Til Odelstinget
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til endringer
i pasientrettighetsloven med sikte på innføring
av ventetidsgaranti i spesialisthelsetjenesten for barn og unge
under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet.
Det foreslås å lovfeste en forskriftshjemmel for
departementet til å innføre særskilt
ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser og unge
rusmiddelavhengige.
Helse- og omsorgsdepartementet oppnevnte i desember 2005 en arbeidsgruppe
som fikk i oppdrag å foreslå hvordan rett til
helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten til barn og unge med psykiske
lidelser og/eller rusproblemer kan styrkes, og hvordan
en særskilt ventetidsgaranti kan utformes og etableres.
Arbeidsgruppen leverte sin enstemmige rapport 15. juni 2006.
Det ble der foreslått å styrke pasientrettighetene
i form av både en kortere vurderingsfrist og en særskilt
behandlingsgaranti. Videre anbefalte arbeidsgruppen å bedre
samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Arbeidsgruppen foreslo også tiltak for å øke
produktiviteten og effektivisere tidsbruken i poliklinikkene.
Departementet sendte arbeidsgruppens rapport på høring
i juli 2006 med høringsfrist i november 2006. Departementet
formulerte et lovutkast som viser hvordan arbeidsgruppens forslag
til lovendringer eventuelt kan gjennomføres lovteknisk.
Departementet mottok 29 realitetsuttalelser til forslagene.
Det opplyses at et flertall av høringsinstansene støtter
forslaget om innføring av særskilt ventetidsgaranti,
og at forslaget om nasjonale retningslinjer får allmenn
tilslutning blant de høringsinstansene som har berørt
dette. Alle høringsinstansene stiller seg bak målsettingen
om å styrke tilbudet til barn og unge med psykiske lidelser
og/eller rusproblemer, men 6 høringsinstanser
er prinsipielt uenige i at det innføres en særskilt
ventetidsgaranti for disse gruppene. Disse er skeptiske til at det
skal fastsettes særregler for enkelte pasientgrupper i
helsetjenesten som bryter med lovens system, og mener at gjeldende
rett ivaretar gruppenes behov. Av de høringsinstansene som
støtter forslaget om innføring av særskilt
ventetidsgaranti, er de fleste enige i en vurderingsfrist på 10
virkedager.
Pasientrettighetsloven § 2-2 fastsetter at
når en pasient er henvist til sykehus eller spesialistpoliklinikk,
herunder distriktspsykiatrisk senter, har pasienten rett til å få sin
helsetilstand vurdert innen 30 virkedager etter at henvisning er
mottatt. Dersom pasienten har rett til nødvendig helsehjelp,
skal det også fastsettes en individuell frist for når
helsehjelpen senest skal gis. Det er i gjeldende rett ingen særskilte rettigheter
for barn og unge med psykiske lidelser og/eller rusavhengighet.
Det redegjøres i proposisjonen for prioriteringsordninger
i Sverige og Danmark.
Departementet understreker at barn og unge med psykiske lidelser
og unge rusmiddelavhengige er utsatte og sårbare grupper,
og at erfaring viser at disse hittil ikke alltid har fått
et tilfredsstillende tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten. Etter
departementets syn der det derfor et særskilt behov for å prioritere
disse gruppene.
Departementet mener at arbeidsgruppens forslag om å regelfeste
rett til vurdering innen 10 virkedager bør følges
opp gjennom forskriftsfesting.
Departementet mener at ventetiden for barn og unge med psykiske
lidelser og unge rusmiddelavhengige er for lang, og at den varierer
altfor mye mellom helseregionene. Det framholdes at rask og tidlig
behandling kan bidra til å hindre et langt liv med sykdom,
rus og kriminalitet, og at manglende behandlingstilbud derfor kan
ha store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser.
Departementet legger vekt på at det i første
omgang er viktig å innarbeide prinsippet om en særskilt frist
for vurdering og en maksimalfrist for oppfyllelse av rett til helsehjelp
fra spesialisthelsetjenesten for barn og unge med psykiske lidelser
og unge rusmiddelavhengige. Det uttales at maksimalfristen vil bli vurdert
satt lavere når forutsetningene ligger til rette for det.
Departementet ønsker i første omgang å forskriftsfeste
arbeidsgruppens forslag om en maksimalfrist på 65 virkedager.
Det foreslås derfor å lovfeste en hjemmel for
departementet til å innføre særskilt
ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser og unge
rusmiddelavhengige i forskrift.
Dersom behandlingsfristen oversittes, har pasienten rett til
behandling ved andre helseforetak, private behandlingssteder eller
i utlandet.
Etter departementets vurdering bør rettighetspasienter
under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet
ha samme rett til maksimumsfrist uavhengig av om de behandles poliklinisk
eller innlegges.
Det uttales at de foreslåtte endringene ikke i seg selv
har økonomiske eller administrative konsekvenser. Innføring
av ventetidsgaranti i spesialisthelsetjenesten vil skje gjennom
endringer i prioriteringsforskriften, og økonomiske og
administrative konsekvenser forutsettes håndtert innenfor
budsjettrammen for de regionale helseforetakene og den ressursstyrking
av spesialisthelsetjenesten som er lagt til grunn for Opptrappingsplanen
for psykisk helse (1999-2008). Det forventes ikke direkte økonomiske konsekvenser
for kommunene som resultat av innføringen av ventetidsgaranti.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd
Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen
og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis
Giltun og lederen Harald T. Nesvik, fra Høyre, Inge Lønning
og Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Johnny
Ingebrigtsen, fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre, Gunvald
Ludvigsen, er tilfreds med at Regjeringen nå legger
frem en sak som skal sikre barn og unge raskere vurdering og behandling,
og viser til Innst. S. nr 149 (2001-2002) og Innst. S. nr. 212 (2004-2005).
I Innst. S. nr. 212 (2004-2005) går komiteens flertall
inn for at det blir utredet at barn/unge under 18 år
ikke skal ha mer enn 10 dagers ventetid for vurderingssamtale, og
at det for denne gruppen også skulle vurderes om en standardisert
ventetidsgaranti for behandling kan sikre ivaretakelse av individuelle
behov innenfor rus- eller psykiatriomsorgen. Det tas der også opp
at det må vurderes om en ventetidsgaranti for spesielle
grupper kan innebære at disse blir prioritert fremfor andre
pasienter som kan ha meget alvorlige sykdomstilstander og påtrengende
behandlingsbehov.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, opplever
stadig å få henvendelser fra psykisk syke og deres
pårørende som viser at mange i dag ikke får
nødvendig hjelp hos fastlegen eller innenfor spesialisthelsetjenesten.
Det er fremdeles stor mangel på legespesialister innen psykiatri,
og det mangler mye fagkompetanse i DPS-ene og i kommunene. Flertallet kjenner
til at det er mange eksempler på at pasienter skrives ut
fra døgnbaserte opphold for tidlig, og at pasienter ikke får
nødvendig oppfølging. Det fremkommer også at antallet
behandlingstimer eller behandlingsnivå ikke alltid er tilpasset
den enkeltes behov. Sykehusets økonomi styrer i stor grad
tilbudet som gis, noe som fører til høy terskel
for å få spesialiserte eller døgnbaserte
tilbud, og flertallet har også registrert
Regjeringens og helseforetakenes motvilje mot å la behandlingstrengende
benytte private avtalespesialister og døgnbaserte behandlingstilbud.
