Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd
Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen
og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis
Giltun og lederen Harald T. Nesvik, fra Høyre, Inge Lønning
og Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga
Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre, Gunvald
Ludvigsen, mener det er viktig å styrke ivaretakelsen
av pasientrettigheter innen det psykiske helsevernet og er enig
i at rettssikkerhet skal være grunnleggende for utformingen av
regelverket og bruken av tvang i det psykiske helsevernet. Det skal
være i samsvar med menneskerettslige forpliktelser. Ut
fra dette skal frivillighet, samarbeid og brukermedvirkning stå sentralt
i behandlingen av pasienter med psykiske lidelser. Komiteen ser
behovet for og viktigheten av å gjennomføre lovforbedringer
parallelt med opptrappingsplanen for psykisk helse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener bruk av tvang og restriktive tiltak skal
begrenses og kontrolleres gjennom lovfesting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
ikke legitimere bruk av tvang og restriktive tiltak gjennom lov. Disse
medlemmer mener at tvang og restriktive tiltak skal begrenses
til nødverge.
Disse medlemmer mener at en bedre ville ha kunnet
forhindre unødig og ulovlig bruk av makt og tvang ved å fremme
forslag om en rettighetslov for disse gruppene; en rettighetslov
som etter disse medlemmers mening må ta
utgangspunkt i et samfunnssyn og et menneskesyn der alle er like
verdifulle, der mennesker med avvikende atferd gis respekt, og der
retten til et meningsfylt liv på egne premisser også for
disse sterkt presiseres. En rettighetslov må, slik disse
medlemmer ser det, ikke tillate bruk av makt og tvang som
såkalt atferdsendrende behandlingsterapi.
Det bør etter disse medlemmers mening ikke
tillates noen annen form for maktbruk overfor psykisk syke enn det
som generelt gjelder i samfunnet hvor maktutøvelse kun
kan benyttes som nødrett og nødverge. Disse
medlemmer er selvfølgelig oppmerksom på at
enkelte med sterk selvskadende atferd og voldelig atferd må kunne
hjelpes, men dette skal være en omsorgsrett og ikke en
lovhjemmel for bruk av tvang og makt.
En rettighetslov vil etter disse medlemmers syn
i utgangspunktet ikke virke stigmatiserende på gruppen
psykisk syke, men tvert om virke positivt både for de psykisk
syke selv, deres familie og pårørende. I en rettighetslov
mener også disse medlemmer at nettopp familie
og pårørende må få større
medbestemmelsesrett og myndighet i forhold til forslag om bruk av
makt som et omsorgstiltak.
Når det gjelder bestemmelsen i lov om psykisk helsevern § 1-5
om at pasientrettighetsloven bare skal gjelde så langt
det passer, støtter komiteen forslaget om å fjerne
denne bestemmelsen, og i stedet ha konkrete lovfestede unntak fra
de generelle pasientrettighetene når det gjelder tvungent
psykisk helsevern.
Pasienten selv må samtykke til helsehjelp.
I tilfeller hvor avvik fra denne hovedregelen er nødvendig,
bør pasientrettighetslovens regler legges til grunn når
det gjelder samtykke på vegne av barn under 16 år.
Når det gjelder endringer om utvidet kompetanse for
barnevernet til å gi samtykke til helsehjelp i det psykiske
helsevernet på vegne av barn under 16 år som er
under barnevernets omsorg etter vedtak om omsorgsovertakelse, støtter komiteen dette.
Komiteen ber departementet se på behovet
for ytterligere presisering av hva som ligger i begrepet samtykkekompetanse
og retningslinjer for vurderingen, slik flere av høringsinstansene
har sett behovet for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det kan oppstå problem med at barnevernet ikke alltid
opptrer objektivt, og det er derfor viktig at klageinstansene må være
kritiske i sin vurdering av om vedtaket er til beste for barnet.
Individuelt tilpasset og koordinert behandlingstilbud
ivaretas gjennom individuell plan, nedfelt i flere helse- og sosiallover. Komiteen er
enig i at det etter lov om psykisk helsevern § 4-1
kun skal være pasienter med behov for langvarige og samordnede tilbud
som skal ha krav på utarbeidelse av individuell plan. En
lik praktisering av individuell plan uavhengig av hvilken lov den
er hjemlet i, bør tilstrebes.
Komiteen ser behovet for en formell kontroll av
at en slik plan foreligger, og støtter forslaget om at kontrollkommisjonene,
i forbindelse med den prøving som skal skje tre måneder
etter at det tvungne vernet er etablert, skal vareta dette. I en
individuell plan for pasienter under tvungent psykisk helsevern vil
plikten til å kontinuerlig vurdere andre behandlingsalternativer
være fremtredende. I forbindelse med utskriving vil målrettede
og koordinerte tiltak være av stor betydning.
