Vedrørende forslag om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsordning)

Jeg viser til brev 8. juni 2004 hvor det bes om en vurdering av en del spørsmål av betydning for behandlingen av regjeringens forslag til sprøyteromsordning, jf. Ot. prp nr. 56 (2003-2004). Med den korte tiden som har stått til disposisjon, har spørsmålet i brevet ikke kunnet bli vurdert så grundig som de ellers burde.

Kulepunkt 1 - Mengden stoff som straffritt kan tas med og benyttes i sprøyterommet

Ifølge regjeringens forslag kan brukerne straffritt ta med og benytte én brukerdose heroin i sprøyterommet. Regjeringen har tatt høyde for at mengden som utgjør en brukerdose, kan variere fra person til person, og at den kan være vesentlig større for en tungt belastet heroinmisbrukerne enn for en førstegangsbruker. Derfor et det presisert i proposisjonen at vurderingstemaet er den mengden stoff som vedkommende med rimelighet kan forventes å benytte selv (se proposisjonen side 31). Vurderingstemaet er skjønnsmessig og skal etter forslaget foretas av personalet, men det ligger i forslaget at brukerens egne opplysninger om sitt misbruk og mengden vil ha betydning for vurderingen.

Hvis komiteens flertall mener at brukerens oppfatning av hvor mye han trenger som én dose skal tillegges vekt, vil dette derfor være sammenfallende med regjeringens forslag. Hvis det derimot menes at brukeren kan ta med den mengden han selv forventer å bruke, selv om dette skulle utgjøre langt mer enn det han med rimelighet kan forventes å benytte selv, vil dette gå lenger enn regjeringens forslag og ha flere implikasjoner. Regjeringens avgrensning av en brukerdose tar utgangspunkt i at sprøyterommet ikke skal representere noen spredningsfare i forhold til de andre brukerne av rommet. Hvis brukerne kan ta med så mye de ønsker, så lenge de selv hevder at det utgjør én brukerdose, er risikoen for omsetning i sprøyterommet absolutt til stede. Dette kan også skape en uro som gjør arbeidssituasjonen til personalet mindre trygg. Dette har også en side til narkotikakonvensjonene. I den forbindelse er det viktig at ordningen ikke legger til rette for omsetning. Jeg vil i tillegg peke på at risikoen for overdoser kan øke hvis man i prinsippet tillater brukerne å ta med så mye stoff som de selv ønsker til eget bruk, uten at det foretas noen vurdering av hva man med rimelighet kan forvente at en tungt bruker kan benytte selv uten at overdoserisikoen er overhengende.

Hvis det likevel skulle være slik at komiteen ønsker at vurderingen av hva som er én brukerdose alene skal være fullt og helt opp til brukeren selv å avgjøre, er det likevel ikke nødvendig å foreta noen endringer i lovutkastet. Jeg forstår det slik at "én brukerdose" fortsatt ligger fast, men at komiteen eventuelt ønsker å legge andre føringer på skjønnsutøvelsen. Dette kan det eventuelt tas inn en bestemmelse om i forskriften.

Kulepunkt 2 - Konsekvensen av at deltakere i LAR-program kan få tilgang til sprøyterommet

Krav om at Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) innvilges etter strenge kriterier og innebærer en ressurskrevende og svært langsiktig satsing fra kommunal sosial- og helsetjeneste og fra spesialisthelsetjenesten. Misbrukeren får metadon eller subutex som ledd i rehabiliteringsprogrammet og sidemisbruk aksepteres ikke. Det tas prøver av pasientene for å avdekke et eventuelt sidemisbruk som ikke er forenlig med rehabiliteringsprogrammet.

I regjeringens forslag til adgangsregulering av sprøyteromsordningen foreslås det at deltakere i et LAR-program skal utelukkes. Det foreslås ikke at personalet skal sjekke misbrukerens identitet mot et LAR-register, men kun spørre misbrukeren om vedkommende deltar i LAR og opplyse om at han/hun i så fall ikke vil få adgang til sprøyterommet. Hvis vedkommende skjuler at han/hun går på metadon eller subutex og samtidig bruker sprøyterommet, vil det i tilfelle bli avdekket ved urinprøver i LAR.

