Til Odelstinget
Nærings- og handelsdepartementet fremmar med dette forslag
til endringar i lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsverksemd
(serveringslova). Lova vil delvis erstatte og delvis supplere dagens
reglar.
Lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsverksemd (serveringslova)
tok til å gjelde 1. januar 1998. Bakgrunnen for
serveringslova var den kriminalitetsutviklinga ein hadde fått
i delar av serveringsbransjen, og den konkurransevridinga dette
medførte. Serveringslova var meint som eit verkemiddel
for å få slutt på den næringspolitisk
uheldige utviklinga, samtidig som lova skulle ta vare på bransjen
sitt behov for klare og føreseielege rammevilkår.
Omsynet til å skape stabile rammevilkår for dei
seriøse næringsdrivande er framleis viktig. Formålet
med denne revisjonen er å setje inn ytterlegare tiltak
mot kriminalitetsutviklinga i bransjen, samtidig som departementet
vil sjå om det er mogleg å forenkle.
Tilbakemeldingane går eintydig i retning av at det framleis
er problem med lovbrot og misferd av forskjellige slag. Både
bransjen og kommunane har gitt uttrykk for at dei ønskjer
at lova blir vidareført, for å nå målet
om reduksjon av kriminaliteten og dermed betre konkurransevilkåra
i næringa. Departementet ser det derfor slik at tida ikkje
er inne for å avslutte dagens særregulering. Samtidig
ser departementet eit behov for å vurdere tilstrammingar
i forhold til dei useriøse aktørane. Departementet
foreslår også ei betre harmonisering med tilsvarande
føresegner i alkohollova.
Høyringsnotatet forslaget byggjer på, har vore sendt
ut i to omgangar. Det første høyringsnotatet vart
sendt ut 7. november 2003 med høyringsfrist 10. februar
2004. I høyringsnotatet vart det foreslått å avgrense
løyveplikta til berre å gjelde verksemder som
er underlagde kravet om skjenkjeløyve etter alkohollova,
mens alle serveringsstader skulle omfattast av kontroll- og sanksjonssystemet
i lova. Vidare vart det foreslått eit meir målretta
sanksjonssystem. I tillegg inneheldt høyringsnotatet forslag
om å harmonisere vandelsføresegna med den tilsvarande føresegna
i alkohollova. Det andre høyringsnotatet vart sendt ut
13. mai 2004 med høyringsfrist 25. juni 2004.
Høyringa avgrensa seg til eit nytt forslag til virkeområde.
Bakgrunnen for det nye forslaget til virkeområde var at
dei fleste høyringsinstansane uttala seg negativt til det
opphavlege forslaget frå departementet. Departementet foreslo å halde
fast ved dagens virkeområde, men slik at kommunen ville
få forskriftsheimel til å unnta bestemte typar
av verksemder frå virkeområdet.
Etnisk diskriminering ved restaurantar, skjenkjestader og andre
utestader er eit alvorleg problem som har fått aukande
politisk merksemd dei siste åra. Både politiet
og kommunen er trekte inn i arbeidet for å redusere denne
forma for diskriminering, og både straffelova, serveringslova
og alkohollova er brukte som verkemiddel i dette arbeidet. Vidare
vart lov av 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering
på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringslova)
vedteken av Stortinget i juni 2005, og trådde i kraft 1. januar
2006.
Slik serveringslova er formulert i dag, kan diskriminering på grunnlag
av etnisitet leggjast til grunn i vandelsvurderinga, jf. § 6
og tilhøyrande suspensjons- og stengingsføresegner
i kap. 4 i lova. Også det at politiet har høve
til å påleggje serveringsstader å ha
godkjende ordensvakter, kan medverke til at utestaddiskriminering
blir mindre utbreidd.
Formålet med lova er å sikre forsvarleg drift
av serveringsstader. Lova skal bidra til å gi kommunane eit
meir brukeleg og praktiserbart verktøy for å kjempe
mot kriminalitetsutviklinga i delar av serveringsbransjen og motverke
illojal konkurranse. Lova gjeld ved etablering og drift av serveringsstad.
Kriteria for at servering skal falle inn under virkeområdet
for lova, er at det blir drive servering av mat og/eller
drikke, og at salet skjer under forhold som innbyr til fortæring
på staden.
Retten til å etablere ein serveringsstad er avhengig
av løyve frå kommunen. Det skal givast løyve dersom
krava i lova er oppfylte. Løyve skal givast til den som
driv verksemda på si rekning. Styrar for serveringsstaden
må gjennomføre etablerarprøven etter § 5.
Etablerarprøven skal sikre at styrar har visse grunnleggjande
kunnskapar om økonomistyring, om lovgiving knytt opp til
korleis ein serveringsstad skal drivast, og om kva for plikter den
næringsdrivande har overfor det offentlege. Kommunen har
fått høve til å krevje gebyr av dei som
tek prøven.
Det blir stilt krav til vandel overfor løyvehavar, styrar
og personar som direkte eller indirekte eig meir enn ein tredel
av eigardelane eller stemmene i føretak som driv serveringsverksemd,
og til personar som tek inn ein vesentleg del av inntektene frå serveringsstaden.
Vandelskravet rettar seg mot brot på straffelovgivinga
som ikkje kan sameinast med drift av serveringsstad. Kommunen er
pålagd å ta stilling til løyvesøknaden
så snart som mogleg etter at kommunen har motteke søknaden.
Det er sett ein maksimal saksbehandlingsfrist på 60 dagar.
Politiet, skatte- og avgiftsmyndigheitene, tollmyndigheitene,
næringsmiddeltilsynet og Arbeidstilsynet er pålagde
ei opplysningsplikt om forhold dei avdekkjer gjennom si eiga verksemd,
og som kommunen vurderer som nødvendig for løyvespørsmålet.
Høvet til å drive serveringsstad er avhengig
av at krava som går fram av §§ 4-6
i lova, til kvar tid er oppfylte. Krava er dermed ikkje berre etableringsvilkår,
men også driftsvilkår.
Politiet kan med straksverknad stengje ein serveringsstad for
inntil fire dagar dersom det er nødvendig av nærare
bestemte grunnar. Suspensjonshøvet som er gitt til kommunen
i § 18, kan brukast dersom dette er nødvendig
for å hindre eller stanse lovbrot. I tillegg blir det kravd
at det er "skjellig grunn til å tro" at løyvet
vil bli tilbakekalla etter § 19, eller at løyvehavaren
vil bli frådømd retten til å drive serveringsstaden
etter straffelova.
§ 19 slår fast at kommunen kan tilbakekalle
serveringsløyvet dersom krava i lova ikkje lenger er oppfylte.
Løyvet kan også tilbakekallast dersom spesielle
grunnar i tilknyting til serveringsstaden eller drifta gjer det
utilrådeleg at staden blir driven. Føresegna medfører
at serveringsløyvet blir inndrege permanent. Det er kommunen
som har ansvaret for å føre bevis for det faktiske
grunnlaget for tilbakekallingsvedtaket. Etter § 20
skal politiet stengje ein serveringsstad som ikkje har serveringsløyve,
eller som har fått trekt tilbake serveringsløyvet.
Serveringsstader som ønskjer å servere alkoholhaldige
drikkar, må ha to løyve: serveringsløyve
etter serveringslova og skjenkjeløyve etter alkohollova. Kommunen
tildeler som hovudregel begge typar løyve. Mange kommunar
behandlar søknadene om serveringsløyve og skjenkjeløyve
samtidig, men det må gjerast to forskjellige vedtak.
Ved vurderinga av om serveringsløyve etter serveringslova
skal givast, tek kommunen stilling til om krava i serveringslova
er oppfylte. Kommunen utøver ikkje eit forvaltningsmessig
skjønn ut over dette. Vedtak om tildeling av skjenkjeløyve
etter alkohollova er ei skjønnmessig avgjerd som blir teken
på grunnlag av alkoholpolitiske vurderingar. I tillegg
til å gi rammene for skjønnet gir lova opp kva
for omsyn det mellom anna kan leggjast vekt på når
ein utøver skjønnet.
Alkohollova stiller krav om at ein berre kan vere styrar for
ein skjenkjestad, mens serveringslova ikkje opererer med slike avgrensingar.
Det er ofte den same personen som har serveringsløyvet
og skjenkjeløyvet.
Serveringsløyve blir gitt inntil vidare, mens skjenkjeløyve
blir gitt for inntil fire år om gongen, dersom det ikkje
dreier seg om eit statleg skjenkjeløyve.
Med sikte på ei harmonisering av løyveordningane
har Nærings- og handelsdepartementet hatt eit tett samarbeid
med Helse- og omsorgsdepartementet. Dei to regelsetta er harmoniserte
så langt det passar. På grunn av den ulike bakgrunnen
og det ulike formålet for dei to regelsetta, har det likevel
vist seg lite realistisk å få til ei full harmonisering
mellom løyveordningane i serveringslova og alkohollova.
Tal frå SSB viser at det ved utgangen av 2005 vart drive
omkring 6 000 restaurantar i Noreg, med ei omsetning på ca.
20 mrd. kroner. Bransjen sysselset omkring 45 000 personar.
Oslo politidistrikt har sidan 2002 lagt særleg vekt på å redusere
kriminaliteten knytt til restaurantbransjen. Opplysningar frå Oslo
politidistrikt, innhenta i november 2006, viser at totalt 493 serveringsstader er
kontrollerte, og av dei har 480 fått merknader frå ein
eller fleire etatar. 92 av verksemdene vart stengde med straksverknad.
