Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne
Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn
Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie
og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti,
Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Liv Skaaheim, og fra Senterpartiet, Ola
D. Gløtvold, viser til at det har vært
en betydelig og kontinuerlig økning i bruken av alternativ behandling
i landet vårt over en lengre periode, spesielt de siste
15-20 årene. Dette har også gitt seg utslag i økende
innspill til Stortinget fra både utøvere av alternativ
behandling og fra brukere av alternativ behandling, samtidig som
det fra ulikt hold fra tid til annen har blitt reist spørsmål
ved effekten av alternativ behandling. Et sentralt spørsmål
har også vært problemstillinger omkring seriøs
og ikke-seriøs behandling og behandlere.
Komiteen ser at spennet i synet på alternativ behandling
går fra de som mener at regelverk bør endres slik
at alternative behandlingsformer skal gis større anerkjennelse
og mulig integrering i det ordinære helsetjenestearbeidet,
og til de som hevder at alternativ behandling er å anse
som en virksomhet som er uvitenskapelig og med udokumentert effekt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke
at gruppen av alternative behandlere er svært uensartet.
En del behandlere har lang utdannelse innenfor det feltet der de
utfører behandling. Men noen alternative behandlere mangler enhver
form for formalkompetanse, og de metodene som benyttes i slike tilfeller,
må med rette kunne kalles uvitenskapelige. Hvordan alternative
behandlere betraktes, avhenger dermed etter disse medlemmers syn
ikke bare av øynene som ser, men i vel så stor
grad av hvorvidt den behandlingen som gis, har en faglig forankring,
og dermed hvorvidt det tilbudet som gis, framstår som et
verdifullt supplement til den tradisjonelle medisinske behandlingen.
Komiteen viser til at det er noe uklart
hvor mange alternative behandlere som praktiserer i Norge, men ut
fra oppgaver fra organisasjonene selv kan en trolig anta at tallet
er ca. 5 000 organiserte alternative utøvere.
Av disse er det ca. 1 500 autorisert helsepersonell.
Komiteen ser av publiserte undersøkelser
om bruk av alternativ behandling, bl.a. Aarbakke-utvalgets undersøkelse,
at om lag en tredjedel av den norske befolkning oppgir å ha
benyttet alternativ behandling. En undersøkelse gjennomført
av Senter for helseadministrasjon i 1998 viste at 37 prosent av
de spurte oppga å ha benyttet alternativ behandling. (I begge
disse nevnte undersøkelsene inngår behandling
hos kiropraktor i tallmaterialet, selv om denne behandling ut fra
gjeldende definisjon av alternativ behandling ikke hører
hjemme der.) Komiteen viser til at bruk av alternativ
behandling innenfor den etablerte helsetjenesten er meget beskjeden.
I en undersøkelse gjort blant Den norske lægeforenings medlemmer
viser at 4 prosent av legene praktiserte akupunktur, mens
1 prosent praktiserte en av de andre terapiformene.
Komiteen mener at omfanget av bruken av alternativ
behandling tilsier at det er behov for en grundig gjennomgang av
i hvor stor grad og på hvilken måte offentlige
myndigheter gjennom ulike virkemidler, både rettslige og
ikke-rettslige, skal regulere eller gripe inn i området
for alternativ behandling. Komiteen viser til at
Stortinget og skiftende regjeringer har tatt initiativ til en mer
aktiv holdning til området alternativ behandling. En kan
her vise til at det allerede i Innst. S. nr. 120 (1988-1989), Helsepolitikken
mot år 2000 – Nasjonal helseplan, ble understreket
behovet for en gjennomgang av hvilken plass "alternativ medisin"
burde ha innenfor et samlet helsevesen. Sosialkomiteen fulgte også opp
temaet under behandlingen av St.meld. nr. 37 (1992-1993) i Innst.
S. nr. 118 (1993-1994).
Under Stortingets behandling av St.meld. nr. 50 (1993-1994),
Samarbeid og styring – Mål og virkemidler for
en bedre helsetjeneste, gikk sosialkomiteen nærmere inn
på området alternativ behandling, og Stortinget
fattet en rekke såkalte romertallsvedtak vedrørende
alternativ behandling. Dette var åpenbart en av grunnene
til at Sosial- og helsedepartementet i 1997 oppnevnte Aarbakke-utvalget
som fikk i oppdrag å utrede ulike sider ved "alternativ
medisin".
Etter at utvalget la fram sin innstilling ved slutten av 1998,
har så utvalgets innstilling vært ute på en meget
omfattende høringsrunde med over 140 innkomne høringsuttalelser.
Den proposisjonen som Helsedepartementet nå har lagt fram,
er således et resultat av denne langvarige og nokså omfattende
prosess.
Komiteen slutter seg til departementets syn om
behovet for politikkutforming knyttet til særlig to hovedspørsmål
slik det uttrykkes i proposisjonen s. 87:
"1. Hvilke myndighetskrav skal stilles
til alternativ behandlingsvirksomhet som utøves i det private marked
utenom den ordinære helsetjenesten, og hvordan kan myndighetene
for øvrig bidra til at de viktigste hovedhensyn blir ivaretatt?
2. I hvilket omfang og på hvilken måte
kan og bør det skje en form for integrering av alternativ
behandling med den ordinære helsetjenesten?"
Komiteen er kjent med at den rettslige reguleringen
av alternativ behandling-området varierer noe fra land
til land, men at forskjellen mellom de nordiske land er relativt
liten.
Komiteen viser til at det i proposisjonen redegjøres
for en rekke ulike alternative terapi- og behandlingsformer. Området
er preget av at det er svært vanskelig både for
myndigheter og for befolkningen å oppnå oversikt
over hva som tilbys av alternativ behandling, men både
i Aarbakke-utvalgets innstilling og i Helsehåndboka 2002-2003
utgitt av Alternativt nettverk finnes nokså fullstendige
oversikter.
Komiteen legger til grunn at de forslag som er framlagt
i proposisjonen, tar sikte på å favne om alle alternative
behandlingsformer hva angår krav til ansvarlighet, sikkerhet,
redelighet m.m.
