Til Odelstinget
Stortingsrepresentantene Karin S. Woldseth og Arne Sortevik fremsatte
1. april 2008 følgende lovforslag:
"Vedtak til lov
om endring i lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer
(foreldelsesloven)
I
I lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven)
gjøres følgende endring:
§ 9 nytt punkt 4 skal lyde:
Paragrafen gjelder ikke krav mot offentlige myndigheter i forbindelse
med barnehjemsopphold i perioden 1945 til 1980.
II
Loven trer i kraft straks."
Forslagsstillerne slår fast at det nå er bred enighet om at "omsorgssvikt
og overgrep av til dels alvorlig karakter" har skjedd i norske barnehjem
i hele perioden fra 1945 til 1980. Ved mange av disse institusjonene
var fysiske overgrep en del av hverdagen for barnehjemsbarna. Det
er denne omsorgssvikten overfor barna som danner bakgrunn for forslaget.
Dette forslaget retter seg mot den urett som staten forsøker å begå
mot sakens ofre, ved å påberope seg foreldelsesrett i strid med
et enstemmig storting.
Det er forslagsstillernes mening at Regjeringen har gitt uttrykk
for, og et samlet storting har vedtatt, at staten ikke skal påberope
seg foreldelse i saker som dreier seg om disse barnehjemsbarna.
Etter forslagsstillernes syn er det et politisk ansvar å sikre
at tidligere barnehjemsbarn ikke avskjæres muligheten for å gå til
erstatningsrettslig søksmål, enten på grunn av påstått foreldelse
eller manglende økonomisk evne til å dekke eventuelt tilkjente saksomkostninger
ved et eventuelt tap i retten. Det er forslagsstillernes mening
at Regjeringen må sørge for at Stortingets konklusjoner følges opp.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson
Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne
og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay
Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry,
viser til representantlovforslaget i Dokument nr. 8:86 (2007–2008)
fra stortingsrepresentantene Karin S. Woldseth og Arne Sortevik
om endring i lov 18. mai. 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer
(foreldelsesloven), i forbindelse med barnehjemssakene.
Komiteen deler forslagsstillernes oppfatning av
at det ikke er noen tvil om at mange tidligere barnehjemsbarn og
barn fra spesialskoler har vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep
av alvorlig karakter. Kartleggingsutvalget, som ble oppnevnt av
staten i 2003, slo fast at det foregikk omsorgssvikt og alvorlige
fysiske, psykiske og seksuelle krenkinger på barnehjem og spesialskoler
i perioden 1945–1980. Komiteen viser her, som forslagsstillerne,
til NOU 2004:23 Barnehjem og spesialskoler under lupen. Denne rapporten
tar for seg en tragisk side av norsk barnevernshistorie.
Komiteen viser videre til at Stortinget ved behandling
av St.meld. nr. 24 (2004–2005) Erstatningsordningar for barn i barneheimar
og spesialskular for barn med åtferdsvansker, vedtok at disse personene skulle
få en tilpasset erstatningsordning gjennom Stortingets billighetserstatningsordning.
Denne erstatningsordningen avskjærer ikke mulighetene for tidligere
barnehjemsbarn til å kreve erstatning av staten og eventuelt gå
til søksmål etter vanlige erstatningsregler. Det er i tilknytning
til den sistnevnte ordningen forslagsstillerne ønsker en lovendring vedrørende
foreldelsesreglene.
Som nevnt både av forslagsstillerne og justisministeren i hans
merknader til representantlovforslaget i brev av 25. april 2008
(vedlagt), vil komiteen påpeke at både justiskomiteen
og familie- og kulturkomiteen flere ganger har behandlet foreldelsesspørsmålet
i saker mot staten. En samlet justiskomité uttaler i Innst. O. nr.
18 (1995–1996) vedrørende foreldelse av krav på skadeerstatning:
"Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle
en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres
i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen
vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp,
ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil
eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være
klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse
i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse
av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene. Komiteen
viser til at hensynet til at skadevolder skal kunne legge forholdet
bak seg, og etter en tid skal kunne innrette seg på at den skadegjørende
handling ikke vil føre til nye krav, ikke har samme vekt når det
er det offentlige som er skadevolder."
