Departementet viser til at direktivet og forordningen ble vedtatt
26. juni 2003 og trådte i kraft 16. juli 2003
med frist for gjennomføring i EU-medlemmenes nasjonale
lovgivning 1. juli 2004.
Direktivet og forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen
Vedlegg IV (Energi) ved beslutning i EØS-komiteen 2. desember
2005, jf. St.prp. nr. 52 (2005 -2006) ("energimarkedspakken").
Forslag til endringer i lov om felles regler for det indre marked
for naturgass (naturgassloven), petroleumsloven og enkelte andre
lover som følge av Europaparlaments- og Rådsdirektiv
2003/55/EF om felles regler for det indre marked
for naturgass (gassmarkedsdirektiv II), som også ble innlemmet
i EØS-avtalen Vedlegg IV (Energi) ved beslutning i EØS-komiteen
2. desember 2005, er fremmet i en egen odelstingsproposisjon,
jf. Ot.prp. nr. 57 (2005-2006).
Departementet viser til St.meld. nr. 15 (2004-2005) om konkurransepolitikken,
hvor det ble varslet nye krav om selskapsmessig og funksjonelt skille mellom
nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet i kraftselskaper
for å sikre at markedet og konkurransen i kraftmarkedet
skal fungere best mulig.
Reguleringen av leveringsplikten etter energiloven har til nå vært
begrenset når det gjelder vilkår for sluttbrukeren.
Nettselskapene har i utgangspunktet selv fritt kunnet fastsette
pris på elektrisk energi som leveres i henhold til leveringsplikten.
Den foreslåtte endring i § 3-3 skal
beskytte og redusere risikoen for sluttkunden i den perioden hvor han
ikke har noe annet valg enn å ha leveringspliktig kraftleveranse
fra det lokale nettselskapet. Leveringspliktige kraftleveranser
er i hovedsak aktuelt ved konkurs hos kraftleverandør,
opphør av kraftleveranser, ved flytting av kundeforhold
og når ikke avtale med ordinær kraftleverandør
kan inngås på grunn av tidligere betalingsmislighold
mv. Det er imidlertid viktig å sikre at kraftleveranser
med nettselskaper som leverandør ikke forblir varige løsninger,
blant annet gjennom å gi insentiver til sluttkundene om
heller å velge en ordinær kraftleverandøravtale.
Nettselskapets leveringsplikt etter § 3-3 er
ment å være en tidsbegrenset monopoltjeneste.
Prinsippene som ligger til grunn i energiloven er blant annet at nettselskapene
ikke skal være kraftleverandør, og videre at sluttbruker
ikke bør oppmuntres til å få kraftleveranse
basert på reglene om leveringsplikt lenger enn nødvendig.
Sluttbrukeren skal inngå kraftleveringsavtale med en ordinær
kraftleverandør så raskt som mulig. En slik overgang
kan oppnås ved en høyere pris på leveringspliktige
kraftleveranser enn ordinær markedspris.
Departementet mener imidlertid det kan være uheldig
at prisen på leveringspliktige kraftleveranser skal være
vesentlig høyere enn ordinær markedspris for sluttbrukerne
i den perioden sluttbrukerne ikke har en reell valgmulighet. Sluttbruker
er i denne perioden prisgitt nettselskapets betingelser, og i enkelte situasjoner
kan dette oppfattes som lite forbrukervennlig. Departementet ønsker
derfor å unngå at sluttbrukere med kraftleveranser
basert på leveringsplikt må betale en uforholdsmessig
høyere pris enn det de ellers ville gjort i den perioden
de er bundet til leveringspliktige kraftleveranser.
Endringsforslaget og de nærmere forskriftene som vil
bli fastsatt med hjemmel i § 3-3, skal beskytte
forbrukerne. Det kan også være et behov for en viss
beskyttelse av og oppfølging overfor sluttbrukerne utover
den perioden sluttbrukeren er bundet til leveringspliktige kraftleveranser.
Eldirektiv I ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens
beslutning 168/1999. Direktivet var første ledd
i arbeidet for en markedsbasert kraftomsetning innenfor EU.
Det ble ikke vurdert som nødvendig å foreta
lovendringer i forbindelse med at eldirektiv I ble gjennomført
i Norge, jf. Ot.prp. nr. 56 (2000-2001). Direktivet var et minimumsdirektiv
for å innføre markedsbasert kraftomsetning innenfor
EU, og Norge hadde gjennom energiloven allerede fra 1. januar 1991
et lovverk som la til rette for et markedsbasert kraftsystem.
