Til Odelstinget
Forslaget til ny lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester er basert på Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF av 8. juni om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, særlig elektronisk handel, i det indre marked ("Direktiv om elektronisk handel"). Formålet med direktivet og derved også loven er å bidra til det indre markeds virkemåte ved at det sikres fri bevegelighet for informasjonssamfunnstjenester mellom medlemsstatene. Med informasjonssamfunnstjenester menes enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag, og som formidles elektronisk, over avstand og på individuell anmodning fra en tjenestemottaker. Definisjonen omfatter også tjenester som består i å overføre informasjon over elektronisk kommunikasjonsnett, gi tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller være nettvert for data som leveres av tjenestemottakeren. De som tilbyr informasjonssamfunnstjenestene kalles tjenesteytere.
Lovforslaget hjemler tre ulike opplysningsplikter for tjenesteyter. Disse er knyttet til den generelle virksomheten, til elektronisk markedsføring og til elektronisk avtaleinngåelse.
Et sentralt prinsipp i loven er prinsippet om hjemlandskontroll og gjensidig anerkjennelse (etableringslandsprinsippet). En tjenesteyter skal innenfor det koordinerte regelområdet følge den rettslige reguleringen i det land der tjenesteyteren er etablert, og overvåkes av myndighetene i dette landet. Med det koordinerte regelområdet menes nasjonale regler som stiller krav til informasjonssamfunnstjenester og til tjenesteyter når det gjelder etablering og drift av informasjonssamfunnstjenester. Som en følge av dette prinsippet kan ikke en stat begrense informasjonssamfunnstjenester som ytes fra en tjenesteyter etablert i en annen stat innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Lovforslaget oppstiller generelle unntak fra denne hovedregel, bl.a. for forbrukere. Dette betyr at forbrukere gis beskyttelse etter sitt eget lands rett. Dessuten åpner lovforslaget for at statene kan stanse en bestemt tjeneste for bl.a. å beskytte folkehelsen, offentlig sikkerhet eller for å opprettholde den alminnelige rettsorden.
Direktivet om elektronisk handel inneholder også bestemmelser om ansvarsfrihet for nettleverandører. Disse bestemmelsene er ikke innført i dette lovforslaget. Nærings- og handelsdepartementet tar sikte på å fremme en endringsproposisjon i løpet av første del av 2003, med forslag om hvordan disse ansvarsfrihetsbestemmelsene bør innføres i norsk rett.
Implementering av direktivet for elektronisk handel i norsk rett
vil bl.a. kunne bidra til å styrke tilliten til elektronisk
handel i Norge, og vil samtidig på et internasjonalt nivå harmonisere
reguleringen innenfor deler av elektronisk handel. Harmoniseringseffekten
vil særlig oppnås innenfor EØS, men direktivet
tar sikte på å være i samsvar med annen
internasjonal regulering.
Store deler av den eksisterende reguleringen rundt handel og
avtaleinngåelse vil også gjelde i forhold til
elektronisk handel. Blant annet vil kjøpsloven, avtaleloven,
angrerettsloven og markedsføringsloven være relevante
ved elektronisk handel og forretningsdrift. Disse lovene kan, sammen
med ehandelsloven, supplere hverandre i ett og samme kjøpsforhold
over Internett.
Tatt i betraktning den raske utviklingen av informasjonsteknologisamfunnet
vil det være hensiktsmessig innenfor noen områder å gi
en rammeregulering, med mulighet for partene på det aktuelle
området til selv å finne frem til gode løsninger (selvregulering).
På den måten vil det legges til rette for en hensiktsmessig
fleksibilitet i forhold til utviklingen i informasjonssamfunnet.
Direktivet anbefaler også at statene oppmuntrer til selvregulering.
Departementet vil nøye følge utviklingen og vurdere
behovet for å lovregulere områder innenfor elektronisk handel
dersom ikke mulighetene til selvregulering blir ivaretatt på en
hensiktsmessig måte.
Nærings- og handelsdepartementet er ansvarlig for gjennomføringen
av direktivet om elektronisk handel. Direktivet berører
ulike rettsområder som forvaltes av andre departementer
enn Nærings- og handelsdepartementet. På bakgrunn
av dette nedsatte Nærings- og handelsdepartementet en interdepartemental
arbeidsgruppe, med representanter fra Nærings- og handelsdepartementet,
Justisdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Kulturdepartementet
(nå Kultur- og kirkedepartementet) og Samferdselsdepartementet.
Denne gruppen har i fellesskap arbeidet frem dette lovforslag.
