Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at skattefavoriserte individuelle pensjonsavtaler skal kunne tegnes
både som pensjonsspareavtaler og som pensjonsforsikringsavtaler.
Selv om det i lys av den senere tids utvikling i pensjonsmarkedene
er grunn til å anta at de fleste skattefavoriserte individuelle
pensjonsordninger vil bli etablert som pensjonsspareordninger, deler
departementet likevel Banklovkommisjonens vurdering av at kunden bør
ha valgfrihet med hensyn til om en individuell pensjonsavtale skal
etableres som pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale.
Dette vil etter departementets syn også legge til rette for størst
mulig grad av konkurranse om tegning av avtaler om ny individuell
pensjonsordning. Det vises til forslaget § 1-1. Departementet slutter
seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at det gis egne regler
for henholdsvis pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler,
se forslaget kapittel 2 og 3.
Skattefavoriserte pensjonsordninger skattlegges etter det såkalte
P-prinsippet, som generelt er en gunstig skattemessig behandling.
P-prinsippet innebærer at det gis fradrag i skattepliktig inntekt
for kostnad og premie til sikring av pensjon. Avkastningen på innestående
midler, enten den er i form av rente eller endret markedsverdi
av underliggende verdipapirer, skattlegges videre først ved utbetaling
fra pensjonsavtalen. For avtaler med en viss opptjeningstid kan en
betydelig del av utbetalingene være finansiert gjennom denne avkastningen.
I tillegg betales det heller ikke formuesskatt på midlene som er
avsatt i ordningen. Disse tre elementene – fradrag i alminnelig
inntekt, utsatt skattlegging av avkastningen på innestående midler
og fritak for formuesskatt – kan anses som gunstig sammenlignet
med eksempelvis sparing i bank mv.
Stortinget har forutsatt at en ny skattefavorisert individuell
pensjonsordning skal ha den samme skattemessige behandling som gjaldt
for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) frem til 12. mai
2006. Inntil denne datoen ble det gitt fradrag i alminnelig inntekt
for innbetalinger til ordningen, og avkastningen ble ikke skattlagt
før den ble utbetalt som en del av utbetalte ytelser etter avtalen.
Hele utbetalingen ble beskattet som pensjon, det vil si at utbetalingen
inngikk i grunnlaget for trygdeavgift og toppskatt. I tillegg var
innestående midler unntatt fra formuesskatt. Retten til inntektsfradrag
for IPA-kontrakter ble opphevet med virkning fra og med 12. mai 2006.
I tilknytning til forslaget om en øvre grense for årlige innbetalinger
til skattefavorisert individuell pensjonsordning og for samlet fradrag
i skattepliktig inntekt for årlig innbetaling til individuell pensjonsordning
som en person vil ha rett til, har høringsinstansene reist to typer
spørsmål. En del høringsinstanser ønsker en høyere grense, herunder
en grense knyttet til folketrygdens grunnbeløp (G), slik at den automatisk
vil bli justert i takt med endringer i G. Noen høringsinstanser
har også pekt på at det ikke bør gjelde en tilsvarende grense for
hvor mye det er adgang til å spare i ordningen. I tillegg har enkelte høringsinstanser
pekt på at det er asymmetri i den skattemessige behandling av innbetalinger
til og utbetalinger fra skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger.
Når det gjelder nivået på fradrag i skattepliktig inntekt som
Stortinget har vedtatt, vil departementet peke på følgende: En arbeidstaker
med ca. 300 000 kroner i lønn, som er medlem av en innskuddspensjonsordning
i henhold til minstekravene til en obligatorisk tjenestepensjonsordning
i OTP-loven § 4, vil ha krav på et årlig innskudd på mindre enn
5 000 kroner. En øvre ramme for fradrag i skattepliktig inntekt
for en person på 15 000 kroner årlig vil etter departementet syn
derfor kunne gi et betydelig supplement til den enkeltes alderspensjonssparing.
Departementet finner derfor ikke grunn til å endre den vedtatte
øvre grense for rett til fradrag i skattepliktig inntekt på 15 000
kroner. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag
om at det innenfor denne rammen også gis rett til fradrag for årlig
vederlag til administrasjon av avtalen, herunder vederlag for forvaltning
av årets innbetaling.
Departementet foreslår å lovfeste at innbetalinger til individuell
pensjonsordning ikke kan trekkes fra i pensjonskapitalen. Dette
vil ha særlig betydning for innskuddspensjonsavtaler. I forslaget
§ 1-4 fremgår det at motregning ikke kan skje i pensjonskapitalen. Ved
å fastsette at innbetalinger ikke kan trekkes fra i pensjonskapitalen
utelukkes i tillegg at institusjonen og kunden for eksempel avtaler
at innbetalinger kan trekkes fra i pensjonskapitalen. Det vises
til forslaget § 1-3 fjerde ledd.
Dersom den øvre ramme for rett til fradrag i skattepliktig inntekt
skulle angis som en andel av G, slik enkelte høringsinstanser foreslår,
ville beregning av premier til pensjonsforsikringsavtaler samt til
tilknyttede forsikringer som innskudds- og premiefritak, uførepensjon,
etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer
samt barnepensjon etter departementets syn bli komplisert. Uforutsigbarheten
som er knyttet til fremtidig størrelse på G ville dessuten vanskeliggjøre
institusjonenes beregning av kostnader, som skal fremgå av avtalen.
Ny individuell pensjonsordning vil være en skattefavorisert ordning
som, i tråd med det Stortinget har vedtatt, skal skattlegges etter
P-prinsippet. Det vil, som tidligere nevnt, bli gitt en lovfestet
årlig fradragsramme på 15 000 kroner i skattepliktig inntekt. Fradragsrammen
vil imidlertid også omfatte eventuelle tilknyttede forsikringer
som gir rett til uførepensjon, etterlattepensjon til ektefelle,
registrert partner eller samboer og barnepensjon. Det kan ikke foretas innbetalinger
utover det som gir rett til fradrag i skattepliktig inntekt.
Når det gjelder innspill fra enkelte høringsinstanser om den
asymmetriske skattemessige behandlingen av inn- og utbetalinger
i ordningen, legger departementet til grunn at dette er uttrykk
for et ønske om at fradraget for innbetalinger skal gis i personinntekt, og
ikke bare i alminnelig inntekt. Departementet viser til at personinntekten
er et bruttoskattegrunnlag. Av hensyn til sammenhengen i skattesystemet
gis det ikke inntektsfradrag i dette grunnlaget. Et slikt fradrag
i personinntekten vil også kunne medføre redusert pensjonsgivende
inntekt og dermed lavere pensjon fra folketrygden.