Komiteen viser også til det forannevnte brev fra
justisministeren, der han bl.a. opplyser at staten følger denne
"forsiktighetslinjen".
Justisministeren sier videre:
"Hver sak og hvert sakskompleks må imidlertid vurderes
konkret. De hensyn som begrunner foreldelsesinstituttet ved erstatningskrav,
vil også kunne gjøre seg gjeldende for erstatningskrav mot staten. Eventuelle
uheldige utslag av reglene vil kunne avbøtes på annen måte enn ved
lovendring, for eksempel ved at staten unnlater å påberope foreldelse."
Komiteen deler justisministerens syn, men vil presisere
at den forutsetter at merknader fra en samlet familie-, kultur-
og administrasjonskomité i Innst. S. nr. 217 (2004–2005) inngår
som et tungtveiende og viktig moment i statens vurdering av om foreldelse skal
påberopes. Den omtalte merknaden lød som følger:
"Komiteen støtter vurderinga frå departementet, men forutset
at forelding ikkje vert gjort gjeldande i saker som omhandlar denne
gruppa."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil til slutt presisere
at det er viktig at billighetserstatningsordningen fungerer fleksibelt og
tilpasset. Det er viktig at saksbehandlingstiden går ned. I dag
er den altfor lang for enkelte søkere, og mange har ventet i flere
år på et svar. Dette oppleves som et nytt overgrep. Flertallet er
glad for at det i mars 2008 ble opprettet et tredje billighetserstatningsutvalg
for å øke kapasiteten, og dermed få ned den lange saksbehandlingstiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at da St.meld. nr. 24 (2004–2005) ble
behandlet i Stortinget, var det et enstemmig storting som sluttet
seg til merknadene om at foreldelsesfristen skulle settes til side
i saker som angikk barn i barnehjem og spesialskoler. At dette den
gang ikke ble fremmet som et forslag, var fordi man ikke ønsket
å debattere saken i Stortinget, da dette ville kunne fremkalle svært
vanskelige minner om vonde opplevelser, for dem det angikk.
Disse medlemmer vil påpeke at det var full konsensus
om denne fremgangsmåten, og det var ingen tvil om at Stortingets
intensjoner skulle følges, selv om disse kun var i merknads form.
Når det i ettertid reises tvil om hvorvidt dette var ment å være
en rettesnor for staten i slike søksmål, er det svært leit. Både
for de som arbeidet med dette spørsmålet i 2005, og for alle de
som nå blir fratatt muligheten til å gå til søksmål mot staten.
Man kan hevde at dette er nok et overgrep mot de som allerede har
mistet barndommen sin på grunn av at de under det offentliges omsorg,
ble misbrukt og mishandlet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
hevde at hvis man nå ikke rydder opp i dette, ved å endre foreldelsesloven,
vil dette bli stående som en skamplett i Norge for all ettertid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser videre til dom fra Gulating lagmannsrett
i sak mellom A og staten ved Barne- og likestillingsdepartementet
avsagt 14. april 2008 hvor det blir sagt følgende:
"Lagmannsretten vil likevel bemerke at den ikke deler
statens syn på at det ikke kan være grunnlag for erstatningsansvar
for staten som tilsynsmyndighet. Etter bevisførselen finner lagmannsretten
det nærliggende å anta at et erstatningskrav ville føre frem ved rettslig
prøving. Selv om statens begrunnelse for å påberope seg foreldelse
således synes å svikte og derved fremstår å være i strid med praksis
og for så vidt også i strid med instruks, jfr tingrettens premisser,
gir dette ikke grunnlag for lagmannsretten til å underkjenne statens
standpunkt om å påberope foreldelse."
Lagmannsrettens avgjørelse er anket til Høyesterett.
På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet følgende forslag:
"Vedtak til lov
om endring i lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer
(foreldelsesloven)
I
I lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven)
skal § 9 nytt punkt 4 lyde:
Paragrafen gjelder ikke krav mot offentlige myndigheter i forbindelse
med barnehjemsopphold i perioden 1945 til 1980.
II
Loven trer i kraft straks."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Vedtak til lov
om endring i lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer
(foreldelsesloven)
I
I lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven)
skal § 9 nytt punkt 4 lyde:
Paragrafen gjelder ikke krav mot offentlige myndigheter i forbindelse
med barnehjemsopphold i perioden 1945 til 1980.
