Banklovkommisjonen foreslår at det innføres
adgang til å etablere fellespensjonskasser. Banklovkommisjonen
mener det ikke er behov for særregler, og foreslår
at de alminnelige regler om pensjonskasser i forsikringsloven kapittel
7 også kommer til anvendelse på fellespensjonskasser.
De foreslåtte endringene i forsikringsloven kapittel 7
innebærer at flere uavhengige foretak kan gå sammen
om å etablere en fellespensjonskasse for foretakenes pensjonsordninger.
Kommisjonen foreslår at samarbeidet mellom foretakene og
således etableringen av en fellespensjonskasse, skal være
basert på en samarbeidsavtale som omfatter alle foretakene
som inngår i fellespensjonskassen. Kommisjonen foreslår
videre en del særlige regler vedrørende utforming
av vedtektene, fellespensjonskassens øverste organ og forhold
knyttet til endringer i samarbeidet som ligger til grunn for fellespensjonskassen.
Banklovkommisjonen foreslår noen mindre endringer i § 7-2
første ledd slik at begrepet konsernpensjonskasse kommer
frem av lovteksten.
Departementet slutter seg til at det bør legges til rette
for etablering av fellespensjonskasser. Departementet er enig med
Banklovkommisjonen i at de alminnelige regler om pensjonskasser
i forsikringsloven kapittel 7 også bør komme til
anvendelse på fellespensjonskasser, og at det er nødvendig
med spesialregler for etablering, drift, uttreden og avvikling.
Etter departementets vurdering vil det være hensiktsmessig å gjøre
noen mindre endringer slik at begrepet konsernpensjonskasse fremkommer
av lovteksten. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-2
første ledd. Det er i tillegg foreslått en mindre
endring i loven § 7-1 første ledd første punktum
for å få klart frem at et foretak kan ha pensjonsordning
i en fellespensjonskasse uten å ha deltatt i opprettelsen
av kasser.
Banklovkommisjonen skulle etter sitt mandat ikke utrede felles
pensjonsordning for flere uavhengige foretak. Etter departementets
vurdering bør det heller ikke legges opp til å åpne
for dette. De prinsipielle retningslinjer som ligger til grunn for
skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger i privat sektor bygger
på at hvert enkelt foretak har sin egen pensjonsordning.
Det er en grunnleggende forutsetning i lovgivningen at foretaket
skal være juridisk og økonomisk ansvarlig for
at ordningens regelverk oppfylles, og at foretaket også i
tråd med dette skal ha beslutningsmyndigheten ved utformingen
av regelverket. Både regler om avvikling, reduksjon av
ytelsesplan og omdanning til innskuddsordning bygger på at det
enkelte foretak skal stå fritt med hensyn til utforming
av sin pensjonsordning. Etter lov om obligatorisk tjenestepensjon
skal et foretak ha pensjonsordning som fyller lovfastsatte minstekrav.
Dersom flere uavhengige foretak skulle gå sammen om én
felles pensjonsordning, ville disse foretakene nødvendigvis måtte
gi opp suverenitet over pensjonsordningen, for eksempel i forhold
til hvordan ordningen skal utformes, hvilke ytelser som skal inngå og
nivået på disse etc. En slik løsning
ville også kunne reise betydelige og meget kompliserte
utfordringer i tilfelle ett eller flere av foretakene skulle gå konkurs.
Departementet vil i denne sammenheng peke på at gjeldende
lovverk, og de reglene som nå foreslås, ikke er
til hinder for at flere foretak (som har hver sin ordning) har identiske
ordninger (i en felles pensjonskasse eller i samme livsforsikringsselskap).
Adgangen til å etablere fellespensjonskasser for flere
uavhengige foretak er viktig fordi dette reelt vil øke
konkurransen mellom livsforsikringsselskaper og pensjonskasser.
Banklovkommisjonens flertall tar som utgangspunkt at det skal
være adgang til å etablere fellespensjonskasser,
og tok ikke opp til vurdering om denne form for pensjonssamarbeid
og virksomhet i en slik pensjonsinnretning bør kreves drevet
med utgangspunkt i konsesjon som livsforsikringsselskap i stedet for
konsesjon som fellespensjonskasse. Flertallet viser i denne sammenheng
til at Stortinget har anmodet Regjeringen om at det blir forelagt
forslag til ny lovgivning om fellespensjonskasser for flere foretak,
og til det oppdrag Banklovkommisjonen har mottatt fra Finansdepartementet.
Banklovkommisjonens flertall tar derfor som utgangspunkt for utredningen
at det skal opprettholdes et rettslig skille mellom pensjonskasser
som omfatter flere foretak og livsforsikringsselskap, herunder livsforsikringsselskaper
som etter sine vedtekter og konsesjon bare kan overta forsikringer
for en begrenset kundekrets (såkalte captive-selskaper).