Etter fornybardirektivet skal landene tilby produsentene av fornybar
elektrisitet såkalte opprinnelsesgarantier, som er et bevis
på at produksjonen er fornybar, og garantiene kan handles
internasjonalt. Det ble høsten 2003 etablert en ordning
der kraftprodusentene kunne få tilbud om opprinnelsesgarantier
fra Statnett som avregningsansvarlig etter § 4-3.
Statnett ble i desember 2005 gjort ansvarlig for å utstede
opprinnelsesgarantier i samsvar med direktivet.
For å sikre ryddighet i forhold til departementets rolle
som eier av Statnett og som overordnet regulerende myndighet for
kraftmarkedet, klargjøres nå plikten til den avregningsansvarlige
om på forespørsel å utstede opprinnelsesgarantier
til berettigede produsenter av elektrisk energi direkte i loven.
Det foreslås at bestemmelsen gir hjemmel for å kunne
fastsette nærmere forskrifter om utforming og gjennomføring
av ordningen med opprinnelsesgarantier, herunder om berettiget produksjon,
utstedelse og innløsing av opprinnelsesgarantier, innhold
i opprinnelsesgarantier, gebyr for utstedelse, rapportering og kontroll.
Innløsing av opprinnelsesgarantier ved bruk er viktig for å hindre
at opprinnelsesgarantier kan brukes flere ganger.
Direktivet, forordningen og gassmarkedsdirektiv II angir en viss
tilnærming i rammene for elektrisitets- og gassmarkedene
i Europa.
Direktivet har som formål å bidra til en forbedring
av det indre kraftmarkedets funksjonsmåte, og har blant
annet bestemmelser om krav til organiseringen av vertikalt integrerte
virksomhetsstrukturer som omfatter monopolbasert nettvirksomhet
og konkurranseutsatt virksomhet. Departementet mener at det nå er
hensiktsmessig å innføre særskilte lovbestemmelser
om krav til organisering av kraftselskaper. Bakgrunnen er både å presisere
hjemmelsgrunnlaget for gjeldende forvaltningspraksis og å gjennomføre direktivets
krav til selskapsmessig og funksjonelt skille. Bestemmelsene foreslås
inntatt som nye §§ 4-6 og 4-7.
I tilknytning til disse bestemmelsene foreslås det inntatt
en ny definisjon av vertikalt integrert virksomhet som nytt tredje
ledd i § 1-3. I tillegg foreslås særskilte
endringsbestemmelser for når kravene i §§ 4-6
og 4-7 skal være oppfylt.
Departementet har i forbindelse med gjennomføringen
av direktivet vurdert behovet for endringer i energiloven kapittel
4 om selskapsmessig organisering av kraftselskaper, jf. St.meld.
nr. 15 (2004-2005) om konkurransepolitikken og Innst. S. nr. 193
(2004-2005).
I denne proposisjonen omhandles i hovedsak kun de bestemmelsene
i direktivet som medfører behov for endringer av bestemmelser
i energiloven ved gjennomføring av direktivet i Norge.
Departementet viser til St.prp. nr. 52 (2005-2006) for en generell gjennomgang
av direktivets innhold.
Direktivet stiller krav til den nasjonale regulering av kraftsektoren
for å legge til rette for et velfungerende kraftmarked.
Et velfungerende indre marked krever imidlertid også at
det legges til rette for kjøp og salg av elektrisk energi
over landegrensene. Forordningen supplerer direktivet i så måte,
og avløser transittdirektivet (90/547/EF).
Forordningen gir vesentlig mer detaljerte regler enn transittdirektivet.
I 2001 tilsvarte den totale grenseoverskridende handelen med
elektrisitet i EU ca. 8 prosent av den totale kraftproduksjonen.
Omfanget av handelen med elektrisitet er økende, men blir
ikke ansett som tilfredsstillende. Det var derfor behov for et harmonisert
fellesskapsregelverk om grenseoverskridende handel og med blant
annet prinsipper for utnyttelse av overføringskapasitet
og håndtering av flaskehalser i overføringsnettet.
I denne proposisjonen omhandles i hovedsak kun de bestemmelsene
i forordningen som er relevante i forhold til de foreslåtte
lovendringene. Departementet viser for øvrig til St.prp.
nr. 52 (2005-2006) for en generell gjennomgang av forordningens
innhold.