Straffelovens alminnelige del kommer som utgangspunkt til anvendelse
også på handlinger som er straffbelagt gjennom
spesiallovgivningen. Straffelovkommisjonen foreslår ikke
endringer i det generelle virkeområdet for straffelovens
alminnelige del.
Departementet slutter seg til den lovteknikk som er foreslått.
Etter departementets oppfatning er det uheldig om forvaltningen
gis en generell adgang til å fravike det alminnelig forsettskrav
som etter den nye lov også skal gjelde for spesiallovgivningen.
Avvikende regulering i forskrift bør ha materiell hjemmel i
lov. Det må derfor fremgå eller følge
av en naturlig tolking av hjemmelsloven at den både gir
adgang til å gi bestemmelser av strafferettslig karakter
og til å fravike bestemmelser i straffelovens alminnelige
del. Departementet har endret teksten i § 1 slik
at dette klarere fremgår.
Komiteen viser til proposisjonen og
har ingen ytterligere merknader.
Gjeldende straffelov § 1 annet ledd regulerer
forholdet til folkeretten: Straffelovgivningen gjelder med de begrensningene
som følger av overenskomster med fremmede stater eller
av folkeretten for øvrig.
Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse med samme
innhold som gjeldende § 1 annet ledd. Virkningen
av forslaget er at det på strafferettens område
er gjennomført en begrenset "sektormonisme" mellom norsk
strafferett og all folkerett. Bestemmelsen omfatter altså mer
enn den inkorporeringen som følger av menneskerettsloven.
Som i dag gjelder forslaget bare bestemmelser som er til den siktedes
fordel.
Departementet mener fortsatt at folkerettslige bestemmelser som
innbærer praktiske begrensninger i norsk straffekompetanse,
bør innarbeides ved egne bestemmelser. Men det er behov
for en sikkerhetsventil. På denne bakgrunn finner departementet
det ubetenkelig å gå inn for at bestemmelsen videreføres som
foreslått av Straffelovkommisjonen. Departementet er enig
i at bestemmelsen skilles ut i en egen paragraf.
Komiteen vil understreke at folkerettslige
bestemmelser som begrenser rekkevidden av norsk straffelovgivning,
enten disse følger av konvensjoner som Norge er bundet
av eller av folkerettslig sedvane, skal innarbeides ved egne bestemmelser. Komiteen mener
likevel det fortsatt er behov for en sikkerhetsventil som løser
motstridsspørsmål utenfor menneskerettslovens
område, og slutter seg til departementets forslag om å videreføre
dagens bestemmelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader om Norges folkerettslige
forpliktelser under kap. 4.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
forbeholde seg muligheten til å si opp eller reservere
seg mot folkerettslige bestemmelser hvor dette går mot
det Stortinget ønsker. Disse medlemmer mener
det skal meget til før man kan akseptere at folkerettslig
sedvane skulle gå foran norsk lov. Disse medlemmer mener
dog man må respektere de grunnleggende menneskerettigheter.
For "strafferettslige bestemmelser" er hovedregelen og utgangspunktet
at handlingstidens lov skal anvendes. Nye "strafferettslige bestemmelser"
som trer i kraft mellom handlingstidspunktet og avgjørelsen,
skal legges til grunn hvis det leder til et gunstigere resultat
for den siktede. Er strafferettslige bestemmelser blitt endret i
skjerpende retning i en periode hvor et fortsatt straffbart forhold
har pågått, er det i rettspraksis lagt til grunn
at de skjerpende regler kommer til anvendelse på den
del av forholdet som har funnet sted etter at de strengere regler
trådte i kraft. For prosessuelle bestemmelser, bestemmelser om
fullbyrdelsen og domstolskapt rett legges rettstilstanden ved avgjørelsen
til grunn.
Straffelovkommisjonens forslag bygger på hovedprinsippene
i gjeldende lov § 3. Når det gjelder enkelthetene,
foreslår kommisjonen likevel betydelige endringer. Hovedregelen
i Straffelovkommisjonens forslag er at straffelovgivningen på handlingstidspunktet
skal anvendes. Lovgivningen på tidspunktet for avgjørelsen
skal likevel anvendes når det fører til et mildere
resultat for den siktede, og lovendringen skyldes et endret syn
på hvilke handlinger som bør straffes eller på bruken
av strafferettslige reaksjoner.