Komiteen viser til at det vil være den
enkelte person sitt frie valg å avgjøre hvilken
behandlingsform en velger. Komiteen støtter
derfor en av hovedkonklusjonene i proposisjonen om at forbrukerperspektivet
må legges til grunn for politikkutformingen av feltet,
samtidig som myndighetene gjennom både rettslige og ikke-rettslige
beslutninger må sikre forbrukerne mot at personer som får
alternativ behandling, blir utsatt for helsefare eller kan bli forledet
til behandling som kan være direkte hensiktsløs.
Komiteen støtter derfor et av de overordnede prinsipper
i loven om alternativ behandling der det entydig sies at behandling
av alvorlige sykdommer eller lidelser ikke skal utøves
av andre enn helsepersonell. Dette betyr også slik det
er uttrykt i lovforslaget, at medisinske inngrep eller behandling
som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter, kun
skal utøves av helsepersonell. Komiteen viser
ellers til de utfyllende fortolkninger som knytter seg til lovparagrafen
på dette punkt, og gir sin tilslutning til disse.
Komiteen viser til at det i proposisjonen er godtgjort
at omfanget av alternativ medisin øker, noe som betyr at
stadig flere pasienter ønsker denne behandlingsformen som
et alternativ eller supplement til ordinær helsehjelp.
Komiteen er enig med departementet når
det legges opp til at tiltakene på området deles
i to hovedinnretninger. Den ene går på andre virkemidler
enn rettslig regulering, og den andre delen knytter seg til behovet
for rettslig regulering av alternativ behandling.
Komiteen mener i likhet med departementet at den
rettslige reguleringen foretas i en egen lov, som også vil
erstatte en noe foreldet kvaksalverlov. Alternativet til egen lov
ville være å bygge den rettslige reguleringen
inn i et eget kapittel i helsepersonelloven. En egen lov for alternativ
behandling vil tydeliggjøre de rammer som både
behandlere og pasienter har å forholde seg til, og skulle
gi de samme muligheter for samarbeid mellom det ordinære
helsevesen og alternative behandlere der et slikt samarbeid er ønskelig.
Komiteen vil også utrykke at ønsket
om å oppnå større grad av integrering
mellom alternativ behandling og ordinær helsetjeneste og
samarbeid mellom behandlerne i begge områder, trolig oppnås best
gjennom utenomrettslige tiltak. Sentralt i lovgivningen vil være å ivareta
pasientenes sikkerhet og beskytte dem mot risiko. Samtidig må en
legge til grunn hensynet til pasientens frie valg til behandlingstilbud og
gi befolkningen mulighet til å ta trygge og reelle valg. Komiteen mener
at disse hensyn best ivaretas gjennom kombinasjonen av utenomrettslige
og rettslige virkemidler.
Komiteen deler også departementets syn
på at både rettslige og ikke-rettslige forslag
som foreslås nå, kan være starten på en
utviklingsprosess der en vurderer nye tiltak, lover og retningslinjer
når ny kunnskap og bredere erfaringsgrunnlag fra dagens rettstilstand
og praksis foreligger. Myndighetsstyringen må ta mest mulig
utgangspunkt i ny viten om forskning, dokumentasjon, standardisering
av utdanning, den faglige utdanning, den faglige utvikling innenfor
terapi- og behandlingsformene, pasientinformasjonsspørsmål,
klageregler osv.
Komiteen vil likevel understreke behovet for at
myndighetene er aktive medspillere til alternative behandlere og
legger til rette både organisatorisk og økonomisk
for utvikling og dokumentasjon og til samspill mellom ulike grupperinger
og det ordinære helsevesen.
Komiteen har merket seg at departementet foreslår
at det opprettes et kontaktforum mellom organisasjoner av alternative
behandlere, brukerorganisasjoner og myndighetene. Komiteen har
også merket seg at departementet tilrår statlig
støtte til et felles sekretariat for utøverorganisasjonene. Komiteen støtter
begge disse forslag.
Komiteen mener at er et sterkt behov for å utvikle
gode holdninger både til samarbeid og til respekt for hverandres
kunnskaper og erfaringer slik at mulige helsegevinster ikke går
tapt fordi en utelukker at noe kan være nyttig.
Forrige sosialkomités studietur til Kina omkring tradisjonell
kinesisk medisin var i det minste med på å bryte
ned barrierer i forståelsen av forebyggende helsearbeid,
men førte også trolig til en økende erkjennelse
av at svarene på god behandling nødvendigvis ikke
er gitt kun gjennom skolemedisinske konklusjoner.
Komiteen sier seg tilfreds med at det nå endelig
foreligger en lovproposisjon for regulering av alternativ medisin/behandling. Komiteen viser
til at Aarbakke-utvalget avga sin innstilling etter innspill fra
Stortinget så tidlig som i 1998, og slik komiteen ser
det, er det på høy tid at det legges frem en lov for
alternativ behandling på bakgrunn av Aarbakke-utvalgets
innstilling.
Komiteen viser til at alternativ behandling av ulikt
slag blir stadig mer omseggripende i den norske befolkningen, og
det finnes på markedet både seriøse og
useriøse behandlere og behandlingsformer. Slik komiteen ser
det, er det derfor særdeles viktig at vi nå får
en lov som et stykke på vei legger grunnlaget for at det
bedre kan skilles mellom de useriøse og seriøse
tilbud som i dag finnes på markedet og den foreliggende
stortingsmelding synes å imøtekomme dette.
Komiteen er også tilfreds med at proposisjonen
legger opp til å gjennomføre tiltak av utenomrettslig
karakter i tillegg til den rettslige reguleringen. Dette vil etter komiteens mening
ha betyding for troverdigheten til den alternative medisinen og
dens utøvere og gi en bedre trygghet og flere valgmuligheter
til brukere av denne behandlingsformen. Komiteen vil
i denne sammenheng særlig understreke betydningen av økt
forskning på dette området. Komiteen sier
seg også enig i at det etableres en offentlig informasjonsbank
som både helsevesenet og brukerne kan forholde seg til.
Komiteen har merket seg at meldingen ikke legger
opp til autorisasjon av alternative behandlere, men isteden vil
utrede den faglige bakgrunnen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til Ot.prp. nr. 27 (2002-2003),
pkt. 6.1.4, der det fremgår at Sosial- og helsedirektoratet
har foretatt en kunnskapsoppsummering i forhold til effekten av
ulike alternative behandlingsformer. Denne gjennomgangen viser blant
annet at akupunktur synes å ha effekt mot post-operativ
kvalme hos voksne, mot kvalme etter cellegiftbehandling og smertebehandling
etter tannkirurgi. Flertallet viser videre til at
denne behandlingsformen også er benyttet i den offentlige
helsetjenesten i en viss grad.