Komiteen viser til at det i Dokument
nr. 3:7 (2006-2007) om Riksrevisjonens undersøkelse av
tilbudet til barn og unge med psykiske problemer kommer frem sterk
kritikk av mange forhold både når det gjelder
ventetid, behandlingskvalitet, mangel på tilgjengelige
data for behov for polikliniske tjenester, dekningsgrad, oversikt
over bruk av bevilgningene samt en rekke andre forhold.
Det kan få langsiktige og alvorlige konsekvenser hvis
ventetid på vurdering blir lang, eller hvis behandlingskvaliteten
ikke er tilfredsstillende, og komiteen ser at barn
og unge med psykiske lidelser og/eller rusmiddelavhengighet
er en spesielt utsatt gruppe.
Komiteen ser at det kan være uforsvarlig
at barn og unge med psykiske lidelser og/eller rusmiddelavhengighet
må vente inntil 30 virkedager før de får
sin helsetilstand vurdert, og mener også at ventetiden
på videre behandling ofte er for lang. Komiteen støtter
derfor forslaget om at det ikke skal gå lengre tid enn
10 virkedager fra barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP)
har mottatt henvisning fra fastlege/førstelinjetjenesten
til helsetilstanden er vurdert. Komiteen vil presisere
at 10 virkedager er lengste ventetid for vurdering, og at individuelt
behov må avgjøre om den enkelte skal få raskere
vurdering eller akutthjelp.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at dersom henvisningen viser at pasienten
har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten,
skal denne hjelpen gis innen en forsvarlig tid, som i mange tilfeller
vil være kortere enn 65 virkedager.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dersom vurderingssamtalen viser at barnet eller den unge
har behov for videre hjelp, skal denne hjelpen gis innen en forsvarlig tid
som i mange tilfeller vil være kortere enn 65 virkedager.
Komiteen mener det er viktig at denne
vurderingen foretas av en spesialist innen psykiatri/psykologi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet er tilfreds med at en nasjonal
veileder som utarbeides av Sosial- og helsedirektoratet, skal understøtte
en mer ensartet forståelse av kriteriene i prioriteringsforskriften
og forbedre kvaliteten på den individuelle vurderingen
slik det er omtalt i proposisjonen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter
en egen ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år,
men ser imidlertid en stor fare ved at enkelte grupper nå prioriteres
på bakgrunn av alder, og ikke på bakgrunn av faglige
vurderinger og behovet for helsehjelp. Flertallet er
klar over at det også kan få meget alvorlige følger
når voksne psykisk syke med høyst forskjellige
diagnoser og alvorlighetsgrad må vente for lenge, eller
hvis de ikke får den behandlingen de trenger i rett tid.
Det kan også være mange tilfeller hvor den enkelte
har ventet for lenge før det er søkt om hjelp.
Voksne psykisk syke med høyst forskjellige diagnoser
og alvorlighetsgrad har behov for et tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten,
og i mange tilfeller gjelder det døgnbasert behandling. Flertallet mener
at det er behov for en større bredde og flere spesialiserte
behandlingstilbud. En spesiell gruppe som anorektikere eller pasienter
med spiseforstyrrelser blir ikke nødvendigvis bedre av
sin lidelse ved å tilbringe behandlingstiden på ordinære
psykiatriske avdelinger, og det er også viktig å skille
rus og psykiatri i de tilfellene pasientene ikke har en dobbeltdiagnose.
For å kunne gi pasientene en reell valgfrihet må det
finnes alternativer.
Komiteen viser til det positive tilbudet
som gis ved Capio anorexisenter i Fredrikstad, og mener at dette
er et tilbud som må videreføres.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser imidlertid
til at RHF Sørøst planlegger å si opp
sin avtale med Capio anorexisenter i Fredrikstad, til tross for
at behandlingsresultatene er svært gode, brukerne er tilfredse og
prisen for plassene er lavere der enn på Ullevål
sykehus. Flertallet er kjent med at en viktig årsak
til at brukertilfredsheten er så høy, er at brukerne
opplever å bli møtt på en annen måte
enn i det offentlige sykehustilbudet, at selve behandlingen er annerledes, og
at det oppleves som positivt ikke å bli behandlet i et
sykehusmiljø. Flertallet er bekymret for
at gode private tilbud raseres til fordel for offentlige tilbud
uten at det nødvendigvis ligger en faglig begrunnelse for
beslutningen.
Komiteen mener at en utvidet ventetidsgaranti som
retter seg spesielt mot de yngre, ikke skal føre til vridning
av ressursene slik at de over 23 år blir nedprioritert
og ikke får det tilbudet de har krav på og behov
for.
Komiteen er av den oppfatning at det er den enkeltes
helsetilstand som skal være den avgjørende faktor
for prioriteringsrekkefølgen slik det fremgår av
den nasjonale veilederen. Når komiteen nå går inn
for å støtte en aldersavgrenset ventetidsgaranti,
er det med bakgrunn i at barn og unge er spesielt sårbare. Komiteen mener
det må satses i langt større grad på mer
faglig kompetanse i kommunene for å fange opp barn som
trenger behandling eller oppfølging i en tidlig fase.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil framholde
at en ventetidsgaranti ikke løser noen problemer hvis den ikke
følges opp av økt tilgang på behandling
og kompetanse. Tiltak som kan gjøre kapasitetsproblemet mindre
når det gjelder de yngre, er utvidede åpningstider
ved BUP, økt antall døgnplasser for barn og unge
og økte menneskelige og økonomiske ressurser til
ambulante team.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til de føringer
som er gitt blant annet i Nasjonal helseplan (2007-2010) om styrking
av kompetanse og fagmiljø i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.
Komiteen mener en fortsatt styrking
av kompetansen i kommunene må videreføres, og
at det må vurderes å videreføre en fortsatt øremerket
satsing innenfor psykiatrien.
Komiteen mener at innfrielse av allerede eksisterende
lov og tilleggsgarantien til barn og unge betinger en effektivisering
av det offentlige behandlingstilbudet ved at arbeidstiden til psykiatere
og psykologer brukes til pasientrettet virksomhet i langt større
grad enn det som er kommet fram i ulike undersøkelser.
Komiteen viser til omtalen i proposisjonen om at
temaer som samhandling, bedre henvisningsrutiner, mer konstruktiv
oppfølging i ventetiden og mål for produktivitet
vil bli behandlet i veileder for psykisk helsevern for barn og unge
rusmiddelavhengige. Veilederen er under utarbeidelse i Sosial- og
helsedirektoratet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at private, adekvate behandlingstilbud
må få innfridd søknader om innlemmelse
i fritt sykehusvalg for å imøtekomme pasientenes
behov for et mer variert behandlingstilbud, slik at alle diagnoser
og aldersgrupper skal bli best mulig ivaretatt gjennom en behandlingsgaranti som
gjelder alle. Uten store endringer i behandlingstilbudet ser disse
medlemmer en fare for at antallet som får innfridd
rett til behandling, tilpasses det eksisterende behandlingstilbudet
og ikke omvendt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det
er viktig med fagmiljøer som har kapasitet til å yte
den hjelpen som loves, og flertallet mener at for å imøtekomme
behovet må det også tas i bruk private helsetjenestetilbud
og sykehus.