Innbetalte midler under den skattefavoriserte ordningen vil være
fritatt for løpende inntektsbeskatning av avkastningen i hele spareperioden,
og alle midlene vil være helt fritatt for formuesskatt. Departementet
slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om en øvre grense for
hvor mye en person årlig kan betale inn til skattefavorisert individuell
pensjonsordning. Etter departementets vurdering bør beløpsgrensen
for innbetaling til individuell pensjonsordning reguleres i lov
om individuell pensjonsordning, mens fradragsgrensen bør reguleres
i skatteloven. Et tilsvarende skille er gjort både i forhold til
foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven Det vises til forslaget
§ 1-3 fjerde ledd og skatteloven § 6-47 første ledd bokstav c.
Når det gjelder innspillet fra Norges Bondelag om at man for
selvstendig næringsdrivende og frilansere bør vurdere en utvidelse
av innskuddsrammen for frivillig skattefavorisert tjenestepensjonsordning etter
innskuddspensjonsloven § 2-3 andre ledd, slik at disse yrkesgruppene
kan etablere én ordning i stedet for to, ville den næringsdrivende
eller frilanseren likevel kunne etablere en individuell ordning
i tillegg til tjenestepensjonsordningen, og på denne måten samlet
spare mer enn det ville være adgang til ellers. Departementet viser
for øvrig til at Banklovkommisjonens forslag til regler om å knytte
en individuell pensjonsspareavtale opp mot en kollektiv ordning, som
departementet har fulgt opp, langt på vei adresserer de spørsmål
Norges Bondelag tar opp.
Departementets forslag fremgår av forslaget § 1-3 fjerde ledd
og skatteloven § 6-47 første ledd bokstav c.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av
at en kunde skal kunne tegne visse forsikringer i tilknytning til
individuell pensjonsavtale med rett til fradrag i skattepliktig
inntekt. Departementet viser til forslag til § 1-3 andre og tredje
ledd. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag
om at minst en tredjedel av samlet årlig innskudd, premie eller
annet tilskudd skal gå til oppbygging av alderspensjon. Det vises
til forslaget § 1-3 første ledd andre punktum. Når det gjelder merknader
fra enkelte høringsinstanser om at premier til tilknyttede forsikringer
vil kunne overstige denne grensen etter noen tid, antar departementet
at dette er et forhold institusjonene vil måtte ta høyde for ved avtaleinngåelse.
For pensjonsspareavtaler antar departementet videre at dette
til en viss grad vil kunne løses innen rammen av årlig innbetaling
i henhold til betalingsplanen. Forslaget § 2-2 første ledd fastsetter
at betalingsplanen skal angi årlig innbetaling. Sammensetningen
av henholdsvis premie til tilknyttede forsikringer og innskudd vil
dermed kunne variere fra år til år innen rammen for årlig innbetaling
som er fastsatt i betalingsplanen. Videre vil kunden kunne avvike den
årlige innbetaling som er fastsatt i betalingsplanen med inntil
25 pst. hvert år uten å endre betalingsplanen. Premie til slike
forsikringer kan likevel ikke overstige den forholdsmessige andel
av den årlige innbetaling som premien for slike forsikringer kan utgjøre
i henhold til forslaget § 1-3 første ledd andre punktum.
Departementet legger til grunn at i de tilfeller hvor kunden
tegner flerårige forsikringer i tilknytning til individuell pensjonsordning,
vil institusjonen i utarbeidelsen av betalingsplanen påse at premiene til
slike forsikringer over tid ikke overstiger den andel slike forsikringer
kan utgjøre av samlet årlig innbetaling. Det vises til forslaget
§ 2-2 første og andre ledd og den nærmere behandling av betalingsplanen i
proposisjonens pkt. 3.6.4.
Uførepensjon etter foretakspensjonsloven med rett til fripoliseoppbygging
er først og fremst tilpasset kollektive ordninger, og vil trolig
normalt være kostbare forsikringer for enkeltpersoner. For at forslaget om
en adgang til å tegne risikoytelser, et punkt som har fått bred
støtte fra høringsinstansene, skal ha et praktisk formål, slutter
departementet seg til Banklovkommisjonens forslag om at også ettårige
uføreforsikringer som gir rett til ytelser ved uførhet i en fastsatt
periode kan knyttes til skattefavorisert individuell pensjonsordning.
Det vises til forslaget § 1-3 om at avtalen også kan omfatte "andre
uføreytelser".
Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at risikodekninger (uførepensjon,
ytelser til etterlatte samt innskuddsfritak ved uførhet) bør være
fradragsberettiget utover den årlige grensen på 15 000 kroner, slik det
er vedtatt at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignede
selskaper og frilansere skal kunne tegne risikodekninger med rett
til fradrag i skattepliktig inntekt i tilknytning til frivillig
tjenestepensjonsordning. I Ot.prp. nr. 24 (2007–2008) pkt. 3.2.1
uttalte departementet følgende om skattefavoriserte risikodekninger
for selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignede selskap
og frilansere:
"I forbindelse med at Stortinget 26. mai 2005 vedtok at
lovregler om obligatorisk tjenestepensjon skulle innføres og tre
i kraft fra 1. januar 2006, ga Stortinget samtidig uttrykk for at
egen frivillig pensjonsordning for selvstendig næringsdrivende etter lov
24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven)
skulle gis større skattemessig likebehandling med tilsvarende ordning
for arbeidstakere. Dette taler etter departementets vurdering for
at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignende selskaper
og frilansere bør ha adgang til å tegne risikodekninger (uførepensjon,
ytelser til etterlatte samt innskuddsfritak ved uførhet) med rett
til fradrag i skattepliktig inntekt, slik arbeidsgiver har rett
til fradrag i skattepliktig inntekt for premie for risikodekninger
knyttet til arbeidstakernes tjenestepensjon."
Forslaget om at selvstendig næringsdrivende, deltakere i deltakerlignede
selskaper og frilansere bør ha adgang til å tegne risikodekninger
med rett til fradrag i skattepliktig inntekt er følgelig fremmet med
sikte på å oppnå en større grad av likebehandling med arbeidstakeres
tjenestepensjon. De samme hensyn gjør seg ikke gjeldende her. Det
foreslås som nevnt i § 1-3 første ledd andre punktum at alderspensjon
skal utgjøre mer enn en tredjedel av årlig innbetaling til individuell
pensjonsordning. En løsning hvor premier til risikodekninger kom
i tillegg til innskudd eller premie til alderspensjonssparing ville
således medføre en adgang til en tre ganger høyere årlig innbetaling
til individuell pensjonsordning enn det er adgang til etter Banklovkommisjonens
forslag. Dette ville heller ikke være i tråd med Stortingets vedtak om
en årlig beløpsgrense for skattefavorisert individuell pensjonsordning
på 15 000 kroner. Departementet vil ikke foreslå en slik utvidelse
av rammen for årlige innbetalinger.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at kundene skal kunne velge om en individuell pensjonsavtale skal
omfatte innskudds- eller premiefritak ved uførhet. Det vises til
forslaget § 1-3 andre ledd. Departementet foreslår at dette skal gjelde
når avtalen inngås på individuelt grunnlag og når den inngås i tilknytning
til kollektiv tjenestepensjonsordning, jf. forslaget § 4-1 andre
ledd. Denne sistnevnte problemstillingen er nærmere drøftet i proposisjonens
pkt. 3.15.
