Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag om endringer
i lov om svangerskapsavbrudd og i lov om sterilisering. Endringene
foreslås for å sikre at norsk lovgivning er i
overensstemmelse med de krav som Europarådets biomedisinkonvensjon
stiller når det gjelder adgangen til å foreta
inngrep overfor personer som ikke er i stand til å samtykke.
De foreslåtte endringene presiserer når det etter
nevnte lover skal være adgang til å tillate inngrep
overfor personer som ikke er i stand til selv å samtykke,
fordi de er så alvorlig sinnslidende eller psykisk syke
at de ikke har evne til å forstå betydningen av
inngrepet.
Biomedisinkonvensjonen trådte i kraft 1. desember
1999, og den er det første bindende europeiske instrumentet
som ivaretar enkeltmenneskets rettigheter ved medisinsk forskning
og behandling. Norge undertegnet konvensjonen i 1997 og har etter undertegnelsen
vurdert norsk rett opp mot konvensjonens krav med sikte på ratifikasjon.
Lovforslaget fremmes som ledd i arbeidet med å gjøre
klart for norsk ratifikasjon av biomedisinkonvensjonen. Norge kan
først ratifisere etter at Stortinget har fått
seg forelagt saken og samtykket til ratifikasjon. Samtidig som lovforslaget
forelegges Stortinget, fremmer Regjeringen St.prp. nr. 53 (2005-2006)
om samtykke til ratifikasjon av biomedisinkonvensjonen.
Lovforslaget omhandler tilfeller der en verge kan begjære
svangerskapsavbrudd eller søke om sterilisering eller kastrering
på vegne av en person som ikke selv kan samtykke, og som
ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet.
Det opplyses at det de siste ti år har vært
mellom 6 og 19 tilfeller i året der vergen har søkt
om svangerskapsavbrudd på vegne av kvinnen, men det framgår ikke
av statistikken hvorvidt kvinnene har hatt samtykkekompetanse eller
ikke. Det har ikke blitt behandlet søknader om kastrering
på mange år.
Helse- og omsorgsdepartementet sendte i desember 2005 utkast
til lovforslag på høring med høringsfrist
i januar 2006. Det opplyses at departementet har mottatt om lag
35 høringsuttalelser.
Det blir redegjort for innholdet i biomedisinkonvensjonen.
Etter gjeldende rett er det alminnelige utgangspunkt etter lov
om svangerskapsavbrudd at begjæring om svangerskapsavbrudd
skal framsettes av kvinnen selv. Er kvinnen "alvorlig sinnslidende
eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad" kan begjæring
om svangerskapsavbrudd framsettes av vergen. Dersom kvinnen er uten
verge, skal tingretten på begjæring fra hennes
lege eller en abortnemnd oppnevne hjelpeverge til å utføre
vergens oppgaver etter loven. Kvinnens samtykke skal innhentes "såfremt det
kan antas at hun har evne til å forstå betydningen av
inngrepet". I de tilfeller der det må antas at kvinnen
ikke har evne til å forstå betydningen av inngrepet,
kan svangerskapsavbrudd kun foretas med samtykke av fylkesmannen.
Dersom inngrepet ikke kan skje innen utgangen av tolvte svangerskapsuke,
kreves fylkesmannens samtykke før nemndbehandling.
Den alminnelige hovedregel ifølge biomedisinkonvensjonen
artikkel 5 er at et inngrep på helseområdet kun
kan foretas etter at den berørte personen har gitt et fritt
og informert samtykke. Etter artikkel 6 kan et inngrep foretas overfor
en person som ikke er i stand til å samtykke, der et slikt
inngrep "er til direkte fordel for ham eller henne". Etter konvensjonen
artikkel 26 kan det imidlertid foretas inngrep overfor personer
som ikke har samtykkekompetanse, også i tilfeller der det
ikke er til fordel for den det gjelder, forutsatt at inngrepet har
grunnlag i "lov" og er "nødvendig i et demokratisk samfunn"
av hensyn til den offentlige sikkerhet, til forebygging av kriminalitet, til
vern om folkehelsen eller til vern om andres rettigheter og friheter.