Flertallet viser til statsråd Sylvia
Brustads svar på spørsmål fra representanten
Sonja I. Sjøli i spørretimen 22. november
2006:
"Jeg tror det viktigste grepet overfor barn og unge er å utnytte
hele den kapasitet vi har, det være seg i det offentlige,
der jeg mener at det er noe å gå på,
eller, i den grad det også er det der, i det private. Det
er det vi nå prøver å kartlegge."
Flertallet har ikke registrert at denne kartleggingen
foreligger, og vil be om at departementet redegjør for
fremdriften i arbeidet.
Flertallet viser til at det i proposisjonen uttales
at de foreslåtte endringene ikke i seg selv har økonomiske
eller administrative konsekvenser. Flertallet stiller
seg tvilende til dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til den redegjørelsen
som er gitt i proposisjonen om økonomiske og administrative
konsekvenser av forslaget om innføring av ventetidsgaranti.
I tillegg peker disse medlemmer på at Stortinget
ved behandlingen av St.prp. nr. 69 (2006–2007) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2007, bevilget 7 mill.
kroner for å sette i gang prosjekter i hvert regionalt
helseforetak for å forbedre innføringen
av garantien. Målet er å øke effektiviteten
i barne- og ungdomspsykiatrien ved at kvaliteten på henvisninger
fra førstelinjen blir bedre og ved å gå gjennom
inntaksprosedyrene ved klinikkene og rutinene for utnytting av den samlede
kapasiteten på områdene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, forutsetter
at Regjeringen følger opp med de nødvendige bevilgninger for å sikre
at en slik garanti ikke får negative konsekvenser for andre
aldersgrupper.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet forutsetter at ventetidsgarantien ikke
får negative konsekvenser for andre aldersgrupper. Disse
medlemmer viser videre til St.prp. nr. 1 (2007-2008) der
det framgår at spesialisthelsetjenesten foreslås
styrket i 2008 med 392 mill. kroner fra Opptrappingsplanen for psykisk
helse og 46 mill. kroner fra Opptrappingsplanen for rusfeltet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ser at
garantien foreslås hjemlet i forskrift og ikke i lovtekst,
og ber om at forskriften legges frem for Stortinget før
den iverksettes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet er enig i forslaget om å lovfeste
en hjemmel for departementet til å innføre en
særskilt ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske
lidelser og unge rusmiddelavhengige i forskrift. Disse medlemmer er
tilfreds med at departementet har gitt fyldig omtale av innholdet
i forskriften i proposisjonen, og støtter ikke forslaget
om at forskriften skal forelegges Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har merket
seg at ventetidsgarantien er satt til en maksimalfrist på 90
dager, som i dag er den gjennomsnittlige behandlingstiden for barn
og unge med psykiske lidelser.
Flertallet viser i den forbindelse til pressemelding
fra Sosialistisk Venstreparti datert 17. februar 2005:
"Ikke bare svikter vi i den forstand at barn må vente
på behandling, men vi svikter på den paradoksale
måten at barn ofte må vente lenger enn voksne. Sånn
kan vi ikke ha det. Alle barn burde ha rett til psykiatrisk behandling
innen én måned. På samme måte
som alle barn burde ha rett til behandling for rusproblemer også innen én
måned."
Videre vil flertallet vise til statsråd
Sylvia Brustads uttalelse i Aftenposten 10. januar 2007:
"3 600 barn med psykisk lidelser venter i gjennomsnitt
tre måneder på behandling. Det betyr at noen venter
lenger. Det er fullstendig uakseptabelt. Det er satt ned en arbeidsgruppe
som skal se på hvordan vi kan utforme en ventelistegaranti
som sikrer barn og unge langt raskere behandling".
Flertallet mener derfor det fremlagte forslaget
ikke medfører de endringer det var skapt forventninger
om. Forslaget medfører ingen økte ressurser til
barne- og ungdomspsykiatrien, og flertallet stiller
seg tvilende til om tilbudet til barn og ungdom vil bli bedre. Flertallet vil
i den forbindelse også vise til Riksrevisjonens rapport
Dokument nr. 3:7 (2006-2007):
"Når det gjelder poliklinikkenes egen vurdering av
forsvarlig ventetid, viser undersøkelsen at ved 27 poliklinikker
er oppfatningen at ved alvorlige psykiske reaksjoner etter traumer/kriser
bør forsvarlig ventetid være maksimalt 7 dager,
mens en ved 12 klinikker mener at det er forsvarlig å vente
90 dager. Ved 3 poliklinikker strekker en det til 180 dager. Det
viser at vurderingen av forvarlig ventetid er svært ulik. Som
en følge av dette prioriteres pasienter ulikt, det bidrar
også til at tilbudet ikke blir likeverdig."
Flertallet er bekymret for at de faglige vurderinger
er så vidt forskjellige fra landsdel til landsdel at tilbudet
til barn og ungdom ikke blir godt nok.
Flertallet har i den forbindelse merket seg følgende
fra Legeforeningens høring i helse- og omsorgskomiteen:
"Det mangelfulle tilbudet til barn og unge med psykiske
lidelser eller rusproblemer er ikke en følge av at de systematisk
blir nedprioritert som følge av dagens prioriteringsforskrift.
Tilbudet er mangelfullt som følge av for lav kapasitet
og for lav kvalitet i det samlede tilbudet (…). En egen
garanti med kortere frist for behandling skaper ingen nye behandlingstilbud
i seg selv"
Flertallet viser til at proposisjonen heller ikke sier
noe om betydningen av riktig og tilstrekkelig kompetanse, nødvendigheten
av forebyggende arbeid for å redusere antallet som trenger
spesialisert behandling, hvordan samhandling mellom første-
og annenlinjetjenesten kan bli bedre, og hvor viktig det er at behandlingen
gjennomføres på lavest mulig nivå av
kompetent personell. Flertallet mener at dette har
stor innvirkning på antallet henvisninger til psykiatrien,
ventetiden til behandling og tid brukt på behandling. Flertallet etterlyser
derfor økt fokus på rekruttering av kompetent
personell både innenfor førstelinjetjenesten og
annenlinjetjenesten, økt samhandling og tiltak som kan
forebygge psykiske problemer, som for eksempel lavterskeltilbud
for barn og unge. Flertallet vil i den forbindelse
peke på behovet for mer ressurser til helsestasjoner og
skolehelsetjenesten som kan fange opp barn og unge på et tidlig
tidspunkt og gi nødvendig oppfølging og hjelp på barns
og unges egne premisser. Flertallet mener det er
avgjørende at man får fokus på økt
kvalitativ behandling innen psykiatrien.
Flertallet er kritisk til at alternative psykiatriske
tilbud blir forsøkt nedlagt når dette er tilbud som
tydelig er forankret i opptrappingsplanen for psykisk helse. Videre
har flertallet merket seg Ressurssenterets bekymring
for at helseforetakenes monopolstilling hindrer reell konkurranse
for private aktører. Flertallet frykter
at dette vil føre til færre og kvalitativt sett
dårligere tilbud totalt sett for pasientene og dårligere
ressursutnyttelse for samfunnet som helhet.