Et mindretall har forståelse for at en samling av foretak
vil kunne se det som hensiktsmessig å samarbeide om å plassere
sine pensjonsordninger hos én leverandør for gjennom
dette søke å oppnå billigere løsninger,
herunder å etablere et selskap som kan tjene som pensjonsleverandør.
Disse medlemmene kan imidlertid ikke se at etablering av en pensjonskasse
i den form som flertallet foreslår, representerer noen god
løsning. De mener den selskapsrettslige reguleringen for
den foreslåtte selskapsformen er for løs til å være
egnet til å håndtere de interessemotsetninger som
naturlig vil kunne oppstå i et slikt samarbeid mellom selvstendige
og uavhengige foretak. Mindretallet mener at et samarbeid om et
pensjonsforetak vil kunne skje mer hensiktsmessig med en selskapsform enten
som gjensidig selskap eller aksjeselskap, uten at dette bryter med
Stortingets forutsetninger. En mulighet er at pensjonsforetaket
regnes som et forsikringsselskap, det vil si som et livcaptive.
Mindretallet har imidlertid merket seg at minstekravet til startkapital
i så fall må settes i samsvar med livdirektivets bestemmelser,
hvilket kan fremstå som prohibitivt høyt. Mindretallet
mener en fullgod løsning vil være at pensjonsforetaket
regnes som pensjonskasse i øvrige sammenhenger, men underlegges
selskapsrettslige regler som et forsikringsselskap. Etter mindretallets
vurdering innebærer flertallets forslag en betydelig forskjellsbehandling
i forhold til livselskapene når det gjelder minstekrav
til startkapital, som mindretallet ikke kan se har noen reell begrunnelse.
Departementet slutter seg til forslaget fra Banklovkommisjonen
om at det bør legges til rette for fellespensjonskasser.
En slik adgang vil komme i tillegg til den adgangen det nå er
til å opprette livsforsikringsselskaper som etter
sine vedtekter og konsesjon bare kan overta forsikringer for en
begrenset kundekrets. For det første har Stortinget eksplisitt
bedt om at det foreslås en slik adgang. Videre mener departementet
at det vil være en fordel at foretakene får utvidet
alternativene med hensyn til å organisere sine tjenestepensjonsordninger.
Banklovkommisjonen har drøftet om det bør stilles
som vilkår for å etablere en fellespensjonskasse
at det foreligger et visst interessefellesskap mellom foretakene
utover den tilknytning som ligger i selve inngåelsen av
avtalen om pensjonssamarbeid. Banklovkommisjonen mener at inngåelse
av en samarbeidsavtale i tilstrekkelig grad vil etablere og dokumentere
tilstrekkelig felles interesse hos foretakene, og at det ikke er
behov for særskilt etterprøving fra konsesjonsmyndighetenes
side om den felles interesse i et pensjonssamarbeid også underbygges
av andre forbindelser mellom foretakene. I lovutkastet § 7-2 tredje
ledd foreslår Banklovkommisjonen i samsvar med dette at
to eller flere uavhengige foretak kan inngå samarbeidsavtale
om å ha sine pensjonsordninger i samme pensjonskasse, såkalt
fellespensjonskasse. Banklovkommisjonen foreslår at "samarbeidsavtale" anvendes
i lovteksten for å markere at det foreligger en form for
fellesskap mellom foretakene i en fellespensjonskasse.
Banklovkommisjonen foreslår at reglene i foretakspensjonsloven §§ 12-2
til 12-4 og innskuddspensjonsloven §§ 10-2
til 10-4 skal gjelde tilsvarende for fellespensjonskasser. Dette
for å hindre at det skjer overføringer av midler
eller kostnader mellom de enkelte foretakene i en fellespensjonskasse.
Reglene gjelder i utgangspunktet konsernforhold, og det er etter
Banklovkommisjonens vurdering ikke noe som skulle tilsi at reglene
ikke også vil fungere for en fellespensjonskasse. Det vises
til lovutkastet § 7-13 første
ledd første punktum.
Når det gjelder innholdet i samarbeidsavtalen, foreslår
Banklovkommisjonen at denne må angi hvilke foretak som
omfattes av avtalen.
Banklovkommisjonen mener at avtalen også bør inneholde
en del ordensregler for samarbeidet. Dette vil være grunnprinsipper
som det vil være helt avgjørende å ha
enighet om for at pensjonskassen skal fungere. Det foreslås
at avtalen skal angi grunnkapitalen i fellespensjonskassen og hvor
stor andel hvert foretak skal skyte inn i fellespensjonskassen,
og i tilfelle regler om plikt til senere å skyte inn kapital.
Det foreslås videre at avtalen skal angi fellespensjonskassens øverste
organ med stemmerettsregler og hvilke pensjonsprodukter som fellespensjonskassen
skal tilby. Banklovkommisjonen foreslår at fellespensjonskassen
kan tilby gruppelivsforsikring, men at dette må bestemmes
i forbindelse med konsesjonen etter en nærmere vurdering
av mulighetene for risikoutjevning.
