Til Odelstinget
Lovforslaget i proposisjonen gir nye muligheter for å finansiere
utlånsvirksomhet gjennom innhenting av kapital fra verdipapirmarkedet.
Forslaget inneholder bestemmelser som legger til rette for at banker,
finansieringsforetak og forsikringsselskaper i større grad
kan finansiere utlånsvirksomheten ved å utstede
obligasjoner i markedet.
For det ene foreslås det regler om finansiering av utlån
ved overdragelse av utlånsporteføljen til et spesialforetak
(Special Purpose Vehicle - SPV) som på sin side finansierer
porteføljekjøpet ved utstedelse av obligasjoner.
Det er denne varianten det siktes til med begreper som "securitisation"
eller verdipapirisering. Bestemmelsene er utformet slik at den overdragende
institusjonen ikke kan påta seg noen form for ansvar for
de forpliktelser låntagerne får overfor spesialforetaket
etter overdragelsen. Hensikten er å overføre risiko
fra den overdragende institusjon til spesialforetaket og obligasjonseierne.
Reglene foreslås inntatt som nytt underkapittel V i kapittel
2 i finansieringsvirksomhetsloven (finansvl.).
For det annet foreslås det at kredittforetak skal kunne
utstede obligasjoner med særskilt sikkerhet. Denne form
for finansiering har gjerne vært omtalt som den såkalte
hypotekbankmodellen. Det foreslås ut fra dette bestemmelser
som skal sikre at denne type obligasjoner blir særskilt
sikre investeringsobjekter. Obligasjonene er sikret med pant i den øremerkede
utlånsporteføljen og det stilles en rekke krav til
panteobjektet og kredittforetaket mv. Målet er at obligasjonene
skal bli attraktive investeringsobjekter gjennom god kredittrating
og likviditet. Videre vil det kunne åpnes for lav risikovekting
av slike obligasjoner ved beregning av kapitaldekning i finansinstitusjoner,
samt en bedre balansestruktur i bankene (bedre samsvar mellom løpetid
på innlån og utlån). Reglene foreslås
inntatt som nytt underkapittel IV i kapittel 2 i finansvl.
Lovforslaget er basert på Banklovkommisjonens ("Kommisjonen")
forslag i NOU 2001:23. Det er særlig finansnæringen
som har tatt til orde for å innføre lovregulering
om disse forhold. Det er særlig anført et behov
for rimeligere og mer langsiktig funding ettersom forskjellen mellom
reduserte innskudd fra allmennheten og økte utlån
til allmennheten har økt i de senere år. Det har
videre vært pekt på behovet for harmonisering
av de norske bestemmelsene i tråd med det som opplyses å være
vanlig innenfor EØS-området, der så vel
verdipapirisering som utstedelse av obligasjoner med særskilt
sikkerhet har en viss utbredelse.
Bakgrunnen for lovforslaget (Banklovkommisjonen og Konkurranseflateutvalget)
og høringsrunden er omtalt i kapittel 2 i proposisjonen,
mens behovet for nye finansieringsformer er omtalt i kapittel 3.
Departementet mener at Konkurranseflateutvalgets anbefalinger,
Banklovkommisjonens utredning og tilbakemeldingene fra høringsinstansene
viser at det er ønskelig at det gjennom lovgivningen i
større grad legges til rette for finansiering av utlån
gjennom obligasjonsmarkedet. Departementet legger særlig vekt
på de forhold som er nevnt under omtalen av Banklovkommisjonens
forslag i kapittel 3.2 i proposisjonen. Departementet har kommet
til at det bør åpnes for finansiering av utlån
gjennom obligasjonsmarkedet både gjennom verdipapirisering
av utlånsporteføljer og gjennom utstedelse av obligasjoner
med pant i utlånsportefølje (obligasjoner med
særskilt sikkerhet).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein
Rudihagen og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen
og Per Erik Monsen, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn
og Bjørg Tørresdal, fra Venstre, May Britt Vihovde,
og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen, viser til behovet
for konkurransedyktige rammevilkår for norsk finansnæring
som per i dag konkurrerer med utenlandske aktører i sitt hjemmemarked.
Det blir mer og mer vanlig at norske lånekunder, også forbrukere,
tar opp lån direkte i utenlandske kredittinstitusjoner.
Det er en forutsetning for å kunne opprettholde en sterk
finansnæring at denne har konkurransedyktige rammevilkår
i sitt hjemmemarked sammenlignet med utenlandske finansinstitusjoner. Flertallet er
derfor positiv til at lovendringsforslaget bedrer muligheten for
finansiering av utlån gjennom utstedelse av obligasjoner,
ved at verdipapirisering og utstedelse av obligasjoner med særskilt
sikkerhet tillates som omtalt i odelstingsproposisjonen.
Flertallet legger også vekt på at
lånekunder kan få lavere lånekostnad
knyttet til pantelån, på grunn av lavere innlånskostnader
hos långiver. Innføring av obligasjoner med lovbestemt
fortrinnsrett kan føre til utvikling av et marked med billigere
fastrentelån ved boligkjøp og at fastrentelån
dermed blir vanligere enn det er i dag. Dette vil gi lånekunder
en mer forutberegnelig økonomisk situasjon.
Flertallet viser til at verdipapirisering internasjonalt
er etablert som et virkemiddel. Sverige, Finland, England og Frankrike,
USA og Canada har verdipapirisering som en del av lovverket for
utlånsvirksomhet. Et mindretall i Banklovkommisjonen mener at
det ikke bør åpnes for verdipapirisering først
og fremst av hensyn til forbrukerne, og at eventuelle spesialforetak
for verdipapirisering bør være undergitt tilsyn
og kapitalkrav og at hensynet til obligasjonsmarkedet kan ivaretas
ved utstedelse av obligasjoner med særskilt sikkerhet. Flertallet viser
til at lovforslaget gir forbrukerne rett til aktivt å nekte samtykke
til verdipapirisering og at øvrige motforestillinger motveies
av betydningen av å sikre konkurransedyktige rammevilkår
for norske finansinstitusjoner. For øvrig beholder lånekunden
sine rettigheter i henhold til låneavtale og finansavtaleloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at i høring i finanskomiteen fremgikk det at
verdipapirisering ikke forventes å bli særlig
utbredt i Norge på kort sikt, og at ordningen med obligasjoner
med særskilt sikkerhet trolig blir mer utbredt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser imidlertid
til at endringer i produkter og markedsforhold skjer relativt raskt
i finansmarkedet, og at det derfor er naturlig å etablere
et rammeverk for verdipapirisering som er tilgjengelig for det norske finansmarkedet
hvis det oppstår behov for det.
Flertallet viser til at lovforslaget med hensyn til
finansiering av utlån gjennom at særskilte kredittforetak
som kan utstede obligasjoner med pantesikkerhet i utlånsporteføljen
(obligasjoner med særskilt sikkerhet) støttes
av de fleste høringsinstanser og vurderes som attraktivt
av finansnæringen. Det er derfor viktig at denne ordningen
nå blir gjort tilgjengelig for norske finansinstitusjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at norsk finansnæring ikke skal ha mindre gunstigere
rammevilkår enn konkurrenter i utlandet og av at like konkurransevilkår gir
det beste resultatet for norske låntagere.
Disse medlemmer viser til at flere høringsinstanser,
bl.a. både Finansnæringens Hovedorganisasjon og
Sparebankforeningen i finanskomiteens egen høring, har
pekt på at de foreslåtte reglene om verdipapirisering
er utformet slik at denne finansieringsmåten ikke vil være
en reell mulighet i Norge. Det er altså ikke alene det
manglende behovet for å kunne verdipapirisere som gjør
at finansieringsmåten er uaktuell. Disse medlemmer går
inn for forslaget til underkapittel V om verdipapirisering i finansieringsvirksomhetsloven
kapittel 2, slik at et visst rammeverk, som kan tilpasses senere,
kommer på plass.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys,
og fra Senterpartiet, Morten Lund, mener det knytter seg
sterke betenkeligheter til deler av det framlagte forslag til lovendringer. Disse
medlemmer vil sterkt fraråde å åpne
for verdipapirisering av låneporteføljer i Norge. Både
med hensyn til den finansielle stabiliteten, samfunnets og husholdningenes økonomiske
risiko og låntakernes rettigheter vil det være
et tilbakeskritt om en slik åpning blir vedtatt. De samme
innvendingene eksisterer ikke mot forslaget om at kredittforetak
skal kunne utstede obligasjoner med særskilt sikkerhet, disse
medlemmer kan derfor støtte denne delen av Regjeringens
forslag.
Disse medlemmer finner det ikke sannsynliggjort
at norske finansinstitusjoners konkurransesituasjon vil bli nevneverdig
hemmet av at det ikke åpnes for en lovendring i tråd
med Regjeringens forslag. Næringen har selv stilt seg tvilende
til i hvor stor grad de nye instrumentene vil bli tatt i bruk i Norge,
og av Banklovkommisjonens innstilling går det fram at rettsregler
og praksis i andre land er varierende. Disse medlemmer viser
til at Finansdepartementet, på spørsmål
fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe, ikke har greid å framskaffe
en liste over hvilke europeiske land som pr. i dag tillater verdipapirisering.
Departementet understreker dessuten, i svar av 22. oktober 2002,
at betingelsene som myndighetene setter i forbindelse med slike
ordninger generelt vil variere fra land til land.
Disse medlemmer vil advare mot den logikk som
synes å ligge til grunn for Regjeringens forslag. I odelstingsproposisjonen
heter det under kapittel 1 at:
"Det er knyttet visse betenkeligheter, både av prinsipiell
og praktisk art, til verdipapirisering, men av konkurransemessige
hensyn fremmer departementet likevel forslag om verdipapirisering
etter en helhetsvurdering."
Stortinget kan ikke la begrensede endringer i konkurranseevnen
til enkeltnæringer være avgjørende for
hvilke bestemmelser som skal gjelde i Norge. Disse medlemmer vil
understreke at de endringer i lovverk andre land måtte
foreta, ikke fratar norske myndigheter verken muligheten til eller
ansvaret for å foreta en uavhengig vurdering av det aktuelle spørsmålet.
Det er, etter disse medlemmers oppfatning, ingenting
i norsk finansnærings situasjon som skulle tilsi at forslaget
om verdipapirisering blir vurdert utfra noen andre hensyn enn om
et slikt instrument er godt egnet, og ønskelig å innføre,
i Norge.
Begrepet verdipapirisering, gjeldende rett og utenlandsk rett
og EØS-rett er omtalt i hhv. punkt 4, 4.1 og 4.2 i proposisjonen.
Departementet finner å kunne slutte seg til Banklovkommisjonens
forslag om at det åpnes for verdipapirisering i Norge.
Verdipapirisering er en måte å overføre
kredittrisiko fra bankene til obligasjonsmarkedet. Se nærmere
om vurderingene i punkt 4.3.4 i proposisjonen.
Komiteen tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet går imot Regjeringens forslag
om å åpne for verdipapirisering av låneporteføljer. Disse
medlemmer avviser forslaget av hensyn til den finansielle
stabiliteten i samfunnet, og av hensyn til forbrukernes rettigheter.
Disse medlemmer peker på at verdipapirisering
i praksis er en metode for å omgå de krav til blant
annet kapitaldekning som vanligvis gjelder for finansforetak. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til Banklovkommisjonens
mindretall, slik det er gjengitt på side 38 (punkt 4.10.1)
i proposisjonen:
"Bakgrunnen for kapitaldekningskrav og sikringsfondsavgift
er å gi trygghet for innskuddsmidler fra allmennheten og
sørge for finansiell stabilitet i samfunnet. Ved verdipapirisering
brukes en teknikk med sikte på å omgå disse
kravene og dermed spare kostnader for finansinstitusjonene."
Disse medlemmer viser videre til den skepsis som
har gjort seg gjeldende også innenfor det flertall i Banklovkommisjonen
som anbefaler en åpning for verdipapirisering. I NOU 2001:23
side 51, skriver denne gruppen innenfor flertallet, særlig
bestående av myndighetenes representanter, at:
"(…) de aktuelle utlån, som medfører
kapitalkrav når de står i balansen til et finansforetak,
ikke vil kreve ansvarlig kapital når de flyttes ut til
et spesialforetak. Verdipapirisering vil derfor redusere finansforetakenes
behov for ansvarlig kapital, alternativt øke deres kapasitet
til nye utlån. Risikoen for et finansforetak og dets kreditorer
vil kunne øke på forskjellige måter ved
slik verdipapirisering. Selgende finansforetak kan for det første
få et ansvar - formelt eller reelt - for de utlån
som er overdratt (verdipapirisert). Selgende finansforetak kan for
det annet ha insentiver til å verdipapirisere de beste
utlånene, slik at kvaliteten på restporteføljen
reduseres, uten at dette fanges opp av kapitalkravene. For det tredje
vil finansforetaket, når det får ledig kapasitet
i forhold til kapitalkravet ved å legge ut utlån,
kunne endre risikoprofilen i sin balanse gjennom nye utlån
uten at dette nødvendigvis fanges opp av eksisterende kapitalkrav
eller de nye kapitalkrav det arbeides med internasjonalt."