Oslo politidistrikt opplyser at aksjonane har avdekt eit breitt
spekter av kriminalitet og andre lovbrot. Ein reknar med at manglande
innslag på kassaapparatet er eit stort problem i serveringsbransjen.
Oslo politidistrikt meiner at både dette og andre former
for kriminalitet bekreftar at bransjen har aktørar som
er multikriminelle, og som også står bak organisert
kriminalitet. Også personar med tilknyting til gjengmiljøet
i Oslo, har klart å etablere seg i bransjen.
Stadene som vart kontrollerte, vart valde ut med utgangspunkt
i tips frå dei ulike berørte etatane. Departementet
går dermed ut frå at talet på funn er
høgare enn om kontrollane hadde føregått
på tilfeldig valde stader. Det høge talet på avslørte
klanderverdige forhold gir likevel indikasjon på at det
framleis er behov for tiltak med sikte på å rydde
opp i denne bransjen.
Kontrollar av så omfattande karakter har etter det departementet
kjenner til, hovudsakleg vorte gjennomførte i eller omkring
dei større byane. Erfaringar som er gjorde i Sverige, viser
at det ikkje er nemneverdige skilnader mellom land og by.
Departementet ønskte å gå gjennom
føresegna med tanke på å forsterke engasjementet
mot kriminalitet og konkurransevriding, og samtidig vurdere om det
kan gjerast innskrenkingar, utan at dette fortrengjer formålet
for lova. Mange sider ved drifta av ein serveringsstad er regulerte
i spesiallovgiving, uavhengig av serveringslova. Serveringslova
er eit supplement som gjer det mogleg å sjå ulike
lovbrot i samanheng over tid, og å koordinere tiltak.
Løyvesystemet kan vere ressurskrevjande både for
kommunane og næringa. Departementet ønskte derfor å opne
opp for ei mogeleg avgrensing av løyveplikta. I arbeidet
mot kriminalitet i serveringsbransjen er det viktig at ressursane
blir sette inn der behovet er størst. Departementet foreslo
dermed i sitt opphavleg forslag, høyringsnotat av 7. november
2003, å innføre eit todelt system der berre dei
verksemdene som serverer alkohol, måtte ha serveringsløyve.
Alle serveringsstader skulle likevel omfattast av eit etterfølgjande
kontrollsystem. Samtidig vart det foreslått at virkeområdet
for lova skulle utvidast, ved at også dei verksemdene som
berre serverer pølser, skulle omfattast av kontrollen.
Dei fleste av høyringsinstansane var kritiske til det
opphavlege forslaget frå departementet. Fleire peika på at
kriminalitetsbiletet i bransjen ikkje berre er knytt til verksemder
som skjenkjer alkohol, og fleire frykta at forslaget ville føre
til ein auke av kriminaliteten i bransjen. Det vart spesielt framheva
at eit kontrollsystem for verksemder som ikkje er omfatta av løyveplikta,
i praksis vil vere lite effektiv. Høyringsinstansane peika
også på dei positive effektane ved etableringsprøven.
Departementet sendte på denne bakgrunn ut eit nytt forslag
til avgrensing av virkeområdet. Departementet meinte at
det ville vere fornuftig å halde på dagens virkeområde,
som er lett å praktisere. Det kan likevel vere ønskjeleg å halde
bestemte delar av næringa utanom løyveplikta.
Departementet foreslo difor å innføre ein forskriftsheimel,
lagt til kommunane, for å kunne unnta bestemte delar av
næringa frå virkeområdet og dermed løyveplikta.
Ein slik heimel skulle berre gi høve til å unnta
bestemte typar av verksemder, ikkje enkelte serveringsstader.
Dei fleste kommunane støtta departementet sitt nye forslag
til virkeområde. Nokre uttalar at ordninga er i samsvar
med kommunane sitt ønske om å kunne effektivisere
løyvesystemet. Andre meiner likevel at unntaka bør
heimlast direkte i lov, slik at virkeområdet for lova er
likt for alle kommunar. Oslo kommune held primært fast
ved at skiljet mellom løyvefri kioskverksemd
og løyvepliktig gatekjøkkenverksemd bør
opphevast. Justisdepartementet meiner at moglegheita til å gi
kommunen forskriftsheimel ikkje må bli så vid
at det i realiteten kan undergrave moglegheitene til å kontrollere
delar av bransjen. Arbeids- og administrasjonsdepartementet meiner
at ein kan oppnå tilsvarande kontroll på ein mindre
konkurranseavgrensande måte dersom kravet til løyve
blir erstatta med ei meldeplikt.
Dei fleste høyringsinstansane framhevar dei positive
effektane kravet om serveringsløyve har. Hovudinnvendinga
mot det opphavlege forslaget frå departementet om etterkontroll
utan føregåande løyve var at forslaget
ville redusere den kriminalitetsnedkjempande effekten ved lova.
Det er derfor, etter departementet si vurdering, ikkje aktuelt å oppheve ordninga
med serveringsløyve no. Departementet legg vidare stor
vekt på at både Landsorganisasjonen i Norge (LO),
Skattedirektoratet og bransjen sjølv ved Reiselivsbedriftenes
Landsforening (RBL), åtvarar mot å innføre
eit forskriftsbasert høve til å gjere unntak.
Grunngivinga er at ein i ei tid der kriminalitetsutviklinga i bransjen
er eit stort problem, ikkje bør ta vekk ein barriere. Ulike
reguleringsregime mellom kommunane er lite ønskjelege for
næringa. Ein vil derfor ikkje foreslå ei endring
på dette punktet. Det betyr i praksis at alle som skal
drive serveringsverksemd, framleis må søkje om
serveringsløyve.
Grunngivinga for "pølseunntaket" var omsynet til å halde
den tradisjonelle kioskkulturen utanfor løyvesystemet.
Gatekjøkkenkulturen har i ettertid vakse fram og pregar
i dag marknaden. Gatekjøkken er løyvepliktige.
Det er vara som blir seld til fortæring på staden,
som avgjer løyveplikta. Opningstidsføresegnene
følgjer løyveplikta. Løyvepliktige gatekjøkken
må derfor rette seg etter opningstidsføresegnene
i serveringslova, mens pølsekioskar kan halde ope permanent.
Dette gir ei forskjellsbehandling som ikkje er tilsikta. Departementet
foreslår difor å endre virkeområdet for
lova slik at sal av varme pølser krev serveringsløyve
på like fot med gatekjøkken.
Fjerning av pølseunntaket vil auke talet på løyvepliktige
verksemder kraftig. Fleire stader enn tidlegare vil også falle
inn under kontrollmyndigheita til politiet og kommunane og det etterfølgjande
høvet til stenging. Departementet er merksam på at
det kan oppstå problem både for næringsdrivande
og for kommunar viss verksemdene som er omfatta av utvidinga, skulle
måtte søkje om løyve etter at denne endringslova
trer i kraft. Ein foreslår difor ei overgangsføresegn
slik at eksisterande serveringsverksemd som no fell inn under lova,
ikkje skal søkje om løyve. Desse verksemdene blir,
etter at lova tek til å gjelde, betrakta som serveringsstad
med løyve. Verksemda må dermed følgje
serveringslova i den vidare verksemda. I overgangsføresegnene
blir også dagens styrar friteken frå etablerarprøven
så lenge han er dagleg leiar i gjeldande bedrift.
Bortsett frå unntaket for pølser er tidlegare
praksis og fråsegner knytte til virkeområdet for
serveringslova framleis relevante.
Etter gjeldande rett skal alle serveringsstader ha ein styrar
som har det reelle ansvaret for og innverknad på den daglege
drifta av serveringsstaden. Serveringsstaden skal også ha
ein avløysar som er ansvarleg for den daglege drifta når
styrar er borte. Både styrar og avløysar må vere
myndige. Også etter alkohollova er ein skjenkjestad forplikta
til å ha ein styrar og ein avløysar. Styrar og
avløysar etter alkohollova har ei anna rolle enn styrar
og avløysar etter serveringslova. Fleire instansar har
peika på forvirringa dette medfører, og har bedd
departementet endre omgrepsbruken i serveringslova. Nærings-
og handelsdepartementet går difor, i tråd med
forslaget i høyringsnotatet, inn for å endre omgrepet
"styrer" til "daglig leder". Departementet vil også oppheve
kravet om avløysar. Det blir foreslått at ein
held fast ved kravet om at dagleg leiar må vere myndig.
I dag er det gjeldande rett at ein kan vere styrar på fleire
stader enn ein, så sant desse stadene ligg i ein viss geografisk
nærleik. Dette skal framleis gjelde for dagleg leiar.
Departementet meiner at ei kopling mellom serveringsløyve
og etterleving av generell lovgiving er eit eigna verkemiddel i
kampen for å stoppe den uheldige utviklinga i bransjen.
I revisjonen har departementet derfor sett på om vandelsføresegna
er tilstrekkeleg kriminalitetshindrande slik ho er utforma i dag, eller
om det er behov for endringar.
Vidare er forholdet til alkohollova sentralt fordi alle som serverer
alkohol, må ha både serveringsløyve og
alkoholløyve. I begge tilfelle skal søkjar dokumentere
og kommunen vurdere om vandelen er god i forhold til økonomisk
kriminalitet. Nærings- og handelsdepartementet har samarbeidd
med Helse- og omsorgsdepartementet og har lagt opp til å finne fram
til ei felles regulering av vandelsføresegna så langt
det er mogleg, med det formålet at løyvehavarar og
kommunane skulle sleppe dobbeltbehandling.