Det har også vært et tett samarbeid mellom
de relevante myndigheter i Danmark, Sverige, Finland, Island og
Norge. Dette samarbeid har hatt som mål å utveksle
erfaringer, og i størst mulig grad å komme frem
til et felles rettslig rammeverk for innføringen av direktivet
om elektronisk handel i nasjonal rett. Gjennomføringen
av direktivet om elektronisk handel er i de nordiske landene tilnærmet
lik. Den store forskjellen ligger i implementeringen av artikkelen om
ansvarsfrihet for lagring (nettvert). Det vil i endringsproposisjonen
som innfører bestemmelsen i norsk rett bli redegjort for
de nordiske landenes implementering av artikkelen.
Deler av direktivet krever lovendringer. Andre bestemmelser i
direktivet er kun pålegg om at statene skal oppmuntre en
viss adferd mv. De deler av direktivet som må implementeres
i norsk rett skal innføres ved lov eller forskrift. Her
finnes det to alternativer, at dette skjer i allerede eksisterende
regelverk eller at det skrives en ny lov, med eller uten forskrifter.
Departementet har lagt avgjørende vekt på at direktivets virkeområde
er relativt komplisert avgrenset. Dersom direktivets bestemmelser
innføres i flere lover må hver lov bl.a. inneholde
en definisjon av informasjonssamfunnstjenester og etableringslandsprinsippet,
samt nevne unntakene i vedlegget til direktivet. Dette vil være
tungvint både for lovgiver og for den hvis virksomhet reguleres
av loven. Departementet mener også at deler av direktivets
bestemmelser ikke naturlig kan legges i eksisterende regelverk,
herunder særlig det koordinerte regelområdet og
ansvarsfrihetsbestemmelsene, og at det derfor uansett må innføres
en ny lov. Videre vil øvrige nordiske land, og så langt
departementet er kjent med også alle øvrige EU-land,
gjennomføre direktivet i hovedsak i en ny lov.
Med direktivet om elektronisk handel ønsker man å sikre
en høy grad av rettslig integrering mellom EØS-statene
for å opprette et område uten interne grenser
for informasjonssamfunnstjenester. Direktivet skal komplettere allerede
eksisterende EØS-rettslig regulering innenfor dette området.
Direktivet gjelder ikke for
skattespørsmål
spørsmål vedrørende informasjonssamfunnstjenester
som reguleres i direktivene 95/46/EF og 97/66/EF,
gjennomført ved lov av 14. april 2000 nr. 31 om
behandling av personopplysninger, ved lov om edb-baserte reservasjonssystemer
for passasjertransport mv. av 23. juni 2000 nr. 54, og ved
offentlighetsforskriften av 12. mai 1997 nr. 1259
spørsmål vedrørende avtaler eller
praksis som reguleres av kartellovgivningen
følgende informasjonssamfunnstjenester:
virksomhet som notarius publicus eller
tilsvarende yrker
representasjon av en klient og forsvar av vedkommendes interesser
i retten,
spillevirksomhet med pengeinnsats i hasardspill, herunder
lotterier og veddemål.
Noen av høringsinstansene har ønsket at man nærmere
presiserer lovens formål og virkeområde, for å unngå usikkerhet
i forhold til noen bestemte områder. Departementet støtter
Toll- og avgiftsdirektoratets synspunkt om at toll faller utenfor
lovens virkeområde. Det samme gjelder Norsk Rikstotos synspunkt
om at totalisatorspill ikke omfattes av loven. Departementet er
enig med Datatilsynet om at det eksplisitt bør gå frem
av loven at loven ikke får anvendelse på behandling
av personopplysninger etter personopplysningsloven. Loven er endret
i samsvar med dette.
Direktivet fastsetter et såkalt etableringslandsprinsipp
for anvendelsen av rettsregler på det koordinerte regelområdet
i forhold til informasjonssamfunnstjenester. Prinsippet skal gjelde
for alle krav innenfor det koordinerte regelområdet og
ikke bare med hensyn til de materielle regler som direktivet gjennomfører.
Etableringslandsprinsippet innebærer at det er lovgivningen
i den stat hvor tjenesteyteren er etablert som skal anvendes. Tjenesteyteren er
etablert i den stat hvor den økonomiske virksomheten for
den aktuelle informasjonssamfunnstjenesten faktisk utøves.
Tjenesteyterens virksomhet vil ofte kunne strekke seg ut over etableringsstatens
geografiske område. Norsk rett vil slik kunne få anvendelse
for virksomhet som kun er rettet mot annen EØS-stat.