Etter lov om svangerskapsavbrudd er fylkemannens kompetanse til å samtykke
i svangerskapsavbrudd i tilfeller der kvinnen mangler samtykkeevne, ikke
begrenset med hensyn til hvilke formål inngrepet kan fremme.
Det uttales all den tid loven ikke inneholder noen begrensning av
hvilke formål inngrepet kan fremme, kan det anses tvilsomt
om reglene i lov om svangerskapsavbrudd er tilstrekkelige til å sikre
oppfyllelse av biomedisinkonvensjonens krav. Videre framholdes at
eventuelle unntak fra kravet om direkte fordel må lovfestes,
og at når reglene i loven ikke angir hvilke formål
inngrepet kan fremme, kan kravet til lovfesting ikke sies å være
oppfylt.
For at reglene i lov om svangerskapsavbrudd om inngrep overfor
kvinner som ikke kan samtykke, skal tilfredsstille biomedisinkonvensjonens
krav, foreslår departementet at det trekkes opp grenser
for når fylkesmannen kan tillate at det foretas svangerskapsavbrudd
i slike tilfeller. Departementet foreslår at det i et nytt
annet ledd presiseres at fylkesmannen i saker som nevnt i § 9
bokstav c bare kan samtykke til svangerskapsavbrytelse der kvinnen
har en klar interesse av inngrepet.
Relevante hensyn i helhetsvurderingen vil være om svangerskapet,
fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til
en urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse,
og det skal tas hensyn til om hun har disposisjon for sykdom. Dersom
det foreligger stor fare for at barnet kan få alvorlig
sykdom som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger
under svangerskapet, vil dette være et relevant hensyn å ta
i betraktning. Det skal videre legges vekt på om hun ble
gravid under forhold som nevnt i straffeloven §§ 197-199
(incest), eller om svangerskapet er et resultat av omstendigheter
som omtalt i straffeloven §§ 192-196
og § 199 (seksuelt misbruk mv.)
Det foreslås at det inntas et krav om at det ved vurderingen
av om inngrepet er i kvinnens interesse skal legges vesentlig vekt
på hvordan hennes verge bedømmer situasjonen.
Det er det klare utgangspunkt i lov om sterilisering at det er
vedkommende selv som skal begjære eller søke om
sterilisering. Etter § 4 tredje ledd gis imidlertid
vergen kompetanse til å framsette søknad om sterilisering
på vegne av en person som har en så alvorlig sinnslidelse
eller psykisk utviklingshemming eller svekkelse at vedkommende ikke
har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet. Avgjørelsen
om hvorvidt det foreligger samtykkekompetanse, fattes etter de alminnelige
regler i pasientrettighetsloven § 4-3. Slik søknad
avgjøres av steriliseringsnemnda. Det er oppstilt spesielle
vilkår for når nemnda kan gi tillatelse til sterilisering
i tilfeller der vedkommende ikke har evne til selv å ta
standpunkt på grunn av sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming
eller svekkelse.
Det vises til biomedisinkonvensjonens regler i artikkel 6 og
26 som setter vilkår for når man kan gjennomføre
inngrep på helseområdet overfor personer som ikke
kan samtykke.
Lov om sterilisering åpner for sterilisering av personer
som ikke kan samtykke begrunnet i hensynet til den det gjelder,
eller begrunnet ut fra hensynet til det mulige avkom etter en vurdering
av at det er best at svangerskap unngås. Når det
gjelder de sistnevnte tilfeller – der sterilisering begrunnes
ut fra hensynet til det potensielle avkom – oppstiller
biomedisinkonvensjonen et krav om at dette kun kan tillates der
det er "nødvendig i et demokratisk samfunn". Det framholdes
at for at dette kravet skal være oppfylt, må de
relevante hensyn som begrunner inngrepet (unngå uønskede
graviditeter), stå i rimelig forhold til inngrepets konsekvens
(tapt forplantningsevne), dvs. at behovet for sterilisering må veie
tyngre enn mothensynene.
Det vises til at det i Norge finnes mindre inngripende måter å hindre
uønsket graviditet på enn sterilisering, og at
det foreligger muligheter for å ivareta et barns omsorgsbehov
selv om foreldrene er alvorlig syke. Det reises spørsmål
om det kan betegnes som "nødvendig i et demokratisk samfunn" å foreta
et irreversibelt inngrep med alvorlige konsekvenser overfor personer
som ikke selv forstår betydningen av dette. Departementet
ser imidlertid at også alternativene til sterilisering
vil kunne være problematiske.
