Til Odelstinget
Departementet foreslår for det første at det
innføres en ny kategori befal, avdelingsbefal. Bakgrunnen for
forslaget er behovet for å øke erfaringsnivået
hos befal som utøver ledelse på grunnplanet, både
for å øke operativiteten i Forsvarets avdelinger
og for å bidra til å bedre sikkerheten ved øvelser
og operasjoner.
Dagens lovregulering krever at det må det reises avskjedssak
for domstolene for å avskjedige yrkesbefal som er uskikket
til stillingen som følge av alvorlige tjenesteforsømmelser
eller annen utilbørlig adferd. Dette er prosess- og ressursøkonomisk
uhensiktsmessig. Forslaget endrer ikke kriteriene for at yrkesbefalet
må fratre sin stilling, men endrer kun fremgangsmåten
i forhold til dagens rettstilstand.
Videre foreslår departementet å endre disponeringsplikten
(beordringsplikt) til internasjonale operasjoner til å omfatte
alt befal, samt vervede og enkelte grupper sivilt tilsatte. Forvaltningen
av personell tilpasses det faktum at internasjonale operasjoner
er blitt en av Forsvarets hovedoppgaver.
Departementet foreslår å videreføre
den virksomhet som Forsvarets helseregister i dag driver gjennom konsesjon
fra Datatilsynet. Dette foreslås gjort ved å lovregulere
en adgang for Kongen i statsråd til å etablere
Forsvarets helseregister ved forskrift.
I proposisjonen foreslår departementet å innta
i loven regler om pliktmessig avhold for militært personell
som i dag følger av lov av 16. juli 1936 nr. 2 om
pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av
alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel (avholdspliktloven).
I proposisjonen foreslås også inntatt i loven
bestemmelsene i lov 8. juni 1973 nr. 36 om aldersgrenser for yrkesbefal
i Forsvaret, med enkelte endringer. Dagens aldersgrense på 60 år
videreføres. Dette gjøres for å samle
særbestemmelser om yrkesbefalet i en lov.
I proposisjonen foreslås at befalsordningen (personellreglementet
for Forsvaret) skal fastsettes av departementet, etter de samme
prinsipper som for personalreglementer i staten for øvrig.
Det vises til at dagens ordning, hvor befalsordningen fastsettes
av Kongen med Stortingets samtykke, er lite hensiktsmessig.
Forsvarets oppgaver er blitt betydelig endret de siste 15 årene.
Forsvaret har utviklet seg fra et mobiliseringsbasert invasjonsforsvar
til et i hovedsak stående, fleksibelt forsvar med økt
fokus på å kunne håndtere et bredt spekter
av oppgaver på kort varsel.
I Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001)
ble det på denne bakgrunn signalisert en gjennomgang av
befalsordningen. I Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr.
55 (2001-2002) ble det videre varslet at Forsvarsdepartementet ville
gjennomføre en bred utredning av dagens befalsordning,
og at det også var behov for modernisering og justering
av personellrelaterte lovverk.
Med grunnlag Forsvarssjefens militærfaglige utredning
2003 (MFU 03) har departementet utformet St.prp. nr. 42 (2003-2004)
om den videre modernisering av Forsvaret i perioden 2005-2008. Med
dette lovforslaget ønsker departementet å følge
opp de forslagene i St.prp. nr. 42 (2003-2004) som krever endringer
i eksisterende lover og nye lovhjemler. I tillegg mener Forsvarsdepartementet
at deler av dagens regelverk er fragmentarisk og uoversiktlig og ønsker derfor å samle
enkelte av Forsvarets personellrelaterte lover i lov om personell
i Forsvaret.
Et utkast til proposisjon ble den 16. desember 2003
sendt på høring til en rekke instanser. Høringsfristen
var 10. februar 2004. Oversikt over instanser som fikk
utkastet til høring og de av dem som avga uttalelse er
gitt på side 8-9 i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004). Høringsinstansenes
merknader til de enkelte forslag i høringsbrevet er omhandlet
tematisk under de ulike kapitlene i proposisjonen.
I Forsvaret har man i dag i hovedsak fire ulike personellkategorier
tilsatt; yrkestilsatt befal, kontraktsbefal, vervede mannskaper
og sivilt tilsatt personell. Disse personellkategoriene forvaltes
tildels etter ulike forvaltningsregimer. Yrkestilsatt befal forvaltes
i henhold til lov nr. 66 om yrkesbefal m.m. i Forsvaret av 10. juni
1977 (yrkesbefalsloven) og den til enhver tid gjeldende befalsordning.
Kontraktsbefalet og vervede mannskaper er midlertidige tjenestemenn
og forvaltes i henhold til lov nr. 3 om statens tjenestemenn av
4. mars 1983 (tjenestemannsloven). Sivilt tilsatte forvaltes
dels etter tjenestemannslovens bestemmelser og dels etter arbeidsmiljølovens
bestemmelser.
Det er i dag ca. 20 000 tilsatte i Forsvaret og av disse
er ca. 12 000 militære arbeidstakere.
Det er en overordnet målsetning for Forsvaret å sikre
en balansert personellstruktur med hensyn til antall, kompetanse
og alderssammensetning tilpasset Forsvarets oppgaver, fastsatte
styrkestruktur og organisasjon. I det følgende skisseres
først to grunnleggende problemer ved Forsvarets personellstruktur; skjev
alderssammensetning av befalskorpset og manglende erfaring
og spesialisering hos lavere befal. Deretter settes det opp kriterier
for en ordning som skal løse disse to grunnleggende problemstillingene.
I underkapittel 5.5 foreslås én felles løsning
på de to nevnte problemene.
Det ligger i militære organisasjoners oppgaver og organisering,
at de har et større behov for yngre befal enn eldre befal.
Kombinasjonen av stabil eller økende etterspørsel
etter yngre befal innen styrkeproduksjon og operativ virksomhet,
et meget sterkt oppsigelsesvern og et redusert behov for eldre befal,
fører derfor i utgangspunktet til overproduksjon av eldre befal.
For å avhjelpe dette problemet har tradisjonelt en stor
andel av Forsvarets yngre befal vært tilsatt på tidsavgrensede
kontrakter. De lengste kontraktene er av tre års varighet,
med mulighet for inntil tre års forlengelse. Unntaksvis
forlenges kontraktene slik at total tjenestetid kan bli inntil ti år.
Andelen kontraktsbefal er i dag på ca. 2 000 personer,
det vil si ca. 20 pst. av det totale befalskorpset. Det forutsettes
beordringsplikt for kontraktsbefalet.
At Norge ikke har tilpasset personellstrukturen etter overgangen
fra et mobiliseringsforsvar til et i hovedsak stående forsvar,
beror på at krigsoppsettingen midt på 1980-tallet
var på omkring 420 000 mann. Den er nå redusert
til ca. 130 000 mann, og det anbefales ytterligere reduksjoner
i St.prp. nr. 42 (2003-2004). Reduksjonen av mobiliseringsforsvaret har
medført et betydelig mindre behov for personell til administrasjon,
støttefunksjoner og andre arbeidsoppgaver som har passet
eldre befal. På den annen side er omfanget og aktiviteten
ved styrkeproduksjon og stående, operative avdelinger i
liten grad endret, dvs. arbeidsoppgaver som i hovedsak utføres
av yngre befal.
Forsvarets forskningsinstitutt har gjennom sine analyser bekreftet
de samme utviklingstrekkene. Permanente ordninger for avgang av
offiserer i alderssjiktet 35-45 år vil være nødvendige.
Fra 2001 og frem til i dag har Forsvaret forpliktet seg til utbetalinger
på mer enn 2,6 mrd. kroner for å få personell
til å slutte frivillig. Totale omstillingskostnader for
2004 er beregnet til ca. 750 mill. kroner. Hvis ikke vedtatte personellreduksjoner
på 5 000 årsverk oppnås, jf. Innst.
S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001), kan beløpet
stige ytterligere.
For å unngå en overproduksjon av eldre befal
må Forsvaret søke etter andre løsninger
enn dagens praktisering av kontraktsregimet. En alternativ løsning
til avdelingsbefalet vil være å øke andelen
kontraktsbefal og legge til rette for ordninger som sikrer den nødvendige
kompetanse og erfaring hos befal som utøver ledelse på grunnplanet
i Forsvaret eller innehar stillinger som krever spesialisert kompetanse.
I tillegg til problemet med en skjev alderstruktur, opplever
Forsvaret et lavt erfaringsnivå og for lite spesialisert
kompetanse hos befal på lavere nivå i organisasjonen.
Forsvarssjefen understreker i MFU 03 at den delen av befalskorpset
som utøver direkte ledelse av mannskaper, har et stort
ansvar for å ivareta sikkerhetskrav og ta vare på sitt
personell. Problemet med mangel på erfaring hos lavere
befal er blitt aksentuert av at Forsvarets kompetansebehov i stadig større
grad preges av innføringen av høyteknologisk materiell
og mer komplekse og krevende operasjoner i inn- og utland. For å øke
operativiteten i Forsvarets avdelinger, og for å bedre
sikkerheten ved øvelser og operasjoner, vil det være
nødvendig å øke erfaringsnivået
hos lavere befal.
I dagens befalsordning er befal som utøver ledelse på grunnplanet
enten kontraktsbefal eller yrkesbefal med kort yrkeserfaring etter
krigsskoleutdanningen. For å få yrkestilsetting
i Forsvaret i dag må man enten ha krigsskole eller sivil
utdanning på krigsskolenivå. Utdannelse på krigsskolenivået
er først og fremst rettet mot stillinger på mellomleder-
og ledernivå i Forsvaret. Yrkesoffiserenes tjenesteerfaring fra
grunnleggende nivå blir ofte kort fordi offiserene sitter
for kort tid i hver stilling, og at de for ofte søker beordringer
utenom de tjenestefeltene der de direkte kan gi tilbake noe av sin
ervervede fagkompetanse.
Den andre kategorien befal som utøver ledelse på grunnplanet
er kontraktsbefal. Dette befalet har ofte korte kontrakter av tre års
varighet, med mulighet for ytterligere tre år etter Forsvarets
behov. Unntaksvis forlenges kontraktene slik at total tjenestetid
kan bli inntil ti år. Fordi kontraktene er av kort varighet,
oppnår ikke kontraktsbefalet tilstrekkelig erfaringsbasert kompetanse.
For Forsvaret innebærer korte kontrakter en betydelig
gjennomtrekk i stillinger besatt med kontraktsbefal, og at man derved
går glipp av den naturlige kunnskapsoppbygging og -formidling
som oppnås ved økt kontinuitet i stilling. Forsvaret
mangler, som vist, en utdanningsordning og et karrieremønster
som sikrer tilstrekkelig kompetanse, spesialisering og kontinuitet
i stillinger på lavere nivå.
Departementet mener at man må se behovet for en balansert
aldersstruktur, økt erfaring og spesialisert kompetanse
på lavere nivå i sammenheng. Skal man lykkes med å kombinere
disse behovene er det nødvendig med en ordning som gir
en tidsavgrenset tilsetting med betydelig lengre varighet enn det
dagens korttidskontrakter gir.
En slik ordning må gjøre det mulig for Forsvaret å tilby
en systematisk kompetanseoppbygging og kontinuitet i stilling. Samtidig
må en slik ordning gi vesentlig større forutsigbarhet
og trygghet for den enkelte, og gi dem de samme rettigheter som
yrkesbefal. Lengre tilsettingsforhold med økt forutsigbarhet, bedre
utdanning og utvidede rettigheter, vil gjøre en slik ordning
vesentlig mer attraktiv for den enkelte tilsatte enn dagens kontraktsordning.
I kapittel 5.5 foreslås det derfor å innføre
en ny kategori befal, avdelingsbefal, som tilsettes i henhold til
ovennevnte kriterier.
Det følger i dag av tjenestemannsloven § 3
nr. 3 at det ved forskrift kan fastsettes særregler for
enkelte grupper tjenestemenn. Av forskrift til tjenestemannsloven § 3
nr. 3 bokstav c følger det at åremålsstillinger
også kan nyttes for kontraktsbefal og vervede mannskaper
i Forsvaret. Forsvarsdepartementet er delegert myndighet til å gi
nærmere regler om varigheten og om adgangen til å fornye
tilsettingsforholdet.
Avdelingsbefal er en ny kategori befal som foreslås
innført i proposisjonen som skal gis tilsetting frem til
fylte 35 år. Denne kategorien befal krever et eget hjemmelsgrunnlag.
Det er også ønskelig å lovfeste at avdelingsbefalet
skal gis de samme rettigheter og plikter som yrkesbefalet med de
tilpasninger som følger av tjenesteforholdets egenart.
Felles for 18 europeiske og nordamerikanske lands befalsordninger,
med unntak av Sverige og Italia, er at de har permanente avskallingsordninger
for å sikre en optimal aldersstruktur. De systemer som benyttes
for å regulere aldersstrukturen i befalskorpset baserer
seg på tidsbegrenset ansettelse for alt befal eller enkelte
kategorier befal. Det andre systemet er en såkalt "opp
eller ut" ordning. Dette er en ordning der befalet må avslutte
sitt ansettelsesforhold hvis befalet ikke har nådd en gitt
grad innen en bestemt alder. Dette kombineres som regel med en pensjonsordning.
Flere av landene kombinerer tidsbegrenset ansettelse og "opp eller
ut" ordningen.
EØS-avtalen innebærer en plikt til ikke å gi
lover eller forskrifter i strid med avtalens bestemmelser.
Gjeldende EØS-rett er omtalt i kapittel 5.4 i Ot.prp.
nr. 60 (2003-2004).
For å oppnå en hensiktsmessig aldersstruktur
og mer spesialisert kompetanse og erfaring på lavere nivå i
Forsvaret, foreslås det i høringsbrevet, i samsvar
med Forsvarssjefens anbefaling i MFU 03, at det innføres
en ny kategori befal, avdelingsbefal. Avdelingsbefalet skal gis
samme rettigheter og plikter som yrkesbefal med de tilpasninger
som følger av tjenesteforholdets egenart, men med en kortere
tidshorisont på ansettelsesforholdet. Avdelingsbefalet
skal gis fast tilsetting frem til fylte 35 år.
Den ideelle aldersmessige fordeling av befalskorpset
tilsier en høyere fratredelsesalder enn de foreslåtte
35 år. Aldersgrensen er likevel satt til 35 år av
hensyn til avdelingsbefalets yrkesaktive liv etter avsluttet tjeneste
i Forsvaret. For ytterligere å lette overgangen til en
karriere utenfor Forsvaret, er det i St.prp. nr. 42 (2003-2004)
foreslått at det innføres en etablerings- og utdanningsbonus
ved avslutning av tjenestetiden.
For å sikre at lavere befal har tilstrekkelig kompetanse
og erfaring skal avdelingsbefalet få en utdannelse og et
tjenestemønster som kvalifiserer dem for stillinger på lavere
nivå i organisasjonen. Avdelingsbefalet skal bekle stillinger
i gradssjiktet sersjant til og med løytnant, og gis opprykk
basert på fast tilsetting i ledige stillinger. Denne kategorien
personell vil for øvrig kunne tilbys tilsetting som yrkesbefal
etter Forsvarets behov.
En nærmere redegjørelse for høringsmerknader er
gitt i kapittel 5.6 i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004).
I lys av de ovennevnte høringsuttalelsene kan det være
grunn til å klargjøre at avdelingsbefal tilbys
en yrkestilsetting frem til fylte 35 år. Denne forpliktelsen
ligger på arbeidsgiver og ikke på arbeidstaker. Arbeidstaker
vil ikke forplikte seg til å stå i stilling ut over
plikttjenesten som er en del av selve befalsutdanningen.
Forsvarsdepartementets vurderinger av problemene knyttet til
Forsvarets aldersstruktur, støttes blant annet av beregninger
gjort av Forsvarets forskningsinstitutt. Disse viser at
dagens befalsordning gir en stor overproduksjon av eldre befal og
at dette problemet vil fortsette å utvikle seg dersom ikke
strukturelle grep tas. Fra 2001 og frem til i dag har departementet
benyttet en aktiv og meget kostbar bruk av avgangsstimulerende tiltak.
I underkant av 3 200 tilsatte i Forsvaret har sluttet etter å ha
mottatt avgangsstimulerende tiltak som til sammen vil koste Forsvaret ca.
NOK 2,63 mrd.
Departementet ønsker videre å understreke at
det er strukturelle trekk ved dagens befalsordning som fører
til at Forsvaret ikke oppnår den nødvendige kompetanse
og kontinuitet i stillinger på lavere nivå. Yrkesoffiserene
med utdanning på krigsskolenivå avanserer relativt
raskt ut av stillingene på lavere nivå, noe som
er en naturlig følge av den form for kompetanse krigsskoleutdanningen
er rettet inn mot. Dagens kontraktssystem, med i hovedsak korte
kontrakter, bidrar ytterligere til manglende kontinuitet og kompetanse
i stillinger på lavere nivå. Befal på lavere nivå har
i stadig større grad behov for mer spesialisert kompetanse,
en kompetanse som erverves gjennom både økt spesialisering
i utdannelsen og økt kontinuitet i stilling.
Avdelingsbefalet vil få en utdannelse som er særlig
rettet mot stillinger på lavere nivå og et karrieremønster
som sikrer kontinuitet i stilling.
I høringsuttalelser hevdes det at befal i alle land med
avgangsordninger for befal etter 15-25 års ansettelse,
uten unntak går av med pensjonsordninger. Departementet ønsker
i den forbindelse å vise til at avdelingsbefalsordningen
har visse likhetstrekk med den danske befalsmodellen. I den danske
modellen opptjener det tilsvarende befalet, på samme måte som
avdelingsbefal, pensjonspoeng i tiden de er tilsatt, men ikke slik
at de går av med pensjon den dagen de slutter i Forsvaret.
Departementet finner det for øvrig ikke riktig å anbefale
pensjonssystemer som i så stor grad avviker fra den generelle
utviklingen i samfunnet.
Departementet ønsker å vise til at en stor
del av det befalet som vil bli erstattet av avdelingsbefal, i dag
går på kortere kontrakter. Dette kontraktsbefalet får
en langt dårligere utdanning enn det avdelingsbefalet er
tiltenkt, og det er ofte stor usikkerhet knyttet til om kontraktene
forlenges. Med avdelingsbefal innføres det dermed en kategori
befal som får en god utdannelse og et forutsigbart karriereløp.
Avdelingsbefalet vil, i motsetning til kontraktsbefalet, få de samme
rettighetene som yrkesbefalet i perioden de er tilsatt. Utdannings-
og etableringsbonusen er ment å kompensere for ulemper
arbeidstaker har ved å være tilsatt med en kortere
tidshorisont og bidra til å kvalifisere dette personellet
til annet arbeid.
Kostnadene ved en avdelingsbefalsordning må regnes mot
kostnadene ved å videreføre produksjonen av befal
under dagens befalsordning. Det er ikke gjennomført detaljerte økonomiske
beregninger av kostnadene ved fremtidig overproduksjon av eldre befal
gitt dagens befalsordning. Eldre befal er i denne sammenhengen definert
som befal eldre enn 40 år. Forsvarets forskningsinstitutts
beregninger viser at en produksjon av det nødvendige antall
yngre befal, gitt dagens befalsordning, vil medføre en
overdekning av eldre befal på opptil ca. 70 pst. i løpet
av den aktuelle perioden. Det tilsvarer en overproduksjon på 2 000
befal, noe som tilsvarer årlige lønnskostnader på ca.
1 mrd. kroner.
Ved å innføre en ordning med avdelingsbefal med
fast tilsetting frem til fylte 35 år, vil det være mulig å hindre
en overproduksjon av eldre befal. Dette vil gi en betydelig innsparing
som langt vil overgå den kostnaden som tydeligst kan identifiseres
ved innføringen av kategorien avdelingsbefal; utdannings-
og etableringsbonusen. I tillegg opparbeider avdelingsbefalet rett
til en etablerings- og utdanningsbonus tilsvarende 2 årslønner
etter endt tjeneste (35 år).
