Når det gjelder kontroll av kommunestyrevalg, går
utvalget inn for at ordningen med fylkesmannens obligatoriske kontroll
av valgoppgjøret avvikles. I stedet foreslår utvalget
at det innføres en "egengodkjenning" ved at kommunen selv
avgjør om valgoppgjøret skal godkjennes.
Utvalget går videre inn for at det etableres en parallell
ordning til stortingsvalget når det gjelder hvilket organ
som skal godkjenne valgoppgjøret ved kommunestyrevalg.
Dette innebærer at denne myndigheten bør legges
til det nyvalgte kommunestyret, ikke det avtroppende.
Som en sikkerhetsventil foreslår utvalget at det etableres
en ordning der spørsmålet om valgoppgjøret og
avviklingen av valget for øvrig har gått riktig
for seg, kan bringes inn for en utenforstående instans.
Utvalget foreslår at et mindretall i det nyvalgte kommunestyret
kan kreve at fylkesmannen foretar lovlighetskontroll av valgoppgjøret.
Utvalget foreslår også at fylkesmannen av eget
tiltak skal kunne iverksette lovlighetskontroll av valgoppgjøret
dersom fylkesmannen blir kjent med forhold som tilsier at oppgjøret
kan være ugyldig.
Utvalget foreslår ikke endringer i forhold til dagens
regelverk når det gjelder fylkestingsvalg, men går
inn for at fylkesmannen av eget tiltak skal kunne iverksette lovlighetskontroll
av valgoppgjøret dersom fylkesmannen blir kjent med forhold
som tilsier at oppgjøret kan være ugyldig.
Flere høringsinstanser har uttalt at det bør
være det avtroppende kommunestyret, ikke det nyvalgte, som
bør godkjenne valgoppgjøret.
Departementet er enig i utvalgets forslag om at det nye kommunestyret,
etter innstilling fra valgstyret, selv skal avgjøre om
kommunestyrevalget skal godkjennes. Departementet mener etter dette
at fylkesmannens automatiske kontroll bør avskaffes og
at det bør innføres lovlighetskontroll etter mønster
av kommuneloven.
Etter departementets oppfatning bør det også ved fylkestingsvalget
innføres et system med egengodkjenning, slik at det nyvalgte
fylkestinget tar stilling til om valgoppgjøret ved fylkestingsvalg
skal godkjennes, kombinert med lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59.
Når det gjelder spørsmålet om hvem
som skal ha klagerett i forbindelse med valg, mener utvalget at
hovedregelen fortsatt bør være at alle som er
manntallsført i kommunen har rett til å klage
over forhold i forbindelse med kommunestyrevalget. Alle som er manntallsført
i fylket bør kunne klage når det gjelder fylkestingsvalget.
Videre mener utvalget at også den som avgjørelsen
går imot, bør ha klagerett ved avgjørelse
om å nekte noen å bli innført i manntallet
eller å avgi stemme. Utvalget vil altså videreføre
gjeldende rett.
Utvalget viser til at valgloven i dag ikke hjemler adgang for
lokale valgmyndigheter til å kunne ta klagen til følge
og omgjøre sitt eget vedtak. Utvalget mener at valgstyret
og fylkesvalgstyret selv bør kunne omgjøre eller
endre sitt vedtak dersom de finner klagen begrunnet.
Utvalget mener at fylkesmannen bør være klageinstans
ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg.
Utvalget drøfter spørsmålet om Stortinget
fortsatt bør kunne overprøve avgjørelser
i klagesaker vedrørende stemmerett ved kommunestyrevalg
og fylkestingsvalg. Flertallet i utvalget mener at fylkesmannens avgjørelser
i denne typen klagesaker ikke lenger skal kunne bringes inn for
Stortinget og heller ikke påklages til departementet.
Det er få høringsinstanser som uttaler seg
om klagereglene.
Etter departementets syn bør valglovens regler om omgjøring
i størst mulig grad harmoniseres med reglene i forvaltningsloven.
Bare dersom spesielle hensyn begrunner det, bør reglene
i valgloven fravike forvaltningslovens system. Dette betyr at departementet/fylkesmannen
kan oppheve vedtak som må anses ugyldige, men ikke omgjøre
dem. Saken må altså sendes tilbake og nytt vedtak
treffes av kommunen eller fylkeskommunen selv.
Når det gjelder hvilken instans som skal være
klage-/omgjøringsinstans, foreslår departementet
at myndigheten legges til departementet, ikke til fylkesmannen,
slik utvalget foreslår. Dette er et alminnelig prinsipp
i norsk lovgivning. Departementet vil imidlertid delegere avgjørelsesmyndighet
til fylkesmennene, når dette anses hensiktsmessig.
Utvalget finner ikke grunn til å ta inn i loven begrensninger
i klagegrunnlaget. Departementet støtter utvalget i dette,
da nærmere spesifisering av klagegjenstanden vil by på vanskelige
avgrensningsproblemer.
Departementet er enig i utvalgets oppfatning om at behandlingen
av en klage bør stanse når klageren har fått
prøvd saken i én instans (i tillegg til den instans
som har avgjort spørsmålet).
Departementet legger på bakgrunn av en kjennelse fra
Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn
at departementets avgjørelse i klagesaken, etter gjeldende
rett, ikke kan bringes inn for domstolene. Etter departementets
syn bør dette prinsippet komme til uttrykk i loven. Departementet
foreslår derfor at det tas inn i forslaget til ny bestemmelse
om klage ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg at departementets
avgjørelse i klagesaken ikke kan bringes inn for domstolene.
Hvis klagen gjelder forhold på selve valgdagen, danner
valgdagen det naturlige utgangspunkt for klagefristens start. Departementet
foreslår sju dagers klagefrist.
Tilsvarende foreslår departementet at fristen for å klage
over forhold i forbindelse med forhåndsstemmegivningen
settes til sju dager etter valgdagen.
Når det gjelder klage over avgjørelser om godkjenning
og forkasting av listeforslag foreslår departementet at
fristen for å klage settes til sju dager etter at listeforslaget
ble offentliggjort.
Etter departementets oppfatning bør gjeldende rett videreføres
når det gjelder hvem som kan påklage forhold i
forbindelse med valget.
Utvalget mener det fortsatt bør være hjemmel
til å påby omvalg dersom en feil ikke lar seg
rette på annen måte, og det finnes antakelig at
den har påvirket kommunestyrets eller fylkestingets sammensetning.
Dagens regler om hvilke feil som kan føre til ugyldig
valg, reglene om måter å avhjelpe feil og vilkår
for omvalg foreslås av departementet videreført.
Komiteen har ingen merknader til dette
kapittel.