Til Odelstinget
I proposisjonen foreslås endringer i tvistemålsloven
kapittel 20 om bevisopptak utenfor rettssak. Hovedhensikten er å legge
til rette for bevisopptak uten at motparten varsles på forhånd
der det er fare for at formålet med bevisopptaket ellers
vil forfeiles, for eksempel fordi det er grunn til å mistenke
motparten for å ville ødelegge de aktuelle bevisene
før bevisopptaket iverksettes dersom vedkommende varsles på forhånd.
På immaterialrettens område har utvidelsen også til
hensikt å tilfredsstille kravene i artikkel 50 i avtalen
av 1994 om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen).
Etter en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg
var det klart at TRIPS-avtalen krevde en endring i reglene om bevisopptak
utenfor rettssak. Justisdepartementet utarbeidet derfor et høringsnotat
med forslag om at det ble åpnet for bevisopptak uten varsel
til motparten ved krenkelse av immaterialrettigheter. Det ble samtidig
foreslått en viss skjerpelse av saksøkers ansvar
ved midlertidige forføyninger for å bringe reglene
i bedre samsvar med TRIPS-avtalen. Høringsnotatet ble i
januar 2002 sendt på høring med høringsfrist
15. mars 2002. Av de høringsinstansene som uttalte
seg om forslaget, var samtlige positive til at det ble åpnet
for bevisopptak uten varsel til motparten.
Utgangspunktet i norsk prosessrett er at bevisføringen
skal finne sted umiddelbart for den dømmende rett. Tvistemålsloven
inneholder likevel regler om bevisopptak utenfor rettssak. Formålet
er å sikre bevis for en fremtidig rettssak. Virkeområdet
er ikke begrenset til spesielle sakstyper.
Forslaget i høringsnotatet var knyttet til krenkelse
av immaterielle rettigheter. Tvistemålsutvalgets forslag
var ikke begrenset til spesielle sakstyper. Høringsinstansene
ble bedt om å uttale seg om Tvistemålsutvalgets
forslag var å foretrekke, og det var ulike oppfatninger
av dette. Flere mener at adgangen til bevisopptak uten varsel til
motparten bør være generell. Andre mener derimot
at hensynet til kontradiksjon i utgangspunktet taler for å begrense
adgangen til bevisopptak uten varsel til motparten til det som er nødvendig
av hensyn til Norges internasjonale forpliktelser.
Etter departementets mening bør det være en
generell adgang til bevisopptak utenfor rettssak uten varsel til
motparten der det er grunn til å frykte at varsel vil kunne
hindre at beviset sikres. Behovet for bevisopptak uten varsel til
motparten kan reelt være vel så stort i andre
tilfeller som ved krenkelser av immaterielle rettigheter. En prosessuell
særregel til vern av immaterielle rettigheter vil fremstå som
en dårlig begrunnet særbeskyttelse av en spesiell
kategori rettigheter. Ved en generell adgang unngår man
dessuten vanskelige avgrensningsspørsmål.
I høringsnotatet var det foreslått detaljerte
regler om ordningen i samsvar med bestemmelsene i TRIPS-avtalen.
Tvistemålsutvalgets forslag har en enklere utforming, og
flere høringsinstanser uttaler seg til fordel for dette
forslaget.
Departementet er i utgangspunktet enig med de høringsinstanser
som foretrekker Tvistemålsutvalgets forslag. Det er enklere
og bedre tilpasset prosesslovgivningen for øvrig og norsk
rettstradisjon. Dette reiser spørsmål om i hvilken
grad TRIPS-avtalen med bindende virkning regulerer utformingen av bevisopptaksadgangen.
Formålet med TRIPS-avtalen er å oppstille minimumskrav
til WTO-landenes beskyttelse av immaterielle rettigheter. Etter
departementets mening er det derfor rom for å fravike ordlyden
i den detaljerte reguleringen av prosessuelle spørsmål
i TRIPS-avtalen til fordel for rettighetshaverne når reguleringen
da vil passe bedre inn i norsk lovgivning og rettstradisjon for øvrig.
Et moment i denne vurderingen er også det forhold at norsk
prosessrett som hovedregel bare vil komme til anvendelse ved forfølgninger
av krenkelser av rettigheter som er begått på norsk
territorium. Man står derfor overfor tilfeller der de fleste
saksøkte vil være hjemmehørende her i
riket, mens saksøkerne kan like godt høre hjemme
i utlandet.
Når det gjelder saksøkerens erstatningsansvar
i spesielle tilfeller, finner departementet det forsvarlig å foreslå en
mildere og reelt sett bedre begrunnet regel bygget på reglene
for midlertidige forføyninger i tvangsfullbyrdelsesloven
fremfor den strengere og mer detaljerte bestemmelsen som ble foreslått
i høringsnotatet.