Disse medlemmer mener at de hensyn som her er
påpekt må veie tyngre enn den eventuelle konkurransemessige
betydning av en lovendring. Disse medlemmer frykter
at verdipapirisering vil bidra til at den samlede økonomiske
risiko i samfunnet øker. Dette er særlig alvorlig
i en tid hvor vi ser at mange husholdninger har høyt låneopptak,
samtidig som arbeidsledigheten øker og det er tegn til
stagnasjon i boligmarkedet. Disse medlemmer viser også til
at det er et stigende antall konkurser i industrien, og i handels-
og servicenæringen.
Disse medlemmer ser det som viktig at Norge bidrar
til å opprettholde et sikringssystem i finansverdenen som
baserer seg på ansvarliggjøring av institusjonene. Disse
medlemmer vil påpeke at verdipapirisering er en
metode for å overføre risiko. Disse medlemmer slutter
seg til vurderingene til Banklovkommisjonens mindretall (NOU 2001:23 side
52):
"Vi er nå i ferd med å få en
annen situasjon, der risiko flyttes ut av institusjonene og over
til bedrifter og husholdninger som eiere av verdipapirer.
(…)
Etter
vår oppfatning blir risikoen (både økonomisk
og politisk) flyttet nærmere myndighetene. Bedrifter og
enkeltpersoner i vår del av verden vil neppe la myndighetene
toe sine hender i forhold til framtidige kriser, slik man har sett
i andre deler av verden."
Disse medlemmer viser til LOs høringsuttalelse,
som er gjengitt på side 18 i proposisjonen. LO viser til
at kapitalkravene er under internasjonal behandling i Basel-komiteen,
og foreslår å avvente forslagene før
kapitalkravene endres. I svarbrev til Sosialistisk Venstrepartis
stortingsgruppe av 22. oktober 2002 påpeker departementet
at det ikke er foreslått endringer i kapitaldekningsregelverket
i proposisjonen. Disse medlemmer understreker likevel
at åpningen for verdipapirisering i praksis vil berøre
kapitalkravene, og kunne endre deler av grunnlaget for dem.
Disse medlemmer er videre bekymret for at verdipapirisering
kan svekke forbrukernes rettigheter. Regjeringens forslag innebærer
at institusjonen som opprinnelig er långiver ikke lenger
vil ha kredittrisikoen, men at denne institusjonen fortsatt skal kunne
opptre som forvalter av lånet. Disse medlemmer frykter
at det vil bli vanskeligere for låntakere som har fått
sine lån verdipapirisert å oppnå for eksempel
betalingsutsettelse eller gjeldsordning. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til Barne- og familiedepartementets høringsuttalelse, som
er gjengitt på side 17 (punkt 4.3.3) i proposisjonen:
"Når lånet er verdipapirisert vil finansinstitusjonen
ikke lengre ha kredittrisikoen, og vil dermed heller nødvendigvis
ikke ha samme interesse i å komme frem til konstruktive
løsninger med låntaker."
Disse medlemmer registrerer at også Forbrukerombudet
deler disse motforestillingene. I ombudets høringsuttalelse,
gjengitt på side 18 (punkt 4.3.3) i proposisjonen, heter
det:
"Dersom lånekunden får betalingsproblemer
og lånet misligholdes vil det kunne få betydning
for kunden at lånet er overdratt til spesialforetaket.
En forvalter som ikke bærer kredittrisikoen vil ikke ha samme
interesse av å komme frem til konstruktive løsninger
for låntaker som en långiver med kredittrisiko
vil ha. Samtidig vil løsningen i en slik situasjon ofte
være å finne i en helhetlig ordning, løsninger hvor
kundens lønnskonti, spareavtaler osv trekkes inn. Dersom
kundens engasjementer i banken har forskjellige "eiere", vil ikke
slike løsninger falle like naturlig."
Disse medlemmer vil dessuten peke på at det
er stor sannsynlighet for at låntaker vil oppfatte det
som utrygt at lånet overdras til et annet foretak enn det
kunden selv har valgt som långiver. Det er lite sannsynlig
at kunden selv vil ønske seg en slik overdragelse, samtidig
som kundens forutsetning for å sette seg inn i mulige konsekvenser
av verdipapirisering av lånet må antas å bli
dårlig. Disse medlemmer mener derfor den
foreslåtte prosedyren for samtykke til verdipapirisering
er utilstrekkelig. Etter disse medlemmers oppfatning
burde et krav om aktivt samtykke vært lagt til grunn. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til merknad og forslag
under punkt 2.7 nedenfor.
Disse medlemmer viser til at hovedargumenter som
har vært anført for verdipapirisering har vært
muligheten for at låntakerne kan få gunstigere lån,
at finansvesenet kan betjene flere lånsøkere og
at finansinstitusjonenes kostnader vil kunne reduseres. Disse
medlemmer finner grunn til å trekke disse argumentene
i tvil. Verdipapirisering vil i seg selv være en kostnadskrevende
operasjon. Både etablering av selskaper og forvaltning
av porteføljene vil pådra kostnader. Det er dessuten
lite som tyder på at kredittverdige lånsøkere
har problemer med å skaffe seg finansiering i dag. Slike
problemer har først og fremst lånsøkere
som er i en vanskelig situasjon i utgangspunktet, for eksempel ungdom
i etableringsfasen. Det er helt andre tiltak enn verdipapirisering
som skal til for å hjelpe slike grupper.
Disse medlemmer viser til at det i finanskomiteens
høring om proposisjonen kom fram at både Finansnæringens
Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen tviler på om verdipapirisering,
med det foreslåtte regelverket, vil bli tatt i bruk i Norge.
Det blir pekt på at det er lagt inn kontrollmekanismer
som næringen mener er for strenge. I høringen
ble det derfor foreslått at loven måtte evalueres
i løpet av tre år. Disse medlemmer peker
på at det dermed er sannsynlig at det etter en viss tid
vil oppstå et press for å få til en mer
ubegrenset adgang til verdipapirisering. En slik utvikling vil kunne
gjøre dette instrumentet mer utbredt enn det som i dag
virker sannsynlig. Det vil også kunne undergrave deler
av Banklovkommisjonens flertalls forutsetninger for å gå inn
for den aktuelle lovendringen.
Disse medlemmer er bekymret over at Regjeringen
i behandlingen av forslaget om verdipapirisering ikke har tatt mer
hensyn til innvendingene, både fra høringsinstanser,
mindretallet og deler av flertallet i Banklovkommisjonen. Disse
medlemmer viser til at det bare er finansnæringens
representanter i Banklovkommisjonen som ikke har uttrykt bekymring
for mulige negative konsekvenser av en åpning for verdipapirisering. Disse
medlemmer er overrasket over at innvendingene fra forbrukerhold
ikke er tillagt større vekt.
Kommisjonen har foreslått at reglene om verdipapirisering
skal gjelde for banker, kredittforetak og forsikringsselskaper.
Enkelte høringsinstanser mener at også finansieringsforetak
bør omfattes av reglene.
Departementet mener alle finansinstitusjoner bør omfattes
av regelverket om verdipapirisering, også finansieringsforetak
(se finansvl. kap. 3). Departementet kan ikke se at det er anført
tilstrekkelige grunner til å avskjære finansieringsforetak
fra muligheten til å verdipapirisere på lik linje
med banker, kredittforetak og forsikringsselskaper. Det vises i
den forbindelse til at finansieringsselskap er underlagt tilsyn,
og at de etter omstendighetene vil kunne ha et markedsmessig behov
for verdipapirisering. De betenkeligheter som foreligger ved å tillate
verdipapirisering, gjør seg ikke sterkere gjeldende for
banker, kredittforetak og forsikringsselskap enn for finansieringsselskap.
Det vises til forslag til § 2-34.
Departementet er kjent med at Banklovkommisjonen på et
senere tidspunkt vil vurdere virksomhetsreglene for pensjonskasser.
Pensjonskassers adgang til å verdipapirisere vil vurderes
i den sammenheng.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-34 om at finansieringsforetak
skal omfattes av reglene om verdipapirisering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Ved verdipapirisering er det anført som hensiktsmessig
at utlånsporteføljen fjernes fra balansen og beregningsgrunnlaget
for kapitaldekning til den overdragende institusjonen, samtidig
som det overtagende spesialforetaket ikke skal være underlagt
krav om ansvarlig kapital. En forutsetning for å anerkjenne
en slik reduksjon i beregningsgrunnlaget er etter departementets
vurdering at det skjer en full overføring av risiko knyttet
til porteføljen slik at ordningen ikke utvikler seg til
en form for omgåelse av kapitalregelverket.
Departementet ser det som vesentlig at salget må være
reelt og innebære en umiddelbar og vedvarende juridisk
separasjon. Det overdragende selskap må ikke sitte igjen
med noen form for forpliktelser. Spesialforetaket må for
eksempel ikke innrømmes noen form for regressrett. Departementet
mener videre at regelverket må sikre at overdrager heller
ikke blir sittende igjen med noen form for interesse i hvordan det går
med betjeningen av lånene som er overdratt. Som følge
av at overdrager normalt vil yte en del tjenester til spesialforetaket,
vil det kunne stilles spørsmål ved om dette skjer
på forretningsmessige vilkår dersom overdrager
også har en generell økonomisk interesse av spesialforetakets økonomiske
situasjon.
Dette leder til prinsippet om full separasjon mellom forvalter
og spesialforetak. Kravet om full separasjon går i flere
retninger. Det innebærer forbud mot innflytelse, eie og
annen form for engasjement som innebærer at overdrager
påtar seg noen form for risiko knyttet til betjeningen
av låneporteføljen. Det bemerkes imidlertid at
lovregulering i seg selv neppe er tilstrekkelig for å unngå at
overdragende foretak i enkelte tilfeller vil kunne føle
et ansvar for spesialforetakets forpliktelser, særlig av
hensyn til det overdragende selskaps renommé.
Kredittilsynet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om finansinstitusjonens forhold til spesialforetaket og til den
låneportefølje som overdras eller er overdratt.
Dersom kravene fastsatt i eller i medhold av denne paragrafen
ikke er oppfylt, skal finansinstitusjonen fortsatt stille ansvarlig
kapital for risikoen knyttet til låneporteføljen
eller fordringsmassen i henhold til kapitaldekningsregelverket som
om låneporteføljen eller fordringsmassen ikke
var skilt ut.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-35 første
ledd nr. 1 første punktum, annet ledd nr. 1, tredje ledd
og fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg til Regjeringens forslag, men vil tilføye at det neppe
er realistisk å omtale forholdet mellom spesialforetaket
og den overdragende finansinstitusjon som "fullt separert", tatt
i betraktning de reglene som er foreslått i § 2-35.
Komiteen viser også til merknader
nedenfor i dette punkt 2.3.
Departementet slutter seg til Kommisjonens utgangspunkt om at
banken ikke skal eie aksjer i spesialforetaket. Det er lagt stor
vekt på at risikoen i porteføljen skal overdras
fullt og helt, og dette utgangspunktet vil kunne svekkes dersom
det åpnes for at banken skal kunne ha eierandeler i spesialforetaket.
I likhet med Kommisjonen vil imidlertid departementet foreslå at
overdragende foretak i enkelte tilfeller og i begrenset omfang skal
kunne erverve obligasjoner utstedt av spesialforetaket. I den grad
det er knyttet eierbeføyelser til slike obligasjoner, vil
således overdragende foretak kunne inneha enkelte eierbeføyelser
i spesialforetaket, jf. nærmere drøftelse i kapittel
4.5.4 i proposisjonen.
Departementet slutter seg videre til Kommisjonens forslag om
at overdrager ikke kan sikre seg innflytelse over spesialforetakets
disposisjoner ved å la seg representere i spesialforetakets
ledelse. Det vises igjen til behovet for full separasjon og at det
ikke bør være tvil om spesialforetakets uavhengige
stilling. Det vises for eksempel til at eventuelle avtaleforhold mellom
overdrager og spesialforetak bør skje på ordinære,
forretningsmessige vilkår.
