Jeg viser til brev fra Justiskomiteen 4. mai 2004, med spørsmål
i forbindelse med behandlingen av ovennevnte proposisjon.
Justisdepartementet oversendte spørsmålet til
Finansdepartementet ved brev 5. mai 2004. Finansdepartementets svar
i brev 7. mai 2004 gjengis her:
"Nedenfor foretas en gjennomgang av bortfesters (grunneiers)
skattemessige stilling ved innløsning av festetomt, jf.
spørsmål 1 i brev av 4. mai 2004 fra Stortingets
justiskomite til Justisdepartementet. Gjennomgangen er begrenset
til tidsbegrensede festekontrakter.
1. Skatteplikt
for gevinst for grunneier, beregning av gevinsten mv.
Innløsning
av festetomt innebærer overføring av eiendomsretten
til fester og en realisasjon av tomten for grunneier. Gevinst ved
realisasjon av formuesgode er normalt skattepliktig, jf. skatteloven § 5-1
annet ledd utenfor virksomhet og 5-30 første ledd i virksomhet.
Tap er tilsvarende fradragsberettiget. Reglene om skattefritak for
gevinst på egen boligeiendom etter ett års eier-
og botid gjelder ikke ved innløsning av tomtefeste, selv
om tomten er en boligtomt.
Den skattepliktige tomtegevinst
fremkommer som differansen mellom det vederlag grunneier mottar
fra fester for innløsningen (utgangsverdien) og kostpris
(inngangsverdi) på tomten. Utgangsverdien vil være
det vederlaget eller den innløsningssummen som faktisk
betales. Inngangsverdien er opprinnelig kostpris eller det vederlaget
eieren betalte ved ervervet av eiendommen med tillegg av eventuelle
senere grunnlagsinvesteringer på denne. Ved overdragelser av
fast eiendom vil kostpris normalt fremgå av grunnbok, skjøte
eller kontrakt.
Stiftelse av en tidsbegrenset rettighet
(som festerett) innebærer ikke realisasjon. Inngangsverdien
for den beheftede eiendommen skal normalt ikke reduseres som følge
av at det etableres slik rett.
Inngangsverdien beregnes
etter et nominelt prinsipp, slik at det er den nominelle og ikke
en infla-sjonsjustert inngangsverdi som legges til grunn.
Er
tomten ervervet ved arv, legges til grunn skattemessig diskontinuitet
ved at det fastsettes en ny inngangsverdi ved hvert arvefall, herunder
også ved forskudd på arv. Arvingens inngangsverdi
for en arvet formuesgjenstand settes i utgangspunktet til omsetningsverdien
på tidspunktet for dødsfallet. Det samme gjelder
erverv ved gave. I henhold til skatteloven § 9-7 skal inngangsverdien
av formuesobjekt ervervet ved arv eller gave ikke settes høyere
enn det beløp som er lagt til grunn ved arveavgiftsberegningen.
Det følger av arveavgiftsloven § 11 flg. at "de avgiftspliktige midler ansettes i alminnelighet
til den antatte salgsverdi."
Beregnet gevinst
vil inngå i alminnelig inntekt med en skattesats på 28
prosent.
2. Betinget skattefritak
for gevinst ved ufrivillig innløsning av festetomt
Skatteloven § 14-70 gir regler om betinget
skattefritak for gevinst ved ufrivillig realisasjon bl.a. i forbindelse
med innløsning av festetomt.
Det heter i bestemmelsen at;
"(1) Gevinst ved realisasjon av formuesobjekt kan
på de vilkårene som er nevnt i annet ledd, kreves fritatt
for inntektsskatt når objektet
…
c.
innløses etter lovverket for festet tomt.
(2) Gevinst ved realisasjon som nevnt i første ledd
kan kreves fritatt for inntektsskatt så langt skattyteren
bruker vederlaget til å erverve nytt objekt av samme art.
Ved innløsning av festet tomt kan det reinvesteres i annen
tomt som bortfestes, eller i areal til bruk i den næringen
som den innløste tomten har vært knyttet til.
Likeledes kan det reinvesteres i areal til bruk i binæring
til den næringen som den innløste tomten har vært
knyttet til. Departementet kan i forskrift bestemme hva som skal
anses som binæring etter forrige punktum."
Bestemmelsen ble vedtatt ved endringslov 18. desember 1998 nr.