Lønnskostnadene for avdelingsbefal vil i gjennomsnitt
være lavere enn for yrkesbefal. Det skyldes at avdelingsbefalet
i gjennomsnitt vil være yngre enn yrkesbefalet, og at avdelingsbefalet
skal erstatte en andel av yrkesbefalet. Utdanningskostnadene til
det enkelte avdelingsbefal vil også i hovedsak bli noe mindre
enn for det enkelte yrkesbefal. Avdelingsbefalet har imidlertid
en lavere alder ved fratreden enn yrkesbefal. Det vil innebære
en høyere utskifting av avdelingsbefal enn av yrkesbefal,
noe som vil redusere innsparingene til utdanning.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunnar
Halvorsen, lederen Marit Nybakk og Rita Tveiten, fra Høyre,
Bjørn Hernæs og Åge Konradsen, fra Fremskrittspartiet,
Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti,
Kjetil Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Wisløff Nilssen, og fra Senterpartiet, Marit Arnstad,
mener det er nødvendig å øke erfaring
og relevant kompetanse hos befal på de lavere gradsnivåer
i Forsvaret. Komiteen merker seg også behovet
for å endre alders- og kompetansestrukturen i Forsvaret,
og understreker behovet for tiltak som hurtig vil bidra til å dreie
dette i en riktig retning. Komiteen viser til at
det i proposisjonen foreslås å løse dette
med å innføre en ordning med avdelingsbefal, og
at alternativet til dette er å utvide dagens kontraktsbefalsordning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at kontraktsbefalsordningen
anses å være en dårligere løsning
enn en avdelingsbefalsordning, både for Forsvaret og det
enkelte befal. Flertallet støtter derfor
anbefalingen om at det opprettes en egen ordning med avdelingsbefal.
Flertallet viser til at det i proposisjonen anbefales
at avdelingsbefalet gis fast tilsetting frem til fylte 35 år,
og at det for å lette overgangen til en karriere utenfor
Forsvaret innføres en etablerings- og utdanningsbonus ved
avslutning av tjenestetiden, begrenset oppad til 2 års
lønn. Flertallet støtter innføringen
av denne etablerings- og utdanningsbonusen, og dens øvre
begrensing. Flertallet vil imidlertid be om at det
utvises fleksibilitet slik at personell som ønsker det
får mulighet til å stå inntil ytterligere
for eksempel 3 år i stilling. Dette må ikke medføre
ytterligere økte ytelser ved overgangen til annen karriere, og
være i tråd med Forsvarets behov og Forsvarets krav.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn slikt forslag til § 5:
"§ 5 Avdelingsbefal
Avdelingsbefal gis tilsetting til fylte 35 år.
Stillingen skal fratres ved første månedsskifte
etter fylte 35 år. Forsvaret kan ved behov forlenge tilsettingsperioden
med inntil 3 år.
Avdelingsbefal gis under tilsettingsforholdet samme rettigheter
og plikter som yrkesbefal med de tilpasninger som følger
av tjenesteforholdets egenart."
Flertallet viser til at avdelingsbefalsordningen
vil være attraktiv for dyktig og motivert ungdom som ønsker
utfordrende arbeidsplass, og understreker viktigheten av at Forsvaret
prioriterer å arbeide aktivt med rekruttering til denne.
Flertallet mener det må gis gode muligheter til
utdanning underveis i ansettelsesperioden. Flertallet ber
derfor om at Forsvaret i samarbeid med sivile utdanningsinstitusjoner
legger til rette for at avdelingsbefalet har mulighet for å følge
organiserte utdanningsopplegg som kan munne ut for eksempel i en
bachelor-grad. Flertallet mener også det
må vurderes om deler av den utdanning avdelingsbefalet gjennomgår
i sin stilling kan inngå i slik sivil utdanning. Flertallet viser
i tillegg til at avdelingsbefalet vil ha mulighet til å søke
krigsskoleutdanning, basert på de til enhver tid gjeldende
opptakskrav og vil også vise til merknadene om utdanning
i Innst. S. nr. 234 (2003-2004) jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004) der følgende
fremgår:
"Flertallet mener at ved søknad for opptak til krigsskole
skal prinsippet om gjennomført og bestått utdanningstrinn
gi rett til å søke på neste trinn. Rekruttering
til krigsskole skal primært skje blant befal som har gjennomført
og bestått grunnleggende befalsutdanning og fra avdelingsbefalet.
Erfaring som avdelingsbefal etter befalsutdanning bør gi
ekstra opptakspoeng til krigsskole."
Flertallet legger også stor vekt på proposisjonens
føringer om at yrkestilsetting skal kunne tilbys personell
i funksjoner som er aldersuavhengige, i tråd med Forsvarets
behov. Flertallet legger til grunn at ordningen ikke
vil få tilbakevirkende kraft, slik at personell som allerede
har oppnådd yrkestilsetting vil beholde denne.
Flertallet vil vise til at i tråd med
forsvarssjefens anbefaling, vil avdelingsbefalet bekle stillinger
i gradssjiktet fra sersjant til løytnant. Opprykk til fenrik
og løytnant gis ved at befalet konkurrerer seg til fast
stilling med høyere grad.
For yrkesoffiserene vil flertallet vise til at ordningen
med lønn under utdanning videreføres og at tilsetting
som yrkesbefal skjer etter endt plikttjeneste etter krigsskole. Flertallet vil
videre understreke at slik tilsetting vil være basert på Forsvarets behov. Flertallet vil
videre vise til at avansement til stillinger fra fenrik og oppover
vil skje ved at yrkesoffiserer konkurrerer seg til stilling med
høyere grad.
Flertallet registrerer at det er et sentralt prinsipp
i forslag til ny lov om personell i Forsvaret, at avdelingsbefal
skal ha de samme rettigheter og plikter som yrkesbefalet, og flertallet slutter
seg til dette prinsippet. Flertallet vil på denne
bakgrunn understreke at tilsetting som og disponering av avdelingsbefal
skal skje etter de samme prosedyrer som gjelder for yrkesbefal,
og at denne likebehandlingen garanteres. Dette gjelder også mht.
personellorganisasjonenes involvering. Dette innebærer
også at partssammensatte råd skal spille en sentral
rolle i å vurdere tilsetting og disponering av befal. Eventuelle endringer
i ordningen for tilsetting av yrkesbefal gjøres også automatisk
gjeldende for avdelingsbefalet.
Flertallet vil videre understreke betydningen av
at befalsordningen, basert på Stortingets vedtak, utarbeides
og fastsettes med involvering av personellorganisasjonene i tråd
med hovedavtalens bestemmelser. Med denne forutsetning slutter flertallet seg
til at befalsordningen kan justeres med virkning fra 1. januar
2005, innenfor de overordnede regler, rammer og retningslinjer Stortinget
har fastsatt.
Flertallet mener at ordningen med avdelingsbefal
skal evalueres i langtidsperioden, og at befalsorganisasjonene skal
involveres i denne evalueringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen foreslår en innføring av en ny
type befal, avdelingsbefal, som gis samme rettigheter og plikter
som yrkesbefalet, men med en kortere tidshorisont på ansettelsesforholdet.
Avdelingsbefalet skal gis fast tilsetting til fylte 35 år,
det vil si at de kan være ansatt inntil 15 år
totalt. Deretter må de slutte i Forsvaret.
Regjeringen påpeker at det finnes to grunnleggende problemer
ved Forsvarets personellstruktur. Dette er skjev alderssammensetning
av befalskorpset og manglende erfaring hos det lavere befalet som ikke
er forenlig med den overordnede målsettingen for Forsvaret
om å sikre en balansert personellstruktur med hensyn til
antall, kompetanse og alderssammensetning.
Disse medlemmer ønsker å understreke
at det er behov for en form for fleksibilitet med hensyn til ansettelse
av befal i Forsvaret.
Disse medlemmer er uenig med Regjeringen i at
det er behov for en ny befalsordning, slik det er skissert i proposisjonen. Disse
medlemmer ønsker en utvidet løsning med
kontraktsbefal, slik at det enkelte befal kan tegne kontrakter på henholdsvis 1,
3 og 5 år med en total kontraktstid på maksimalt
15 år. På den måten er både
Forsvaret og det enkelte befal i en friere stilling til å fortsette
kontraktsløpet. Dette vil gi Forsvaret en bedre fleksibilitet
når det gjelder å ansette befal i en viss aldersgruppe,
tilpasset de til enhver tid gjeldende behov.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Regjeringen foreslår innført en ny kategori
befal, avdelingsbefal. Bakgrunnen for lovforslaget er behovet for å øke
erfaringsnivået hos befal som utøver ledelse på grunnplanet,
samt å sikre at alderssammensetningen blant yrkesbefal samlet
sett blir noe yngre. Den nye kategorien avdelingsbefal gis derfor
kun tilsetting frem til fylte 35 år. Det innføres
altså en særaldersgrense for denne typen befal,
med hjemmel i tjenestemannsloven § 3.
Dette medlem viser videre til at Regjeringen mener
permanente ordninger for avgang av offiserer i alderssjiktet 35-45 år
vil være nødvendig. Forsvaret har brukt enorme
summer - mer enn 2,6 mrd kroner - på sluttpakker, for å oppnå målsetningene
om en mer hensiktsmessig aldersmessig sammensetning av befalspersonell.
Dette medlem mener det er av vesentlig betydning
at Forsvarets personell har en ønsket aldersmessig topografi.
For å oppnå et personellmessig mål fremmer
imidlertid Regjeringen her et lovforslag som vil vesentlig forringe
en sentral side ved enhver arbeidstakers ansettelsesforhold; spørsmål
relatert til ansettelsesforholdets lengde. Et såpass sentralt
forhold i arbeidslivet bør det etter dette medlems syn
ikke endres på med mindre særlig viktige hensyn taler
for dette. Slike særlig viktige hensyn foreligger etter dette
medlems syn ikke. Det finnes tvert i mot en rekke eksempler
på bedrifter, institusjoner, instanser og andre virksomheter
som har svært spesifikke personellmessige mål
med hensyn til alderssammensetning, men uten at dette av den grunn
medfører ønske eller forsøk på å svekke
ansattes lovbestemte rettigheter i tilknytning til selve ansettelsesforholdet.
Forsvaret kan riktignok i mange sammenhenger sies å være
i en særstilling, da det er ivaretakelse av rikets sikkerhet
som er den overordnede arbeidsoppgaven for alt personell. Dette
er imidlertid etter dette medlems syn et
lite relevant poeng når det gjelder den aldersmessige sammensetningen på Forsvarets
personell.
Dette medlem vil også peke på at
det må være mulig å iversette andre personellmessige
strategier ut fra klarlagte ønsker når det gjelder
alderssammensetning av befalskorpset, som ikke trenger å innebære
vesentlig forskjellige ansettelsesvilkår for en type befal
sammenlignet med øvrig befal. De svært høye
summene som allerede i dagens situasjon brukes for å oppnå en ønsket
alderssammensetning er i så måte illustrerende
for det økonomiske handlingsrommet som eksisterer i Forsvaret
på dette området. I denne sammenheng vil dette
medlem påpeke at det både innenfor annen
offentlig virksomhet og i privat virksomhet gjøres et til
dels omfattende arbeid med å nå målsetninger
når det gjelder å oppnå bestemte karakteristika
ved personalets sammensetning. Dette blir imidlertid gjort uten å verken
gå på kant eller være i strid med gjeldende
lov- og regelverk, og også uten at det foreslås å endre
i lov- og regelverk.
Lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.
(tjenestemannsloven) regulerer stillingsvernet til sivile tjenestemenn
og militært tilsatte i Forsvaret på samme måte
som det regulerer stillingsvernet til tjenestemenn for øvrig
i staten. Lov 10. juni 1977 nr. 66 om yrkesbefal m.m. i
Forsvaret (yrkesbefalsloven) fastsetter imidlertid særregler
for yrkesbefalet hva gjelder oppsigelse og avskjed.
Tjenestemannsloven § 15 fastsetter at arbeidsgiveren
har adgang til å avskjedige embets- og tjenestemenn som
følge av alvorlige tjenesteforsømmelser eller
annen utilbørlig adferd som har betydning for tjenesten.
Tjenestemannsloven § 15 gjelder for alle embetsmenn,
både avsettelige og uavsettelige embetsmenn etter Grunnloven § 22,
herunder også militære embetsmenn. Videre gjelder
tjenestemannsloven § 15 for alle statens tjenestemenn,
med unntak for tjenestemenn tilhørende yrkesbefalet. Dette
unntaket følger direkte av yrkesbefalsloven § 2.
I henhold til tjenestemannsloven § 17, er det tilsettingsmyndigheten
som fatter vedtak om avskjed. Det vil si at avskjed av embetsmenn
som omfattes av Grunnloven § 22 første
ledd, de avsettelige embetsmenn, kan foretas administrativt av Kongen
i Statsråd. Det samme gjelder også for den som
ikke er embetsmann, men som er beskikket i statsråd.
Tjenestemenn tilhørende yrkesbefalet kan kun avskjediges
ved dom, noe som i praksis medfører at hjemmel for avskjed
enten må kunne henføres til straffelovens ikrafttredelseslov § 10
eller militær straffelov § 79. Det innebærer
at det må tas ut stevning ved domstolene, med henvisning
til de kriterier som følger av straffelovens ikrafttredelseslov § 10
eller av militær straffelov § 79. Fradømmelse
av stilling kan imidlertid også skje i en eventuell straffesak, hvor
det i tiltalen tas med krav om fradømmelse av stilling
i form av et borgerlig rettskrav.
Sverige har, i likhet med Norge, hatt særlovgivning
som gir yrkesbefalet et sterkt stillingsvern. Frem til 1992 innebar
det at de var uoppsigelige og at avskjed som følge av eget
forhold måtte skje etter dom. I 1992 ble det vedtatt en
allmenn lov om stilling i både privat og offentlig virksomhet,
herunder militært og sivilt tilsatte i Forsvaret. Etter
denne lov er det innført like lovmessige rettigheter for
alle tilsatte med hensyn til stillingsvern. Arbeidsgiver har rett
til administrativt å si opp og avskjedige tilsatte.
I Danmark har man siden rundt 1930 hatt en lovgivning som likestiller
sivilt og militært tilsatte i det danske forsvar med staten
for øvrig når det gjelder stillingsvernet. Det
er adgang til administrativt å kunne bringe et tilsettingsforhold
til opphør både med grunnlag i den enkeltes eget
forhold og virksomhetens forhold.
Tjenestemenn tilhørende yrkesbefalet kan ikke avskjediges
uten dom og står på den måten i samme rettslige
stilling som de uavsettelige embetsmenn etter Grunnloven § 22.
Da bestemmelsene om avskjed i gjeldende tjenestemannslov § 15
ble endret til også å omfatte alle embetsmenn,
medførte dette en utvidelse av de forhold en embetsmann
kan avskjediges for. Dette innebærer at militære
embetsmenn nå kan avskjediges etter dom med grunnlag i
de forhold som følger av både tjenestemannsloven § 15,
straffelovens ikrafttredelseslov § 10 og militær
straffelovs § 79. Til tross for denne endringen
i tjenestemannsloven ble ikke yrkesbefalsloven gjenstand for de
samme justeringer.
Det er et grunnleggende prinsipp i forvaltningen at like tilfeller
behandles likt. For det tilfelle det ble reist søksmål
i en avskjedssak omhandlende sivile tjenestemenn, hadde også disse
krav på full lønn inntil saken var rettskraftig.
Etter en lovendring i tjenestemannsloven §§ 16
og 19 i 1993, er det nå imidlertid endelig vedtak i forvaltningen
som regulerer forholdet til fortsatt rett til lønn for
sivile tjenestemenn i slike tilfeller. Det forhold at yrkesbefal
etter nåværende rettstilstand oppebærer
full lønn inntil det foreligger rettskraftig dom står
således i motsetning til det som gjelder for andre tjenestemenn.
Tjenestemenn tilhørende yrkesbefalet er underlagt en
del spesielle ordninger og tjenesteplikter som man ikke finner i
samme grad hos andre grupper av tjenestemenn. Departementet finner
imidlertid ikke at det er grunnlag for at disse ordningene tilsier
at yrkesbefalet fortsatt bare skal kunne avskjediges ved dom ved
alvorlige tjenesteforsømmelser eller annen utilbørlig
adferd som har betydning for tjenesten. De forhold som gir grunnlag
for administrativ avskjed etter tjenestemannsloven § 15,
er grove og alvorlige krenkelser som vil kunne innvirke på enhver
tjenestemanns tilsettingsforhold. Departementet foreslår derfor
at tjenestemenn tilhørende yrkesbefalet og det foreslåtte
avdelingsbefal, underlegges avskjedsreglene i tjenestemannsloven § 15.
Tjenestemenn tilhørende yrkesbefalet kan sies opp administrativt
når vedkommende på grunn av sykdom er varig uskikket
til forsvarlig å utføre sin tjeneste, jf. tjenestemannsloven § 10
nr. 2 a og b. Dette foreslås utvidet til å omfatte
de tilfeller yrkesbefalet ikke lenger har de kvalifikasjoner som
er nødvendige eller foreskrevet for stillingen, eller av
andre grunner er varig uskikket for stillingen. Departementet kan
ikke se at de spesielle ordninger og tjenesteplikter som yrkesbefalet
er underlagt, tilsier at man ikke skal følge de alminnelige
regler i tjenestemannsloven for disse forhold.
Justisdepartementets lovavdeling har i brev til Forsvarsdepartementet
av 16. august 2000 vurdert hvorvidt det å eventuelt
gjøre gjeldende tjenestemannslovens regler om stillingsvern
(oppsigelse og avskjed) for yrkesbefalet, vil være en så inngripende tilbakevirkning
at det vil være i strid med Grunnloven § 97,
om forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Lovavdelingen
uttalelse er gitt i kapittel 6.3.1 i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004).
Høringsinstansene merknader er gitt i kapittel 6.4 i
Ot.prp. nr. 60 (2003-2004).
Etter departementets oppfatning er det uheldig for Forsvaret
som arbeidsgiver å ikke ha muligheten for likebehandling
av sine tjenestemenn. Dette gjelder særlig hvor samme forhold
i utgangspunktet, i henhold til alminnelig rettsfølelse,
burde kreve tilsvarende reaksjon fra arbeidsgiverens side. Ved å gjøre
tjenestemannsloven § 15 gjeldende også overfor
fast ansatt befal vil rettstilstanden også for denne yrkesgruppen
komme på linje med det som gjelder for Forsvarets sivile
tjenestemenn og for statens tjenestemenn forøvrig. Departementet
har merket seg at arbeidstakerorganisasjonene i hovedsak slutter
seg til høringsutkastets forslag om avskjed.
Departementet har merket seg at flere av arbeidstakerorganisasjonene
krever medbestemmelse for befalet når det gjelder avskjed.
Departementet vil legge til rette for at også befalets
organisasjoner i slike saker gis den samme myndighet og medbestemmelse
som Forsvarets sivile tjenestemenn har.
Når det gjelder forslaget om å gjøre
tjenestemannsloven § 10 nr. 2 b gjeldende for
yrkesbefalet, har departementet bestemt seg for å ikke
legge frem et lovforslag som endrer dagens rettstilstand på det nåværende
tidspunkt.
Departementet opprettholder høringsforslaget om å harmonisere
reglene om avskjed med tjenestemannsloven, men trekker forslaget
om å endre reglene om oppsigelse.
Høringsbrevets forslag om endring i reglene om avskjed
innebærer en forenkling i forhold til gjeldende rettstilstand.
Dette gir administrative fordeler og reduserte økonomiske
kostnader knyttet til behandlingen av slike saker.
Komiteen viser til at lov 10. juni
1977 nr. 66 om yrkesbefal m.m. i Forsvaret (yrkesbefalsloven) fastsetter
regler for yrkesbefalet om oppsigelse og avskjed.
Yrkesbefal har som følge av yrkesbefalsloven § 2 unntak
fra tjenestemannsloven § 15 når det gjelder arbeidsgiverens
rett til å gi avskjedigelse som følge av tjenesteforsømmelse
eller utilbørlig adferd som har betydning for tjenesten.
Tjenestemenn tilhørende yrkesbefalet kan som en konsekvens
kun avskjediges ved dom i henhold til straffelovens ikrafttredelseslov § 10
eller militær straffelov § 79.
Komiteen sier seg enig med Forsvarsdepartementet
i at det er uheldig at Forsvarets som arbeidsgiver ikke har muligheten
for likebehandling av sine tjenestemenn, og at denne praksis kan
stride mot alminnelig rettsfølelse.
Komiteen konstaterer også at høringsuttalelsene
fra Justisdepartementets lovavdeling åpner for at forslaget
om avskjed og oppsigelse etter tjenestemannsloven kan omfatte allerede
tilsatt personell, og således ha tilbakevirkende kraft.
Komiteen har videre merket seg at proposisjonen
opprettholder intensjonen om å harmonisere reglene
om avskjed med tjenestemannsloven for å likestille forholdene
for alt underlagt personell. Komiteen støtter
Forsvarsdepartementets vurdering og intensjon om å harmonisere
reglene for avskjed.
Komiteen viser til at i motsetning til det som gjelder
for statens tjenestemenn for øvrig, har man ikke lovmessig
hjemmel til å si opp yrkesbefal som følge av at
arbeidet faller bort eller dersom tjenestemannen er varig uskikket
til tjenesten. Komiteen legger vekt på at
dette særegne oppsigelsesvernet hindrer Forsvaret i å tilpasse
personellstrukturen til Forsvarets fastsatte oppgaver, styrkestruktur
og organisasjon, og dermed begrenser muligheten for en vellykket
omstilling av Forsvaret, samtidig som det påfører
Forsvaret urimelig store kostnader til avgangsstimulerende tiltak.
