. Endringen som gjøres
for mangler er nødvendig for å oppfylle direktivet.
Dersom en generelt skulle endre hevingsterskelen, bør det
også vurderes for selgers del, og det ville svekke forbrukers
stilling.
Lovens kap. 10 gir enkelte fellesregler om heving og omlevering
(jf. pkt. 3.17). Det fremgår av lovforslaget § 50
at dersom selger skal tilbakebetale kjøpesummen, skal han
betale morarente fra den dag han mottok betalingen. Dette er i tråd
med dagens lov.
Komiteen er av den mening at forslaget
om at selger må svare morarenter av tilbakebetalt kjøpesum overfor
kjøper ved heving beregnet fra det tidspunkt kjøper
betalte gjenstanden (lovutkastet § 50 annet ledd),
er for strengt for selger. Komiteen mener det er
tilstrekkelig at selger pålegges morarenter fra det tidspunkt
mangelen manifesterer seg for kjøper og skaper en ulempe
for ham. Rettsteknisk er den enkleste løsning å velge
tidspunktet for reklamasjonen.
Ved denne beregningsmåten mener komiteen man
også til en viss grad tar hensyn til den bruksfordel kjøper
har hatt av gjenstanden frem til mangelen ble kjent for ham. I de
tilfeller selgeren blir avkrevet vederlag, jf. § 50
første ledd, bør kjøper etter komiteens mening
innrømmes morarenter fra det tidspunkt kjøperen
betalte. Dette vil etter komiteens oppfatning også bidra
til å stimulere partene til et enklere hevingsoppgjør,
og til at man i flere tilfeller unnlater å gjøre
nyttekrav gjeldende.
Komiteen foreslår derfor slikt annet
ledd i § 50:
"Dersom selgeren skal betale kjøpesummen tilbake, plikter
selgeren å betale renter etter lov 17. desember
1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. fra den dag forbrukeren
reklamerte på mangelen. Dersom forbrukeren avkreves vederlag
for nytten av gjenstanden etter første ledd, plikter selgeren
likevel å betale slik rente fra den dag selgeren mottok
betalingen."
Etter kjøpsloven § 42 kan en kjøper
som har krav som følge av mangler ved salgsgjenstanden holde tilbake så mye av kjøpesummen
som vil sikre at han får kravet dekket.
Kjøpsloven § 34 gir regler om kjøperens
rett til avhjelp, dvs. retting og omlevering dersom
det foreligger en mangel ved salgsgjenstanden. Etter kjøpsloven § 34
kan kjøperen kreve at selgeren for egen regning retter
en mangel dersom dette kan skje uten å volde selgeren urimelig
kostnad eller ulempe. Kjøperen kan i stedet for retting
kreve omlevering, men det kreves da at mangelen er vesentlig. Kjøperen
har likevel ikke rett til omlevering dersom det foreligger en hindring
som selgeren ikke kan overvinne, eller dersom en oppfyllelse vil
medføre så stor ulempe eller kostnad for selgeren
at det står i vesentlig misforhold til kjøperens
interesse i at selgeren oppfyller. Omlevering kan heller ikke kreves
når kjøpet gjelder en ting som har slike egenskaper
at den ut fra partenes forutsetninger ikke med rimelighet kan erstattes
med en annen.
Kjøperen har rett til å kreve erstatning for
sine forsvarlige utgifter ved å få en mangel rettet
dersom selgeren ikke oppfyller sin plikt til å rette eller
omlevere.
Kjøpsloven § 36 gir for øvrig
selgeren en rett til å rette eller omlevere i visse tilfeller
hvor kjøperen ikke krever det. Betydningen av denne bestemmelsen
er at selgeren ved å tilby retting eller omlevering kan
avskjære kjøperens rett til å kreve prisavslag
eller heving (selgers defensive avhjelpsrett). Hvis selgeren spør om
kjøperen vil godta hans tilbud om retting eller omlevering,
eller selgeren underretter kjøperen om at han vil rette
eller omlevere innen en angitt tid, og kjøperen ikke svarer
innen rimelig tid, kan selgeren foreta rettingen mv. innen den angitte
tid.