Etableringslandsprinsippet krever at norske myndigheter sørger
for at tjenesteytere av informasjonssamfunnstjenester som er etablert
i Norge, driver sin virksomhet i samsvar med de norske regler som
gjelder uansett om tjenestemottakeren befinner seg i Norge eller
i en annen EØS-stat. Stater innenfor EØS kan i
utgangspunktet ikke hindre en tjenesteyter etablert i en annen EØS-stat å utøve
sin virksomhet. Etableringsstedet er et fast forretningssted der
næringsvirksomheten faktisk utøves. Visse områder
er direkte unntatt fra prinsippet i artikkel 3, jf. vedlegget til direktivet.
Etter direktivet kan det gjøres unntak fra etableringslandsprinsippet
for en bestemt informasjonssamfunnstjeneste dersom dette er begrunnet
i følgende forhold (nr. 4 bokstav a):
a) den offentlige orden,
b) vern av folkehelsen,
c) den offentlige sikkerhet, herunder vern av den nasjonale
sikkerhet og det nasjonale forsvar,
d) forbrukervernet, herunder vern av investorer.
Det er spesielt viktig å merke seg at etableringslandsprinsippet
ikke bare knytter seg til direktivet konkret, men gjelder alle de
krav som stilles til informasjonssamfunnstjenester og til tjenesteytere
angående etablering og drift av informasjonssamfunnstjenester.
Kompetansen til å påberope seg unntakene i
lovforslaget § 5 annet ledd ligger hos relevante
myndigheter, og ikke hos den private parten. Unntakene i § 6 er
generelle. Derimot er unntakene i lovforslagets § 5 annet
ledd begrenset til "en bestemt" informasjonssamfunnstjeneste. Dette
innebærer at det ikke foreligger hjemmel til å begrense
generelle typer av informasjonssamfunnstjenester.
Departementet deler ikke Kredittilsynets syn om at unntak fra
etableringslandsprinsippet hjemlet i andre direktiver også vil
få anvendelse for direktivet om elektronisk handel. Etter
departementets oppfatning er prinsippet i artikkel 3 absolutt, og
vil bare kunne fravikes dersom det foreligger hjemmel for dette
i selve direktivet om elektronisk handel. De andre nordiske landene
har også lagt denne tolkningen av direktivet til grunn.
Dette innebærer at et sektordirektiv vil kunne hjemle unntak
fra etableringslandsprinsippet dersom tjenesten ytes per brev, men
dersom den samme tjenesten ytes som en informasjonssamfunnstjeneste
vil etableringslandsprinsippet få anvendelse gjennom direktivet
om elektronisk handel. På denne måten vil ulike
regler kunne gjelde for samme tjeneste utifra om tjenesten tilbys
on-line eller ikke.
Det er ofte ikke mulig å se f.eks. av en web-adresse
hvor virksomheten er etablert eller hvem som står bak tjenesten.
Direktivets artikkel 5 regner opp en rekke opplysninger som tjenesteyteren
plikter å holde tilgjengelig for tjenestemottakeren og
de kompetente myndigheter. Bestemmelsen ivaretar hensynet til at
både myndigheter, næringsdrivende og forbrukere
kan ha behov for å vite hvem som står bak en tjeneste
og hvordan vedkommende kan kontaktes. Det kreves at disse på en
enkel og vedvarende måte alltid har tilgang til opplysningene.
I dette ligger det at opplysningene skal være lett tilgjengelige.
Tjenesteytere som tilbyr internettjenestene ren videreformidling,
mellomlagring og lagring av materiale (nettleverandører)
omfattes også i utgangspunktet av opplysningsplikten i
lovforslagets § 8. Det kan imidlertid stilles
spørsmål ved behovet for å la forpliktelsen
omfatte tjenesteytere som tilbyr ren videreformidling. Departementet
anser teleloven for uttømmende når det gjelder å regulere
disse tjenesteyteres opplysningsplikt om virksomheten. Ehandelsloven § 8
får dermed ikke anvendelse overfor disse.
Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å innføre
andre unntak enn de direktivet setter opp. Departementet har derfor
fulgt direktivets avgrensninger av anvendelsesområdet.
Innføringen av direktivet i Norge bør etter departementets
oppfatning ikke fravike fra innføringen i andre EU/EØS-stater.
Ett av formålene med direktivet er nettopp å skape
rettsenhet innenfor EØS på dette området.
Det er forbudt for virksomheter etablert i Norge å rette
markedsføringshenvendelser ved hjelp av e-post og lignende
til forbrukere i Norge uten deres forutgående samtykke,
jf. markedsføringsloven § 2b. Etableringslandsprinsippet
gjelder ikke for adgangen til å sende uanmodet reklame
via e-post. Unntaket er fulgt opp i lovutkastet, jf. § 6
bokstav e. Derfor kan virksomheter etablert i Norge sende e-postreklame
til fysiske personer som ikke har reservert seg, hvis de bor i et
land der enkeltpersoner bare har reservasjonsrett. Direktivet regulerer
ikke hvorvidt det etter nasjonal lov skal være adgang til å sende
uanmodet e-postreklame eller ikke, dvs. om landene skal ha et opt-out
eller opt-in system.