Etter komiteens oppfatning er dette ugunstig for
en sektor som løpende vil måtte tilpasses endrede
rammebetingelser. En ytterligere uheldig konsekvens av det særegne
stillingsvernet, er slik komiteen ser det at overtallige
tjenestemenn tilhørende yrkesbefalet, og som det etter
omstendighetene ikke vil være fornuftig beskjeftigelse
for i fremtiden, uten videre har rett til å fortsette sitt
tilsettingsforhold.
Komiteen er på bakgrunn av ovennevnte
av den oppfatning at stillingsvernet for yrkesbefal bør harmoniseres
med det stillingsvern som gjelder for øvrige tilsatte i
staten. Komiteen anser ikke en slik endring i stillingsvernet å være
i strid med Grunnloven § 97.
Komiteen fremmer på denne
bakgrunn slikt forslag til § 8:
"§ 8 Oppsigelse
mv.
Befal med plikttjeneste i Forsvaret har ikke rett til selv å si
opp sin stilling.
Avdelingsbefal, kontraktsbefal og vervede mannskaper kan
etter endt tilsettingsforhold ikke gjøre gjeldende fortrinnsrett
og rett til ventelønn etter tjenestemannslovens bestemmelser."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at det foretas en grundig vurdering av konsekvensene av en foreslått
endring av yrkesbefalsloven, slik at man klart kan avklare om den
foreslåtte endring vil komme under innflytelse av eller
være i strid med Grunnloven § 97, om forbudet mot å gi
lover tilbakevirkende kraft. Disse medlemmer ønsker
at en slik prosess skal skje i samarbeid med de aktuelle arbeidstakerorganisasjonene.
Disse medlemmer ønsker ikke å støtte
regjeringens forslag om endring i lovforslaget. Disse medlemmer begrunner
dette med at det slik det fremstår ikke er foreligger en
tilstrekkelig redegjørelse rundt endringsforslaget.
I lov 16. juli 1936 nr. 2 om pliktmessig avhold for personer
i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet berusende
eller bedøvende middel (avholdspliktloven) er nærmere
definerte personellgrupper pålagt en avholdsplikt i arbeidstiden.
Loven retter seg mot arbeidstakere som yrkesmessig er tilknyttet personell-
eller godsbefordring, samt militært personell.
De nødvendige endringene er allerede gjennomført
ved lov på luftfartsområdet og det er planer om å overføre
avholdspliktsreglene til sjøloven og til sektorlovgivningen
på blant annet jernbanens og veitrafikkens område.
I denne sammenheng finner Forsvarsdepartementet det naturlig å overføre
regler om avholdsplikt til lov om personell i Forsvaret.
Bakgrunnen for at departementet ønsker å videreføre
hjemmelen for å forby nytelse av alkohol eller annet berusende
eller bedøvende middel i tjenestetiden, er dels å forhindre
ulykker. I Forsvaret har personellet omgang med våpen,
ammunisjon, eksplosiver og annet farlig materiell som ved uforsvarlig
bruk kan forårsake store skader på mennesker og
kostbart materiell. Dels er et slikt forbud begrunnet i det forhold
at personellet i sin tjeneste vil kunne få adgang til informasjon
av betydning for rikets sikkerhet eller Norges forhold til fremmede
makter. Bruk av rusmidler fører til svekket kontroll og
vurderingsevne, og vil derfor representere en fare for sikkerheten.
I tillegg har avhold fra bruk av rusmidler i tjenesten en viktig
holdningsmessig begrunnelse, idet misbruk virker nedbrytende på disiplin
og moral og dermed på evnen til å gjennomføre
de oppgaver som Forsvaret måtte bli på pålagt.
I sum tilsier dette at det fortsatt er behov for et slikt forbud.
Avholdspliktloven gjelder blant annet for "den som tjenestgjør
som militær person ved oppsatt militær avdeling,
underavdeling og troppekommando og stasjon, på krigsskib
og militært luftfartøi", jf. § 1 første
ledd litra a. Vedkommende "må i tjenestetiden ikke nyte
alkohol - unntatt øl som ikke inneholder over 2,50 volumprosent
alkohol - eller annet berusende eller bedøvende middel",
jf. § 1 første ledd infine. Forbudet
gjelder "tidsrommet fra den tid vedkommende er møtt frem
for å begynne tjenesten og inntil dimisjon, samt videre
den tid som medgår til reise til det sted hvor tjenesten
begynner og tilbake, og fravær under permisjon, når
vedkommende befalingsmann krever det", jf. § 1
annet ledd. Av forarbeidene til loven fremgår det at formålet
med avholdsplikten for denne gruppen er å hindre at stridsevnen
svekkes, jf. Ot.prp. nr. 64 (1916) s. 1. Avholdspliktloven hjemler
i dag Forsvarssjefens rusmiddeldirektiv.
I høringsforslaget er det foreslått en bestemmelse som
i all hovedsak svarer innholdsmessig til avholdspliktloven. Bestemmelsen
vil videreføre hjemmelen for Forsvarssjefens rusmiddeldirektiv.
Dagens bestemmelse omfatter kun militært personell,
herunder vernepliktige, mens det i høringsforslaget er
foreslått å utvide virkeområdet til også å omfatte
sivilt personell som er tilsatt i Forsvaret, ved at departementet
kan gjøre bestemmelsen gjeldende også for denne
personellkategorien. Det gjøres utrykkelig oppmerksom på at
bestemmelsen fortsatt skal gjelde vernepliktig personell i tillegg
til tilsatt militært personell.
Grensen for lovlig promille er i høringsforslaget foreslått
senket fra 0,5 til 0,2. Man har ikke funnet det naturlig å videreføre
grensen på 0,5, ettersom tillatelse av en slik alkoholkonsentrasjon
vil kunne støte an mot forbud gitt andre steder i lovverket.
Tillatt grenseverdi harmonerer således med grenseverdiene
i blant annet vegtrafikkloven og luftfartsloven. I høringsforslaget
har man foreslått at medvirkningsbestemmelsen i avholdspliktloven § 6
første ledd, andre punktum ikke videreføres.
Høringsinstansene støtter forslaget om at reglene om
avholdsplikt vedrørende militært personell videreføres
i sektorlovgivningen og deres merknader er gitt i kapittel 7.4 i
Ot.prp. nr. 60 (2003-2004).
Departementet har merket seg høringsinstansenes syn
på utvidelse av avholdsplikten til sivilt personell, og
vil understreke at utvidelsen til "visse sivile stillinger" kun
skal omfatte sivilt personell som utfører tjeneste som
tilsier de samme restriksjoner som for militært personell.
Særlig vil det kunne være tilfelle ved omgang
med våpen, ammunisjon, eksplosiver og annet materiell som
ved uforsvarlig bruk kan forårsake skader på mennesker
og materiell.
Enkelte av høringsinstansene har merknader til begrepene
"militært personell" og "i tjenestetiden". Med militært
personell i denne bestemmelsen forstås både befal,
vervede mannskaper og vernepliktige. Departementet vil understreke
at lovforslaget ikke innebærer at man overhodet ikke skal
kunne nyte alkohol, verken under utførelse av tjenesteplikter
eller under fritid. Det skal fremdeles, dersom ikke særlige tjenestelige
hensyn tilsier det, være adgang til å nyte alkohol
ved fravær under permisjon. Departementet har i lovutkastet
presisert at forbudet ikke gjelder ved fravær under permisjon,
med mindre særskilt pålegg er gitt av foresatt.
Det skal også i militær messe, i fritiden og i
representasjonsøyemed kunne være anledning til å nyte
alkohol. Disse presiseringer bør etter departementets oppfatning
inntas i Forsvarssjefens rusmiddeldirektiv.
Samferdselsdepartementets og Justisdepartementets merknader til
bruk av legemidler er innarbeidet i lovforslaget. Departementet
deler Samferdselsdepartementets og Generaladvokatens merknader vedrørende
bevissikring, og foreslår inntatt en henvisning til vegtrafikklovens
bestemmelser om alkotest, utåndingsprøve og blodprøve.
Brudd på bestemmelsene skal etter departementets forslag
refses disiplinært for militært personell. Tilsvarende
vil brudd på avholdsplikten for sivilt personell kunne
medføre tjenesterettslige reaksjoner i medhold av tjenestemannsloven.
Forslaget vil ikke få vesentlige administrative eller økonomiske
konsekvenser.
Komiteen har merket seg innholdet i
lov 16. juli 1936 nr. 2 om pliktmessig avhold for personer
i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet berusende
eller bedøvende middel (avholdspliktloven) er definerte
personellgrupper, inkludert militært personell, pålagt
en avholdsplikt i arbeidstiden.
Komiteen finner det naturlig at personell som har
omgang med våpen, ammunisjon, eksplosiver og annet farlig
materiell er underlagt kravet om pliktmessig avhold i tjenesten. Komiteen vil
understreke at loven bør gjelde for alt personell tilsatt
i Forsvaret, dvs. både militært personell, sivilt
ansatte og vernepliktige mannskaper.
Komiteen sier seg enig med Forsvarsdepartementet
i at grensen for lovlig promille bør være 0,2, og
at avholdet gjelder så vel alkohol som annet berusende
eller bedøvende middel.
Komiteen støtter proposisjonens forslag
til regler og begrensninger for når alkohol kan nyttes. Komiteen vil
videre presisere at det må være tillatt å innta
alkohol i fritiden og ved godkjent permisjon, samt i moderate mengder
i forbindelse med representasjon og felles tilstelninger. I denne
forbindelse må dagens bestemmelser for nytelse av alkohol
på militært område, videreføres
for vernepliktige mannskaper.
Den sikkerhetspolitiske utviklingen viser at det internasjonale
samfunnet står overfor et sammensatt risikobilde. Skillet
mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er i større
grad blitt visket ut, og kriser kan oppstå i glidende overganger
mellom fred og krig. Dette stiller Norge overfor nye utfordringer
og har store konsekvenser for Forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel,
både i en nasjonal og i en flernasjonal sammenheng.
Storting og regjering har gjentatte ganger de siste årene
understreket viktigheten av å iverksette tiltak for å møte
disse utfordringene. Av den grunn foreslo regjeringen i St.meld.
nr. 38 (1998-1999) om tilpasning av Forsvaret til deltagelse i internasjonale
operasjoner, å opprette Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale
fredsoperasjoner (FIST) med styrker både fra Hæren,
Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Ved behandling av Innst.
S. nr. 152 (1999-2000), ga Stortinget sin tilslutning til regjeringens
forslag om å opprette FIST. Forsvarskomiteen ba i innstillingen
også om at en beordringsordning for befal ble vurdert og forelagt
Stortinget som en egen sak så raskt som mulig.
Samtidig som Forsvaret har utviklet seg til å bli et
fleksibelt utenriks- og sikkerhetspolitisk redskap har det blitt
mindre i volum. Dette medfører at det ikke lenger er mulig å trekke
et klart skille mellom de styrkene som skal drive det nasjonale
Forsvaret og de styrkene som skal kunne settes inn ved internasjonale oppdrag.
For å nå målet om deployerbare avdelinger med
høy kvalitet, en viss størrelse og høy
reaksjonsevne, må befalskorpset være tilgjengelige
for både nasjonale og internasjonale oppgaver.
Ved å basere deltakelse i internasjonale operasjoner
på dagens ordning med frivillighet, vil enkelte offiserer
og deres familier få en uforholdsmessig stor del av den
totale belastningen. Man kan, ved å la være å tegne
kontrakt, skyve belastningen over på andre. En beordringsplikt
vil, i tillegg til å gi flere del i nødvendig
kompetanseoppbygging, også kunne gi en mer rettferdig rotasjon
og derigjennom en redusert belastning på enkeltpersoner
og grupper. I tillegg vil det bli lagt vekt på familiesituasjonen,
særlig omsorg for små barn, sosiale forhold og
den enkeltes livssituasjon i praktiseringen av beordringsplikten.
Normal beordringspliktperiode vil være tre til seks måneder.
Internasjonale operasjoner har utviklet seg til å bli
en naturlig og integrert del av Forsvarets oppgaver. Det er derfor
naturlig at befal er forpliktet til å påta seg
arbeidsoppgaver innenfor det som er etatens kjernevirksomhet. Forsvarskomiteen
skrev i sine merknader i Innst. S. nr. 152 (1999-2000), jf. St.meld.
nr. 38 (1998-1999):
"Komiteen peker på at deltakelse i internasjonale operasjoner
nå er en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver
og at Norge har påtatt seg bestemte forpliktelser i så måte.
Det
kan etter komiteens mening reises spørsmålstegn
ved rimeligheten i at folk som er yrkesmessig ansatt i Forsvaret
skal kunne vegre seg mot å utføre oppdrag som
er en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og som
Norge gjennom internasjonale avtaler har forpliktet seg til å utføre."
Dagens system med frivillighet gir ikke tilstrekkelig forutsigbarhet
med hensyn til hvilke personellressurser som står til disposisjon,
og vil ikke sikre at den kompetansen tjeneste ved internasjonale
operasjoner gir, fordeles på hele offiserskorpset. Denne kompetansen
vil være viktig både ved deltakelse i internasjonale
operasjoner og ved en eventuell sikkerhetspolitisk krise i Norge.
En beordringsadgang for alt befal, vervede og relevante grupper
sivile vil bidra til å sikre et slikt stabilt planleggingsgrunnlag
for Forsvaret. Beordringsplikt vil også tydeliggjøre
myndighetenes og samfunnets moralske ansvar ved å sende
styrker til slike operasjoner.
Det finnes to alternative løsninger til å innføre
en generell beordringsplikt. Den ene er en utvidelse av fredstjenestelovens
subsidiære beordringsplikt til å gjelde alt befal.
Det vil si at Forsvarssjefen kan beordre befal ved mangel på frivillige,
også befal tilsatt før fredstjenestelovens ikrafttredelse.
Denne løsningen vil stride klart mot den prinsipielle begrunnelsen for
innføring av en generell beordringsplikt. En utvidelse
av fredstjenesteloven vil fortsatt bety at befal innledningsvis
kan nekte å gjøre oppgaver som lovlig valgte myndigheter
har bestemt at Forsvaret skal gjøre.
I tillegg til den prinsipielle begrunnelsen, er det også praktiske årsaker
til at frivillighet ved utvidelse av dagens fredstjenestelov ikke
vil være hensiktsmessig. I St.prp. nr. 42 (2003-2004) legges
det opp til at bidrag til langvarige fredsbevarende operasjoner utenfor
Norge rulleres mellom ulike kapasiteter og ulike forsvarsgrener,
i stedet for tilnærmet permanent engasjement med samme
type kapasitet. Dette innebærer i praksis at alle Forsvarets
avdelinger skal kunne deployeres til internasjonale operasjoner.
For å sikre samtrente avdelinger, den ønskede
kompetanseoppbygging, rettferdig rotasjon og muligheten til å plassere
rett person på rett plass, er det nødvendig med
en generell beordringsplikt.
Det andre alternativet til en generell beordringsplikt, er at
alt personell i Forsvaret bes signere kontrakt om frivillighet,
og at dette gir føringer for videre karriere. Dette vil
være et nødvendig alternativ dersom det ikke vedtas
en generell beordringsplikt. En slik løsning vil imidlertid
heller ikke være tilfredsstillende. For det første åpner
den opp for at befal kan nekte å gjøre oppgaver
lovlig valgte beslutningstakere har vedtatt og Norge etter internasjonale
avtaler har forpliktet seg til å gjøre. Løsningen
vil derfor være prinsipielt betenkelig. For det andre gir
den ikke den nødvendige kontroll med hensyn til hvilke
personellressurser Forsvaret disponerer til internasjonale operasjoner.
Ved å åpne opp for en valgfrihet vil ikke Forsvaret
heller kunne spre kompetanseoppbyggingen og belastningen slik det
hadde vært ønskelig å gjøre.
For Norges del kan deltakelse i internasjonale militære
operasjoner deles i to hovedgrupper; såkalte artikkel 5-operasjoner
og internasjonale operasjoner.
Artikkel 5-operasjoner er militære operasjoner i utlandet
der den norske beslutningen om å delta begrunnes med Atlanterhavspaktens
artikkel 5. Andre internasjonale operasjoner er militære
operasjoner i utlandet der den norske beslutningen om å delta
ikke begrunnes med Atlanterhavspakten artikkel 5.
I tillegg til deltakelse i internasjonale militære operasjoner
innehar norsk personell stillinger ved internasjonale militære
hovedkvarter og staber.
Disponering til tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner
reguleres av lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring
i internasjonale fredsoperasjoner (fredstjenesteloven). Hovedregelen
er at slik disponering baseres på frivillighet. Av loven § 4
annet ledd fremgår det imidlertid et unntak fra frivillighetsprinsippet.
Unntaket gjelder for personell som etter at fredstjenesteloven trådte
i kraft 1. januar 1999 har påbegynt yrkesutdanning
som leder frem til yrkestilsetting. Dette personellet kan beordres
til slik tjeneste uten forutgående villighet. Vilkåret
er imidlertid at det ikke kan oppnås tilfredsstillende
deltakelse ved frivillig rekruttering. Det følger av fredstjenesteloven § 4
at personell som har inngått kontrakt kan beordres til å gjøre
tjeneste i henhold til kontrakten.
I praksis beordres alt personell etter at de på forhånd
har avgitt villighet i form av en skriftlig kontrakt, hvor de samtykker
til disponering til en internasjonal fredsoperasjon. Ved søknad
til stillinger ved avdelinger og fartøy som er innmeldt
i internasjonale militære styrkeregistre stilles det krav
til at befalet inngår kontrakt om samtykke til tjenestegjøring
i internasjonale fredsoperasjoner.
Det er i dag en generell hjemmel i lov 17. juli 1953
nr. 29 om verneplikt (vernepliktsloven) § 2 til å beordre
personell til å tjenestegjøre der hvor politiske myndigheter
finner det nødvendig med militær innsats. Bestemmelsen
er imidlertid i praksis tolket innskrenkende slik at den kun gjelder
tjenestegjøring i Norge eller tjenestegjøring
i utlandet som følge av våre internasjonale forpliktelser.
Dersom det fattes en avgjørelse som innebærer en
aktivering av Atlanterhavspaktens artikkel 5, vil vernepliktsloven § 2
komme til anvendelse. Det fremgår av vernepliktsloven § 2
at: "Forsvaret (...) er å tjene til forsvar av landets
interesser hvor som helst det kreves". Det følger videre
av vernepliktsloven § 7 at "Enhver vernepliktig
er forpliktet til å overta den tjenestestilling i Forsvaret
som han blir beordret til, og utføre den tjeneste som blir
pålagt ham." I medhold av disse bestemmelsene vil norske
borgere ha en plikt til å møte og til å gjennomføre
den tjeneste som norske politiske myndigheter finner nødvendig.
Dette gjelder uansett hvor i verden denne tjenesten finner sted.
Vernepliktsloven § 2 er nært knyttet
til de norske forpliktelsene etter Atlanterhavspakten. Tjenesteplikten
er imidlertid ikke begrenset til NATOs geografiske område.
Reglene om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner
fastsetter som nevnt et frivillighetsprinsipp og normalt ingen disponeringsadgang. Fredstjenesteloven § 1
avgrenser lovens virkeområde mot vernepliktsloven § 2
ved at "Loven gjelder ikke for tjeneste pålagt med hjemmel
i lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt". Dette innebærer
at fredstjenesteloven ikke kommer til anvendelse/må tre
tilbake for de tilfellene som omfattes av vernepliktsloven.
Yrkestilsatt befal tjenestegjør i dag i en rekke internasjonale
militære hovedkvarter og staber. Det er gjennom praksis
lagt til grunn at disponering til slik tjeneste omfattes av den
nasjonale disponeringsplikt som følger av yrkesbefalsloven.
Det finnes imidlertid unntak. Dette gjelder blant annet tilfeller
hvor stillingen eller personellet er innmeldt til et internasjonalt militært
styrkeregister. I slike tilfeller gjelder frivillighetsprinsippet
og personellet må før disponering til slik stilling
inngå kontrakt om samtykke til tjenestegjøring
i internasjonale fredsoperasjoner.
Personell som ikke er yrkestilsatt i Forsvaret, men som likevel
tjenestegjør som befal i Forsvaret for en kortere eller
lengre periode, omtales gjerne som kontraktsbefal. Dette personellet
er ikke omfattet av den unntaksvise disponeringsadgangen i fredstjenesteloven.