Begrepet "strafferetslige Bestemmelser" i § 3 første
ledd er i rettspraksis tolket slik at Anvendelse av handlingstidens
lov selv om den er strengere, er først og fremst aktuelt
for handlingsnormer som er foranlediget av en særskilt
situasjon og som derfor gjerne har et tidsbegrenset preg.
Departementet slutter seg - i innhold og begrunnelse - til Straffelovkommisjonens
forslag til regler om straffelovgivningens virkeområde
i tid. I forhold til gjeldende straffelov § 3
vil forslaget først og fremst innebære endringer
på to punkter: Avgjørelsen av når en
siktet skal nyte godt av at en ny og mildere straffelovgivning har
trådt i kraft etter handlingstidspunktet, skal bero på om
"lovendringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger
som bør straffes, eller et endret syn på bruken
av strafferettslige reaksjoner". Departementet er enig i at dette
gir en rimeligere og mer rettferdig avgrensning enn etter gjeldende
rett.
Etter gjeldende rett nyter den siktede ikke godt av lovendringer
som trer i kraft etter avgjørelsen i første instans,
med mindre det er anvendt rettsmidlet fullstendig anke. Både
i delutredning V og VII foreslår Straffelovkommisjonen
enstemmig at ny og mildere strafferettslig lovgivning skal komme
til anvendelse også når den trer i kraft i rettsmiddelomgangen.
Departementet finner det naturlig og rimelig at grensen trekkes
ved den avgjørelse som rettskraftig avgjør den
side av saken som påvirkes av lovendringen.
Det er enighet i kommisjonen om at ny mildere straffelovgivning
ikke skal ha innvirkning på adgangen til å få gjenopptakelse,
mens det både i delutredning V og VII er dissens om ny
og mildere lov skal komme til anvendelse ved ny avgjørelse
etter at gjenopptakelse er besluttet på annet grunnlag.
Flertallet i delutredning VII går inn for at en ny og mildere
straffelov ikke skal komme til anvendelse ved en slik avgjørelse,
og departementet er enig i dette. Det avgjørende for departementet
har vært likhetsbetraktningene. I samsvar med det foranstående
foreslår departementet at det i ny straffelov § 3
siste ledd inntas en bestemmelse som gjør unntak fra bestemmelsen
om anvendelse av mildere lovgivning for saker som er gjenopptatt.
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å lovfeste
den løsning som er lagt til grunn i avgjørelsen
i Rt. 1987 side 1049 i de tilfeller hvor lovgivningen endres i skjerpende
retning mens et fortsatt straffbart forhold pågår.
I disse tilfeller skal handlingstidspunktets lov anvendes på de
deler av forholdet som faller på hver side av ikrafttredelsestidspunktet.
Foreldelsesfrister - både for å reise påtale
og for å fullbyrde ilagt straff - er bestemmelser av en
slik art at de i utgangspunktet ville blitt omfattet av første ledd.
I likhet med Straffelovkommisjonen foreslår imidlertid
departementet å videreføre ordningen i gjeldende
straffelov, slik at nye og kortere frister ikke skal komme til anvendelse
henholdsvis når den mistenkte er blitt siktet eller fullbyrdingen
av reaksjonen er påbegynt. Heller ikke endring i påtalereglene
slik at påtalen ikke lenger er ubetinget offentlig, kommer etter
tredje ledd til anvendelse etter at den mistenkte har oppnådd
status som siktet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg at departementet foreslår
en videreføring av dagens hovedregel om at straffelovgivningen
på handlingstidspunket skal anvendes hvis det leder til
et gunstigere resultat for siktede, og har ingen merknader til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man bør følge prinsippet om at det er lovgivningen
på tidspunktet for den kriminelle handlingen som skal legges
til grunn ved straffeutmåling helt ut. Disse medlemmer er derfor
ikke enig med flertallet i at man skal legge til grunn den straffeutmålingen
som leder til et gunstigere resultat for siktede.
Straffeloven § 12 har regler om straffelovgivningens
stedlige virkeområde. Uomtvistet er det at en stats straffelovgivning
kan anvendes på handlinger forøvet på det
territorium som er undergitt statens suverenitet (territorialprinsippet).