72 i samsvar med forslag i Ot. prp. nr. 1 (1998-1999). Det heter
i proposisjonen under pkt. 11.4.1;
"Departementet ser ikkje god nok
grunn til at frivillig overdraging av festetomt frå bortfestar
til festar skal gå inn under skattefritaket, sjølv
om festaren kunne ha kravd tvungen innløysing etter lova
i staden. Det same gjeld innløysing med heimel i eit frivillig
vilkår i ein festeavtale."
Videre heter det i proposisjonen pkt. 11.4.2.1 om krav til reinvesteringsobjektet
at;
"Det kan reisast reint lovtekniske
innvendingar mot å bruke omgrepet "lignende eiendom" i
lovteksten, fordi dette omgrepet ikkje gjev til kjenne kva for reinvesteringsobjekt
som skal vere omfatta av regelen. Kravet til kva gevinsten må bli
reinvestert i må vera utforma slik at Stortinget sine intensjonar
om å utvida regelen er ivaretekne. Samtidig må rammene for
bruksområdet til regelen komme klarere fram enn det som
følgjer av omgrepet "lignende eiendom".
Kravet til reinvesteringsobjekt må vere
utforma slik at det er i tråd med kontinuitetssynspunktet
som ligg til grunn for regelen. Dagens vilkår om at det
må vere reinvestert i eit objekt av same art er eit utslag av
dette kontinuitetssynspunktet. I tilfelle der skattytaren kjøper
eit objekt som har ein annan funksjon for eigaren enn det realiserte
objektet, er kontinuitetssynspunktet ikkje ivareteke. Det er til
dømes ikkje grunn til å gi vilkårsbunde
skattefritak dersom det realiserte objektet er ei næringstomt
og det blir reinvestert i ei bustadtomt. Dersom skattytaren reinvesterer
i eit objekt med eit anna funksjonsområde enn det realiserte
objektet hadde, er det ikkje tale om å gjenopprette situasjonen
frå før realisasjonen. Ei slik utviding vil vere
vanskeleg å foreine med grunnprinsippa i skattereforma,
mellom anna omsynet til eit breitt skattegrunnlag og skattemessig
likebehandling av ulike investeringar. Ei utviding av regelen om
vilkårsbunde skattefritak bør derfor ikkje gå ut
over det som samsvarar med kontinuitetssynspunktet."
. 3. Særlig om landbrukseiendom
Det
følger av odelslova § 49, jf. § 66 at
en ved verdsettelsen i forbindelse med overføring av landbrukseiendom
skal ta hensyn til at denne tjener landbruksformål. Videre
er det i odelslova § 56 inntatt regler om åsetestakst.
Slik takst skal være rimelig etter forholdene, og fastsettes
med tanke på at erververen kan makte å bli sittende
med eiendommen. Åsetestaksten må ikke settes høyere
enn odelstaksten. Dette kan medføre at inngangsverdien
på landbrukseiendom kan være satt lavt, og at
dette vil influere på festetomter som ligger under slike
landbrukseiendommer, jf. omtalen av skatteloven § 9-7 ovenfor
under pkt. 2
Gevinst ved realisasjon av alminnelig
gårdsbruk eller skogbruk er etter skatteloven § 9-3
sjette ledd fritatt for skatteplikt dersom eieren har eid eiendommen
i minst ti år når realisasjonen finner sted eller
avtales. Gjenstår det ved realisasjonen mindre enn fem år
av fristen fritas en femtedel av gevinsten for skattlegging for
hvert år eieren har eid eiendommen mer enn fem år.
Grunnareal som inngår i gårdsbruket, men som ikke
har vært benyttet til jord- og/eller skogbruksvirksomhet,
kan falle utenfor skattefritaket uavhengig av om det realiseres
isolert eller under ett med gårdsbruket. Tomtegrunn som
overdras separat (til huseieren) fra et gårdsbruk, vil
generelt falle utenfor skattefritaket etter ti års eiertid."
Svar:
Departementets vurderinger fremgår av proposisjonen
punkt 5.7. Dette gjelder etablerte unntak som videreføres,
se gjeldende lov § 34 annet ledd. Av punkt 5.7.2 fremgår
den fullstendige begrunnelsen for dette, også med henvisning
til begrunnelsen for samme konkrete unntak i Ot.prp. nr. 28 (1995-96) side
34. I proposisjonen punkt 5.7.2 er det bl.a. vist til at man ikke
har registrert at man for festeforhold i allmenningene har fått
den samme konfliktorienterte utviklingen som har gjort seg gjeldende
for mange andre typer festeforhold. Henvisningen til Ot.prp. nr.