Dersom retting eller omlevering ikke kommer på tale
eller ikke blir foretatt innen rimelig tid etter at kjøperen
har klaget over mangelen, kan kjøperen på visse vilkår
kreve prisavslag eller heve kjøpet.
Prisavslag utmåles som en prosentvis andel av kjøpesummen. Det
er et vilkår for prisavslag at tingens økonomiske verdi
blir redusert som følge av mangelen.
Utvalget foreslår regler om avhjelpsom
bygger på de samme hovedprinsippene som kjøpslovens
ordning, og en presisering av reglene om tilbakeholdsrett.
Kjøperens krav på omlevering foreslås
utvidet, ved at det ikke ubetinget stilles krav om at vilkårene for
heving er oppfylt. Også ellers skal kjøperen kunne kreve
omlevering, forutsatt at dette kan skje uten å volde selgeren
urimelig kostnad eller ulempe. Utvalget foreslår videre
utvidelser og presiseringer av kjøperens rett til å kreve
erstattet sine forsvarlige utgifter til retting et
annet sted enn hos selgeren. Det foreslås også en
bestemmelse om at selgeren bare har adgang til å kreve
vederlag for reparasjon som er foretatt uten at det forelå noen
mangel, dersom selgeren har gjort kjøperen uttrykkelig
oppmerksom på at han må dekke kostnadene. Utvalget
foreslår flere presiseringer og utvidelser av kjøperens
rettigheter i forbindelse med selgerens avhjelp, bl.a. skal selgeren
normalt ikke ha mer enn to avhjelpsforsøk. Kjøperen
har videre rett til en erstatningsgjenstand fra selgeren dersom
han i mer enn en uke blir avskåret fra å bruke
tingen.
Når det gjelder kjøperens rett til prisavslag, foreslår utvalget
bestemmelser som innholdsmessig svarer til kjøpslovens
ordning.
Utvalgets forslag til bestemmelse om kjøperens rett
til heving som følge av mangler
innebærer endringer på to punkter i forhold til
kjøpsloven. For det første foreslås det
at det tas inn en uttrykkelig bestemmelse om at det ved vurderingen
av om mangelen er vesentlig, særlig skal legges vekt på mangelens
betydning for kjøperen. For det annet foreslås
det å innføre en særlig hevingsterskel
i tilvirkningskjøp, ved at slike kjøp bare kan
heves dersom mangelen medfører at kjøperens formål
med kjøpet blir vesentlig forfeilet, jf. tilsvarende regel
ved heving pga. forsinkelse.
Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 3 legger opp til et
trinnvis system når det gjelder mangelsbeføyelsene. I
første omgang kan kjøperen velge mellom retting
eller omlevering dersom den aktuelle beføyelsen ikke er urimelig
eller uforholdsmessig. Dersom kjøperen ikke har rett til
retting eller omlevering, eller dette ikke skjer på de
vilkårene direktivet ellers stiller opp, har kjøperen
i stedet rett til prisavslag eller heving. Departementet legger
til grunn at direktivet forutsetter at kjøperen skal ha
rett til prisavslag uten at det kan oppstilles noe vilkår
om at mangelen skal ha redusert salgsgjenstandens verdi, selv om
det er usikkert om direktivet må forstås så strengt.
Retting eller omlevering skal fullføres innen rimelig
tid og uten vesentlig ulempe for forbrukeren. Etter departementets
oppfatning er det forsvarlig å tolke direktivet slik at
en kan beholde regler om selgerens defensive avhjelpsrett.
På bakgrunn av direktivet foreslo departementet i høringsnotatet
2000 flere endringer i reglene om retting og avhjelp sammenlignet
med forslaget fra utvalget. Det er ulike syn på forslagene
fra hhv. utvalget og departementet blant høringsinstansene.
Når det gjelder tilbakeholdsrett,
slutter departementet seg til realiteten i utvalgets forslag hvor
det i lovteksten presiseres at det er et visst slingringsmonn for
forbrukerkjøperen med hensyn til det beløpet kjøperen
gis rett til å holde tilbake uten risiko for å bli
pålagt å betale forsinkelsesrenter.