Det er av betydning for konkurransen i markedet for skattefavoriserte
individuelle pensjonsavtaler at flest mulig institusjoner skal kunne
tilby slike avtaler, og departementet slutter seg derfor til forslaget fra
Banklovkommisjonen om lovendring som åpner for at innskuddspensjonsforetak
skal kunne få konsesjon til å tilby individuelle pensjonsspareavtaler.
Departementet viser til forslaget til endring i forsikringsloven
§ 1-5. Pensjonskasser har etter departementets syn etter gjeldende
rett ikke adgang til å tilby individuelle pensjonsavtaler. Departementet
foreslår derfor endringer i forsikringsloven § 1-4 slik at pensjonskasser
kan få konsesjon til å tilby individuelle pensjonsavtaler til medlemmer
av en kollektiv avtale som pensjonskassen forvalter.
Det vises til forslaget § 1-2 andre og tredje ledd som angir
hvilke typer institusjoner som kan tilby individuelle pensjonsavtaler.
Når det gjelder spørsmålet om hvilken grad av forsikringselement
pensjonsspareavtaler må ha for at et livsforsikringsselskap kan
tilby slike avtaler, drøftet Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 74
(2003–2004) kapittel 14 hva som vil være å anse som tilstrekkelig forsikringselement.
Departementet uttalte der på s. 102:
"Etter Finansdepartementets vurdering er det vanskelig
å utlede en helt bestemt grenseoppgang med utgangspunkt i krav til
forsikringselement som angis i EU-direktivet. Om tilbud av et konkret
produkt skal kunne anses som livsforsikringsvirksomhet eller ikke,
vil måtte bero på en konkret vurdering av det enkelte produktet.
Det vil i utgangspunktet være tilsynsmyndighetenes ansvar å foreta
en slik vurdering.
(…)
Som nevnt er
grensegangen her et typisk tilsynsansvar, og Kredittilsynet vil
derfor treffe avgjørelser i de saker som måtte oppstå innenfor dette
feltet. Finansdepartementet viser for øvrig til at det vil kunne fastsettes
nærmere regler i forskrift om hva som skal kunne anses som et tilstrekkelig
forsikringselement. (…)"
Kravet til tilstrekkelig forsikringselement er i dag nedfelt
i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring
mv) § 1-2 første ledd. Bestemmelsen lyder:
"Et livsforsikringsselskap har adgang til å overta pensjonsordninger
med innskuddspensjon med tilstrekkelig forsikringselement. Innskuddsfritak
ved uførhet regnes her som tilstrekkelig forsikringselement. Kredittilsynet
avgjør ellers hva som regnes som tilstrekkelig forsikringselement."
Banklovkommisjonen synes å legge til grunn at innskuddspensjonsprodukter
som består av en pensjonsspareavtale i oppsparingsperioden og som
konverteres til en pensjonsforsikringsavtale i utbetalingsperioden,
har tilstrekkelig forsikringselement til at slike avtaler kan tilbys
av livsforsikringsselskap og pensjonskasser med konsesjon til å
drive livsforsikringsvirksomhet.
Departementet viser til at forskriftens § 1-2 første ledd konkret
angir at innskuddsfritak ved uførhet skal anses som tilstrekkelig
forsikringselement, men at Kredittilsynet for øvrig kan avgjøre
hva som skal regnes som tilstrekkelig forsikringselement. Etter
departementets syn må derfor spørsmålet om hvorvidt et innskuddspensjonsprodukt
som består av en individuell pensjonsspareavtale i oppsparingsperioden og
som konverteres til en pensjonsforsikringsavtale i utbetalingsperioden
har tilstrekkelig forsikringselement, avgjøres ved forskriftsendring
eller ved vedtak av Kredittilsynet.
Departementet foreslår visse tekniske endringer i forhold til
Banklovkommisjonens forslag til regler om krav til pensjonsavtalen
og avtalens innhold. Departementet foreslår blant annet at flere
av bestemmelsene i Banklovkommisjonens utkast til § 2-2 (som svarer
til departementets forslag til § 2-2 i proposisjonen), flyttes til
forslaget § 2-1 (§ 2-1 i Banklovkommisjonens utkast), som gis overskriften "Krav
til avtalens innhold". Departementets forslag til § 2-2, som regulerer
innbetalinger mv., gis overskriften "Årlige innbetalinger". Departementet
viser til forslag til §§ 2-1 og 2-2.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at pensjonsspareavtaler skal inneholde en innskuddsplan som fastsetter
hvilke årlige innbetalinger kunden skal foreta. Departementet er
enig med Aktuarforeningen i at en angivelse av premie for risikodekninger
i innskuddsplanen vil kunne medføre hyppige endringer i innskuddsplanen.
Departementet oppfatter imidlertid ikke Banklovkommisjonens forslag
dit hen at premie for tilknyttede forsikringer skal angis særskilt
i innskuddsplanen. Dersom innskuddsplanen angir samlede årlige innbetalinger
til skattefavorisert individuell pensjonsspareavtale, det vil si både
innskudd og eventuelt premie til tilknyttede forsikringer, vil kunden
kunne variere sammensetningen av årlig innbetaling til pensjonsspareavtale
innen de krav loven stiller til alderspensjonsoppbygging. Ettersom
det er samlede årlige innbetalinger som skal fastsettes i innskuddsplanen,
foreslår departementet at en i stedet for begrepet "innskuddsplan"
benytter begrepet "betalingsplan". Departementet viser til forslaget
§ 2-2 første og tredje ledd. Adgangen til å endre betalingsplanen
samt variere årlig innbetaling omtales nærmere under pkt. 3.9 i
proposisjonen.
Når det gjelder Aktuarforeningens forståelse av Banklovkommisjonens
utkast til § 2-2 fjerde ledd siste punktum om at "institusjonen
skal sørge for at også avregnede beløp skal tilordnes som avkastning av
alderspensjonskapitalen", vil departementet vise til at bestemmelsen
må leses i sammenheng med resten av bestemmelsen i utkastet § 2-2
fjerde ledd. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med den tilsvarende
bestemmelsen i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger
som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon
§ 5 tredje ledd.
Departementets forslag til § 2-1 fjerde ledd første punktum fastsetter
at kunden blant annet skal betale et avtalt vederlag for forvaltning
av pensjonskapitalen. Andre punktum angir nærmere hva vederlaget for
forvaltning av alderspensjonskapitalen skal omfatte, og innebærer
at også godtgjørelse som dekkes ved avregning i avkastning på den
forvaltede kapital skal gjøres synlig for kunden. Dette gjelder
uansett om det er institusjonen selv som forestår forvaltningen
eller om institusjonen har valgt å bruke ekstern kapitalforvalter.