Artiklene 9 til 11 i direktivet regulerer elektroniske avtaler.
Det legges til grunn at kravene i artikkel 9 er blitt gjennomført
ved eRegelprosjektet og vedtakelsen av Ot.prp. nr. 9 (2001-2002)
og Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) - se nærmere omtale i proposisjonens pkt.
12.4.1.2.
Etter utkastet skal tjenesteyteren opplyse om innholdet av avtalen
og herunder standardvilkår og bransjenormer som gjelder
og som skal legges til grunn for kontraktsforholdet. Det kreves
at mottakeren får direkte tilgang til avtalen. Det vil
si at avtaleteksten kommer frem og blir vist for mottakeren. Det
vil ikke være tilstrekkelig at mottakeren får
tilgang på avtalen. Den tekniske løsningen bør
være slik at mottakeren må arbeide seg gjennom
avtalevilkårene for å komme videre i avtaleinngåelsen.
Departementet kan være enig i at kravene i høringsforslaget
om hvordan opplysninger skal presenteres er slik konstruert at det
ikke er mulig å oppfylle dem på annen måte
enn ved kommunikasjon der tjenestemottaker bruker en stor skjerm,
f.eks. PC eller TV. Dette strider mot direktivets mål om
teknologinøytralitet. Forbrukernes interesser taler imidlertid for å stille
strenge krav til tilgjengeligheten av opplysningene, slik som anbefalt
i høringsforslaget. De to ovennevnte hensynene står
mot hverandre. Dette kan etter departementets vurdering best løses
ved at det stilles ulike krav til tjenesteyteren utfra hvilke medier
tjenestemottaker benytter.
Det foreslås også at det utarbeides en regel
om at en tjenesteyter ved elektronisk avtaleinngåelse alltid og
uten ugrunnet opphold skal sende en elektronisk bekreftelse. Videre
foreslås at en melding skal anses for mottatt når
parten har tilgang til meldingen. Dette kan fravikes ved avtale
utenfor forbrukerkjøp. Dersom det stilles krav om ordrebekreftelse
slik at det blir et nytt "trinn" ved avtaleinngåelsen (tilbud
- aksept - bekreftelse), vil man gjøre et skille mellom
avtaler ved elektronisk handel og øvrig avtaleinngåelse, herunder
også avtaleinngåelse ved elektronisk post. Dette
er ikke ønskelig. Bestemmelsene i denne loven kommer som
et supplement til gjeldende avtalelovgivning og vil ikke ha betydning
i forhold til selve avtaleinngåelsen eller gyldigheten
av en avtale.
Ifølge direktivet artikkel 19 nr. 1 skal medlemsstatene
sørge for at det finnes tilstrekkelige kontroll- og undersøkelsesmidler
til effektiv iverksettelse av direktivet, og sikre at tjenesteyterne
gir myndighetene de nødvendige opplysninger.
Videre skal medlemsstatene samarbeide med øvrige medlemsstater
og i forbindelse med dette utpeke ett eller flere nasjonale kontaktpunkter,
som skal kunne nås av tjenestemottakere og -ytere. De skal
her få generelle opplysninger om hvilke kontraktsrettslige
regler som gjelder, samt om muligheten for å reise sak.
Direktivets krav om tilsyn er allerede ivaretatt i markedsføringslovens
bestemmelser. Kravet om å utpeke nasjonale kontaktpunkter
er imidlertid ikke ivaretatt. I utgangspunktet er det mest hensiktsmessig å utpeke
allerede eksisterende organ til kontaktpunkter. De oppgaver som
nevnes i nr. 4 skulle kunne ivaretas av for eksempel Forbrukerombudet
(FO) som er rette instans ved klage på et markedsføringstiltak med
sikte på å få det stoppet eller endret
for fremtiden. Dersom FO utpekes som nasjonalt kontaktpunkt, må det
vurderes om dette får økonomiske og administrative
konsekvenser for FO.
Det er på det rene at tilbydere av informasjonssamfunnstjenester
ikke representerer én, men mange ulike bransjer, men med
det felles at de tilbyr sine varer og tjenester på nett.