Det foreslås at samarbeidsavtalen også inneholder
regler om oppsigelsesfristen for foretak som vil tre ut av samarbeidsavtalen,
regler om adgangen til å utelukke et foretak fra fellespensjonskassen,
samt regler om oppgjøret i samsvar med lovutkastet § 7-13 fjerde
ledd når et foretak går ut av fellespensjonskassen.
Banklovkommisjonen foreslår at oppsigelse i alle tilfelle
skal kunne skje med virkning fra årsskiftet og med minst
tre måneders varsel. Banklovkommisjonen foreslår
at samarbeidsavtalen også angir vedtektene for fellespensjonskassen,
herunder bestemmelser om avvikling.
Banklovkommisjonen foreslår at de alminnelige regler
om etablering av pensjonskasser i forsikringsloven kapittel 7 også kommer
til anvendelse på fellespensjonskasser. Dette innebærer
blant annet at en fellespensjonskasse ikke kan drive virksomhet
uten tillatelse fra Kongen. Det vises til forsikringsloven § 7-3
første ledd. De øvrige bestemmelsene vedrørende
konsesjon i loven § 7-3 vil også komme
til anvendelse på fellespensjonskasser. Forholdet mellom fellespensjonskassen
og foretakene som har opprettet fellespensjonskassen, reguleres
i forsikringsavtale og forsikringsvilkår og er ikke undergitt
krav om forhåndsgodkjenning. Etter Banklovkommisjonens
vurdering bør heller ikke samarbeidsavtalen mellom foretakene
i fellespensjonskassen konsesjonsbehandles.
Banklovkommisjonen foreslår en endring i forsikringsloven § 7-4
bokstav b slik at vedtektene for pensjonskasser og fellespensjonskasser
også skal angi hvilke pensjonsprodukter fellespensjonskassen skal
tilby.
Etter Banklovkommisjonens vurdering bør vedtektene i
en fellespensjonskasse - i tillegg til de forhold som angis i vanlige
pensjonskassers vedtekter - også angi hvilke foretak som
omfattes av avtalen, kapitalforhold og regler vedrørende
pensjonskassens øverste organ, herunder stemmeregler. Disse
institusjonsrettslige forholdene vil dermed bli gjenstand for konsesjonsbehandling.
Dersom det er variasjoner av en viss grad med hensyn til hvilke
typer foretak som skal være med i fellespensjonskassen
eller hvilke produkter fellespensjonskassen har til hensikt å tilby, kan
konsesjonsmyndighetene kreve søknad om konsesjon for livcaptive,
eventuelt livkonsesjon. Også senere endringer i vedtektene
skal godkjennes og kan medføre at konsesjonsmyndighetene
setter vilkår for tillatelsen, eller eventuelt krever søknad
om ny konsesjon.
Banklovkommisjonen har drøftet om minstekravet til grunnkapital
bør være høyere enn minstekravet i en
pensjonskasse som bare omfatter ett foretak. Banklovkommisjonens
flertall legger til grunn at selv om minstekravet til grunnkapital
er 10 ganger folketrygdens grunnbeløp, forutsetter loven
uttrykkelig at det i pensjonskassens egne vedtekter eller i konsesjonsvilkårene
kan fastsettes et høyere minstekrav. Konsesjonsmyndighetene
er gitt kompetanse og har plikt til i hvert enkelt tilfelle å vurdere
om det av soliditets- eller forsvarlighetsgrunner skal settes høyere minstekrav
for den enkelte pensjonskasse. Fastsettelse av hva som skal være
et forsvarlig minstekrav til kapital for en pensjonskasse, vil bero
på omfanget og arten av den virksomhet pensjonskassen har
til hensikt å drive, herunder omfanget av pensjonsrettigheter
som skal sikres i pensjonskassen, antall pensjonsordninger, og eventuelle
tilleggsprodukter pensjonskassen tenker å tilby. Den samme
vurdering vil måtte gjøres ved søknad
om konsesjon for en fellespensjonskasse. Konsesjonsmyndighetene
kan sette et høyere minstekrav til kapital i fellespensjonskassen, og
vil også ha mulighet til å kreve en gradvis oppbygging
av kapitalen etter hvert som virksomheten eventuelt øker
i omfang. Banklovkommisjonens flertall kan ikke se at det nødvendigvis
foreligger behov for et høyere minstekrav til grunnkapital
i en fellespensjonskasse enn i en vanlig pensjonskasse. En fellespensjonskasse
som eksempelvis bare omfatter to mindre foretak med få ansatte,
vil som regel ikke ha behov for høyere grunnkapital enn
en pensjonskasse for ett større foretak. Det vil derfor
etter flertallets vurdering være vanskelig å lage
en bestemmelse for minstekrav til grunnkapital som skal passe for
alle typer av fellespensjonskasser. Dersom det for fellespensjonskasser
generelt fastsettes et vesentlig høyere minstekrav til
grunnkapital enn etter forsikringsloven § 7-5,
vil det etter flertallets syn kunne utgjøre en etableringshindring
i tilfeller der fellespensjonskassens virksomhet ikke atskiller
seg vesentlig fra det som har vært vanlig for pensjonskasser
flest.