Dersom institusjonen allerede har tatt seg betalt for forvaltningen
av alderspensjonskapitalen, følger det av siste punktum at godtgjørelse avregnet
mot avkastningen skal tilføres alderspensjonskapitalen ved at institusjonen
regnskapsfører beløpet som avkastning. Institusjonen kan således ikke
ta mer betalt for forvaltningen av pensjonskapitalen enn det som
er angitt i avtalen. Departementet viser til forslaget § 2-1 fjerde
ledd.
Banklovkommisjonens utkast til § 2-2 femte ledd benytter begrepet
"avkastningsrente" for de tilfeller der institusjonen garanterer
en avkastning som skal oppnås ved forvaltning av pensjonskapitalen.
Departementet vil i den forbindelse nevne at det ikke vil være heldig
å benytte begrepet "garantert rente" eller "grunnlagsrente" om den
avkastning som institusjonen garanterer, slik Aktuarforeningen foreslår,
idet dette er forsikringstekniske begreper. Departementet slutter
seg til Banklovkommisjonens forslag, men foreslår at en i stedet
benytter begrepet "avkastningsgaranti", se forslaget § 2-1 femte
ledd.
Departementet deler FNHs vurdering av at det først og fremst
er gjeldende skatteregler som det vil være relevant for kundene
å få informasjon om, og det er også hva Banklovkommisjonen synes
å legge til grunn i de alminnelige motivene. Departementet antar
imidlertid at det også vil være relevant for kunden å få informasjon
om varslede endringer i skattereglene. Departementet foreslår derfor
regler om at institusjonen, før avtalen inngås, skal gi opplysninger om
gjeldende skatteregler for individuelle pensjonsavtaler, samt varslede
endringer i disse. I tillegg skal institusjonen informere om eventuelle
endringer i skattereglene i løpet av avtaleperioden, se forslaget § 1-6
første ledd.
Departementet slutter seg til merknadene fra Forbrukerombudet
om at det i de tilfeller avtalen omfatter sparing med garantert
avkastning, vil være relevant å opplyse om bl.a. fremtidige ytelser,
men departementet anser det ikke nødvendig å lovfeste dette særskilt.
Departementet viser til at forslaget fra Norges Autoriserte Regnskapsføreres
Forening om at pensjonsytelser skal innrapporteres til skattemyndighetene,
som så skal opplyse om forventet samlet fremtidig pensjon, herunder
pensjon fra folketrygden, ligger utenfor rammen av det som skal
behandles i dette lovforslaget. Departementet viser for øvrig til
arbeidet med å etablere en pensjonsportal som vil gi informasjon
om folketrygd og samordnet offentlig og privat tjenestepensjon,
som NAV omtaler i sine høringsmerknader.
Flere av høringsinstansene mener opplysningene bør kunne tilpasses
pensjonsportalen når denne foreligger. NAV peker på at hjemmelen
til informasjonsplikt bør ta høyde for et eventuelt fremtidig samarbeid
mellom NAV og Norsk Pensjon om en felles pensjonsportal for private
og offentlige pensjonsrettigheter. Departementet foreslår på bakgrunn
av høringsinstansenes merknader at det gis hjemmel til å gi utfyllende
bestemmelser om institusjonenes informasjonsplikt i forskrift. Departementet
slutter seg for øvrig til Banklovkommisjonens forslag til regler
om informasjonsplikt og kontoføring, jf. forslaget §§ 1-6 og 1-7.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til
regler om pensjonsalder og utbetaling av ytelser for skattefavoriserte
individuelle pensjonsavtaler. Departementet viser til forslaget
§§ 2-4, 2-5 og 2-7 for så vidt gjelder pensjonsspareavtaler, og §§ 3-2
og 3-3 for så vidt gjelder pensjonsforsikringsavtaler. Etter forslaget
skal pensjonsalderen som hovedregel være 67 år, men det kan avtales
at ytelser kan utbetales fra og med 62 år dersom kunden ikke mottar
lønn. Departementet foreslår i § 2-7 første ledd at alderspensjon
skal utbetales fra avtalt pensjonsalder og til fylte 77 år eller
senere. Dersom avtalt pensjonsalder er høyere enn 67 år, skal alderspensjonen
utbetales i minst 10 år. Dette er i samsvar med Banklovkommisjonens
forslag, men bestemmelsen har fått en noe annen utforming. Departementet
slutter seg videre til at det for pensjonsspareavtaler skal utstedes
et pensjonskapitalbevis ved nådd avtalt pensjonsalder. Et pensjonskapitalbevis
vil være tilsvarende de pensjonskapitalbevis som utstedes i en kollektiv
innskuddspensjonsordning, jf. innskuddspensjonsloven § 1-2 bokstav
l. Pensjonskapitalbevis omtales nærmere i pkt. 3.11.3 i proposisjonen.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at en kunde som har nådd pensjonsalder og som fremdeles mottar lønn,
vil kunne kreve at pensjonen ikke skal utbetales i den utstrekning vedkommende
mottar lønn, se forslaget § 2-7 tredje ledd og § 3-3 tredje ledd.
Beregnet personinntekt fra næringsvirksomhet og godtgjørelse til
deltaker for arbeidsinnsats i deltakerliknet selskap sidestilles
med lønn i denne sammenheng.
Departementet vil, i tilknytning til Aktuarforeningens merknad,
vise til at begrepet "alderspensjon" tradisjonelt omfatter ytelser
både etter innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger,
og begrepet benyttes også i lovforslaget både for alderspensjonsytelser
etter pensjonsspareavtale og pensjonsforsikringsavtale. Det er etter
departementets syn ikke nødvendig å gi en nærmere presisering av
begrepet "alderspensjon" i lovforslaget. Til NAVs merknad, jf. proposisjonen
pkt. 3.8.3 s 24, vil departementet vise til at lovforslaget tar
utgangspunkt i gjeldende regler i folketrygden, og vil eventuelt
måtte tilpasses nye uføreytelser i den grad NOU 2007:4 Ny uførestønad
og ny alderspensjon til uføre følges opp med konkrete lovregler.