Dei viktige punkta er:
Subjekt/felles personkrets
for vandelskravet. Departementet foreslår at ein utvidar
personkretsen i serveringslova slik at ho tilsvarer alkohollova.
Utviding av det materielle innhaldet i vandelskravet i serveringslova.
Departementet vil foreslå at serveringslova skjerpar vurderingstemaet
sitt slik at det også blir mogleg å leggje vekt
på ikkje straffesanksjonerte lovbrot. Alkohollova og serveringslova
vil då bli like også på dette punktet. Lovene
har ulike formål, og det har derfor vist seg vanskeleg å harmonisere
dei fullt ut.
Beviskravet er i dag forskjellig. Departementet foreslår
likevel ikkje at ein tilpassar beviskravet i serveringslova til
norma i alkohollova.
Det blir foreslått at krava til innhaldet i søknaden etter
serveringslova blir tilpassa alkohollova.
Departementet foreslo at ordlyden i serveringslova § 6
blir endra til å omfatte personar som har "vesentlig innflytelse
på virksomheten" og at dei som alltid vil bli rekna for å ha
vesentleg innverknad på drifta av serveringsstaden, blir
positivt opprekna. Lista er likevel ikkje fullstendig. Dersom kommunen kan
sannsynleggjere at også andre har "vesentlig innflytelse
på virksomheten" skal også desse kunne vandelsvurderast.
Departementet understreka behovet for å halde fast ved
det absolutte kravet om å vandelsvurdere løyvehavar.
Etter departementet si oppfatning skal dagleg leiar alltid vandelsvurderast.
Medeigarar i serveringsstaden vart også foreslått
vandelsvurdert i høyringsnotatet.
Få høyringsinstansar har uttala seg om dette
forslaget. Nokre uttrykkjer bekymring om kva som ligg i dei skjønnsmessige
uttrykka departementet foreslår. Men departementet har
også fleire tilbakemeldingar om at dagens klare grense
for når ein person skal vandelsvurderast, opnar for omgåingar.
Departementet ser at det kan vere behov for ei nærare rettleiing
om innhaldet i vandelskravet, og vil om naudsynt gjere dette i eit
rundskriv.
Departementet meiner at det ikkje er behov for å regulere
nærare kva som er meint med vesentlege eigardelar. Omsynet
til at regelen bør fange opp dei personane som faktisk
har vesentleg innverknad på verksemda, må i dette
tilfellet gå framfor omsynet til at løyvemyndigheita
og dei næringsdrivande har behov for ein klarare regel.
Etter § 6 må persongruppa som er omfatta
av vandelsføresegna, ikkje ha gjort brot på straffelovgivinga
som er "uforenlig med drift av serveringssted". Formuleringa blir
tolka slik at ikkje alle lovbrot får følgjer i
vurderinga av om serveringsløyve skal givast/nektast
eller tilbakekallast. Forhold som er avgjorde ved dom, vedtekne
førelegg eller påtaleunnlating er både
relevante og tilstrekkeleg dokumenterte til at kommunen utan vidare
kan leggje opplysningane til grunn for vandelsvurderinga. Det same
gjeld forhold som er endeleg avgjorde i forvaltninga. Omsynet bak
lova tilseier likevel at det også må vere høve
til å leggje vekt på forhold i verserande (ikkje avgjorde)
saker.
I høyringsnotatet foreslo departementet å endre føresegna
slik at også lovføresegner som blir sanksjonerte
administrativt, er omfatta. Mange plikter knytte til drift av ein
serveringsstad kan gi administrative reaksjoner, og brot på slike
føresegner også må vektleggjast i vandelsvurderinga.
Departementet foreslo vidare ei endring i ordlyden i føresegna
i serveringslova i forhold til beviskrava, ved at passusen frå den
tilsvarande føresegna i alkohollova blir teken inn som
ein del av vandelskravet i serveringslova.
Utlendingsdirektoratet, Senter mot etnisk diskriminering, Kontaktutvalget
mellom innvandrere og myndigheter, og organisasjonen mot offentlig
diskriminering, støttar forslaget om at forhold som blir sanksjonerte
administrativt, skal inkluderast i vandelsvurderinga. På denne
måten blir det enklare å straffe etnisk diskriminering.
Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) meiner det må vere
tilstrekkeleg at det er gjort bindande forvaltningsvedtak om at
diskriminering har skjedd, for at dette skal ha innverknad på vandelsvurderinga.
Etter KRDs vurdering bør forholdet til lov om forbod mot
diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion o.a.
heimlast særskilt i serveringslova.
Departementet er einig i at serveringslova bør ha ei
spesifikk tilvising til diskrimineringslova, og foreslår
at lova blir teken inn i opprekninga av lover som alltid spelar
inn i relasjon til serveringsløyve. Kravet til sannsynsovervekt
må vere einsarta for den typen lovbrot som skal vurderast
under vandelsføresegna, og det vil derfor vere vanskeleg å leggje
ei anna norm til grunn for diskrimineringssaker enn for dei andre lovbrota
som blir vurderte etter føresegna.
Departementet er einig i at brot på arbeidsmiljølova
kan få følgjer for vandelsvurderinga, men ønskjer
ikkje å gi ei fullstendig liste over kva for lovbrot som
er relevante.
Spørsmålet som er tatt opp av Foreningen Bedre Uteliv
om å krevje at all omsetning blir slått inn på kasse,
er ikkje gjenstand for drøfting i denne proposisjonen.
All erfaring tilseier at eit pålegg i lov åleine ikkje
synest å vere tilstrekkeleg. Etter departementet si vurdering
er det viktig å hindre at useriøse drivarar etablerer
seg i marknaden. Førebyggjande tiltak vil ofte vere meir
effektive enn etterfølgjande.
Sentrale regelverk som serveringsbransjen er underlagd, er ikkje
straffesanksjonerte, som for eksempel momslovgivinga. Det er likevel
svært viktig at bransjen følgjer også denne
typen reglar. Departementet støttar dermed ikkje merknadene
frå Foreningen Bedre Uteliv om at manglande avgiftsbetaling ikkje
bør ha noko å seie for vandelsvurderinga, ettersom
forholdet ikkje er straffbart.
Departementet kan ikkje sjå at endringane som er foreslått
i forhold til området personvern, gjer noka forandring
i negativ retning. Dei opplysningane det her er snakk om, blir innhenta
alt i dag og blir brukte i forhold til både skjenkjeløyve
og serveringsløyve.
Departementet ser, jamfør merknad frå Justis-
og politidepartementet, at det vil vere vanskeleg for kommunane å vurdere
vandelen til personar som eksplisitt blir nemnde i § 6,
når det i søknaden til serveringsløyvet
ikkje blir opplyst kven desse personane er. Departementet foreslår
derfor at ein endrar § 8 i tråd med dette.
Departementet foreslår inga endring i gjeldande rett
når det gjeld tidsavgrensing, og støttar dermed høyringsinstansane
på dette punktet.
Departementet held fast ved forslaget om å utvide området
for vandelsvurderinga. Det blir foreslått at referansen
til straffelovgivinga blir teken ut av lova slik at forhold som
ikkje er straffesanksjonerte, kan vurderast i forhold til vandelskravet.
Brot på lov om etnisk diskriminering blir lagt til lista
over lovbrot som er sentrale i vandelsvurderinga.
I arbeidet med å harmonisere alkohollova og serveringslova
blir det reist spørsmålet om det skal leggjast
til grunn eit krav om allmenn eller kvalifisert sannsynsovervekt.
Etter gjeldande rett er det krav om kvalifisert sannsynsovervekt
før eit påstått lovbrot kan leggjast
til grunn i vandelsvurderinga. Etter alkohollova er allmenn sannsynsovervekt
tilstrekkeleg. Departementet viser til at i serveringslova har ein
lagt større vekt på at det er svært inngripande
overfor ein næringsdrivande å nekte eller inndra
løyve. Av denne grunnen må det vere relativt sikkert
at vedkomande faktisk har gjort det aktuelle lovbrotet. Departementet
meiner at desse synspunkta framleis er sentrale, og held derfor
fast ved kravet i lova om kvalifisert sannsynsovervekt.
Skriftleg søknad skal sendast til kommunen der serveringsstaden
ligg geografisk, før serveringsverksemda blir sett i gang.
Søknaden skal innehalde spesifikke opplysningar som er
nemnde i § 8. I tillegg til desse opplysningene
skal kommunen innhente fråsegner frå politiet,
og han kan innhente fråsegner frå andre offentlege
myndigheiter. I praksis er kravet om innlevering av skatteattest
det mest sentrale.
Erfaring i Danmark viser at både kvitvasking av pengar
og andre former for økonomisk kriminalitet i restaurantbransjen
er omfattande. Løyvemyndigheita har derfor gitt høve
til å sjekke finansieringa av serveringsstaden gjennom
lova. Den danske lova inneheld dermed ein meir vidtrekkande heimel
for kva løyvemyndigheita kan krevje for å skrive
ut serveringsløyve (gjeld berre stader som serverer alkohol) enn
den norske. Den svenske alkohollagen opnar også for ei
vurdering av om løyvehavar er økonomisk eigna.
I høyringsnotatet vart det vurdert både om
og kva for utvida opplysningskrav som vil vere formålstenlege
i tilknyting til søknaden om serveringsløyve. Det
vart foreslått å utvide krava til søknaden,
slik at kommunen ved behov kan krevje leigekontrakt og finansieringsplan,
og vidare foreslått at det skal vere valfritt om ein vil
krevje å få lagt fram den dokumentasjonen som
er beskriven ovanfor, slik at føresegna blir utforma som
ein kombinert skal- og kan-regel.