Dersom Forsvaret ønsker å beordre dette personellet
til å tjenestegjøre i en internasjonal fredsoperasjon,
må det inngås en kontrakt hvor personellet avgir
villighet til slik tjenestegjøring. Kontraktsbefalet er
midlertidige tjenestemenn og deres tilsettingsforhold reguleres
i hovedsak av tjenestemannsloven.
Sivilt tilsatt personell i Forsvaret kan i hovedsak inndeles
i følgende hovedgrupper: fast og midlertidig tilsatte tjenestemenn, åremålstilsatte
og overenskomstlønte. Sivilt personell omfattes ikke av
den unntaksvise disponeringsadgangen etter fredstjenesteloven og
heller ikke av disponeringsadgangen etter vernepliktsloven. Skal
sivilt personell kunne beordres til å delta i en internasjonal
fredsoperasjon, må det på forhånd inngås
en kontrakt mellom Forsvaret og den enkelte arbeidstaker, der arbeidstakeren
samtykker til slik tjeneste.
Også i internasjonale operasjoner har Forsvaret behov
for kompetanse som det bare i begrenset utstrekning er aktuelt å bygge
opp i militær regi. Benyttelse av sivile til ulike oppdrag
må imidlertid ta høyde for at krigens folkerett
(internasjonal humanitær rett) setter begrensinger i bruken
av sivile innenfor en militær avdeling. Selv om reglene
kun kommer direkte til anvendelse når det foreligger væpnet
konflikt, må det i mange tilfeller tas hensyn til at situasjonen
i operasjonsområdet kan utvikle seg til stridshandlinger
av karakter eller omfang som gjør krigens folkerett direkte
anvendelig. Det er et grunnprinsipp i krigens folkerett at personellet
skal være uniformert når de utfører stridende
tjeneste. Sivile kan derfor ikke utføre slik tjeneste fordi
de er beskyttet mot direkte angrep. Det er imidlertid ikke forbud
mot at sivile bærer våpen i selvforsvar.
Forsvaret vil således konkret måtte vurdere
hvorvidt sivile personellkategorier bør ikles uniform,
bevæpnes og gis militær grad. Viktige momenter
vil blant annet være hvilken tjeneste personellet skal
utføre, personellets opplæring, operasjonens karakter, trusselbildet,
behovet for å markere tilslutning til en militær
styrke samt etter omstendighetene vertslandets lovgivning og de
avtaler som eventuelt er inngått med vertslandet. Eksempelvis
bør jurister som har til oppgave å gi råd
til militære sjefer om gjennomføring av operasjoner,
som hovedregel anses som stridende og gjøres til militærpersoner.
Den svenske Försvarsmakten er under omstilling fra et
invasjonsforsvar til et innsatsforsvar. Også Sverige deltar
i stadig større utstrekning i internasjonale militære
operasjoner. Regelverket for slik tjenestegjøring ble derfor
endret med virkning fra 1. juni 2003 blant annet for å gi
utvidet disponeringsadgang til tjenestegjøring i internasjonale
militære operasjoner og som ikke skiller mellom disponering nasjonalt
og internasjonalt.
Når det gjelder sivilt personell er disse i Sverige tilsatt
ved Försvarsmakten og ikke ved en enkelt avdeling eller
regiment. Hvorvidt Försvarsmakten har anledning til å beordre
personellet til andre tjenestesteder nasjonalt eller til å tjenestegjøre
i militære internasjonale operasjoner, er avhengig av hva
som er inntatt i vedkommendes tilsettingsavtale.
I Danmark har man med hjemmel i Lov om Forsvarets personell § 11
en generell disponeringsplikt for alt militært personell
til å tjenestegjøre i militære operasjoner
i utlandet. Disponeringsadgangen ble innført som følge
av endrede oppgaver med økt deltakelse i internasjonale
operasjoner for det danske forsvaret på begynnelsen av
1990-tallet. Lovendringen ble vedtatt i desember 1993 og trådte
i kraft fra 1. januar 1994. Plikten til tjenestegjøring
i utlandet omfatter fredsbevarende, fredsstøttende og fredsopprettende
operasjoner med mandat fra FN, OSSE, NATO eller andre internasjonale
organisasjoner. I forbindelse med lovendringen i 1993, fikk alle
militært tilsatte og sivilt tilsatte med relevant bakgrunn anledning
til, en gang for alle, å avgi villighet til disponering
til internasjonale operasjoner. Alt personell tilsatt etter lovens
ikrafttredelse er omfattet av den utvidede disponeringsadgangen.
Forsvarsdepartementet er av den oppfatning at det bør
lovfestes en generell beordringsadgang for befal, vervede og enkelte
kategorier sivile til tjeneste i internasjonale operasjoner. En
generell beordringsplikt til alle operasjoner vil som en følge
av det nye lovforslaget ligge i ansettelsesforholdet den enkelte har
og supplere den nasjonale beordringsplikten.
I forbindelse med et tidligere arbeid, som hadde til oppdrag å se
på beordringsspørsmålet, foretok Forsvarsdepartementet
en formell henvendelse til Justis- og politidepartementet med anmodning
om å vurdere hvorvidt grunnloven § 97
var til hinder for å gi fredstjenestelovens bestemmelser
om beordring til internasjonale operasjoner virkning for yrkesbefal tilsatt
før 1. januar 1999. Justisdepartementet konkluderte
i brev av 7. mars 2000 med følgende:
"Etter en samlet vurdering mener Lovavdelingen derfor
at beordringsplikt etter fredstjenesteloven med virkning for yrkesbefal
ansatt før 1.1.1999, som skissert av Forsvarsdepartementet,
ikke vil innebære et sterkt urimelig eller urettferdig
inngrep i rettigheter som følger av bestående
ansettelsesforhold. Grunnloven § 97 vil derfor
ikke være til hinder for en slik ordning."
For sivile, vervede og kontraktsbefal innføres beordringsplikten
kun med virkning fra lovens ikrafttredelse. Sivile, vervede og kontraktsbefal
tilsatt før dette tidspunkt, får kun en beordringsplikt
dersom de frivillig går med på å innta
dette i arbeidskontrakten.
Personell som ikke er foreslått omfattet av lovens disponeringsadgang,
kan på samme måte som tidligere, ved en skriftlig
kontrakt, forplikte seg til å tjenestegjøre i
en eller flere operasjoner.
Forsvarsdepartementet mener at hensynet til personellet er tilstrekkelig
ivaretatt ved at det vil være mulig å gjøre
unntak fra beordringsplikten dersom det foreligger vektige helsemessige,
velferdsmessige eller sosiale grunner. Hvis slike forhold inntreffer
i en beredskapsperiode mens avdelingen og personellet fremdeles
befinner seg i Norge, plikter den tilsatte å underrette
sin arbeidsgiver om dette slik at arbeidsgiver gis mulighet til å finne
erstatningspersonell.
Forsvarsdepartementet har ikke sett noen grunn til å endre
oppsigelsesreglene som følger av den eksisterende fredstjenesteloven.
Personell med beordringsplikt vil fortsatt kunne si opp sin stilling
i Forsvardepartementet og underliggende etater med tre måneders
oppsigelsestid.
Beordringsplikten vil ligge til grunn, men skal kunne praktiseres
så fleksibelt som mulig. Det er viktig å fordele
belastningen på hele befalskorpset. Det skal tilstrebes
en policy som sikrer minimum ett år hjemme mellom ulike
operasjoner.
Videre skal behovet for personell til stabsfunksjoner, observatøroppdrag
og andre typer oppdrag som ikke løses av norske avdelinger,
men hvor Norge bidrar med enkeltpersoner til flernasjonale staber
og avdelinger, søkes dekket gjennom prinsippet "frivillighet
først". Det vil imidlertid være stor forskjell mellom å ha
beordringsplikt i bunn for å tilstrebe en fleksibel praktisering,
og å videreføre prinsippet om frivillighet for
disse kategorier. Behovene for forutsigbarhet og rettferdig byrdefordeling
kan kun løses gjennom beordringsplikt.
Forsvaret har et ansvar for at helse, miljø og sikkerhet
ivaretas best mulig i forbindelse med slike operasjoner. Forsvarets
evne til å ta ansvar for personellet ved hjemkomst for å sikre
at den enkelte ved behov får helsemessig og annen oppfølging,
skal styrkes ytterligere. Selv om det sivile helsevesen fortsatt
vil ha ansvaret for å utføre disse tjenestene, skal
Forsvaret, gjennom tettere kontakt med den enkelte, kunne identifisere
og støtte dem som har behov for særskilt hjelp.
Forsvaret skal således ivareta rollen som kontaktpunkt
mellom den enkelte og det sivile helsevesen. Videre vil departementet
legge grunnlaget for ordninger som kan lette belastningen på familie
og pårørende mens personellet tjenestegjør
i operasjoner, og sørge for at lønns- og forsikringsordninger
er forutsigbare og klare.
Høringsinstansenes merknader er gitt i kapittel 8.5
i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004).
Departementet er enig i at beordringsplikten må praktiseres
på en måte som ivaretar personellet på en god
måte, og viser til høringsbrevets presiseringer
i kapittel 8.4.
Departementet er ikke av den oppfatning at dagens ordning i hovedsak
har fungert godt. Frivillighetsprinsippet har for det første
medført at Forsvaret ved enkelte anledninger ikke har klart å stille
styrker til oppdrag det har vært pålagt å løse.
Situasjonen vil ytterligere forverres når alle Forsvarets
avdelinger etter hvert skal være gripbare. Med en slik
innretning av Forsvaret, vil ikke en ordning basert på frivillighet sikre
at alle avdelinger kan anvendes i henhold til politiske beslutninger.
Departementet mener at Forsvaret er en ansvarsfull arbeidsgiver,
og at det er i Forsvarets interesse å ta personellpolitiske
hensyn så langt det praktisk lar seg gjennomføre.
Departementet er heller ikke av den oppfatning at høringsbrevets
forslag vil minimalisere det individuelle ansvaret for den enkelte
offiser. Forsvaret stimulerer til aktiv etisk refleksjon omkring
yrkets egenart gjennom sitt utdanningssystem. Det er et absolutt krav
at norske styrker skal følge folkeretten. Det er åpenbart
at beordringsplikt til internasjonale operasjoner ikke fritar den
enkelte fra å følge de regler som er nedfelt i
folkeretten.
NOF/BFO, Fellesforbundet og LO ber Forsvarsdepartementet
vurdere to muligheter for å oppnå en mer effektiv
beordringsplikt. For det første ber de departementet undersøke
muligheten for å underlegge alt befal fredstjenestelovens
bestemmelser. For det andre skisserer BFO/NOF og YS en
løsning der alt befal som ikke er underlagt fredstjenesteloven
blir anmodet om frivillig å slutte seg til loven slik man gjorde
i Danmark. Det vises til kapittel 8.1.3 hvor denne vurderingen er
foretatt.
Som en følge av innføring av beordringsplikten vil
det personaladministrative systemet, knyttet til blant annet rekruttering,
innkalling og klargjøring av slike styrkebidrag, forenkles
og effektiviseres betydelig. Dagens ordning med forvaltning av ulike
kontrakter opphører. Disse endringene vil medføre
innsparinger.
Det må imidlertid påregnes økonomiske
kostnader knyttet til ytterligere tiltak for å kompensere
den merbelastning som oppstår ved utvidelse av beordringsplikten,
som støtte til familien i form av barnepassordninger, vaktmesterordninger
og lignende. Helse-, miljø- og sikkerhetsmessige tiltak
som iverksettes som følge av utvidelse av beordringsplikten, kan
medføre økte kostnader. De nye tiltakene er imidlertid
et resultat av en endring av Forsvarets oppgaver. Det vil derfor
være nødvendig med en omprioritering av Forsvarets
ressursbruk for å understøtte de nye oppgavene.
Nye utgifter i forbindelse med oppfølgning av Forsvarets
personell og deres familier, vil derfor, i all hovedsak, dekkes
ved omdisponering innenfor eksisterende økonomiske rammer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til den argumentasjon som proposisjonen gir, og vil gi sin
støtte til at militært personell ansatt i Forsvaret
skal kunne beordres til internasjonal tjeneste. I dag er deltakelse
i internasjonale operasjoner basert på frivillighet, NATO
artikkel 5-operasjoner er unntatt, og det samme gjelder muligheten
til å beordre befal som begynte på krigsskoleutdannelse
etter at fredstjenesteloven trådte i kraft 1. januar
1999, men kun om det viser seg at frivillighet ikke rekrutterer
tilstrekkelig personell.
Flertallet viser til at beordringsplikten til
internasjonale operasjoner følger opp forsvarskomiteens
Innst. S. nr. 152 (1999-2000), jf. St.meld. nr. 38 (1998-1999),
der det heter:
"Komiteen understreker at tilstrekkelig kvalitet, kvantitet
og forutsigbarhet i personelltilgangen er en absolutt forutsetning
for at Forsvaret skal kunne bidra effektivt internasjonalt.
Komiteen
peker på at deltakelse i internasjonale operasjoner nå er
en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og at Norge
har påtatt seg bestemte forpliktelser i så måte.
Det
kan etter komiteens mening reises spørsmålstegn
ved rimeligheten i at folk som er yrkesmessig ansatt i Forsvaret
skal kunne vegre seg mot å utføre oppdrag som
er en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og som
Norge gjennom internasjonale avtaler har forpliktet seg til å utføre.
Komiteen
mener at en beordringsordning for befal, bl.a. bygd på erfaringer
fra Danmark, bør vurderes innført og forelegges
Stortinget som egen sak så snart som mulig.
Komiteen
vil i denne sammenheng peke på at deltakelse i internasjonale
operasjoner likevel kan søkes basert på frivillighet,
men at det bør være generell adgang til beordring
av yrkesmessig ansatte i Forsvaret.
Komiteen vil i
denne sammenheng peke på at det vil ta altfor lang tid
før bestemmelsene om beordring i den nåværende
fredstjenesteloven får praktisk effekt."
Flertallet har merket seg at beordringsplikt til internasjonale
operasjoner er standard i alle NATO-land, med unntak av Polen, Tsjekkia,
Portugal og Norge.
Flertallet er også av den oppfatning
at dagens internasjonale operasjoner krever en større grad
av samtrening av de mannskaper som sendes ut til internasjonale
operasjoner. Forsvarets rekrutteringsbase er kraftig minsket. Samtidig
er det sikrest for personellet som tjenestegjør ute, å bruke
samtrente militære enheter til nasjonale og internasjonale
operasjoner. Flertallet mener også at tidsaspektet
er et relevant argument for beordringsplikt, ettersom betydningen av
rask reaksjonsevne er mer relevant mot dagens sikkerhetspolitiske
utfordringer.
Flertallet vil imidlertid at frivillig rekruttering
skal kunne benyttes når dette er hensiktsmessig, ikke minst
for å kunne holde militære enheter i internasjonale
oppdrag over en lengre periode. Flertallet viser
her til den rolle reservebefalet kan utgjøre, og at samme
tankebaner også må gjelde soldater som nettopp
har gjennomført førstegangstjeneste.
Flertallet støtter som en konsekvens
av beordringsplikt for offiserer, også beordringsplikt
for visse kategorier sivilt personell som er ansatt i Forsvaret.
Relevante kategorier sivilt ansatte er ansatte som er viktig for
den militære enhetens evne til å fungere.
Flertallet tar her for gitt at sivilt ansatte
inngår i de regler som folkeretten har på dette
området.
Flertallet understreker at beordringsplikten for
alle ansatte involvert skal utøves så fleksibelt
som mulig. Enkeltpersoner og deres familier skal ha rimelig oversikt
over hva som kan ventes av denne lovendringen.
Flertallet viser til de grunner som proposisjonen
nevner, og ønsker å understreke de helsemessige, velferdsmessige,
familiemessige og eventuelle sosiale grunner som kan tilsi at beordringsplikten
skal utøves på en hensiktsmessig måte.
Flertallet vil også understreke Forsvarets
ansvar overfor det personell som har tjenestegjort ved internasjonale
operasjoner. Dette er personell som har tjenestegjort etter ordre
fra norske myndigheter, og som derfor har krav på tilstrekkelig
oppfølging ved hjemkomst.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det foreslås å endre disponeringsplikten
og innføre beordringsplikt til internasjonale operasjoner
slik at denne omfatter alt befal, samt vervede og enkelte grupper
sivilt tilsatte. Regjeringens begrunnelse for forslaget er at internasjonale operasjoner
er blitt en av Forsvarets hovedoppgaver, og at forslaget derfor
er nødvendig for å sikre at nødvendig
personellmengde kan stilles til aktuelle internasjonale oppgaver.
For yrkesbefal ansatt etter 1. januar 1999 er det langt
på vei beordringsplikt allerede i dag. Dagens regelverk
for denne gruppen skiller seg imidlertid vesentlig fra Regjeringens
forslag på ett vesentlig punkt, ved at beordring vil kunne
skje uavhengig av om tilfredsstillende deltakelse i internasjonale
oppgaver kan skje ved frivillighet. I dag kan beordring av yrkesbefal
ansatt etter 1. januar 1999 kun gjøres dersom
deltakelse i internasjonale oppgaver ikke vil kunne skje med tilfredsstillende
personellmessig bemanning ved frivillighet.
Dette medlem mener det er naturlig å se
forslaget om beordringsplikt i sammenheng med Regjeringens uttrykte ønske
om i økt grad å gjøre bruk av Forsvarets
personellmessige og øvrige ressurser til internasjonale
oppgaver. Dette medlem er negativ til en slik utvikling
i norsk sikkerhetspolitikk og i bruken av Forsvarets personell.
Det sterke fokuset på utenlandsoperasjoner er etter dette
medlems syn galt, og det er ikke nødvendigvis egnet
til å fremme norsk sikkerhet at Norge i større
grad blir involvert i internasjonale militære operasjoner
med uklare eller mangelfulle FN-mandat, og der det er til dels sterk motstand
i geografiske områder der militær inngripen skjer.
Dette medlem mener økt bruk av Forsvarets personell
til internasjonale oppgaver vil måtte gå på bekostning
av et hovedfokus på ivaretakelse av den nasjonale sikkerhet
i Norge. Ivaretakelsen av Norges nasjonale sikkerhet må etter dette
medlemmets syn være Forsvarets hovedoppgave, og
regelverk for Forsvarets personell må derfor også i
hovedsak være utformet med dette som utgangspunkt.
Dette medlem vil vise til at Regjeringen tidligere
har vist vilje til å sende norske soldater til kontroversielle
operasjoner, som i forbindelse med krigen i Irak. Det er etter dette
medlems syn ikke rimelig å pålegge plikt
til å delta i slike operasjoner, som det i høyeste
grad er grunn til å anta at det også blant militært
personell vil være kritiske synspunkter på. Dersom
Regjeringens forslag vedtas, vil dette i realiteten åpne
opp for at det i utstrakt grad kan sendes norske soldater til oppdrag
og settes soldater til å utføre oppgaver som det
kan være sterk motstand mot hos den enkelte soldat. Et
regelverk som åpner opp for dette vil være svært
uheldig.
Dette medlem mener rekruttering til utenlandstjeneste
fortsatt i hovedsak bør være basert på frivillighet.
Videre eksisterer det en noe begrenset adgang til beordring i dagens
fredstjenestelov. Disse to faktorene må være tilstrekkelig
til å sikre at omfanget av personell ved deltakelse i internasjonale
oppgaver er tilstrekkelig. Dette medlem har merket seg
at det fra enkelte hold er anført at det med en slik praktisering
kan oppstå situasjoner der internasjonalt engasjement fra
Norges side vil kunne bli umuliggjort, nettopp fordi den nødvendige
personellmengde for å utføre de aktuelle oppgavene
ikke oppnås. Dette medlem vil i den sammenheng
påpeke at selv full beordringsplikt i en gitt situasjon
kan gi mangel på personell til å utføre
internasjonale oppgaver, dersom omfanget av oppgavene blir stort
nok.
Dette medlem legger for øvrig betydelig
vekt på at det for personell som har gått inn
i Forsvaret på et tidligere tidspunkt enn etter en eventuell
lovendring i tråd med Regjeringens forslag, vil virke svært urimelig å bli
beordret til oppdrag som ligger langt utenfor det det var grunn
til å anta var Forsvarets oppgaver da den militære
karrieren startet. At personell i Forsvaret vil oppleve dette som
urimelig og i strid med forutsetningene ved inntreden i militær
tjeneste ser dette medlem som symptomatisk for den
utvikling av Forsvaret som Regjeringen legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet går imot å innføre
en beordringsplikt for alt befal, samt vervede og enkelte grupper
sivilt tilsatte. Dagens lovgivning i lov 23. februar 1996
nr. 9 er fullt ut dekkende for å stille alle typer norske
avdelinger til internasjonale operasjoner. Dagens ordning har i
hovedsak fungert godt og bidratt til at Norge har greid å håndtere
store oppgaver i forbindelse med internasjonale operasjoner. Disse
medlemmer mener beordring til tjenestegjøring i
internasjonale operasjoner må reguleres gjennom et lovmessig
nedfelt frivillighetsprinsipp, slik det er gjort i fredstjenesteloven.