I de tilfeller hvor kunden har avtalt særaldersgrense, men ikke
lenger oppfyller vilkårene for særaldersgrensen eller opphører å
være medlem av tjenestepensjonsordningen, har Banklovkommisjonen foreslått
at ny pensjonsalder skal fastsettes. På bakgrunn av Aktuarforeningens
merknad, foreslår departementet en plikt for kunden til å informere
institusjonen dersom kunden ikke lenger oppfyller vilkårene for
særaldersgrensen. Departementet foreslår videre å lovfeste at ny
pensjonsalder i så fall skal fastsettes etter hovedregelen i forslaget
§ 2-5 første ledd. Det vises til forslaget § 2-5 andre ledd.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om
at kunden skal kunne endre betalingsplanen. Departementet slutter
seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at kunden skal kunne
variere årlig innskudd med inntil 25 pst. (høyere eller lavere beløp)
i forhold til det beløp som er fastsatt i betalingsplanen, uten
at dette krever endring av planen. Denne variasjonen må imidlertid
skje innen rammen for årlig innbetaling til skattefavorisert individuell
pensjonsordning. Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens
forslag om at kunden ved melding til institusjonen skal kunne la være
å betale innskudd i henhold til betalingsplanen i en angitt periode,
uten at betalingsplanen endres. Det vises til forslaget § 2-2 andre
ledd.
Departementet vil understreke at premie til ettårige og flerårige
forsikringer må innbetales årlig dersom ikke forsikringsdekningen
skal opphøre. For flerårige forsikringer vil unnlatelse av å betale
premie føre til at forsikringsavtalen avbrytes, jf. forsikringsavtalelovens
regler om dette. Adgangen til helt eller delvis å unnlate å foreta
årlig innbetaling gjelder derfor ikke for premie til tilknyttede
forsikringer som er flerårige. Departementet foreslår på denne bakgrunn
å lovfeste at dersom kunden endrer eller unnlater å foreta innbetaling
i henhold til andre ledd, skal det likevel betales premier til flerårige
tilknyttede forsikringer som nevnt i § 1-3 andre og tredje ledd.
Sparebankforeningen peker på at det kan oppstå konflikt med kravet
om at minst en tredjedel av årets innbetaling skal benyttes til
oppbygging av alderspensjon, i de tilfelle hvor kunden helt eller
delvis unnlater å innbetale innskudd i en angitt periode, men hvor
premie til risikodekninger innbetales. Departementet viser til at
forslaget om at det skal foretas innbetaling av premie til flerårige
forsikringer i de tilfeller kunden helt eller delvis unnlater å
innbetale til den individuelle pensjonsordningen i en angitt periode, innebærer
et unntak fra hovedregelen § 1-3 første ledd andre punktum om at
alderspensjonssparing skal utgjøre minst en tredjedel av årlig innbetaling. Det
er likevel viktig at det ikke gis anledning til å fravike hensynet
bak loven om at alderspensjon skal være hovedytelsen. Departementet
foreslår derfor å lovfeste at premier som innbetales til tilknyttede
forsikringer i henhold til § 2-2 tredje ledd første punktum likevel
ikke kan overstige det beløp som det ville ha vært anledning til
å betale inn til slike premier dersom årlig innbetaling ble foretatt
i henhold til betalingsplanen, jf. § 1-3 første ledd om at minst
en tredjedel av årlig innbetaling skal gå til alderspensjonssparing.
Departementet viser til forslaget § 2-2 tredje ledd andre punktum.
Det vises for øvrig til proposisjonens pkt. 3.4.4, hvor forholdet
mellom tilknyttede forsikringer og innskudd eller premie behandles
nærmere.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av
at det skal være adgang til endring av individuelle skattefavoriserte
pensjonsforsikringsavtaler, og at det ved endring av avtalen skal skje
en omregning av pensjonsytelsene som kan ta hensyn til endret risiko.
Aktuarforeningen foreslår at det fastsettes at selskapene skal ha
plikt til å ta hensyn til endret risiko ved omberegning av pensjonsytelsene.
Banklovkommisjonen har ikke uttalt seg om institusjonenes adgang
til å ta et seleksjonsfradrag ved endret risiko, men synes å legge
til grunn at reglene om omregning av skattefavoriserte individuelle
pensjonsordninger bør bygge på gjeldende regler om omregning for
IPA-kontrakter. Departementet foreslår derfor at reglene om omregning
i lov om individuell pensjonsordning i større grad tilpasses gjeldende
regler for omregning av IPA-kontrakter.
I overgangsreglene som ble gitt i forbindelse med avviklingen
av IPA-ordningen ble det presisert at selskapene kan beregne et
fradrag i forsikringstekniske avsetninger som står i forhold til
endring i risiko ved omregning, jf. forskrift 26. mars 1999 nr.
14 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven § 6-47-31. I
tråd med høringsmerknadene fra FNH foreslår departementet å lovfeste
at selskapene ved omregning av en skattefavorisert individuell pensjonsforsikringsavtale
har adgang til å ta et fradrag i forsikringstekniske avsetninger
som står i forhold til endring av risiko, se forslaget § 3-9. Det
følger også av overgangsreglene for IPA-kontrakter at selskapet
før utbetaling av innestående midler på en IPA-kontrakt må informere
rettighetshaver skriftlig dersom det ved endring vil ta et seleksjonsfradrag
i de forsikringstekniske avsetningene, og videre om grunnlaget for
fradraget. Selskapet skal eventuelt også opplyse om innestående
verdi og størrelsen på fradraget før rettighetshaver kan ta endelig
standpunkt til om retten til utbetaling skal benyttes.
Departementet foreslår regler i § 3-9 som svarer til reglene
om seleksjonsfradrag i nevnte forskrift § 6-47-31 om utbetaling
av innestående midler i en IPA-kontrakt.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av
at dersom kunden stanser innbetaling til en skattefavorisert individuell
pensjonsspareavtale uten å varsle selskapet, skal ordningen anses som
avsluttet. Dette tilsvarer reglene som gjelder for pensjonsforsikringsavtaler
i henhold til forsikringsavtaleloven. Departementet slutter seg
videre til Banklovkommisjonens vurdering av at det bør utstedes
pensjonskapitalbevis og pensjonsbevis dersom henholdsvis en individuell
pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale avsluttes. Utstedelse
av slike bevis vil etter departementets syn ikke være i konflikt
med premissene i utredningsmandatet om å finne løsninger for å slå
sammen og således redusere eksisterende avtaleforhold.
Etter departementets syn vil det være i kundens interesse å motta
et dokument som eksplisitt angir kundens rettigheter, og som etter
sin form også gir kunden lettere tilgjengelig informasjon om sine
rettigheter. I tråd med det som er anført av enkelte av høringsinstansene
legger departementet til grunn at utstedelse av et slikt bevis vil
kunne medføre visse kostnader. Det er etter departementets syn likevel ikke
grunn til å tro at de kostnader institusjonene har ved å utstede
et bevis vil være uforholdsmessige sett i forhold til kundens nytte
av og ønske om å få et bevis for opptjente rettigheter, idet den
informasjon som skal fremgå av slike bevis vil være opplysninger som
skal innehas av institusjonene.
Når det gjelder Aktuarforeningens merknader om at det bør tilstrebes
en ensartet begrepsbruk, vil departementet vise til at det knytter
seg en del særlige regler til begrepet "fripolise". Fripolise utstedes
til medlemmer som fratrer en kollektiv ytelsesbasert pensjonsordning.