Når det gjelder kjøperens rett til avhjelp, foreslår departementet
viktige endringer, først og fremst på grunn av
direktivet artikkel 3 nr. 3. Departementet går således
inn for at kjøperen som utgangspunkt har rett til å velge
mellom retting og omlevering dersom det foreligger en mangel ved
salgsgjenstanden. Selgeren fritas imidlertid fra plikten til å rette
i tilfeller hvor kjøperens valg er umulig å gjennomføre
eller volder selgeren urimelige kostnader. Selgeren vil etter forslaget
ikke lenger kunne fritas fra rettingsplikten i tilfeller hvor retting
bare påfører ham urimelige ulemper.
I samsvar med direktivet har departementet i lovforslaget § 29
regnet opp momenter som er relevante i vurderingen av om kostnadene
er urimelige. Det skal ikke lenger være et vilkår
for rett til å kreve omlevering, at mangelen er vesentlig.
Etter utvalgets forslag skulle kjøperen etter en forholdsmessighetsvurdering
kunne kreve omlevering selv om det vil innebære en urimelig
kostnad eller ulempe for selgeren, så lenge hevingsvilkårene
var oppfylt. Departementet ser ikke tilstrekkelig grunn til at det
bør gjelde en slik subsidiær regel.
Departementets forslag til bestemmelser om selgerens
defensive avhjelpsrett avviker fra kjøpsloven § 36
og forslaget fra utvalget. Bakgrunnen for dette er i det vesentlige
forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 3 nr. 5. Etter departementets
oppfatning bør selgerens defensive avhjelpsrett for det
første gjelde i tilfeller hvor kjøperen har krav
på retting eller omlevering, og ellers hvis avhjelp kan
skje innen rimelig tid og uten vesentlig ulempe for kjøperen.
Det kreves videre at selgeren "uten opphold" må tilby vedkommende
beføyelse. Det kreves samtidig at selgerens defensive avhjelp
skal skje uten risiko for at kjøperen ikke får
dekket sine utlegg, men kjøper har likevel en viss medvirkningsplikt.
Reglene som fremgår av utkastet § 30,
innebærer en styrking av kjøperens stilling.
Utvalget foreslår en fiksering av antall avhjelpsforsøk
fra selger til to, med unntak dersom særlige grunner gjør
at fortsatt avhjelp er rimelig. Forslaget har fått en noe
blandet mottakelse blant høringsinstansene, men på bakgrunn
av behovet for regler som er enkle å praktisere, følger
departementet opp forslaget.
Utvalget foreslår en rett for kjøperen
til å få en erstatningsgjenstand dersom
selgerens avhjelp vil medføre at kjøperen i mer
enn en uke vil bli avskåret fra å bruke tingen.
Så skjønnsmessig utformet som utvalgets forslag
er, kan det ikke utelukkes at bestemmelsen vil kunne skape konflikter
mellom kjøperen og selgeren. Departementet legger imidlertid
bl.a. vekt på at det foreligger et kontraktsbrudd som selgeren
bærer risikoen for, og følger under tvil opp utvalgets
forslag.
Utvalget foreslår videre at det gis særskilte
bestemmelser om kjøperens plikt til å dekke
utgifter til undersøkelse og reparasjon i tilfeller hvor
det viser seg at det ikke foreligger noen mangel ved salgsgjenstanden.
Departementet har tatt inn en slik bestemmelse i lovforslaget § 30
fjerde ledd. Selger kan bare kreve betaling for nødvendige
undersøkelsesutgifter dersom han har gjort kjøper
uttrykkelig oppmerksom på at kjøper må betale
slike kostnader.
Utvalget foreslår en rett for kjøperen
til å få erstattet sine forsvarlige utgifter til
retting et annet sted enn hos selgeren i fire nærmere
oppregnede situasjoner. Denne særreguleringen kan ha en
viss informasjonsverdi, men departementet peker på at forslaget legger
opp til skjønnsmessige vurderinger, og at bestemmelsen
er nokså komplisert. Departementet mener at det ikke er
tilstrekkelig grunn til å opprettholde særlige
bestemmelser om dette og viser til at selger etter forslaget får
et rent objektivt erstatningsansvar ved mangler.