Et mindretall mener det er to viktige sider som gjør
at flertallets forslag om grunnkapital vanskelig kan aksepteres.
Den ene er at det dreier seg om en ubegrunnet forskjell i konkurransevilkår
mellom pensjonskasser og livselskaper. Den andre er at flertallets
forslag til startkapital uansett må anses for lavt, med
mindre det legges betydelige restriksjoner på omfanget
av virksomheten. Disse medlemmene mener derfor at minstekravet til
egenkapital for en fellespensjonskasse må settes betydelig
høyere, og foreslår et minstekrav tilsvarende
100 G for pensjonsforetak som også skal dekke biometrisk
risiko. For pensjonskasser som skal operere som rene innskuddspensjonskasser,
som bare tilbyr innskuddspensjonsordninger uten forsikringselement,
vil imidlertid flertallets forslag kunne aksepteres.
Departementet er enig i at det ikke bør stilles krav om
at det må være et visst interessefellesskap mellom foretakene
utover den tilknytning som ligger i selve inngåelsen av
avtalen om pensjonssamarbeid. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens
vurdering av at avtalen i seg selv vil etablere og dokumentere tilstrekkelig
felles interesse. Departementet mener at uttrykket "avtale" er mer
hensiktsmessig å benytte i lovteksten enn uttrykket "samarbeidsavtale".
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurderinger
av hva avtalen skal inneholde. For å begrense dobbeltføringen
foreslår departementet at det ikke stilles krav om at vedtektene
skal tas inn i avtalen, slik Banklovkommisjonen foreslår.
Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-2
tredje ledd.
Med hensyn til merknader fra Silver Pensjonsforsikring AS vedrørende
hva som skal inngå i avtalen mellom foretakene i en fellespensjonskasse,
antar departementet at det vil være hensiktsmessig at det fremkommer
av avtalen mellom foretakene i en fellespensjonskasse om foretakene
skal anvende den samme premietariffen eller ulike premietariffer.
Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-2 bokstav
g.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at vedtektene, både for pensjonskasser og fellespensjonskasser,
skal angi hvilke former for kollektive pensjonsordninger pensjonskassen skal
overta. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-4
første ledd bokstav b.
Departementet slutter seg videre til at vedtektene for fellespensjonskasser
skal inneholde opplysninger om hvilke foretak som deltar i pensjonskassen, grunnkapitalen
og regler om sammensetning og valg av et representantskap dersom
styret ikke skal være øverste organ. Det vises
til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-4
annet ledd.
Lovforslaget åpner for at foretak kan opprette en felles
pensjonskasse, men ikke for at foretakene kan ha felles pensjonsordning.
Hvert av foretakene i en fellespensjonskasse vil således
ha en egen pensjonsordning som er økonomisk atskilt fra
de andre foretakenes pensjonsordninger. De foreslåtte lovreglene
er ikke til hinder for at foretakene i en fellespensjonskasse kan
ha identiske pensjonsplaner og identiske medlemskapsregler mv. Foretakene
kan også ha lik premietariff og inngå i samme
risikofellesskap.
Departementet foreslår at det i forsikringsloven kapittel
10A om fellesordning for premieberegning for pensjonsordninger med
ytelsesbasert tjenestepensjon tas inn en bestemmelse om at foretakspensjonsordninger
i samme fellespensjonskasse kan utgjøre en fellesordning
for premieberegning. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 10A-1
tredje ledd.
Ettersom uavhengige foretak ikke har adgang til å ha
felles pensjonsordning, ser ikke departementet grunn til å gi
reglene i foretakspensjonsloven §§ 12-2
til 12-4 og innskuddspensjonsloven §§ 10-2
til 10-4 om fordeling av kostnader og midler i én pensjonsordning
mellom foretak i samme konsern "tilsvarende" anvendelse for fellespensjonskasser.
Dette er ikke til hinder for at et konsern kan inngå i
en fellespensjonskasse med sin felles pensjonsordning for foretakene
i konsernet. I den grad flere foretak i samme konsern har felles
pensjonsordning, vil de nevnte reglene i foretakspensjonsloven §§ 12-2
til 12-4 og innskuddspensjonsloven §§ 10-2
til 10-4 komme til anvendelse for denne ordningen uansett hvem som leverer
pensjonsordningen.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens flertall’s
vurdering av at det ikke nødvendigvis foreligger behov
for et høyere minstekrav til grunnkapital i en fellespensjonskasse
enn i en vanlig pensjonskasse. Etter departementets vurdering vil
det være vanskelig å fastsette et minstekrav som
skal passe for alle typer av fellespensjonskasser. Konsesjonsmyndighetene
er gitt kompetanse og har plikt til i hvert enkelt tilfelle å vurdere
om det av soliditets- eller forsvarlighetsgrunner skal settes et
høyere minstekrav for den enkelte pensjonskasse.