Etter forskrift til forsikringsloven § 5-2 skal det bl.a. knyttes
administrasjonsreserve til en fripolise. For å unngå en begrepsbruk
som kan gi opphav til misforståelser, vil departementet følge Banklovkommisjonens
forslag om å bruke begrepet "pensjonsbevis" for pensjonsrettigheter
som utspringer av individuelle pensjonsforsikringsavtaler som reguleres
i denne lovens kapittel 3.
Ved opphør av en individuell pensjonsspareavtale skal det utstedes
pensjonskapitalbevis etter reglene i innskuddspensjonsloven § 6-2.
Det vises til forslaget § 2-3 for individuelle pensjonsspareavtaler
og § 3-1 fjerde ledd for individuelle pensjonsforsikringsavtaler.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til
regler om sammenslåing av pensjonskapitalbevis med rett til straks
begynnende alderspensjon, med annet pensjonskapitalbevis. Det vises til
forslaget § 2-6 andre ledd. Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens
forslag til regler om adgang til å benytte pensjonskapitalbevis
som engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelse i en pensjonsforsikringsavtale
eller i en fripolise. Departementet viser til forslaget § 2-6 tredje
ledd.
Etter foretakspensjonslovens regler om sammenslåing av fripoliser
vil det ikke være adgang til å fravike de regler som gjelder for
utbetalingsperiode, og i praksis må da lengste utbetalingsperiode
velges. Banklovkommisjonens forslag om at kunden ved sammenslåing
av en individuell pensjonsavtale med fripolise med ulike utbetalingsperioder
skal kunne velge den korteste utbetalingsperioden for disse, vil kunne
legge til rette for økt grad av sammenslåing, men innebærer samtidig
at kunden vil kunne omgå reglene om utbetalingsperiode i den kollektive
ordningen som fripolisen bygger på.
Departementet mener det er uheldig dersom man på denne måten
åpner for en omgåelse av regelverket til en kollektiv pensjonsordning,
som ellers ville vært ufravikelig for det enkelte medlem. Departementet foreslår
derfor at ved sammenslåing skal lengste utbetalingsperiode legges
til grunn. Det vises til forslaget § 3-10.
Etter det ovenstående vil utgangspunktet være at vilkårene i
den kollektive tjenestepensjonsordningen som fripolisen løper ut
fra, videreføres i den nye sammenslåtte avtalen, idet pensjonsordningens
regler ikke kan fravikes av det enkelte medlem. I den utstrekning
rettsforholdet under fripolisen ikke vil måtte videreføres, legger
departementet til grunn at innholdet av den nye sammenslåtte avtalen
vil måtte fastsettes ved avtale mellom kunden og institusjonen. For
eksempel gjelder dette kostnader for de sammenslåtte avtalene. Kostnader
ved administrasjon av fripoliser vil dekkes av administrasjonsreserve
tilordnet fripolisen, og i tillegg kan selskapene betinge seg en andel
av overskuddet på avkastningsresultatet som angitt i selskapets
vedtekter, jf. forsikringsloven § 9-12.
Departementet legger til grunn at tariffer og kostnader for den
sammenslåtte avtalen vil måtte fastsettes ved avtale for den skattefavoriserte
individuelle pensjonsordningen, og legger videre til grunn at selskapet
etter forsikringsloven § 9-3 må operere med en egen tariff for individuell
avtale som er slått sammen med fripolise. Departementet foreslår
også at det gis hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser om sammenslåing
i forskrift. Det vises til forslaget § 3-10 tredje ledd.
Spørsmålet om sammenslåing av risikoytelser med rett til fripoliseopptjening
som er knyttet til en fripolise, vil etter departementets syn måtte
løses med utgangspunkt i reglene om sammenslåing av fripoliser i
foretakspensjonsloven § 4-15 samt utfyllende bestemmelser gitt i
forskrift 1. desember 2000 nr. 1212 til foretakspensjonsloven.
Når det gjelder spørsmålet om eiendomsrett til etterlatteytelser,
legger departementet til grunn at premiereserven til etterlattedekninger
knyttet til fripolisen eller den individuelle pensjonsavtalen skal
tilordnes kunden/innehaveren av fripolisen så lenge etterlattedekningen
ikke er aktualisert, og at potensielle etterlatte ikke har noen
"eiendomsrett" til premiereserve før forsikringstilfellet er inntruffet.
Spørsmålet om eventuelt seleksjonsfradrag ved endret risiko er
omtalt i pkt. 3.10 i proposisjonen om omregning, og selskapets plikt
til å informere kunden om grunnlaget for et eventuelt fradrag og
i tilfelle størrelsen på et slikt fradrag mv., gjelder også her.
Når det gjelder innspillet fra Silver om sammenslåing av fripolise
og pensjonskapitalbevis fra kollektiv ordning som skal forvaltes
som pensjonsforsikring, ville dette trolig måtte løses ved endringer
i innskuddspensjonsloven. Problemstillingen ligger imidlertid utenfor
rammene for dette lovforslaget.
Når det gjelder sammenslåing av fripolise og individuell pensjonsforsikringsavtale
og de spørsmål som oppstår om sammenslåing når kunden blir medlem
av en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning som har regler om medregning,
legger departementet til grunn at dette er en mindre aktuell problemstilling. Både
FNH og Silver gir uttrykk for at det i dag er relativt sjelden at
foretakspensjonsordninger har regler om medregning av opptjente
rettigheter i tidligere tjenestepensjonsordning.
Departementet legger til grunn at i tilfelle kunden blir medlem
av en ny tjenestepensjonsordning som har regler om medregning, og
fripolisen er slått sammen med en individuell pensjonsordning som
er avsluttet, vil de samlede midlene i den sammenslåtte avtalen
knyttet til fripolisen kunne inngå. Lengden av tjenestetiden som
medregnes, beregnes etter foretakspensjonsloven § 4-12 ut fra den
samlede premiereserve som overføres.
Departementet legger derimot til grunn at når en fripolise er
slått sammen med en individuell pensjonsforsikringsavtale som fremdeles
løper, må spørsmålet om medregning løses etter nærmere avtale mellom
kunden og den nye arbeidsgiveren.
Departementet slutter seg til forslaget fra Banklovkommisjonen
om at skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger kan flyttes
til annen institusjon med en oppsigelsesfrist på én måned. Det vises
til forslaget § 1-5. Dette vil sikre lettest mulig gjennomføring
av flyttingen og vil videre legge forholdene til rette for konkurranse
mellom tilbydere av skattefavorisert individuell pensjonsordning.
Departementet slutter seg også til vurderingene fra Aktuarforeningen
og FNH om at en oppsigelsesfrist på én måned vil kunne være for
kort i de tilfeller der selskapet det flyttes til skal foreta helsevurdering av
kunden, og denne ikke foreligger innen oppsigelsesfristens utløp.