Flertallet viser til at Riksrevisjonen i rapport Dokument
nr. 3:7 (2006-2007) dokumenterer at det ikke finnes data for barns
og unges totale behov for polikliniske tjenester, og at ventelistedata
bare gjelder de pasientene som får et tilbud, og ikke pasienter som
avvises.
Flertallet mener det eksisterer for liten oversikt
over helsetilstanden blant barn og unge. Det betyr at man ikke har
god nok kunnskap til å møte de ulike utfordringene
med riktige og målrettede tiltak.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen stortingsmelding
om barns og unges helse."
Flertallet etterlyser et lavterskeltilbud på Internett
for barn og unge med psykiske lidelser der man kan søke
informasjon og hjelp. Flertallet mener at tilbudet
via nettet i dag er fragmentert og tilfeldig, og ikke tar innover
seg at ungdom i stor grad bruker Internett som informasjons- og
hjelpekanal. Flertallet mener det derfor er behov
for at barne- og ungdomspsykiatrien blir tilgjengelig på nettet med
informasjon, og at det etableres en kanal for å søke
hjelp i krise.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere/legge til rette
for en ny nettside for barn og unge med psykiske lidelser: BUP på Internett."
Komiteen er kjent med at Bærum kommune blir
sett på som en foregangskommune når det gjelder
lavterskeltilbud og forebyggende arbeid med psykiske lidelser blant
barn og unge. Komiteen etterlyser økt tilrettelegging
for lavterskeltilbud gjennom helsestasjoner for ungdom og skolehelsetjenesten
og et mer samordnet tjenestetilbud for barn og unge, slik at personer
i denne gruppen ikke blir kasteballer mellom institusjoner og tjenester.
Komiteen vil påpeke viktigheten av å forebygge
psykiske lidelser blant barn og unge og vil mene at dette er et
viktig ledd i å dekke behandlingsbehovet. Komiteen mener
skolehelsetjenesten trenger sterkere fokus og en mer målrettet
satsing, blant annet med tanke på å inkludere
flere yrkesgrupper inn i skolehelsetjenesten. Komiteen mener
også at skolehelsetjenesten trenger flere ressurser, og
at det er behov for et mer likeverdig skolehelsetjenestetilbud landet
over, ettersom undersøkelser viser store forskjeller i
tilbudet fra kommune til kommune.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en kartlegging av hvordan
skolehelsetjenestetilbudet rundt i landet er, og på bakgrunn
av dette vurdere behovet for en nasjonal minstestandard for skolehelsetjenesten."
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til endringer
i pasientrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven etter rusreformen.
Forslagene til lovendringer er i hovedsak en tydeliggjøring
av den tolkningen og praktiseringen av pasientrettighetsloven som
er lagt til grunn etter at rusreformen trådte i kraft 1. januar
2004. I tillegg foreslås det noen endringer av lovteknisk
karakter og to forskriftshjemler som åpner for å fastsette
nærmere regler om legemiddelassistert rehabilitering (LAR)
og om gjennomføringen av ordningen med fritt valg av sykehus.
Det vises til at den daværende sosialkomiteen ved behandlingen
av rusreformen framhevet betydningen av at rusmiddelavhengige som
trenger behandling for sitt rus- og avhengighetsproblem, likestilles
med og gis samme rettigheter som andre pasientgrupper, jf. Innst.
O. nr.4 (2003-2004). Det ble imidlertid ikke foretatt en full gjennomgang
av helselovgivningen for å vurdere behov for justeringer
i dette regelverket som konsekvens av overføringen av tjenestene
til helselovgivningen. Det ble blant annet ikke vedtatt endringer
i pasientrettighetsloven. Etter departementets vurderinger bør
rettstilstanden for denne pasientgruppen framgå klart av
lovgivningen på linje med det som gjelder for andre pasientgrupper.
Departementet mener videre det er behov for enkelte presiseringer
og endringer i pasientrettighetsloven for å sikre fulle
pasientrettigheter og for å hindre utilsiktet forskjellsbehandling.
Helse- og omsorgsdepartementet sendte høringsnotat om
endringer i pasientrettighetsloven etter rusreformen m.m. på høring
i juli 2006 med høringsfrist i november 2006. Departementet
har mottatt realitetsuttalelse fra 43 høringsinstanser.
Det uttales at de fleste av høringsinstansene i hovedsak
er positive til gjennomgangen av lovverket og forslagene i høringsnotatet.
Pasientrettighetsloven § 2-1 regulerer når
en pasient har krav på helsehjelp. Rett til spesialisthelsetjeneste
utover øyeblikkelig hjelp er regulert i andre ledd. Det
redegjøres for bestemmelsen og for prioriteringsforskriftens
bestemmelse som nærmere angir vilkår for retten
til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.
Etter rusreformen gjelder retten til nødvendig helsehjelp
også rusmiddelavhengige som har behov for behandling for
sitt rusmiddelmisbruk.
Etter § 2-1 femte ledd har rettighetspasienter
rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor
riket, dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp
innen fastsatt frist fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk
tilbud i riket. For behandling for rusmiddelmisbruk er bestemmelsen
tolket slik at retten til behandling i utlandet inntrer dersom det
regionale helseforetaket ikke kan tilby helsehjelp innen fastsatt frist
fordi det ikke finnes et adekvat tverrfaglig spesialisert tilbud
i Norge.
Det foreslås at § 2-1 andre ledd endres
slik at "medisinsk forsvarlighet" erstattes med "faglig forsvarlighet",
og at femte ledd endres slik at "adekvat medisinsk tilbud" erstattes
med "adekvat tilbud". Det framholdes at begrepene "faglig forsvarlig"
og "adekvat tilbud" i pasientrettighetsloven vil måtte fortolkes
i lys av bestemmelsen i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a
første ledd nr. 5 som definerer rusbehandling som en spesialisthelsetjeneste.
Forarbeidene til denne bestemmelsen understreker at tverrfaglig
i denne sammenheng omfatter både helse- og sosialfaglig.
Departementet mener det derfor vil være tilstrekkelig klart
at begrepene "faglig forsvarlig" og "adekvat tilbud" for denne pasientgruppen
betyr både sosialfaglig og helsefaglig forsvarlig og et
adekvat sosial- og helsefaglig tilbud.
Bestemmelsen i pasientrettighetsloven § 2-2
regulerer pasienters rett til å få sin helsetilstand
vurdert og til å få vurdert om vedkommende har
rett til nødvendig helsehjelp. Bestemmelsen pålegger
sykehus og spesialistpoliklinikker, herunder distriktspsykiatriske
sentre, å foreta en vurdering innen 30 virkedager etter
at henvisningen er mottatt.
Bestemmelsen i § 2-2 omfatter også pasienter som
henvises til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk,
men den gir bare pasienten rettigheter dersom tjenesten tilbys ved
sykehus eller spesialistpoliklinikk, offentlig eid eller privat
med avtale om fritt sykehusvalg. De regionale helseforetakene har
etablert en praksis hvor alle pasienter som henvises til rusbehandling,
gis rett til vurdering i tråd med reglene i § 2-2.