I proposisjonens pkt. 13.5.2 påpekes det imidlertid
at det verken for akupunktører eller homøopater
er offentlig godkjente utdanningstilbud, og det foreslås derfor
en utreding av utdanningsfeltet for disse behandlingsformene i første
omgang. Flertallet slutter seg til dette.
Komiteen viser til at departementet bl.a. sier:
"Ukyndig bruk av legemidler, urter, droger eller lignede,
kan medføre alvorlig helserisiko. Hvem som kan forskrive
slike er også regulert i legemiddellovgivningen."
Komiteen vil påpeke den store utbredelsen
vi i dag har av kosttilskudd og naturmidler, hvor man har en forvaltningspraksis
som i prinsippet forbyr informasjon om disse produktene. Det er
nærmest umulig for alternative behandlere å skaffe
seg kvalitetssikret kunnskap om de produkter de anbefaler i sin
praksis. Komiteen legger derfor til grunn at de retningslinjer
som er angitt i Innst. O. nr, 53 (2002-2003) fra komiteen i forbindelse
med Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) om kvalitetssikring av hele kosttilskudd og
naturmiddelmarkedet, blir iverksatt av departementet snarest mulig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, finner det tilfredsstillende at departementet
gjennom utredning tar stilling til autorisasjon av nye grupper. Flertallet vil
påpeke at kvaliteten på behandlingen vil være
avhengig av at den som utfører behandlingen, oppfyller
visse formalkrav til kompetanse. Eksempelvis vil effekten av akupunktur
variere ut fra i hvilken grad behandleren har gjennomgått
en lengre utdanning eller kun har gjennomgått et kort kurs
i forkant. Effekten må også antas å påvirkes
av i hvilken grad behandleren på forhånd har annen
relevant helsefaglig utdanning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det først
vil være gjennom formalkrav til de som utfører
behandlingen, at det kan sikres belegg for at den behandlingen som
gis, har god effekt. En generell godkjenning av naprapater, osteopater
eller akupunktører som ikke samtidig setter klare krav
til hvilken formalkompetanse som skal foreligge, vil etter disse
medlemmers syn kunne være egnet til å villede
forbrukerne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet stiller seg spørrende til hvorfor
departementet ikke også vil utrede den faglige bakgrunnen
for akupunktører og homøopater. Disse medlemmer mener
at enkelte alternative behandlere, som nevnt naprapater, osteopater
samt akupunktører og homøopater, over lang tid
i Norge har tilbudt alternativ behandling med god effekt for den
enkelte pasient ved ulike lidelser. For disse grupper mener disse
medlemmer at det kanskje er unødvendig med ytterligere
større utredninger om fagligheten og forsvarligheten av
deres faglige bakgrunn og behandlingsutøvelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at når proposisjonen ikke legger opp til autorisasjon av
enkelte alternative behandlingsgrupper, er det selvfølgelig
logisk at proposisjonen heller ikke reiser spørsmålet
om offentlig refusjon for utførelse av alternativ behandling.
Når det imidlertid gjelder akupunktører med helsefaglig
bakgrunn som eksempelvis leger, så gis det en refusjon, men
forutsetningen er da at akupunkturbehandlingen er en del av det
samlede behandlingsopplegg for den enkelte pasient. På disse
medlemmer virker en slik vurdering noe urettferdig, idet
et stort antall kvalifiserte akupunktører uten helsemedisinsk
bakgrunn også utøver akupunktur i Norge på et
høyt, faglig nivå. Disse burde etter disse
medlemmers mening også ha krav på refusjon,
særlig i de tilfeller hvor pasienter henvises fra helsepersonell
til akupunktør slik man ser praktisert i enkelte andre
europeiske land, eksempelvis Storbritannia.
Komiteen vil understreke at en av de
forannevnte "bestillinger" som Stortinget gjennom sine vedtak har
gjort, gikk ut på å legge til rette for å skille mellom
seriøse og useriøse behandlere, en oppgave som
ikke uten videre er entydig. Komiteen viser til at
både Aarbakke-utvalget og Sosial- og helsedirektoratets
gjennomgang av tilgjengelig dokumentasjon tydeliggjør at
det kan være vanskelig å legge tilgjengelige forskningsresultater
til grunn for å kunne skille mellom seriøse og
useriøse utøvere. I proposisjonen vises det til
at det kun er én til to terapiformer der det finnes objektiv
dokumentasjon for effekt. Dette vil etter komiteens mening
måtte bety at slik dokumentasjon ikke er egnet til en slik
grensegang som både er ønskelig og nødvendig. Komiteen viser
til at departementet foreslår andre typer tiltak som kan
ha betydning for en slik grensegang, bl.a. mer og utvidet forskningsaktivitet,
dokumentasjonsarbeid, registerordning der medlemmer i godkjente organisasjoner
frivillig kan registrere seg, etablering av informasjonsbank, utredning
om enkelte utdanninger, oppretting av et kontaktforum mellom organisasjonene
og myndighetene og opprettelse av en sekretariatsfunksjon.
Komiteen viser til departementets forslag om å opprette
et kontaktforum mellom organisasjonen av alternative behandlere,
brukerorganisasjoner og myndigheter, og dessuten et felles sekretariat
for utøverorganisasjonene. Komiteen er enig
i dette og at organisasjonene etter en tid skal ha dette ansvaret selv
slik som andre sammenlignbare profesjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet understreker behovet for en samordning av
bransjen. Bransjen framstår i dag som uoversiktlig med
over 40 utøverorganisasjoner i tillegg til mange små skoler
og kursfirma. Dette gjør samspill vanskelig både
innad i bransjen og ikke minst i kontakt med myndighetene. Innspill
overfor myndigheter fra mange enkeltorganisasjoner og utøvere
kan ha svekket gjennomslagskraft, samtidig som myndighetene må forholde
seg til en sprikende og dårlig organisert bransje.
Disse medlemmer har merket seg at det i proposisjonen
tas til orde for en mer hensiktsmessig samordning av bransjen. Det
vil også være vanskelig for den enkelte lille
utøverorganisasjon å kunne håndtere store
og komplekse utfordringer både innenfor egen medlemsmasse
og i forhold til det offentlige rom, bl.a. i forhold til en god
og aktiv myndighetskontakt.