Etter departementets vurdering kan det ikke ses bort i fra at
banken på en eller annen måte kan risikere å havne
i et avtaleforhold med spesialforetaket som innebærer en
form for tilbakeføring av risiko. Dersom dette skulle skje,
for eksempel ved uforvarende kjøp av aksjer eller obligasjoner
slik som Kredittilsynet skisserer i sin høringsuttalelse,
bør overdrager varsle tilsynsmyndigheten og straks bringe den
uforutsette risikoen til opphør. Departementet finner i
likhet med Kredittilsynet ikke grunn til å fastsette egne
bestemmelser om dette.
Departementet slutter seg ikke til Kommisjonens forslag om at
spesialforetakets aksjer overhodet ikke kan eies av en stiftelse.
Som det fremgår i kapittel 4.6 i proposisjonen foreslår
departementet at spesialforetaket kan organiseres som en stiftelse
dersom dette godkjennes av Kredittilsynet. En følge av
dette må være at spesialforetaket på samme
måte kan eies av en stiftelse dersom Kredittilsynet godtar
det. På samme måte som ved spørsmålet
om et spesialforetak kan organiseres som en stiftelse vil det være
avgjørende at det ikke kan reises tvil om de reelle eier-
og innflytelsesforholdene i stiftelsen. Gjennomsiktighet vil være
avgjørende.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-35 første
ledd nr. 2 og 3.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Komiteen viser til punkt 2.4 nedenfor
når det gjelder organiseringen av et spesialforetak.
Departementet slutter seg til Kommisjonens forslag til forbud
mot at spesialforetaket skal være forpliktet til å betale
tilbake eventuelt "overskudd" til overdrager. Når overdragelsen
har funnet sted, skal det ikke være noen form for gjenværende
risiko hos overdrager.
Departementet slutter seg videre til Kommisjonens øvrige
forslag. Hensynet til kundene tilsier at forvaltning av låneporteføljen
kun bør overlates til en bank eller tilsvarende institusjon
som den som overdrar porteføljen. En bank kan følgelig
fortsatt etter avtale med spesialforetaket tilby tjenester som for
eksempel å administrere de verdipapiriserte lånene
og på den måten opptre som forvalter for spesialforetaket.
Så lenge ydet kreditt og stilte garantier kommer til
fradrag i bankens ansvarlige kapital, så kan ikke departementet
se at det knytter seg store betenkeligheter ved dette, noe som antas å være
praktisk. Dette er en form for tilbakeføring av risiko
som Kommisjonen foreslår kompensert ved en økning
i kravene til den ansvarlige kapital som tilsvarer den maksimale kreditt/garantiramme.
Forslaget gir rom for fleksibilitet av hensyn til spesialforetakets
behov for likviditet. Departementet slutter seg til forslaget i
det dette ikke kan anses som en omgåelse av kapitalkravene. Det
blir opp til tilsynsmyndigheten å sikre et forsvarlig tilsyn
med institusjoner som yter kreditt eller stiller garanti i forhold
til kravet om økt ansvarlig kapital.
Det er videre avgjørende at kunder, investorer og andre
som skal forholde seg til et spesialforetak ikke villedes til å tro
at spesialforetaket er en del av en større enhet som følge
av navneforvekslinger etc. Dette er videre av betydning for å motvirke
at banken ikke på annen måte påtar seg
noen form for moralsk ansvar for betjeningen av den overdratte låneporteføljen
som kan skape en forventning om redningsaksjoner ved eventuelle
kriser i spesialforetaket. Følgelig bør kjøpers
virksomhet klart skilles fra selgers også utad slik at
låntakere, obligasjonseiere og andre ikke forveksler de
to selvstendige og atskilte juridiske subjektene, eller på annen
måte kommer i fare for å oppfatte dem som to deler
av samme konsern. Det foreslås derfor en bestemmelse som
skal hindre muligheten for slik forveksling av firma, kjennetegn,
varemerke eller annet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-35 første
ledd nr. 1 bokstav a og b og annet ledd nr. 3 og § 2-36
femte og sjette ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at spesialforetaket etter forslaget forbys bruk av kjennetegn
mv. som kan føre til sammenblanding med den overdragende
finansinstitusjon. Det må antas at dette behovet gjelder
for lånekunder, idet obligasjonseiere vil være
godt kjent med skillet mellom de to foretakene. Når det
er finansinstitusjonen som etter alt å dømme vil
være lånekundenes daglige kontaktpunkt, burde
reglene like mye være rettet mot finansinstitusjonene for å sikre at
disse hele tiden sørger for at kundene er innforstått med
at det er spesialforetaket som formelt er kreditor. Disse
medlemmer finner det naturlig at departementet tar initiativ
for å bevisstgjøre finansinstitusjonene på dette
punkt.
Generelt vil departementet bemerke at det knytter seg vesentlige
betenkeligheter til at overdragende institusjon skal kunne eie obligasjoner
utstedt av spesialforetaket, i det slikt eie etter omstendighetene
kan bryte med prinsippet om full separasjon. Departementet slutter
seg imidlertid under tvil til Kommisjonens forslag, og foreslår
at overdragende foretak kan eie inntil 5 pst. av obligasjonene utstedt
av spesialforetaket i den grad dette er nødvendig for å drive
vanlig markedspleie. Slike obligasjoner vil inngå i balansen
til erverver, noe som vil reflekteres i kapitaldekningskravet til
erverver.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-35 annet ledd nr.
2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Dette er et tilbakekjøp av en låneportefølje.
Det vil kunne ligge en fare i at banken betaler for høy
pris for porteføljen. Etter tilbakekjøpet vil
naturligvis lånene inngå i bankens balanse på vanlig
måte, og fordre ansvarlig kapital. En rekke høringsinstanser
har fokusert på betydningen av 100 pst. reell overdragelse
av risiko. Dersom prisen reflekterer den reelle risiko i porteføljen
kan ikke departementet se betenkeligheter ved dette. Forslaget vil
kunne innebære en viss mulighet for banken til likevel å påta
seg en form for risiko for det lånet som ble verdipapirisert.
Dette vil i tilfelle, på samme måte som forslaget
ovenfor, kunne sies å bryte med prinsippet om full separasjon. Etter
departementets vurdering blir dette først og fremst et
spørsmål om salg på forretningsmessige
vilkår og eventuelt om utforming av kapitaldekningsregelverket.
Med utgangspunkt i at ethvert tilbakekjøp medfører økt
krav til ansvarlig kapital i henhold til kapitaldekningsregelverket
slutter departementet seg til Kommisjonens forslag. Det vises til
at det synes å være praktisk at banken av administrative
hensyn har mulighet til å overta en slik restportefølje.
Det forutsettes videre at ingen forbrukerinteresser blir skadelidende
som følge av et slikt kjøp.
Kommisjonen har foreslått at Kredittilsynet skal gi
samtykke til å kjøpe tilbake restporteføljen.
Departementet stiller spørsmålstegn ved forslaget
om å etablere en godkjennelsesordning for en rekke transaksjoner
av begrenset omfang som det er grunn til å anta er av mindre
betydning for den finansielle stabilitet. Departementet forutsetter
at den risiko et slikt tilbakekjøp representerer blir ivaretatt
av kapitaldekningsregelverket. Departementet går etter
dette imot Kommisjonens forslag om at banken må søke
Kredittilsynet om å få kjøpe tilbake
restporteføljen. Det foreslås imidlertid at slike
tilbakekjøp skal måtte meldes til Kredittilsynet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-35 første
ledd nr. 1 bokstav c.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
at tilbakekjøp ikke skal kunne føre til at låntakernes
interesser blir skadelidende.
Kommisjonen foreslår at spesialforetaket må organiseres
som et aksjeselskap. Norges Bank og Kredittilsynet støtter
kravet. Dette begrunnes med at dette er den mest gjennomregulerte
organisasjonsformen. Andre høringsinstanser ønsker
at det åpnes for andre organisasjonsformer. Et krav om
aksjeselskap slik Kommisjonen har foreslått innebærer
et etableringskrav i Norge. Departementet viser til at et slikt krav
vil kunne reise problemer i forhold til våre EØS-forpliktelser.
Det sentrale hensyn er etter departementets vurdering at organisasjonen
skal være så gjennomsiktig og uavhengig at det
ikke byr på problemer for tilsynsmyndighetene å fastslå at
den økonomiske risikoen er overført fullt ut fra
banken til spesialforetaket og at banken ikke kan øve innflytelse
over spesialforetaket og dermed pådra seg noen annen form
for ansvar. Det avgjørende er igjen kravet til separasjon
og tilsynsmyndighetenes mulighet for innsyn i innflytelses- og eierforhold.
Departementet slutter seg til Kommisjonens vurdering om at aksjeselskap/allmennaksjeselskap
er den organisasjonsform som generelt sett vil anses å være
mest hensiktsmessig. Det vises til Kommisjonens begrunnelse for
dette som departementet i det vesentligste slutter seg til. Internasjonalt
er det imidlertid åpnet for spesialforetak med ulike organisasjonsformer.
Stiftelsesformen synes utbredt. I Norge fremla Justisdepartementet
i november 2000 et forslag til ny lov om stiftelser i Ot.prp. nr.
15 (2000-2001). Det er videre nedsatt et utvalg som arbeider med
spørsmålet om utforming av en lov om samvirkeforetak.
Det kan derfor etter departementets vurdering ikke ses bort i fra
at også andre former enn aksjeselskapsformen vil kunne
være egnet som spesialforetak.
En positiv effekt av verdipapirisering er overføring
av risiko fra utlånsmarkedet til verdipapirmarkedet. En
forsterket effekt oppnås dersom risikoen blir ytterligere
spredt til utenlandske obligasjonseiere ved at disse erverver slike
obligasjoner utstedt av et SPV. Denne effekten vil muligens kunne
styrkes ytterligere dersom det åpner seg et marked for
salg av hele porteføljer direkte til utenlandske spesialforetak.
En utvikling i den retning vil kunne bidra til ytterligere likviditet
i obligasjonsmarkedet og markedet for videresalg av utlånsporteføljer
og mulighet for risikospredning for norske finansinstitusjoner med
de positive virkninger det antas å ha for den finansielle
stabilitet i Norge. Departementet ser det som uheldig dersom regelverket
blir formulert slik at det blir til hinder for overføring
av porteføljer til norske og utenlandske spesialforetak
organisert som stiftelser. Det forutsettes imidlertid at bankene
ikke gjennom utforming av vedtekter eller utpeking av styremedlemmer
eller på annen måte skal kunne øve innflytelse
på stiftelsen.
Departementet foreslår etter dette at Kredittilsynet
kan gi dispensasjon slik at et spesialforetak kan organiseres på annen
måte enn aksjeselskap/allmennaksjeselskap. Dette
for å åpne for andre organisasjonsformer, herunder
utenlandske foretak og stiftelser som spesialforetak i de tilfelle
der dette er åpenbart ubetenkelig, og hvor det ikke er
tvil om at det ikke foreligger noen forbindelse mellom den overdragende
banken og det aktuelle spesialforetaket eller dets eiere. Ved spørsmålet
om dispensasjon skal gis, skal det legges vekt på at kravet
om full separasjon tilfredsstilles og at spesialforetaket organiseres slik
at det ikke skapes tvil rundt dette. Dersom slik tvil er til stede
eller oppstår på et senere tidspunkt, må det
være anledning for tilsynsmyndigheten til å gripe inn.
Dispensasjonen må i tilfelle kunne trekkes tilbake. Videre
må Kredittilsynet kunne stille ytterligere krav til den
ansvarlige kapital i finansforetaket dersom det oppstår
tvil om separasjonsprinsippet er overholdt. Dette må gjelde
tilsvarende der et spesialforetak for eksempel eies av en stiftelse
eller dersom det på noen måte er uklart hvem som
eier eller har innflytelse over stiftelsen. Departementet går
etter dette inn for at Kredittilsynet gis adgang til å dispensere
fra hovedregelen om at et spesialforetak må organiseres
som et aksjeselskap/allmennaksjeselskap i enkelttilfeller.
Dette innebærer at utenlandske spesialforetak på linje
med norske spesialforetak organisert som annet enn aksjeselskap/allmennaksjeselskap alltid
må søke tillatelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-36 fjerde ledd.