Høyringsinstansane er gjennomgåande positive, men
er delte i synet på om ytterlegare dokumentasjon bør
gjerast obligatorisk.
Erfaringane med serveringslova sine krav til løyvesøkjarar
er så langt positive, men problema med å avdekkje
stråmannsverksemd er tilsynelatande framleis store. Erfaringar
så langt tilseier at strengare krav til søknaden
gjer det vanskelegare for dei som driv uærleg på det økonomiske
området. Departementet finn derfor grunn til å heimle
ei utviding av kommunens moglegheiter til å krevje dokumentasjon
i samband med søknaden.
Når det gjeld leigekontrakt, uttalar dei fleste av høyringsinstansane
seg positivt. Departementet foreslår derfor at ein innfører
krav om at søkjaren må leggje fram leigekontrakt
i samband med søknaden om serveringsløyve, i tråd
med forslaget i høyringsnotatet.
I spørsmålet om det bør krevjast at
søkjar legg fram finansieringsplan og budsjett, er høyringsinstansane
delte. Fleire kommenterer at kommunane sjeldan har den faglege kompetansen
som blir kravd for å gå djupt inn i materialet,
og at dette dermed bør gjerast frivillig. Eit krav om at
dette skal vere obligatorisk, kan bli tyngjande for enkelte kommunar.
Det er ikkje ei ønskt utvikling, og vil også innebere
ei ekstra byrde for løyvesøkjar. Det blir dermed
foreslått at føresegna skal utformast som ein
kombinert skal- og kan-regel i tråd med forslaget i høyringsnotatet.
Når det gjeld Oslo Børs’ kommentar
om at det er teieplikt på enkelte opplysningar som inngår
i ein finansieringsplan, foreslår departementet at ein
innfører ei unntaksføresegn som er formulert slik
at det ikkje skal opplysast om informasjon med teieplikt i samband
med verdipapirhandellova og børsforskrifta. Vi unngår
dermed eit system som pålegg kommunen å lage lister
over kven som får tilgang til informasjonen med teieplikt.
Spørsmålet om å leggje fram garanti
for offentlege skattar og avgifter er teke opp i høyringsrunden. Det
er ikkje stilt slike krav i andre bransjar, og departementet meiner
at det heller ikkje vil vere naturleg å stille slike krav
i serveringsbransjen. Det skal også understrekast at offentlege
fordringer har prioritet i konkurssaker.
I følgje § 5 i serveringslova skal
styraren på serveringsstaden ha gjennomført ein
etablerarprøve. Foreningen Bedre Uteliv ønskjer
at etablerarprøven skal avviklast. Departementet har inntrykk
av at prøven i all hovudsak fungerer bra, og registrerer
snarare at det gjennomgåande er eit ønske om å utvide
prøven. Ein finn derfor ikkje grunn til å avskaffe
etablerarprøven. Departementet har vidare konkludert med
at det verken er behov for, formålstenleg eller ønskjeleg
med ein regel som gir rom for individuelle unntak.
Hygiene- og matkompetanse er viktige element, men departementet
meiner at det ikkje bør stillast krav til dette i ei lov
som først og fremst er kriminalitetsførebyggjande.
Dette gjeld også i forhold til kven som skal avleggje prøven.
Det er dagleg leiar ved serveringsstaden som har ansvaret for den
faste drifta, økonomi osv., og ein bør derfor
halde fast ved etablerarprøven som eit krav som berre blir
stilt til dagleg leiar.
Dei fleste av høyringsinstansane som har uttala seg
om spørsmålet, er positive til departementet sitt forslag
om å gjere det mogleg for kommunane å setje vilkår
for løyvet. Det er opp til kvar enkelte kommune om han ønskjer å gi
løyve under bestemte vilkår, eller om alle forhold
må på plass før løyve blir gitt. Av
den grunn ser ikkje departementet problem ved å innføre
heimelen.
Departementet støttar ikkje Drammen kommune sitt forslag
om at det bør kunne knytast som vilkår til løyvet
at staden har ordensvakt. Myndigheita til å avgjere spørsmålet
om ordensvakt er lagd til politiet, og kommunen bør derfor
ikkje kunne påleggjast å ta stilling til dette
spørsmålet når han behandlar løyvet.
Til Oslo kommunes merknad ønskjer departementet å peike
på at etter gjeldande rett er det høve til å setje
som føresetnad for løyvet at andre offentlege løyve
er på plass før verksemda startar.
I § 1 i forskrift om orden og lukningstider
av 1. juli 1983 for overnattings- og serveringssteder var det
heimla høve for politiet til når som helst å gjennomføre
ein inspeksjon av overnattings- og serveringsstaden. Føresetnaden
var at det vart rekna som nødvendig for saksbehandlinga
etter hotellova. Dette høvet gjaldt også for funksjonærar
frå kommunen og fylkesmannen.
Både politiet og næringsorganisasjonane har overfor
departementet uttrykt ønske om at denne heimelen blir innført
på ny. Erfaring dei siste åra har vist at politiet
har behov for å kunne krevje tilgjenge til å kontrollere
stader på denne måten. Spesielt i dei større
byane viser det seg at det er mykje bråk i helgane, og
politiet ønskjer dermed ein direkte heimel i serveringslova
for å kunne gjennomføre kontroll. Departementet
foreslo i høyringsnotatet at tidlegare heimel i § 1
i forskrifta blir gjeninnført i § 13
i lova.
Dei fleste høyringsinstansane er positive til forslaget.
Når det gjeld RBLs ønske om å lovfeste
at kontrollane skal skje på ein mest mogleg skånsam måte,
er det departementet sitt syn at dette ikkje bør skrivast
inn i sjølve lovteksten, men vil understreke at ein er
einig i at kontrollane skal utførast slik at den faste
drifta blir minst mogleg berørt.
Etter departementet si oppfatning bør det høyre inn
under det kommunale sjølvstyret å vurdere kor lenge
serveringsstadene i kommunen skal ha høve til å halde
ope. Departementet er einig med RBL i at eit stadig skifte av opningstider
vil medføre ein uhaldbar situasjon for serveringsverksemder.
Departementet har likevel ikkje erfart at dagens opning for fastsetjing
av kommunale forskrifter har medført noka slik stadig endring,
og departementet reknar heller ikkje med at denne lovendringa vil
føre med seg stadige skifte. Departementet foreslår
etter dette å oppheve reglane om normalopningstid i tråd
med forslaget i høyringsnotatet. For å få til
ein smidig overgang vil departementet foreslå i overgangsreglane
at gjeldande opningstider blir gitt verknad "inntil det er fastsatt
kommunale forskrifter, dog ikke lenger enn ett år".
Departementet meiner at høvet til å vise bort gjester
for eit kortare eller lengre tidsrom bør gjeninnførast,
og foreslo i høyringsnotatet at denne heimelen vart teken
inn i serveringslova. Høyringsinstansane er positive til å få innført
på ny ein heimel om bortvising for lengre tid, og departementet
ser av merknadene at den praktiske gjennomføringa må vurderast
nærare. Både spørsmålet om kven
som skal utføre bortvisinga, og korleis ei eventuell skriftleg avgjerd
skal formidlast, blir nemnt av fleire. Departementet stiller seg
bak Oslo politidistrikt si vurdering av dei praktiske problema som
er knytte til utforminga av føresegna, slik det er foreslått
i høyringsnotatet.
Departementet foreslår, i tråd med synet til
høyringsinstansane, at heimelen blir innført igjen,
men då slik at det er politiet som får heimel
til å nekte ein gjest tilgjenge for eit lengre tidsrom.
Ved å leggje heimelen til politiet vil utgangspunktet for
vurderinga vere den same som etter politilova § 7.
Etter serveringslova § 17 har politiet heimel
til å stengje ein serveringsstad for inntil fire dagar.
Føresegna sikrar at kommunen får minimum éin
virkedag på seg til å vurdere om det er behov
for å bruke heimelen sin til mellombels stenging etter § 18.
Erfaringane har vist at fire dagar er kort tid for kommunane
til å vurdere om vilkåra for mellombels stenging
er til stades, og det blir foreslått at politiet får
utvida høvet til å stengje, til sju dagar. Viss
serveringsstaden kan haldast stengd med heimel i § 17
i inntil ei veke, vil kommunen som regel rekke å handsame
spørsmålet om mellombels stenging innan serveringsstaden
opnar igjen. Dersom vilkåra etter § 18 er
oppfylte, kan politiet sitt stengingsvedtak videreførast
i eit mellombels, eventuelt permanent stengingsvedtak.
Justis- og politidepartementet presiserer at dersom politivedtaket
om mellombels stenging seinare blir kjent ugyldig, kan det føre
til erstatningskrav mot politiet. Av den grunn bør kommunen
ta si avgjerd utan ugrunna opphald. Reiselivsbedriftenes landsforening
(RBL) går imot forslag til endringar i § 17. RBLs
erfaring er at tre dagar frå eller til ikkje vil ha særleg
mykje å seie for kommunen, i og med at dei bruker veker
og månader på å behandle slike saker. Forslaget
inneber derfor berre ei utviding av politiet sitt høve
til å stengje.
Departementet opprettheld forslaget sitt om at politiet sitt
høve til å stengje ein serveringsstad mellombels
blir utvida til sju dagar, i tråd med forslaget i høyringsnotatet.