Departementet foreslår at pasientrettighetsloven § 2-2
endres slik at retten til vurdering innen 30 virkedager gjelder
ved henvisning til rusbehandling uavhengig av hvilken institusjonstype
helsehjelpen skal gis ved. Departementet foreslår også at
de regionale helseforetakene skal kunne bestemme hvilke rusinstitusjoner
som skal vurdere henvisninger til rusbehandling og fastsette individuelle
behandlingsfrister.
Pasientrettighetsloven § 2-3 gir regler om
rett til fornyet vurdering. Pasientens rett til fornyet vurdering
gjelder også rusmiddelavhengige som henvises til behandling
for sitt rusmiddelmisbruk.
Etter nåværende ordlyd i § 2-3
gjelder retten til fornyet vurdering bare dersom det foreligger
henvisning fra allmennlege. Henvisning til behandling for rusmiddelmisbruk
kan også foretas av sosialtjenesten.
Departementet foreslår å endre bestemmelsen
i § 2-3 slik at retten til fornyet vurdering ved
henvisning til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk
også gjelder etter henvisning fra sosialtjenesten.
Pasientrettighetsloven § 2-4 gir regler om
fritt valg av sykehus m.m. Departementet påla i styringsbrevene
for 2004 de regionale helseforetakene å praktisere en ordning
der rusmiddelavhengige som skal motta tverrfaglig spesialisert behandling
for rusmiddelmisbruk, gis rett til fritt valg av behandlingssted
tilsvarende retten etter pasientrettighetsloven § 2-4
til fritt valg av sykehus. De regionale helseforetakene
har etter dette praktisert en slik ordning. I hvilken utstrekning
rusbehandling tilbys ved sykehus eller ved andre offentlige eller
private institusjoner, varierer mellom de ulike helseregionene.
Departementet foreslår å utvide virkeområdet
for bestemmelsen i pasientrettighetsloven § 2-4,
slik at denne valgretten gjelder ved henvisning til tverrfaglig
spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk uavhengig av hvilken
institusjonstype behandlingen skal gis ved.
Etter sosialtjenesteloven § 6-2 kan rusmiddelavhengige
mot sin vilje tas inn i institusjon for undersøkelse og
tilrettelegging av behandling uten eget samtykke dersom de utsetter
sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende
misbruk. Vedkommende kan holdes tilbake i opptil tre måneder.
Etter sosialtjenesteloven § 6-2 a kan gravide
rusmiddelavhengige tas inn i institusjon selv om de ikke samtykker,
og holdes der under hele svangerskapet dersom misbruket er av en
slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født
med skade.
Etter pasientrettighetsloven § 2-4 har pasienten rett
til å velge på hvilket sykehus eller distriktspsykiatrisk
senter behandlingen skal foretas. Det er ikke gjort unntak for inntak
med tvang med hjemmel i sosialtjenesteloven. Dersom plassering skjer
i sykehus eller distriktspsykiatrisk senter, gjelder derfor valgretten
også her. Dersom plassering skjer i annen rusinstitusjon
enn sykehus eller distriktspsykiatrisk senter, vil dette omfattes
av instruksen til de regionale helseforetakene om å praktisere
en tilsvarende rett til valg av behandlingssted som retten etter § 2-4.
Det framholdes at pasienter som er innlagt mot sin vilje, i størst
mulig grad bør gis like rettigheter og muligheter for selvbestemmelse
og medbestemmelse som pasienter som er til frivillig behandling.
Det påpekes videre at dersom pasienten velger en institusjon
som ligger geografisk langt unna hjemstedet, vil det kunne bli vanskeligere
for sosialtjenesten ved hjemstedet å følge opp
pasienten under institusjonsoppholdet og få til et godt
samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenestene. Det vises til at sosialtjenesten
etter sosialtjenesteloven har et særlig ansvar for oppfølgning
av pasienten og samarbeid med spesialisthelsetjenesten under tvangsopphold.
Departementet foreslår å innføre likelydende
regler for rett til valg av behandlingssted ved tilbakeholdelse
med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2
og 6-2a som de nye reglene om rett til valg av behandlingssted for
pasienter under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern
som trådte i kraft fra 1. januar 2007, jf. nytt
tredje ledd i pasientrettighetsloven § 2-4. Retten
til å velge behandlingssted for pasienter som tas inn i
institusjon med hjemmel i §§ 6-2 og 6-2a,
foreslås dermed å gjelde med mindre gjennomføring
av en valgrett i det konkrete tilfellet vil være uforsvarlig
eller i betydelig grad egnet til å svekke formålet
med tilbakeholdelsen. I praksis vil pasientenes valgmulighet også være
begrenset til de institusjoner som er utpekt av regionale helseforetak til å ta
imot denne pasientgruppen, og til de institusjoner som etter sosialtjenestens
vurdering er i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende
hjelp sett ut fra formålet med inntaket i institusjonen.
Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) består av både
kommunale helsetjenester og sosiale tjenester i tillegg til tjenester
fra spesialisthelsetjenesten/LAR-sentrene. Enkelte pasienter
kan også i perioder ha behov for annen spesialisert behandling
som ledd i LAR-behandlingen. Hvorvidt pasienter under LAR-behandling
har rett til å velge behandlingssted etter dagens bestemmelse
om rett til valg av sykehus, avhenger av om tjenestene tilbys ved
et sykehus eller et distriktspsykiatrisk senter.
Det framholdes at likhetshensyn tilsier at LAR-pasienter i størst
mulig grad likestilles med andre pasientgrupper og gis samme rettigheter.
Det framholdes videre at et tett og godt samarbeid mellom LAR-sentrene,
sosialtjenesten og fastlegen er viktig for å oppnå best
mulig rehabilitering, og at dersom pasienten velger å være
tilknyttet et senter som geografisk er langt unna oppholdskommunen, vil
det kunne vanskeliggjøre dette samarbeidet.
For å bidra til å sikre målet om å gi
LAR-pasienter helhetlig og god medisinsk behandling og sosialfaglig
rehabilitering og oppfølging, foreslår departementet
begrensninger i muligheten for å velge LAR-senter. Retten
til å velge behandlingssted foreslås å gjelde
også ved henvisning til LAR-senter med mindre gjennomføringen
av en slik valgrett ville være uforsvarlig eller i betydelig
grad egnet til å svekke formålet med behandlingen.
Ut over den foreslåtte begrensningen i retten til å velge
LAR-senter, foreslås retten til å velge institusjon å gjelde
også for LAR-pasienter.
Departementet mener det er behov for å supplere bestemmelsen
i pasientrettighetsloven § 2-4 med forskrifter
som utdyper og presiserer nærmere hva som ligger i retten
til fritt sykehusvalg. Det vises til at det har vært reist
flere spørsmål om fortolkningen av § 2-4.
Det foreslås en utvidelse av nåværende
forskriftshjemmel i § 2-4 fjerde ledd slik at
denne også gir adgang til å gi nærmere
regler om innholdet og gjennomføringen av retten til fritt
valg av sykehus m.m.
Etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-1a kan
det gis forskrift om at de regionale helseforetakene skal ha plasser
for akutt behandling av rusmiddelmisbruk. Slike forskrifter er ikke
gitt.
Departementet mener det er viktig å synliggjøre og
understreke de regionale helseforetakenes ansvar for å sørge
for akutt hjelp til rusmiddelavhengige som trenger rusbehandling,
og foreslår å innføre en plikt for de
regionale helseforetakene til å utpeke det nødvendige
antall institusjoner eller avdelinger i institusjoner som skal ha
plikt til å motta pasienter som trenger akutt/øyeblikkelig
rusbehandling. Forslaget innebærer at institusjonene eller
avdelingene som utpekes, skal ha tilsvarende plikt til å yte
akutt/øyeblikkelig rusbehandling som somatiske
sykehus i dag har til å gi øyeblikkelig/akutt
somatisk helsehjelp, og som psykiatriske institusjoner eller avdelinger
som er utpekt til dette, har til å gi akutt/øyeblikkelig
psykiatrisk helsehjelp. Hjemmelen i § 3-1a til å gi
forskrifter blir etter dette overflødig, og bestemmelsen
foreslås opphevet.
Etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 andre ledd
gjelder bestemmelsene i sosialtjenesteloven § 7-11
og forskrifter gitt med hjemmel i denne bestemmelsen også for
tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. Bestemmelsen
ble vedtatt ved rusreformen og skulle sikre at disse reglene om
beboernes rettigheter og bruk av tvang under opphold i rusinstitusjoner
ble videreført også etter at tjenestene ble overført
til spesialisthelsetjenesten og helselovgivningen. Sosialtjenesteloven § 7-11
gir regler om rusmiddelavhengiges rettigheter under opphold i rusinstitusjoner,
blant annet rett til selvbestemmelse i personlige spørsmål
og rett til å bevege seg i og utenfor institusjonen.
Av lovtekniske og pedagogiske grunner foreslår departementet å oppheve
spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 andre ledd
og erstatte den med en hjemmel til å gi forskrifter med
regler om gjennomføring av opphold i rusinstitusjoner.
Departementet mener at rettssikkerhetshensyn tilsier at lovhjemmelen
uttømmende lister opp hvilke tvangstiltak som kan reguleres
i forskriften.
Legemiddelassistert rehabilitering av rusmiddelavhengige er regulert
gjennom egne retningslinjer gitt i rundskriv. I tillegg reguleres
legers rett til forskrivning i utleveringsforskriften som bl.a.
er hjemlet i legemiddelloven. I retningslinjene er det gitt særskilte
inntaks- og utskrivingskriterier - noe som skiller LAR-tilbudet
fra annen spesialisthelsetjeneste.
Sosial- og helsedirektoratet fikk våren 2003 i oppdrag
av Helsedepartementet å gjennomføre en uavhengig
og helhetlig evaluering av LAR og å vurdere gjeldende regelverk
og organisering av tilbudet og foreslå eventuelle endringer.
Direktoratet presenterte sine anbefalinger i mai 2005, og det redegjøres i
proposisjonen for disse.
Departementet er i hovedsak enig med anbefalingen fra Sosial-
og helsedirektoratet om at dagens retningslinjer for LAR med blant
annet særskilte inntakskriterier og regler om utskrivning,
bør oppheves, og at LAR i hovedsak bør følge
pasientrettighetslovens regler, kombinert med faglige retningslinjer. Det
vil si at spørsmålet om en pasient skal tas inn
i LAR, avgjøres ut fra en faglig vurdering av pasientens
behov for helsehjelp, hvilken type behandling pasienten bør
gis og en vurdering av om kriteriene i prioriteringsforskriften
er oppfylt.
Departementet mener at det likevel på noen områder
kan være behov for å vurdere om det bør
fastsettes særskilte regler for LAR i forskrift, og at
det bør vurderes å gi regler som sikrer at LAR
som hovedregel ikke er førstevalg av behandling for opiatavhengige.
Departementet foreslår en ny hjemmel til å gi nærmere
regler om LAR som åpner for å vurdere eventuelt å gi
nærmere regler om blant annet:
formål med legemiddelassistert
rehabilitering
kriterier for inntak og utskrivning
krav om at det skal utarbeides individuell plan for alle
pasienter i legemiddelassistert rehabilitering
når individuell plan skal utarbeides og konsekvenser
for behandlingen dersom individuell plan ikke foreligger
ansvarsgrupper
hvem som beslutter inntak til og utskrivning fra legemiddelassistert
rehabilitering
adgang til å kreve urinprøver og blodprøver
for kontrollformål
Forslagene til endringer er i hovedsak av lovteknisk karakter
og anses ikke å ha økonomiske eller administrative
konsekvenser.
Det framholdes at forslaget om en lovhjemmel som gir adgang til å gi
nærmere regler om legemiddelassistert rehabilitering, i
seg selv ikke har økonomiske eller administrative konsekvenser,
og at dersom det blir utarbeidet en slik forskrift, vil de økonomiske
og administrative konsekvensene bli utredet på vanlig måte
i forbindelse med høringen av utkastet til forskrift. Det
samme gjelder forslaget om en lovhjemmel til å fastsette
nærmere regler om gjennomføringen av retten til
fritt sykehusvalg.
Komiteen stiller seg bak Regjeringens
målsetting om å redusere ventetiden for å komme
inn til behandling for rusmiddelavhengige under 23 år. Komiteen vil
understreke at utviklingen de senere år ikke har vært
i tråd med målsettingene i rusreformen, og mener
derfor det er positivt at man nå ønsker å gjøre
noe knyttet til ventetidsproblematikken.
Komiteen vil imidlertid påpeke at også rusmiddelavhengige
over 23 år bør få redusert ventetidene,
og at det er den enkeltes helsetilstand som må være
hovedprinsippet knyttet til helsetjenesten. Komiteen ønsker å understreke
at en slik garanti ikke må få uheldige konsekvenser
ved at situasjonen forverres med tanke på ventetider for
andre aldersgrupper.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, forutsetter
at Regjeringen følger opp med de nødvendige bevilgninger for å sikre
at en slik garanti ikke får negative konsekvenser for andre
aldersgrupper innenfor samme diagnosegruppe.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet forutsetter at ventetidsgarantien ikke
får negative konsekvenser for andre aldersgrupper. Disse
medlemmer viser videre til St.prp. nr. 1 (2007-2008), der
det framgår at spesialisthelsetjenesten foreslås
styrket i 2008 med midler fra Opptrappingsplanen for psykisk helse
og fra Opptrappingsplanen for rusfeltet.
Komiteen merker seg at proposisjonen
legger til grunn en utvidelse av rettighetsfestingen til å gjelde
all institusjonsbehandling, og ikke bare ved sykehus og DPS (distriktspsykiatrisk
senter) slik situasjonen er i dag. Videre legger Regjeringen i proposisjonen
frem forslag om at også personell med sosialfaglig utdanning
skal kunne fastsette frister og ikke bare personell med helsefaglig
bakgrunn slik det er i dag. Komiteen understreker
at RHF-ene er pålagt å ha et tverrfaglig tilbud
innen rus (jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a).