Straffelovgivningen kan gis anvendelse utenfor territoriet når
handlingen er begått av personer som er statsborgere av
eller bosatt i landet (nasjonalitetsprinsippet). Folkerettslig er det
også akseptert at et land forfølger straffbare
handlinger begått i utlandet av utlending når
handlingen er rettet mot landets vitale interesser, som statens
sikkerhet og selvstendighet (det kvalifiserte realprinsipp).
Hensynet til andre lands suverenitet tilsier at det bør
vises tilbakeholdenhet med å strafforfølge i Norge
handlinger som har funnet sted på andre lands territorium.
På den annen side er det viktig at norsk straffelovgivning
har et slikt virkeområde, slik at opphold i Norge ikke
blir en måte å unndra seg straff på for
handlinger forøvet i utlandet.
Ved utformingen av reglene har departementet særlig
lagt vekt på følgende: Hovedreglene bør
gå frem av to bestemmelser om virkeområdet for
handlinger foretatt henholdsvis på område hvor
Norge har hel eller særskilt suverenitet og i utlandet.
Disse reglene bør suppleres av en bestemmelse
om det universelle virkeområdet basert på folkerettslige
forpliktelser til å forfølge bestemte handlinger.
Med de begrensninger som følger av folkerettslige regler,
gjelder all norsk straffelovgivning "i riket", jf. § 12
første ledd. Riket omfatter først og fremst Fastlands-Norge,
Svalbard og Jan Mayen, samt sjøområder ut til
territorialgrensen og luftterritoriet over disse områder.
Straffeloven § 12 utvider det geografiske virkeområdet
for norsk straffelovgivning til områder og installasjoner
som det ikke er naturlig å regne som en del av riket. Bestemmelsene
kan deles i to grupper: Straffelovgivningens anvendelse på virksomhet
på kontinentalsokkelen, og straffelovgivningens anvendelse
på handlinger om bord på norske sjø-
og luftfartøy som befinner seg utenfor territoriet.
Straffelovkommisjonen foreslår at bestemmelsene om straffelovgivningens
geografiske virkeområde for Norge og det norske suverenitetsområdet
fordeles på to paragrafer: Én bestemmelse om norsk
territorium og en annen om kontinentalsokkelen, økonomisk sone
og norske fartøy utenfor territoriet.
For virksomheten på norsk kontinentalsokkel foreslår
kommisjonen at norsk straffelovgivning skal gjelde:
"på innretninger på norsk kontinentalsokkel
for undersøkelse etter eller utnytting eller lagring av
undersjøiske naturforekomster, og på transportanlegg tilknyttet
disse innretningene også når de ligger utenfor
norsk kontinentalsokkel. Innretninger omfatter ikke forsynings-
og hjelpefartøyer."
Departementet slutter seg i det alt vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Slik departementet ser det, gir det imidlertid en bedre
systematikk om straffelovgivningens virkeområde angis i
tre bestemmelser som regulerer anvendelsen: På område
med norsk suverenitetsutøvelse, i utlandet og i samsvar med
et særlig folkerettslig grunnlag.
Departementet er enig i at straffelovgivningen bør gjelde
"i Norge". Av pedagogiske grunner bør det uttrykkelig fremgå at
dette også omfatter Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å myke opp det gjeldende krav om at innretninger må være
"plassert" på norsk sokkel for at norsk straffelovgivning
skal gjelde. Det avgjørende bør i utgangspunktet
være om innretningen befinner seg på sokkelen
og er beregnet for undersøkelse, utnytting mv. av undersjøiske
naturforekomster.
Lovutkastet inneholder ingen bestemmelse svarende til gjeldende
lov § 12 første ledd nr. 1 bokstav c
om sikkerhetssonen. Departementet er enig i at jurisdiksjonen for
selve sonekrenkelsen kan reguleres i petroleumsloven.
Hensynet til at straffelovens alminnelig del bør være
mest mulig fullstendig, tilsier at også den strafferettslige
jurisdiksjon i de maritime soner er regulert i loven. Departementet
er enig i Straffelovkommisjonens vurderinger om hvilke handlinger
som bør omfattes av norsk strafferettslig jurisdiksjon
innenfor det aktuelle området. Også her bør
det gjelde et dobbelt krav: Dels at handlingen har funnet sted innenfor Norges økonomiske
sone og at handlingen krenker interesser som den særlige
norske jurisdiksjon skal ivareta.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke
er behov for å endre innholdsmessig reglene om straffelovgivningens
anvendelse om bord på norske fartøyer, boreplattformer
eller lignende flyttbare innretninger.