Regjeringen ser det som viktig at en kommunal ordning som sprøyterom ikke aksepterer at en misbruker setter sprøyter som ødelegger en pågående rehabilitering. At det likevel ikke kan utelukkes at LAR-deltakere også skaffer seg adgang og benytter sprøyterommet, er en annen sak. Signaleffekten av at bruk av sprøyterom ikke er forenlig med LAR-deltakelse er viktig ikke bare overfor den enkelte misbruker, men også sosialpolitisk. Et kommunalt tiltak bør ikke motvirke et behandlingsopplegg i regi av spesialisthelsetjenesten. Regjeringens Rusreform har sterke føringer om et samordnet tiltaksapparat på tvers av forvaltningsnivå. En inkludering av LAR-deltakere i sprøyteromsordningen vil kunne oppfattes som å gå imot sentrale føringer om en samordning av helse- og sosialpolitiske tiltak rettet mot enkeltpersoner. Det bør her også legges vekt på at den enkelte misbruker har vist en motivasjon til legemiddelassistert rehabilitering ved at han/hun er godkjent for ordningen.

Hvis komiteen likevel skulle mene at brukere som deltar i LAR-program skal ha adgang til sprøyterommet, foranlediger det ingen endringer i lovutkastet, men i forskriften.

Kulepunkt 3 - Konsekvensen av at brukerne straffritt skal kunne bistå hverandre med selve injiseringen

I regjeringens forslag er det ikke tillatt for brukerne å hjelpe hverandre med sprøytesettingen. Komiteens flertall går inn for å endre dette. Man flytter i så fall de strafferettslige grensene for straffrihet.

Regjeringens forslag tar utgangspunkt i brukernes verdighet. Det er lagt stor vekt på at sprøyterommet skal ha ordnede og oversiktlige forhold og at det ikke legger til rette for omsetning av narkotika. Man er ikke ukjent med at hjelp til sprøytesetting ofte kjøpes i form av salg av narkotika. I lys av dette er det mest forsvarlig at brukerne ikke gis adgang til å bistå hverandre med injiseringen. Kontakt mellom brukerne i sprøyterommet kan dessuten skape en uro som verken brukerne selv eller personalet er tjent med. Ingen ønsker at sprøyterommet skal være en mindre utgave av "Plata". Ordningen er ment å gi et verdig og trygt tilbud for brukerne. I denne sammenheng vil bistand til sprøytesetting forringe tilbudet. Jeg vil også understreke at det er noe helt annet å skade andres helse, enn å ødelegge sin egen. Regelverket bør beskytte brukergruppen mot å bli brukt i en slik sammenheng hvor de kanskje settes under press til å injisere sprøyter som er helseskadelige, og hvor de kan få sanksjoner i miljøet dersom de ikke er hjelpsomme. Dette dreier seg i siste rekke om en etisk standard i samværet mellom mennesker. Jeg ser ingen grunn til at det her skal være en annen etisk standard i samværet mellom brukerne av sprøyterommet enn samværet mellom andre.

Hvis det likevel er slik at komiteens flertall ønsker at brukerne skal kunne hjelpe hverandre med sprøytesetting, er dette straffbar medvirkning til bruk av narkotika. Det er derfor nødvendig med en bestemmelse som gjør medvirkningen straffri. Regjeringens lovutkast kan endres slik:

"Utkastet til § 2 skal lyde:

"Den som lmed ovlig adgang til sprøyterommet

• a) injiserer eller medvirker til å injisere narkotika i et godkjent sprøyterom, eller

• b) en brukerdose narkotika til eget bruk i et godkjent sprøyterom eller tilstøtende venterom eller samtalerom, kan ikke straffes for dette etter legemiddelloven § 31, jf. § 24 første ledd.""

Kulepunkt 4 - Konsekvensene av at personalet straffritt skal kunne bistå med individuell rådgivning i forbindelse med selve sprøytesettingen

Regjeringen har lagt opp til at personalet kan gi råd om injeksjonspraksis og gi annen generell veiledning. Slik bistand er vurdert å ligge innenfor det straffrie. Det fremstår ikke klart hvor langt komiteens flertall mener å gå i forhold til personalets bistand til injisering, og om man går lenger enn regjeringens forslag. Flertallet sier seg enig i departementets syn om at det av både etiske grunner og forsvarlighetshensyn ikke bør være adgang for personalet til å "bistå ved injiseringen av rusmidler", jf. utkast til innstilling 3.6.2004 side 12. Høyere opp på samme side drøfter flertallet bemanning, og her heter det imidlertid at brukerne " … kan få konkret, individuell rådgivning - også i forbindelse med selve injiseringen."