28 (1995-96) side 34 tar særlig sikte på uttalelsene
der om at bruksforholdene og det uheldige ved oppstykking taler
mot en innløsningsrett uten forbehold på allmenningene.
Det kan også nevnes at de problemstillinger som er nevnt
under punkt 5.8 i Ot.prp. nr. 41 (2003-2004) om punktfeste har en
særlig aktualitet i allmenningene. Det gjelder bl.a. spørsmål
om hvilken betydning innløsning skal få for grunneierens
tidligere råderett - det være seg til beite-,
hugst- og veibruk eller annen særskilt bruk av grunnen.
Spørsmålene kan gi opphav til konflikt om grunneieres
særskilte bruk faller bort ved innløsning, eller
om rettsgrunnlaget for bruken blir stående etter innløsning
som (tinglyste) servitutter på tomten. I gjeldende tomtefestelov § 36 femte
ledd er det hjemmel for Kongen til å gi forskrift bl.a.
om hva som skal følge med ved innløsning og på hvilken
måte innløsningsrett kan gjøres gjeldende ved
punktfeste. Forskriftshjemmelen er foreslått videreført
i Ot.prp. nr. 41 (2003-2004), se lovutkastet § 37 tredje
ledd. Under punkt 5.8 i proposisjonen viser Justisdepartementet
til at det ikke er vesentlig behov for å endre reglene
om innløsning av punktfeste så lenge unntakene
for feste knyttet til landbruksdrift og allmenningsgrunn videreføres.
Dersom Stortingets flertall går inn for innløsningsrett
i allmenningene, vil spørsmålene som er nevnt
i proposisjonen punkt 5.8 imidlertid få større
aktualitet.
Hvorvidt et slikt unntak skal videreføres, holdt opp
mot de hensyn til festerne som taler for innløsningsrett,
blir til sist en skjønnsmessig avveining, der det avgjørende
må være hvilke hensyn man vekter tyngst. Høringsinstansenes
syn er gjengitt i punkt 5.7.1 og det fremgår av punkt 5.7.2
at departementet bl.a. har vektlagt høringsuttalelser i
sin avveining her.
Svar:
Departementets vurderinger fremgår av proposisjonen
punkt 5.5. Også her er det spørsmål om
og eventuelt hvordan et etablert unntak, som etter gjeldende regler
bare gjelder for fritidsfeste, skal videreføres, se gjeldende
lov § 33 første ledd tredje punktum flg. Videreføringen
etter proposisjonen skjer for tilfeller som i dag omfattes av innløsningsretten
(festeavtaler inngått etter 1975 og før 2002),
samt for tilfeller der innløsningsretten mer generelt etableres (festeavtaler
inngått før 1976 og etter 2001) ved lovforslaget.
Sist i proposisjonen punkt 5.5.2 er følgende sagt: "Dersom
lovforslaget blir vedtatt, vil det bli foretatt tekniske justeringer
i forskrift 8. juni 2001 nr. 570 § 4 for å videreføre
gjeldende rett på dette punktet. Dersom det senere skulle
bli aktuelt å vurdere innholdsmessige endringer i forskriften,
vil dette bli sendt på høring som egen sak." Unntaksregelen
vil dermed som utgangspunkt forhindre innløsningsrett i samme
omfang som etter gjeldende rett, jf nevnte forskrift § 4.
Samtidig innebærer lovforslaget en mer fleksibel forskriftshjemmel.
Justisdepartementet viser i proposisjonen punkt 5.5 til at fleksibilitet
er viktig for å utforme og tilpasse regelverket til utviklingen,
slik at det blir enkelt og praktikabelt og ikke unødig
skaper rettstvister om innløsning av festetomt.
Svar:
Det er her tale om en videreføring av et etablert unntak,
som bare gjelder for fritidsfeste. Departementet går ikke
inn for å utvide unntaket til å gjelde for boligfeste.