Disse medlemmer har også fått
inntrykk av at de aller fleste organisasjonenes økonomi
er svak og hemmer god utvikling, både faglig og organisatorisk.
Disse medlemmer mener med bakgrunn i disse forhold
og erfaringene så langt at myndighetene må bidra
til at bransjen kan finne en organisasjonsform som er mer hensiktsmessig,
målrettet og tidsriktig. Disse medlemmer vil
derfor anmode departementet om i samarbeid med bransjen å starte
et arbeid med sikte på å få opprettet
en hovedorganisasjon for organisasjonene i bransjen, gjerne som
en paraplyorganisasjon med den enkelte utøverorganisasjon som
"særforbund" i hovedorganisasjonen. Et mønster
kan være idretts-Norges organisering i paraplyen "Norges
idrettsforbund" med underliggende, men selvstendige "særforbund".
En slik hovedorganisasjon kan ivareta fellesinteressene for alle
utøverne.
Disse medlemmer mener at det ville være av
stor betydning både for bransjen selv og for myndighetene
at bransjen kan opptre som samordnet. Det kan gi bedre og mer ordnet
myndighetskontakt, og myndighetene kan på sin side lettere
ta opp forhold med bransjen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med bransjen for alternative
behandlere ta initiativ til å få opprettet en
hovedorganisasjon for bransjen."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener
prinsipielt at det bør overlates til bransjen selv å organisere
seg på en måte som den finner hensiktsmessig.
Komiteen har merket seg at departementet
har valgt begrepet "alternativ behandling." Det redegjøres
bredt for begrepsalternativene i kap. 3 i proposisjonen med henvisning
både til andre lands begrepsbruk og til en rekke høringsuttalelser.
De tre mest aktuelle alternativene syntes å være:
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,
vil ikke gå inn i en ny og bred drøfting av begrepsmulighetene.
Alternativ behandling kan ofte være et supplement til skolemedisinsk
behandling, men pasientene mottar ofte kun behandling hos alternative
behandlere utenfor skolemedisinen. Dette betyr at "komplementær
og alternativ behandling" trolig vil være den mest dekkende
beskrivelsen. Dette begrepet er imidlertid noe langt og uhensiktsmessig.
Begrepet "alternativ medisin" kan, slik det utrykkes i proposisjonen,
gi et noe innskrenkende inntrykk av hva feltet faktisk dekker, men
har på den annen side meget bred dekning internasjonalt.
Flertallet sier seg enig i departementets valg av
begrepet "alternativ behandling", da dette er enkelt og rettslig
synes å dekke feltet på en tilfredsstillende måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet viser til at alternativ behandling ofte kan
være et supplement til skolemedisinsk behandling, men befolkningen
mottar ofte behandling kun hos alternative behandlere utenfor skolemedisinen.
Dette betyr at den best dekkende beskrivelsen trolig ville være
"komplementær og alternativ behandling", eller "komplementær
og alternativ medisin". Begrepet "komplementær og alternativ
medisin" ville være langt mer i samsvar med det som benyttes
om disse behandlingsformene i andre land i Norden, i Europa, i USA
m.fl. Begrepet "alternativ behandling" dekker ikke bredden i behandlingstype
eller behandlingsforløpene, selv om en i dette begrepet
definerer inn at alternativ behandling også skal omfatte
behandlinger med et komplementært siktemål.
Disse medlemmer viser også til at det
nasjonale senteret for forskning i Tromsø innen alternativ
medisin har navnet "Nasjonalt forskningssenter innen komplementær
og alternativ medisin" med forkortelsen NAFKAM. Navnet er slik det
kom fram i den åpne høringen i komiteen, valgt
for best mulig å beskrive området senteret arbeider
med. Selv om begrepet "alternativ medisin" er et enkelt og forståelig begrep
for befolkningen, så er det grunn til å anta at en
ny og mer dekkende betegnelse over tid vil innarbeide seg både
i fagmiljø og i befolkningen.
Disse medlemmer viser til at begrepsbruken drøftes
både i miljøer for alternative behandlere og hos
skolemedisinske utøvere. Noen ønsker å reservere
ordet "medisinsk" til skolemedisinske behandlingsformer. Etter en
total vurdering der en ønsker å finne forståelse
hos begge ovennevnte grupper, vil disse medlemmer foreslå at
en skal bruke begrepet "komplementær og alternativ behandling",
og at dette inngår i alle paragrafer der proposisjonens
forslag er "alternativ behandling".
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov om alternativ behandling av sykdom mv. byttes betegnelsen
"alternativ behandling" ut med betegnelsen "komplementær
og alternativ behandling" i alle lovens paragrafer der betegnelsen
"alternativ behandling" er brukt."
Komiteen har merket seg en rekke tiltak
av ikke-rettslig karakter som foreslås på for
eksempel områder som angår forskning, dokumentasjon,
utdanning og opplæring, kvalitetssikring av utdanninger
innen alternativ behandling m.m.
Komiteen har merket seg at en av de sterkeste ankepunkter
mot alternativ behandling er mangelen på dokumentert effekt.
Komiteen mener at den store økningen
i bruk av alternativ behandling bl.a. kan begrunnes i misnøye
med helsetjenesten både faglig og i måten pasienter
fra tid til annen hevder de blir møtt på. På den positive
side synes det åpenbart at folks tro på og erfaringer
fra alternativ behandling tilsier at de velger slike behandlingsformer
ut fra disse behandlingsformers fortrinn. Også forskning
om økningen i befolkningens bruk av alternativ behandling,
holdningsmessige spørsmål og integrering i ordinær
helsetjeneste er både interessant og nødvendig. Komiteen ser
derfor stort behov for øket forskningsinnsats og systematisk
tilgang på andre lands forskning. Komiteen støtter
derfor opprettelsen av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær
og alternativ medisin (NAFKAM) og behovet for utvidelsen av driften
der for å styrke det vitenskapelige miljøet. Forskningen
innenfor alternativ medisin bør ha bredest mulig inngang
til effektbegrepet, og samtidig ha sterkt fokus på befolkningens
bruk av alternativ behandling. NAFKAM vil også kunne ivareta
viktige rådgiveroppgaver overfor myndigheter, befolkningen,
helsearbeidere og alternative behandlere. Kunnskapsoppbygging er
derfor av aller største betydning.