På bakgrunn av dette vil det være vanskelig å finne
ett kontaktpunkt (eller noen kontaktpunkter) som representerer alle
tjenestetilbydere av informasjonssamfunnstjenester. Dette tatt i betraktning,
men fortsatt med et ønske om at kontaktpunktene kan dekke
alle spørsmål tilknyttet informasjonssamfunnstjenester,
mener departementet at et skille i stedet bør gå mellom
forbrukerspørsmål og øvrige spørsmål
(normalt i forhold mellom to næringsdrivende). Den nærmere
avklaringen av hvilke(t) organ(er) som skal utpekes som kontaktpunkt vil
skje i forskrift til loven.
Forbrukerombudet og Markedsrådet vil ha kompetanse til å gripe
inn mot handlinger som omfattes av norsk regelverk som gjennomfører
direktivet om elektronisk handel, såfremt handlingen skader
forbrukernes interesser og for øvrig strider mot markedsføringsloven.
Departementet antar ut fra dette at det i forhold til de generelle
markedsførings- og avtalevilkårsbestemmelser,
ikke er nødvendig med ytterligere regler om tilsyn og sanksjoner
i lovforslaget.
Videre ønsker departementet ikke at en manglende bekreftelse
etter lovforslagets § 12 skal gis virkninger som tilsvarer
bestemmelsene i angrerettsloven. Kravene i angrerettsloven kommer
til anvendelse også overfor visse informasjonssamfunnstjenester.
Manglende etterlevelse av disse kravene vil få de konsekvenser
som reguleres i angrerettsloven. Er det tale om markedsføringstiltak,
som representerer et brudd på markedsføringslovgivningen,
og som er rettet mot andre næringsdrivende, vil konflikten
kunne bringes inn for Næringslivets Konkurranseutvalg.
Departementet ser ikke behov for per i dag å etablere et
nytt tvisteløsningsorgan ved manglende bekreftelse.
Av direktivet går det fram at Kommisjonen skal legge
fram en rapport for bl.a. Europaparlamentet og Rådet om
anvendelsen av direktivet, ev. vedlagt forslag med sikte på å tilpasse
det til den juridiske, tekniske og økonomiske utviklingen
på området informasjonssamfunnstjenester. Dette
gjelder særlig i forhold til kriminalitetsforebygging,
beskyttelse av mindreårige, forbrukervern og det indre
markeds tilfredsstillende virkemåte. Rapporten skal også undersøke
behovet for tilpasning av direktivet om elektronisk handel, og særlig
analysere behovet for forslag som gjelder ansvaret til leverandører
av hyperlenker og søkeverktøy. Videre skal framgangsmåter
for varsel og fjern, samt ansvarsforholdene etter at innhold er
fjernet vurderes. Rapporten skal dessuten analysere behovet for
ytterligere vilkår knyttet til ansvarsfritaket for ren
formidling og mellomlagring i lys av den tekniske utvikling, og
muligheten for å anvende prinsippene for det indre marked
på sending av uønskede kommersielle meddelelser
med elektronisk post. En første rapport skal legges frem
17. juli 2003 og deretter annethvert år.
Departementet vil etter dette vurdere hvorvidt loven trenger å revideres.
En slik vurdering vil også ta utgangspunkt i egne erfaringer,
erfaringer i øvrige nordiske land mv.
Slik departementet ser det vil den totale arbeidsbyrden for de
norske tilsynene være tilnærmet uforandret ved
gjennomføringen av lovforslaget. For myndighetene vil de
administrative kostnader bl.a. være knyttet til opprettelse
og drift av bl.a. kontaktpunkter, og eventuell annen oppfølging
av direktivet. Kostnadene ved dette er ikke mulig å anslå per
i dag. Lovforslaget vil kunne innebære at tjenestetilbydere må endre
måten opplysningene om virksomheten mv. presenteres på og
omfanget av opplysningene. Dessuten kan de bli nødt til å ta
i bruk andre tekniske løsninger ved mottak av elektronisk
bestilling. Dette vil være en engangskostnad, og vil sannsynligvis være
marginal i forhold til den totale kostnaden ved å sette
opp en e-handelsløsning. Etablering av forutsigbare rettsprinsipper,
vil kunne medføre kostnadsbesparelser for aktørene
da de unngår usikkerhet i forhold til tilpasning av virksomheten,
særlig ved markedsføring og salg over Internett
mv.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav
Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra
Høyre, Silja Ekeland, Ivar Kristiansen og Michael Momyr, fra
Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve
Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan,
fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide og Olaf Gjedrem,
og fra Senterpartiet, Marit Arnstad, har merket seg at lovforslaget
baserer seg på Europaparlaments- og rådsdirektiv
2000/31/EF av 8. juni, som behandler rettslige
aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, og da særlig
elektronisk handel i det indre marked. Komiteen registrerer
at formålet med loven er å sikre fri bevegelighet
for informasjonssamfunnstjenester mellom medlemsstatene.