De konkrete krav som vil bli stilt, vil etter hvert eventuelt kunne
utledes av tidligere konsesjonspraksis.
Spørsmålet om den enkelte fellespensjonskasse kan
tilby tilleggsdekninger i form av for eksempel gruppeliv vil, etter
departementets syn, være et spørsmål
som må vurderes i forbindelse med konsesjonsbehandlingen.
Finansnæringens Hovedorganisasjon tar opp spørsmål
vedrørende plikten til å tilby fortsettelsesforsikring.
Finansdepartementet viser til vurderingene i forhold til pensjonskasser
foretatt i Ot.prp. nr. 68 (2004-2005) punkt 4.3.4. Der uttalte departementet:
"Når det gjelder spørsmålet
om adgangen til å tilby ulike typer tilleggsdekninger,
slutter departementet seg til Kredittilsynets høringsuttalelse
som er sitert ovenfor i avsnitt 4.3.3. I forhold til fortsettelsesforsikringer
forstår departementet Kredittilsynets merknad dit hen at
en adgang for pensjonskassene til å tilby slike dekninger
vil innebære en endring i forhold til gjeldende rett. Departementet
vil i den forbindelse vise til at spørsmålet om
den enkelte pensjonskasse skal kunne tilby slike dekninger vil være
et spørsmål som må vurderes i forbindelse
med konsesjonsbehandlingen. Det samme gjelder i forhold til dekningen
gruppelivsforsikringer, jf. Kredittilsynets merknader vedrørende
denne dekningen.
Departementet deler for øvrig
Finansnæringens Hovedorganisasjons syn på lovutkastets
forhold til forsikringsavtaleloven § 19-7, og
legger til grunn at pensjonskasser, på samme måte
som livsforsikringsselskaper, vil ha plikt til å tilby
fortsettelsesforsikringer for personer som avslutter gruppelivsforsikring
i den grad de har konsesjon til å utøve slik virksomhet."
Finanskomiteen sluttet seg til dette i Innst. O. nr. 92 (2004-2005).
Etter departementets vurdering vil tilsvarende gjelde for fellespensjonskasser.
Det har under forberedelsen av lovforslaget blitt reist spørsmål
ved om kommuner vil få adgang til å ha sin pensjonsordning
i fellespensjonskasse opprettet av foretak utenfor kommunal sektor.
I forhold til de regler som gjelder for interkommunale pensjonskasser
(forsikringsloven § 7-2 annet ledd) har det også oppstått
spørsmål om foretak kan ha pensjonsordning i interkommunale
pensjonskasser. Departementet foreslår at det gis hjemmel
for å fastsette forskrift vedrørende kommuners
adgang til å ha pensjonsordning i fellespensjonskasse og
foretaks adgang til å ha pensjonsordning i en interkommunal pensjonskasse.
Det vises til forslag til endring i forsikringsloven § 7-2
fjerde ledd.
Etter Banklovkommisjonens vurdering vil prinsippet om at pensjonskassens
virksomhet og økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt
fra virksomheten til arbeidsgiver i forsikringsloven § 7-7
også dekke behovet i en fellespensjonskasse.
Banklovkommisjonen har vurdert om det er behov for regler om
en utvidelse av styret eller behov for et overordnet organ som kan
bidra til ivaretakelse av de enkelte foretaks interesser. Banklovkommisjonen
mener at de gjeldende reglene i forsikringsloven vedrørende
ovennevnte ikke i alle tilfeller vil være tilstrekkelige
for å løse konflikter og ivareta interessene til
mange forskjellige foretak i en fellespensjonskasse. Banklovkommisjonen
foreslår at det åpnes for at fellespensjonskasser
kan ha et representantskap som pensjonskassens øverste
organ. Banklovkommisjonen foreslår at vedtektene i så fall
skal inneholde regler om sammensetning og valg av representantskap.
Bakgrunnen for at det ikke foreslås et absolutt krav om
representantskap er at det i fellespensjonskasser som for eksempel
bare består av to mindre foretak, ikke nødvendigvis
vil være hensiktsmessig at pensjonskassen oppretter representantskap. Kommisjonen
foreslår videre at representantskapet skal velge styre
og revisor, og at vedtektene skal angi hvilke saker som skal behandles
i representantskapet.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av
at de gjeldende reglene om organisering av pensjonskasser også dekker
behovet for fellespensjonskasser. Departementet slutter seg videre til
at det kan være hensiktsmessig for noen fellespensjonskasser å ha
et representantskap. Departementet er enig i at sammensetning og
valg av representantskap må fremkomme av vedtektene. Det
samme gjelder hvilke saker representantskapet skal behandle. Departementet
slutter seg også til at et eventuelt representantskap skal
velge styre og revisor. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-4
annet ledd bokstav c.
Departementet legger til grunn at den enkelte pensjonskasse forholder
seg til reglene i personopplysningsloven med forskrift.