Generelt er siktemålet med proposisjonen å styrke
festerens innløsningsrett. Feste knyttet til landbruksdrift
er i hovedsak fritidsfeste, så hensynet til å beskytte
landbrukets driftsgrunnlag gjør seg i praksis sterkest
gjeldende på dette området. Samtidig kan man se
det slik at de sosialt pregede hensyn til festeren kan veie tyngre
når det gjelder boligfeste enn fritidsfeste. Stortingets
rettspolitiske vurderinger i 1996 tilla dette skillet vesentlig
betydning. Også her er vurderingene av en utpreget politisk
natur, og meningene om dette vil naturligvis kunne være
ulike.
Svar:
Dette skillet eksisterer allerede i loven, og det må antas
at det normalt ikke er vanskelig å trekke dette skillet.
Imidlertid vil det iblant foreligge tilfeller som kan være
vanskelige å vurdere. I eldre avtaler fremgår
festeformålet ikke nødvendigvis uttrykkelig, samtidig
som hustypen ikke nødvendigvis fremgår av offentlige
arkiv. Det må da skje en mer konkret bevisvurdering som
i noen tilfeller kan være vanskelig å foreta mange år
i ettertid. Det kan heller ikke utelukkes at omstendigheter i festeavtalenes
løpetid kan få avgjørende betydning i
noen tilfeller, som hvis spørsmålet om bortfesteren
har godkjent overgang fra bruk som hytte, til bruk som bolig, kommer
opp. Generelt kan man dermed si at det foreligger et ønske om
regler som i minst mulig grad åpner for tvister av denne
type. Jo mer tomtefesteloven opererer med et skille mellom boligfeste
og fritidsfeste, og jo større økonomisk og varig
betydning dette skulle få, jo flere tvister knyttet til
dette kan man få. På den annen side vil skillet
i de fleste tilfeller ikke gi grunn til tvil.
Svar:
Dette må som et utgangspunkt avhenge av hva som er eller
anses avtalt mellom de to partene. Dersom formålet med
festet ikke er å ha en permanent bolig, men et hus der
festeren oppholder seg deler av året i rekreasjonsøyemed,
er det tale om fritidsfeste. For øvrig vil det ha betydning
hva tomten er lagt ut til i arealplaner etter plan- og bygningsloven
og under hvilke forutsetninger det er gitt byggetillatelse, særlig
hvis festeavtalen er taus. Det må bl.a. legges til grunn
at faktisk bruk som bolig i strid med festeavtalen og i strid med
kommunale bestemmelser om bruken av huset, ikke fratar festeforholdet
dets rettslige kategorisering som fritidsfeste i den utstrekning
dette vil gå på bekostning av bortfesterens rettigheter
etter festeavtalen og tomtefesteloven. Se for øvrig foregående
punkt om spørsmål som i enkelte tilfeller kan oppstå når
skillet skal trekkes i praksis, f. eks. knyttet til eventuell etterfølgende
godkjenning fra bortfesteren.
Svar:
Som sagt foran med referat fra proposisjonen punkt 5.5.2 tar
departementet sikte på å videreføre gjeldende
forskrift med bare de nødvendige tekniske endringer som
lovendringen nødvendiggjør. Gjeldende forskrift § 4
siste ledd innebærer at unntaket gjelder "når
festeinntektene til saman utgjer ein tidel eller meir av totalinnkoma
ved drift av eigedomen som jord-, skog - eller hagebruk". Dette
(1/10) bør anses som den nedre grense for hva
som kan anses som "ein monaleg del" etter lovforslaget. Eventuelle senere
forskriftsendringer vil altså kunne innskrenke unntaket
fra innløsningsretten ved å sette krav til at festeinntektene
utgjør mer enn 1/10. På den annen side
må det legges til grunn at "ein monaleg del" ikke gir rom
for å utvide unntaket fra innløsningsretten ved å gå den
motsatte veien.
i. Jorden er forpaktet bort.
ii. Hvor næringsvirksomheten på gården
i det vesentligste består i eiendomsforvaltning.
iii. Hvor eierne har sivile jobber, driver kornproduksjon
som bierverv samt festeleie.
Svar:
Etter gjeldende forskrift, som det tas sikte på å videreføre
med tekniske endringer slik som nevnt foran, løses disse
avgrensningene av en konkret vurdering etter § 4 første
ledd. Hva som er "landbrukseigedom" etter lovutkastet, og som således
setter avgrensingen for Kongens forskriftskompetanse, må vurderes
ut fra naturlig språkbruk, bestemmelsens formål og
i noen grad i sammenheng med landbrukslovgivningen til enhver tid.