II
Loven trer i kraft straks.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til representantlovforslaget og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:86 (2007–2008) – representantlovforslag fra stortingsrepresentantene
Karin S. Woldseth og Arne Sortevik om endring i lov 18. mai 1979
nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven) (i forbindelse
med barnehjemssakene) – bifalles ikke.
Jeg viser til brev 11. april 2008 fra justiskomiteen vedrørende
ovennevnte, mottatt her 14. april. Representantforslaget i Dok.
nr. 8:86 (2007-2008) går ut på at foreldelsesloven § 9 skal tilføyes
et nytt nr. 4 om at paragrafen ikke gjelder krav mot offentlige
myndigheter i forbindelse med barnehjemsopphold i perioden 1945
til 1980.
Jeg har følgende merknader til forslaget:
Bakgrunnen for forslaget synes etter det jeg forstår å være en
konkret sak der staten i forbindelse med erstatningssøksmål på grunnlag
av barnehjemsopphold i perioden 1945 til 1980 har gjort gjeldende at
kravet er foreldet. Ved behandlingen av St.meld. nr. 24 (2004-2005)
Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for
barn med åtferdsvanskar vedtok Stortinget at erstatning til tidligere barnehjems-
og spesialskolebarn på grunnlag av opphold i barnehjem eller spesialskole
i perioden 1945-1980 skulle skje gjennom tilpasning av Stortingets billighetserstatningsordning.
Muligheten for å søke om billighetserstatning avskjærer imidlertid
ikke adgangen for denne gruppen til å gå til erstatningssøksmål
mot staten på grunnlag av det samme forholdet. I Innst. S. nr. 217
(2004–2005) støttet en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomité
det daværende Barne- og familiedepartements vurdering av at det
ikke var behov for endringer i den alminnelige erstatningsretten
tilpasset denne gruppen. Komiteen forutsatte imidlertid i en merknad
at foreldelse ikke blir gjort gjeldende i saker som omhandler denne
gruppen.
Jeg vil nedenfor komme tilbake til den konkrete saken, som hører
under Barne- og likestillingsdepartementet. Jeg vil også komme nærmere
tilbake til innholdet i forslaget om endring av foreldelsesloven § 9.
Innledningsvis vil jeg imidlertid si noe generelt om foreldelsesreglene
og om statens praksis med hensyn til å påberope seg at et erstatningskrav
er foreldet.
Hovedtanken bak reglene om foreldelse av erstatningskrav i foreldelsesloven
§ 9 er at den skadelidte bør oppfordres til å fremsette sitt krav
innen rimelig tid etter at skaden er konstatert. Bevishensyn taler
for dette, ettersom bevis for hva som har skjedd – ikke minst hva
som var årsak til skaden, vil bli svekket eller gå tapt med tiden.
Videre kan innrettelseshensyn tale for foreldelse når det har gått
lang tid. Disse hensynene gjør seg gjeldende også for erstatningskrav
mot det offentlige. Gjeldende foreldelsesregler fremstår som en
avveining mellom slike generelle hensyn og mer konkrete hensyn som
begrunner lengre foreldelsesfrister i visse tilfeller. Vilkårene
for foreldelse av erstatningskrav fremgår av foreldelsesloven § 9.
Bestemmelsen inneholder ikke særregler om krav mot det offentlige.
Hovedregelen er at erstatningskrav foreldes tre år etter den
dagen da den skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig
kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf. § 9 nr. 1. I tillegg oppstiller
§ 9 nr. 2 første punktum en absolutt foreldelsesfrist på tyve år fra
den dagen da den skadegjørende handlingen eller annet ansvarsgrunnlag
opphørte. For skader voldt mens skadelidte var under 18 år, samt
for skader voldt i ervervsvirksomhet, er det gjort visse unntak fra
tyveårsfristen ved personskader, jf. § 9 nr. 2 annet punktum. Dersom
den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det
skadegjørende forholdet kjente eller burde kjenne til at dette kunne
medføre fare for liv eller alvorlig helseskade, gjelder det ingen
tyveårsfrist. I slike tilfeller faller man tilbake på § 9 nr. 1,
det vil si at foreldelse inntrer tre år etter at den skadelidte
fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap for å gjøre kravet
gjeldende.