Banklovkommisjonen foreslår at foretakene i en fellespensjonskasse
ved enstemmighet kan beslutte å gi et bestemt foretak adgang
til å slutte seg til samarbeidsavtalen og i den forbindelse
foreta de nødvendige vedtektsendringer, jf. lovutkastet § 7-13
første ledd annet punktum.
Banklovkommisjonen mener det er behov for å regulere
endringer i pensjonssamarbeidet som følge av oppsigelse/uttreden,
utelukkelse og oppløsning. Dette bør etter Banklovkommisjonens
oppfatning reguleres av samarbeidsavtalen. Foretakspensjonsloven
kapittel 15 og innskuddspensjonsloven kapittel 13 inneholder en
del bestemmelser om hva som skal skje med en pensjonsordning når
foretaket opphører eller ikke ønsker å videreføre
pensjonsordningen. Blant annet reguleres fordeling av pensjonsordningens
midler ved opphør. Disse reglene vil etter Banklovkommisjonen
vurdering gi støtte for hva som bør inntas i samarbeidsavtalen
om slike situasjoner.
Banklovkommisjonen foreslår at et foretak skal ha rett
til å tre ut av fellespensjonskassen i samsvar med bestemmelsene
i samarbeidsavtalen. Det vises til lovutkastet § 7-13
annet ledd første punktum. Banklovkommisjonen foreslår
videre at et foretak ikke kan flytte eller avvikle sin pensjonsordning
uten å tre ut av fellespensjonskassen. Det vises til lovutkastet § 7-13
annet ledd annet punktum.
Dersom et foretak eller dets virksomhet blir kjøpt opp
av, eller sammenslått med, et foretak som ikke har sin
pensjonsordning i pensjonskassen, foreslår Banklovkommisjonen
at det nye foretaket automatisk trer ut av avtalen med mindre de øvrige
foretakene samtykker i at foretaket fortsatt omfattes av avtalen.
Denne løsningen medfører at det ikke er element av
tvang i samarbeidet. Det vises til lovutkastet § 7-13
annet ledd tredje punktum.
Banklovkommisjonen foreslår at dersom et foretak vesentlig
misligholder sine forpliktelser i pensjonskassen, kan de øvrige
foretakene beslutte å utelukke foretaket fra pensjonskassen,
og herunder fastsette opphørstidspunkt. Det vises til lovutkastet § 7-13
tredje ledd.
Medlemmenes rettigheter til opptjente midler bortfaller ikke
selv om pensjonsordningen flyttes eller avvikles. I forbindelse
med uttreden skal medlemmenes opptjente rettigheter sikres i en
annen pensjonsinnretning, enten ved at pensjonsordningen flyttes
til en annen pensjonsinnretning eller dersom virksomheten i foretaket
skal avvikles slik at pensjonsordningen skal opphøre, ved
at det utstedes fripoliser/pensjonskapitalbevis etter reglene
i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Når
et foretak ikke lenger skal ha sin pensjonsordning i fellespensjonskassen,
bør derfor den del av pensjonskassens midler som knyttet
seg til foretakets gruppe av medlemmer på opphørstidspunktet,
tilordnes foretaket. Det vises til lovutkastet § 7-13
fjerde ledd.
Banklovkommisjonen foreslår at reglene om konsernforhold
i foretakspensjonsloven § 12-7 og innskuddspensjonsloven § 10-5
fjerde ledd gis tilsvarende anvendelse ved uttreden av fellespensjonskasse.
Banklovkommisjonen foreslår at foretaket skal tilordnes
en del av egenkapitalen i pensjonskassen på opphørstidspunktet,
beregnet etter forholdet mellom premiereserven eller alderspensjonskapitalen
for de øvrige grupper av medlemmer i pensjonskassen. Det vises
til lovutkastet § 7-13 fjerde ledd. Den samme nøkkel
til fordeling er anvendt i foretakspensjonsloven § 12-6
annet ledd bokstav b om tilordning av egenkapital til et utskilt
foretak. Banklovkommisjonen ser det som en fordel at samme fordelingsnøkkel anvendes
i begge tilfeller.
Banklovkommisjonen foreslår at samarbeidsavtalen bør
angi hvilket tidspunkt oppsigelsen får virkning fra, og
oppsigelsesfristen for foretak som vil tre ut av samarbeidsavtalen.
Banklovkommisjonen antar at det vil være mest praktisk å kunne
avtale et skjæringstidspunkt knyttet opp til regnskapsavslutningen og årsskiftet
fordi foretaket skal ha med en andel av kapitalen, og beregningen
av renter og overskudd på kapitalen vil være enklest
i forbindelse med regnskapsavslutningen. Som en ytre grense for
avtalefrihet på dette punkt foreslås det at oppsigelse
skal kunne skje ved årsskiftet og med minst tre måneders
varsel. Bestemmelsen innebærer at foretak ikke kan bindes
til pensjonskassen lenger enn til årsskiftet. Banklovkommisjonen
understreker at bestemmelsen ikke innebærer en begrensning
i avtalefriheten til å avtale andre oppsigelsestidspunkter
så lenge disse ikke strekker seg utover et årsskifte,
og eventuelt en kortere oppsigelsesfrist enn tre måneder.