Komiteen har merket seg at en tjenesteyter skal
følge den rettslige regulering i det land der tjenesteyteren
er etablert. Dette betyr at en stat ikke kan begrense informasjonssamfunnstjenester
fra tjenesteytere etablert i andre land. Komiteen har
i denne sammenheng merket seg det generelle unntaket fra denne regel
for forbrukere, som sikrer dem beskyttelse etter sitt eget lands
rett.
Komiteen registrerer at direktivets bestemmelser
om ansvarsfrihet for nettleverandør ikke er tatt inn i
lovforslaget, og at Regjeringen vil komme tilbake til hvordan denne
ansvarsfriheten skal innføres i norsk rett i løpet
av første halvdel av 2003.
Komiteen registrerer også at departementet
vil følge direktivets anbefaling til medlemsstatene om selvregulering,
og eventuelt vurdere behovet for å lovregulere området
dersom ikke mulighetene til selvregulering blir godt nok ivaretatt.
Komiteen er positiv til at direktivet nå blir
implementert i norsk lov. Å ta i bruk elektronisk handel vil
være et viktig verktøy for norsk næringsliv,
og for offentlige etater. Elektronisk handel vil bidra til å opprettholde
konkurranseevnen og vil gi økt verdiskapingspotensial
for norsk næringsliv. For offentlig sektor ligger det et
stort innsparingspotensial ved bruk av elektronisk handel i forbindelse
med f.eks. offentlige innkjøp. På denne bakgrunn
ser komiteen det som viktig at vi får på plass
alt regelverk for bruk av informasjonssamfunnstjenester på et
tidligst mulig tidspunkt.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
følgende
vedtak til lov
om visse sider av elektronisk handel og andre
informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven)
§ 1 Lovens formål
og virkeområde
Loven gjelder for elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester
og offentlige myndigheters regulering av og kontroll med slike tjenester. Loven
har til formål å sikre fri bevegelighet av informasjonssamfunnstjenester
innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
(EØS).
En informasjonssamfunnstjeneste er
a) enhver tjeneste som vanligvis ytes mot vederlag og
som formidles elektronisk, over avstand og etter individuell anmodning
fra en tjenestemottaker, samt
b) enhver tjeneste som består i å gi tilgang
til, eller overføre informasjon over, et elektronisk kommunikasjonsnett,
eller i å være nettvert for data som leveres av
tjenestemottakeren.
Taletelefoni og telefaks- og telekstjenester går ikke
inn under loven.
Kongen kan gi forskrift om hva som regnes som en informasjonssamfunnstjeneste.
Kongen kan gi forskrift om at loven helt eller delvis skal
gjelde for Svalbard og Jan Mayen.
§ 2 Unntak fra lovens virkeområde
Loven får ikke anvendelse på:
a) skatteområdet,
b) behandling av personopplysninger etter personopplysningsloven
med forskrift, teleloven med forskrifter og lov 23. juni 2000 nr.
54 om edb-baserte reservasjonssystemer for passasjertransport m.v.,
c) spørsmål om avtaler eller praksis som
reguleres av konkurranseloven og EØS-avtalen artiklene
53 og 54,
d) virksomhet som notarius publicus etter lov 26. april
2002 nr. 12 om notarius publicus,
e) representasjon av en klient og ivaretakelse av vedkommendes
interesser ved domstolene,
f) spillvirksomhet med pengeinnsats i hasardspill, herunder
lotterier og veddemål, jf. lov 1. juli 1927 nr. 3 om veddemål
ved totalisator, lov 28. august 1992 nr. 103 om pengespill m.v.
og lov 24. mars 1995 nr. 11 om lotterier m.v.
§ 3 Definisjoner
I denne lov menes med:
a) tjenesteyter: en fysisk eller juridisk person
som tilbyr informasjonssamfunnstjenester,
b) tjenestemottaker: en fysisk eller juridisk person som
benytter en informasjonssamfunnstjeneste,
c) etableringssted: et fast forretningssted der den økonomiske
virksomheten som den aktuelle informasjonssamfunnstjenesten knytter
seg til, faktisk utøves,
d) det koordinerte regelområdet: nasjonale regler som
stiller krav til informasjonssamfunnstjenester og til tjenesteyter
når det gjelder etablering og drift av informasjonssamfunnstjenester,
e) forbruker: en fysisk person som ikke hovedsakelig handler
som ledd i næringsvirksomhet.