Kjøpslovens regler om prisavslag fungerer
etter departementets oppfatning i hovedsak tilfredsstillende. Direktivets
krav om at kjøperen alltid skal ha rett til et passende
prisavslag, jf. artikkel 3 nr. 5, skaper imidlertid tvil om det
er mulig å opprettholde reduksjon av salgsgjenstandens
verdi som et vilkår for prisavslag. Etter departementets
oppfatning bør prisavslaget som den store hovedregel utmåles
som i dag. Det foreslås likevel en snever unntaksregel
om rett til prisavslag uten at det påvises verdireduksjon
dersom det foreligger “særlige grunner” for å fravike
hovedregelen. I så fall skal prisavslaget settes lik mangelens
betydning for kjøperen.
Departementet legger til grunn at forbrukerkjøpsdirektivet
gjør det nødvendig å endre terskelen
for heving sammenlignet med kjøpsloven,
og at utvalgets forslag til en særlig bestemmelse om heving
i tilvirkningskjøp ikke kan følges opp.
Utvalgets forslag ville for øvrig samlet sett kunne gi
uttrykk for en lavere hevingsterskel enn departementet mener er ønskelig.
I lovforslaget § 32 er derfor utvalgets forslag
om at man ved vurderingen av om en mangel er vesentlig, særlig skal
vektlegge mangelens betydning for kjøper, ikke fulgt opp.
Når varen eller leveringen av denne er mangelfull, har
kunden flere sanksjonsmuligheter. Komiteen støtter
de mangelssanksjoner loven stiller opp, og mener dette er nødvendig
i det marked forbrukeren beveger seg i. Komiteen er
enig i de regler som angir når mangelen er tilstede, og
også i de regler som gjør det lettere for forbruker å påstå og
få gjennomslag for at varen er mangelfull.
Når det gjelder selgers plikt til å betale
renter av kjøpesummen ved heving, viser komiteen til
sine merknader under pkt. 3.16. ovenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
forslaget om ny lov om forbrukerkjøp skal dekke mange forskjellige
typer kjøp og situasjoner. Flertallet støtter
forslaget om at forbrukeren skal ha rett til erstatningsgjenstand
dersom selger skal avhjelpe en mangel eller foreta en omlevering.
En del næringsdrivende vil måtte bestille reservedeler
eller tilsvarende vare fra utlandet før avhjelping eller
omlevering kan foretas.
Flertallet viser til at det nok i noen tilfeller
kan være problematisk for selger å få foretatt
oppretting i løpet av 7 dager. Samtidig er det også viktig å ivareta hensynet
til forbrukeren, og flertallet støtter derfor departementets
forslag.
Flertalleter bekymret
for at forbrukerkjøpsloven på flere områder
kan bidra til at det kan oppstå et miljøproblem,
for eksempel ved skroting av hvite- og brunevarer. Den foreslåtte
bestemmelsen i § 29 som gir forbrukeren rett til å kreve
ny vare, kan være med på å styrke "bruk-og
kast-mentaliteten" i samfunnet, noe flertallet ville
se på som uheldig.
Flertallet mener det er viktig å ta hensyn
til miljøkonsekvensene av lovforslaget. Dersom selger har
mulighet til å rette ved første gangs reklamasjon, kan
dette være med på å redusere antall varer
som skrotes/ødelegges unødvendig. Det
må være et mål at flest mulig gjenstander
repareres, slik at de kan nyttes lenger. Flertallet mener
man bør legge særlig vekt på hensynet
til en miljøvennlig praktisering av forbrukerkjøpsloven,
og fremmer derfor følgende forslag til en endring i § 29
annet ledd:
"Ved avgjørelsen av om kostnadene er urimelige etter
første ledd, annet punktum, skal det legges særlig vekt på verdien
av en mangelfri ting, mangelens betydning og om andre beføyelser
kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for forbrukeren."
For øvrig støtter flertallet departementets
forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti er enig i den styrking som finner
sted i vernet av forbrukere ved at forbrukeren kan velge mellom
retting eller omlevering når salgsgjenstanden er mangelfull.