Føresegna i serveringslova § 19 slår
fast at serveringsløyvet kan tilbakekallast under gitte
føresetnader. Føresegna medfører at løyvet
kan inndragast permanent, i motsetning til suspensjon av løyvet
etter § 18. Føresetnaden for at kommunen
kan trekkje tilbake løyvet, er at dei krava lova stiller
ikkje lenger er til stades, men også andre spesielle grunnar
i tilknyting til serveringsstaden eller drifta av staden kan føre til
tilbakekalling.
Tilbakekalling av serveringsløyve er ein svært inngripande
sanksjon. Omsynet til både dei tilsette og løyvehavar
tilseier derfor at den næringsdrivande, så langt
det er mogleg, bør få høve til å rydde
opp i forholda. Det er difor lagt inn rettstryggleiksmekanismar
med varsel og frist for å rette opp forholda.
Etter lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes
stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2
skal Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 4. november
1950 om vern av menneskerettane og dei grunnleggjande fridommane (EMK)
med tilleggsprotokollar gjelde som norsk lov. EMK tilleggsprotokoll
7 artikkel 4 nummer 1 vernar mot dobbeltstraff. Her blir det fastsett
at ingen skal stillast for retten eller straffast to gonger for
same straffbare handling.
Det har vore stilt spørsmål ved om stenging
av ein serveringsstad er ei form for straff som fell inn under forbod
mot dobbeltstraff, slik at dei som har vore involverte i drifta
av serveringsstaden, ikkje kan straffast på annan måte
i ettertid. Tilbakekallinga er ikkje ei straff, men ei sikkerhet
for at utilrådeleg drift blir stansa. Etter departementet
si vurdering ligg det derfor ikkje føre eit straffeelement
i ordninga. Dette blir òg støtta av at Den europeiske
menneskerettsdomstolen (EMD) i saka Tre Traktörer mot Sverige, avsagd
21. juni 1989, har fastsett at tilbakekalling av eit alkoholløyve
ikkje er ein "criminal charge " etter EMK artikkel 6 nr. 1. Formålet
i serveringslova, sett i samanheng med den nemnde dommen frå EMD,
tilseier etter departementet si oppfatning at høvet til
tilbakekalling i serveringslova § 19 er tilbakekalling
av offentleg løyve som ikkje fell inn under forbodet mot dobbeltstraff
i EMK.
Tilbakemelding frå kommunane tyder på at føresegna
blir brukt svært sjeldan, og det same ser ut til å gjelde
for dei tilsvarande føresegnene i alkohollova. Omfanget
av ulovlege forhold i bransjen kan indikere at denne føresegna
burde vore brukt meir enn ho er i dag. Krav om varsel og rimeleg
frist til å rette opp forholda medfører at systemet
er noko seindrektig, samtidig som dei fleste "feil" kan rettast
opp i løpet av ein forholdsvis kort frist.
Departementet foreslo derfor i høyringsnotatet at lova
må gi klarare opplysningar om når ein utan vidare
har høve til å tilbakekalle eit løyve.
Formålet med endringsforslaget var å gjere framgangsmåten enklare
og raskare for løyvemyndigheita når dei bestemmer
seg for å stengje ein serveringsstad permanent med direkte
verknad. Permanent stenging utan varsel ville berre vere aktuelt
for enkelte alvorlege lovbrot. Permanent stenging ville innebere
at løyvet vart trekt tilbake. Dersom løyvehavar
søkjer om nytt løyve, vil vandelskravet ikkje
vere oppfylt, og løyve kan ikkje innvilgast.
Departementet er einig med RBL i at det foreslåtte høvet
til å stengje ein serveringsstad utan varsel er uheldig
med tanke på rettstryggleiken, og foreslår derfor å halde
fast ved regelen om at det alltid skal givast varsel. Departementet
vil understreke at høvet til å stengje staden
permanent likevel er i behald. Serveringsstaden kan stengjast mellombels
etter § 18, samtidig som det blir gitt varsel
om at det er mogleg å stengje permanent etter § 19.
Det er etter departementet si oppfatning viktig at det blir mogleg
for serveringsstaden å bidra til at saka blir opplyst så godt som
mogleg, før endeleg avgjerd blir teken av kommunen. Departementet
oppfattar dette som ein rettstryggleiksgaranti, utan auka risiko
for at verksemd med lovstridig, irreparabel drift får drive
vidare.
Etter § 18 kan kommunen straks setje eit serveringsløyve
ut av kraft dersom det er nødvendig for å avverje
eller stanse lovbrot og det er rimeleg grunn til å tru
at løyvet vil bli kalla tilbake etter § 19,
eller at løyvehavar vil bli frådømd retten
til å drive serveringsstaden etter straffelova.
I høyringsnotatet vart det vurdert om det er behov for å gi
kommunen heimel til å stengje ein serveringsstad mellombels
også i andre situasjonar. Departementet foreslo derfor
i høyringsnotatet at det blir innført ein ny heimel
for mellombels stenging ved mindre lovbrot, med formål å stanse
ulovleg drift, og utan karakter av straff. Når det blir
dokumentert overfor kommunen at det aktuelle lovbrotet opphøyrer,
kan stenginga opphevast, og drifta kan halde fram som før.
Ingen av høyringsinstansane har gått imot departementet
sitt forslag til nytt andre ledd i § 18.
Beviskravet i forhold til dei aktuelle lovbrota etter § 18
første og andre ledd er dei same som ved permanent stenging
og gjeldande rett, sjå Ot.prp. nr. 55 (1996-1997). Vedtak
etter §§ 18 og 19 er enkeltvedtak som
må følgje reglane i forvaltningslova. Etter § 20
skal politiet stengje ein serveringsstad som held fram med å drive
etter at det er gjort vedtak om stenging etter §§ 18
eller 19. Departementet ser ikkje behov for å presisere
dette nærare i lova.
Etter gjeldande rett er det ingen krav om gebyr knytte til sjølve
søknaden om serveringsløyve. Departementet forelo
heller ikkje i høyringsnotatet at ein skulle innføre
gebyrheimel.
Fleire av høyringsinstansane etterlyste moglegheit for å innhente
delar av dei kostnadene søknadsbehandlinga påfører
kommunen. Eit av hovudprinsippa bak regelverksarbeidet i det offentlege
er å leggje administrative tenester til rette slik at dei
er tilpassa små og mellomstore bedrifter. Kostnaden for
dei næringsdrivande skal kunne forsvarast ut frå nytten for
samfunnet. Det at serveringsstader må ha løyve, er
i seg sjølv ei byrde det offentlege har pålagt
serveringsverksemdene. Departementet er difor skeptisk til ei utvikling
som påfører næringsdrivande offentlege
kostnader for å setje i gang ei verksemd.
Departementet kan heller ikkje sjå at kommunen blir
påført ei auka belastning med forslaget. Tanken med
utvidingane som er foreslått i vandelsføresegna, er å gjere
arbeidet med å stanse lovbrytarar enklare. Det blir heller
ikkje pålagt nye oppgåver i forslag om endringar
i serveringslova. Departementet vil etter dette halde fast ved forslaget
om ikkje å innføre gebyr.
Fleire av høyringsinstansane kommenterte i høyringssvara
sine tema som ikkje var nemnde i høyringsnotatet frå departementet.
Høyringsinstansane sine merknader til dei enkelte tema
og departementet sine vurderingar er samla i eit eige kapittel i
proposisjonen.
I samband med løyve- og søknadsbehandling er det
vanleg at fristen først gjeld frå det tidspunktet søknaden
er fullstendig.
Når det gjeld spørsmålet om å rekne
løyvet for innvilga ved passivitet, er departementet av
ei anna oppfatning enn Foreningen Bedre Uteliv. Godkjenning ved
passivitet kan føre til at kommunen rutinemessig innvilgar
løyve ved passivitet. Søkjaren får dermed
ikkje eit dokument som stadfestar løyvet. Dette ville ikkje
vere ei ønskjeleg utvikling. Departementet meiner også at
det er viktig for serveringsstader og offentlege myndigheiter å ha
eit dokument ved kontrollar, og at dei næringsdrivande
er betre tente med dagens ordning.
Departementet deler ikkje LOs og Hotell- og restaurantarbeiderforbundet
sitt syn når det gjeld konkurs. Ved konkurs er det buet
som driv verksemda vidare, og ikkje det opphavlege miljøet.
Departementet ser derfor ingen grunn til å endre reglane
på dette området.
Departementet ser at det kan vere behov for å avklare
ein del forhold rundt spørsmålet om ordensvakter,
og er einige med Justis- og politidepartementet i at dette bør
skje i forskrifts form. Ein foreslår difor at § 16
får ein forskriftsheimel som gir departementet moglegheit
til å utforme nærare reglar om ordensvakter.
Departementet foreslår eit tillegg i straffeføresegna.
Departementet er også einig med Foreningen Bedre Uteliv
i at handhevande myndigheit i større grad bør
vurdere alternative reaksjonsformer.
Det finst ikkje tilgjengelege statistikkar på kor mange
kioskar som finst, og det er dermed vanskeleg å anslå både
talet på kioskar og kor mange av desse igjen som sel pølser.
Nærings- og handelsdepartementet legg likevel til grunn
at det vil vere ein auke i talet på nye verksemder som
no fell inn under løyveplikta etter lova. Samtidig foreslår
departementet at desse nye løyvepliktige verksemdene skal
kunne drive vidare utan å søkje om løyve.