Komiteen mener at NAFKAMs etablering i Tromsø må forsterkes
med ytterligere ressurser, og at en vurdering av opprettelsen av
satellittmiljø ved andre universitet må komme
i neste omgang. Ettersom det nå er etter måten
små ressurser, så må ikke disse splittes
opp, noe som klart kan svekke kraft og faglighet i det allerede
etablerte miljø. Men det må etter hvert være
et mål å spille på og utnytte andre fagmiljøer.
Komiteen understreker også behovet for
forbedret informasjonsvirksomhet både for å gi
befolkningen reelle valg og for å gi helsetjenesten god
tilgang på informasjon om alternative behandlingsformer.
Komiteen mener at den informasjonsbank som det
internasjonale Cochrane-samarbeidet utgjør, ikke er tilstrekkelig. Komiteen mener
derfor at det må opprettes en informasjonsbank i Norge,
og da gjerne tilknyttet miljøet rundt NAFKAM. Komiteen overlater
til departementet å komme tilbake til Stortinget med forslag
om organisatorisk forankring av en slik informasjonsbank.
Komiteen viser til at opplæring
og utdanning innenfor feltet alternativ behandling er en stor utfordring.
Utdanninger som leder fram til autorisasjon av helsepersonell skal
være basert på dokumentert kunnskap. Utdanningsfeltet
for alternative behandlere er ikke regulert av offentlige myndigheter,
og utdanning på dette feltet preges naturlig nok av svært stor
variasjon både i innhold og lengde. All utdanning foregår
med ytterst få unntak i privat regi.
Komiteen mener det er gode grunner til at kunnskap
og informasjon om alternative behandlinger også bør
tilbys i utdanninger som leder fram til autorisasjon som helsepersonell,
for å gi disse en viss innsikt i behandlingsformer og effekt.
Dette skal selvsagt ikke ha som siktemål at dette helsepersonellet
skal være i stand til selv å utføre alternative
behandlingsformer. Komiteen ber derfor departementet
foreta en vurdering av på hvilken måte og i hvilket
omfang utdanningsinstitusjonene kan undervise om alternative behandlingsformer.
Komiteen viser til at som nevnt foran, er utdanningsfeltet
innen alternativ behandling preget av meget stor variasjon. Utdanningsfeltet
er også preget av at det stort sett er selvregulert innenfor
hver behandlingsgruppe. Komiteen mener at selv om
utdanningen i framtiden i all hovedsak også må basere seg
på nåværende ordninger, så er
det behov for tiltak som kan bidra til kvalitetssikring også sett
ut fra et forbruker- og pasientsynspunkt.
Komiteen mener at utøverorganisasjonene gjennom
insentiver fra myndighetene selv også i framtida må utvikle
utdanningsfeltet der behovet for et mer enhetlig utdanningsfelt
bør være sentralt.
Det foreslåtte kontaktforumet vil være en viktig arena
for samspill mellom myndigheter og utøverorganisasjonen
også når det gjelder utdanningsspørsmålet.
Uavhengig av dette forumet så vil det innenfor området
alternativ behandling være minst like stort behov som i
den ordinære helsetjenesten for å ivareta hensynet
til at pasientene kan gjøre opplyste valg og føle
reell sikkerhet i behandlingssituasjonene.
Komiteen mener at gjennom utøverorganisasjonenes
framtidige krav til medlemmer som vil bli registrerte utøvere
i den foreslåtte registerordning, så vil dette
også vær et avgjørende bidrag til at
de som tilbyr utdanning, legger tydelige faglige krav til grunn.
Komiteen mener at følgende viktige elementer
bør inngå i enhver utdanning på området:
Sikre at gjennomført utdanning
betyr kvalifikasjon innen faget og personlig skikkethet til å utøve
virksomheten.
Sikre en veiledet og kvalitativ praksisperiode.
Sikre at utøverne kjenner nødvendig lovverk innenfor
helselovgivning, markedsføring og forbrukerlovgivning.
Et bevisst forhold til behovet for forskning.
Et opplegg for etterutdanning for alle registrerte utøvere.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, ber departementet gjennom
den formaliserte kontrakten det nå legges opp til bl.a. gjennom
det foreslåtte kontaktforumet, å utrede og vurdere
om det kan etableres en felles grunnutdanning for flest mulige behandlingsformer
og så en spesialisering mot ulike terapier.
Flertallet ber også departementet ta
initiativ overfor høyskolene for først å kartlegge
høyskolenes planer om utdanninger innenfor alternative
behandlingsformer og dernest i samråd med de alternative utøvernes
organisasjoner, vurdere hvordan en gjennom både offentlige
og private utdanningsinstitusjoner kan sikre gode utdanningstilbud.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at utdanningstilbud
på dette området primært ikke bør
være et offentlig ansvar. Myndighetene har heller ikke
faglige forutsetninger for å foreta en vurdering av om
det skal opprettes en felles grunnutdanning, og i så fall
hva denne eventuelt skal inneholde.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener ut fra det som
er dagens situasjon, at det er et reelt behov for å utvikle
større krav til mange av de private utdanningsmiljøene,
slik at disse i større grad oppfyller krav som kan sammenlignes
med offentlige høyskoler med hensyn til organisering og
faglig styring.
Flertallet mener også at utdanningene
bør ha et innhold som gir kunnskap på et bredt
område innenfor helse og samfunn. For flere terapiformer
vil det måtte være aktuelt å legge nivået
minst på høyskolenivå.
Flertallet mener at departementet bør
vurdere å være en medspiller til alternativ behandler-bransjen.
Dette kan bl.a. gjøres ved at det blir opprettet et halvoffentlig
utdanningsråd som kan settes sammen av representanter for
utøverorganisasjonene, de private utdanningsinstitusjonene
i bransjen og offentlige myndigheter.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til et formalisert halvoffentlig
utdanningsråd innen bransjen for alternative behandlere,
delvis finansiert av det offentlige. Rådet settes fortrinnsvis
sammen av representanter fra utøverorganisasjonene, de
private utdanningsinstitusjonene innen bransjen og fra offentlige
myndigheter."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at mer formålstjenlig
enn etablering av et utdanningsråd innen bransjen for alternative
behandlere, vil være dialog med bransjen (for eksempel
gjennom det foreslåtte kontaktutvalget) og å overlate
til bransjen selv å utvikle faglige standarder for de ulike
utdanningene. Myndighetene har ikke faglig kompetanse til å vurdere
hva som bør inngå i de ulike utdanninger, og hva
som ut fra en faglig vurdering må sies å være
et "forsvarlig" faginnhold.