Dette er det tatt hensyn til i forslaget § 1-5 om at i de tilfeller
den pensjonsinnretning kontrakten flyttes til, skal legge til grunn
ny helseprøving av forsikrede, kan oppgjørsfristen forskyves med
den tid utover én måned som det tar for mottakende pensjonsinnretning
å gjennomføre helseprøvingen. Forslaget om én måneds oppsigelsesfrist
innebærer at man fraviker forsikringsloven § 11-5, som forsikringsloven
§ 11-13 viser til i helhet. Departementet vil presisere at regler
om flyttegebyr som er gitt i medhold av § 11-5 skal gjelde også
ved flytting av individuell pensjonsordning. Etter forskrift 30. juni 2006
nr. 869 til forsikringsloven § 11-3 kan flyttegebyret ikke settes
høyere enn 200 kroner.
Når det gjelder merknadene fra Kredittilsynet og FNH om at en
kunde kan unngå omregning ved å kreve sammenslåing av to eller flere
fripoliser samtidig med flytting, vil departementet vise til at
sammenslåing og flytting er to selvstendige disposisjoner. Dette gjenspeiles
også i ordlyden i § 3-10: "…herunder i tilfelle etter flytting,
[kan kunden] kreve sammenslåing av pensjonsforsikringsavtalen og
fripolisen med tilhørende midler." Det følger av ordlyden i forslaget § 3-10
at § 3-9 gjelder tilsvarende ved den omregningen som skal skje ved
sammenslåing. Etter flyttingen vil således den institusjon som foretar
sammenslåingen kunne ta hensyn til endret risiko gjennom omregning
slik det følger av forslaget § 3-9.
Ved flytting skal premiereserve for opptjente rettigheter, beregnet
etter beregningsgrunnlaget til avgivende pensjonsinnretning, overføres
til mottakende pensjonsinnretning. Forsikringsloven § 11-14 sjette ledd
andre punktum gir avgivende selskap rett til å kreve at det beregnes
et såkalt seleksjonsfradrag ved overføring av midler knyttet til
individuell pensjonsavtale i de tilfeller den nye pensjonsinnretningen
legger til grunn ny helseprøving av den forsikrede. Adgangen til
å kreve et seleksjonsfradrag forutsetter at selskapet har tatt forbehold
om slikt fradrag i forsikringsvilkårene. Seleksjonsfradrag innebærer
at avgivende selskap beregner et fradrag i premiereserven i de tilfeller
hvor premiereserven ikke står i forhold til den risiko som faller
bort, slik at overføringen vil påføre avgivende selskap et tap.
I forbindelse med flytting kunne avgivende selskap tidligere
kreve at det ble fremlagt legeattest av den forsikrede. Et flertall
i Banklovkommisjonen foreslo i NOU 2003:11 å oppheve den generelle
adgangen for avgivende pensjonsinnretning til å kreve seleksjonsfradrag,
jf. NOU 2003:11 s. 161. Flertallet begrunnet dette blant annet i
at selskapenes adgang til å ta et seleksjonsfradrag representerte
en rettsusikkerhet for den forsikrede, og videre at seleksjonsfradrag
ville kunne motvirke flytting, noe som ville virke uheldig i forhold
til ryddig markedskonkurranse. Flertallet viste til at et vesentlig
motiv ved seleksjonsfradrag syntes å være å motvirke at den person som
flytter sin forsikring oppnår høyere ytelser i mottakende selskap
enn forsikringen ga i avgivende selskap.
I Ot.prp. nr. 11 (2003–2004) fremmet departementet forslag om
at seleksjonsfradrag bare kunne kreves dersom den pensjonsinnretningen
kontrakten flyttes til, legger til grunn ny helseprøving av forsikrede.
Forslaget ble vedtatt og følger nå av forsikringsloven § 11-14
sjette ledd. Det følger også av forsikringsloven § 11-1 andre ledd
at flyttereglene gjelder flytting til tilsvarende kontrakt. Kredittilsynet
og FNH hevdet at det etter de nye reglene om flytting og seleksjonsfradrag
vil kunne oppstå spekulasjonsrettet flytting og omdanning av individuelle
kontrakter med opplevelsesforsikring. På grunnlag av dette vurderte
departementet det som hensiktsmessig å presisere begrepet "tilsvarende
kontrakt", og sendte et forslag til forskrift på høring høsten 2004.
Høringsinstansene var delt i synet på forslaget. FNH, Kredittilsynet
og Aktuarforeningen var skeptiske til departementets forslag og
mente at forskriften ikke løser det grunnleggende problemet med
skjevseleksjon og helsemotivert flytting. Som følge av dette ble
forskriften ikke fastsatt.
Departementet viser til at det ved flytting til tilsvarende kontrakt
ikke samtidig skal kunne skje en omdanning til nye ytelser, og selskapets
ansvar for den forsikredes liv og helse skal ikke endres vesentlig.
En eventuell omdanning i forbindelse med flytting skal foretas i
henhold til ellers gjeldende regler, jf. forsikringsloven § 11-1
fjerde ledd.
Det vil kunne tenkes eksempler på at en kunde som har en kontrakt
som gir rett til livsvarige ytelser og som får reduserte leveutsikter
flytter sin kontrakt, og at kunden og mottakende selskap avtaler
at kontrakten til kundens fordel skal endres til tidsbegrensede
ytelser etter at kontrakten er flyttet og forsikringstekniske reserver
er overført til mottakende selskap. Departementet ser at slike tilfeller
vil kunne innebære en spekulasjon mot avgivende selskap, men understreker
at slik spekulasjon vil være en ren omgåelse av loven. Det er etter
departementets oppfatning et tilsynsansvar å påse at slik omgåelse
ikke skjer. Etter departementets syn er det ikke grunnlag for å
foreslå en oppheving av forsikringsloven § 11-14 sjette ledd andre
punktum. Det er etter departementets vurdering for øvrig sannsynlig
at de fleste skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger vil være
pensjonsspareordninger. I så fall vil problemstillinger knyttet
til seleksjonsfradrag ved flytting av skattefavoriserte individuelle
pensjonsordninger heller ikke få nevneverdig praktisk betydning.
Flere høringsinstanser mener at adgang til å oppnevne begunstiget
til ordningen vil gjøre produktet mer attraktivt. Det er ikke adgang
til å oppnevne begunstiget i de lovene som regulerer skattefavoriserte kollektive
ordninger. Ved utarbeidelsen av foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven
ble spørsmålet om adgang til fritt å oppnevne begunstiget vurdert,
og avvist. Dette tilsier i utgangspunktet en tilsvarende løsning
for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger.
Departementet vil vise til at Banklovkommisjonens (flertallets)
utkast til regler vedrørende pensjon til fraskilt ektefelle vil
være i tråd med ekteskapsloven § 86, som regulerer henholdsvis en
fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning
enn folketrygden og § 87, som fastsetter regler om fordeling av
etterlattepensjon mellom fraskilt ektefelle og ny ektefelle i de
tilfeller avdøde var gift på nytt. Kunden vil i de fleste tilfeller
bruke en andel av løpende inntekt til individuell pensjonsordning.