For norske statsborgere eller personer som er bosatt i Norge,
har § 12 nr. 3 bokstav a en oppregning av en rekke
kapitler og bestemmelser i straffeloven som kommer til anvendelse
selv om handlingen er forøvet i utlandet. Som en sammenfatning
kan en si at langt de fleste av straffelovens forbrytelser som det er
praktisk å overtre i utlandet og som er av en viss alvorlighet,
kan forfølges her i riket når de er forøvet av
norske borgere eller personer bosatt i riket. De fleste forseelser
som er forøvet i utlandet, kan ikke straffes i Norge uten
at de er straffbare der de er begått.
For personer som verken er norske statsborgere eller bosatt her,
reguleres straffelovgivningens anvendelse på handlinger
foretatt i utlandet av § 12 nr. 4, som regner
opp en rekke bestemmelser i straffeloven som kan anvendes selv om
handlinger er forøvet av utlending i utlandet (universalprinsippet).
Straffelovkommisjonen har foreslått et primært krav
om dobbelt straffbarhet som vilkår for å straffe nordmenn
for handlinger begått i utlandet. Særreglene om
handlinger rettet mot den norske stat og handlinger begått
i områder hvor ingen stater har suverenitet, foreslås
opprettholdt. Kommisjonen foreslår videre å gjøre
unntak fra kravet om dobbelt straffbarhet for krigsforbrytelser,
folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Kommisjonen foreslår
også en regel om at det ved forfølgning i Norge
ikke skal kunne idømmes strengere straff enn det som maksimalt kunne
vært idømt på handlingsstedet.
For adgangen til å anvende norsk straffelovgivning på utlendingers
handlinger i utlandet, foreslår Straffelovkommisjonen at
det er krav om at handlingen i Norge har en strafferamme på fengsel
i mer enn 1 år. For handlinger foretatt av utlending i
utlandet og som er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet,
foreslås det ikke krav om dobbel straffbarhet.
Departementet foreslår en omredigering av bestemmelsene.
I departementets utkast til § 5 reguleres i første
ledd i hvilke tilfeller nordmenns handlinger i utlandet kan forfølges
etter norsk straffelovgivning. Annet ledd angir de grupper som likestilles
med nordmenn når handlingen er forøvet i utlandet.
Tredje ledd angir i hvilken grad reguleringen i første
ledd også gjelder for utlendinger i utlandet.
Departementet er enig i at kompetansen til å beslutte
påtale for handlinger som er forøvet av en utlending
i utlandet, bør flyttes fra Kongen i statsråd
til riksadvokaten.
Departementet gir også sin tilslutning til Straffelovkommisjonens
forslag om at handlinger forøvet i utlandet av en utlending,
bør være av en viss alvorlighet før de
bør forfølges i Norge. Kommisjonen foreslår
at bare handlinger med en ordinær strafferamme på mer
enn 1 år bør omfattes. Departementet er enig i
dette.
Departementet foreslår at reglene om når norsk straffelovgivning
skal gjelde for handlinger forøvet i utlandet, bygges på kravet
om dobbel straffbarhet som et generelt og grunnleggende prinsipp.
Det sentrale spørsmål blir derfor hvilke unntak
som skal gjøres fra kravet.
Et krav om dobbel straffbarhet er meningsløst når handlingen
er begått på områder hvor ingen stat
har høyhetsrett. Kommisjonen har foreslått at
handlinger forøvet på slike områder for
nordmenn skal være straffbare når de kan medføre
strengere straff enn bot, mens det for utlendinger kreves at handlingen har
en straff ut over det laveres sjikt, dvs. fengsel i mer enn 1 år.
Departementet finner kommisjonens avgrensning hensiktsmessig, og
slutter seg til forslaget.
Også Straffelovkommisjonens forslag om og begrunnelse
for å la overtredelse av bestemmelsene om krigsforbrytelser
mv. gjelde i utlandet uten krav om dobbel straffbarhet, har fått
tilslutning under høringen. Departementet er enig i dette,
men har likevel som forutsetning at det bare er aktuelt å la
unntak omfatte krigsforbrytelser mv. som utgjør universelt anerkjente
lovbrudd.