Henvisning til tverrfaglig spesialisert behandling innebærer
at pasientene ofte må vurderes både på et
helsefaglig og et sosialfaglig grunnlag ved valg av behandlingstilbud
og fristfastsettelse.
Komiteen vil påpeke at retten til akutt
rusbehandling omfattes av allerede gjeldende lov, og at det synes å være
manglende oppfølging i samsvar med lovverket som kan ha
vært noe av problemet knyttet til eventuelle mangler for
denne pasientgruppen. Komiteen stiller seg derfor
positivt til at helseforetakene får
plikt til å sørge for at det finnes nok akuttplasser.
Komiteen viser videre til at det i proposisjonen
foreslås å gi departementet hjemmel for gjennom forskrift å kunne
gi instrukser knyttet til LAR-behandling. Komiteen er
opptatt av at LAR-behandlingen gir de beste resultatene for de grupper
som er aktuelle for en slik behandling, og at dermed tilbudet står
i samsvar med disse målsettinger. Komiteen viser
blant annet til at systemet med individuell plan ikke har fungert
tilfredsstillende, og mener Regjeringen må fatte de nødvendige
grep slik at individuell plan og andre virkemidler blir benyttet
på en slik måte at hver enkelt får den
individuelle oppfølgingen og behandlingsformen som er mest
formålstjenlig.
Ved oppstart av LAR var forutsetningen at oppfølging
skulle skje lokalt, men det er senere valgt mange ulike modeller
og samarbeidsformer. Komiteen kjenner til at behandlingstilbudet
varierer med lokale praksiser og bosted. Man ser i dag at det reelle behovet
for LAR var feil anslått, og komiteen registrerer
at det i dag er lange ventetider, og at behovet for LAR ikke registreres.
Den kjemiske delen av behandlingen er standardisert, men den sosialiserende er
fremdeles diffus, og ulike tilbud begrunnes ikke alltid ut ifra
en faglig vurdering. Komiteen ser i mange tilfeller
manglende oppfølging fra kommunen og fastlegen og også manglende
dokumentasjon på hva som benyttes av metoder og rehabiliteringstilbud.
For å oppnå gode resultater over tid mener komiteen at
bedre sosial botrening og ettervern må vektlegges.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er av den
oppfatning at det må være mulig med større
valgfrihet knyttet til behandlingssted der det samsvarer med et
helhetlig tilbud, og mener Regjeringen gjennom proposisjonen ikke
i tilstrekkelig grad legger til rette for en slik valgfrihet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet ser imidlertid behovet for å begrense
valgfriheten der kriteriene for et helhetlig behandlingstilbud ikke
samsvarer med pasientens behov.
Komiteen ønsker å påpeke
viktigheten av at andre behandlingsformer og tilbud er tilgjengelige for
denne pasientgruppen. Det er etter komiteens syn
svært individuelt hva som er best behandlingsform, og det
må derfor legges til rette for et vidt spekter hva gjelder
muligheter og tilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal § 2-4
første ledd annet punktum lyde:
Det er ikke en forutsetning at institusjonen eies av et regionalt
helseforetak eller har avtale med et regionalt helseforetak som
gir pasienten en slik valgrett, men at den totale kapasiteten i
godkjente institusjoner utnyttes."
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til
den nye kravspesifikasjonen for rusbehandling ved private klinikker
som har avtale med RHF Sør-Øst.
Flertallet er svært bekymret over de
nye premissene og mener dette er et brudd på Stortingets
intensjon da rusreformen ble behandlet i 2003. Flertallet viser
blant annet til at langtidsopphold nå skal begrenses til
ett år, som for mange vil bety en dramatisk reduksjon i
behandlingstilbudet. Videre vil flertallet vise til
at alle behandlingstiltak nå må ta inn pasienter
som benytter seg av medikamentell behandling som metadon og subutex,
og at kun 2-3 institusjoner som behandler unge under 23 år,
kan reservere seg.
Flertallet har merket seg at Rusmiddelmisbrukernes
interesseorganisasjon (RIO) har uttalt seg svært skeptisk
til dette, blant annet fordi det nå vil bli svært
vanskelig å motta medikamentfri behandling for unge under
23 år, og helt umulig for personer over 23 år.
I tillegg viser flertallet til at det nå legges opp
til å kutte antallet langtidsplasser med 20 prosent, noe
som er svært alvorlig for de som trenger lengre oppfølging
i behandlingen.
Flertallet viser videre til at de private avtalepartene
ikke er blitt rådspurt i forkant av dette, og frykter at
konsekvensen av Regjeringens politikk er at flere viktige og sentrale
institusjoner forsvinner. Flertallet mener resultatet
er at tilbudet til rusmiddelmisbrukere blir dårligere,
og valgfriheten reduseres. Flertallet mener Regjeringens
politikk innebærer et stort tilbakeskritt i forhold til
det arbeidet som Bondevik II-regjeringen igangsatte for å gi rusmiddelmisbrukerne
et bedre behandlingstilbud med redusert ventetid og flere rettigheter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til statsrådens
svar på spørsmål nr. 184 fra Vigdis Giltun,
der det fremgår at Helse Sør-Øst etter
dialog med brukerutvalg og brukerorganisasjoner vil komme med presiseringer
i det utsendte konkurransegrunnlaget. Dette omhandler blant annet
institusjonenes mulighet til å reservere seg mot LAR-behandling,
klargjøring av viktigheten av skolegang og arbeidstrening
som en del av behandlingsoppholdet, og en presisering av at noen
pasienter vil ha behov for langvarig døgnbehandling.
Komiteen er kjent med at unge mennesker med
alkoholproblemer ikke blir fanget opp av dagens behandlingstilbud,
blant annet fordi dagens behandlingstilbud i all hovedsak retter
seg mot illegale rusmidler. Komiteen er kjent med
at konsumet er stort i enkelte aldersgrupper, og at behovet for
en endring i livsmønstret er stort. Komiteen mener det
er nødvendig å se på hele spekteret av
rusmiddelmisbruk og hvilke behandlingsformer som kreves for de ulike
problemene. I tillegg til manglende tilbud for unge med alkoholproblemer
er komiteen også kjent med at flere av behandlingsformene
som etableres, ikke fanger opp utfordringene når
det gjelder nye misbruksmønstre, som for eksempel kokain
og amfetamin.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil påpeke at legemiddelassistert
rehabilitering kan være riktig for rusmisbrukere med langvarig
misbruk av heroin, når andre behandlingsformer er prøvd
ut. LAR-behandling er ikke et alternativ for den voksende gruppen
misbrukere av sentralstimulerende midler som kokain og amfetamin
eller for blandingsmisbrukere. Disse medlemmer vil
også understreke at målet med LAR var og bør
være bruk i en overgangsperiode, der man på sikt
skal over på medikamentfri behandling med mål
om å bli helt fri fra rusavhengighet. Disse medlemmer vil
stille seg kritisk til en eventuell økende bruk av LAR
som konsekvens av overgang fra retningslinjer for LAR gjennom rundskriv
til forskrift om LAR. Disse medlemmer mener det er viktig å opprettholde
et mangfoldig behandlingstilbud til rusmisbrukere, og at medikamentfrie
behandlingstilbud bør fremheves som førstevalg. Disse medlemmer vil
også påpeke at det er langtids og medikamentfri
behandling som viser seg å ha best resultater, og vil påpeke
at det ikke eksisterer god nok informasjon om hvordan LAR virker.