Erfaringene viser at befalet anser internasjonal tjeneste som
en naturlig del av sin karriere. Det finnes ingen nevneverdige problemer
knyttet til rekruttering til internasjonale operasjoner i dag, men
man synes her å være opptatt av at de hypotetisk
kan oppstå dersom ingen stiller seg til rådighet
i fremtiden. Disse medlemmer mener det vil være
en klart bedre løsning å gjøre fredstjenesteloven
gjeldende for alle yrkesoffiserer, evt. følge den danske
modellen hvor man ber de som ikke er underlagt loven om å frivillig slutte
seg til den. For å unngå for sterk belastning
på enkeltpersoner og grupper, vil det være naturlig
at de som inngår i avdelinger som skal være klare
til innsats, i den perioden de har den tjenestestillingen, må stille
seg til rådighet for internasjonale operasjoner ved å tegne
kontrakt.
Disse medlemmer vil vise til en representativ
undersøkelse utført av Befalets Fellesorganisasjon
(BFO) i mars 2004 som viser at det er en bred støtte i
offiserskorpset for innføring av fredstjenesteloven til å omfatte
alt personell, også de som er utdannet før 1. januar
1999, som et fullverdig alternativ til beordringsplikt. Det er verdt å merke
seg at undersøkelsen også viser at kun 27 pst.
av offiserene tror at Forsvaret som organisasjon er i stand til å ivareta
offiserenes behov for støtte og helsemessig oppfølging etter
deltakelse i internasjonale operasjoner. Videre er det kun 17 pst.
som tror at Forsvarets ledelse kan ta de nødvendige hensyn
til de sosiale behov offiserene og deres familier har dersom de
skulle få anledning til beordre offiserer til internasjonale
operasjoner. Disse medlemmer mener det er grunn til å legge
vekt på funnene i BFOs undersøkelse.
Disse medlemmer viser til at andre land i Europa
har valgt ulike modeller for rekruttering av personell til utenlandsoperasjoner.
NATO-landene Polen, Tsjekkia og Portugal har ikke beordringsplikt. Finland
har en begrenset beordringsplikt der offiseren på bakgrunn
av en vurdering om det er fare for eget liv ikke kan beordres til
internasjonale operasjoner. Sverige har en ordning som ligger tett
opp til fredstjenestelovens bestemmelser, men denne ordningen er
ikke fullstendig utredet. Sveits har heller ingen beordringsplikt.
Dagens situasjon representerer en fundamental endring når
det gjelder det å utøve et militært yrke.
I dag brukes norsk militærmakt i prinsippet "i hele verden",
på bakgrunn av løpende politiske vurderinger. Det å stå til
tjeneste for slik internasjonal innsats innebærer med andre
ord en grunnleggende tillit til de politiske prosesser og til politisk
ledelse. Det argumenteres med at beordringsplikt vil synliggjøre
det moralske ansvaret det fører med seg å sende
styrker ut i internasjonal tjeneste og hindre at det moralske ansvaret
blir individualisert. Disse medlemmer mener at de
politiske myndigheters ansvar er klart og tydelig, og at det blir
feil å innføre beordringsplikt for å minne
politiske myndigheter på dette ansvaret. Det er et paradoks
at man her ønsker å bidra til å minimalisere
det individuelle ansvaret for hver enkelt offiser. Det vil - og
skal alltid - hvile et tungt individuelt ansvar på offiseren
i utøvelsen av yrket.
Forsvaret har hatt et relativt bredt spekter av kvinner og menn
i sine rekker, med holdninger og en etisk refleksjon som Forsvaret
er helt avhengig av for å forankre sin virksomhet i folket
som en legitim og viktig virksomhet. Disse medlemmer er
bekymret for at beordringsplikt kan gi et snevrere rekrutteringsgrunnlag
som på sikt vil være svært uheldig for
Forsvaret. Også for å sikre høy motivasjon blant
offiserene som deltar i utenlandsoperasjoner, er Forsvaret best
tjent med å basere rekrutteringen på et frivillighetsprinsipp.
Både nasjonalt og internasjonalt fokuseres det i stigende
grad på virkninger av radiologiske og biologiske våpen
som trussel mot stridsevne og befolkning. Introduksjon av nye våpen
og annet utstyr, samt nye typer av oppdrag, gjør at Forsvaret
har et økende behov for å overvåke personellets
helsetilstand. Dagens form for krigføring har medført
at helsepåvirkning og sykdomsutvikling må ses
i sammenheng med nye eksposisjonsfaktorer. Tjeneste i internasjonale
operasjoner innebærer en økt risiko ved at tjenesten
kan finne sted i områder hvor det pågår
eller har pågått krig eller krigslignende handlinger.
I tillegg til ulike typer forurensning som følge av krigshandlinger,
kan ofte omfattende ødeleggelser i lokal industri føre
til økt utslipp av miljøgifter og ødelagt eller
redusert infrastruktur som hindrer iverksettelse av lokale tiltak.
Eksposisjonsforhold som er spesielt viktig å avdekke
inkluderer miljøgifter i jord, luft og drikkevann, samt
ioniserende og ikke-ioniserende stråling. Eksponering for
infeksjonssykdommer som malaria og ebola, har fått mye
oppmerksomhet. I 1992 ble Gulf-syndromet formulert og beskrevet.
Under Balkankrigen ble Balkan-syndromet beskrevet og lansert. Det
ble påstått overhyppighet av leukemi blant spanske
og italienske soldater og misdannelser hos barn av fedre eksponert
for utarmet uran. Frykt for slik helsepåvirkning resulterte
i iverksettelse av omfattende helseundersøkelser også i
Norge.
Ansvarsprinsippet i lov om helsemessig og sosial beredskap fastslår
at den virksomhet som har ansvar for en tjeneste, også har
ansvar for nødvendige beredskapsforberedelser og for å kunne
tilby helsetjenester i krig, kriser, øvelser og katastrofer
i fredstid. Ansvarsprinsippet pålegger institusjoner utenfor
Forsvaret tiltak som, til en viss, grad avlaster Forsvaret. I internasjonale
operasjoner faller derimot ansvaret for disse oppgavene på Forsvaret
selv.
Fremtidige utfordringer for Forsvaret begrenser seg ikke bare
til fare for sykdom og helseskader ved deltakelse i internasjonale
oppdrag. Avdekking av helserisiko nasjonalt er også viktig.
Forsvarets ansvar for å sikre og forbedre arbeidsmiljøet
blir ytterligere forsterket av at Norge har verneplikt. Forsvaret
må derfor ha kunnskap om og besørge oppfølgning
av den alminnelige fysiske og psykiske helseutvikling hos sitt personell.
Identifisering av utsatte grupper og påvisning av forhold
som har innvirkning på helsen, kan kun skje gjennom en
systematisk sammenstilling og sammenligning av data. Konsesjon til
behandling av personopplysninger i Forsvarets helseregister ble
innvilget av Datatilsynet i april 2001. Konsesjonen forutsetter at
opplysninger hentet fra spørreundersøkelser og spesielle
legeundersøkelser er basert på samtykke fra den
enkelte. Kobling av opplysninger i Forsvarets eget journalregister,
Sandok, til opplysninger i Kreftregisteret, Dødsårsaksregisteret,
Medisinsk fødselsregister og Rikstrygdeverkets registre
over uføre, kan imidlertid skje uten samtykke fra den enkelte.
Konsesjon ble innvilget for en periode på 3 år.
Forlenget konsesjon er gitt i påvente av lovbehandling.
Formålet med Forsvarets helseregister er å:
bidra til å sikre at Forsvarets
militære og sivile personell har et trygt arbeidsmiljø og
en så trygg tjeneste som mulig, og
bidra til å sikre at personell som eventuelt blir
påført helseskade oppnår alle rettigheter
etter gjeldende lov.
Forsvaret kan ikke bidra til å sikre best mulig helsetjeneste
og arbeidsmiljø uten kunnskap om forekomst av sykdom, skade
og andre typer helseproblemer og hvilke forhold som skaper disse
problemene. Slik kunnskap må hentes fra tjenestegruppers
erfaringsgrunnlag, dvs. personell- og tjenestedata, helsedata og
miljødata. Gjennom kobling av disse typer data, kan helseskadelig
påvirkning påvises, analyseres og minimaliseres.
For å finne eventuelle sammenhenger mellom tjeneste og
helseutvikling, må opplysningene være individualisert
slik at det lar seg gjøre å følge personellet
gjennom systemet. Ved at Forsvarets helseregister etablerer et instrument
for rask tilgang til data, vil resultatet blir at studier som tidligere
har tatt måneder til år (hvis overhodet gjennomførbare),
nå kan utarbeides på få dager eller uker.
Tilgjengeligheten øker, og dermed også beredskapen.
I motsetning til tidligere enkeltstående undersøkelser, vil
Forsvarets helseregister ved omfattende overvåkning av
helse og miljø, kunne avdekke sykdomsrater, skadetrender
og identifisere innsatsområder for fremtidens helsetjeneste.
Forsvaret har særlige forutsetninger som muliggjør
slik omfattende helseovervåkning. Tjenesteforløpet
til personell i Forsvaret blir kartlagt fra den dag de trer inn
i tjeneste, frem til de forlater Forsvaret. Demografi, arbeidsoppgaver
og møter med militært helsepersonell blir dokumentert
i standardiserte elektroniske databaser. Forsvaret har videre særlig
sikre nettverk som trygger sikker informasjonsflyt og hindrer misbruk.
Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger 18. mai
2001 nr. 24 (helseregisterloven) regulerer behandling av helseopplysninger
i kapittel 2 og 3.
Denne loven og utfyllende lover er beskrevet i kapittel 9.3 i
Ot.prp. nr 60 (2003-2004).
Forsvarets helseregister representerer i dag et prioritert
redskap innen forebyggende helse i Forsvaret. Ved en videreføring
av registeret vil Forsvaret kunne fortsette å arbeide for å avdekke
og følge opp risikofaktorer som eksisterer og har eksistert
i arbeidsmiljøet for ansatte i Forsvaret i inn- og utland.
I departementets opprinnelige høringsforslag var lovhjemmel
for Forsvarets helseregister lagt til lov om personell i Forsvaret.
Helseregisterloven § 8 første ledd fastslår
at det ikke kan etableres andre sentrale helseregistre enn det som
følger av helseregisterloven eller annen lov. Det er altså mulig å hjemle
et Forsvarets helseregister i lov om personell i Forsvaret.
Behandlingen av helseopplysninger i Forsvarets helseregister
er begrunnet i hensynet til Forsvaret, personell og arbeidsmiljø i
bredeste forstand. Helseregisterets komplekse oppbygging, sammensatte
formål og begrensning til kun å gjelde personell
i Forsvaret, var begrunnelsen for å plassere bestemmelsene
i en forsvarsintern lov. Departementets oppfatning var videre at
forsvarspersonell lettest ville finne frem til reglene om behandlingen
av personopplysninger i Forsvarets helseregister ved en regulering
i lov om personell i Forsvaret. Dette fordi Forsvaret, i motsetning
til andre arbeidsgivere, har lang tradisjon for - og lovhjemlet
adgang til - å kreve både innsyn i og behandling
av personopplysninger. Særlig kan nevnes vernepliktsloven § 40
som pålegger den enkelte å gi opplysninger som
kan ha betydning for vedkommendes utskrivning og verneplikt. Tanken
var videre at helseregisterloven og personopplysningsloven skulle
virke utfyllende.
Ved å hjemle registeret utenfor helseregisterloven var
det nødvendig å innta enkelte bestemmelser som
sikret Forsvarets helseregister de samme muligheter til behandling
av helseopplysninger som hvis registeret hadde vært hjemlet
i helseregisterloven. Særlig gjaldt dette adgangen til å innhente
data fra andre kilder. I denne sammenheng oppstod det en rekke spørsmål
om hvilket regelverk som skulle gjelde ved for eksempel sammenstilling
av opplysninger mellom Forsvarets helseregister og øvrige
helseregistre.
Departementet har ført en tett dialog med Helsedepartementet
og Datatilsynet for å presisere lovforslagets innhold,
og har foretatt justeringer underveis. Departementet har endelig
kommet frem til at det vil være hensiktsmessig å hjemle
registeret i helseregisterloven. Forsvarets helseregister vil på denne
måten blant annet være underlagt de samme regler
som andre sentrale personidentifiserende helseregistre og de rettssikkerhets-
og personvernskrankene som allerede er regulert i helseregisterloven.
Grunnet endringen i forslaget til hjemmelslov er deler av det
opprinnelige høringsforslaget omskrevet. For en nærmere
redegjørelse vises til kapittel 9.6. i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004).
Høringsinstansene er stort sett positive til opprettelsen
av Forsvarets helseregister, og anerkjenner behovet for en virksomhet
som på en betryggende måte kan holde kontroll
med helseutviklingen i Forsvaret. Departementet har imidlertid mottatt
enkelte merknader knyttet til adgangen til kobling mot andre registre
og hensynet til personvern og informasjonssikkerhet. Høringsinstansenes
merknader er gitt i kapittel 9.5 i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004).
Departementet tilrår i samarbeid med Helsedepartementet
at helseregisterloven § 8 tredje ledd suppleres
med et nytt lovbestemt helseregister: Forsvarets helseregister.
Dette betyr at det må utarbeides en detaljert forskrift
som fastsettes av Kongen i Statsråd, slik det er gjort
for de andre sentrale helseregistrene som er hjemlet i denne bestemmelsen.
Ved at kompetansen er lagt til Kongen i Statsråd sikres
høringsinstansene deltagelse i prosessen frem mot en forskrift
om Forsvarets helseregister. Dette vil bidra til å sikre
forsvarlige regler, både materielle og prosessuelle.
Forskriften vil regulere forvaltningen av registeret, herunder
datainnsamling og behandling av dataene. Forskriften vil også angi
bestemmelser om bruk av kodeverk og klassifikasjoner, plikt til
rapportering, regler for taushetsplikt, informasjonssikkerhet, internkontroll,
bestemmelser om innsynsrett m.m.
I det følgende gis det en nærmere redegjørelse
for hvordan dette tenkes gjennomført.
Forsvarets helseregister aggregerer fire kategorier data: persondata,
tjeneste-/administrativ data, helsedata og miljødata.
Det er sammenstillingen av disse ulike kategorier av data som gjør
det mulig å overvåke helseutvikling og dermed
identifisere og avdekke risikofaktorer. For å finne eventuelle
sammenhenger mellom tjeneste og helseutvikling, må opplysningene
være individualisert slik at det lar seg gjøre å følge
hver person gjennom systemet. Det presiseres likevel at det ikke
er informasjon om den enkelte tjenestegjørende som rapporteres
fra Forsvarets helseregister, men data på et aggregert
nivå, dvs. data om flere personer av samme kohort koblet
sammen. Ulike kohort kan være tjenestested, -periode, -type, grad,
alder, kjønn mv.
Bruk av fødselsnummer gjør det mulig å koble mot
andre sentrale registre basert på fødselsnummer. Anonymiserte
data kan ikke avdekke sammenhenger mellom tjenesten og helseskade
på samme måte. Anonymiserte personopplysninger
gir ingen mulighet til å innhente supplerende opplysninger
for nærmere analyse ved tegn på avvik. Bruk av
anonymisert data kan medføre dobbeltregistrering av sykdom-
og skadetilfeller og på den måten gi uriktig statistikk
og forskningsgrunnlag. Disse forhold vil også gjøre
seg gjeldende ved bruk av avidentifisert data.
Forsvaret er avhengig av analyse og forskning for å avdekke
helseskadelige miljøforhold, men kan vanskelig gjennomføre
dette uten sikker identifikasjon i form av fødselsnummer.
For at Forsvarets helseregister skal være komplett og
gi den tiltenkte verdi og oversikt, må alle som er eller
har vært tilknyttet Forsvaret inngå i registeret. Kun
da er det mulig å finne grunnlag og bevis for helsepåvirkninger
for personell med samme tjenesteerfaring.
Personer registrert i Forsvarets personellsystem utgjør
personbasen i Forsvarets helseregister. Dette er i hovedsak alle
vernepliktige. Forsvaret mottar årlig en liste over alle
menn i alder 17 år fra Folkeregisteret. Disse blir innrullert
i Forsvarets personalsystem. Videre omfattes alle sivilt og militært
tilsatte i Forsvaret. I dag utgjør dette ca. 25 000 personer.
Forsvarets helseregister innhenter opplysninger gjennom et todelt
system. På den ene siden gjennomfører Forsvaret
frivillige spørreundersøkelser blant personer
som er eller har vært i Forsvarets tjeneste. Opplysningene
samles følgelig inn fra den registrerte selv. Den andre
form for data hentes fra eksisterende kilder i Forsvaret. Slike
interne kilder er Forsvarets personellregister, legejournal, ulykkesregistre
med og uten personellskade og andre data innhentet ved spesialundersøkelser
samt fra arkiv (papirjournaler og nedtegnelser). Av størst
betydning er Sandok, Forsvarets eget sykejournalsystem. Slike data
innhentes uten forutgående samtykke fra den registrerte.
Opplysninger samles inn fra den registrerte selv gjennom iverksettelse
av ulike helseundersøkelser i form av spørreundersøkelser
og eventuelle legeundersøkelser i regi av Forsvarets helseregister.
Det er frivillig å delta i slike undersøkelser.
Samtykke innhentes i tråd med helseregisterloven § 2
nr. 7.
Felles for spørreundersøkelsene er at de består
av spørsmål om miljøforhold ved tjenesten
og egen helse. Målgruppe for de forskjellige undersøkelsene
vil variere. Noen rettes mot alt sivilt og militært personell,
mens andre rettes kun mot grupper av personell som for eksempel
vernepliktige eller soldater som har deltatt i internasjonal tjeneste.
Sandok er Forsvarets elektroniske journalsystem for allmenn helsetjeneste
og bedriftshelsetjeneste. Journalsystemet er spesialtilpasset Forsvarets
behov. Sandok inneholder kronologisk oversikt over konsultasjoner/kontakter
vernepliktige, befal og alle som har deltatt i utenlandstjeneste
har hatt med militærlege. Tandok er tannhelsens versjon
av Sandok. Forsvarets helseregister er avhengig av tilgang til slike data
for å drive kvalitativ overvåkning av helseutvikling
blant personell. Dette er imidlertid taushetsbelagt informasjon
som kun behandlingsansvarlig helsepersonell har tilgang til med
mindre den registrerte har samtykket til annen bruk, jf. helsepersonelloven §§ 21
og 22.
Unnlatelse av å innhente samtykke, representerer et
inngrep i personvernet ved at allerede innsamlete opplysninger brukes
til andre formål enn det personen opprinnelig oppga dem
for og ved at vedkommende fratas myndigheten til selv å bestemme
hvem som skal få tilgang til helseopplysningene. Hvis det er
utilrådelig eller uforholdsmessig tungvint å innhente
samtykke fra den registrerte, kan det likevel være riktig å fravike
dette utgangspunktet. For å legitimere et slikt inngrep
skal formålet med behandlingen veie vesentlig tyngre enn
personvernulempen den representerer for den enkelte.
Forsvarets helseregister kan ikke oppnå sitt formål
dersom innhenting av slike data avhenger av samtykke fra den opplysningene
gjelder, om dette overhodet lar seg gjennomføre. Det er
gode holdepunkter for å anta at svært mange vil
unnlate å følge opp en anmodning om frivillig
deltakelse. Et ufullstendig datagrunnlag vil gå utover
registerets kvalitet.
Forsvaret er en stor organisasjon. Helsedata som hentes fra legejournal
vil derfor ha et stort omfang. Et stort antall data tilsier en lavere
følsomhet. Det er et mål å samordne og
samle helseundersøkelser iverksatt av ulike instanser innen
Forsvaret slik at den samlede informasjon kan benyttes i forebyggende helsearbeid.
Personvernulempene avhjelpes ved at det benyttes de til enhver tid
beste sikkerhetsløsninger for behandling av taushetsbelagt
informasjon. Departementet vil likevel presisere at fritak fra kravet om
samtykke ikke innebærer at behandlingen unndras en ekstern,
etisk vurdering. Spesielle undersøkelser vil kreve at Regional
forskningsetisk komité for medisin (REK) har tilrådd
prosjektet.
En hjemmel til å registrere og behandle opplysninger
uten samtykke fra den registrerte, vil heller ikke i sin alminnelighet
frita Forsvarets helseregister fra plikten til å informere
den enkelte om behandlingen av opplysningene. Av helseregisterloven § 24 annet
ledd følger det imidlertid at den registrerte ikke har
krav på varsel dersom innsamling av opplysningene har uttrykkelig
hjemmel i lov.