Ut fra etiske grunner antar jeg at komiteens flertall ikke mener at personalets rådgivning skal gå så langt som til å finne den beste åren for sprøytesetting osv. I så fall vil dette gå lenger enn regjeringens forslag, og må regnes som straffbar medvirkning til bruk av narkotika. Forslaget foranlediger i tilfelle en bestemmelse som gjør personalets individuelle veiledning straffri. Men i dette tilfellet vil jeg sterkt fraråde at straffriheten gjøres i form av en såkalt unnskyldningsgrunn slik det er gjort for brukernes besittelse og bruk, jf. proposisjonen side 29. Dersom komiteen først ønsker å pålegge personalet en oppgave med å gi slik individuell veiledning, bør bistanden anses rettmessig. Straffriheten bør derfor gjøres i form av en rettmessighetsgrunn, hvilket betyr at bistanden ikke bare er straffri, men lovlig. Det bør gå frem av merknadene i innstillingen.

Ovennevnte endring kan gjøres slik:

"Utkastet til § 2 annet ledd skal lyde:

"Ansatte i sprøyteromsordningen som gir individuell veiledning i forbindelse med injisering av narkotika i sprøyterommet, kan heller ikke straffes."

Kulepunkt 5 - Nødvendige lovendringer dersom sprøyterommet skal bemannes med helsepersonell og ordningen anses som en helsetjeneste

Helsedepartementet har vurdert nødvendige endringer i lovutkastet i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) dersom ordningen skal bemannes med helsepersonell og tjenesten defineres som en helsetjeneste. Helsedepartementet har uttalt at følgende endringer er nødvendige:

"§ 3

En kommune som etablerer en godkjent sprøyteromsordning, kan uten samtykke fra de registrerte, føre helseregister og behandle helseopplysninger som nevnt i helseregisterloven § 2 nr. 1 i den grad det er nødvendig for å oppfylle reglene gitt i eller i medhold av loven her.

§ 4

En avgjørelse om adgang til bruk av sprøyteromslokalene er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Har politiet mistanke om straffbar besittelse eller bruk av narkotika i sprøyteromslokalene, skal personalet uten hinder av taushetsplikten i helsepersonelloven § 21 og forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og på begjæring gi politiet opplysning om hvorvidt en identifisert person er registrert bruker av sprøyterommet eller ikke.

Adgang til bruk av sprøyteromslokalene er ikke nødvendig helsehjelp etter kommunehelsetjenesteloven § 2-1 første ledd og pasientrettighetsloven § 2-1 andre punktum. Avgjørelse om adgang til bruk av sprøyteromslokalene kan ikke påklages etter kommunehelsetjenesteloven § 2-4 eller pasientrettighetsloven § 7-3.

§ 5

Helsepersonelloven § 4 er ikke til hinder for at helsepersonell kan utføre de oppgaver som etter regler gitt i eller i medhold av loven her, er lagt til personalet i sprøyteromsordningen.

§ 6

Kongen kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av ordningen med sprøyterom, og kan blant annet bestemme

• a) hvem ordningen skal gjelde for,

• b) ordninger for adgangsregulering,

• c) type og mengde narkotika som straffriheten skal omfatte,

• d) ordninger for kontroll av type og mengde narkotika en person har med seg inn i sprøyteromslokalene,

• e) hvilken adgang politiet skal ha til sprøyteromslokalene,

• f) krav til bemanning av sprøyteromslokalene,

• g) hvordan helseopplysninger i helseregisteret kan behandles, herunder hvilke opplysninger som kan behandles og formålet med behandlingen,

• h) krav til å bli godkjent kommune for ordningen,

• i) plikt for kommunen til å avgi opplysninger av betydning for evalueringen av ordningen uten hinder av taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og helsepersonelloven § 21 og

• j) at reglene i helsepersonelloven §§ 39 og 40 helt eller delvis ikke skal gjelde for helsepersonell i sprøyteromsordningen.

§ 7

Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og gjelder i tre år fra ikrafttredelsen.

