I proposisjonen blir det gitt ei oversikt over forskingsbasert
erfaringsmateriale knytt til interkommunalt samarbeid.
Den siste undersøkinga når det gjeld kartlegging av
interkommunalt samarbeid, er gjort av Telemarksforsking på oppdrag
frå Kommunal- og regionaldepartementet. Undersøkinga
innebar ei kartlegging av vellykka interkommunalt tenestesamarbeid
og ein casestudie av fire samarbeid hausten 2002.
Dei sektorane som er omfatta av flest innrapporterte tiltak,
er administrasjon og styring, kommunehelse, VAR, grunnskoleopplæring,
brann- og ulykkesvern og tilrettelegging og bistand for næringslivet.
86 prosent av tiltaka høyrer inn under desse sektorane.
38 prosent av tiltaka er regulert i særlov, og 19 ulike
særlover er nemnde. Dei samarbeidsområda som i
størst grad er regulert i særlovgivinga, er brann- og
ulykkesvern, renovasjon, næringsmiddeltilsyn og PPT. Dei
tre viktigaste heimlane for organisering av samarbeid er: 1) skriftleg
avtale utan lovtilvising (38 prosent), 2) kommunelova § 27
(25 prosent) og 3) lova om interkommunale selskap (13,5 prosent).
Om lag eitt av tre tiltak har ekstern grunnfinansiering frå andre
enn deltakarkommunane, som til dømes stat eller fylkeskommune.
Alle dei innrapporterte samarbeidstiltaka blir vurderte til å gi
langt betre resultat, samla sett, enn dersom kvar av samarbeidskommunane
skulle løyse oppgåvene kvar for seg.
Telemarksforsking peiker på at dei viktigaste samarbeidsmotiva
for dei vellykka tenestesamarbeida er å etablere større
og meir kompetente tenesteeiningar og å få meir
teneste att for kvar krone.
Grunnlaget for eit vellykka samarbeid er for det første
at ein har eit klart formål med å operere i fellesskap,
for det andre at alle kommunane ser seg tente med å velje
ei samarbeidsløysing, og for det tredje at det ligg føre
ein sterk vilje til å få samarbeidet til å fungere
- også i vanskelege tider.
Resultata frå kartlegginga viser at ein kan få til vellykka
interkommunalt samarbeid med ulike driftsmodellar, men at det er
nokre klare tendensar: 45 prosent av dei innrapporterte tiltaka
har valt ei organisering med ei sjølvstendig driftseining,
eller ein vertskommunemodell (40 prosent). Den tredje mest valde modellen
(9 prosent) er at kvar kommune medverkar med kvar sine personellressursar
inn i eit samarbeid.
Dei fleste vertskommunesamarbeida er regulerte av ein skriftleg
avtale utan lovtilvising, men det er også ein del slike
samarbeid som er baserte på kommunelova § 27,
som set krav om eit felles styre for verksemda.
Slik Telemarksforsking vurderer det, vil eit viktig utgangspunkt
for val av driftsmodell vere korleis den aktuelle tenesta plasserer
seg i forhold til det prinsipielle dilemmaet mellom ønsket
om effektivitet/resultat på den eine sida og behovet
for styring/kontroll over kva som skjer i samarbeidet,
på den andre sida.
Det er vidare gitt ein omtale av fenomenet "regionråd",
som er ei form for interkommunalt samarbeid som har utvikla seg
dei siste åra i rommet mellom kommunar og fylkeskommunar.
Den klart viktigaste grunngivinga for opprettinga av regionråda
er "å stå sterkare utetter som region". Av dei
viktigaste oppgåvene til regionrådet er næringsutvikling
og samferdsel, samt regionutvikling/fylkesplanlegging og
tilrettelegging av praktisk interkommunalt samarbeid.
Når det gjeld samarbeid mellom fylkeskommunar er det
vist til at desse konstellasjonane er dei mest sentrale samarbeidsordningane:
Osloregionen, Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag
(LU), Trøndelagsrådet, Vestlandsrådet, Østlandssamarbeidet,
Agderfylka, Regionsamarbeidet Buskerud, Telemark, Vestfold (BTV).
Med heimel i lova om offentleg forvaltning har departementet
godkjent og sett i gang desse forsøka som regulerer interkommunalt
samarbeid per 1. januar 2005: interkommunal forvaltning
av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, regionrådet
for Nord-Gudbrandsdal og regionrådet for Valdres (forvaltning
av BU-midlar), barnevern, felles økonomikontor mellom Tana
og Nesseby kommunar.
Innherred samkommune er eit samarbeidsprosjekt mellom kommunane
Levanger og Verdal i Nord-Trøndelag fylke. 30. januar
2004 vart forsøket godkjent av Kommunal- og regionaldepartementet. Forsøksperioden
er frå 2004 til 2008. Samarbeidsprosjektet er organisert
med utgangspunkt i kommunelova § 27 om interkommunalt
samarbeid, men med eit tillegg om at samarbeidsorganet (samkommunen) kan
utøve forvaltningsmyndigheit innanfor bestemte område.
Komiteen har merket seg
den klare konklusjonen fra ulike undersøkelser om at interkommunalt samarbeid
gir langt bedre resultater enn om kommunene dette gjelder skulle
løse oppgavene hver for seg.
Komiteen mener de forsøk
departementet har godkjent vil kunne gi nyttig erfaring og kunnskap. Komiteen har ellers ingen merknader til
departementets gjennomgang av omfanget av interkommunalt samarbeid
og de ulike organisasjons- og samarbeidsformer knyttet til dette.