Forslaget fastsetter således maksimalrammer for avtalemessig
begrensning av opphør som følge av flytting. Det
vises til lovutkastet § 7-2 tredje ledd bokstav
e.
Banklovkommisjonen mener det neppe er nødvendig å ta
hensyn til og la bestemmelsen omfatte eiermessige endringer i foretak
som inngår i eierstrukturen til de foretak som omfattes
av fellespensjonskassen. Ved sammenslåing av flere foretak
som omfattes av en fellespensjonskasse, eller av virksomhet i foretakene,
foreslår Banklovkommisjonen at samarbeidsavtalens bestemmelser
om stemmerett og kapitalforhold skal tilpasses de endrede forhold.
Tilsvarende gjelder ved deling av foretak som omfattes av pensjonsordningen.
Det vises til lovutkastet § 7-13 femte ledd.
Banklovkommisjonen foreslår at vedtektene til fellespensjonskassen
skal angi regler om vedtak vedrørende avvikling av pensjonskassen,
jf. forsikringsloven § 7-4 bokstav f. Dette skal
også angis i samarbeidsavtalen, jf. lovutkastet § 7-2
tredje ledd bokstav f.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at foretakene i en fellespensjonskasse enstemmig kan beslutte å gi
et bestemt foretak adgang til å slutte seg til samarbeidsavtalen.
I den forbindelse må det foretas nødvendige vedtektsendringer.
Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-13
første ledd.
Departementet er enig i Banklovkommisjonens vurdering av at det
er behov for regler om endringer i pensjonssamarbeidet som følge
av oppsigelse/uttreden, utelukkelse og oppløsning,
og at dette bør reguleres i avtalen mellom deltakerne i
fellespensjonskassen.
Departementet slutter seg til at et foretak skal ha rett til å tre
ut av fellespensjonskassen i samsvar med bestemmelsene i avtalen.
Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-13
annet ledd.
Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å lovfeste
hvilke regler avtalen skal inneholde om oppkjøp og sammenslåing
av foretak i en fellespensjonskasse. Etter departementets vurdering
bør det, fra lovgivers side, være tilstrekkelig å stille
krav om at avtalen skal regulere dette slik at det blir opp til foretakene
i fellespensjonskassen hvordan de ønsker å regulere
dette.
Ved vesentlig mislighold av et foretaks forpliktelser er det
foreslått at de øvrige foretakene kan beslutte å utelukke
foretaket fra pensjonskassen og fastsette opphørstidspunktet.
Departementet slutter seg til dette forslaget. Det vises til forslaget
til endring i forsikringsloven § 7-13 tredje ledd.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag vedrørende
fordelingen av fellespensjonskassens midler med noen mindre endringer.
I henhold til departementets forslag tilordnes foretakene sin relative
andel av egenkapitalen ved tidspunkt for uttreden beregnet etter
forholdet mellom premiereserven eller alderspensjonskapitalen for
foretakets medlemmer og premiereserven eller alderspensjonskapitalen
for alle medlemmer i fellespensjonskassen. Det vises til forslaget
til endring i forsikringsloven § 7-13 fjerde ledd.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at avtalens bestemmelser om stemmerett og kapitalforhold må tilpasses
de endrede forhold ved sammenslåing av flere foretak som
omfattes av en fellespensjonskasse, eller av virksomhet i foretakene.
Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-13
siste ledd.
Høringsinstansene påpeker at forhold knyttet
til konkurs ikke er særlig grundig håndtert i
Banklovkommisjonens utredning. Både foretakene i en fellespensjonskasse
og fellespensjonskassen selv kan gå konkurs. Departementet
viser til at det, med hjemmel i forsikringsloven § 7-2,
kan gis nærmere regler om dette dersom det skulle vise
seg å være behov for det.
Etter forsikringsloven § 11-5 skal en kontrakt
om pensjonsordning kunne sies opp med en frist på to måneder.
I forbindelse med en oppsigelse av en avtale om fellespensjonskasse
vil det blant annet være behov for å endre vedtektene
mv. i fellespensjonskassen. Etter Banklovkommisjonens forslag om
oppsigelsesfrister for fellespensjonskasse, skal oppsigelse kunne
skje minst ved hvert årsskifte, og minste varslingsperiode
kan ikke settes lenger enn tre måneder. Departementet slutter
seg til at det skal være adgang til å avtale at
en kontrakt om fellespensjonskasse bare skal kunne sies opp med
virkning fra det førstkommende årsskiftet. Departementet
slutter seg også til at foretakene i en fellespensjonskasse
skal kunne ha muligheten til å avtale en oppsigelsestid
på tre måneder. Det vises til forslaget til endring
i forsikringsloven § 7-2 tredje ledd bokstav f.