§ 8

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

I lov 19. desember 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene gjøres følgende endringer:

Ny § 1-3 fjerde ledd andre punktum skal lyde:

Sprøyteromsordninger som er etablert i medhold av lov xx. xx. 2004 nr. xx om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsordning) er å anse som en kommunehelsetjeneste. Det er opp til den enkelte kommune å avgjøre om den ønsker å etablere en slik tjeneste."

Merknader fra Helsedepartementet til endringene:

"Til endringene i lovutkastets § 3

I lovutkastet i Ot. prp nr. 56 (2003-2004) § 3 var det foreslått en egen lovhjemmel for registrering og behandling av personopplysninger etter personopplysningsloven i forbindelse med adgangsreguleringen. Når sprøyteromsordningen defineres som en helsetjeneste, vil registeret være et helseregister regulert av lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven), jf. lovens § 3. Det er derfor gjort de endringer i § 3 som er nødvendige som en konsekvens av dette.

Til endringer i lovutkastets § 4 andre ledd

I lovutkastet i Ot. prp nr. 56 (2003-2004) § 4 andre ledd var det gjort unntak fra personalets taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e slik at personalet skal kunne gi opplysninger til politiet om hvorvidt en identifisert person er registrert bruker av sprøyterommet eller ikke. Når sprøyteromstjenesten defineres som en kommunehelsetjeneste, vil personalet være å anse som helsepersonell etter helsepersonelloven i den grad de utøver handlinger som er definert som helsehjelp. Disse vil da ha taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 som er en strengere taushetsplikt enn den etter forvaltningsloven. Opplysninger om hvorvidt en person er registrert bruker av sprøyteromsordning vil være taushetsbelagte opplysninger etter denne bestemmelsen. For at personalet skal kunne gi politiet slike opplysninger, er bestemmelsen i § 4 andre ledd derfor endret slik at den gir det nødvendige unntak fra denne taushetsplikten.

§ 4 tredje ledd

Etter bestemmelsen i § 8 er sprøyteromstjenesten å anse som en kommunehelsetjeneste. Ordningen er imidlertid ikke en obligatorisk tjeneste. Det er opp til den enkelte kommune å avgjøre om den ønsker å tilby denne type tjeneste. Etter bestemmelsen i § 4 tredje ledd slås det fast at adgang til sprøyteromsordningen ikke er nødvendig helsehjelp etter kommunehelsetjenesteloven eller pasientrettighetsloven. Beslutning om tilgang til tjenesten kan ikke påklages etter kommunehelsetjenesteloven eller pasientrettighetsloven. En rusmiddelmisbruker vil ikke ha et rettslig krav på tilgang til tjenesten. Dette gjelder selv om kommunen har valgt å tilby en slik tjeneste og vedkommende fyller vilkårene for lovlig adgang. Se ellers merknadene til § 4 første ledd.

Til opphevelsen av lovutkastets § 5

I lovutkastet i Ot. prp nr. 56 (2003-2004) § 5 ble det foreslått en bestemmelse om tilsyn med sprøyteromsordningen. Etter denne bestemmelsen ble den eksterne tilsynskompetansen med ordningen lagt til fylkesmannen. Når sprøyteromsordningen defineres som en kommunehelsetjeneste, vil en konsekvens av dette være at ordningen vil være omfattet av Statens helsetilsyns og Helsetilsynet i fylkets tilsyn med helsetjenesten etter lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten. Tilsynsansvaret vil omfatte tilsyn med hele tjenesten, og ikke bare med helsepersonellets virksomhet.

Til ny § 5

Det fremgår av helsepersonelloven § 4 første ledd at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. All helsehjelp skal i utgangspunktet være begrunnet i hensynet til pasientens beste. Begrepet "forsvarlighet" er en rettslig standard. Dette medfører at begrepets innhold kan forandre seg over tid og ikke kan knyttes opp mot bestemte og entydige kriterier, men gir anvisning på en bestemt målestokk til bruk ved bedømmelsen. Begrepets innhold varierer med faglig utvikling, verdioppfatninger og lignende. Helsepersonell skal fremme helse og behandle sykdom, og det vil kunne oppfattes å være i strid med helsepersonelloven og god yrkesetikk om helsepersonell skal rettlede ved bruk av narkotika, selv om formålet er skadereduksjon.

