Sammendrag

I proposisjonen ber Regjeringen om Stortingets samtykke til at Norge ratifiserer endringsprotokoller til Pariskonvensjonen om erstatningsansvar på atomenergiens område og Brusselkonvensjonen (tilleggskonvensjonen). Videre foreslås det endringer i lov om atomenergivirksomhet til gjennomføring av endringsprotokollene. Forslaget berører hovedsakelig lovens kapittel om erstatning og forsikring (atomansvaret).

De endringer protokollene medfører, vil gi skadelidte et sterkere erstatningsrettslig vern enn dagens regler, fordi beløpsgrensene økes betraktelig både for erstatningsansvaret for innehaveren av atomanlegg etter Pariskonvensjonen og for statenes tilleggsytelser etter Brusselkonvensjonen. Videre innføres en detaljert definisjon av hva som er å anse som atomskade i Pariskonvensjonens forstand, og det geografiske virkeområdet for konvensjonene utvides. Av særlig viktighet for Norge er videre at Pariskonvensjonens jurisdiksjonsbestemmelser endres, slik at kyststaten vil ha domsmyndighet over atomulykker som inntreffer i dens økonomiske sone.

Rådet i EU har truffet beslutning om samtidig ratifikasjon av endringsprotokollene for de EU-stater som er parter i Pariskonvensjonen om mulig innen 31. desember 2006. EU-landenes ratifikasjon ser imidlertid ut til å ville bli noe forsinket. Departementet ser for sin del ingen grunn til at Norge skal utsette ratifikasjonsprosessen.

Justisdepartementet går inn for at Norge tar et forbehold til den reviderte Pariskonvensjonen, i samsvar med et utkast til felleserklæring fra konvensjonsstatene om forhåndssamtykke av forbehold om å anvende et lavere erstatningsbeløp enn konvensjonens alminnelige ansvarsgrense når erstatning skal ytes for skade lidt i visse ikke-konvensjonsstater som ikke tilbyr tilsvarende erstatningsrettslig vern.

I proposisjonen omtales forslagene til endringer i norsk rett som er nødvendige for at Norge skal kunne ratifisere endringsprotokollene. Det foreslås blant annet at definisjonen av atomskade i atomenergiloven endres for å tilpasse den til den reviderte Pariskonvensjonen, og at det tas inn en oppregning i lovteksten av de tapsposter som etter endringsprotokollen skal være omfattet av atomansvaret. Videre foreslås det å utvide det geografiske virkeområdet for atomenergiloven kapittel III, slik at det svarer til det utvidede stedlige virkeområdet for den reviderte Pariskonvensjonen, og at kapitlets jurisdiksjonsbestemmelser endres i samsvar med endringsprotokollene. I tillegg foreslås det å øke lovens ansvarsgrenser i samsvar med de økte ansvarsbeløpene i Pariskonvensjonen og Brusselkonvensjonen. For innehaverens erstatningsansvar innebærer dette en økning av den alminnelige ansvarsgrensen fra 60 millioner spesielle trekkrettigheter (SDR) til 700 mill. euro. Det foreslås også å endre reglene om foreldelse av ansvaret, herunder å utvide foreldelsesfristen for erstatningskrav som gjelder personskade og tap av menneskeliv fra 10 år til 30 år.

Erstatningsansvaret for innehavere av atomanlegg i Norge er i dag sikret ved statsgaranti. Rammen for denne vil måtte økes til 700 mill. euro. Økte ansvarsgrenser vil ikke medføre økte private kostnader i form av høyere forsikringspremier, unntatt for utenlandstransporter, som statsgarantien ikke omfatter. Det kan bli aktuelt for Norge å bidra med mer midler enn tidligere ved eventuelle atomulykker i andre konvensjonsstater, ettersom beløpsgrensene for tilleggsytelser av statsmidler også øker.

Ved vurderingen av om Norge bør ta forbehold til den reviderte Pariskonvensjonen er det av interesse hva øvrige konvensjonsstater, og særlig de øvrige nordiske land, kommer til å gjøre. Tyskland tok opprinnelig opp spørsmålet om forbehold til endringsprotokollen, og har signalisert at man ved gjennomføringen av endringsprotokollene vil fastsette et gjensidighetsprinsipp med hensyn til erstatningsbeløp for stater som ikke er part i konvensjonen, med unntak av stater som ikke har atomanlegg på sitt territorium. I samsvar med dette vil Tyskland ta forbehold i forhold til ansvarsbeløpets størrelse for stater som nevnt i Pariskonvensjonen. Finland har også gitt uttrykk for at et slikt forbehold er nødvendig for å ivareta finske interesser. For Sveriges del ble det anbefalt at Sverige tar et tilsvarende forbehold. Selv om Norge er i en annen situasjon enn disse landene med hensyn til omfanget av nåværende kjernefysisk virksomhet, vurderer departementet det slik at også Norge bør ta et tilsvarende forbehold. Danmark har ennå ikke tatt stilling til spørsmålet om forbehold.