Slik departementet ser det, står en tilbake med tre lovbruddstyper
hvor det kan være aktuelt å gjøre unntak
fra kravet om dobbel straffbarhet. Det er terrorhandlinger, overtredelse
av bestemmelsene om tvangs- og barneekteskap og kjønnslemlestelse.
Etter departementets oppfatning kan en for utførelse av terrorhandlinger
basere seg på hovedregelen om dobbel straffbarhet.
Departementet foreslår imidlertid en særregel både
for barneekteskap og tvangsekteskap. Departementet foreslår
at overtredelse av bestemmelsene om barneekteskap skal være
straffbare i Norge også når de er overtrådt
av nordmenn i utlandet. Er overtredelse av reglene om barneekteskap
begått av utlending i utlandet, bør derimot det
gjeldende kravet om dobbel straffbarhet etter departementets syn
videreføres.
Tvangsekteskap vil ofte være straffbart også i
det landet det er inngått. Departementet foreslår
likevel at det tas inn i loven en særhjemmel for å strafforfølge
tvangsekteskap som er begått i utlandet av en norsk statsborger
eller annen person som er bosatt her. Dermed vil man fange opp tilfeller
hvor tvangsekteskap likevel ikke er straffbart i vedkommende land.
Departementet foreslår derimot ikke å videreføre
adgangen til å straffe for tvangsekteskap i Norge dersom
handlingen er begått av en utlending i utlandet og kravet
om dobbel straffbarhet ikke er oppfylt.
Skal lovgivningen om kjønnslemlestelse få den ønskede
effektivitet, må kjønnslemlestelse også i
en ny straffelov være straffbar iallfall når handlingen
er forøvet eller medvirket til av nordmenn i utlandet. Departementet
kan i all hovedsak slutte seg til disse synspunkter. Er handlingen
begått av en utlending i utlandet, bør kravet
om dobbel straffbarhet derimot videreføres.
På bakgrunn av høringen er departementet enig med
Straffelovkommisjonen i at det ikke bør foreslås et
særskilt unntak for kravet om dobbel straffbarhet for FN-styrker.
En vesentlig grunn til ikke å innføre en egen
regel for norsk FN-personell er at behovet kan løses gjennom
anvendelse av militær straffelov § 77.
Inntil videre går departementet inn for å opprettholde
skillet mellom nordmenn og utlendinger, slik at det stilles strengere
krav for å strafforfølge en utlending for en handling
begått i utlandet enn for å strafforfølge
en nordmann for en slik handling.
Med en slik konklusjon må det også etter den
nye straffelov avgjøres når en person med utenlandsk bakgrunn
likevel skal behandles etter reglene som skal gjelde for nordmenn.
Straffelovkommisjonen har foreslått at det avgjørende
tidspunkt for hvilket regelsett som skal anvendes, skal være
om den mistenkte er borger eller bosatt her når det treffes
endelig påtalevedtak i saken. Etter departementets syn
er dette ikke et hensiktsmessig skjæringspunkt. Departementet
mener at det avgjørende for når en handling kan
forfølges etter reglene om "nordmenn i utlandet", bør
være om den mistenkte er bosatt her eller blitt norsk statsborger
på det tidspunkt strafforfølgningen innledes.
Velger en å la statsborger- eller bosettingsforholdet
når etterforskingen iverksettes være avgjørende, bør
det samme tidspunkt etter departementets syn også være
avgjørende for når utlendinger må oppholde
seg i riket for at norsk straffelovgivning skal komme til anvendelse
på handlinger de har forøvet i utlandet. Straffelovkommisjonen
har her foreslått at tidspunktet for siktelse skal være
avgjørende.
Straffeloven inneholder ingen generell bestemmelse om straffelovgivningens
virkeområde når det foreligger en folkerettslig
plikt til å strafforfølge. Først når
den folkerettslige plikt er knyttet til handlinger som ikke fanges
opp av oppregningen i § 12, har det i gjeldende
rett vært nødvendig å gi særskilte bestemmelser.
Underutvalget foreslo en bestemmelse om at handlinger foretatt
i utlandet kunne forfølges etter norsk straffelovgivning
når "Norge ved overenskomst er folkerettslig forpliktet
til å forfølge dem".