Flertallet viser til at ny lov om stiftelser er vedtatt
(lov nr. 59/2001), men ikke trådt i kraft, og
at Samvirkelovutvalget har avgitt utredning (NOU 2002:6). Flertallet legger
til grunn at slike virksomheter vil kunne få tillatelse
til å være spesialforetak.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor prinsipalt imot forslaget til finansvl. § 2-36
fjerde ledd. Disse medlemmer viser imidlertid til
at et flertall av medlemmene i finanskomiteen tilrår Odelstinget å vedta
Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til at lovforslaget innebærer at utenlandske spesialforetak
kan bli kreditor for låntakere som opprinnelig har lånt
penger i norske finansinstitusjoner på vilkår
som er vanlige i det norske lånemarkedet. Flertallet er
opptatt av at slike låntakere fortsatt skal ha rett til
konfliktløsning ved norske domstoler, enten det gjelder
søksmål fra eller mot de nye, utenlandske kreditorene.
Det er ikke mulig å se ut fra proposisjonen om dette hensyn
er ivaretatt og finansministeren har heller ikke gitt fyllestgjørende
svar på spørsmål fra Fremskrittspartiets
fraksjon i finanskomiteen. Flertallet mener at hjemmelen
i § 2-36 fjerde ledd skal forstås slik
at Kredittilsynet når enkeltvedtak skal fattes, kan sette
vilkår om at et utenlandsk spesialforetak rettslig skal
forplikte seg til for det ene å anlegge eventuelt søksmål
mot norsk låntaker i Norge og for det annet å vedta
Norge som verneting i tilfelle søksmål fra norsk
låntaker. Flertallet mener at denne adgangen
til å sette vilkår skal brukes når det
er snakk om utenlandske selskap med mindre andre gjeldende regler
sikrer de hensynene som er nevnt ovenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Kystpartiet, ber Regjeringen om å foreta en vurdering
av om verneting i Norge bør bli en alminnelig del av norske
låneavtaler.
For øvrig mener komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet at åpning for utenlandske spesialforetak
kan bidra til risikospredning som reduserer systemrisikoen i Norge,
og at dette taler for at tillatelse etter § 2-36
ikke bør holdes tilbake når foretaket tilfredsstiller øvrige
krav som må stilles.
Kommisjonen legger til grunn at foretak som utsteder obligasjoner
for å finansiere kjøp av en nærmere avgrenset
låneportefølje ikke driver virksomhet som kredittinstitusjon,
dersom spesialforetakets virksomhet begrenses slik at det kun har
adgang til å utstede obligasjoner én gang for å finansiere
erverv av en nærmere definert låneportefølje.
Enkelte høringsinstanser mener et slikt forbud mot rullerende
innlån er for restriktivt, og at forbudet heller ikke kan
begrunnes i våre EØS-forpliktelser.
Det blir etter dette et særskilt spørsmål
om våre EØS-forpliktelser er til hinder for at
spesialforetakene kan unntas fra kapitaldekningsreglene mv. Dette beror
på om spesialforetakene er å anse som "kredittinstitusjoner",
se nærmere drøftelsen i punkt 4.7.3 i proposisjonen.
Etter departementets vurdering vil ikke EØS-forpliktelsene
være til hinder for at spesialforetak utsteder obligasjoner
mer enn én gang, forutsatt at obligasjonene ikke utstedes
løpende.
Departementet kan imidlertid ikke se at Kommisjonen anfører
særlige grunner som tilsier at spesialforetaket bare skal
kunne utstede obligasjoner én gang. Det kan hevdes at hensynet
til obligasjonseierne tilsier at utstedelse fra uregulerte foretak
begrenses så mye som mulig. Departementet viser imidlertid
til at norske investorer allerede kan erverve obligasjoner fra uregulerte
foretak. Det må i den forbindelse kunne legges til grunn
at investorene i all hovedsak vil være profesjonelle og
selv være i stand til å vurdere utsteders kredittverdighet.
Det vises i den anledning til at Kredittilsynet i sin høringsuttalelse
uttaler at det vil være forsvarlig å åpne
for at spesialforetak skal kunne refinansiere porteføljen
gjennom rullerende innlån. På den annen side må spesialforetakenes
adgang til å utstede obligasjoner begrenses. I motsatt
fall vil de kunne anses å være kredittinstitusjoner.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det
lovfestes at spesialforetakene ikke kan utstede obligasjoner løpende.
En slik løsning innebærer imidlertid en noe videre
adgang til å utstede obligasjoner enn det som ble foreslått
av Kommisjonen, og det vil kunne oppstå særskilte
problemstillinger som høringsinstansene ikke har hatt anledning til å vurdere.
Det foreslås derfor at departementet skal kunne gi nærmere
regler i forskrift om slik utstedelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-36 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Departementet slutter seg til Kommisjonens forslag om at spesialforetaket
ikke skal underlegges krav om konsesjon, og heller ikke kapitaldekningsregler
mv.
Flere høringsinstanser går mot Kommisjonens forslag
om at verdipapirisering skal godkjennes av Kredittilsynet. Det anføres
at dette er en omfattende kontrollfunksjon som vil være
tidkrevende og kreve betydelige ressurser. Det vises videre til
at det internasjonalt er vanlig med kun en meldeplikt til tilsynsmyndigheten.
Departementet går inn for kun en meldeplikt i stedet
for et krav om konsesjon. For at Kredittilsynet skal få et
tilfredsstillende grunnlag til å vurdere å foreta
nærmere undersøkelser stilles det krav til meldingens
innhold.
I forlengelsen av dette slutter departementet seg til Kommisjonens
forslag om å begrense spesialforetakets virksomhet slik
at spesialforetaket skal være opprettet med det formål å erverve
en nærmere fastsatt utlånsportefølje
eller fordringsmasse. Spesialforetaket skal ikke drive annen virksomhet
enn å erverve og eie utlånsporteføljen
eller fordringsmassen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-34 om meldeplikt og § 2-36
første og annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Departementet kan ikke se at det er grunnlag for et generelt
forbud mot verdipapirisering av boliglån slik enkelte høringsinstanser
går inn for.
Det sentrale spørsmål blir hvilke rettigheter
låntaker bør ha ved overdragelse av lån
til et spesialforetak. En står i realiteten overfor tre
alternativer.
Ett alternativ er å kreve låntakers aktive
samtykke forut for verdipapirisering. Dette er en løsning
forbrukermyndighetene tar til orde for. Et annet alternativ er at
det ikke skal gjelde et samtykkekrav overhodet, men kun en varslingsplikt.
Dette er den løsningen finansnæringen synes å støtte.
Etter departementets syn er en slik løsning i tråd
med finansavtaleloven § 45 om at overdragelser
av låneporteføljer mellom finansinstitusjoner
ikke krever samtykke. Dette skyldes at spesialforetaket i prinsippet
må anses som en finansinstitusjon, selv om institusjonen ikke
er underlagt konsesjonskrav, kapitaldekningskrav mv. En slik løsning
vil derfor ikke kreve lovendring. Et tredje alternativ er den "mellomløsning"
et flertall i Banklovkommisjonen går inn for, hvor låntaker
skal kunne nekte overdragelse innen en rimelig frist. Det vil si
at samtykke anses gitt ved passivitet fra låntakers side.
Etter en helhetsvurdering av kommisjonens forslag og de synspunkter
som er fremkommet i høringsrunden, mener departementet
det bør innføres en reservasjonsrett som låntakerne
gjøres oppmerksom på samtidig som de varsles om
overdragelsen av lånet. Dette innebærer at låntaker
aktivt må reservere seg innen utløpet av en frist
som må fremgå av varselet. Forslaget innebærer
således ikke at låntakers passivitet vil stenge
for overdragelse, slik tilfellet vil være ved overdragelse
til andre enn finansinstitusjoner mv. Forslaget er i tråd
med forslaget fra flertallet i Banklovkommisjonen. Etter departementets
oppfatning synes en slik reservasjonsrett i disse spesielle tilfellene å innebære
en rimelig avveining av de ulike hensyn som her står mot
hverandre, jf. ovenfor. Nærmere regler om låntakers
reservasjonsrett kan fastsettes i medhold av § 2-37
slik som foreslått her.
Det vises til at Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 41 (1998-1999)
har uttalt at departementet vil vurdere om det oppstår
behov for endringer i finansavtaleloven § 45 etter
at Banklovkommisjonens forslag vedrørende verdipapirisering
foreligger, jf. kapittel 9.6.3. i proposisjonen. Vurderingen av
samtykkekravet i proposisjonen her må anses som en oppfølging av
Justisdepartementets uttalelse. For øvrig vises det til
at Justisdepartementet for tiden vurderer en utvidelse av samtykkekravet
til også å gjelde overdragelser til andre finansinstitusjoner
og lignende institusjoner som følge av at Stortinget har
bedt Regjeringen om å utrede dette på generelt
grunnlag. Dette arbeidet vil pågå parallelt med
arbeidet med å fremme bestemmelser om verdipapirisering.
Etter Finansdepartementets vurdering bør det skilles
klart mellom det generelle samtykkekravet i finansavtaleloven § 45
(som for tiden vurderes av Justisdepartementet) og det foreliggende
spørsmål om reservasjonsrett ved verdipapirisering.
Det er en rekke særtrekk ved verdipapirisering som ikke
gjør seg gjeldende ved alminnelige overdragelser mellom finansinstitusjoner
mv. Det vises særlig til at spesialforetaket ikke vil være
underlagt tilsyn, kapitaldekningskrav mv., og til at de aktuelle
overdragelser vil skje til spesialforetak som er opprettet kun for å erverve
utlånsporteføljer som ledd i verdipapirisering
i henhold til forslaget til spesialbestemmelser i underkapittel
V i finansvl. kapittel 2.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
forslaget til finansvl. § 2-37 første
ledd.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter
seg til forslaget til finansvl. § 2-37 annet ledd
med den endring at ordet "finansforetakets" erstattes med "finansinstitusjonens"
i annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget til finansvl. § 2-37.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at forbrukermyndighetene og
et mindretall i Banklovkommisjonen har tatt til orde for å styrke
låntakers rettigheter ved overdragelse av lån
til et spesialforetak. Dette kan gjøres gjennom å kreve
aktivt samtykke fra låntaker før verdipapirisering. Disse
medlemmer mener et slikt krav ville bidra til å redusere
de negative konsekvenser av verdipapirisering, og finner det oppsiktsvekkende
at Regjeringen ikke har gått inn for dette forslaget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil derfor subsidiært fremme forslag
om aktivt samtykke.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende
forslag til § 2-37 annet ledd:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
gjøres følgende endringer:
Overskriften til § 2-37 skal lyde:
Informasjon til lånekundene - krav om uttrykkelig
samtykke
§ 2-37 annet ledd skal lyde:
Overdragelse av låneportefølje fra en
finansinstitusjon til et spesialforetak kan bare skje etter uttrykkelig
samtykke fra låntakerne."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader under punkt 2.4 ovenfor når det gjelder ivaretagelse
av forbrukerinteresser. Disse medlemmer viser for øvrig
til at finansministeren i brev 5. september 2002 til Fremskrittspartiets
fraksjon i finanskomiteen opplyser at selve overdragelsen av lån
til spesialforetak og eventuell tinglysning mv. av tilhørende
panterett, ikke fører til noen forpliktelser for låntaker.
Departementet mener i likhet med Kommisjonen at forholdet til
innbetaling av sikringsfondavgift bør vurderes på et
senere tidspunkt. Det vises til Kommisjonens begrunnelse som departementet
i det vesentlige slutter seg til. Departementet vil se an utviklingen
for på et senere tidspunkt å avgjøre
om beregningsmodellen for innbetalinger bør vurderes nærmere.
Komiteen slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1.
I forlengelsen av kravet om full separasjon mellom forvalter
og spesialforetak, har Kommisjonen foreslått at reglene
om taushetsplikt skal gjelde fullt ut overfor spesialforetaket for
kundeopplysninger som forvalter er i besittelse av selv etter en
overdragelse av en låneportefølje til et spesialforetak.
Finansnæringens Hovedorganisasjon ønsker unntak
fra taushetsplikten i forhold til ledelsen i spesialforetaket.