Etter departementets syn kan det ikke sies på generell
basis at behovet for et steriliseringsinngrep begrunnet i hensynet
til et mulig avkom aldri vil veie tyngst, men at det på den
andre side heller ikke er slik at behovet for inngrepet alltid vil
veie tyngre enn mothensynene. Departementet mener at det må vurderes
individuelt i hvert enkelt tilfelle om det er sterilisering eller
bruk av andre metoder for å hindre uønskede svangerskap
som er mest inngripende for personen det gjelder. Departementet
antar at vergen og den aktuelle steriliseringsnemnd, og Steriliseringsrådet
ved en eventuell klage, står nærmest til å kunne
avgjøre dette.
Ved at kravet om å foreta en helhetsvurdering fastsettes
i loven, ivaretas etter departementets mening biomedisinkonvensjonens
krav om at inngrepet må stå i rimelig forhold
til konsekvensene. For at reglene i lov om sterilisering
om inngrep overfor personer som ikke kan samtykke skal tilfredsstille
biomedisinkonvensjonens krav, foreslår departementet at det
i lovteksten presiseres at inngrepet kun kan utføres der
det framstår som det beste alternativ for å forebygge
svangerskap for den det gjelder.
Lov om sterilisering § 8, jf. § 9, åpner
for at det kan fattes vedtak om kastrering i tilfeller der personen
selv ikke kan samtykke hvis vedkommende må formodes å ville
begå sedelighetsforbrytelser. Dette tillates i kriminalitetsforebyggende øyemed
og er ikke begrunnet i hensynet til personen selv. Loven åpner
derfor etter sin ordlyd for at inngrep tillates også der
det ikke er til fordel for den det gjelder. Det uttales at kravet
i biomedisinkonvensjonen artikkel 6 om at inngrep overfor personer
som ikke kan samtykke, må være til direkte fordel
for den det gjelder, ikke er oppfylt i lov om sterilisering § 8,
jf. § 9.
Det er departementets oppfatning at lov om sterilisering § 8,
jf. 9, tilfredsstiller kravet i biomedisinkonvensjonen artikkel
26 om at unntak må være fastsatt i lov. Det vises
også til at bestemmelsens formål er å beskytte
andre mot seksuelle overgrep, og at hensynet til andres rettigheter
og friheter er et legitimt formål for unntak etter konvensjonen.
Etter departementets syn er det imidlertid usikkert om § 9
kan sies å tilfredsstille kravet i biomedisinkonvensjonen
artikkel 26 om at inngrepet skal være "nødvendig
i et demokratisk samfunn". Det påpekes at man i dag har
et alternativ til kirurgiske inngrep gjennom medikamentell hormonbehandling som
reduserer kjønnsdriften. Departementet mener det kan stilles
spørsmål om ikke kastrering av personer som ikke
kan samtykke, i mange tilfeller vil kunne synes unødvendig
i et demokratisk samfunn idet potensielle ofre og samfunnet i sin
helhet kan beskyttes mot psykisk syke potensielle overgripere på andre måter.
Det uttales at det imidlertid vanskelig vil kunne sies med sikkerhet
at et slikt inngrep aldri vil kunne anses "nødvendig i
et demokratisk samfunn", og en unntaksregel som hjemler muligheten
til kastrering, har dermed etter departementets syn sin berettigelse.
Departementet foreslår at det i loven inntas et krav
om at tillatelse til kastrering i tilfeller der vergen eller politimesteren
har framsatt søknad på vegne av den det gjelder
etter § 8 annet ledd, jf. § 4
tredje ledd, kun skal kunne gis der mindre inngripende virkemidler
ikke anses tilstrekkelige, og der kastrering med stor grad av sannsynlighet
vil ha den ønskede effekt. Det framholdes at adgangen til å gi
slik tillatelse etter vilkårene vil være meget
snever, og det forutsettes at lovens vilkår kun unntaksvis
skal kunne tenkes oppfylt. Etter departementets vurdering må lovforslaget derfor
anses å oppfylle biomedisinkonvensjonens krav i artikkel
26 om at inngrep uten samtykke fra den det gjelder skal være
nødvendig i et demokratisk samfunn. Sammenholdt med de
strenge vilkårene som allerede er oppstilt i dagens lov
for at kastrering skal kunne tillates, antar departementet at dette
sikrer at norsk regelverk er i samsvar med alle de krav biomedisinkonvensjonen
stiller.