For å forhindre uklarheter knyttet til forholdet til kravet om forsvarlig yrkesutøvelse i helsepersonellloven § 4, slås det derfor fast i herværende lov § 5 at det ikke er å anse som uforsvarlig yrkesutøvelse etter helsepersonelloven § 4 første ledd, for helsepersonell å påta seg og å uføre de oppgaver som er lagt til personalet i sprøyteromsordningen slik den er utformet i denne loven og dens forskrifter. Det gjelder for eksempel å dele ut rent brukerutstyr, å observere brukerne under og etter selve injeksjonen og å gi råd om injeksjonspraksis, hygiene og egenomsorg for å forebygge smitte og redusere faren for skader som følger av misbruket. Det er imidlertid ikke en oppgave for personalet å foreta eller bistå med selve injiseringen av rusmidler. Det vil si at personer som har de nødvendige faglige kvalifikasjoner, kan ansettes i ordningen og utføre disse oppgavene uten at dette i seg selv kan anses som uforsvarlig yrkesutøvelse etter helsepersonelloven.

Bestemmelsen innebærer ikke at kravet etter helsepersonelloven § 4 første ledd om forsvarlighet ikke gjelder for helsepersonell som arbeider i sprøyteromsordningen. Kravet til forsvarlig yrkesutøvelse etter § 4 gjelder fortsatt for helsepersonellets konkrete gjennomføring av de enkelte oppgavene. Den konkrete gjennomføringen av de ulike oppgavene kan derfor bli vurdert å ha skjedd på en slik måte at det aktuelle helsepersonell blir ansett å ha handlet uforsvarlig og i strid med § 4. Det kan for eksempel være tilfelle dersom en kommer til at et helsepersonell i en konkret nødssituasjon ikke har handlet i overensstemmelse med plikten til å gi øyeblikkelig hjelp etter helsepersonelloven § 7, eller at et helsepersonell har gått utover sine faglige kvalifikasjoner ved gjennomføringen av de enkelte oppgavene.

Til endringer i lovutkastets § 6 bokstav f

Etter lovutkastet i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) § 6 bokstav f, kunne Kongen blant annet gi nærmere bestemmelser om krav til personalet som har ansvar for sprøyteromslokalene. I vedlagte utkast til forskrift var det stilt krav til leder av sprøyteromsordningen. Bestemmelsen er foreslått justert slik at den bedre gjenspeiler at det skal stilles krav til bemanningen av sprøyteromsordningen generelt og ikke bare til leder av ordningen.

Til endringen i lovutkastets § 6 bokstav g

Etter lovutkastet i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) § 6 bokstav g, kunne Kongen blant annet gi nærmere bestemmelser om føring av personopplysninger i register. I bestemmelsen er det foreslått de endringer som er nødvendige som en konsekvens av at registeret vil være et helseregister regulert av helseregisterloven. Se merknad til endringene i § 3.

Til opphevelsen av lovutkastets § 6 bokstav i:

Etter lovutkastet i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) § 6 bokstav i, kunne Kongen gi nærmere bestemmelser om krav til internkontroll med ordningen. Fordi tjenesten er definert som en kommunehelsetjeneste, er den pålagt å ha et internkontrollsystem og sørge for at virksomheten og tjenestene planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i lovverket etter tilsynsloven § 3. Lovutkastets § 6 bokstav i er derfor foreslått strøket.

Til ny § 7 bokstav j:

Bestemmelsen i § 7 bokstav j gir Kongen hjemmel til å unnta helt eller delvis fra helsepersonellovens bestemmelser om plikt til å føre journal og reglene med krav til journalens innhold.

Etter personelloven §§ 39 og 40 skal den som yter helsehjelp nedtegne eller registrere nødvendig og relevante opplysninger i en journal for den enkelte pasient. Journalopplysningene skal bl.a. bidra til å dokumentere at man som helsepersonell har handlet i samsvar med forsvarlighetskravet. Bestemmelsene er utarbeidet med tanke på andre typer virksomhet enn sprøyterom. Det bør derfor avklares nærmere hvor langt dokumentasjonsplikten skal gjelde for den virksomheten som skjer i sprøyterom. Det kan i den forbindelse være behov for å begrense kravet til dokumentasjon i forhold til det som følger av helsepersonelloven.