Først når det kjem ei endring i drifta, blir løyveplikta
utløyst. Det er dermed lagt opp til at kommunens meirarbeid
som er knytt til desse løyvesøknadene, skal kome
gradvis. Under drifta vil krava til vandel gjelde, samtidig som kommunen
har rett til å kontrollere staden i tråd med reglane
i lova. Kvar enkelt kommune kan sjølv regulere i kva grad
desse nye løyvepliktige stadene skal kontrollerast.
Det er eit forholdsvis stort apparat som blir sett i gang når
det blir søkt om serveringsløyve. Både
kommuneadministrasjonen og andre offentlege etatar som politiet
og skatteetaten er pålagde oppgåver etter lova.
I tillegg avlegg dagleg leiar etablerarprøven med dei ressursane
dette krev. Den totale arbeidsbelastninga ved utskriving av serveringsløyve
til større og mindre serveringsstader blir rekna for å vere
omtrent lik. Informasjon frå kommunane viser at den totale
arbeidsbelastninga knytt til forvaltninga av regelverket er svært
varierande frå kommune til kommune. Det er store variasjonar
i talet på serveringsstader i kvar enkelt kommune, men
kostnadene knytte til serveringslova utgjer totalt sett ein liten
del av kommunens utgifter.
Endringsforslaget medfører ein auke i talet på søknader
for dei fleste kommunar. Samtidig foreslår departementet
ei utviding i forhold til dei krava som skal kunne stillast til
søknaden, og den kretsen av personar som skal kunne vandelsvurderast.
Det er opp til kommunen å vurdere om det er behov for og ønskjeleg å krevje
ekstra opplysningar i tilknyting til søknaden om serveringsløyve.
Desse forholda kan medføre auka arbeidsbelastning for kommunen.
Kommunen kan velje å samordne utøvinga av løyvemyndigheita
med andre kommunar. Harmoniseringa med enkelte føresegner
i alkohollova kan også føre til enklare saksbehandling.
Totalt sett legg departementet til grunn at arbeidsbelastninga vil
gå noko opp i dei fleste kommunar.
For dei næringsdrivande som fell inn under virkeområda
i lova, medfører revisjonsforslaget at kommunen kan krevje
meir omfattande opplysningar og dokumentasjon ved søknad
om serveringsløyve. For dei fleste vil dette likevel vere
opplysningar som alt finst i skriftleg form, og det vil derfor ikkje
krevje store ressursar.
Forslaget om å gi politiet moglegheit til å stengje ein
stad i inntil sju dagar i staden for fire dagar, kan få store
konsekvensar for kvar enkelt som blir ramma. Departementet reknar
med at dette høvet vil bli brukt i lita utstrekning. For
den seriøse næringsdrivande vil denne endringa
derfor ikkje medføre store konsekvensar.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun
Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen,
Arne L. Haugen og Gorm Kjernli, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode
Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg,
fra Høyre, Torbjørn Hansen og Elisabeth Røbekk
Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingvild Vaggen Malvik,
fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet,
lederen Ola Borten Moe, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug,
viser til forslag til endringer i lov 13. juni 1997 nr.
55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven), slik de fremkommer
i Ot.prp. nr. 69 (2006-2007).
Bakgrunnen for etableringen av serveringsloven er den kriminalitetsutviklingen
man hadde fått i deler av serveringsbransjen. Hensynet
til å skape stabile rammevilkår for de seriøse
aktørene er viktig, samtidig som loven utdyper perspektivet
om at det ikke skal være et konkurransefortrinn i noen
bransjer å drive ulovlig, heller ikke i serveringsbransjen. Komiteen ser
forslagene som er fremmet av Regjeringen som en ytterligere presisering
av dette perspektivet, og at hensikten med forslagene er å stimulere
til en mer ryddig bransje.
Regjeringen foreslår endringer i grensene for virkeområdet.
Den nederste grensa for virkeområdet blir endret slik at
dagens unntak for servering av varme pølser faller bort.
Kiosker, gatekjøkken og lignende som serverer varme pølser,
vil etter dette være løyvepliktige. Komiteen støtter
dette.
Regjeringen foreslår å erstatte begrepet "styrer" med
begrepet "daglig leder", samt å fjerne kravet til avløyser. Komiteen støtter
dette.
Regjeringen foreslår om vandelskravet ei utviding av
personkretsen. På denne måten oppnår
en bedre harmonisering med alkoholloven. Komiteen støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
allikevel understreke at selv om loven åpner for å kreve
vandelsattest av en større personkrets, så er
det viktig at man har en restriktiv holdning til i hvilken utstrekning
man skal kreve vandelsattest. Disse medlemmer finner
det beklagelig at man i forslaget til ny lov ikke har klart å definere tydeligere
hva som ligger i vesentlig innflytelse på virksomheten.
Disse medlemmer er skeptiske til Regjeringens
bruk av fullmaktslovgivning, og at reglene i større grad
bør fremsettes i lovs form. Disse medlemmer mener
denne lovgivningspraksisen er rettssikkerhetsmessig betenkelig og
skaper uforutsigbarhet både for næringen og håndhevingsmyndigheten. Disse
medlemmer støtter allikevel intensjonen med forslagets
punkt om vandelsattest, og støtter derfor forslaget til
ny lovtekst i § 6.
Det blir foreslått endring slik at henvisning
til straffbare forhold blir fjernet, slik at det i større
grad blir mulig å også ta hensyn til lovbrudd
som ikke er strafflagte. Komiteen støtter
dette.
Regjeringen foreslår å gjøre det lettere
for kommunen å kreve skriftlig dokumentasjon ved løyvesøknader.
Forslaget innebærer at kommunen kan velge å kreve å få framlagt
leiekontrakt, finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett. Komiteen støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
allikevel understreke at muligheten til å innhente ytterligere
dokumentasjon iht. lovforslagets § 8, åpner
for en administrativ forskjellsbehandling av søkere. Disse
medlemmer mener derfor at man skal legge opp til en restriktiv praksis
for å kreve ytterligere dokumentasjon utover det som pålegges
iht. lovforslagets § 8.
Regjeringen foreslår at det skal innføres
hjemmel for kommunen til å sette som vilkår for
løyvet at kravene i serveringslova §§ 3
og 5 blir oppfylte innen en nærmere fastsatt tidsfrist. Komiteen støtter
dette.
Regjeringen foreslår å gi hjemmel til politiet
og kommunen til å kontrollere serveringssteder. Komiteen støtter
dette.
Regjeringen foreslår at åpningstidene blir
lagt inn under det kommunale selvstyret ved at hver enkelt kommune
selv må fastsette åpningstider som gjelder for
serveringsstedene i kommunen. Samtidig foreslår Regjeringen å oppheve
normalåpningstidene. Komiteen støtter
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til Regjeringens forslag
om at åpningstidene for serveringssteder legges under det
kommunale selvstyret. Disse medlemmer støtter
dette. Disse medlemmer mener at også alkohollovens
regler for salgs- og serveringstider i butikk og på skjenkesteder burde
vært omfattet av prinsippet om lokalt selvstyre.
Komiteen registrerer at hotellova tidligere
ga politiet hjemmel til å nekte gjester tilgang til serveringssteder,
og at Regjeringen foreslår å innføre
en slik hjemmel på ny. Komiteen støtter
dette.
Regjeringen foreslår en utvidelse av politiets rett til å stenge
et serveringssted fra fire til sju dager. Videre foreslår
Regjeringen en utvidelse av den retten kommunen har til å midlertidig
stenge et serveringssted. Komiteen støtter
dette.
Komiteen viser til prinsippet om at det ikke skal
være et konkurransefortrinn å drive ulovlig. Regjeringens
forslag er fremmet for å stimulere til en mer ryddig bransje
over tid. Komiteen viser i den anledning til at det
fortsatt ikke finnes noen gode statistikk- eller rapporteringssystemer
for å følge utviklinga i bransjen, for eksempel
gjennom StraSak. Komiteen ber Regjeringen følge
dette opp på en hensiktsmessig måte.
Komiteens innstilling fremmes av en samlet komité.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 13. juni 1997 nr. 55 om
serveringsvirksomhet (serveringsloven)
I
I lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet
(serveringsloven) skal det gjerast desse endringane:
§ 2 første ledd
skal lyde:
Loven gjelder etablering og drift av alle serveringssteder
der det foregår servering av mat og/eller drikke
og hvor forholdene ligger til rette for fortæring på stedet.
§ 3 nytt tredje ledd skal lyde:
Kommunen kan sette som vilkår for bevillingen
at krav i §§ 3 og 5 oppfylles innen en nærmere
fastsatt tidsfrist.
§ 4 skal lyde:
§ 4 Daglig leder
Serveringsstedet skal ha en daglig leder som har det reelle
ansvar for den daglige drift av serveringsstedet. Daglig
leder må være myndig.
§ 5 første ledd skal lyde:
Serveringsstedets daglige leder må ha
gjennomført en etablererprøve.
§ 6 skal lyde:
§ 6 Krav til vandel
Bevillingshaver, daglig leder og personer
som har vesentlig innflytelse på virksomheten,
må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til straffelovgivningen,
skatte- og avgiftslovgivningen, regnskapslovgivningen, lov om forbud
mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion mv.
Personer som nevnt i første punktum må heller
ikke ha begått lovbrudd i forhold til annen lovgivning
på en måte som vil være uforenlig med
drift av serveringssted.
Person som eier en vesentlig del av virksomheten eller
av selskap som driver virksomheten eller som oppebærer
en vesentlig del av dens avkastning eller i kraft av sin stilling
som leder har vesentlig innflytelse på den, vil alltid
anses å ha vesentlig innflytelse på virksomheten.