I forhold til gjeldende forskrift som det tas sikte på å videreføre,
kan dette bemerkes:
Til (i): Hvis jorden er forpaktet,
gjelder unntaket fra innløsningsrett bare hvis det må regnes
med at eiendommen kan komme i drift som selvstendig enhet innen
mindre enn fem år fra jorden ble leid bort, jf. § 4
første ledd bokstav c. Er fem år med forpakting
gått og jorden fortsatt er under forpakting når
festeren krever innløsning, har han klart nok innløsningsrett.
Til (ii): Eiendommen må ikke
være mindre enn at det "den kastar av seg som jord-, skog-
eller hagebruk, gjev eit tilskot å rekne med for levekåra
til eigaren (brukaren) med huslyd", jf. § 4 bokstav b.
Noe diskutabelt kan det nok være hvilke eksakte grenser dette
setter, uten at problemstillingen nå er ny i forhold til
eldre rett. I lys av lovens ordlyd etter proposisjonen, "landbrukseigedom",
taler mye for at et for lite element av egentlig jord-, skog- eller
hagebruk etter en konkret vurdering må ekskludere bortfesterens
rett til å avvise innløsningskrav.
Til (iii): At bortfesteren har sivil
jobb, får ikke betydning til dennes ugunst. At gårdbrukere
har sivil jobb ved siden av, er vanlig og til dels nødvendig
eller ønskelig økonomisk sett. Ellers vises det
til svaret til (ii).
Svar:
Dette beror på en konkret rettspolitisk vurdering. Situasjonen
blir mest økonomisk forutsigbar for bortfesteren hvis festeren
ikke står helt fritt til å velge innløsningstidspunkt.
Hensynet til festeren er meget godt varetatt når denne
har en mulighet til å kreve innløsning hvert tiende år.
Svar:
Basert på en vurdering av ulike mulige alternativer
og høringen har departementet foreslått en regel som
i de fleste tilfeller skal kunne praktiseres uten bistand fra advokat
og vareta de hensyn som forslaget er begrunnet med. En standardisert
erstatningsregel, slik som foreslått, vil i noen tilfeller
naturligvis - sammenlignet med gjeldende regler - gi en del større og
en del mindre innløsningssummer, og bare sjelden vil man
havne på eksakt det samme kronebeløpet som etter
gjeldende regler. Utslagene vil gå i begge retninger, og
til dels være basert på hva partene har avtalt
og hva de ut fra en vurdering av den konkrete eiendommen har ansett
som en riktig festeavgift da festeavtalen ble inngått.
Utslagene vil også komme fordi gjeldende regler gir flere
ulike alternative regelsett for innløsningssum, se gjeldende
lov § 36 første til tredje ledd, mens lovforslaget
etablerer en felles beregningsregel. I proposisjonen side 52, siste
avsnitt under punkt 6.5, uttaler departementet følgende:
"Etter departementets vurdering er det uunngåelig at regelverket
i enkelte konkrete tilfeller kan slå ulikt ut i lys av
en ren rimelighetsvurdering, dersom det skal legges til rette for
en ordning som ikke er konfliktskapende og som ivaretar visse grunnleggende
boligsosiale hensyn." Spesielt i forhold til festersiden vil departementet
bemerke at lovforslaget gjennomgående vil gi innløsningssummer
som det er økonomisk mulig å bære, sett
i forhold til den økonomiske vekten av den alternative
fortsatte festeavgiften i det konkrete avtaleforholdet. Ved lånefinansiering
for å finansiere innløsningssummen øker
ikke de årlige utgiftene mye, og blir til slutt borte,
jf. proposisjonens side 50. Karakteristikken "urimelig høy
innløsningssum" blir i lys av dette generelt lite treffende.
Svar:
Dette er ikke en ny problemstilling som oppstår som
følge av lovforslaget nå, idet utformingen av lovteksten
på dette punktet bygger på formuleringen i den
tidligere lov 30. mai 1975 nr. 20 om tomtefeste § 10 første
ledd, som også er videreført i lov 20. desember
1996 nr. 106 om tomtefeste §§ 32 og 33. Spørsmålet
er etter det Justisdepartementet har kunnet se, ikke behandlet i
lovforarbeidene eller i høyesterettsavgjørelser.