Departementet har i proposisjonens lovutkast foretatt mindre
språklige endringer i forhold til Banklovkommisjonens lovutkast.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av
at avtalens bestemmelser om stemmerett og kapitalforhold må tilpasses
ved sammenslåing av flere foretak som omfattes av en fellespensjonskasse
eller ved sammenslåing av virksomhet i foretakene. Tilsvarende
gjelder ved deling av foretak som omfattes av pensjonskassen. Det
vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-13
femte ledd.
Kredittilsynet fører tilsyn med pensjonskasser i henhold
til lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med kredittinstitusjoner,
forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (kredittilsynsloven) § 1.
Dette vil også gjelde for fellespensjonskasser. I mandatet
vedrørende fellespensjonskasser ba departementet Banklovkommisjonen
vurdere om fellespensjonskasser også burde underlegges
tilsyn fra Stiftelsestilsynet.
Banklovkommisjonen har vurdert om fellespensjonskasser også bør
underlegges kontroll av Lotteri- og stiftelsestilsynet etter stiftelsesloven § 7.
I henhold til stiftelsesloven § 6 bokstav b) gjelder
ikke stiftelsesloven for pensjonskasser og pensjonsfond som er underlagt
Kredittilsynets tilsyn.
Etter Banklovkommisjonens vurdering er det ikke noe ved fellespensjonskasser
som skiller disse fra andre pensjonskasser i denne sammenheng. Det forhold
at en fellespensjonskasse tilbyr pensjonsordninger til flere uavhengige
foretak, gjør ikke at behovet for tilsyn øker
i forhold til andre pensjonskasser med tilsvarende størrelse.
Banklovkommisjonen er derfor av den oppfatning at det ikke er behov
for at fellespensjonskasser underlegges Lotteri- og stiftelsestilsynets
kontroll i tillegg til tilsyn fra Kredittilsynet.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering.
Banklovkommisjonen foreslår et nytt annet punktum i
annet ledd i forsikringsloven § 7-2 om interkommunale
pensjonskasser. Hensikten er å markere gjennom henvisning
til loven § 10-2 annet og tredje ledd at kommunene
i den interkommunale pensjonskassen kan inngå i samme fellespensjonsordning
for premieberegning etter loven § 10-6, samt at bestemmelsene
om konsernpensjonsordning i foretakspensjonsloven §§ 12-3
til 12-7 får tilsvarende anvendelse så langt de
passer.
Banklovkommisjonen foreslår at bestemmelsene om vedtekter
for fellespensjonskasser skal få tilsvarende anvendelse
på interkommunale pensjonskasser så langt de passer.
Det åpner for at interkommunale pensjonskasser kan ha et
representantskap som øverste organ, jf. lovutkastet § 7-4
annet ledd bokstav c.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av
at også kommunene i en interkommunal pensjonskasse kan
inngå i samme fellespensjonsordning for beregning etter
forsikringsloven § 10-6, samt at foretakspensjonsloven §§ 12-3
til 12-7 får tilsvarende anvendelse. Det vises til forslaget
til endring i forsikringsloven § 7-2 annet ledd.
De spørsmål som er reist i høringen
med hensyn til å la flere av de foreslåtte bestemmelsene
om fellespensjonskasser gjelde for interkommunale pensjonskasser,
er ikke nærmere utredet. Etter departementets vurdering
bør dette utredes noe mer før det eventuelt fremmes
lovforslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til lov om endringer i forsikringsloven (fellespensjonskasser),
med unntak av forslaget til forsikringsloven § 7-2
tredje ledd bokstav f.
Komiteen viser til at det er Stortinget som har bedt
Regjeringen om å frmme lovforslag om felles pensjonskasse
for flere private virksomheter etter mønster av en interkommunal
pensjonskasse.
Komiteen vil vise til at adgangen til å etablere fellespensjonskasser
vil legge til rette for stordriftsfordeler og kostnadsbesparelser
for de foretakene som samarbeider om dette. Videre vil en slik adgang kunne
bidra til å styrke konkurransen i markedet for pensjonsforsikring.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, slutter seg til
Regjeringens forslag til forsikringsloven § 7-2
tredje ledd bokstav f.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til de foreslåtte
flytteregler i lovforslaget og mener at dette under visse omstendigheter
kan gi begrensninger i foretakenes muligheter til å flytte
pensjonsordningen til andre institusjoner. Disse medlemmer mener
dette vil gi mindre konkurranse i markedet, noe som igjen kan medføre
høyere priser for bedriftene og vil derfor gå imot
forslaget til § 7-2 tredje ledd bokstav f.
Disse medlemmer fremmer i stedet følgende
forslag:
"I forsikringsloven gjøres følgende endring:
§ 7-2 tredje ledd bokstav f skal lyde:
oppsigelsesfristen for foretak som vil tre ut av avtalen og regler
om adgangen til å utelukke et foretak fra fellespensjonskassen,
samt om oppgjøret i samsvar med § 7-13
fjerde ledd når et foretak går ut av fellespensjonskassen.
Oppsigelse skal uansett følge bestemmelsene i kapittel
11."