Det foreslås som en ekstra rettssikkerhetsgaranti å åpne
for klageadgang i § 9 tredje ledd også i
tilfeller der rådet har gitt tillatelse til kastrering.
I disse tilfellene vil vergen og vedkommende selv ha klageinteresse.
De foreslåtte endringene antas ikke å ha noen større økonomiske
og administrative konsekvenser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd
Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen
og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis
Giltun og lederen Harald T. Nesvik, fra Høyre, Inge Lønning
og Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga
Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre, Gunvald
Ludvigsen, ser seg fornøyd med at Regjeringen har
lagt fram forslag til lov om endringer i lov om svangerskapsavbrudd
og i lov om sterilisering. Endringene foreslås for å sikre
at norsk lovgivning er i overensstemmelse med de krav som Europarådets
biomedisinkonvensjon stiller når det gjelder adgangen til å foreta
inngrep overfor personer som ikke er i stand til å samtykke.
Komiteen støtter proposisjonens forslag
til lovendringer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at endringene ivaretar interessene til dem uten samtykkekompetanse
og støtter Bioteknologinemndas anmerkninger.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at teksten bør gjøres
mer forståelig for berørte parter, som familiemedlemmer
og verger til de uten samtykkekompetanse. Nemnda ønsket
også en vurdering av hvilke hensyn som skal tas for å unngå svangerskap/fødsel
der de potensielle barna enten vil bli alvorlig syke selv eller
lide under det faktum at foreldrene ikke har omsorgsevne.
Bioteknologinemnda etterlyser videre en beskrivelse av omfanget
av nåværende praksis for prevensjon, sterilisering,
abort, barn født av foreldre/mødre uten
samtykkekompetanse, samt hvorledes dette håndteres i forhold
til overtakelse av omsorg for barna med mer. Dette flertallet støtter
Bioteknologinemndas ønske om mer informasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at spørsmål
om svangerskapsavbrudd reiser vanskelige etiske dilemmaer. Når
offentlige myndigheter samtykker til svangerskapsavbrudd på vegne
av personer uten samtykkekompetanse, må dette anses som et
alvorlig inngrep overfor enkeltmennesker. Disse medlemmer legger
derfor til grunn at det må foreligge tungtveiende hensyn
som begrunner et slikt samtykke.
Hensynet til kvinnens mulighet for å dra tilfredsstillende
omsorg for barnet skal tillegges vekt i vurderingen om fylkesmannen
skal gi samtykke til svangerskapsavbrudd, jf. lov om svangerskapsavbrudd § 2
fjerde ledd. Disse medlemmer viser til at personer
uten samtykkekompetanse ofte vil være ute av stand til å dra
tilfredsstillende omsorg for barnet. Disse medlemmer mener
at det også må sees hen til om omsorgen for barnet
kan ivaretas av andre, herunder av barnets far. Det må videre
legges vekt på om kvinnen på sikt kan bli i stand
til å ivareta omsorgsansvaret for barnet, eventuelt med
nødvendige støttetiltak.
Disse medlemmer viser til at det i henhold til
lov om svangerskapsavbrudd § 2 annet ledd bokstav
c også skal legges vekt på om det foreligger stor fare
for at barnet får alvorlig sykdom.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, mener
at alvorlig sykdom må forstås som alvorlig, arvelig
sykdom uten behandlingsmuligheter.
Komiteen mener at ethvert menneske
har rett til liv og krav på samme rettsvern, og ser tilslutning til
biomedisinkonvensjonen som et viktig bidrag til å ivareta
enkeltmenneskers rettigheter ved medisinsk forskning og behandling.
Det er positivt at det skal være definerte hensyn for når
fylkesmannen skal kunne innvilge svangerskapsavbrudd til kvinner
uten samtykkekompetanse.