Det som er sagt i proposisjonen s. 67 vil være regelen
ved et rent altså normalt gjennomført personskifte
i festeforholdet. Spørsmålet som er reist av Justiskomiteen,
kommer bare opp hvis det kan hevdes å foreligge noe annet
og mer enn et normalt gjennomført personskifte i festeforholdet.
Generelt antas følgende: Hvis det for en tomt som allerede
er festet bort, skjer avtalerettslig relevante disposisjoner mellom
bortfesteren og huseieren - noe annet og mer enn et personskifte
på festersiden - etableres et nytt utgangspunkt for festetiden
etter lovutkastet i proposisjonen § 32 første
ledd, dersom forholdene tilsier at avtalen må bedømmes
slik at reglene for "nye" festeavtaler etter lovens § 2
gjelder for det konkrete avtaleforholdet.
Dersom det ved en overføring av eiendomsretten til huset
er skrevet en helt ny avtale med nye festevilkår mellom
bortfesteren og den nye huseieren, på gjensidig frivillig
grunnlag, kan trolig resultatet etter en konkret vurdering bli at
festeavtalen anses som "ny". Hvordan avtaleforholdet formaliseres,
har imidlertid ikke i seg selv videre rettslig betydning. Festeforholdet
blir således ikke "nytt" bare ved at partene velger å formalisere
det eldre festeforholdet i et nytt dokument (ny festekontrakt).
Avtalen anses heller ikke som "ny" når den er forlenget
etter lovforslaget § 33.
Svar:
Departementets vurderinger framgår av proposisjonen
punkt 5.7.2. Her uttales bl.a.: "Når det gjelder innløsning
av festetomt som hører til statens umatrikulerte grunn
i Finnmark, vil dette avhenge av utfallet av Stortingets behandling
av Ot.prp. nr. 53 (2002-2003)."
Etter § 34 første ledd første punktum
i lovforslaget i proposisjonen gjelder retten til innløsning
(for bolig- og fritidsfeste) bare så langt denne kan forenes med
bortfesterens rettsgrunnlag etter lov eller avtale. Forslaget er
en videreføring av gjeldende tomtefestelov § 34
første ledd første punktum (selv om denne, antakelig
pga. en inkurie ved komitébehandlingen, bare viser til § 32,
som gjelder boligfeste). Bestemmelsen innebærer at lov
12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke går
foran den generelle innløsningsretten etter tomtefesteloven,
se proposisjonen punkt 5.2. Innløsningsretten er i dag nærmere
regulert i en forskrift gitt ved kgl. res. 15. juli 1966 med hjemmel
i lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke. Det følger
bl.a. av forskriften § 4 at hyttetomter skal
festes bort, og bare i unntakstilfeller selges, se også Ot.prp.
nr. 53 (2002-2003) punkt 3.2.3.
Tilsvarende begrensning i innløsningsretten er ikke
foreslått videreført i forslaget til Finnmarksloven
i Ot.prp. nr. 53 (2002-2003). Blir loven vedtatt i samsvar med Regjeringens
forslag, vil det derfor ikke være unntak fra retten til
innløsning i Finnmark. Spørsmålet om
innløsningsrett i Finnmark bør ses i sammenheng
med det øvrige regelverket for forvaltning av grunn og
naturressurser og bør derfor etter min mening behandles
i sammenheng med Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) og ikke i forbindelse
med Ot.prp. nr. 41 (2003-2004).
Svar:
På statens umatrikulerte grunn i Finnmark var det i
2003 registrert 3 970 festetomter til boligformål og 5
342 festetomter til fritidsformål.
Til statsallmenningene ligger det i dag 6 524 festekontrakter
til bolig- og fritidsformål. Justisdepartementet har ikke
nærmere spesifiserte tall for hvor stor andelen fritidsfeste
er, men det er grunn til å tro at størstedelen
av disse festekontraktene gjelder fritidsfeste.
Bygdeallmenningene (40 tilsammen) har 8 169 festekontrakter til
fritidsformål og 219 festekontrakter til boligformål,
se vedlegg 2 til Ot.prp. nr. 41 (2003-2004). I stats- og bygdeallmenninger
er både bolig- og fritidsfestene unntatt fra innløsningsretten etter
gjeldende rett og etter lovforslaget.