Disse medlemmer mener dagens retningslinjer for
bruk av LAR med særskilte inntaks- og utskrivningskriterier
bør videreføres i forskrift om LAR. Disse
medlemmer er bekymret for at overgang til forskrift om LAR
vil bety en mer liberal praksis på området.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre at de særskilte reglene
for legemiddelassistert behandling (LAR) i forskrift fortsatt vil
stille krav til at medikamentfri behandling skal være prøvd,
gjerne flere ganger, og at dette bare i særskilte tilfeller
kan fravikes. Reglene for LAR i forskrift må også innebære
krav om kontroll til urinprøver, krav om individuell plan
og krav om at pasienten skal ha langvarig bruk av narkotika bak
seg, og at dagens utskrivningskriterier hjemles i forskrift."
Disse medlemmer er bekymret over økningen
i antall barn som blir født av LAR-pasienter, og for de
skadevirkningene som metadon og lignende stoffer påfører
disse barna.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere en innføring av
rett til å tvangsbehandle LAR-pasienter som er gravide."
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen sikre at de særskilte reglene
for legemiddelassistert behandling (LAR) i forskrift fortsatt vil
stille krav til at medikamentfri behandling skal være prøvd,
gjerne flere ganger, og at dette bare i særskilte tilfeller
kan fravikes. Reglene for LAR i forskrift må også innebære
krav om kontroll til urinprøver, krav om individuell plan
og krav om at pasienten skal ha langvarig bruk av narkotika bak
seg, og at dagens utskrivningskriterier hjemles i forskrift.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen vurdere en innføring av rett
til å tvangsbehandle LAR-pasienter som er gravide.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal § 2-4
første ledd annet punktum lyde:
Det er ikke en forutsetning at institusjonen eies av et regionalt
helseforetak eller har avtale med et regionalt helseforetak som
gir pasienten en slik valgrett, men at den totale kapasiteten i
godkjente institusjoner utnyttes.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen foreta en kartlegging av hvordan skolehelsetjenestetilbudet
rundt i landet er, og på bakgrunn av dette vurdere behovet
for en nasjonal minstestandard for skolehelsetjenesten.
Komiteens tilråding til A fremmes av en samlet komité med unntak av forslaget til § 2-4 første ledd annet punktum som fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.
Komiteens tilråding til B og C fremmes av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Komiteen viser til proposisjonen og merknadene og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
A
vedtak til lov
om endringer i pasientrettighetsloven m.m. (ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet og justeringer etter rusreformen)
I
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter gjøres følgende endringer:
§ 2-1 andre ledd skal lyde:
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.
§ 2-1 femte ledd skal lyde:
Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.
§ 2-1 syvende ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av og informasjon om tidsfristen for å yte helsehjelp som nevnt i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal motta nødvendig helsehjelp. Departementet kan i forskrift også gi nærmere bestemmelser om organiseringen av og oppgjøret for tjenester pasienten har rett til å motta fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket etter fjerde ledd.
§ 2-2 første ledd skal lyde:
Pasient som henvises til sykehus, spesialistpoliklinikk eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, som omfattes av § 2-4, har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om det er nødvendig med helsehjelp, og gis informasjon om når behandlingen forventes å bli gitt. De regionale helseforetakene kan bestemme hvilke institusjoner som skal fastsette tidsfrist for å yte helsehjelp som nevnt i § 2-1 annet ledd når pasienten er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.
§ 2-2 nytt femte ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift bestemme at barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet har rett til vurdering raskere enn innen 30 virkedager.
§ 2-3 skal lyde:
Etter henvisning fra allmennlege har pasienten rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare én gang for samme tilstand. Ved behov for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, gjelder retten til fornyet vurdering også etter henvisning fra sosialtjenesten.
§ 2-4 skal lyde:§ 2-4 Rett til valg av sykehus m.m.
Pasienten har rett til å velge på hvilket sykehus, distriktspsykiatrisk senter eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, eller behandlingssted i en slik institusjon, behandlingen skal foretas. Det er en forutsetning at institusjonen eies av et regionalt helseforetak eller har avtale med et regionalt helseforetak som gir pasienten en slik valgrett.
Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå.
For pasienter under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven kapittel 3, gjelder ikke retten etter første ledd dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet. Tilsvarende gjelder for pasienter som tas inn på institusjon med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a, dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med inntaket. Retten etter første ledd gjelder heller ikke valg av senter for legemiddelassistert rehabilitering i spesialisthelsetjenesten dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke formålet med behandlingen.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om innholdet og gjennomføringen av valgretten etter bestemmelsen her og om slike avtaler som er omtalt i første ledd.
II
I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. gjøres følgende endringer:
§ 3-1 andre ledd skal lyde:
Regionale helseforetak skal utpeke det nødvendige antall helseinstitusjoner eller avdelinger i slike institusjoner innen helseregionen med tilsvarende plikt overfor pasienter som trenger psykiatrisk helsehjelp, og pasienter som trenger tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.
§ 3-1a oppheves.§ 3-14 andre ledd skal lyde:
Kongen kan gi forskrift med nærmere regler om gjennomføringen av opphold ved institusjoner som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. Det kan herunder gis regler om fastsettelse av husordensregler og regler om pasientens rettigheter under oppholdet og vern om pasientens personlige integritet. Det kan dessuten gis regler om følgende tvangstiltak:
a) adgang til å kreve urinprøver for kontrollformål
b) kontroll av pasientens post
c) forbud mot rusmidler og farlige gjenstander i institusjonen
d) beslaglegging og tilintetgjøring av rusmidler og farlige gjenstander
e) kroppsvisitasjon og ransaking av pasientens rom og eiendeler
f) adgang til å nekte besøk
g) adgang til å nekte permisjoner og annet fravær
h) bruk av tvang i nødssituasjoner i tråd med alminnelige nødretts- og nødvergebetraktninger.
Ny § 3-16 skal lyde:
Kongen kan gi forskrift med nærmere regler om legemiddelassistert rehabilitering av rusmiddelmisbrukere og kan blant annet gi regler om:
a) formål med legemiddelassistert rehabilitering
b) kriterier for inntak og utskrivning
c) krav om at det skal utarbeides individuell plan for alle pasienter i legemiddelassistert rehabilitering
d) når individuell plan skal utarbeides og konsekvenser for behandlingen dersom individuell plan ikke foreligger
e) ansvarsgrupper
f) hvem som beslutter inntak og utskrivning fra legemiddelassistert rehabilitering
g) adgang til å kreve urinprøver og blodprøver for kontrollformål.
Regler etter første ledd bokstav b og d kan gjøre unntak fra reglene i pasientrettighetsloven § 2-1 andre og fjerde ledd.
Nåværende § 3-16 blir ny § 3-17.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
B
Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om barns og unges helse.
C
Stortinget ber Regjeringen etablere/legge til rette for en ny nettside for barn og unge med psykiske lidelser: BUP på Internett.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 20. november 2007
Harald T. Nesvik |
Vigdis Giltun |
leder |
ordfører |