Når det gjelder offentligheten og motpartens adgang
til innsyn i saken, mener departementet at både offentligheten
og motparten bør nektes kjennskap til saken inntil bevisopptak
er holdt. For de tilfellene der bevisopptak nektes, bør
det settes en lengste frist for dette unntaket fra den alminnelige
adgangen til å gjøre seg kjent med saksdokumenter
og rettsavgjørelser. Seks måneder synes passe.
I høringsnotatet ble det under henvisning til TRIPS-avtalen
foreslått en skjerpelse av saksøkerens erstatningsansvar
overfor saksøkte ved midlertidige forføyninger.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven har saksøkeren et subjektivt
ansvar dersom det viser seg at det ikke forelå noen "sikringsgrunn".
I høringsnotatet ble det foreslått et objektivt
ansvar på dette punkt ved midlertidige forføyninger
til sikring av immaterielle rettigheter.
Departementet er kommet til at det ikke er nødvendig å skjerpe
saksøkerens ansvar gjennom en endring av tvangsfullbyrdelsesloven.
Lovendringsforslaget vil i enkelte situasjoner medføre
et bedre prosessuelt vern for materielle rettigheter. For rettighetshaveren
vil dette være en fordel. Et viss økning av antall
begjæringer om bevisopptak utenfor rettssak må påregnes.
Den økte arbeidsbelastningen for domstolene må imidlertid
antas å bli ytterst marginal.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten
Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet,
Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti,
Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Inga Marte Thorkildsen, er opptatt av at domstolene i Norge
fatter materielt riktige avgjørelser. Etter komiteens syn er
det derfor viktig at vi har regler som hindrer bevisforspillelse.
Komiteen er kjent med at etter kjennelsen i Rt. 2000
s. 1261 er norsk rett ikke i samsvar med TRIPS-avtalens minimumskrav
til statenes lovgivning om vern av immaterielle rettigheter.
Komiteen viser til at alle høringsinstansene som
uttalte seg, var positive til mulighet for bevisopptak uten varsel
til motparten. Etter komiteens syn vil denne muligheten
til bevisopptak kunne øke rettssikkerheten ved at det styrker
muligheten for riktige avgjørelser. Komiteen er
enig i at denne muligheten til bevisopptak gjøres generell,
slik at det ikke oppstår avgrensningsspørsmål
i forhold til for eksempel beslektede sakstyper. Komiteen synes videre
ikke det er hensiktsmessig å innføre regler om bortfall
av adgangen til å påberope seg bevis (preklusjon).
Komiteen har ingen ytterligere kommentarer til
det fremlagte forslag, og støtter utformingen av tvistemålsloven
ny § 271 a.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i tvistemålsloven (bevisopptak utenfor rettssak)
I
I lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål skal i kapittel 20 ny § 271 a lyde:
Dersom det er grunn til å frykte for at varsel til motparten vil kunne hindre at beviset sikres, kan retten treffe avgjørelse om at bevisopptak skal holdes før motparten varsles. Verken motparten eller allmennheten skal gjøres kjent med saken inntil bevisopptaket er holdt eller mer enn seks måneder har gått siden saken ble avsluttet. Den som har fremsatt begjæringen, bør ikke gis tilgang til beviset før avgjørelsen er endelig, dersom det kan være viktig for motparten å hindre det. Tvangsfullbyrdelsesloven § 15-10 gjelder tilsvarende. Fristen for å begjære muntlig forhandling er to uker fra avholdelsen er meddelt.
Dersom det viser seg at den som fremsatte begjæringen, ikke har et krav eller en rettighet som bevisopptaket kunne tjene til å sikre, plikter vedkommende å erstatte den skade motparten har lidt som følge av bevisopptaket. Det samme gjelder dersom det etter etterfølgende muntlig forhandling viser seg at begjæringen om bevisopptak etter paragrafen her for øvrig var ugrunnet som følge av at det under saken forsettlig eller uaktsomt ble gitt uriktige eller villedende opplysninger om hvorfor det var grunn til å foreta bevisopptaket.
Retten kan stille som vilkår for avholdelse av bevisopptaket at den som har fremsatt kravet dekker eller stiller sikkerhet for de omkostninger som påløper. Retten kan også stille som vilkår at det stilles slik sikkerhet som retten fastsetter for mulig erstatning til motparten.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i justiskomiteen, den 22. april 2004
Trond Helleland |
Linda Cathrine Hofstad |
leder |
ordfører |