Komiteen støtter Regjeringens forslag
om at relevante hensyn i helhetsvurderingen vil være om svangerskapet
og fødselen kan føre til urimelig belastning for
kvinnens fysiske eller psykiske helse, og at det skal legges vekt
på om kvinnen ble gravid under forhold nevnt i straffeloven
(incest og seksuelt misbruk).
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er
imidlertid uenig i at omsorgen for barnet er et slikt relevant hensyn.
I det norske samfunnet finnes det mindre inngripende måter å ivareta barnets
omsorgsbehov når kvinnen ikke kan bære den oppgaven
selv, enn svangerskapsavbrudd. Videre kan dette medlem ikke
støtte forslaget om at det skal være et relevant
hensyn om kvinnen har disposisjon for sykdom. Det er svært
vanskelig å sette grenser for hvilke arvelige anlegg og
sykdommer som vil innebære stor fare for alvorlig sykdom
hos barnet. Alvorlig sykdom hos barnet kan imidlertid oppstå som
følge av livsnødvendige medisiner som kvinnen
bruker under svangerskapet, og som derfor vil være grunn
til å innvilge svangerskapsavbrudd. Dette medlem ser
for øvrig ikke andre skadelige påvirkninger under
svangerskapet som ikke kan forebygges med andre tiltak enn et så inngripende
tiltak som abort.
Dette medlem mener at dersom det hos fosteret
påvises alvorlig livstruende sykdom som ikke kan behandles,
vil det også være grunn til å innvilge svangerskapsavbrudd.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med
forslag til lov om endring i lov om svangerskapsavbrudd § 9
slik at kvinnens evne til å ta omsorg for barnet samt hensyn
til om kvinnen har disposisjon for sykdom, ikke skal være
relevante hensyn når svangerskapsavbrudd skal vurderes."
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag
til lov om endring i lov om svangerskapsavbrudd § 9
slik at kvinnens evne til å ta omsorg for barnet samt hensyn
til om kvinnen har disposisjon for sykdom, ikke skal være
relevante hensyn når svangerskapsavbrudd skal vurderes.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.
Komiteen viser til proposisjonen og
merknadene og rår Odelstinget til å gjøre
følgende
vedtak til lov
om endringer i lov om svangerskapsavbrudd og lov om sterilisering
(tilpasning til
biomedisinkonvensjonen)
I
I lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd
skal § 9 nytt annet ledd lyde:
I saker som nevnt i
første ledd bokstav c kan fylkesmannen bare samtykke når
svangerskapsavbrudd vil være i kvinnens klare interesse.
Ved vurderingen skal det blant annet tas hensyn til forhold som
nevnt i § 2 tredje ledd bokstav a til d og fjerde ledd
og til hvordan kvinnens verge bedømmer situasjonen.
II
I lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering gjøres følgende
endringer:
§ 5 annet ledd skal lyde:
Søknad om sterilisering etter § 3 fremsettes
for en lege eller direkte for en nemnd (jfr. § 6 annet
ledd). Søknaden avgjøres av steriliseringsnemnda. Der
vergen har fremsatt søknad på vegne av den det
gjelder etter § 4 tredje ledd, skal tillatelse til sterilisering
etter § 3 bokstav c eller d kun gis der dette fremstår som
det beste alternativ for å forebygge svangerskap for den
det gjelder. Gir nemnda tillatelse til sterilisering,
skal den henvise til lege eller til et sykehus hvor inngrepet kan
foretas.
§ 9 skal lyde:§ 9. (behandling av søknad og klage).
Søknad om kastrering avgjøres av Steriliseringsrådet.
Gir rådet tillatelse til kastrering, skal det henvise til
et sykehus hvor inngrepet kan foretas. Der vergen eller
politimesteren har fremsatt søknad på vegne av
den det gjelder etter § 8 annet ledd jfr. § 4 tredje
ledd, skal tillatelse til kastrering kun gis der mindre inngripende
virkemidler ikke anses tilstrekkelige, og kastrering med stor grad
av sannsynlighet vil ha den ønskede effekt. Klageinstans
for rådets vedtak er et setteråd
oppnevnt av departementet.
III
Loven gjelder fra det
tidspunkt Kongen bestemmer.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 1. juni 2006
Harald T. Nesvik |
Gunn Olsen |
leder |
ordfører |