Komiteen viser til at det i proposisjonen
foretas en grundig gjennomgang av behovet for ny og mer tidsmessig
lovregulering enn det "kvaksalverloven" nå inneholder (lov
av 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenking i adgangen for den
som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur).
Komiteen gir sin støtte til departementets
forslag om en ny egen lovgivning for å regulere alternativ
behandling.
Komiteen understreker at sentralt i loven er de begrensninger
som fastsettes når det gjelder adgangen for de som ikke
er helsepersonell til å behandle alvorlige sykdommer og
lidelser, og forbudet mot å behandle allmennfarlige smittsomme
sykdommer og forbud mot medisinske inngrep eller behandling som kan
medføre helserisiko.
Komiteen merker seg at det verken i lovtekst eller
i de særskilte merknader til den enkelte paragraf om alvorlighet,
er noen oppramsing av hvilke spesifikke sykdommer og lidelser det
i lovteksten siktes til. Dette vil også etter komiteens mening
vært bortimot en umulighet.
Komiteen støtter at det i denne sammenheng må foretas
en helhetsvurdering av hva som er å anse som alvorlig sykdom
basert på kriterier som hvor smertefull sykdommen normalt
er, hvor syk pasienten normalt er eller vil bli, om sykdommen vil
medføre funksjonsnedsettelse eller invaliditet, om sykdommen
vil medføre tap av kroppsfunksjoner og sanser. Det må videre
vektlegges i hvilken grad sykdommen kan behandles og om sykdommen
bare kan behandles av høyt spesialisert helsepersonell.
Komiteen merker seg at det selvsagt ikke finnes
absolutte svar, og gir derfor sin støtte til at det i loven
også er naturlig med en viss grad av modifisering slik
det går fram av § 7 andre ledd.
Dette vil innebære at alternativ behandling som har
til hensikt å lindre symptomer på eller følger
av sykdommen når dette ikke motvirker effekten av behandling
pasienten får i den ordinære helsetjenesten, så er
dette innenfor rammen av det nye lovverket. Det samme vil gjelde
alternativ behandling som har til hensikt å lindre eller
dempe eventuelle bivirkninger fra ordinær behandling.
Også alternativ behandling som gjøres for å styrke
pasientens immunforsvar eller mobilisere pasientens egne "selvhelbredende"
krefter, vil være innenfor lovens ramme.
Komiteen er kjent med at flere grupper
av alternative behandlere har søkt om å bli autorisert
etter lov om helsepersonell som trådte i kraft 1. januar 2001.
Det er nå autorisert 27 helsepersonellgrupper.
Komiteen mener i likhet med departementet at spørsmålet
om autorisasjon henger nøye sammen med kvalitet og innhold
i de ulike utdanningene.
Komiteen viser i denne sammenheng til både det
som uttrykkes i proposisjonen og til komiteens merknader når
det gjelder behovet for utredninger og gjennomgang av utdanningsfeltet.
Komiteen vil peke på at en autorisasjon
av nye grupper etter helsepersonellovgivningen vil stille disse
grupper overfor de samme krav, rettigheter og plikter som nåværende
autorisert helsepersonell, bl.a. kravet til forsvarlighet.
Komiteen viser til at det i forbindelse med utarbeidelsen
av lov om helsepersonell ble gjort rede for hvilke kriterier som
måtte være oppfylt før det kunne være
aktuelt med autorisasjon av nye helsepersonellgrupper.
Følgende kriterier ble nevnt:
Hensynet til pasientens sikkerhet.
Utdanningsnivået til yrkesgruppen.
Innhold i yrkesutøvelsen.
Internasjonale reguleringer.
Komiteen vil imidlertid framheve at en autorisasjon
innebærer klare rettigheter og plikter for utøveren
og konkrete reaksjonsmuligheter fra både myndighetssiden
og fra utøvernes medlemsorganisasjon.
En autorisasjon vil ha som en hovedhensikt å sikre et
minimum av kvalifikasjoner for grupper av helsepersonell og dermed
redusere risiko for feilbehandling og feildiagnostisering.
Komiteen vil også legge til grunn at
en autorisasjon også betyr at det foreligger tilstrekkelig
dokumentasjon på at behandlingsmetoden har effekt.
Komiteen vil også vektlegge at dersom
nye grupper autoriseres, så vil disse utøvernes
organisasjoner på en bedre måte enn i dag kunne
slå ned på utøvere som opptrer uetisk
eller uforsvarlig.
Komiteen ser at det kan være gode grunner
til å autorisere flere grupper som i dag gir alternativ
behandling. Komiteen mener at både utøverorganisasjonene
selv og departementet må arbeide videre med dokumentasjon
på behandlingsform og effekt og utdanningens faglige innhold
og omfang med sikte på at nye grupper evt. kan autoriseres
som selvstendige helsepersonellgrupper etter helsepersonelloven.
Komiteen gir sin tilslutning til at departementet
foretar en slik utredning for osteopati og naprapati i forhold til
kiropraktikk og fysioterapi.
Komiteen mener at manuell terapi naturlig må inn
i samme vurderingen, da alle manuelle terapeutene har full utdanning
som fysioterapeuter. Dette betyr at departementet må utvide
mandatet for utredningen slik at også spørsmål
om særskilt autorisasjon av manuellterapeuter blir omfattet
av vurderingen.