Hvilke opplysninger som kan være gjenstand for behandling
i registeret, vil reguleres nærmere i forskrift.
Kapittel 9.6.4 i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004) gir en nærmere
redegjørelse for opplysninger som foreslås samlet
inn i Forsvarets helseregister.
Kapittel 9.6.5 i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004) redegjør
for behandlingen av helseopplysninger i Forsvarets helseregister.
Behandling av opplysninger skal alltid skje i henhold til registerets
angitte formål. Formålet i henhold til dagens
konsesjon for Forsvarets helseregister er å:
"Overvåke helsen til personell i Forsvaret for å identifisere
helserisiko knyttet til ulike typer tjeneste og for å sette
inn tiltak".
Helseregisterloven § 11 pålegger den
behandlingsansvarlige å sørge for tilfredsstillende
sikkerhetstiltak.
Kapittel 9.6.6 i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004) gir en nærmere
spesifisering av informasjonssikkerhet, informasjonsplikt, personvern
m.m.
Forsvarsdepartementet foreslås som databehandlingsansvarlig
for Forsvarets helseregister og Forsvarets sanitet som den faktiske
databehandler. Det betyr at Forsvarsdepartementet også er
eier av og ansvarlig for all registerdata i Forsvarets helseregister.
Det personvernrettslige utgangspunkt er imidlertid at den enkelte
registrerte eier personopplysninger registrert på egen
person i registeret.
Det presiseres at departementet primært ønsker å videreføre
den virksomhet som Forsvarets helseregister i dag driver gjennom
konsesjon fra Datatilsynet. Dette foreslås gjort ved å hjemle
Forsvarets helseregister i lov og forskrift. Overgang fra konsesjon til
lov vil derfor ikke medføre særlige økonomiske
eller administrative konsekvenser. Rent formelt vil en etablering
av Forsvarets helseregister i forskrift innebære en etablering
av et nytt permanent register.
Forsvarets helseregister må fortsatt søke Datatilsynet
om konsesjon for å gjennomføre forskningsprosjekt
som innebærer kobling mot eksterne registre. Likeledes
må det søkes om dispensasjon fra taushetsplikt
hos Sosial- og helsedirektoratet.
Komiteen har merket seg at det både
nasjonalt og internasjonalt fokuseres på radiologiske og
biologiske våpen som en mulig trussel mot stridsevne og befolkning.
Trusselen kan fremstå som følge av internasjonal
terrorisme og kriminalitet, eller ved større eller mindre
regionale eller lokale væpnede konflikter. Eksempelvis
ble Gulf-syndromet beskrevet i 1992, etter den første Gulfkrigen.
Syndromet gav en rekke ettervirkninger hos amerikanske veteraner
og rammet ca. 20 pst. av soldatene. Under Balkankrigen ble Balkan-syndromet
beskrevet og lansert som en påstått overhyppighet
av leukemi blant spanske og italienske soldater og misdannelser
hos barn av fedre eksponert for utarmet uran. Komiteen viser
til at frykten for slik helsepåvirkning resulterte i iverksettelse
av omfattende helseundersøkelser også i Norge.
Komiteen viser også til at daværende
forsvarsminister Bjørn Tore Godal i Stortinget 18. januar 2001
tok opp behovet for et redskap som på en vitenskapelig
måte kunne kartlegge mulige helsemessige konsekvenser av
tjenesten i Forsvaret. Komiteen deler oppfatningen
om at god helse ikke bare er et viktig mål, men også en
forutsetning for Forsvarets stridsevne og for Forsvaret som attraktiv
arbeidsplass.
Komiteen har notert seg at militær tjeneste
i internasjonale operasjoner kan være en belastning, samt
at introduksjon av nye våpen, nytt utstyr og nye oppdrag,
gir Forsvaret et økende behov for å overvåke
helsen til involvert personell. Komiteen tror at dagens
former for krigføring kan medføre at helsen påvirkes
ytterligere enn den påvikning som var kjent fra tidligere
krigføring. Deltaking i internasjonale operasjoner kan
innebære en økt risiko for sykdomsutvikling, og
dette må sees i sammenheng med at mannskap i internasjonal
tjeneste blir eksponert for sykdommer som er relativt ukjente i
Norge.
Komiteen deler Regjeringens syn om at Forsvaret
har et ansvar for personellets helse, miljø og sikkerhet.
Forsvarets evne til å utøve dette ansvaret bør
etter komiteens mening styrkes. Arbeidsgiveransvaret
som Forsvaret har i forbindelse med militære operasjoner
er helt klart. Forsvaret må derfor ta ansvar og opparbeide
kunnskap. Komiteen finner det nødvendig å understreke
Forsvarets rolle, og vil arbeide for at Forsvaret får en
hensiktsmessig innretning som gjør det lettere å følge
opp dette ansvaret på en god og hensiktsmessig måte.
Komiteen ser at en måte å gjøre
dette på er å identifisere utsatte personer eller
grupper gjennom en systematisk påvisning av påvirkninger
og sammenstilling av data.
Komiteen har merket seg at Regjeringen ønsker å lovfeste
den midlertidige konsesjonen til behandling av personopplysninger
i Forsvarets helseregister som ble innvilget av Datatilsynet i april
2001, ved å fastsette bestemmelser om et Forsvarets helseregister
i lov om personell i Forsvaret.
Komiteen har også notert seg at formålet
med Forsvarets helseregister er å bidra til å sikre
at Forsvarets militære og sivile personell har et trygt
arbeidsmiljø og en så trygg tjeneste som mulig,
og å bidra til å sikre at personell som eventuelt
blir påført helseskade oppnår alle rettigheter
etter gjeldende lov.
Komiteen vil understreke, i tråd med
mange av høringsinstansene, at det tas tilstrekkelig hensyn til
personvernet og at sjansen for misbruk må elimineres. Komiteen har
for øvrig notert at høringsinstansene stort sett
var positive til opprettelsen av Forsvarets helseregister, men presiserer
likevel at nytteverdien av helseregisteret klart må overstige
eventuelle personvernmessige ulemper. Stortinget bør derfor
ved leilighet orienteres om helseregisterets hensiktsmessighet,
og hvilken nytte Forsvaret selv har av å forvalte registeret.
Det fremgår i yrkesbefalslovens § 3
første ledd at:
"Yrkesbefal plikter å finne seg i forflytninger
og opprykk i høyere grad i samsvar med den befalsordning
Kongen med Stortingets samtykke fastsetter."
Av forarbeidene til yrkesbefalsloven av 1977 fremgår
at bestemmelsen er grunnet i befalsordningen av 1966 og det utvidede
beordringssystem dette instituerte. Det sies imidlertid samtidig
i proposisjonen at en slik lovmessig forankring av befalsordningen
i Forsvaret ikke anses nødvendig for den rettslige holdbarheten
av denne.
I høringsutkastets § 4 tredje ledd
er det foreslått at befalsordningen skal fastsettes av
departementet. Det vises til at dagens ordning hvor befalsordningen fastsettes
av Kongen med Stortingets samtykke, er lite hensiktsmessig. Befalsordningen
utgjør rammen for de personellmessige virkemidler som Forsvaret kan
anvende for å gjennomføre virksomhetens oppgaver.
Nåværende ordning er en omstendelig og ressurskrevende
prosess som gir lite rom for fleksibilitet. Departementet mener
det er hensiktsmessig at befalsordningen utarbeides i dialog mellom
departementet, arbeidsgiveren og arbeidstakerorganisasjonene.
Ingen av høringsinstansene med unntak av Forsvarsstaben,
LO, Fellesforbundet og NOF/BFO har innvendinger til forslaget
om at Befalsordningen fastsettes av departementet fremfor som i
dag av Kongen med Stortingets samtykke.
Forsvarsstaben har i sine merknader funnet å tilrå at
dagens ordning med Stortingets samtykke opprettholdes. Forsvarsstaben
anfører for sitt syn at befalet som reguleres i befalsordningen
er en spesiell arbeidstakergruppe i staten med dyptgripende forpliktelser.
Videre har Forsvarsstaben anført at Stortingets medvirkning
og engasjement i forhold til befalsordningen er med på å gi
ordningen en spesiell legitimitet som harmoniserer med de alvorlige
plikter som pålegges denne gruppen.
LO, Fellesforbundet og NOF/BFO går imot lovforslaget
og peker på at høringsforslaget ikke inneholder
en nærmere redegjørelse for forslaget, slik det er
gjort for de øvrige forslagene. NOF/BFO viser
videre til at departementet ikke har gitt noen bakgrunn for forslaget
og at det derfor ikke er grunn til å belyse dette nærmere.
Departementet ser at den begrunnelsen som tidligere fremkom i
merknaden til bestemmelsen, med fordel kunne kommet i et eget kapittel.
Det vises til at dagens ordning, hvor befalsordningen (personellreglementet
for Forsvaret) fastsettes av Kongen med Stortingets samtykke, er
lite hensiktsmessig. Nåværende ordning er en omstendelig og
ressurskrevende prosess som gir lite rom for fleksibilitet.
I proposisjonen foreslås det at befalsordningen skal
fastsettes av departementet, etter de samme prinsipper som for personalreglementer
i staten for øvrig. Befalsordningen er rammen for de personellmessige virkemidler
som Forsvaret kan anvende for å gjennomføre virksomhetens
oppgaver, herunder utdanningsordningen (innhold/varighet),
avansementsordningen (kompetansekrav/gradsstruktur) og
disponeringsordningen. Stortingets medvirkning i fastsettelsen av
innholdet i befalsordningen vil bli ivaretatt ved at organisasjonsendringer/bevilgningsvedtak vedrørende
befalsordningen fastsettes gjennom plenarvedtak, og at hovedinnholdet
av personellets sentrale plikter fastsettes ved lovvedtak. Legitimiteten
til befalsordningen vil således bli ivaretatt på politisk nivå.
Departementet mener at det, som i staten forøvrig, er
hensiktsmessig at reguleringen av forvaltningen av Forsvarets personell
utarbeides i dialog mellom departementet, arbeidsgiveren og arbeidstakerorganisasjonene.
Forslaget vil ivareta en sterkere grad av medvirkning fra arbeidstakerne
og deres organisasjoner ved at de medvirker i dialog med arbeidsgiver
ved utarbeidelsen av befalsordningen. Dette er også i samsvar
med hovedavtalens bestemmelser, som vil regulere befalets rettigheter
ved utarbeidelsen av fremtidige befalsordninger. I tillegg innebærer
forslaget fleksibilitet for arbeidsgiver og departementet til å foreta
nødvendige justeringer i befalsordningen uten å måtte
gå veien om Stortinget. Dette er en modernisering av et
stivt system fra 1966 for fastsettelse av befalsordningen, som særlig
vil forenkle arbeidet med omstillingen av Forsvaret.
Departementet opprettholder høringsbrevets forslag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at dagens befalsordning (personellreglementet
for Forsvaret) fastsettes av Kongen med Stortingets samtykke.
Flertallet har merket seg at proposisjonen foreslår
at befalsordningen skal fastsettes av Forsvarsdepartementet etter
de samme prinsipper som for andre personalreglement i staten for øvrig.
Flertallet har videre merket seg at Regjeringen
mener at reguleringen av forvaltningen av Forsvarets personell bør
utarbeides i dialog mellom departementet, arbeidsgiveren og arbeidstakerorganisasjonene.
Denne tilnærmingen ville i så fall gitt samsvar
med øvrig praksis i staten.
Flertallet vil videre understreke betydningen av
at befalsordningen, basert på Stortingets vedtak, utarbeides
og fastsettes med involvering av personellorganisasjonene i tråd
med hovedavtalens bestemmelser. Med denne forutsetning slutter flertallet seg
til at befalsordningen kan justeres med virkning fra 1. januar
2005, innenfor de overordnede regler, rammer og retningslinjer Stortinget
har fastsatt.
Flertallet mener imidlertid ikke at en generell overføring
av fastsettelse av befalsordningen fra Stortinget til Forsvarsdepartementet
vil bidra vesentlig til å forenkle arbeidet med det overordnede
mål, som er omstillingen for Forsvaret.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn slikt forslag til § 4:
"§ 4 Tilsettingsvilkår
for militært personell
Befal og vervede mannskaper tilsettes på de vilkår
som er fastsatt i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn
m.m. (tjenestemannsloven) med de avvik som følger i eller
i medhold av denne lov.
Befal og vervede mannskaper er unntatt fra forbudet om
forskjellsbehandling på grunn av alder etter lov 4. februar
1977 nr. 4 om arbeidsvern og arbeidsmiljø mv. (arbeidsmiljøloven) § 54
B. nr. 1.
Befal plikter å overholde de regler om utdanning, disponering
og avansement mv. som er fastsatt i den enhver tid gjeldende befalsordning.
Befalsordningen fastsettes av Kongen med Stortingets samtykke.
Departementet gir regler om hvem som skal tilsette befal
og vervede mannskaper, og om fremgangsmåten ved tilsetting.
Reglene kan fravike tjenestemannsloven."
Komiteen har også merket seg
at det fra høringsinstansene er kommet kritiske innvendinger
mot forslaget om at Forsvarsdepartementet skal fastsette befalsordningen. Komiteen har
notert seg at Forsvarsstaben, LO, Fellesforbundet, NOF og BFO alle går
mot forslaget. Begrunnelsen er i hovedtrekk de samme som komiteen anfører
mot forslaget, nemlig at forslagets bakgrunn kunne vært
bedre utredet, og at det kunne i større grad vært
anført på hvilken måte denne endringen
ville bidratt til å lette omstillingen i Forsvaret. Komiteen vil
også anføre at befal er en arbeidstakergruppe
som i stor grad er knyttet til statens interesser, og at det derfor
er ønskelig med en bred politisk behandling av forhold
relatert til denne yrkesgruppen. Trolig vil også en behandling
av befalsordningen på Stortinget gi både ordningen
og dens berørte parter legitimitet utover det Forsvarsdepartementet
alene kan gi, som illustrert gjennom Stortingets behandling av St.prp.
nr. 42 (2003-2004) og Ot.prp. nr. 60 (2003-2004).
At man etter nærmere regler i lov eller avtale har rett
til alderspensjon, innebærer i seg selv ingen rettslig
plikt til å fratre sin stilling på grunn av at
man har nådd en viss alder. Unntak fra hovedregelen må følge av
et særlig hjemmelsgrunnlag.
For offentlige tjenestemenn følger det av lov 21. desember
1956 nr. 1 at den alminnelige aldersgrensen er 70 år. Etter
nærmere bestemmelser kan det fastsettes lavere aldersgrenser.
Loven om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn mfl. gjelder
imidlertid ikke for personer som omfattes av de særlige
lovebestemmelser. For yrkesbefal er det fastsatt særlige
regler i lov 8. juni 1973 nr. 36 om aldersgrenser for yrkesbefal
i Forsvaret. I lovens § 2 nr. 1 er det fastsatt en øvre
aldersgrense på 52 år for fenrik og for kvartermester
i Sjøforsvaret. For øvrig befal gjelder en aldersgrense
på 60 år, jf. § 2 nr. 2. For
personell som er tilsatt som yrkesbefal etter tidligere lovgivning
med aldersgrense på 65 år, gjelder særlige
overgangsregler etter §§ 4-5.
For offiserer med generals- og admiralsgrad kan Kongen i medhold
av lovens § 3 gi dispensasjon fra aldersbestemmelsene for
inntil ett år om gangen etter nærmere regler.
Ved forskrift 24. mars 2000 nr. 291 er Kongens myndighet
etter lov 8. juni 1973 nr. 36 § 3 delegert
til Forsvarsdepartementet.
Den særlige lovreguleringen innebærer at ansettelsesforholdet
opphører uten særskilt oppsigelse når den
ansatte oppnår lovbestemt alder. For yrkesbefal følger
det av lovens § 2 annet ledd at den ansatte skal fratre
stillingen ved første månedsskifte etter at aldersgrensen
for graden er nådd.
I lovforslaget er reglene i lov 8. juni 1973 nr. 36 om aldersgrense
for yrkesbefal i Forsvaret overført for å få en
helhetlig beskrivelse av yrkesbefalets tjenesteforhold.
Den øvre aldersgrensen for yrkesbefal settes til 60 år.
Dette innebærer en endring i forhold til dagens regelverk
hvor fenrik og kvartermester i Sjøforsvaret etter lov 8. juni
1973 nr. 36 § 2 første ledd nr. 1 har en øvre
grense på 52 år. Den øvre aldersgrensen
for yrkesbefal vil således være 60 år
uavhengig av den ansattes gradsnivå og tjenestetid.
Det foreslås at kompetansen til å gi dispensasjon fra
reglene om fratreden ved oppnådd aldersgrense for offiserer
med generals- og admiralsgrad delegeres til departementet. Dette
er i samsvar med fullmakt gitt departementet i forskrift 24. mars
2000 nr. 291.
Videreføringen av særaldersgrensen på 60 år
står ikke i strid med Arbeids- og administrasjonsdepartementets
vurderinger i Ot.prp. nr. 104 (2002-2003), som har til hensikt å innarbeide
rammedirektivet mot diskriminering i arbeidslivet i norsk lovgivning.
Etter direktivets artikkel 3 nr. 4 følger det at statene
kan unnta "de væpnede styrker" fra direktivets bestemmelser
som gjelder forskjellsbehandling på grunn av alder og funksjonshemming.
Artikkelen inneholder ikke noen forpliktelse til å unnta
militære styrker fra bestemmelsen, men gir en mulighet
til dette. Arbeids- og administrasjonsdepartementet skriver i pkt. 8.2.4.3
at det foreslåtte forbudet mot aldersdiskriminering ikke
er "ment å innebære et forbud mot å innføre
eller opprettholde bestemmelser og avtaleklausuler som fastsetter
en bestemt avgangsalder".
Ingen av høringsinstansene har merknader til høringsforslaget.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
anbefaler at reglene i lov 8. juni 1973 nr. 36 om aldersgrense
for yrkesbefal i Forsvaret, overføres til lovforslaget
om lov om personell i Forsvaret for å få en helhetlig
beskrivelse av yrkesbefalets tjenesteforhold.
Komiteen har videre merket seg at den øvre aldersgrensen
for yrkesbefal anbefales satt til 60 år, og at dette innebærer
en endring i forhold til dagens regelverk hvor fenrik og kvartermester
i Sjøforsvaret etter lov 8. juni 1973 nr. 36 § 2
første ledd nr. 1 har en øvre grense på 52 år.
Den øvre aldersgrensen for yrkesbefal vil således
være 60 år uavhengig av den ansattes gradsnivå og
tjenestetid.
Komiteen støtter forslaget om at kompetansen til å gi
dispensasjon fra reglene om fratreden ved oppnådd aldersgrense
for offiserer med generals- og admiralsgrad delegeres til Forsvarsdepartementet. Dette
er i samsvar med fullmakt gitt Forsvarsdepartementet i forskrift
24. mars 2000 nr. 291.
Komiteen har for øvrig notert at ingen
av høringsinstansene hadde merknader til høringsforslaget knyttet
til aldersgrense for yrkesbefal.
Det anbefales at det inntas en formålsbestemmelse i
lovutkastet. Begrunnelsen er at en fullmaktslov som i stor utstrekning åpner
for delegasjon av myndighet til Kongen og departementet, krever
en formålsangivelse til veiledning ved tolkning av de enkelte
bestemmelser. Behovet for en formålsbestemmelse styrkes
ytterligere ved at loven er en særlov som må tolkes
i lys av annen spesiallovgivning på området, blant
annet lov om statens tjenestemenn og vernepliktsloven.
Det foreslås at lovens generelle virkeområde
omfatter tilsatt militært personell i Forsvarsdepartementet
og departementets underliggende etater, dersom annet ikke er bestemt
i eller i medhold av loven. Med dagens organisering innebærer
dette at loven vil omfatte militært ansatte i Forsvarsdepartementet,
Forsvarets militære organisasjon, Forsvarsbygg, Forsvarets
forskningsinstitutt og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Loven omfatter
ikke militært personell som tjenestegjør som vernepliktige
dersom dette ikke fremgår særskilt i eller i medhold
av loven. Tjenesteplikten til vernepliktige fremgår av
lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt (vernepliktsloven)
og lov 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet (heimvernsloven).
For sivilt ansatte vil den gjelde i den utstrekning dette fremgår
av den enkelte bestemmelse. Dette innebærer at man kan
gi regler for sivilt ansatte på linje med det som gjelder
for militært personell. Dette kan blant annet være
nødvendig for å sikre tilgang til sivilt nøkkelpersonell
i militære operasjoner.