§ 4 Informasjonssamfunnstjenester
fra Norge
En tjenesteyter med etableringssted i Norge skal innenfor
det koordinerte regelområdet følge norsk rett,
uansett om tjenesten helt eller delvis retter seg mot tjenestemottakere
i en annen stat innenfor EØS.
§ 5 Informasjonssamfunnstjenester fra en
annen stat innenfor EØS
En tjenesteyter med etableringssted i en annen stat innenfor
EØS har uten hinder av norske regler innenfor det koordinerte
regelområdet rett til å tilby informasjonssamfunnstjenester
til tjenestemottakere i Norge.
Første ledd er likevel ikke til hinder for at
en domstol eller annen myndighet, når dette følger
av annen lovgivning, kan begrense adgangen til å tilby en
bestemt informasjonssamfunnstjeneste, så langt tiltaket
er nødvendig for å beskytte:
a) den offentlige orden, særlig forebygging,
etterforsking og rettsforfølging av straffbare forhold,
beskyttelse av mindreårige, og vern mot angrep på enkeltmenneskets
verd og mot oppfordring til hat på grunnlag av rase, kjønn,
religion eller nasjonalitet,
b) folkehelsen,
c) den offentlige sikkerhet, herunder vern av den nasjonale
sikkerhet og det nasjonale forsvar, eller
d) forbrukere, medregnet investorer så langt disse
er forbrukere.
Før forbud som nevnt i annet ledd blir nedlagt, må
a) den stat der tjenesteyteren har sitt etableringssted, være
oppfordret til å sette i verk tiltak uten at dette har
vært tilstrekkelig til å beskytte de formål
som er nevnt i annet ledd, og
b) EFTAs overvåkingsorgan (ESA) og vedkommende
stat underrettes om at slikt forbud vil bli nedlagt.
Reglene i tredje ledd gjelder ikke for saker for domstolene
eller for tiltak i etterforsking av straffbare forhold. De kan også fravikes
dersom det er fare ved opphold, men da skal ESA og vedkommende stat snarest
opplyses om dette og om det nedlagte forbudet.
Kongen kan gi forskrift om hvem som skal ha underretning
etter tredje og fjerde ledd og om innholdet av underretningen.
§ 6 Unntak fra §§ 4 og
5
Reglene i §§ 4 og 5 får ikke
anvendelse på:
a) avtaler om lovvalg for en kontrakt,
b) lovvalg i forsikring, jf. lov 27. september 1992 nr. 111
om lovvalg i forsikring §§ 4 til 10,
c) kontraktsvilkår i forbrukeravtaler,
d) ufravikelige formkrav for avtaler som stifter eller overfører
rettigheter i fast eiendom,
e) immaterielle rettigheter,
f) elektronisk sending av uanmodet reklame,
g) markedsføring av andeler i verdipapirfond, jf.
lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond,
h) utstedelse av elektroniske penger av en institusjon som
går inn under et unntak i lov om e-pengeforetak § 1-2,
og
i) forsikringsvirksomhet som er unntatt i henhold til forskrift
fastatt av departementet.
§ 7 Forbud mot krav om forhåndsgodkjenning
En tjenesteyter kan tilby informasjonssamfunnstjenester
uten noen forhåndsgodkjenning eller lignende tillatelse
som utelukkende har sin grunn i tilbudet om informasjonssamfunnstjenester.
Krav om tillatelse etter teleloven kapittel 2 gjelder uten
hinder av første ledd.
§ 8 Tjenesteyterens opplysningsplikt om
virksomheten
En tjenesteyter skal ved utøving av sin virksomhet
alltid gi informasjon om navn, adresse, elektronisk postadresse
og øvrige opplysninger som gjør det mulig å komme
i direkte forbindelse med tjenesteyteren. I tillegg skal tjenesteyteren
opplyse om:
a) det foretaksregister hvor tjenesteyteren er
registrert, samt tjenesteyterens organisasjonsnummer og om virksomheten
er merverdiavgiftspliktig, og
b) eventuelle godkjenninger som kreves for å utføre virksomheten
og navn og adresse på den aktuelle godkjenningsmyndigheten.
Ved yrkesvirksomhet som direkte eller indirekte ved lov
eller forskrift er betinget av at vedkommende er innehaver av et
diplom eller utdanningsbevis skal tjenesteyteren dessuten opplyse
om:
a) sin yrkestittel og i hvilken medlemsstat den
er gitt,
b) hvilke regler for yrkesmessig opptreden som gjelder for
tjenesteyteren, og
c) hvor tjenestemottakeren kan få tilgang til reglene nevnt
i bokstav b.
Informasjonen etter første og andre ledd skal
gjøres enkelt og direkte tilgjengelig for tjenestemottakere
og offentlige myndigheter.