De gjeldende lovreglene synes å ivareta skadevolderens og skadelidtes
interesser på en tilfredsstillende måte. Fristene etter foreldelsesloven
§ 9 er rommelige og gir den skadelidte god tid til å vurdere om
et erstatningssøksmål bør anlegges. Samtidig ivaretar reglene skadevolderens
behov for å få en avklaring innen rimelig tid. Jeg vil spesielt
nevne at regelen i § 9 nr. 2 annet punktum om unntak fra tyveårsfristen
for visse personskader voldt mens skadelidte var under 18 år, tar
høyde for at det kan ta lengre tid å få konstatert skader og ansvarsforhold
i slike tilfeller.
Forslagsstillerne ønsker en endring av foreldelsesloven § 9.
Forslaget gjelder visse sakstyper der forslagsstillerne ønsker å
avskjære statens mulighet for å påberope foreldelse. Et slikt forslag
har etter mitt syn ikke gode grunner for seg. Det er for det første
klart at selv om det finnes regler om foreldelse, kan den påstått
ansvarlige unnlate å påberope dette. Det synes videre å være enighet
om at staten – i større grad enn andre skadevoldere – som et utgangspunkt bør
være tilbakeholden med å påberope foreldelse. I Innst O. nr. 18
(1995-96) om lov om endringer i lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse
av fordringer (foreldelse av krav på skadeserstatning) uttaler en samlet
justiskomité om dette:
"Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle
en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres
i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen
vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp,
ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil
eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være
klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse
i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse
av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene. Komiteen
viser til at hensynet til at skadevolder skal kunne legge forholdet
bak seg, og etter en tid skal kunne innrette seg på at den skadegjørende
handling ikke vil føre til nye krav, ikke har samme vekt når det
er det offentlige som er skadevolder."
Mitt inntrykk er at staten i praksis følger den "forsiktighetslinjen"
som her er skissert. Hver sak og hvert sakkompleks må imidlertid
vurderes konkret. De hensyn som begrunner foreldelsesinstituttet
ved erstatningskrav, vil også kunne gjøre seg gjeldende for erstatningskrav
mot staten. Eventuelle uheldige utslag av reglene i konkrete enkeltsaker
vil kunne avbøtes på annen måte enn ved lovendring, for eksempel
ved at staten unnlater å påberope foreldelse. Disse synspunktene
fikk tilslutning fra justiskomiteens flertall i Innst. S. nr. 186
(2006-2007) ved behandlingen av et representantforslag i Dok. nr.
8:35 (2006-2007). Forslaget gikk ut på å be Regjeringen foreslå en
endring av foreldelsesloven § 9 for å klargjøre at foreldelse ikke
skulle kunne påberopes av statlige myndigheter i saker der staten
kunne mistenkes for å ha bidratt til å holde vesentlige opplysninger
tilbake. Justiskomiteens flertall ga uttrykk for at det ikke var behov
for å endre foreldelsesloven § 9:
"Flertallet legger vekt på justisministerens kommentar
om at staten etter hans inntrykk i praksis følger den "forsiktighetslinjen"
som ble skissert i forannevnte komitéinnstilling [Innst. O. nr.
18 (1995-96)], men at det må skje en konkret vurdering av hver enkelt
sak og hvert sakskompleks. Flertallet har videre merket seg justisministerens
påpekning av at gjeldende lovregler mht. foreldelse synes å ivareta
skadevolderens og skadelidtes interesser på en tilfredsstillende
måte, og at dette ivaretar de hensyn forslagsstillerne er opptatt
av. Flertallet vil understreke justisministerens presisering av
at fristen etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 først begynner å løpe
når den skadelidte har fått nødvendig kunnskap om skaden og den
ansvarlige. Flertallet mener på denne bakgrunn at de forhold forslagsstillerne
er opptatt av, allerede er ivaretatt av gjeldende regler."
Jeg har etter dette vanskelig for å se noe behov for å endre
reglene i foreldelsesloven § 9. Spørsmålet om staten bør påberope
foreldelse, må vurderes konkret for hver enkelt sak i tråd med "forsiktighetslinjen".
Staten ved Barne- og likestillingsdepartementet er saksøkt i to
saker av tidligere barnehjemsbarn. Den ene saken har vært stanset
en periode, men den er nå brakt i gang igjen. Saken er fortsatt
under forberedelse, og det er ikke tatt standpunkt til foreldelsesspørsmålet.