Departementet har valgt å innta egne bestemmelser som
definerer de militære personellkategoriene. Betegnelsen
"yrkesbefal" er gitt den samme definisjon som i lov 10. juni 1977
nr. 10 om yrkesbefal m.m. i Forsvaret og omfatter både
militære tjenestemenn og embetsmenn. Dette er fast tilsatt
befal i Forsvaret.
Det foreslås i bestemmelsens fjerde ledd innført en
ny gruppe befal - avdelingsbefal - som vil få en tidsavgrenset
tilsetting frem til fylte 35 år.
Med kontraktsbefal menes i denne lov befal tilsatt på midlertidige
kontrakter som ikke er avdelingsbefal.
Med vervede mannskaper menes i denne lov militære tjenestemenn
som ikke er befal. Forsvaret vil fortsatt ha behov for vervede mannskaper
som ikke er befal og vil derfor videreføre den praksis
som allerede er etablert for denne personellkategorien.
Den foreslåtte definisjonen av internasjonale operasjoner
er innholdsmessig en videreføring av definisjonen i lov
23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale
fredsoperasjoner, men med en terminologisk endring som i større
grad er i samsvar med begrepsbruken i NATO og internasjonalt. For øvrig
vises det til Ot.prp. nr. 56 (1994-95), jf. Innst. O. nr. 33 (1995-96)
fra forsvarskomiteen om lov om tjenestegjøring i internasjonale
fredsoperasjoner.
Første ledd fastsetter at befal og vervede mannskaper
tilsettes på de vilkår som fremgår av
tjenestemannsloven med de unntak som fastsettes i, eller i medhold
av, forslaget til lov om personell i Forsvaret. For yrkesbefalet
er dette en videreføring av gjeldende lov om yrkesbefal.
For vervede mannskaper innebærer forslaget at det gis hjemmel
i denne loven til å fastsette særlige bestemmelser
om disponering og midlertidig tilsetting.
Med hensyn til fastsettelse av befalsordningen foreslås
det i tredje ledd at denne fastsettes av departementet og ikke som
i dag av Kongen med Stortingets samtykke.
Bestemmelsens fjerde ledd innebærer ingen realitetsendring
i forhold til gjeldende yrkesbefalslov. Departementet legger til
grunn at det fortsatt kan være behov for å fastsette
særskilte bestemmelser om hvem som skal tilsette befal
og vervede mannskaper og om fremgangsmåten ved tilsetting
som fraviker tjenestemannsloven.
Komiteen mener at i lys av endring
av loven, må følgende ny merknad legges til grunn,
som følger:
Første ledd fastsetter at befal og vervede mannskaper
tilsettes på de vilkår som fremgår av
tjenestemannsloven med de unntak som fastsettes i, eller i medhold
av, forslaget til lov om personell i Forsvaret. For yrkesbefalet
er dette en videreføring av gjeldende lov om yrkesbefal.
For vervede mannskaper innebærer forslaget at det gis hjemmel
i denne loven til å fastsette særlige bestemmelser
om disponering og midlertidig tilsetting.
Med hensyn til fastsettelse av befalsordningen foreslås
det i tredje ledd at denne fastsettes av Kongen med Stortingets
samtykke.
Bestemmelsens fjerde ledd innebærer ingen realitetsendring
i forhold til gjeldende yrkesbefalslov. Departementet legger til
grunn at det fortsatt kan være behov for å fastsette
særskilte bestemmelser om hvem som skal tilsette befal
og vervede mannskaper og om fremgangsmåten ved tilsetting
som fraviker tjenestemannsloven.
Bestemmelsen fastslår at avdelingsbefal skal gis fast
tilsetting frem til fylte 35 år.
I annet ledd foreslås det at avdelingsbefalet skal gis
samme rettigheter og plikter som yrkesbefalet, med de tilpasninger
som følger av tjenestens egenart. Formålet med
bestemmelsen er blant annet å slå fast at denne
personellkategorien frem til fylte 35 år skal ha samme
stillingsvern og rettigheter som yrkesbefalet. Det presiseres at
avdelingsbefal ikke har rettigheter knyttet til tilsettingsforholdet
overfor staten som arbeidsgiver etter fylte 35 år, så som
ventelønn og fortrinnsrett til stilling i virksomheten
eller staten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet mener at i lys av endring av loven, må følgende
ny merknad legges til grunn:
Bestemmelsen fastslår at avdelingsbefal skal gis fast
tilsetting frem til fylte 35 år, med mulighet for Forsvaret
ved behov til å forlenge tilsettingsperioden med inntil
3 år.
I annet ledd foreslås det at avdelingsbefalet skal gis
samme rettigheter og plikter som yrkesbefalet, med de tilpasninger
som følger av tjenestens egenart. Formålet med
bestemmelsen er blant annet å slå fast at denne
personellkategorien frem til fylte 35 år skal ha samme
stillingsvern og rettigheter som yrkesbefalet. Det presiseres at
avdelingsbefal ikke har rettigheter knyttet til tilsettingsforholdet
overfor staten som arbeidsgiver etter fylte 35 år, så som
ventelønn og fortrinnsrett til stilling i virksomheten
eller staten.
Med hjemmel i forskrift til tjenestemannsloven § 3
pkt. 3 c er Forsvarsdepartementet i dag gitt adgang til å bestemme
varighet og fornyelse av tidsbegrensede tilsettinger i Forsvaret.
Forsvarsdepartementet finner det riktig at denne hjemmelen videreføres
i loven.
Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av yrkesbefalsloven § 3,
men med den presisering at yrkesbefal og avdelingsbefal må finne
seg i disponering til stilling i utlandet. For disponering til internasjonale
operasjoner vises det til merknadene til § 12.
I første ledd klargjøres at alt yrkesbefal
og avdelingsbefal plikter å finne seg i disponering i samsvar med
Forsvarets behov.
Annet ledd er begrunnet i hensynet til de hyppige organisasjonsendringene
i Forsvaret. Bestemmelsen omfatter i tillegg til yrkesbefal og avdelingsbefal også kontraktsbefal
og vervede mannskaper.
Bestemmelsens første ledd er en videreføring
av yrkesbefalsloven og innebærer at befal med plikttjeneste
ikke har rettskrav på å få si opp sin
stilling før plikttjenesten er avtjent. Dette utelukker
imidlertid ikke at befal med plikttjeneste kan søke om å få si opp
sin stilling før plikttjenesten er avtjent. Slik søknad
vil i hvert enkelt tilfelle underlegges en konkret vurdering på grunnlag
av Forsvarets behov. Eventuell innvilgelse av søknad kan
innebære at vedkommende må tilbakebetale en forholdsmessig
del av utdanningskostnadene til Forsvaret. Av hensyn til Forsvarets
operative forhold finner departementet det riktig at bestemmelsen,
som i dag fremgår i yrkesbefalslovens § 2
annet ledd, videreføres i loven her.
Lovforslagets annet ledd er en videreføring av gjeldende
yrkesbefalslov. Departementet foreslår å videreføre
at tjenestemannslovens regler om oppsigelse grunnet i arbeidsgivers
forhold ikke skal gis anvendelse på yrkesbefal og avdelingsbefal.
Departementet foreslår også å videreføre
at tjenestemannsloven § 10 nr. 2 b, som
gir grunnlag for oppsigelse når tjenestemannen ikke lenger
har de kvalifikasjoner som er nødvendige eller forskrevet
for stillingen, eller av andre grunner er varig uskikket for stillingen, ikke
skal gis anvendelse på yrkesbefal.
Det foreslås at yrkesbefal og avdelingsbefal skal kunne
avskjediges administrativt etter reglene i tjenestemannsloven.
Bestemmelsens tredje ledd er en videreføring av gjeldende
praksis og er for kontraktsbefal og vervede mannskaper i dag hjemlet
i forskriftene til tjenestemannsloven. For avdelingsbefal presiseres
det at ved fratreden ved fylte 35 år vil man ikke ha fortrinnsrett til
ny stilling i virksomheten eller staten for øvrig og heller
ikke rett til ventelønn.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener at i lys av endring av loven, må følgende
ny merknad legges til grunn:
Bestemmelsens første ledd er en videreføring
av yrkesbefalsloven og innebærer at befal med plikttjeneste
ikke har rettskrav på å få si opp sin
stilling før plikttjenesten er avtjent. Dette utelukker
imidlertid ikke at befal med plikttjeneste kan søke om å få si opp
sin stilling før plikttjenesten er avtjent. Slik søknad
vil i hvert enkelt tilfelle underlegges en konkret vurdering på grunnlag
av Forsvarets behov. Eventuell innvilgelse av søknad kan
innebære at vedkommende må tilbakebetale en forholdsmessig
del av utdanningskostnadene til Forsvaret. Av hensyn til Forsvarets
operative forhold finner departementet det riktig at bestemmelsen,
som i dag fremgår i yrkesbefalslovens § 2
annet ledd, videreføres i loven her.
Bestemmelsens tredje ledd er en videreføring av gjeldende
praksis og er for kontraktsbefal og vervede mannskaper i dag hjemlet
i forskriftene til tjenestemannsloven. For avdelingsbefal presiseres
det at ved fratreden ved fylte 35 år vil man ikke ha fortrinnsrett til
ny stilling i virksomheten eller staten for øvrig og heller
ikke rett til ventelønn.
Bestemmelsen viderefører ikke gjeldende yrkesbefalslovs
unntak fra tjenestemannslovens regler om avskjed og oppsigelse.
Lovforslaget innebærer at yrkesbefals stillingsvern nå er
fullstendig harmonisert med det regelverk som gjelder i staten for øvrig.”
Første ledd er i hovedsak en videreføring av
ordningen i lov 8. juni 1973 nr. 36 om aldersgrenser for yrkesbefal
i Forsvaret § 2, hvor aldersgrensen for yrkesbefal
er 60 år. I annet ledd videreføres bestemmelsen
om aldersgrenser for yrkesbefal i Forsvaret § 2 nr.
2 om tidspunktet for når yrkesbefalet skal fratre ved oppnådd
aldersgrense.
I tredje ledd videreføres ordningen med at offiserer
med generals- og admiralsgrad på vilkår kan fortsette
utover fylte 60 år. I tillegg inkorporeres departementets
fullmakt til å gi dispensasjon til slik tjeneste.
I første ledd fastsettes et forbud mot at militært personell
i tjenestetiden nyter alkohol eller annet berusende eller bedøvende
middel. Det fremgår at det kan gis slik tillatelse, særlig
vil det være aktuelt i forbindelse med representasjon.
Tillatelse forutsettes fastsatt gjennom Forsvarssjefens Rusmiddeldirektiv. Det
gjøres unntak fra forbudet ved fravær under permisjon
og fritid, med mindre annet er bestemt av departementet. Særlig
vil det være aktuelt med forbud på militært
område under personellets fritid, men også i forbindelse
med permisjon når særlige hensyn tilsier det.
Militært personell er definert i § 3
annet ledd.
I annet ledd fremgår det at militært personell
heller ikke har adgang til å møte til tjeneste
påvirket av berusende eller bedøvende middel.
Det foreslås at grensen for lovlig promille settes til
0,2. Dette harmonerer med grenseverdiene i blant annet vegtrafikkloven
og luftfartsloven.
I bestemmelsens tredje ledd er det inntatt unntak for visse typer
legemidler. Dette gjelder legemidler som inntas i samsvar med resept
fra lege, tannlege eller annen med rekvireringsrett. Slike legemidler
regnes ikke som rusmidler etter første og annet ledd. Personellet
skal varsle arbeidsgiver om slik bruk. Meldeplikten vil på denne
måten også forplikte arbeidsgiver. Av bestemmelsens
ordlyd følger det at arbeidsgiver skal ha informasjon om
alle legemidler. Formålet med bestemmelsen er at det gis
informasjon til arbeidsgiver om legemidler som kan virke inn på personellets
muligheter til forsvarlig yrkesutøvelse.
Fjerde ledd tar sikte på å klargjøre
de prosessuelle regler for håndhevelsen av bestemmelsene
om pliktmessig avhold. Etter vegtrafikkloven § 22
a tilligger det politiet å gjennomføre alkotest
(foreløpig blåsetest) dersom vilkårene
for dette foreligger etter lovens første ledd nr. 1 til
nr. 4. Etter fjerde ledd i bestemmelsen om pliktmessig avhold innehar
politimyndigheten i det militære forsvar kompetanse til å beslutte
alkotesting (foreløpig blåsetest) hvor det er mistanke
om overtredelse av bestemmelsens første eller annet ledd.
Kompetansen til å beslutte alkotest er imidlertid begrenset
av den militære politimyndighetens jurisdiksjon etter lov
om politimyndighet i det militære forsvar 20. mai
1988 nr. 33, jf. forskrift om utøvelse av politimyndighet
i det militære forsvar 26. november 1993 nr. 1299.
Hvor resultatet av alkotesten gir grunn til å tro at militært
personell eller vernepliktig har handlet i strid med reglen om pliktmessig
avhold, har politimyndigheten i det militære forsvar kompetanse
til å fremstille vedkommende for det sivile politiet for
videre testing. Dette for å få klargjort om vedkommende
faktisk er beruset, og eventuelt i hvilket omfang. Slik kompetanse
foreligger også hvor det på grunn av vedkommendes
opptreden er berettiget mistanke om påvirkning av berusende
eller bedøvende midler, uten at dette har gitt utslag på alkotesten.
Det er opp til det sivile politiets skjønn å avgjøre
om testing skal skje ved utåndingsprøve, blodprøve
eller ved klinisk legeundersøkelse.
I femte ledd er det inntatt en regel om refs av militært
personell. Militært personell som overtrer forbudet i bestemmelsen
skal refses disiplinært og kan ikke straffes for overtredelse
av denne bestemmelsen, jf. Rt. 1953 side 1434 og Hans Petter Graver, LoR
1982, s. 230-231.
I sjette ledd er det inntatt en bestemmelse om at departementet
kan bestemme at forbudet i første og annet ledd kan gjøres
gjeldende for sivilt tilsatte i Forsvarsdepartementet med underliggende
etater. En utvidelse av forbudet til sivilt personell forutsetter
at dette personellet har arbeidsoppgaver som tilsier at de undergis
samme restriksjoner som militært personell.
Det foreslås i første ledd innført
en alminnelig disponeringsadgang for befal og vervede mannskaper.
Det presiseres at bestemmelsen ikke omfatter vernepliktige hvis
tjenesteplikt fremkommer i vernepliktsloven. Dette innebærer
at den vernepliktige kan disponeres til internasjonale operasjoner
dersom det skjer i tilknytning til forsvar av Norge eller allierte,
i henhold til Atlanterhavspakten artikkel 5, jf. Ot. prp. nr. 56
(1995-1996) om lov om tjenestegjøring i internasjonale
fredsoperasjoner.
I lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring
i internasjonale fredsoperasjoner (fredstjenesteloven) § 4
annet ledd er Kongen gitt fullmakt til å kunne beordre
yrkesbefal til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner
dersom tilfredsstillende deltakelse ellers ikke kan oppnås.
Det foreslås at befal og vervede mannskaper kan disponeres
til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner uavhengig
av hvorvidt tilfredsstillende deltakelse kan oppnås gjennom
frivillighet. Ved disponering til internasjonale operasjoner skal det
tas familiemessige og sosiale hensyn.
For yrkesbefal foreslås det at bestemmelsen også gis
virkning for allerede tilsatt personell, mens disponeringsadgangen
for kontraktsbefal og vervede kun skal gjelde for personell tilsatt
etter lovens ikrafttredelse. Det vises for øvrig til § 20.
Det foreslås i bestemmelsens annet ledd å gi
Forsvarsdepartementet fullmakt til å fastsette hvilket
sivilt personell som skal underlegges en disponeringsadgang til
internasjonale operasjoner. Det presiseres at fullmakten ikke omfatter
en generell disponeringsadgang for sivilt personell, verken for
en enkelt etat eller generelt for sektoren. Hensikten med bestemmelsen
er at sivilt nøkkelpersonell skal kunne disponeres til
internasjonale operasjoner på lik linje med militært
personell.
Det foreslås å videreføre dagens system
hvor frivillige på forhånd inngår kontrakt
med Forsvaret om deltakelse i internasjonale operasjoner. Med frivillige
siktes det til personell som ikke er foreslått omfattet
av disponeringsadgangen i loven. Dette vil for eksempel være
vernepliktig personell, og personell som ønsker et tidsbegrenset
tilsettingsforhold til Forsvaret (engasjement), eller personell
som er tilsatt i Forsvaret, men som ikke er omfattet av disponeringsadgangen.
Personell som har inngått kontrakt kan beordres til å gjøre
tjeneste i medhold kontrakten. Dette personellet vil ved inngåelse
av kontrakt først bli midlertidige tjenestemenn ved fremmøte
til tjeneste.
Det foreslås i første ledd å videreføre
bestemmelsen i fredstjenesteloven § 1 fjerde ledd
om at lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv.
ikke gjelder i utlandet.
Det foreslås i annet ledd å videreføre
bestemmelsen i fredstjenesteloven § 1 femte ledd.
For øvrig vises det til Ot.prp. nr. 56 (1995-1996) om
lov om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner.
Departementet foreslår å videreføre
fredstjenestelovens § 2. Departementet har funnet
det riktig å videreføre presiseringen, jf. bestemmelsens
første ledd, om at det normalt vil være et vilkår
for tjenestegjøring at styrkemedlemmene er norske statsborgere. Dette
er i samsvar med gjeldende regler om tjenestegjøring i
norske militære styrker.
Med forslaget ønsker departementet også å videreføre
den unntaksvise dispensasjonsadgangen i annet ledd. Her gis departementet
adgang til å tillate andre enn norske statsborgere (utenlandske
statsborgere, statsløse personer) å tjenestegjøre
i norske styrker på lik linje med norske statsborgere.
Det forutsettes at adgangen bare benyttes unntaksvis. Om begrunnelsen
for en slik dispensasjonsadgang, vises det til St.meld. nr. 46 (1993-1994)
pkt. 5.3. Der omtales blant annet muligheten for å rekruttere
personell fra andre nasjoner eller utenlandske statsborgere bosatt
i Norge, herunder særlig medisinsk fagpersonell. Departementet
finner også nå å åpne for en
slik mulighet i loven. Det fremgår av lovutkastet at begrensninger i
dispensasjonsadgangen kan følge av folkerettslige regler,
for eksempel forbudet mot innlemmelse i væpnede konflikter
av personer som etter folkeretten må anses som leiesoldater.
Begrensninger kan også følge av traktater som
Norge har inngått med andre stater, for eksempel ved at
det i slike avtaler legges (gjensidige) restriksjoner på muligheten
for det ene lands borgere å tjenestegjøre i det
andre lands væpnede styrker. Utenlandske statsborgere mv.
som deltar som medlemmer av norske styrker, forutsettes normalt å være
underlagt norsk militær straffe- og disiplinærjurisdiksjon
på lik linje med norske statsborgere.
Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen i lov
23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale
fredsoperasjoner. Første ledd gir en uttrykkelig hjemmel
for hjemsendelse. Detaljene bør som i dag fastsettes av
Kongen. For FN-operasjoner finnes i dag forskjellige grunnlag for
repatriering i såkalte SOPer (Standard Operational Procedures),
som er regelverk utarbeidet av FN spesielt tilpasset de enkelte
misjonene. De regler som skal fastsettes av Kongen, må for
FN-operasjoners vedkommende derfor henvise til de til enhver tid
gjeldende SOPer, idet SOP vil være et sentralt regelverk
hvis overtredelse kan medføre repatriering. Når
det gjelder NATO-operasjoner, er det forutsatt at det er nasjonale
bestemmelser som regulerer repatriering for hvert enkelt lands personell.
Det foreslås å videreføre en bestemmelse
som i fredstjenesteloven § 5, der det gis særlige
regler om oppsigelse i forbindelse med at man er disponert til tjeneste
i en internasjonal operasjon og om adgangen til å kreve
seg fritatt fra kontraktsforpliktelsene eller tjenesteplikt for øvrig. § 16
erstatter tjenestemannslovens § 11. Personer som
har inngått skriftlig kontrakt i medhold av § 13
kan si opp kontrakten med tre måneders varsel først
etter at vedkommende har blitt disponert til tjeneste. Befal og
vervede mannskaper som er disponert til tjenestegjøring
i en internasjonal operasjon, og som ikke er embetsmenn, har etter
dagens regler i tjenestemannsloven § 11 rett til å si
opp sin stilling med oppsigelsesfrister fra 3 uker til 3 måneder.
I tråd med fredstjenesteloven § 5 foreslås
det at man har en lik oppsigelsestid på 3 måneder
for personell som er disponert til tjeneste i internasjonale operasjoner.
Med disponert til tjeneste menes innkalling til tjeneste. Befal
med plikttjeneste kan først fratre sin stilling etter at
resterende plikttjeneste er avtjent i Norge.