Til ny § 8

I bestemmelsen i § 8 slås det fast at sprøyteromsordningen er en å anse som en kommunehelsetjeneste, men at dette ikke er en obligatorisk tjeneste for kommunene. Det er opp til den enkelte kommune å avgjøre om den ønsker å søke om å etablere en slik tjeneste."

Helsedepartementet gir uttrykk for at det er ønskelig at komiteen i innstillingen vedlegger merknadene til lovendringene som følge av helsebemanning. Merknadene til endringene vil ikke være like tilgjengelig for det enkelte helsepersonell hvis de ikke vedlegges innstillingen.

Jeg viser ellers til opplysningene i brev 3. juni 2004 om at skader som er voldt av ansatte i sprøyteromsordningen, vil være en pasientskade etter pasientskadeloven, dersom skaden er voldt blant annet under veiledning. Dette vil også gjelde skader som skjer i forbindelse med individuell rådgivning i forbindelse med sprøytesetting. Slike skader vil derfor kunne utløse rett til erstatning forutsatt at lovens øvrige vilkår er oppfylt. Norsk pasientskadeerstatning er ansvarlig for skader som er voldt i den offentlige helsetjenesten, herunder i sprøyteromsordningen dersom denne defineres som en kommunehelsetjeneste.

Til sist i brevet tas det opp to spørsmål om henholdsvis registrering av brukerne og om konsekvensene for fremdriften at Stortinget skal holdes orientert om forskriften før den trer i kraft.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke konsekvenser det har at registreringen utelukkende skal skje med det formål å gjennomføre en evaluering, vil jeg bemerke følgende:

Forslaget til regjeringen om en førstegangsregistrering har tatt utgangspunkt i et ønske om å lette adgangsreguleringen for både personalet og brukerne av sprøyterommet. Brukerne skal slippe å bli vurdert og måtte gi opplysninger ved hvert besøk. Det legges ikke opp til noen omfattende søknadsprosedyre. Vurderingen av om vedkommende kvalifiserer skal ifølge forslaget tas umiddelbart og på stedet. Videre er ordningen lagt opp slik at brukerne skal gis adgang til sprøyterommet selv om de ikke er i stand til å forevise adgangsbeviset som de tidligere har fått utdelt. Forutsetningen er at de opplyser navnet sitt (og som personalet kan sjekke opp mot registeret) eller at de blir gjenkjent av personalet. Det siste vil antakelig være særlig praktisk etter noen tids drift. På denne bakgrunn er gjennomføringen av adgangskontrollen angitt som et formål med registreringen.

Dersom gjennomføring av adgangskontroll sløyfes som formål med registreringen, slik at kun evaluering står igjen, blir det også vanskelig å hevde at politiets kontrolladgang ikke er uforenlig med det opprinnelige formålet (se utkastet til forskrift § 11 annet ledd). Det er mer naturlig å si at politiets begrensede kontrolladgang ikke er uforenlig med formålet om en adgangskontroll enn formålet om evaluering. Hvis politiets kontrolladgang skal beholdes (og det er viktig ut fra narkotikakonvensjonene, ordningens legitimitet og hensynet til de lovlige brukerne av ordningen), må i så fall politiets kontrolladgang blir et formål på linje med evalueringen. Dette kan gjøres i forskriften som kan få slik tekst:

"Formålet med behandlingen av helseopplysningene er å gjennomføre en evaluering. Politiet kan dessuten ved mistanke om straffbar besittelse eller bruk av narkotika i sprøyteromslokalene på begjæring få opplysning om hvorvidt en identifisert person er registrert bruker av sprøyterommet eller ikke."

Dersom Stortinget ønsker at dette skal gå frem av loven, må formålet med behandlingen tas ut av bokstav g i § 5. I tillegg kan teksten over tas inn som en egen bestemmelse i loven, for eksempel som annet ledd i § 3 i loven.

Hvis Stortinget opprettholder sin anmodning om at det skal holdes orientert om forskriften før den trer i kraft, antar vi at det mest praktiske vil være å gjøre dette i budsjettproposisjonen i august. Slik regjeringen vurderer tidsplanen, vil det da ikke være mulig å få en sprøyteromsordning i funksjon i 2004. Det vil være ønskelig at Stortinget isteden blir orientert om forskriften så snart det er mulig for regjeringen uten at dette påvirker tidspunktet for når forskriften vedtas.