Selv om det kan være situasjoner der spesialforetaket
vil kunne ha et særskilt selvstendig behov for å få innsyn
i taushetsbelagte kundeopplysninger, anser departementet at det
bør legges avgjørende vekt på det tillitsforholdet
med kunden som begrunner taushetsplikten. Etter departementets vurdering
innebærer ikke verdipapirisering et slikt særtilfelle
i forhold til annen porteføljeoverdragelse at det er grunn
til å fravike prinsippet om at finansinstitusjonene ikke kan
bringe taushetsbelagte kundeopplysninger videre.
Komiteen slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1.
Gjeldende rett, EØS-rett og andre lands rett er omtalt
i hhv. punkt 5.1, 5.2 og 5.3 i proposisjonen.
Departementet anser, i likhet med en enstemmig Banklovkommisjon
og alle de høringsinstanser som har uttalt seg, at obligasjoner
med særskilt sikkerhet i form av pantesikrede obligasjoner
er en egnet måte å oppnå de hensyn som
taler for finansiering av utlånsporteføljer gjennom
obligasjonsmarkedet. Det vises til omtalen av disse i kapittel 3
i proposisjonen. Departementet legger her vekt på hensynet
til konkurransesituasjonen for norske institusjoner og særlig
på muligheten for noe rimeligere og mer langsiktig funding.
Det er videre sett noe hen til at pantesikrede obligasjoner kan
legge til rette for økt omsetning i det norske obligasjonsmarkedet.
Se nærmere vurderingene i punkt 5.4.4 i proposisjonen.
Departementet er enig i at kun kredittforetak bør få anledning
til å utstede pantesikrede obligasjoner. Ingen høringsinstanser
har heller hatt innvendinger på dette punktet.
Det er helt sentralt å skille mellom obligasjonseiernes
panterett på kredittforetakets innlånsside og kravet
om at de utlån som inngår i kredittforetakets utlånsportefølje
også må være sikret med pant. Med obligasjonslån
siktes det her til obligasjoner utstedt av kredittforetaket for å finansiere
kjøpet av fordringsmassen. Det stilles krav om at obligasjonseierne
får pant i kredittforetakets fordringsmasse. Dette betegnes
her som "obligasjonslån sikret med pant i porteføljen",
eller såkalt "porteføljepant". Med "porteføljepant"
siktes det altså til obligasjonseiernes panterett i kredittforetakets
utlånsportefølje og ikke til kredittforetakets
panterett som sikrer de enkelte utlån (for eksempel i en
bolig). Det vises til lovforslaget § 2-25 første
ledd.
Når det gjelder utlånssiden, så består
låneporteføljen av et sett av (1) fordringer sikret
med pant i en bestemt type panteobjekter innenfor angitte lånegrenser
eller en bestemt type (2) lån til det offentlige.
Departementet foreslår ut fra dette at det åpnes for
at kredittforetak kan finansiere utlånsporteføljer gjennom
utstedelse av pantesikrede obligasjoner.
Departementet foreslår i samsvar med Banklovkommisjonens
forslag at kredittforetak skal kunne oppta obligasjonslån
sikret ved pant i en utlånsportefølje (porteføljepant)
i samsvar med nærmere fastsatte regler om dette. Andre
finansinstitusjoner (finansforetak) skal ikke kunne oppta slike
obligasjonslån. Med obligasjonslån skal her forstås
lån som opptas ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner
som mengdegjeldsbrev.
Departementet foreslår å innføre et
krav om særskilt tillatelse for å drive virksomhet
som kredittforetak. Det foreslås å presisere i
loven at kredittforetak er en kredittinstitusjon som ikke er bank.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 1-5 nr. 1 og § 2-25
første og annet ledd.
Komiteen slutter seg videre til forslaget til
finansvl. § 3-3 første ledd tredje punktum
(og at nåværende tredje punktum blir nytt fjerde
punktum) med overgangsbestemmelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sin merknad under punkt 1.
Disse medlemmer viser til at Banklovkommisjonen
var enstemmig i sin anbefaling av forslaget om å la kredittforetak
finansiere utlånsporteføljer gjennom utstedelse
av pantesikrede obligasjoner, og at ingen av høringsinstansene
har gått imot forslaget. Denne typen kredittinstitusjoner
har dessuten hatt lang tradisjon i Norge, først og fremst
i form av kredittforeninger. Disse drev i sin tid en effektiv og
ryddig virksomhet med moderate rentemarginer. Disse medlemmer viser
videre til Finansdepartementets svar av 22. oktober 2002
på spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis
stortingsgruppe. Her går det fram at det etter departementets
syn ikke er grunn til å frykte at låntakere, som
tar opp lån i et foretak som benytter seg av dette finansieringsinstrumentet,
vil kunne få noen ekstra grad av problemer med å endre
den opprinnelige låneavtalen ved tilfeller av behov for
f.eks. betalingsutsettelse. I svaret heter det at:
"Det sentrale hensyn er at obligasjonseiernes dekningsmuligheter
ikke må forringes. Departementet antar at en etter omstendighetene
vil kunne inngå avtale om betalingsutsettelse og lignende
og at dette normalt ikke vil være av betydning for porteføljens verdi.
Departementet viser til at slike endringer kan tenkes å øke
sannsynligheten for oppgjør og dermed styrke porteføljens
verdi."
Disse medlemmer tar dette til etterretning. Disse
medlemmer kan på dette grunnlag støtte forslaget.
For obligasjonseierne vil det være viktig å kunne vurdere
en investering i pantesikrede obligasjoner på grunnlag
av informasjon om utlånsporteføljen. Privilegiene
til obligasjonseierne taler etter departements syn for at det bør
være begrenset mulighet for kredittforetaket til å ha
andre større kreditorer. Begge disse forholdene tilsier
etter departementets vurdering at bare kredittforetak som er undergitt
særskilte virksomhetsbegrensninger når det gjelder
utlånsvirksomheten og finansieringen av denne, bør
kunne utstede pantesikrede obligasjoner.
Departementet anser at en løsning med virksomhetsbegrensning
gjennom å stille krav til det vedtektsfastsatte formålet
for virksomheten, synes å være hensiktsmessig.
Kommisjonen har foreslått at det vedtektsfastsatte formål
må være å yte eller erverve hypoteklån,
fartøyshypoteklån eller offentlige lån.
Departementet er enig i dette forslaget som innebærer at
vedtektene må begrense utlånsvirksomheten til å yte
lån som kan inngå i porteføljepantet
(se om dette i punkt 5.6 i proposisjonen).
Både hensynet til å begrense kredittforetakets mulighet
til å ha andre større kreditorer og til å avgrense
virksomheten av hensyn til obligasjonseierne, taler etter departements
syn for forslaget om at det vedtektsfastsatte formål må være å finansiere
utlånsvirksomheten hovedsakelig ved utstedelse av obligasjoner
sikret ved pant i utlånsporteføljen eller i bestemte
deler av denne.
Departementet anser at forslagene om meldeplikt til Kredittilsynet
senest 30 dager før kredittforetaket tar opp obligasjonslån
med porteføljepant og om Kredittilsynets samtykke dersom
det vedtektsfestede formål må endres, vil bidra
til trygghet for obligasjonseierne og til å oppfylle kravet
om offentlig tilsyn for at obligasjonene skal få særstatus
etter EU-direktivene. Departementet foreslår at meldeplikten
og samtykkekravet bare skal gjelde før kredittforetaket starter,
eller endrer sin virksomhet mht. å utstede pantesikrede
obligasjoner. Kredittforetaket skal gi melding til Kredittilsynet
før det starter slik virksomhet og senest 30 dager før
det første gang opptar obligasjonslån med porteføljepant.
Andre kredittforetak skal etter forslaget kunne oppta obligasjonslån
med porteføljepant når generalforsamlingen har
besluttet å endre vedtektene som nevnt og Kredittilsynet
har gitt samtykke til det. Kredittilsynet skal kunne sette vilkår
som har til formål å holde slik utlånsvirksomhet
atskilt fra foretakets øvrige virksomhet.
Når hensynet til foretakets soliditet eller kreditorer
tilsier det, skal Kredittilsynet kunne gi pålegg om at
obligasjonslån med porteføljepant ikke skal opptas.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-26 med den endring at henvisningen
til fartøyshypoteklån i første ledd utgår,
jf. punkt 3.3 nedenfor. Komiteen fremmer følgende
forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende
endring:
§ 2-26 første ledd bokstav
a skal lyde:
a) å yte eller erverve enten bolighypoteklån,
eiendomshypoteklån eller offentlige lån, og".
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader foranlediget av bl.a. forslaget om virksomhetsbegrensning
i punkt 3.8 nedenfor.
Departementet har vurdert om porteføljepantet, i tillegg
til det som er foreslått av Banklovkommisjonen, bør
kunne omfatte hele eller deler av en likviditetsreserve eller særskilt
likvide eiendeler i sin alminnelighet. Departementet har kommet
til at omfanget av porteføljepantet i samsvar med Banklovkommisjonens
forslag bør begrenses til utlån i porteføljen og
tilknyttede rente- og valutakontrakter.
Departementet har videre vurdert om porteføljepantet
bør begrenses til én av de fire kategoriene hypoteklån,
fartøyshypoteklån, offentlige lån og
rente-/valutakontrakter. Departementet er kommet til at spørsmålet
ikke er tilstrekkelig utredet til at det kan lovfestes en plikt
til å holde de ulike sikkerheter for obligasjonslånet
atskilt. Det vises for øvrig til at bestemmelser om dette
kan knesettes i kontrakt, vedtekter eller lignende.
Departementet ser at det kan være behov for særregler
for fartøyshypoteklån spesielt. Departementet går
inn for at Kongen kan fastsette nærmere regler om dette
i forskrift.
Departementet er videre kommet til at gruppen hypoteklån
bør deles inn i én gruppe for lån med
pant i bolig (bolighypoteklån) og én gruppe for
lån med pant i annen fast eiendom (eiendomshypoteklån). Forslaget
vil legge bedre til rette for at kredittforetaket selv kan velge å sikre
obligasjonene med pant i kun boligeiendom.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-25 tredje ledd med slik endring
som fremgår nedenfor.
Komiteen viser til høringsuttalelser,
bl.a. fra Sparebankforeningen, vedrørende at fartøyshypoteklån
skal kunne inngå i porteføljepantet. Komiteen er
enig i vurderingen av at dette kan skape tvil om hvorvidt kredittforetaket
skal involvere seg, eller kunne involvere seg, i annet enn lavrisikofinansiering,
og foreslår derfor at denne type lån tas ut av lovforslaget. Komiteen fremmer
følgende forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende
endring:
§ 2-25 tredje ledd skal lyde:
Porteføljepant som skal sikre obligasjonslån,
kan bare omfatte:
a) lån sikret ved pant i bolig (bolighypoteklån),
b) lån sikret ved pant i annen fast eiendom (eiendomshypoteklån),
c) lån til kommune, samt lån garantert
av kommune eller staten (offentlige lån),
d) rente- eller valutakontrakter knyttet til utlånsporteføljen
eller obligasjonslånet etter nærmere regler fastsatt
av Kongen."
Komiteen viser til at de lovtekniske konsekvensene
av dette omtales også i punkt 3.2, 3.5 og 5.2.
Banklovkommisjonen foreslår at det skal være balanse
mellom obligasjonslånet og de utlån som inngår
i porteføljepantet. Etter forslaget skal midler som mottas
ved utstedelse av obligasjonslånet, benyttes til å yte
eller erverve utlån som skal inngå i porteføljepantet,
eller til innfrielse av tidligere ytede obligasjonslån.
Kommisjonen foreslår videre nærmere regulering
av balanseprinsippet. Foretaket skal etter forslaget påse
at det ikke blir avvik av betydning mellom fremtidige betalinger
og innfrielsesvilkår. Det samme skal gjelde innfrielsesvilkårene
for obligasjonene og utlånene. Dette skal likevel ikke
være til hinder for at foretaket tar opp obligasjonslån
med kortere løpetid enn utlånene dersom dette
gjøres i samsvar med et fastsatt refinansieringsprogram
som er forsvarlig sett i forhold til foretakets rente- og likviditetsrisiko
som følge av avviket.
Balanseprinsippet inngår i reguleringen av obligasjoner
med særskilt sikkerhet i de land som har en slik ordning.
Ingen høringsinstanser har hatt merknader. Departementet
foreslår etter dette å lovfeste balanseprinsippet
i samsvar med Banklovkommisjonens forslag.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-27.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at hypoteklån til fast eiendom ikke skal overstige 60 pst.
av eiendommens verdi, og at fartøyshypoteklån
ikke skal overstige 50 pst. av fartøyets verdi.