Tredje ledd inneholder regler om adgang til å søke
seg fritatt fra tjenesteplikt, både for personell som har
inngått kontrakt om fremtidig tjenestegjøring
i en internasjonal operasjon iht. § 12, og personell
som er underlagt disponeringsadgangen i § 11. Søknad
om fritakelse kan skje når som helst, også før vedkommende
er blitt beordret til tjeneste (i motsetning til ved oppsigelse).
I tredje ledd andre punktum fastslås det at vilkårene
for å få innvilget fritak, er at vektige helsemessige,
velferdsmessige eller sosiale årsaker foreligger. Fritak
må kunne gis varig eller midlertidig, avhengig av sakens
omstendigheter. Nærmere regler både om de materielle
vilkår og om behandlingen av søknader, herunder
om klagebehandling bør gis av Kongen, jf. § 17
e. Dersom fritak gis, forutsettes det at søker umiddelbart
kan fri seg fra tjenesteplikten. Dersom søker, når
vedtak om fritak treffes, er i aktiv tjeneste i en pågående
operasjon, må likevel fritakelse og hjemsendelse først
kunne skje når dette anses praktisk mulig. Også regler
om dette vil bli gitt av Kongen.
Det er en forutsetning for ikrafttredelse av lovens bestemmelser
om disponering til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner,
at Kongen gir nærmere forskrifter om slik tjenestegjøring.
I bokstav a foreslås det at Kongen kan gi regler om
maksimal tjenesteperiode som kan pålegges befal, vervede
mannskaper og bestemte kategorier sivilt personell som er disponert
til en internasjonal operasjon i medhold av § 11.
Dette for å gi nærmere regler i forskrift for å unngå at
for store belastninger legges på personellet.
Videre foreslås det i bokstav b å gi forskrifter som
oppstiller bestemte kvalifikasjonskrav og lignende, blant annet
forskrifter om militær utdanning påkrevet for
deltakelse i de ulike typer operasjoner, vandelsmessige krav etc.
Deltakerne bør for eksempel ha gjennomgått grunnleggende
militær utdanning. Tilsvarende bør Kongen gi bestemmelser
om hvordan utvelgelse av søkere i henhold til § 12
bør skje. Tjenestemannsloven § 5 om tilsetting
kommer ikke til anvendelse, se lovforslagets § 13
annet ledd. Det vil derfor være behov for å gi
nærmere regler om utvelgelse og tilsettingsprosedyrer.
I denne forbindelse er det særlig viktig å sørge
for at utvelgelsesprosedyrene tar hensyn til de erfaringene man
har fra tidligere operasjoner.
I bokstav c foreslås det at Kongen kan gi forskrift om
innholdet i kontrakter som nevnt i § 12.
Videre foreslås det i bokstav d og e at Kongen kan gi
forskrifter om behandling av søknader om fritak fra tjenesteplikt
i henhold til § 16 tredje ledd og klage over avgjørelse
om hjemsendelse og virkningen av slik klage. I den forbindelse vises
det til merknadene til henholdsvis §§ 15
og 16.
I bokstav f foreslås det at Kongen får fullmakt
til å gi forskrift om arbeidsmiljøet i de norske
styrkene, idet arbeidsmiljøloven ikke gjelder, jf. § 13
første ledd.
For øvrig foreslås det i bokstav g at Kongen
gis fullmakt til å gi forskrift om disponering og vilkår
for tjenestegjøring for bestemte kategorier sivilt tilsatt personell
som nevnt i § 11 annet ledd.
Den foreslåtte bestemmelsen er inntatt fordi det vil
være behov for å utarbeide en rekke forskrifter
før loven trer helt eller delvis i kraft.
I bestemmelsen er det utarbeidet overgangsbestemmelser for personell
hvor loven ikke gis tilbakevirkende kraft. Det er presisert at det
aktuelle personellet frivillig kan binde seg til å bli
disponert i henhold til § 12 annet ledd.
Lov 10. juni 1977 nr. 66 om yrkesbefal m.m. i Forsvaret,
lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale
operasjoner og lov 8. juni 1973 nr. 36 om aldersgrenser
for yrkesbefal i Forsvaret oppheves. Lovene oppheves da de er inkorporert
i lovforslaget.
Lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. § 46
a nr. 7 oppheves da departementet ikke lenger finner det nødvendig å unnta
Forsvarets personell på dette området.
Nytt punkt 7 i helseregisterloven § 8 tredje
ledd gir et lovforankret grunnlag for å videreføre
dagens praksis for Forsvarets helseregister. Den uttømmende
liste over sentrale helseregistre som kan behandle navn, fødselsnummer
og andre personidentifiserende kjennetegn uten samtykke fra den
registrerte, suppleres med et nytt syvende register - Forsvarets
helseregister.
Registeret omfatter personer som er, eller har vært,
i Forsvarets tjeneste uten hensyn til oppdragets art eller stedet
for dets utførelse. Det skilles ikke mellom sivil og militær
tjeneste. Registeret vil ikke ha geografiske begrensninger.
Helseregisterloven § 8 tredje ledd regulerer
registre som kan behandle personidentifiserbare opplysninger uten
samtykke fra den registrerte. Ordet "kan" betyr at et register som
hovedsakelig skal baseres på samtykke, men som likevel
har behov for å registrere enkelte opplysninger uten slikt
forutgående samtykke, omfattes av bestemmelsen. Forsvarets
helseregister behandler personidentifiserende opplysninger både
med og uten grunnlag i samtykke fra den registrerte. Forsvarets
helseregister vil derfor være et register i helseregisterloven § 8
tredje ledds forstand. Det at opplysninger kan behandles uten samtykke
fra den registrerte, innebærer et unntak fra det personvernrettslige
utgangspunkt om at den enkelte eier og råder over egne
opplysninger. Den registrerte kan følgelig ikke motsette
seg behandling av opplysningene.
Av femte ledd fremkommer det at myndigheten til å etablere
sentrale helseregistre er lagt til Kongen i Statsråd. Dette
innebærer at myndigheten ikke kan delegeres til departementet.
Bestemmelsene skal videre gis ved forskrift. Dette betyr at saksbehandlingsreglene
i forvaltningsloven, som blant annet setter krav til utredning av
saken, krever forhåndsvarsling og gir berørte
parter rett til å uttale seg om saken, kommer til anvendelse.
Videre står det i femte ledd at forskriften skal gi nærmere
regler for behandling av helseopplysninger i registeret. Dette betyr
at det i forskrift må utarbeides detaljerte regler for
forvaltning av registeret, herunder regler om bruk av navn, fødselsnummer
og andre personidentifiserbare kjennetegn, datainnsamling og behandling
av dataene. Forskriften skal også angi bestemmelser om
bruk av kodeverk og klassifikasjoner, plikt til rapportering, regler
for taushetsplikt, informasjonssikkerhet, internkontroll, bestemmelser om
innsynsrett m.m.
Femte ledd stiller krav til at man ved utarbeidelsen av forskriften
uttrykkelig angir formålet med behandlingen av personopplysninger.
Tredje ledd sier at personidentifiserende opplysninger innhentet
uten samtykke fra den registrerte kan behandles i den utstrekning
det er nødvendig for å nå formålet
med registeret. Det i forskriften regulerte formål, vil
følgelig sette grenser for hvilke personidentifiserende opplysninger
som kan behandles uten samtykke. Adgangen til å registrere
personidentifiserbare opplysninger er følgelig ikke ubegrenset.
Kompetansens utstrekning er begrenset av kompetansens begrunnelse.
Forskriften skal videre angi hvilke opplysninger som kan være
gjenstand for registrering. Opplysningene må være
av en slik karakter at de er relevante for å innfri det
formål som angis i forskriften. Forskrift om Forsvarets
helseregister må angi hvilke opplysninger som kun kan behandles
etter samtykke fra den registrerte og hvilke som kan behandles uavhengig av
slikt samtykke.
Etter femte ledd skal forskriften angi hvem som er databehandlingsansvarlig
for registeret. Med databehandlingsansvar menes ansvaret for at
all behandling av personopplysninger i registeret skjer i overensstemmelse
med forskriften og annen gjeldende lovgivning. Den databehandlingsansvarlige
vil ha ansvaret for å etablere tilfredsstillende sikkerhetsrutiner
og påse at disse blir fulgt. Forsvarsdepartementet vil
være databehandlingsansvarlig for Forsvarets helseregister.
Den databehandlingsansvarlige er eier av alle registerdata i Forsvarets
helseregister. Det personvernrettslige utgangspunkt er imidlertid
at den registrerte eier personopplysninger registrert på egen person
i registeret.
Lovens sjette ledd åpner for adgang til å delegere databehandlingsansvaret.
Bestemmelsen må forstås slik at det kun er den
faktiske databehandling og ikke det overordnede ansvar som kan delegeres.
Av praktiske hensyn tenkes den daglige databehandling delegert til
Forsvarets Sanitet.
Sjette ledd fastslår videre at forskriften også bør fastsette
bestemmelser om den databehandlingsansvarliges plikt til å gjøre
data tilgjengelige for at formålene kan nås. Det
tenkes her først og fremst på å gjøre
avidentifiserte og anonyme data tilgjengelig for videre forskning
og å utarbeide rapporter slik at registerets formål
kan nås.
Komiteen viser til proposisjonen, men
viser også til komiteens behandling av St.prp. nr. 42 (2003-2004),
og de merknader behandlingen av den måtte gi. Komiteen understreker
at dersom det er ulikheter og eventuelle tolkingsmuligheter mellom merknadene
knyttet til innholdet i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004) og St.prp. nr.
42 (2003-2004) skal merknadene knyttet til St.prp. nr. 42 (2003-2004)
ha forrang. Merknadene til odelstingsproposisjonen er altså underordnet
de føringer som ligger i Innst. S. nr 234 (2003-2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004). Komiteen tar dette
forbeholdet fordi komiteens saksbehandling av de to sakene går
parallelt, og fordi sakene er tett relaterte til hverandre.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om personell i Forsvaret
Kapittel I. Innledende bestemmelser
§ 1 Formål
Formålet med loven er å legge til rette for en hensiktsmessig anvendelse av Forsvarets personellressurser for å sikre gjennomføringen av Forsvarets oppgaver nasjonalt og internasjonalt.
§ 2 Virkeområde
Loven gjelder for tilsatt militært personell i Forsvarsdepartementet med underliggende etater, når ikke annet er fastsatt i eller i medhold av denne lov.
§ 3 Definisjoner
Med militært personell menes befal, vervede mannskaper og vernepliktige.
Med befal menes yrkesbefal, avdelingsbefal og kontraktsbefal.
Med yrkesbefal menes befal som er fast tilsatt i Forsvaret.
Med avdelingsbefal menes befal som er gitt tilsetting i Forsvaret frem til fylte 35 år.
Med kontraktsbefal menes midlertidig tilsatt befal i Forsvaret som ikke er avdelingsbefal.
Med vervede mannskaper menes tilsatt militært personell som ikke er befal.
Med internasjonale operasjoner menes enhver operasjon i utlandet som krever bruk av militære styrker, og som er godkjent av norske myndigheter.
Kapittel II. Forvaltningen av militært personell
§ 4 Tilsettingsvilkår for militært personell
Befal og vervede mannskaper tilsettes på de vilkår som er fastsatt i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. (tjenestemannsloven) med de avvik som følger i eller i medhold av denne lov.
Befal og vervede mannskaper er unntatt fra forbudet om forskjellsbehandling på grunn av alder etter lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidsvern og arbeidsmiljø mv. (arbeidsmiljøloven) § 54 B nr. 1.
Befal plikter å overholde de regler om utdanning, disponering og avansement mv. som er fastsatt i den til enhver tid gjeldende befalsordning. Befalsordningen fastsettes av Kongen med Stortingets samtykke.
Departementet gir regler om hvem som skal tilsette befal og vervede mannskaper, og om fremgangsmåten ved tilsetting. Reglene kan fravike tjenestemannsloven.
§ 5 Avdelingsbefal
Avdelingsbefal gis tilsetting til fylte 35 år. Stillingen skal fratres ved første månedsskifte etter fylte 35 år. Forsvaret kan ved behov forlenge tilsettingsperioden med inntil 3 år.
Avdelingsbefal gis under tilsettingsforholdet samme rettigheter og plikter som yrkesbefal, med de tilpasninger som følger av tjenesteforholdets egenart.
§ 6 Kontraktsbefal og vervede mannskaper
Kontraktsbefal og vervede mannskaper gis midlertidig tilsetting. Departementet gir nærmere regler om varighet og om adgangen til å fornye tilsettingsforholdet.
§ 7 Disponering
Yrkesbefal og avdelingsbefal plikter å la seg disponere til stilling i Norge og i utlandet. For tjenestegjøring i internasjonale operasjoner gjelder bestemmelsene i kapittel III i loven her.
Befal og vervede mannskaper plikter å rette seg etter de krav til endringer i tjenesten og forflytninger som måtte bli nødvendige på grunn av organisasjonsendringer i Forsvaret.
§ 8 Oppsigelse mv.
Befal med plikttjeneste i Forsvaret har ikke rett til selv å si opp sin stilling.
Avdelingsbefal, kontraktsbefal og vervede mannskaper kan etter endt tilsettingsforhold ikke gjøre gjeldende fortrinnsrett og rett til ventelønn etter tjenestemannslovens bestemmelser.
§ 9 Aldersgrense for yrkesbefal
Aldersgrensen for yrkesbefal er 60 år.
Stillingen skal fratres ved første månedsskifte etter at aldersgrensen er oppnådd.
For offiserer med generals- og admiralsgrad kan departementet gi dispensasjon fra aldersgrensebestemmelsene for inntil ett år om gangen når spesielle forhold gjør det utilrådelig at vedkommende fratrer ved oppnådd aldersgrense.
§ 10 Pliktmessig avhold
Tilsatt militært personell og vernepliktige skal i tjenestetiden ikke nyte alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Departementet kan gi forskrift om unntak fra første punktum. Forbudet gjelder ikke ved fravær under permisjon eller fritid, med mindre annet er bestemt av departementet.
Tilsatt militært personell og vernepliktige skal heller ikke møte til tjeneste påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Som påvirket av alkohol regnes en person som har alkoholkonsentrasjon i blodet som er større enn 0,2 promille, eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til en så stor alkoholkonsentrasjon i blodet.
Første og annet ledd gjelder ikke for legemidler som inntas i samsvar med resept fra lege, tannlege eller annen med rekvireringsrett. Den som inntar legemidler som kan virke berusende eller bedøvende, skal snarest orientere sin arbeidsgiver om dette.
Bestemmelsene i vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 § 22 a om alkotest, utåndingsprøve og blodprøve gjelder tilsvarende.
Overtredelse av bestemmelsene om pliktmessig avhold kan refses disiplinært i henhold til lov 20. mai 1988 nr. 32 om militær disiplinærmyndighet.
Departementet kan bestemme at forbudet i første og annet ledd skal gjøres gjeldende for tilsatt sivilt personell i Forsvarsdepartementet med underliggende etater.
Departementet kan gi nærmere regler om pliktmessig avhold.
Kapittel III. Tjenestegjøring i internasjonale operasjoner
§ 11 Disponering til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner
Befal og vervede mannskaper kan disponeres til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner.
Det samme gjelder tilsatt sivilt personell i Forsvarsdepartementet med underliggende etater, som tilhører bestemte kategorier fastsatt av Forsvarsdepartementet.
Denne disponeringsplikten går ikke foran beordringsplikten etter lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap § 4-1.
§ 12 Disponering i medhold av inngått kontrakt
En person som ikke har plikt til å gjøre tjeneste i medhold av § 11, kan ved skriftlig kontrakt forplikte seg på forhånd til å tjenestegjøre i en eller flere internasjonale operasjoner.
§ 13 Forholdet til andre lover
Under tjenestegjøring i internasjonale operasjoner gjelder ikke arbeidsmiljøloven.
Tjenestemannsloven §§ 2, 4, 5 og 11 kommer ikke til anvendelse under tjenestegjøring i internasjonale operasjoner.
§ 14 Krav om statsborgerskap
Den tjenestegjørende må være norsk statsborger.
Med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat, kan departementet likevel tillate andre personer å gjøre tjeneste som medlem av en norsk styrke i en internasjonal operasjon.
§ 15 Hjemsendelse
Den som deltar i en internasjonal operasjon kan sendes hjem fra tjenesten etter bestemmelser fastsatt av departementet.
Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker kapittel IV og VI gjelder ikke ved behandling av saker om hjemsendelse.
§ 16 Oppsigelse m.m.
Tilsatt personell som er disponert til å gjøre tjeneste i en internasjonal operasjon, kan si opp sin stilling med tre måneders varsel. Fratredelse fra stilling for personell med plikttjeneste skjer likevel ikke før eventuell resterende plikttjeneste er avtjent i Norge.
Personell som har inngått kontrakt som nevnt i 12, kan si opp kontrakten med tre måneders varsel etter at vedkommende er blitt disponert til tjeneste.
Personell som er forpliktet til å gjøre tjeneste i en internasjonal operasjon, kan når som helst søke seg fritatt fra tjenesteplikten. Slik søknad skal innvilges dersom vektige helsemessige, velferdsmessige eller sosiale grunner tilsier det.
§ 17 Forskrifter
Kongen gir forskrifter om:
a) maksimal tjenesteperiode som kan pålegges i medhold av § 11,
b) hvordan utvelgelse til internasjonale operasjoner skal skje, herunder om kvalifikasjoner og øvrige vilkår for tjenestegjøring,
c) innholdet i kontrakter som nevnt i § 12,
d) behandling av søknader som nevnt i § 16 tredje ledd,
e) klage over avgjørelse om hjemsendelse og om virkningene av slik klage,
f) arbeidsmiljøet til norske styrker som deltar i operasjoner og
g) disponering og vilkår for tjenestegjøring for bestemte kategorier tilsatt sivilt personell som nevnt i § 11 andre ledd.
Kapittel IV. Sluttbestemmelser
§ 18 Ikrafttredelse
Denne lov gjelder fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte deler av loven kan settes i kraft til ulik tid.
§ 19 Overgangsbestemmelser
Kontraktsbefal, vervede mannskaper og sivilt personell som nevnt i § 11 andre ledd kan bare disponeres til internasjonale operasjoner dersom vedkommende er tilsatt etter at kapittel III trådte i kraft, og for sivilt personell etter at angjeldende personellkategori er fastsatt av Forsvarsdepartementet, med mindre vedkommende skriftlig har akseptert å bli underlagt disponering som nevnt i §11.
§ 20 Endringer i andre lover
Fra den tid Kongen bestemmer, gjøres følgende endringer i andre lover:
1. Lov 8. juni 1973 nr. 36 om aldersgrenser for yrkesbefal i Forsvaret oppheves.
2. Lov 10. juni 1977 nr. 66 om yrkesbefal m.m. i Forsvaret oppheves.
3. Lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner oppheves.
4. Lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. § 46 a nr. 7 oppheves.
5. I lov 16. juli 1936 nr. 2 om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel gjøres følgende endringer:
§ 1 første ledd bokstav a oppheves.
§ 1 annet ledd oppheves.
Nåværende § 1 tredje ledd blir annet ledd og skal lyde:
For personer som nevnt i bokstav b og d gjelder forbudet også et tidsrom av 8 timer før tjenestetiden begynner, med mindre det blir nødvendig å benytte stedfortreder og det ikke kan gis denne så langt varsel.
§ 3 skal lyde:
Bestemmelsene i vegtrafikkloven om adgang for politiet til å fremstille motorvognførere til undersøkelse av lege og om dennes adgang til å ta blodprøve får tilsvarende anvendelse på den som i stilling som nevnt i § 1 bokstav b ikke må nyte alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Vedkommende departement gir nærmere regler om sådan legeundersøkelse og hva dermed står i forbindelse.
§ 4 bokstav a og §§ 5 og 6 oppheves.
§ 7 første ledd første punktum skal lyde:
Overtrer noen av de i § 1 bokstav b og d og § 2 nevnte personer forsettlig eller ved uaktsomhet forbudet i § 1, straffes han med bøter eller fengsel inntil 1 år.
§ 7 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Bestemmelsene i vegtrafikkloven § 31 om straff for den som har kjørt motorvogn påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, får tilsvarende anvendelse på de i § 1 bokstav b nevnte personer.
I gjentakelsestilfelle kan den skyldige fradømmes retten til for en viss tid eller for bestandig å inneha sådan stilling som han hadde da forseelsen ble begått, eller annen stilling som omhandlet i § 1 bokstav b og d.
6. I lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger skal § 8 tredje ledd nytt nr. 7 lyde:
7. Forsvarets helseregister
Oslo, i forsvarskomiteen, den 8. juni 2004
Marit Nybakk |
Gunnar Halvorsen |
leder |
ordfører |