Departementet slutter seg i utgangspunktet til Straffelovkommisjonens
forslag, og foreslår at det inntas en bestemmelse som gjør
norsk straffelovgivning anvendelig på handlinger forøvet
i utlandet når Norge er folkerettslig forpliktet til å la
straffelovgivningen gjelde for dem. Departementet finner heller ikke
grunn til å endre den foreslåtte bestemmelsen slik
at den omfatter flere tilfeller. Men departementet foreslår
at det skal være adgang til å straffe i Norge handlinger
forøvet i utlandet, uten krav om dobbel straffbarhet, når
det i overenskomst med fremmede stater eller av folkeretten for øvrig
foreligger en rett til å forfølge handlingen.
Komiteen slutter seg i utgangspunktet
til det såkalte dobbeltstraffprinsippet. Dobbeltstraffprinsippet
innebærer at norsk straffelovgivning som hovedregel kun
skal gjelde for handlinger forøvet i utlandet når
disse også er forbudt etter gjerningsstedets rett.
Komiteen mener imidlertid gode grunner taler for
særregler for tvangsekteskap. Mange tvangsekteskap blir
gjennomført i utlandet og det vil fremdeles være
tilfeller hvor tvangsekteskap ikke er straffbart i vedkommende land.
Prevensjonshensyn og hensynet til at dette forbudet får
den ønskede effekt, taler for en særlig hjemmel
for å strafforfølge tvangsekteskap som er begått
i utlandet av en norsk statsborger eller en annen person som er
bosatt i Norge. Tilsvarende vurderinger gjør seg gjeldende
for overtredelse av bestemmelsene om kjønnslemlestelse. Komiteen mener
dessuten det er nødvendig å gjøre unntak
fra det såkalte dobbeltstraffprinsippet for terrorhandlinger.
Komiteen er kjent med at ikke alle land har et godt
strafferettslig regelverk vedrørende seksuelle overgrep
mot barn. Seksuelle overgrep mot barn er etter komiteens oppfatning
en særlig alvorlig form for kriminalitet som det bør
være adgang til å forfølge uavhengig
av kravet om dobbel straffbarhet. Komiteen viser
i den forbindelse til at forslag til ny straffelov § 6,
uavhengig av kravet om dobbel straffbarhet, gir adgang til å forfølge
"handlinger som Norge etter overenskomster med fremmede stater eller
etter folkeretten for øvrig har rett eller plikt til å strafforfølge".
Barnekonvensjonen artikkel 34 krever at:
"Partene påtar seg å beskytte barnet
mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk. For dette
formål skal partene særlig treffe alle egnede
nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak for å hindre at
noen:
a. tilskynder
eller tvinger et barn til å delta i enhver form for ulovlig
seksuell aktivitet,
b. utnytter barn ved å bruke dem til prostitusjon
eller andre ulovlige seksuelle handlinger
c. utnytter barn ved å bruke dem i pornografiske opptredener
eller i pornografisk materiale.
"
Komiteen legger til grunn at Barnekonvensjonen
artikkel 34 gir Norge både mulighet og rett til å straffeforfølge
grove seksuelle overgrep mot barn forøvet i Norge og i
utlandet, uavhengig av om overgrepet er kriminalisert på stedet
hvor overgrep fant sted.
Komiteen ber imidlertid departementet fortløpende
vurdere om det er hensiktsmessig at det gjøres et eksplisitt
unntak fra dobbeltstraffprinsippet for grove seksuelle overgrep
mot barn i ny straffelov § 5.
Komiteen mener for øvrig
at det bør gjøres unntak fra hovedregelen om dobbeltstraff
for alvorlige brudd på krigens folkerett. Det vises til
proposisjonens gjengivelse av Røde Kors´ synspunkter som begrunnelse
for dette. Komiteen foreslår på denne bakgrunn
en endring i forslag til ny straffelov § 5 første
ledd:
"Straffeloven § 5 første
ledd skal lyde:
Utenfor virkeområdet etter § 4
gjelder straffelovgivningen for handlinger foretatt
a) av en norsk statsborger,
b) av en person med bosted i Norge, eller
c) på vegne av et foretak registrert i Norge,
når handlingene:
1. er straffbare også etter loven i landet
der de er foretatt,
2. anses som krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse
mot menneskeheten,
3. anses som brudd på krigens folkerett,
4. anses som barneekteskap eller tvangsekteskap,
5. anses som kjønnslemlestelse,
6. er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet,
eller
7. er foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett
og kan straffes med fengsel."