Når det gjelder pasientens valg av pårørende, støtter komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
forslaget om at også pasienter innenfor psykisk helsevern
fritt skal kunne velge hvem de vil ha som pårørende,
slik det er etter pasientrettighetsloven, men med en særbestemmelse
når pasienten er under tvungent psykisk helsevern. Flertallet ber
departementet legge vekt på bedre ivaretakelse av pårørende
til pasienter innen psykisk helsevern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at lovens paragraf er god nok slik den står
i dag. Disse medlemmer er bekymret over at "den som
i størst utstrekning har hatt varig og løpende
kontakt med pasienten" skal likestilles med pårørende. Disse medlemmer er
av den oppfatning av at dette vil innebære en svekkelse
av pårørendes rettigheter, samt legge et stort
ansvar over på ansatte i helsevesenet. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn stemme mot proposisjonens forslag til
endring av § 1-3 i psykisk helsevernloven og § 1-3
første ledd bokstav b i pasientrettighetsloven.
Komiteen støtter tilføyelse
av et nytt tredje ledd i pasientrettighetsloven § 2-4
med spesifikke kriterier for nekting av pasientens ønske
om valg av institusjon, der fritt sykehusvalg skal gjelde med mindre
dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad egnet
til å svekke formålet med det tvungne vernet.
Likebehandling og klart regelverk bør tilstrebes
i det psykiske helsevernet. Komiteen støtter
forslag til ny bestemmelse i § 1-1a om virkeområde
der det fremgår at psykisk helsevernloven kapittel 4, unntatt §§4-4,
4-5 annet ledd, 4-7a annet ledd, 4-9 og 4-10 skal legges til grunn
for opphold i institusjon i det psykiske helsevernet som skjer med
hjemmel i annen lov.
Komiteen støtter en presisering
av definisjonsbestemmelsen av tvungent psykisk helsevern, § 1-2,
siden psykisk helsevern til barn og unge under 16 år ikke
er basert på regler for tvungent psykisk helsevern, men
foreldresamtykke. En klargjøring av begrepene tvungen observasjon
og tvungent psykisk helsevern støttes også.
Komiteen støtter forslaget
i § 1-4 om at det skal være lege med
relevant spesialistgodkjenning eller klinisk psykolog med relevant
fordypningsområde som skal være faglig ansvarlig
for vedtak.
Komiteen støtter forslaget
om advokatbistand til barn mellom 12 og 16 år som bringer
spørsmålet om etablering av psykisk helsevern
inn for kontrollkommisjonen, jf. § 1-7 tredje
ledd, og ser dette som en viktig styrking av pasientenes rettssikkerhet.
Komiteen støtter forslaget
til nytt kapittel 2 om særlige samtykkebestemmelser.
Komiteen er positiv til endringer som
ivaretar forenkling og systematisering.
Når det gjelder kriterier for innleggelse
relatert til legeundersøkelse i § 3-1
og kravet om to legeundersøkelser i §§ 3-2
og 3-3, mener komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre at tvungent psykisk helsevern også kan
etableres av psykologer. Disse medlemmer mener forslaget
vil øke pasientens rettssikkerhet. Det vil i enkelte situasjoner
være hensiktsmessig at også undersøkelser
som en psykolog gjør, kan resultere i tvungent psykisk
helsevern. Dette bør så langt som mulig gjøres
i samråd med pasientens fastlege/behandlende lege.
Psykologer vil i større grad kunne medvirke til at frivillig
psykisk helsevern har vært forsøkt, sammenliknet
med mulighetene en legevaktslege, som sannsynligvis står
for 50 prosent av tvangsinnleggelsene, har til å først
forsøke dette. Få av disse kjenner pasienten fra
før. Behovet en pasient har for å også bli
vurdert for eventuell somatisk sykdom som årsak eller medvirkning
til psykisk lidelse, vil bli ivaretatt gjennom undersøkelse
av lege når pasienten kommer til institusjon. En lovendring
som lar psykologer etablere tvungent psykisk helsevern, vil være
i tråd med Stortingets tidligere merknad i forhold til
lov om helsepersonell, der det i Innst. O. nr. 58 (1998-1999) står
at "en psykolog er kvalifisert til å treffe avgjørelser
i psykologfaglige spørsmål og til å behandle
psykiske lidelser på selvstendig grunnlag". I denne forbindelse
vises det til gjeldende psykisk helsevernlov § 6-2. Disse
medlemmer mener § 6-2 bør endres
slik at lege og psykolog sidestilles når det gjelder sammensetning
av kontrollkommisjonen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med
forslag til endringer i lov om psykisk helsevern §§ 3-1,
3-2 og 3-3 slik at psykologer med relevant praksis og videreutdanning
på linje med leger gis adgang til å etablere tvungent
psykisk helsevern, og § 6-2 slik at psykolog med
relevant praksis og videreutdanning sidestilles med lege som medlem av
kontrollkommisjonen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at Regjeringen i
St.prp. nr. 1 (2005-2006) varslet at det pågår
et arbeid med vurdering av psykologers henvisningsrett. En lovendring
som lar psykologer etablere tvungent psykisk helsevern, vil være
i tråd med merknad i Innst. O. nr. 58 (1998-1999) der det
står at "en psykolog er kvalifisert til å treffe
avgjørelser i psykologfaglige spørsmål
og til å behandle psykiske lidelser på selvstendig grunnlag".