Departementet har tatt hensyn til innvendingene fra Finansnæringens
Hovedorganisasjon (FNH) når det gjelder forslaget om at
lån til kommune eller lån garantert av kommune
medregnes i porteføljepantet med 80 pst. av lånebeløpet.
Etter EU-reglene som gir særstatus til obligasjoner
med særskilt sikkerhet, skal obligasjonslånet
investeres i aktiva som i obligasjonenes fulle løpetid gir
tilstrekkelig dekning for de forpliktelser som følger av
dem. Departementet mener dette taler for å innføre
en særskilt regel, slik Banklovkommisjonen foreslår,
om at verdien av porteføljepantet til enhver tid minst
skal tilsvare restverdien av obligasjonslånet. Departementet
har også tatt opp forslaget om at ingen eiendel kan medregnes
i porteføljepantet med mer enn 5 pst. av samlet pantesikkerhet.
Delvis på bakgrunn av FNHs merknad, foreslås det å presisere dette
til utlån til samme låntaker og utlån
som har sikkerhet i samme panteobjekt. Det foreslås også at
det skal tas hensyn til rente- og valutakontrakter knyttet til utlånsporteføljen
eller obligasjonslånet. Betydningen av det siste skal særlig
være å presisere at effekten av sikring skal tas
i betraktning ved beregning av verdien av porteføljepantet
og restverdien av obligasjonslånet.
Kommisjonen har ikke foreslått regler om særskilte
rettsvirkninger av at de foreslåtte grensene ikke blir
overholdt. Dette kan typisk skje ved verdifall på porteføljepantet.
Departementet legger til grunn at kredittilsynsloven § 4
første ledd nr. 7 om at Kredittilsynet kan pålegge
de institusjoner som det har tilsyn med å rette på forholdet
dersom en institusjons organer ikke har overholdt sine plikter i
henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, får
anvendelse i slike tilfeller. Etter forholdene kan også kredittilsynsloven § 4
første ledd nr. 8 om at Kredittilsynet kan gi pålegg
om å rette på misforhold i plasseringen av institusjonens
midler få anvendelse. Pålegg fra Kredittilsynet
som ikke blir etterfulgt, kan etter kredittilsynsloven § 10
annet ledd følges opp med tvangsmulkt.
Departementet er enig i forslaget om at Kredittilsynet skal kunne
fastsette regler om beregning av verdien av ulike typer av fast
eiendom og fartøyer. Ingen høringsinstanser har
hatt merknader. Departementet anser dessuten at det kan vise seg å bli
behov for nærmere regulering av bl.a. verdien av porteføljepantet
og de enkelte utlån som inngår i porteføljepantet,
restverdien av obligasjonslånet og samlet vurdering av
nærstående låntakere i forhold til 5
pst.-grensen. Departementet foreslår derfor en videre forskriftshjemmel
enn foreslått av Kommisjonen.
Departementet foreslår at obligasjonslånet
skal ha porteføljepant med første prioritet. Verdien
av porteføljepantet skal til enhver tid minst tilsvare
restverdien av obligasjonslånet. Utlån som har
sikkerhet i samme panteobjekt kan ikke medregnes i verdien av porteføljepantet
med mer enn 5 pst. av samlet pantesikkerhet. Andre eiendeler enn
utlån kan ikke regnes med i verdien av porteføljepantet.
For de utlån som skal inngå i porteføljepantet, skal
det etter dette gjelde følgende krav til sikkerhet (belåningsgrader):
a) bolighypoteklån
skal ikke overstige 60 pst. av eiendommens verdi,
b) eiendomshypoteklån skal ikke overstige 60 pst.
av eiendommens verdi,
c) fartøyshypoteklån skal ikke overstige
50 pst. av fartøyets verdi.
Kredittilsynet skal kunne fastsette nærmere regler,
herunder om beregning av verdien av ulike typer av fast eiendom
og fartøyer. Kredittilsynet skal også kunne fastsette
regler om medregning av utlån ut over grensen på 5
pst. av samlet pantesikkerhet i tilfeller der det foreligger tilleggssikkerhet.
Departementet foreslår regler om endringer av porteføljepantet
og om at det ikke kan stiftes sekundærpant i eller tas
utlegg eller arrest mv. i porteføljepantet i samsvar med
Kommisjonens forslag.
Ved endring av sammensetningen av porteføljepantet legger
departementet til grunn at den nye sikkerheten må ha tilsvarende
verdi som den gamle representerte på tidspunktet for skifte
av sikkerhet. Departementet er enig med Norsk Tillitsmann i at det sentrale
er at sikkerheten ikke skal forringes og at det således
er pantet som må være av tilsvarende verdi. For å klargjøre
dette foreslås derfor en endring i ordlyden slik at det
klart fremgår at det kreves "pant av tilsvarende verdi".
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-32.
Komiteen viser til innspill på høring
fra finansinstitusjonene, hvor det bes om en forskriftshjemmel som
kan regulere at midler fra eventuell førtidig innfrielse
av låneforpliktelsen skal kunne inngå i obligasjonseiernes
pantesikkerhet (porteføljepantet). Komiteen deler
oppfatningen av at midler fra førtidig innfrielse må kunne
plasseres i annet enn utlån, forutsatt at sikkerheten er
av minst samme kvalitet som porteføljepantet for øvrig. Komiteen slutter
seg til forslaget til finansvl. § 2-31 første
og annet ledd og fremmer følgende forslag til tredje ledd:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende
endring:
§ 2-31 tredje ledd skal lyde:
Foretaket kan plassere midler som svarer til innbetalinger
knyttet til pantsatte lån i annet enn utlån etter
nærmere regler gitt av Kongen, forutsatt at sikkerheten
er av minst samme kvalitet som porteføljepantet for øvrig."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at nødvendige regler må gis samtidig med ikrafttredelse
av loven, uten at dette forsinker ikrafttredelsen.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-28 med de endringer at fartøyshypoteklån
tas ut i annet og tredje ledd, se punkt 3.3 ovenfor. Komiteen fremmer
følgende forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende
endring:
§ 2-28 annet og tredje ledd skal
lyde:
For de utlån som skal inngå i porteføljepantet, gjelder
følgende krav til sikkerhet:
a) bolighypoteklån skal ikke overstige
60 pst. av eiendommens verdi,
b) eiendomshypoteklån skal ikke overstige 60 pst. av
eiendommens verdi.
Kredittilsynet kan i forskrift fastsette nærmere regler
til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i paragrafen
her, herunder om beregning av verdien av ulike typer av fast eiendom.
Kredittilsynet kan i forskrift også fastsette regler om
medregning av utlån ut over grensen på 5 pst.
av samlet pantesikkerhet i tilfeller der det foreligger tilleggssikkerhet."
Departementet anser at god likviditetsstyring i kredittforetaket
er av vesentlig betydning for å sikre obligasjonseiernes
interesser. Balanseprinsippet (se punkt 5.7 i proposisjonen) er
i denne sammenhengen etter departementets vurdering det viktigste
instrumentet i Kommisjonens forslag. Likviditetsstyringen vil videre
være et sentralt kontrollpunkt i tilsynet med foretaket.
Departementet mener at det derfor bør stilles krav om en
særskilt likviditetsreserve. Departementet har delvis tatt
hensyn til FNHs innvendinger, og kommet til at det bør
være krav om en likviditetsreserve for alle obligasjonslån
utstedt av kredittforetaket, men at det i motsetning til Kommisjonens
forslag om krav til separate reserver, skal være adgang
til å opprette en felles likviditetsreserve. Størrelsen
på likviditetsreserven må imidlertid beregnes
ut fra likviditetsrisikoen under hvert enkelt obligasjonslån.
Departementet foreslår etter dette et særskilt
krav om at kredittforetaket for hvert obligasjonslån med porteføljepant
skal opprette en egen eller beregne et bidrag til en felles likviditetsreserve
tilpasset risikoen for forsinket betaling av renter og avdrag på de
utlån som inngår i pantet. Minstekrav til likviditetsreserven
skal fastsettes i vedtektene. Likviditetsreserven skal holdes atskilt
fra de øvrige midler i foretaket.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-30.
Departementet slutter seg til Kommisjonens forslag om å presisere
at porteføljepantet sikres rettsvern etter gjeldende regler
og at det gjøres klart at dersom foretaket som opptar obligasjonslånet
inngår i et finanskonsern, kan rettsvern etter panteloven §§ 4-1
og 4-2 sikres ved at pantet overføres til særskilt
"forvaltning" for obligasjonseierne i et annet foretak i samme konsern.
Departementet slutter seg også til forslaget om at en forvaltningsavtale
må inngås med annet foretak i samme konsern eller
med annen finansinstitusjon (finansforetak).
Departementet foreslår regler om rettsvern, forvaltning
og registerføring som i hovedsak samsvarer med Banklovkommisjonens
forslag. Departementet foreslår at foretaket til de tider
som Kredittilsynet bestemmer skal oversende de opplysninger som
er inntatt i registeret til en revisor oppnevnt av Kredittilsynet.
Kredittilsynet gir etter forslaget nærmere regler om hvilke
opplysninger som skal inntas i registeret, oppnevningen av revisor,
revisors oppgaver og revisors godtgjørelse.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-29 med den endring at ordene
"annet finansforetak" erstattes med "annen finansinstitusjon" i
annet ledd.
Departementet slutter seg til Kommisjonens forslag til regulering
av konkurs eller offentlig administrasjon hos utsteder.
Departementet har forelagt FNHs tilleggsuttalelse i høringsrunden
(om strengere regler enn det Kommisjonen har foreslått
for å sikre obligasjonseiernes krav på rettidig
betaling) for Justisdepartementet og Kredittilsynet. FNH foreslår
flere bestemmelser som favoriserer obligasjonseierne i forhold til
andre kreditorer. Departementet er kommet til at FNHs siste forslag
må opplyses og utredes nærmere før det
eventuelt kan sendes på høring og departementet
deretter kan ta stilling til de spørsmål som reises,
og som bl.a. krever unntak fra den alminnelige konkurs- og dekningslovgivningen.
Samtidig er departementet opptatt av at det nå ikke skal
ta for lang tid å få dette vurdert. Departementet
foreslår derfor en forskriftshjemmel, som på bakgrunn
av FNHs tilleggsuttalelse antas å kunne brukes til å fastsette
regler som kan oppfylle formålene om sikkerhet for rettidig
betaling i samsvar med obligasjonslånavtalen også etter
at kredittforetaket går konkurs eller blir satt under offentlig
administrasjon. Etter departementets vurdering vil det ved den nærmere
vurderingen være viktig å klarlegge nærmere
hva som vil være obligasjonseiernes stilling etter gjeldende
regler. Det bør bare fastsettes særskilt begrunnede
avvik. Det vil også være et viktig hensyn å ta
utgangspunkt i den sikkerhet for obligasjonseiernes stilling det
er mulig å etablere uten særregler.
Departementet foreslår etter dette, i samsvar med Kommisjones
forslag, at dersom et foretak som har tatt opp et obligasjonslån
med porteføljepant blir satt under konkursbehandling eller
satt under offentlig administrasjon, skal obligasjonseierne ha fortrinnsrett
til dekning av krav som utspringer av obligasjonene i de midler
porteføljen utbringer. Midlene fordeles forholdsmessig
mellom obligasjonseierne. Utbringer porteføljepantet mer
enn det som trengs for å dekke obligasjonseiernes krav,
skal det overskytende tilføres bomassen.
Departementet foreslår videre at Kongen ved forskrift
skal kunne fastsette regler om rettidig betaling til obligasjonseierne
av de midler porteføljen utbringer etter at foretaket er
tatt under konkursbehandling eller satt under offentlig administrasjon.
Kongen kan ved forskrift videre fastsette regler som begrenser konkursboets
eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere over
utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet
når dette kan gjøres uten å svekke øvrige
kreditorers dekningsmulighet. Forskriftene kan fravike regler i
lovgivningen om konkurs, offentlig administrasjon av finansinstitusjoner
og tvangsfullbyrdelse. Det legges ikke opp til at Kongens myndighet
etter forslaget skal delegeres til departementet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget til finansvl. § 2-33.