Ved vurderingen av bevillingshavers og andre personers
vandel etter første ledd kan det ikke tas hensyn til forhold
som er eldre enn fem år.
§ 7 skal lyde:
§ 7 Konsolidering av eierandeler
I vurderingen av om en person har vesentlig innflytelse
på virksomheten, regnes vedkommendes eierandeler
eller stemmer sammen med eierandeler eller stemmer som tilhører
følgende personer:
1) ektefelle eller person som vedkommende bor sammen
med i ekteskapslignende forhold,
2) slektninger i rett oppstigende eller nedstigende linje
samt søsken,
3) ektefelle til person som nevnt i nr. 2 eller
person som bor i ekteskapslignende forhold sammen med person som
nevnt i nr. 2.
§ 8 skal lyde:
§ 8 Krav til søknaden
Den som vil etablere et serveringssted skal sende skriftlig
søknad til kommunen. Søknaden skal inneholde følgende
opplysninger:
a) navn og adresse på den for hvis regning
serveringsstedet skal drives. Dersom serveringsstedet drives av
en juridisk person, skal det også gis opplysninger om organisasjonsnummer
og eiersammensetning,
b) angivelse av det sted hvor serveringsstedet skal drives,
c) navn og adresse på daglig leder og
personer som etter § 6 har vesentlig innflytelse på virksomheten,
d) dokumentasjon av faglige kvalifikasjoner i henhold til § 5,
e) skatteattest for den for hvis regning serveringsstedet
skal drives.
I tillegg kan kommunen, når den finner
det påkrevet, kreve fremlagt:
a) leiekontrakt,
b) finansieringsplan,
c) driftbudsjett og
d) likviditetsbudsjett.
Opplysningene som nevnt i andre ledd må kreves uten
ugrunnet opphold etter at kommunen har mottatt søknad om
serveringsbevilling.
Serveringssteder som er børsnoterte,
plikter ikke å legge frem informasjon som er taushetsbelagt
etter verdipapirhandelloven og børsloven med forskrifter.
§ 11 skal lyde:
§ 11 Opplysnings- og meldeplikt
Politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene, tollmyndighetene, Mattilsynet,
Arbeidstilsynet, Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda plikter uten
hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som kommunen anser
nødvendige for behandling av saker etter denne lov.
Dersom politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene, tollmyndighetene, Mattilsynet,
Arbeidstilsynet, Likestillings- og diskrimineringsombudet
eller Likestillings- og diskrimineringsnemnda avdekker
forhold som de har grunn til å anta har vesentlig betydning for
bevillingsspørsmålet eller i vurderingen
av om stedet bør stenges etter §§ 18
eller 19, plikter de av eget tiltak og uten hinder av
taushetsplikt, å informere kommunen om dette.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om opplysnings- og meldeplikten.
§ 13 nytt tredje ledd skal lyde:
Politiet kan foreta nødvendig inspeksjon
av serveringssteder ved mistanke om lovbrudd knyttet til serveringsvirksomheten.
§ 13 noverande tredje ledd blir fjerde ledd.§14 første ledd bokstav a skal lyde:
a) skifte av daglig leder,
§ 15 nytt første ledd skal lyde:
Kommunen kan i forskrift fastsette åpningstider for
de serveringsstedene som ligger i kommunen.
§ 15 tredje ledd skal lyde:
Vedtak om å innskrenke åpningstidene fastsatt etter
kommunale forskrifter kan tidligst tre i kraft tre måneder
etter at vedtaket er truffet.
I § 16 skal overskrifta lyde:
§ 16 Ordensvakter og bortvisning
av gjester§ 16 nytt andre og tredje ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi nærmere
regler om godkjenning av ordensvakter.
Personer som gjentagne ganger har brutt serveringsstedets
ordensregler eller forstyrrer ro og orden i virksomheten, kan i
særlige tilfeller nektes adgang for kortere eller lengre
tid. Beslutning om bortvisning skal være skriftlig, begrunnet
og angi hvor lenge utestengingen skal vare. Beslutning om bortvisning foretas
av politiet.
§ 17 første ledd skal lyde:
Politiet kan stenge et serveringssted for inntil syv dager
dersom det er nødvendig:
a) for å stanse forstyrrelser av den
offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn
til frykt for slike forstyrrelser,
b) for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet,
c) for å avverge eller stanse lovbrudd.
§ 18 skal lyde:
§ 18 Suspensjon av bevilling
Kommunen kan straks sette en serveringsbevilling ut av
kraft midlertidig dersom dette er nødvendig
for å avverge eller stanse lovbrudd, og det er skjellig
grunn til å tro at bevillingen vil bli kalt tilbake etter § 19,
eller at bevillingshaveren vil bli fradømt retten til å drive
serveringsstedet etter straffelovens § 29 første
ledd bokstav b).
Kommunen kan straks stenge et serveringssted inntil
videre dersom dette er nødvendig for å stanse brudd
på lovgivning som nevnt i § 6 første
ledd. Slik stenging skal opphøre når forholdene
som lå til grunn for stengingsvedtaket, er rettet.
§ 19 andre ledd skal lyde:
I vurderingen av om serveringsbevilling bør tilbakekalles
skal det blant annet legges vekt på overtredelsens art,
overtredelsens grovhet, om det foreligger gjentagelser, om noen
tilknyttet serveringsstedet, jf. § 6 første ledd, kan
klandres for overtredelsen og hva som er gjort for å rette
opp forholdet.
§ 21 første ledd ny bokstav e skal
lyde:
e) unnlater å melde endringer
til kommunen etter § 14.
II
1. Loven gjelder
fra den tid Kongen bestemmer.
2. Gjeldende åpningstidsbestemmelser ved ikrafttredelsen
av denne endringslov gis virkning inntil det er fastsatt kommunale
forskrifter, dog ikke lenger enn ett år.
3. Endringen i § 3 gjelder ikke for serveringssteder som
før ikrafttredelsen av denne loven ikke var omfattet av
lovens virkeområde, jf. § 2.
4. Kravet etter § 5 om etablererpøve gjelder
ikke for daglig leder i virksomhet som er i drift ved ikrafttredelsen
av denne endringslov.
Jeg viser til brev av 01.11.07 fra Næringskomiteen med
spørsmål knyttet til ot.prp. nr. 69 (2006-2007).
Hvilke oversikter og rapporteringsrutiner forholder Nærings-
og handelsdepartementet seg til i forhold til økonomisk
kriminalitet, voldsepisoder, ulykker og brudd på alkohollov
og arbeidsmiljølov i serveringsbransjen?
Det er ingen rapporteringsordning til Nærings- og handelsdepartementet
på disse områdene. Det er heller ikke lovpålagte
rutinemessige rapporteringspålegg om dette i kommunal sektor.
Bevillingsordningen forvaltes av kommunene som behandler den enkelte
søknad. Kommunen gir bevilling og kan trekke tilbake bevillingen
hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt. Kommunen skal i
den enkelte sak innhente politiets uttalelse og kan også innhente
uttalelse fra annen offentlig myndighet. Det er opp til kommunene å etablere
samarbeidsrutiner med aktuelle myndigheter for å sikre
nødvendig informasjon ved behandlingen av saker etter serveringsloven.
Problemene omkring kriminalitet i serveringsbransjen ble nøye
vurdert i forkant av Ot. prp. nr. 55 (1996-97) om lov om serveringsvirksomhet
og er referert i proposisjonen. Slik det vurderes av departementet
er kriminalitet i bransjen fortsatt et betydelig problem. Jeg viser
bl. a. til uttalelse fra Oslo politidistrikt til departementet,
se omtale i Ot. pr. nr. 69 kapittel 3.6 Status i bransjen.
Trondheim kommune har i sin høringsuttalelse foreslått
at det innføres unntak for bevillingsplikt etter serveringsloven
for steder som søker bevilling etter alkoholloven. Kan
departementet klargjøre eventuelle konsekvenser av en slik
ordning?
Innledningsvis vil jeg understreke at alkoholloven og serveringsloven
har ulikt formål hvilket gjenspeiler seg i forvaltningen
av lovene. Alkohollovens formål er å begrense
skader som alkoholbruk kan innebære. Serveringslovens formål
er å sikre forsvarlig drift av serveringssteder, bidra
til stabile og forutsigbare rammevilkår samt hindre illojal
konkurranse. Bevillingene etter de respektive lovene vil bli vurdert
i forhold til lovenes formål. Det kan derfor gi et annet
resultat å vurdere søkers vandel i forhold til alkohollovens
formål (alkoholens skadevirkninger) enn i forhold til serveringslovens
formål. Hvis f. eks bruk av ulovlig arbeidskraft ikke har
relevans i forhold til å begrense skadevirkningene av alkohol,
vil denne overtredelsen ikke vektlegges i vurderingen av om skjenkebevilling
skal innvilges. Dette har derimot betydning ved vurderingen etter
serveringsloven for om serveringsbevilling skal gis. Det vil derfor
i prinsippet kunne bli gitt skjenkebevilling på et grunnlag
som ikke ville åpnet for tildeling av serveringsbevilling.
Med utgangspunkt i forslaget til Trondheim kommune ville den
som har fått serveringsbevilling gjennom en skjenkebevilling,
ikke være vandelsprøvet etter et så vidt
spekter av lover som i serveringsloven. Serveringsbevilling vurderes
i forhold til straffelovgivning, skatte- avgiftslovgiving, regnskapslovgivning,
lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av etnisitet,
religion mv og annen lovgivning som er uforenlig med drift av serveringssted.