Disse medlemmer ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på en
egnet måte når vurderingen er gjort.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
det viktig å understreke at det kun er medisineren som
har en tilstrekkelig faglig og allsidig bakgrunn for å ta
det totale ansvaret for behandling av syke mennesker så vel
innen somatikken som innen psykiatrien. Et slikt standpunkt mener disse
medlemmer ikke er i strid med at det enkelte autoriserte
helsepersonell har et selvstendig ansvar for å yte en forsvarlig
helsetjeneste på sitt faglige nivå.
I forhold til § 3-3 punkt 3. a)
viser komiteen til innspill i høringen fra
Mental Helse Norge om at behandlingskriteriet som grunnlag for vedtak
om tvungent psykisk helsevern må bort. Komiteen mener dette
er et svært viktig innspill fra pasienthold, og mener departementet
i større grad bør gå inn i problemstillingene
knyttet til eventuelt å oppheve behandlingskriteriet i
forbindelse med vedtak om tvang. Det vises til at Psykologforeningen
i sin høringsuttalelse mener det bør utarbeides
en NOU blant annet med tanke på vurdering av om behandlingskriteriet
kan fjernes.
Komiteen er opptatt av at brukermedvirkning i
større grad må ivaretas i psykiatrien. Komiteen viser
til Mental Helses innspill til komiteen og anser det som viktig å lytte
til deres erfaringer når det gjelder tvangsbruk og brukermedvirkning. Komiteen ønsker
en grundigere vurdering av behovet for behandlingskriteriet i loven,
blant annet sett i lys av de ulike erfaringene som er gjort med
bruk av tvang, variasjonene som allerede eksisterer i Norge, samt
erfaringer fra sammenliknbare land.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ber departementet vurdere
praktiseringen av bestemmelsene om tvungent psykisk helsevern og
gi Stortinget en orientering om saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig at ansvarlig lege alltid foretar en risikovurdering
av pasientene før de skrives ut fra sykehus. Tilbakeholdelse
eller overføring til tvungen behandling skal kun skje dersom
pasienten på grunn av sinnslidelsen utgjør en fare
for eget eller andres liv. Risikovurderingen skal alltid dokumenteres
av faglig ansvarlig. Disse medlemmer er bekymret
for at mange blir skrevet ut fra sykehusene for tidlig, og at dette
har ført til alvorlige og tragiske hendelser.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 2. juli 1999
nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
skal § 3-3 første ledd 3. b) lyde:
b) utgjør en mulig fare for eget eller
andres liv eller helse."
Komiteen viser til en undersøkelse
foretatt av Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri
Helseregion Øst og Helseregion Sør som viser at
det er mangel på bruk av strukturerte instrumenter for
vurdering av volds- og suicidrisiko i forbindelse med utskrivning.
Det er viktig å bedre gjennomføringen av og kvaliteten
på disse vurderingene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at Rundskriv 17/2004 tar
opp dette som et av punktene i en sjekkliste som skal gjennomgås
før utskrivning. På bakgrunn av undersøkelsen
har direktoratet i tillegg igangsatt et arbeid med rundskriv om
innholdet i en slik vurdering, for å bidra til å heve
kvaliteten på vurderingene. Flertallet viser
videre til at det pågår et viktig opplæringsarbeid
av ansatte i akuttpsykiatrien i regi av regionale kompetansesentra.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til
departementets forslag om en snever adgang til overføring
fra frivillig til tvungent psykisk helsevern, jf. lov om psykisk
helsevern § 2-3. Flertallet mener
det er avgjørende at pasienten har tillit til behandlingsinstansen.
Pasientens frykt for bruk av tvang kan forhindre enkelte i å søke
frivillig behandling. Det er derfor nødvendig at unntaket
fra konverteringsforbudet praktiseres restriktivt.
Komiteen støtter forslagene
til endringer i kapittel 4.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, understreker
at bruk av tvang er et alvorlig, integritetskrenkende tiltak. Det
er et klart mål å begrense bruk av tvang i psykisk helsevern
så langt som mulig. Flertallet vil understreke
at alle relevante frivillige tiltak skal forsøkes før
tvang vurderes benyttet. Behandlingstilbudet til pasienter med spiseforstyrrelser
må styrkes for å sikre at frivillig
behandling blir et reelt alternativ til tvangsernæring.
Manglende faglig konsensus i forhold til behandling av personer
med spiseforstyrrelser kan etter flertallets vurdering
føre til ulik praktisering av tvangsbestemmelsene overfor
disse pasientene. Flertallet ber derfor Helse- og
omsorgsdepartementet sørge for at det utarbeides faglige
retningslinjer for behandlingen, og at praktiseringen av bestemmelsen
om tvangsernæring blir evaluert.