Etter komiteens vurdering bør
det ved utformingen av forskrifter som nevnt i forslaget § 2-33 tredje
ledd legges vekt på at konkursboet eller administrasjonsstyret
ikke skal tvinge frem en forsert behandling eller avslutning av
boet, herunder tvangssalg av porteføljepantet, i strid
med obligasjonseiernes interesser. Dette er viktig for å beskytte obligasjonseiernes
krav på rettidig betaling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg til forslaget til finansvl. § 2-33 med unntak
av tredje ledd annet punktum. Disse medlemmer viser
til at Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen
har påpekt at passusen "når dette kan gjøres
uten å svekke øvrige kreditorers dekningsmulighet"
i forslaget til § 2-33 tredje ledd annet punktum
er uhensiktsmessig. Disse medlemmer viser til at
departementet i proposisjonen punkt 5.11 gir uttrykk for at de der nevnte
forslag fra FNH må opplyses og utredes nærmere
før de eventuelt kan tas stilling til. Disse medlemmer mener
at passusen bør tas ut av forslaget, slik at den forestående
utredningen ikke er begrenset på en uhensiktsmessig måte.
Departementet gir i punkt 5.5.3 i proposisjonen uttrykk for at kredittforetak
som nevnt i § 2-26 ikke skal kunne ha andre større
kreditorer enn obligasjonseierne. Disse medlemmer mener
derfor at det kan være aktuelt med en annen avveining mellom
kreditorene enn den som er lagt til grunn for forskriftshjemmelen. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner gjøres slik endring:
§ 2-33 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Kongen kan ved forskrift også fastsette regler som
begrenser konkursboets eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere
over utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet."
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser
mener regler om særstatus for obligasjoner med særskilt
sikkerhet bør innføres nå. Departementet
støtter vurderingen av at dette vil være viktig
for å kunne utnytte fordelene med slike obligasjoner innen rammen
av EØS-reglene. En må imidlertid være
klar over at EØS-reglene representerer ytterpunktene om hvor
langt en kan gå. Departementet mener en uansett formell
sikkerhet bør være forsiktig med å eksponere
seg svært høyt på enkeltengasjementer.
Departementet legger opp til å fastsette endringer i
plasseringsreglene for verdipapirfond, forsikringsselskaper og reglene
om grenser for kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store
engasjementer for å utnytte muligheten i EØS-reglene
til å særbehandle obligasjoner med særskilt
sikkerhet. Det vil bl.a. måtte legges vekt på å unngå for
sterk eksponering på enkeltengasjementer. En vil også vurdere
muligheten for å fastsette en noe lavere risikovekt for
obligasjoner med særskilt sikkerhet i kapitaldekningsregelverket.
I brev 21. desember 2001 ba Finansdepartementet om Kredittilsynets
vurdering av behovet for endringer i gjeldende kapitaldekningsregelverk
og plasseringsgrenser i forbindelse med ikrafttredelsen av nye regler
for obligasjoner med særskilt sikkerhet. I brev 11. april
2002 uttaler Kredittilsynet at det vil være fornuftig å vurdere
endringer i det tilstøtende regelverk parallelt med at
lovforslaget om obligasjoner med særskilt sikkerhet forberedes.
På denne bakgrunn utarbeidet Kredittilsynet et høringsdokument som
blir sendt på høring sommeren 2002, med sikte på at
eventuelle forskriftsendringer kan skje samtidig med ikrafttredelsen
av lovendringene. Departementet vil vurdere å foreslå endringer
i tråd med Kredittilsynets forslag etter at forslaget har
vært på høring og innen en eventuell
lov om obligasjoner med særskilt sikkerhet trer i kraft.
Videre vil departementet vurdere å foreslå tilsvarende
endringer i verdipapirfondloven i tråd med Kredittilsynets
forslag.
Komiteen tar dette til orientering
og gir sin tilslutning til at det arbeides videre med dette.
Lovforslagets økonomiske og administrative konsekvenser
er omtalt i kapittel 6 i proposisjonen.
Komiteen tar dette til orientering.
EØS-komiteen innlemmet 28. februar 2001
europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/12/EF
av 20. mars 2000 om adgang til at starte og utøve
virksomhet som kredittinstitusjon (det konsoliderte bankdirektivet)
i EØS-avtalen. Direktivet samler flere tidligere gjeldende
direktiver om kredittinstitusjoner i ett nytt bankdirektiv. Direktiv
2000/12/EF inneholder ikke materielle endringer.
På bakgrunn av at lov 10. juni 1988 nr.
40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 2-1
annet ledd nr. 5 inneholder henvisninger til tidligere gjeldende
direktiver, foreslår Finansdepartementet en teknisk lovendring
i nevnte bestemmelse for å sikre korrekt henvisning til EØS-regler
som svarer til europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/12/EF.
Komiteen slutter seg til forslaget
om endring av finansvl. § 2-1 annet ledd nr. 5.
Etter fjerde ledd skal ihendehaverobligasjonene angi at obligasjonslånet
er sikret. Dette kan gjøres i teksten i lånedokumentet
eller ved at det innarbeides egnede betegnelser på obligasjonene.
Forskriftshjemmelen i femte ledd gir en mulighet til å kreve
ensartet sammensetning av utlånsporteføljene.
Dette kan bli aktuelt dersom det skulle vise seg et behov for på denne
måten å sikre obligasjonseierne ensartet risikoeksponering.
Departementet vil vurdere å fastsette at fartøyshypoteklån
ikke kan inngå i portefølje med andre typer lån.
Dette av hensyn til muligheten får å oppnå god
kredittvurdering («rating») hos anerkjente kredittvurderingsbyråer.
Komiteen slutter seg til forslaget
til finansvl. § 2-25 femte ledd. Når
det gjelder fjerde ledd viser komiteen til punkt
3.3 om fartøyshypoteklån og fremmer følgende
forslag:
"I lov 10. juni 1988 nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende
endring:
§ 2-25 fjerde ledd skal lyde:
Ihendehaverobligasjonene skal angi at obligasjonslånet
er sikret og om sikkerheten er knyttet til bolighypoteklån,
eiendomshypoteklån eller offentlige lån."
I første ledd skal foretak der finansinstitusjonen har
betydelig innflytelse alltid omfatte selskaper der institusjonen
kontrollerer mer enn 20 pst. av stemmene. Bestemmelsen skal forstås
på tilsvarende måte som i regnskapsloven § 1-4.
Personkretsen etter første ledd er videre enn etter annet
ledd ut fra en avveining av hva som er nødvendig for å sikre
spesialforetaket uavhengighet fra den overdragende finansinstitusjonen.
Med "det fastsatte beløp" i første ledd nr.
1 bokstav b siktes det til at det er den maksimale ramme for ytet
kreditt eller stilt garanti etter avtalen som skal komme til fradrag,
og ikke hva som til enhver tid faktisk er trukket på eller
stilt som garanti.
Dersom kravene i bestemmelsen ikke oppfylles anses porteføljen
etter fjerde ledd fortsatt å være på overdragers
bøker når ansvarlig kapital skal beregnes.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til
dette, og viser også til merknader under punkt 2.3 ovenfor.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader under punkt 1
og 2.1, og går derfor imot forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at finansnæringen har gitt uttrykk for at av de to
nye ordningene som foreslås innført, er det ordningen
med obligasjonslån med pantesikkerhet i utlånsportefølje
som er den klart mest aktuelle. Disse medlemmer mener
derfor at arbeidet med å få denne ordningen på plass
bør prioriteres, og foreslår derfor en åpning
for at de lovreglene som er aktuelle for slike obligasjonslån
kan tre i kraft tidligere enn reglene om verdipapirisering. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov om endringer i lov 10. juni 1988
nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (verdipapirisering
og obligasjoner med særskilt sikkerhet) skal vedtak II
første ledd annet punktum lyde:
De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til
ulik tid."
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner gjøres følgende endringer:
Overskriften til § 2-37 skal lyde:
Informasjon til lånekundene - krav om uttrykkelig
samtykke
§ 2-37 annet ledd skal lyde:
Overdragelse av låneportefølje fra en
finansinstitusjon til et spesialforetak kan bare skje etter uttrykkelig
samtykke fra låntakerne.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner gjøres slik endring:
§ 2-33 tredje ledd annet punktum
skal lyde:
Kongen kan ved forskrift også fastsette regler som
begrenser konkursboets eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere
over utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet.
Forslag 3
I lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner (verdipapirisering og obligasjoner med særskilt
sikkerhet) skal vedtak II første ledd annet punktum lyde:
De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid.
Komiteen viser til proposisjonen og
til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om
finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
(verdipapirisering og obligasjoner med særskilt
sikkerhet)
I
I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner gjøres følgende endringer:
§ 1-5 nr. 1 skal lyde:
Som kredittforetak regnes kredittinstitusjon som ikke
er bank.
§ 2-1 annet ledd nr. 5 skal lyde:
foretak hvis hovedvirksomhet er omfattet av punktene 2-12
og 14 i vedlegg I til europaparlaments- og rådsdirektiv
2000/12/EF av 20. mars 2000 om adgang
til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon
I kapittel 2 skal nytt underkapittel IV lyde:
IV. Obligasjonslån med pantesikkerhet i
utlånsportefølje
§ 2-25 Adgang til opptak av obligasjonslån
sikret ved pant
Kredittforetak kan oppta obligasjonslån
sikret ved pant i en utlånsportefølje (porteføljepant)
i samsvar med reglene i underkapitlet her. Andre finansinstitusjoner
kan ikke oppta slike obligasjonslån.
Med obligasjonslån forstås lån
som opptas ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner som mengdegjeldsbrev.
Porteføljepant som skal sikre obligasjonslån,
kan bare omfatte:
a) lån sikret ved pant i bolig
(bolighypoteklån),
b) lån sikret ved pant i annen fast eiendom
(eiendomshypoteklån),
c) lån til kommune, samt lån
garantert av kommune eller staten (offentlige lån),
d) rente- eller valutakontrakter knyttet til utlånsporteføljen
eller obligasjonslånet etter nærmere regler fastsatt
av Kongen.
Ihendehaverobligasjonene skal angi at obligasjonslånet
er sikret og om sikkerheten er knyttet til bolighypoteklån,
eiendomshypoteklån eller offentlige lån.
Kongen kan i forskrift utelukke at en eller flere
av de lånetyper som er nevnt i tredje ledd inngår
i samme utlånsportefølje som andre typer lån
nevnt i tredje ledd, og fastsette nærmere regler om dette.
§ 2-26 Opptak av obligasjonslån
med porteføljepant
Et kredittforetak kan oppta obligasjonslån
med porteføljepant når foretakets vedtektsfastsatte
formål er:
a) å yte eller erverve enten
bolighypoteklån, eiendomshypoteklån eller offentlige
lån, og
b) å finansiere utlånsvirksomheten
hovedsakelig ved utstedelse av obligasjoner sikret ved pant i utlånsporteføljen
eller bestemte deler av denne.
Kredittforetaket skal gi melding til Kredittilsynet senest
30 dager før det første gang opptar obligasjonslån
med porteføljepant.
Kredittilsynet kan gi samtykke til at også kredittforetak
som har endret vedtektene i tråd med første ledd,
men som ennå ikke har innrettet virksomheten i samsvar
med endringen, kan drive virksomhet som består i å oppta
obligasjonslån med porteføljepant. Slik virksomhet
skal holdes atskilt fra foretakets øvrige virksomhet. Kredittilsynet
kan sette vilkår for å sikre slik atskillelse.
Når hensynet til foretakets soliditet
eller kreditorer tilsier det, kan Kredittilsynet gi pålegg
om at obligasjonslån med porteføljepant ikke skal
opptas.
§ 2-27 Krav til bruken av obligasjonslånet
Midler som mottas ved utstedelse av obligasjonslånet,
skal benyttes til å yte eller erverve utlån som skal
inngå i porteføljepantet, eller til innfrielse
av tidligere ytede obligasjonslån.
Foretaket skal påse at det ikke blir
avvik av betydning mellom fremtidige inn- og utbetalinger eller mellom
innfrielsesvilkårene for henholdsvis obligasjonslånet
og utlånene. Dette er likevel ikke til hinder for at foretaket
tar opp obligasjonslån med kortere løpetid enn
utlånene dersom dette gjøres i samsvar med et
fastsatt refinansieringsprogram som er forsvarlig sett i forhold
til foretakets rente- og likviditetsrisiko som følge av
avviket.
Kredittilsynet fastsetter nærmere regler
om gjennomføring og avgrensning av bestemmelsen i første og
annet ledd, herunder regler om beregning av og grenser for avvik
som nevnt i annet ledd og den rente- og likviditetsrisiko slike
avvik medfører.
§ 2-28 Krav til porteføljepantet
Obligasjonslånet skal ha porteføljepant
med første prioritet. Verdien av porteføljepantet
skal til enhver tid minst tilsvare restverdien av obligasjonslånet.