Selgeren skal ikke kunne kreve omlevering når kjøper ønsker
retting, eller omvendt. Bare i enkelte tilfeller hvor det overfor
selger virker urimelig eller umulig å kreve avhjelp, kan
selger motsette seg dette.
Disse medlemmer er enig i at forbrukers krav om
omlevering eller retting ikke kan imøtegås ved
levering av mangelfull gjenstand.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag om endring i § 29 annet ledd i samsvar
med forslaget i proposisjonen:
"§ 29 annet ledd skal lyde:
Ved avgjørelsen av om kostnadene er urimelige etter
første ledd annet punktum, skal det legges vekt på verdien
av en mangelfri ting, mangelens betydning og om andre beføyelser
kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for forbrukeren."
Kjøpslovens hovedgrunnlag for selgerens ansvar både
ved forsinkelse og mangler, er kontrollansvaret. Kontrollansvaret
innebærer at kjøper skal ha erstattet det tap
han eller hun lider som følge av selgerens kontraktsbrudd,
med mindre oppfyllelse hindres av forhold som er utenfor selgers
kontroll og selger ikke med rimelighet kunne ventes å ha
tatt hindringen i betraktning på avtaletiden eller unngå følgene
av den. Når vilkårene for ansvar etter kontrollansvarsregelen er
oppfylt, hefter selgeren for kjøperens direkte økonomiske
tap som følge av kontraktsbruddet. Dersom kjøperens
indirekte tap skal dekkes, må det i utgangspunktet foreligge
et annet ansvarsgrunnlag (for eksempel skyld). Selgeren hefter også for
visse tredjepersoner, for eksempel leverandør som selgeren
har brukt. I særlige unntakstilfeller kan selgerens ansvar lempes
etter en skjønnsmessig vurdering.
Selgeren har etter kjøpsloven også ansvar for
såkalte produktskader. Ansvaret er imidlertid begrenset ved
at tap som følge av en skade på annet enn salgstingen
selv eller gjenstander som den brukes til framstilling av, eller
som har nær og direkte sammenheng med dens forutsatte bruk,
som utgangspunkt regnes som et indirekte tap.
Kjøpsloven § 41 pålegger
selgeren et rent objektivt erstatningsansvar for tap som følge
av en rettsmangel som forelå ved kjøpet, og som
kjøperen verken kjente til eller burde ha kjent til. Dette
ansvaret omfatter også indirekte tap.
Utvalget mener at et rent objektivt ansvar vil være for
strengt i forsinkelsestilfellene, men går inn for at ansvaret
gjøres rent objektivt i mangelstilfellene. Når det
gjelder utmåling av erstatning, går utvalget inn
for å oppheve skillet mellom direkte og indirekte tap,
og det skal ikke lenger være adgang for selgeren til å fraskrive
seg ansvaret for indirekte tap.
Rekkevidden av selgerens ansvar for såkalte produktskader
presiseres, og det foreslås dessuten en særlig
regressrett for selgeren mot produsenten i tilfeller hvor selgeren
betaler erstatning for skade på annet enn salgstingen selv.
Det er ulike syn på forslagene blant høringsinstansene.
Når det gjelder ansvarsgrunnlag ved selgerens forsinkelse, er departementet enig med
utvalget i at et ubetinget objektivt ansvar kan virke for strengt.
Det synes også stort sett å være enighet
mellom høringsinstansene om at et kontrollansvar er en
rimelig erstatningsregel ved forsinkelse, jf. utkastet § 24.
Når det gjelder mangelstilfellene,
har departementet vært mer i tvil. Kontrollansvarsregelen
er i dag utbredt i nyere kontraktslovgivning, men forslaget om objektivt
ansvar har fått bred støtte under høringen. Etter
departementets syn vil et objektivt ansvar ikke innebære
noen særlig skjerping av selgeransvaret. Fordelen ved å gjøre
ansvaret rent objektivt er en betydelig forenkling av regelverket.