Saken er ikke berammet for tingretten. Staten har etter en konkret
helhetsvurdering påberopt foreldelse i den andre saken. Merknaden
fra komiteen har inngått som et sentralt moment i grunnlaget for
statens beslutning om å påberope foreldelse. Staten har imidlertid
også måttet ta flere andre prinsipielle og viktige moment med i
den helhetlige vurderingen. Tingretten og lagmannsretten har kommet
til at kravet er foreldet, og at saksøker ikke har rettslig interesse
i å få prøvet påstand om konvensjonskrenkelse. I denne saken ble
saksøker for øvrig gjennom et forlik med Bergen kommune i 2002 tilkjent
en samlet erstatning på kr. 725.000,- for de samme faktiske forhold
som ligger til grunn for søksmålet mot staten. I tillegg vil vedkommende
kunne søke om billighetserstatning for oppholdet på barnehjemmet
i samsvar med den tilpassede billighetserstatningsordningen som
er omhandlet i stortingsmeldingen som nevnt over.
Jeg tilføyer at den aktuelle gruppen av tidligere barnehjemsbarn
uansett vil ha mulighet til å søke om billighetserstatning som omtalt
i St.meld. nr. 24 (2004-2005). Muligheten for at erstatningskrav
kan være foreldet og bevis vanskelig å innhente, var nettopp blant
grunnene til at Stortingets billighetserstatningsordning ble særskilt
tilpasset for denne gruppen. Kravene til bevis ble senket – både
sammenlignet med den alminnelige erstatningsretten og den ordinære
billighetserstatningsordningen. Det skal videre legges mindre vekt
på hvilke følger det som skjedde har fått for den enkelte. Det skal
legges avgjørende vekt på en egenerklæring, og en bekreftelse på
barnehjemoppholdet. Den øvre beløpsgrensen ble også hevet til 300 000
kroner.
Når det gjelder innholdet i det konkrete forslaget som er fremmet
om endring av foreldelsesloven § 9, vil jeg for det første peke
på at det fremstår som uheldig fra et lovteknisk perspektiv. Dette
skyldes at foreldelsesloven er en generell lov, mens forslaget tar sikte
på å regulere et helt særegent tilfelle der loven i realiteten synes
forsøkt benyttet som et virkemiddel for å regulere statens praktisering
av den. Videre er forslaget formulert slik at de øvrige reglene
i § 9 ikke skal gjelde for krav mot offentlige myndigheter i forbindelse
med barnehjemsopphold i perioden 1945 til 1980. Det er noe uklart
for meg hvordan dette forholder seg til de reglene som allerede
følger av foreldelsesloven § 9, det vil si om man mener at det ikke
bør gjelde noen treårsfrist som i nr. 1, eller at det ikke bør gjelde
noen tyveårsfrist som i nr. 2 første punktum. Jeg antar at forslaget
må forstås slik at man ikke ønsker noen absolutt foreldelsesfrist
(tyve år) for kravene, men at treårsfristen likevel skal gjelde,
jf. for så vidt ordningen for krav som reguleres av § 9 nr. 2 annet
punktum. Avslutningsvis peker jeg på at slik forslaget er formulert,
er det ikke avgrenset til bestemte typer av erstatningskrav, men
vil gjelde krav på grunnlag av alle typer forhold, og også andre
typer av skader enn personskader. Jeg stiller spørsmål ved om ikke
forslaget i så måte har fått en mer vidtrekkende utforming enn tilsiktet.
Etter mitt syn er det ikke grunnlag for noen regel som foreslått.
De hensyn som begrunner at man har regler om foreldelse av erstatningskrav,
vil kunne gjøre seg gjeldende også for den typen saker det her er
tale om, og spørsmålet om staten skal påberope foreldelse, må vurderes
konkret i tråd med "forsiktighetslinjen".
Min konklusjon blir etter dette at jeg ikke ser behovet for en
slik regel som foreslått i Dok. nr. 8:86 (2007-2008).
Oslo, i justiskomiteen, den 3. juni 2008
Anne Marit Bjørnflaten |
Akhtar Chaudhry |
leder |
ordfører |