Det skal tas hensyn til rente- eller valutakontrakter knyttet til
utlånsporteføljen eller obligasjonslånet.
Utlån til samme låntaker og utlån som
har sikkerhet i samme panteobjekt, kan ikke medregnes i verdien
av porteføljepantet med mer enn 5 prosent av samlet pantesikkerhet.
For de utlån som skal inngå i
porteføljepantet, gjelder følgende krav til sikkerhet:
a) bolighypoteklån skal ikke
overstige 60 prosent av eiendommens verdi.
b) eiendomshypoteklån skal ikke overstige
60 prosent av eiendommens verdi.
Kredittilsynet kan i forskrift fastsette nærmere regler
til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i paragrafen
her, herunder om beregning av verdien av ulike typer av fast eiendom
og fartøyer. Kredittilsynet kan i forskrift også fastsette
regler om medregning av utlån ut over grensen på 5
prosent av samlet pantesikkerhet i tilfeller der det foreligger
tilleggssikkerhet.
§ 2-29 Rettsvern. Forvaltning
Porteføljepantet sikres rettsvern etter
gjeldende regler. Inngår foretaket som opptar obligasjonslånet i
et finanskonsern, kan rettsvern etter panteloven §§ 4-1
og 4-2 sikres ved at et annet foretak i samme konsern besitter pantet
på vegne av obligasjonseierne.
Foretaket kan inngå avtale med annet
foretak i samme konsern eller med annen finansinstitusjon om forvaltningen
av de utlån som omfattes av porteføljepantet.
Foretaket og forvalter som nevnt i annet ledd
skal sørge for at det foreligger et til enhver tid oppdatert register
over de utlån som omfattes av porteføljepantet.
Foretaket skal til de tider Kredittilsynet bestemmer oversende de
opplysninger som er inntatt i registeret til en revisor oppnevnt
av Kredittilsynet. Kredittilsynet gir nærmere regler om
hvilke opplysninger som skal inntas i registeret, oppnevningen av
revisor, revisors oppgaver og revisors godtgjørelse.
§ 2-30 Likviditetsreserve
Foretaket skal for hvert obligasjonslån
med porteføljepant opprette en egen likviditetsreserve
eller beregne et bidrag til en felles likviditetsreserve for alle
obligasjonslånene tilpasset risikoen for forsinket betaling
av renter og avdrag på de utlån som inngår i
pantet. Minstekrav til likviditetsreserven fastsettes i vedtektene.
Likviditetsreserven skal holdes atskilt fra de øvrige
midler i foretaket.
§ 2-31 Endring av porteføljepantet
Foretaket har adgang til å endre sammensetningen
av porteføljepantet ved å skifte ut ett eller
flere utlån med andre utlån såfremt pantet
har tilsvarende verdi som sikkerhet for obligasjonslånet.
Foretaket har også adgang til å inngå avtale
med en låntaker om førtidig tilbakebetaling, samt
om endringer i lånevilkårene som er av uvesentlig
betydning for porteføljens verdi.
Foretaket kan plassere midler som svarer til innbetalinger
knyttet til pantsatte lån i annet enn utlån etter
nærmere regler gitt av Kongen, forutsatt at sikkerheten
er av minst samme kvalitet som porteføljepantet for øvrig.
§ 2-32 Sekundærpant, utlegg
mv.
Foretaket kan ikke stifte pant med etterfølgende prioritet
i porteføljepant eller deler av slikt pant.
Porteføljepant og deler av porteføljepant,
kan ikke gjøres til gjenstand for utlegg, arrest eller
annen tvangsforretning til fordel for enkelte av foretakets kreditorer.
§ 2-33 Konkurs eller offentlig
administrasjon
I tilfelle konkurs eller offentlig administrasjon
av foretaket har eierne av et obligasjonslån fortrinnsrett til
de midler som er pantsatt til sikkerhet for dette obligasjonslånet.
Fortrinnsretten gjelder forholdsmessig og bare for krav som utspringer
av obligasjonen.
Utbringer porteføljepantet mer enn det
som er nødvendig for å dekke obligasjonseiernes
krav, skal det overskytende tilføres bomassen.
Kongen kan ved forskrift fastsette regler om retttidig
betaling til obligasjonseierne av de midler porteføljen
utbringer etter at foretaket er tatt under konkursbehandling eller
satt under offentlig administrasjon. Kongen kan ved forskrift også fastsette
regler som begrenser konkursboets eller administrasjonsstyrets mulighet
til å disponere over utlån og andre eiendeler
som inngår i porteføljepantet, når dette
kan gjøres uten å svekke øvrige kreditorers
dekningsmulighet. Slike forskrifter kan fravike regler i lovgivningen
om konkurs, offentlig administrasjon av finansinstitusjoner og tvangsfullbyrdelse.
I kapittel 2 skal nytt underkapittel V lyde:
V. Verdipapirisering av utlånsporteføljer
§ 2-34 Overdragelse av låneportefølje
til spesialforetak for verdipapirisering
En finansinstitusjon som overdrar en nærmere fastsatt
låneportefølje eller annen fordringsmasse til et
spesialforetak for verdipapirisering som nevnt i § 2-36,
skal på forhånd gi melding om overdragelsen til
Kredittilsynet. Meldingen skal være vedlagt:
a) spesialforetakets vedtekter,
b) en oversikt over spesialforetakets eiere eller,
dersom det er en stiftelse, en oversikt over hvem som er stiftere
og hvordan stiftelsen styres,
c) avtale om forvaltning av porteføljen
og
d) alle avtaler mellom spesialforetaket og finansinstitusjonen.
§ 2-35 Finansinstitusjonens forhold til
spesial-
foretaket mv.
Finansinstitusjonen, foretak i samme konsern som
finansinstitusjonen eller foretak der finansinstitusjonen har betydelig
innflytelse, kan ikke:
1. påta seg ansvar knyttet til
låneporteføljen eller fordringsmassen i forhold
til spesialforetaket, obligasjonseierne eller andre. Dette er likevel ikke
til hinder for at slike foretak
a) kan inngå avtale med spesialforetaket
om å forestå forvaltning av porteføljen
i forhold til låntakerne,
b) kan yte kreditt til eller stille garanti for
spesialforetaket for å sikre oppfyllelsen av forpliktelsene overfor
obligasjonseierne. Slik kreditt eller garanti må være
fastsatt i avtalen om overdragelse. Det fastsatte beløpet
kommer til fradrag i finansinstitusjonens ansvarlige kapital,
c) kan inngå avtale om å kjøpe
tilbake den gjenværende del av låneporteføljen
eller fordringsmassen fra spesialforetaket på vanlige forretningsmessige vilkår
dersom gjenstående obligasjonsgjeld i spesialforetaket
utgjør mindre enn 10 prosent av det opprinnelige lånebeløpet
ved første obligasjonsutstedelse. Slikt kjøp skal
meldes til Kredittilsynet på forhånd.
2. ha eierandeler i spesialforetaket, unntatt
når slikt eie i spesialforetakets vedtekter er knyttet
til de enkelte obligasjoner og obligasjonene er ervervet som ledd
i vanlig ordning for markedspleie av obligasjoner som nevnt i annet
ledd nr. 2. Stiftelser der foretak som nevnt i innledningen er representert
i ledelsen eller styrende organer, kan heller ikke ha eierandeler
i spesialforetaket.
3. være representert i ledelsen eller
styrende organer eller på annen måte ha innflytelse
i spesialforetaket.
Finansinstitusjonen eller foretak i samme konsern
som finansinstitusjonen kan ikke:
1. holdes ansvarlig for tilbakebetaling
av eller innfrielse av obligasjoner i obligasjonslån som
spesialforetaket har tatt opp, selv om det foreligger mislighold
fra spesialforetakets side.
2. erverve obligasjoner utstedt av spesialforetaket eller
på annen måte påta seg risiko knyttet
til slike obligasjoner. Slike foretak kan likevel erverveog
avhende obligasjoner utstedt av spesialforetaket som ledd i vanlig
ordning for markedspleie av obligasjoner notert på børs
eller regulert marked, men foretaket kan ikke på noe tidspunkt
eie mer enn 5 prosent av obligasjonene i ett obligasjonslån.
3. motta utbytte eller annen utbetaling fra spesialforetaket
eller dets eiere som følge av innfrielse av obligasjonslånet,
kapitalnedsettelse i eller avvikling av spesialforetaket.
Kredittilsynet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om finansinstitusjonens forhold til spesialforetaket og til den
låneportefølje som overdras eller er overdratt.
Dersom kravene fastsatt i eller i medhold av denne
paragrafen ikke er oppfylt, skal finansinstitusjonen fortsatt stille
ansvarlig kapital for risikoen knyttet til låneporteføljen
eller fordringsmassen i henhold til kapitaldekningsregelverket som
om låneporteføljen eller fordringsmassen ikke
var skilt ut.
§ 2-36 Spesialforetak for verdipapirisering
Spesialforetak for verdipapirisering er, dersom kravene
i denne paragrafen er oppfylt, unntatt fra krav om konsesjon som
finansieringsforetak. Spesialforetaket er i tilfelle heller ikke
undergitt tilsyn, krav om kapitaldekning eller andre sikkerhetskrav,
eller andre regler for finansieringsforetak gitt i eller i medhold
av lov.
Spesialforetaket skal være opprettet
for å erverve en nærmere fastsatt utlånsportefølje
eller fordringsmasse som er overdratt i samsvar med § 2-34.
Spesialforetaket skal ikke drive annen virksomhet enn å erverve,
eie og inndrive utlånsporteføljen eller fordringsmassen.
Spesialforetaket skal finansiere ervervet av utlånsporteføljen
eller fordringsmassen ved opptak av obligasjonslån. Spesialforetaket
kan ikke utstede obligasjoner løpende. Kredittilsynet kan
i forskrift fastsette nærmere begrensninger på adgangen
til å utstede obligasjoner og regler om utstedelse av flere obligasjonslån.
Spesialforetaket skal være organisert
som et aksjeselskap eller et allmennaksjeselskap. Kredittilsynet
kan ved enkeltvedtak tillate at spesialforetaket organiseres på annen
måte.
Spesialforetaket kan ikke i sitt firma eller annet kjennetegn
benytte navn eller varemerke som er egnet til forveksling med, eller
viser tilknytning til, overdragerens navn eller varemerke.
Spesialforetaket kan bare inngå avtale
om forvaltning av porteføljen med den overdragende finansinstitusjonen,
en bank eller en tilsvarende finansinstitusjon som overdrageren.
§ 2-37 Informasjon til lånekundene
- frist for å nekte samtykke
En finansinstitusjon skal forut for overdragelse av
en låneportefølje eller annen fordringsmasse etter § 2-34,
informere de enkelte låntakere som omfattes av overdragelsen
om hvem som erverver lånene, hvem som forvalter lånene
etter overdragelsen og hvilke plikter og rettigheter henholdsvis
finansinstitusjonen, spesialforetaket og forvalteren har og vil
få overfor låntaker.
I varselet skal låntakeren gis en rimelig
frist, som ikke kan være kortere enn tre uker, til å nekte
samtykke til overdragelsen. Når finansinstitusjonens kunde ikke
er forbruker, kan låntakeren på forhånd
frafalle retten til å nekte samtykke. Benytter låntakeren
ikke sin rett til å nekte samtykke, anses låntakeren å ha gitt
samtykke til overdragelsen etter lov om finansavtaler § 45.
§ 3-3 første ledd tredje punktum
skal lyde:
Finansieringsforetak må ha særskilt
tillatelse av Kongen for å drive virksomhet som kredittforetak
(jf. § 1-5 nr. 1).
Nåværende tredje punktum blir nytt
fjerde punktum.
II
Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser
Loven gjelder fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
Finansieringsforetak som ved lovens ikrafttredelse driver virksomhet
som kredittforetak, kan fortsette virksomheten dersom foretaket
innen en frist Kongen fastsetter, har søkt om tillatelse
etter lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 3-3
første ledd tredje punktum som endret ved loven her. Et
slikt finansieringsforetak kan ikke oppta obligasjonslån
sikret ved pant i en utlånsportefølje før
det har fått tillatelse til å drive virksomhet som
kredittforetak.
Oslo, i finanskomiteen, den 1. november 2002
Siv Jensen |
Torbjørn Hansen |
Ingebrigt S. Sørfonn |
leder |
ordfører |
sekretær |