I medhold av alkoholloven vurderes lovgivning som henger sammen
med alkohollovens formål samt skatt- og avgifts- og regnskapslovgivningen.
En annen konsekvens av forslaget er at virksomheter som driver
servering vil få ulike regler for tilbakekall og opphør
av virksomheten. Skjenkebevillingen er begrenset i tid til kommunestyreperioden,
dvs. fire år, mens serveringsbevillingen beholdes inntil innehaver
mister den fordi vilkårene ikke lenger er oppfylt. Serveringsloven
legger til rette for et langsiktig perspektiv for de seriøse
aktørene i bransjen. Vandelskravet i alkoholloven er i
enkelte henseender strengere enn i serveringsloven, og en skjenkebevilling
kan i tillegg trekkes tilbake på et noe annet grunnlag,
f. eks ved overskjenking. Fordi alkoholloven har en lavere bevismessig
terskel enn serveringsloven, vil også de virksomhetene
som har skjenkebevilling lettere kunne bli fratatt retten til å drive. Den
som ville fått serveringsbevilling i kraft av å ha skjenkebevilling
ville i så fall miste næringsgrunnlaget hvis skjenkebevillingen
falt bort (for eksempel som følge av overskjenking). Dagens
system med to bevillinger åpner for at virksomheten drives
videre etter serveringsloven selv om skjenkebevillingen trekkes
tilbake. Dette kan bidra til å sikre arbeidsplassene og
virksomheten for øvrig i de tilfellene der det ikke er
grunnlag for å trekke tilbake serveringsbevillingen.
Meldeplikt og informasjonstilgang fra andre offentlige organer
er forskjellig regulert etter de to lovene. Etter alkoholloven skal
det bare innhentes informasjon fra sosialtjenesten og politiet,
og det kan hentes informasjon fra skatte- og avgiftsmyndighetene.
Etter serveringsloven kan det også innhentes informasjon
fra annen offentlig myndighet for å belyse forhold som
er relevante for serveringsloven. Også her vil vi kunne
få et system som vil kunne åpne for bevilling
uten at det innhentes relevant informasjon for å ivareta
serveringslovens formål.
"Automatisk" serveringsbevilling gjennom skjenkebevillingen vil
også unnta styrerne i virksomheten fra kravet til etablererprøve.
Det må i dag avlegges en prøve i forhold til både
alkohollov og serveringslov. Prøvene er såvidt
forskjellige at vi ikke har funnet å kunne slå dem
sammen. Etablererprøven sikrer at styrer har nødvendig
kunnskap om lovlig drift av virksomheten, herunder kunnskap om arbeidskontrakter,
mva osv. Etablererprøven anses å være
velegnet til å fremme seriøsitet i bransjen, og det
er derfor ikke foreslått endringer av den. Hvis det åpnes
for å "konvertere" skjenkebevilling til serveringsbevilling,
faller etablererprøven bort. Mange vil da velge å søke
om skjenkebevilling for å slippe etablererprøven.
Avslutningsvis vil jeg bemerke at serverings- og alkoholloven
gjennom forslaget i Ot. prp. nr. 69 er harmonisert så langt
det nå har vært mulig. Bevillingene gis som regel
av samme kontor i kommunen, og det er således lagt til
rette for en rasjonell behandling av søknader etter de
to lovene.
Jeg viser til brev av 6.11.07 fra Næringskomiteen med
spørsmål om det eksisterer noen samlet nasjonal oversikt/statistikk
som gir grunnlag for å følge utviklinga i serveringsbransjen
over tid, og som dermed kan bidra til et kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag for
blant annet å forebygge økonomisk kriminalitet?
Det eksisterer ingen løpende statistisk eller annen oversikt
som spesifikt dekker serveringsbransjen etter det Justisdepartementet
kjenner til.
Det finnes imidlertid kunnskapskilder som kan bidra til å belyse
deler av spørsmålene Næringskomiteen ønsker
svar på.
Justisdepartementet har delfinansiert noen av rapportene det
refereres til.
Forskning på økonomisk kriminalitet er relativt begrenset
i omfang i forhold til mange andre kriminalitetstyper. Når
det gjelder serveringsbransjen eller hotell- og restaurantvirksomheter,
finnes det et fåtall rapporter og undersøkelser.
Oslo politidistrikt har siden 2002 hatt restaurantkriminalitet
som et prioritert område og informasjon fra politidistriktet
viser at det er grunn til å anta at det er ulike former
for kriminalitet knyttet til restaurantbransjen.
Næringslivets sikkerhetsråd og analyse- og
kommunikasjonsbyrået Perduco gjennomførte Kriminalitets-
og sikkerhetsundersøkelsen for 2006. Det ble foretatt intervjuer
med ledere for i overkant av 2500 private og offentlige virksomheter
i Norge.
Undersøkelsen viser at størrelsen på virksomhetene
er avgjørende for utsatthet for kriminalitet, og at utelivsbransjen
er mest utsatt. Den viser også, i tråd med andre
undersøkelser, at lovbrudd som ikke anmeldes, begrunnes
i størst grad med utilstrekkelig bevisførsel,
en trolig fremtidig henleggelse og manglende ressurser
fra virksomhetens side. Undersøkelsen gir indikasjoner
på omfanget av utsatthet for økonomisk kriminalitet
fordelt på bransjer, deriblant hotell- og restaurantbransjen.
Undersøkelsen viser at ledere i Hotell- og restaurantvirksomheter
er de som oftest oppgir å ha opplevd økonomisk
kriminalitet de siste 12 månedene. 15 % oppgir å ha
vært utsatt for utroskap, bedrageri eller underslag de
siste 12 månedene. Denne bransjen skårer også høyest
på lovbrudd som ikke anmeldes (19 %).
Til sammenligning ligger tjenesteytende næringer og offentlig
administrasjon henholdsvis på 4 % og
5 %, Hotell- og restaurantnæringen skårer
også høyest på økonomiske tap,
herunder ulykker, underslag eller annet som følge av rusmiddelmisbruk
blant ansatte, samt funnet narkotiske stoffer på virksomhetens
område.
Skattedirektoratet initierte i samarbeid med Samarbeidsforum
mot svart økonomi en undersøkelse i 2005 som har
sett på utviklingstrekk i utvalgte bransjer i perioden
2002-2005. På spørsmål angående unndragelsesmuligheter
og unndragelser, viser resultatene at lederne oftest oppgir "la
være å oppgi inntekt" (38 %)
og "bruk av uregistrert arbeidskraft" (34 %).
Det er i restaurantbransjen at de mener det oftest forekommer skatte-
og avgiftunndragelser. Det er likevel en nedgang siden 2002. Ledere
tror ikke unndragelser skjer sjeldnere i dag enn for 3-5 år
siden. De mener også at virksomheter benytter uregistrert
arbeidskraft (svart arbeid) i større grad i 2005 enn hva
som var tilfellet tidligere.
Statistisk Sentralbyrå (Ellingsen og Sky, 2005) utarbeidet
rapporten "Virksomheter som ofre for økonomisk kriminalitet"" på grunnlag
av en spørreundersøkelse med 2000 virksomheter.
Representanter innenfor de fleste bransjer mener det er svært,
eller ganske, uvanlig å bli utsatt for lovbrudd. Grove
bedragerier, pris- og anbudssamarbeid og underslag er mest vanlig.
Flest respondenter i hotell, restaurant og varehandel mener det
er ganske, eller svært vanlig å bli utsatt for
lovbrudd. Andelen utsatte er høyest i Oslo og Hordaland
(Bergen). Drøyt hver femte sak blir anmeldt til politiet,
raten er høyest ved forbrytelser i gjeldsforhold, underslag,
grove bedragerier og andre former for økonomisk kriminalitet.
Forhold som bidrar til at virksomheter ikke anmelder er ofte nytteorienterte;
bevisførsel, lite å hente ved å anmelde,
anmeldelse gir mye merarbeid eller at man har ryddet opp i det mellomværende.
Relativt mange ser ut til å miste jobben i norske virksomheter
fordi de har begått økonomiske lovbrudd.
SIRUS utarbeidet i 2001 en studie av tiltak og lovgivning mot økonomisk
kriminalitet knyttet til skjenkesteder i nordiske land. Målet
med rapporten var å belyse tiltak og strategier i bekjempelsen
av økonomisk kriminalitet i restaurantbransjen.
PricewaterhouseCoopers (Norge) presenterte nylig en norsk delrapport
av Global Economic Crime Survey 2007. Denne undersøkelsen
er den mest omfattende av sitt slag på verdensbasis. Den
er blitt gjennomført annen hvert år siden 2001,
og kan på enkelte områder gi grunnlag for å si
noe om utviklingstendenser. Den analyserer ikke utelivsbransjen
spesielt, men kan likevel gi nyttig kunnskap for tiltak rettet mot
denne bransjen. Undersøkelsen viser at nærmere en
av to virksomheter har vært utsatt for alvorlig økonomisk
kriminalitet de siste to årene. Det synes ikke å være
mulig å kvitte seg med denne risikoen og det er grunn til å tro
at nivået på omfanget av hendelser vil forbli
konstant. 42 % av bedriftene som deltok rapporterte å ha
vært utsatt for ett eller flere tilfeller av økonomisk
kriminalitet.
Oslo, i næringskomiteen, den 22. november 2007
Ola Borten Moe |
Ingvild Vaggen Malvik |
leder |
ordfører |