Komiteen forutsetter at det foretas en utredning
også for andre grupper som kan være aktuelle, og
der det foreligger dokumentasjon på at behandlingsmetoden
er virksom, slik det også er redegjort for i proposisjonen,
der akupunktur og homøopati spesielt nevnes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at departementet ønsker en
utredning av utdanningsfeltet når det gjelder akupunktur
og homøopati. Flertallet støtter
dette og viser til hva som ellers er sagt i merknaden og i proposisjonen
om utdanning og profesjonalisering av bransjen, også som
grunnlag for eventuell autorisasjon for utøverne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet er kjent med at flere grupper av alternative
behandlere eksempelvis akupunktører, naprapater og osteopater samt
homøopater, bør vurderes gitt autorisasjon etter lov
om helsepersonell. Bruk av akupunktur som behandling for ulike lidelser
og særlig i forbindelse med smertelidelser, har økt
sterkt i hele den vestlige verden og ikke minst i Norge de seneste år. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at akupunktur ble brukt på Rikshospitalet
da prinsesse Märtha Louise nylig fødte sin datter
istedenfor annen smertestillende og konvensjonell behandling under fødselen. Disse
medlemmer er også kjent med at akupunktur av Verdens
Helseorganisasjon (WHO) anses for å være en trygg
behandlingsform når den utføres av godt utdannede
behandlere som praktiserer etter trygge og solide standarder. WHO
har også nylig publisert en analyse av forskning på akupunktur
som gir meget positive konklusjoner. I Norge har det også de
seneste år vært forsket på effekt av
akupunktur på ulike lidelser, og det har vært
offentliggjort flere artikler i så måte med positivt
fortegn.
Disse medlemmer viser til at bruk av homøopater
blant ulike pasientgrupper får større og større utbredelse
i vårt land, og at denne gruppe alternative behandlere
også bør være med i den vurderingen departementet
skal gjøre med tanke på autorisasjon.
Disse medlemmer viser til at osteopati og naprapati
får større og større utbredelse i Norge
særlig i forhold til pasientgrupper med skjelett- og muskelsmerter,
en lidelse som har vært sterkt økende i Norge
de seneste år. Behandlingsformen som osteopatene og naprapatene
gir, ligger tett opp til kiropraktisk behandling og fysioterapi.
Kiropraktikere og fysioterapeuter er i dag autorisert med refusjonsordning
fra Rikstrygdeverket. Det virker på disse medlemmer noe
uforståelig da at osteopatene og naprapatene ikke skal
få autorisasjon.
Disse medlemmer ser selvfølgelig problemet
med at ulike former for alternativ behandling utføres av
behandlere med ulik bakgrunn og ulik utdannelse både når
det gjelder faglig innhold og studietid, og disse medlemmer mener
i den sammenheng at skal man vurdere autorisasjon, bør
det settes et minimumskrav til allmenn faglig utdannelse, faglig
utdannelse og spesialutdannelse gjerne fastslått i antall studiesemestere
ved anerkjente utdannelsessteder i inn- eller utland.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen inkludere akupunktører og
homøopater i den utredningen som skal gjøres for
osteopati og naprapati."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å gi akupunktører
autorisasjon i henhold til helsepersonelloven § 48
under forutsetning av at akupunktøren har en allmennutdannelse
på høyskolenivå og videre forsvarlig
spesialutdannelse i akupunktur."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å tillate refusjon
til akupunktur som en selvstendig spesialitet uavhengig av om akupunktøren
har en selvstendig helseprofesjon eller ikke."
Komiteen viser til lov av 19. juni
1969 om merverdiavgift der det av lovens § 5b
går fram at helsetjenester skal være fritatt for
den generelle merverdiavgiftsplikten. Selv om det av lovteksten
ikke går fram hvilke helsetjenester det siktes til, så går
det fram av forarbeidet at det her menes helsetjenester utført
av autorisert helsepersonell og tilbud som gis av det offentlige
helsevesen.
Komiteen viser til praksis for unntaksbestemmelsen
som i hovedsak innebærer at det helsepersonell som har
autorisasjon eller lisens, ikke pålegges merverdiavgiftsplikt
om de yter alternativ behandling.
Komiteen har merket seg at det ikke har noen betydning
hvilken utdanning eller kompetanse vedkommende har innenfor alternativ
behandling. På den annen side har alternative behandlere
uten autorisasjon siden 1. juli 2001 måttet legge
merverdiavgift på sine tjenester uavhengig av deres utdanningsbakgrunn,
men med unntak av de som yter akupunktur eller homøopati.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
mener at disse nevnte forhold kan virke meget urimelig ved at helsepersonell
som yter alternativ behandling er fritatt for merverdiavgift, mens alternative
behandlere som for eksempel utfører nøyaktig samme
behandling, må legge merverdiavgift på tjenesten.
Det kan ofte være slik at den autoriserte har langt lavere
kompetanse på det alternative behandlingsområdet
vedkommende praktiserer på, enn en utøver som
kun driver alternativ behandling.
Flertallet har merket seg at departementet mener
det er behov for en nærmere vurdering av ytterligere unntak
fra merverdiavgiftsplikten. Dette støtter flertallet og
viser også til en rekke innspill fra alternative behandlere.
Det synes åpenbart urimelig at bare akupunktur og homøopati
skal være unntatt selv om det ut fra lov og forskrifter
er god begrunnelse for å frita disse.
Flertallet har selvsagt ingen mulighet til å gå inn
i de detaljvurderinger som må gjøres, men forutsetter
at departementet raskt vurderer hvilke kriterier som skal legges
til grunn for å frita alternative behandlere for å kreve
inn merverdiavgift på sine tjenester, og så gjennom
forskrift bestemme hvilke alternative behandlingsformer som skal
være fritatt for merverdiavgift.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener det er viktig
slik departementet legger opp til, at merverdiavgiftsunntaket utvides
til flere terapiformer.
Dette flertallet har merket seg at ut fra de kriterier
som departementet selv nevner for unntak, så vil følgende
terapier være de mest aktuelle: osteopati, naprapati, soneterapi
(refleksologi), aromaterapi og ernæringsterapi og urtemedisin.