Departementet peker også på muligheten for å lempe
ansvaret der det kan virke urimelig, og følger opp utvalgets
forslag, jf. lovutkastet § 33.
Departementet følger i hovedsak også opp utvalgets
forslag om felles utmålingsregler. Det vil i praksis ikke
innebære noen vesentlig utvidelse av selgerens erstatningsansvar
om han også får ansvar for poster som i dag regnes
som indirekte tap. Departementet foreslår imidlertid at
erstatningsansvaret avgrenses mot tap i forbrukerens næringsvirksomhet,
jf. lovforslaget § 52.
Departementet er enig i at det ikke bør være
adgang for selgeren til å fraskrive seg ansvaret for visse tapsposter.
Det er problematisk å finne et brukbart kriterium for hvilke
tapsposter som bør kunne fraskrives, og selgeren er i sin
alminnelighet bare ansvarlig for tap som han eller hun kunne ha
forutsett.
Utvalgets forslag innebærer en viss innskrenkning av
selgerens ansvar for produktskader, og et avvik fra prinsippet om
at kjøperen også skal ha erstattet sine indirekte
tap. Departementet mener også indirekte tap bør
erstattes dersom det foreligger skyld på selgers side.
Det foreslås å lovfeste særskilt at selger
hefter på rent objektivt grunnlag for skade på salgstingen
selv, på gjenstander som salgstingen brukes til fremstilling av,
eller som har nær og direkte sammenheng med dens fortsatte
bruk. For andre produktskader kan forbruker kreve erstatning med
mindre selger godtgjør at det ikke foreligger feil og forsømmelse
fra hans side, jf. lovforslaget § 34. Departementet
følger ikke opp utvalgets forslag om at selgeren på rent
objektivt grunnlag skal hefte for skade opp til kr 4 000
på andre gjenstander som ble brukt av kjøperen
eller hans husstand hovedsakelig til privat bruk eller forbruk.
Dette vil bryte med det generelle systemet det ellers legges opp
til.
Komiteen er enig i de regler som er
foreslått rundt erstatning ved mangelfull levering, og
mener disse reglene verner forbrukeren bedre enn dagens ordning,
samt at de rettsteknisk er lettere å gjennomføre.
Det objektive erstatningsansvar som oppstilles ved levering av
mangelfull vare er rettsteknisk det enkleste. Ved forsinket levering
har komiteen merket seg, og akseptert, at man fortsatt
opererer med såkalt kontrollansvar.
Luganokonvensjonen gir en spesialregulering av norske domstolers
internasjonale kompetanse i forhold til praktisk viktige saksområder,
herunder kjøpsavtaler. Ved forbrukerkjøp har forbrukeren
rett til å velge mellom å reise sak i den konvensjonsstaten
hvor selgeren bor, eller i den konvensjonsstaten der han selv bor.
Selgeren har derimot bare adgang til å reise sak mot forbrukeren
i den konvensjonsstaten forbrukeren bor. Det er en viss adgang til å fravike
disse reglene. Etter at tvisten er oppstått,
kan det fritt inngås avtale om hvilket lands domstoler
som er kompetente. Før dette tidspunktet er adgangen til å treffe
avtaler begrenset.
Utvalget foreslår ingen endringer i disse reglene. Heller
ikke etter departementets oppfatning er det aktuelt å endre
dagens regler om norske domstolers kompetanse i internasjonale forbrukerkjøp.
Når norske domstoler skal dømme i saker som
har tilknytning til flere land, oppstår spørsmålet
om hvilket lands rett som skal legges til grunn. Kjøpslovvalgsloven
inneholder bestemmelser om lovvalg i internasjonale løsørekjøp,
herunder forbrukerkjøp. Den lar det som utgangspunkt være
fritt opp til partene å avtale lovvalget. Virkeområdet
for kjøpslovvalgsloven faller ikke helt sammen med virkeområdet
til forslaget til forbrukerkjøpslov.
Utvalget la til grunn at de interlegale spørsmålene som
foreligger i forbrukerforhold ikke er egnet for å løses
separat, men bør vurderes i en generell sammenheng.
Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 7 nr. 2 fastsetter at
medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige
for å sikre at forbrukeren ikke fratas det vern som direktivet
gir når en ikke-medlemsstats rett velges som den lov som
får anvendelse på avtalen, og avtalen har nær
tilknytning til medlemsstatenes territorium. Departementet foreslo
i høringsbrevet en ny bestemmelse som sikrer gjennomføringen
av direktivet artikkel 7 nr. 2.
Forbrukerombudetønsker en
bestemmelse om at det ikke bør være adgang til å avtale
et lovvalg som svekker forbrukerens rettsstilling - uansett om det valgte
landet er medlem av EØS eller ikke.
I proposisjonen gjøres det rede for hovedtrekkene ved
rettstilstanden innenfor EU.
Etter departementets syn er den ordningen som i dag gjelder i nasjonale forbrukerkjøp velbegrunnet. Departementets
utkast til § 3 første ledd viderefører gjeldende
rett på dette punktet. Når det gjelder ordningen
i internasjonale forbrukerkjøp,
peker departementet på at det vil være en fordel å se
spørsmålet om lovvalgsregler i en større
sammenheng, ved en eventuell gjennomføring av Romakonvensjonens
regler mer generelt. En regulering av lovvalgsspørsmålene bør
derfor begrenses til det som er nødvendig som følge
av forbrukerkjøpsdirektivet. Departementet følger etter
dette opp forslaget i høringsbrevet.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Etter kjøpsloven § 84 første
ledd kan kjøperen i mangelstilfellene gjøre krav
gjeldende mot et tidligere salgsledd dersom tilsvarende krav på grunn
av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren selv.
§ 84 annet ledd bygger på prinsippet
om "springende regress". Utgangspunktet etter denne bestemmelsen
er at kjøperen gjør "sitt mangelskrav mot selgeren"
gjeldende mot et tidligere (yrkes)salgsledd. I motsetning til det
som gjelder etter § 84 første ledd, kan
ikke en avtale i tidligere salgsledd som innskrenker selgerens krav,
gjøres gjeldende overfor forbrukerkjøperens krav
i større utstrekning enn det som kunne vært avtalt
mellom forbrukerkjøperen og selgeren.
Utvalgets flertall foreslår regler som fullt ut bygger
på reglene i kjøpsloven. Bestemmelsen om springende
regress er i forslaget gjort til lovens hovedregel. Utvalgets mindretall ønsker
ikke å oppstille begrensninger som sikrer det tidligere
leddet mot at dets ansvar blir større enn det som kunne
oppstått direkte som følge av kontraktsforholdet
mellom dette leddet og dets kjøper. Et samlet utvalg foreslår
at reglene om krav mot tidligere ledd skal få anvendelse
også overfor "yrkesutøver som etter avtale med
selgeren eller tidligere ledd har utført arbeid på tingen
eller del av tingen".
Det er ulike syn blant høringsinstansene.
Departementet følger opp forslaget fra utvalgets flertall,
jf. lovutkastet § 35. Forslaget fra utvalgets mindretall
vil kunne skape en lite oversiktlig situasjon for det tidligere
salgsleddet.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte
reglene om krav mot tidligere salgsledd.
Justisdepartementet følger ikke opp utvalgets forslag
til endringer i forbrukertvistloven i denne omgang. Det vises til
at Barne- og familiedepartementet vil komme tilbake til spørsmålene
på et senere tidspunkt hvor man har anledning til å se
de forslagene som er fremmet av Forbrukerkjøpsutvalget
i en bredere sammenheng.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter
departementets forslag til regler om ikrafttredelse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at loven
også må gjelde avtaler som er inngått
før loven trer i kraft, i likhet med finansavtaleloven
og forsikringsavtaleloven. Disse medlemmer er av
den oppfatning at dette vil være den mest praktiske løsningen
idet forbruker og selger da slipper å forholde seg til
to regelverk i flere år fremover. Dette burde ikke by på problemer
da lovforslaget i det store og hele bygger på eksisterende
vernebestemmelser ved forbrukerkjøp.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 62 andre ledd skal lyde:
Loven gjelder for avtaler som er inngått før
loven er trådt i kraft."