Bestemmelsen får ikke anvendelse overfor tjenesteytere
som kun tilbyr tjenester som består i å overføre
informasjon over et elektronisk kommunikasjonsnett.
§ 9 Tjenesteyterens opplysningsplikt ved
elektronisk markedsføring
Ved elektronisk markedsføring skal det fremgå klart
hvem markedsføringen skjer på vegne av. Sendes
uanmodet markedsføring ved hjelp av elektronisk post, skal
det fremgå at meldingene inneholder markedsføring
idet meldingene mottas.
Hvis det angis priser i forbindelse med en informasjonssamfunnstjeneste,
skal det opplyses om avgifter og leveringsomkostninger. I forbrukerforhold skal
det opplyses om totalkostnadene forbrukeren skal betale, medregnet
alle avgifter og leveringskostnader, med mindre opplysninger om
prisen for tjenesten er regulert i annen lovgivning.
Reklametilbud, som for eksempel rabatter, premier og gaver,
skal lett kunne identifiseres. Opplysninger om vilkår for å benytte
seg av tilbudene skal være klare og lett tilgjengelige.
Salgsfremmende konkurranser eller spill skal lett kunne
identifiseres. Opplysninger om vilkår for å delta
i konkurransene eller spillene skal være klare og lett
tilgjengelige.
Markedsføringslovens bestemmelser gjelder i tillegg
til bestemmelsene i paragrafen her.
§ 10 Plikt til å respektere reservasjonsregistre
mv.
En tjenesteyter som har etableringssted i Norge, og som
uanmodet retter markedsføringshenvendelser ved elektronisk
post til mottakere i andre stater innenfor EØS, skal undersøke
og respektere registre der den som ønsker eller ikke ønsker
e-postreklame kan registrere seg.
§ 11 Opplysningsplikt før elektronisk
bestilling
Før elektronisk bestilling skal tjenesteyteren
på en klar, forståelig og utvetydig måte
gi tjenestemottakeren opplysning om:
a) relevante atferdsregler som tjenesteyteren
følger og om og hvor disse er tilgjengelige elektronisk,
b) de forskjellige tekniske etappene som er knyttet til avtaleinngåelsen,
c) om en inngått avtale vil bli arkivert av tjenesteyteren,
og om den vil være tilgjengelig,
d) de tekniske midlene til å finne og rette inntastingsfeil
før bestilling er foretatt,
e) de språk avtalen kan inngås på.
Avtalevilkår, standardvilkår og generelle
vilkår, må gjøres tilgjengelige for tjenestemottakeren
på en måte som gjør det mulig å lagre
og gjengi dem.
Tjenesteyteren skal tilrettelegge den elektroniske avtaleinngåelsen
slik at inntastingsfeil på en enkel måte kan oppdages
og rettes før avtalen inngås.
Første og tredje ledd gjelder ikke for avtaler
som utelukkende inngås ved elektronisk post eller tilsvarende
individuell kommunikasjon, og kan fravikes i avtale utenfor forbrukerforhold.
§ 12 Mottakelse og bekreftelse av bestilling
Dersom en tjenestemottaker foretar en bestilling elektronisk,
skal tjenesteyteren alltid og uten ugrunnet opphold sende en elektronisk
bekreftelse om at bestilling er mottatt.
Bestilling og bekreftelse som avgis elektronisk, anses
mottatt når parten som den er adressert til, har tilgang
til den.
Første ledd gjelder ikke for avtaler som utelukkende
inngås ved elektronisk post eller tilsvarende individuell
kommunikasjon.
Første og annet ledd kan fravikes i avtale utenfor forbrukerforhold.
§ 13 Ansvar for informasjon og veiledning
Departementet skal i forskrift utpeke kontaktpunkter som
er tilgjengelige elektronisk og som tjenestemottakere og tjenesteytere
kan henvende seg til for å få:
a) generelle opplysninger om sine kontraktsmessige rettigheter
og forpliktelser, samt om klage- og erstatningsordninger ved tvister
og om framgangsmåter ved bruk av disse,
b) nærmere opplysninger om myndigheter, sammenslutninger
og organisasjoner som kan gi ytterligere opplysninger eller praktisk
bistand.
Departementet kan gi forskrift om virksomheten i de kontaktpunktene
som utpekes etter første ledd.
§ 14 Samarbeid med andre EØS-stater
Departementet har ansvar for samarbeid med andre EØS-stater.
§ 15 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i næringskomiteen, den 20. mars 2003
Olav Akselsen |
Silja Ekeland |
Ivar Kristiansen |
leder |
ordfører |
sekretær |