Selv om disse terapiformene har stor utbredelse, så vil
også andre terapiformer ut fra tungtveiende faglige argumenter være
aktuelle, for eksempel klassisk massasje, psyko-orienterte terapiformer,
kinesologi m.fl. Det er vanskelig å forsvare det som nå oppleves
som urimelig både av forbruker og terapeut; at for eksempel
en sykepleier eller fysioterapeut, med noen korte kurs i ulike terapier
kan utføre alternative behandlinger uten å måtte
plusse på merverdiavgift, mens en velkvalifisert utøver
innen alternativ behandling med en utstrakt og veldokumentert utdanning
og som kanskje jobber sammen med den samme sykepleieren/fysioterapeuten,
må plusse på merverdiavgift til pasienten. For
det første skaper dette konkurransevridning som verken
er bra for pasienten, utøveren av profesjonen eller for
den allmenne rettsoppfatning. For det andre er dette med på å undergrave
en kvalitativ utvikling av terapeuter med hensyn til en kvalitetssikret
utdanning (grunnutdanning og mellom- og etterutdanning). Det tredje,
og kanskje det mest betenkelige, er at denne klare forskjellsbehandling
som innebærer brudd på de mest elementære
og grunnleggende konkurransevilkår, kan bidra til svart økonomi,
herav skatteunndragelser og derav en snusket forretningsførsel
blant dem som faller utenfor merverdiavgiftsunntaket. Dette kan
skje med forskjellige behandlinger. For eksempel kan en utøver
som har flere kvalifiserte profesjoner innenfor alternativ behandling,
foreskrive behandlinger innenfor en terapi som gir unntak fra merverdiavgift.
Det samme kan skje innenfor kontorfelleskap der det er flere behandlere
og behandlingsformer.
Dette flertallet mener det er viktig å legge opp
til ordninger også på skatte- og avgiftssiden
som gir ryddige forhold både for utøver, forbruker
og myndigheter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at unntak for momsplikt for helsepersonell bør knyttes
til hvorvidt helsepersonellet har autorisasjon eller ikke. Dersom
helsepersonell som har autorisasjon, utfører alternativ behandling,
vil de i sin praksis være underlagt helsepersonelloven
og ha forpliktelser i sin omgang med pasienten også ut
fra pasientrettighetsloven, noe en alternativ behandler uten autorisasjon
ikke vil ha. Etter disse medlemmers syn er det dermed
rimelig å beholde et skille mellom autorisert og ikke-autorisert
helsepersonell når det gjelder momsplikt. Med utgangspunkt
i et slikt skille mener disse medlemmer at også akupunktører
og homøopater uten autorisasjon skal være momspliktige.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag om at det lovfestes en frivillig registerordning for helsepersonell
og andre som utfører alternativ behandling. Det legges
opp til at departementet etter søknad godkjenner medlemsorganisasjoner
for alternative behandlere i den forstand at medlemskap i organisasjonen
gir grunnlag for å være med i registerordningen,
dersom de vilkår som er foreslått for slik registrering,
er oppfylt, bl.a. krav til god forretningsførsel som innsending
og orden i årsoppgjør, næringsoppgaver,
dokumentasjon av gyldig forsikring som også dekker eventuelt
erstatningsansvar overfor pasientene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at departementet
i samarbeid med organisasjonene må arbeide videre med spørsmålet
om dokumentasjonsplikt. Flertallet viser til omtalen
i proposisjonen om stor sprik med hensyn til organisering og kvaliteten
innen utdanningen i bransjen, der variasjoner bl.a. synliggjøres gjennom
omfanget av utdanning fra helgekurs til en mangeårig deltidsundervisning.
Flertallet mener at ett av hovedgrepene for å sikre
en ryddigere og kvalitetsmessig bedre bransje går igjennom
utdanninger som kan sikre kvaliteten hos behandlerne, og dermed
en mer kvalitetssikret behandling. Dette gir igjen større
trygghet for pasientene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet mener derfor at den foreslåtte registerordning
også bør gjelde de private utdanningsinstitusjonene
- i begrepet utdanningsinstitusjoner legges både skoler
og kursfirmaer - og at dette tas inn i § 3 Registerordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov om alternativ behandling mv. skal § 3
lyde:
§ 3 Registerordning
Departementet gir forskrift om en frivillig registerordning
for helsepersonell og andre som utøver alternativ behandling.
Det samme skal gjelde for private utdanningsinstitusjoner innenfor
alternativ behandlerbransje. Herunder kan det gis bestemmelser om:
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at registerordningen
er ment for utøverne (og indirekte deres organisasjoner).
Det vises videre til at det ikke er utredet om den kan gjelde også for
private utdanningsorganisasjoner, og om dette er hensiktsmessig
eller ønskelig. Disse medlemmer vil understreke
at dersom registerordningen skal utvides slik forslaget fra komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet legger opp til, må formålet
med og regelverket for registerordningen omarbeides betydelig. Myndighetene har
uansett ikke faglig kompetanse til å vurdere private utdanningsinstitusjoner
med tanke på "godkjenning"/registrering, eller å fastsette
krav som må være oppfylt for at utdanningsinstitusjonene
skal kunne la seg registrere. Disse medlemmer går
derfor imot forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiets medlemmer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet viser til at i proposisjonen omtales forholdet
til lov om behandling av personopplysninger og lov om helseregistre
og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven). Disse
medlemmer ber Helsedepartementet gjennom forskrift til § 2
Lovens virkeområde, begreper mv. sikre at disse forskriftene
fanger opp prinsippene i lov om behandling av personopplysninger
og lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger. For å lage
hjemmel for slik forskrift fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"I lov om alternativ behandling av sykdom mv. skal § 2
sjette ledd lyde:
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser
om virkeområde, begreper mv."
Disse medlemmer anmoder departementet om at ivaretakelse
av behandling av personopplysninger og behandling av helseopplysninger
innen bransjen bør skje på en forsvarlig og elektronisk
måte.
Disse medlemmer mener at på samme måte som
bransjen må gjennom en profesjonalisering med hensyn til
strukturendring og samordning, så må bransjen
for å kunne betrakte seg som ryddig og seriøs,
ha nødvendig sikring og behandling av pasientdata.
Disse medlemmer ber departementet vurdere om kravet
til sikring (behandling av personopplysninger, helseregistre og
helseopplysninger etc.) bør skje på elektronisk
måte, dvs. et pålegg til bransjen om å utvikle
eller knytte seg til en elektronisk programpakke med så vel
egen som felles oppbevaring (felles server). Et eventuelt pålegg
bør iverksettes snarest mulig etter at loven trer i kraft
etter en kort overgangstid.
Disse medlemmer viser til det som er sagt ellers
i innstillingen om å profesjonalisere bransjen slik at
den samlet sett oppfattes og opptrer ryddig og med en mest mulig
god etisk forankring. Klarhet og ryddighet i personopplysningsspørsmål
vil etter disse medlemmers syn være et viktig
bidrag.