Utbetaling av etterlattepensjon til fraskilt ektefelle vil derved
også ha karakter av en utsatt deling av verdier som ligger i individuelle
pensjonsordninger, jf. også utvalgets begrunnelse for regelen om
fraskilt ektefelles rett til etterlattepensjon i foretakspensjonsloven § 7-3,
jf. NOU 1998:1 Utkast til lov om foretakspensjon pkt. 6.6.2.
Departementet deler ikke Banklovkommisjonens mindretalls standpunkt
om at det bør kunne oppnevnes en begunstiget etter en skattefavorisert
individuell pensjonsordning for å kunne oppnå en annen fordeling
av pensjonsmidlene enn det som følger av arvelovens regler om fordeling
til arvinger og ekteskapslovens regler om fraskilt ektefelles rett
til etterlattepensjon. Reglene om skattefavoriserte individuelle
pensjonsordninger bør etter departementets vurdering tilpasses gjeldende
regler om fordeling av midler til fraskilt ektefelle og arvinger
i de lovene som regulerer dette.
I den forbindelse vil departementet for øvrig vise til Forbrukerombudets
uttalelse om at arvelovens pliktdelsregler for livsarvinger, og
i noen grad reglene om minstearv for ektefelle, kan gi løsninger
som i en del tilfeller ikke er i samsvar med arvelaters ønske, og
at det derfor bør være anledning for kunden til å ivareta dem som
kunden mener er viktig å sikre økonomisk. Forbrukerombudet viser
videre til at mange må tegne livsforsikring dersom man ønsker en
annen fordeling av formue enn det arveloven legger opp til, og mener
det er uheldig om en så økonomisk sett betydelig avtale som en individuell
pensjonsspareavtale ikke skal kunne dekke et slikt behov.
I avgjørelsen inntatt i Retstidende 2003 s. 92, som Forbrukerombudet
viser til, tok Høyesterett stilling til om en sparekonto i tilknytning
til en dødsrisikoforsikring var å anse som et kontoinnskudd som skulle
gå inn i avdødes dødsbo og fordeles mellom arvingene, eller en forsikringssum
som tilfaller en avdød forsikringstakers ektefelle etter forsikringsavtaleloven
(FAL) § 15-1 andre ledd. Flertallet kom til at dette var å anse
som en del av forsikringen og at utbetalingen skulle skje i henhold
til forsikringsavtaleloven § 15-1. Flertallet uttalte at i den grad
reglene om begunstigelse innebærer en uønsket rettstilstand, vil
det være en oppgave for lovgiveren å foreta de nødvendige lovendringer.
Mindretallet uttalte derimot at det å
"unnta sparesaldoen fra fordeling etter arvelovens regler,
gir en arvelater en betydelig større adgang til, å fordele formuen
ved sin død etter eget forgodtbefinnende... For mange kan dette
bety at alt av likvide midler kan settes inn der [på sparekontoen], og
en kan selv bestemme hvem som skal få pengene. De øvrige midler
i dødsboet fordeles på vanlig måte. Mitt syn er ikke begrunnet i
at jeg tror på noen stor fare for at folk så ofte søker å komme
utenom arvelovens regler. Men jeg ser det slik at faren for omgåelser
er større i vår tid enn tidligere. Mange familier oppløses, foreldre
stifter nye forhold med nye barnekull. Kontakten til den første
familien kan svekkes, og det kan være nærliggende å sikre den nye
familien. Det er godt mulig at en kunne diskutere om en person i
større grad skulle kunne rå over formuens fordeling etter sin død.
Men jeg er i mot at en omgåelse skal kunne skje bare med bakgrunn
i et produkt lansert av et forsikringsselskap, der nettopp ordningen
med begunstigelse er fremtredende. Selve sparingen kan jo forsikringstakeren
ellers like gjerne foreta i en bank."
Etter departementets syn kan den begrunnelse Høyesteretts flertall
la til grunn i avgjørelsen som det er vist til ikke tas til inntekt
for at det bør være adgang til å oppnevne begunstiget til skattefavorisert
individuell pensjonsordning, da dette ligger utenfor flertallets
resonnement. Derimot er mindretallets begrunnelse etter departementets
vurdering et argument for at det ikke skal være adgang til å oppnevne
begunstiget for denne formen for skattefavorisert sparing. Mindretallet
viser til at omgåelse av arvelovens regler ikke bør skje med bakgrunn
i et produkt lansert av et forsikringsselskap der ordningen med
begunstigelse er fremtredende.
Departementet slutter seg til den oppfatning Høyesteretts mindretall
her gir uttrykk for. En endring i lovfastsatte regler om fordeling
av arv, midler opptjent gjennom ekteskap mv. bør eventuelt foretas ved
å endre de aktuelle lovene (arveloven og ekteskapsloven), og ikke
ved at det åpnes for å etablere pensjonsordning med adgang til å
omgå lovfastsatte fordelingsregler. Dette gjelder i enda større
grad når det som her er snakk om en skattefavorisert pensjonsordning.
Pensjonslovgivningens regler om fordeling av pensjonskapitalen ved
kundens død gir enkle regler som ved forsikringstakerens død sikrer
etterlatteytelser til kundens barn og ektefelle.
Departementet ser det som viktig at en her følger flertallet
i Banklovkommisjonens løsning om at det ikke skal være adgang til
å oppnevne begunstiget etter skattefavorisert individuell pensjonsavtale.
Dette er som nevnt også det som gjelder i de lovene som regulerer
de skattefavoriserte kollektive ordningene. Det vises til forslaget
§§ 2-8, 3-7 og 3-8.
Departementet antar, i likhet med Banklovkommisjonen, at adgang
til blant annet felles administrasjon (avtaleslutning, kontoutskrift,
kommunikasjon mellom kunde og institusjonen etc.), og sammenslåing
av midlene i utbetalingsperioden vil kunne gi rasjonaliseringsgevinster
for ordningen, og foreslår en generell adgang til å kunne koble
en individuell pensjonsspareavtale til en kollektiv tjenestepensjonsordning,
jf. forslaget § 4-1 første ledd. Forutsetningen for at en individuell
pensjonsspareavtale skal kunne knyttes til en kollektiv tjenestepensjonsordning,
er at institusjonen som den kollektive tjenestepensjonsordningen
er tegnet i, også har adgang til å tilby individuelle pensjonsspareavtaler,
i samsvar med virksomhetsreglene og konsesjonen.
Departementet antar at det ikke er nødvendig å sette lovkrav
om at kapitalen knyttet til den individuelle pensjonsordningen må
forvaltes sammen med kapitalen som er knyttet til den kollektive
tjenestepensjonsordningen for å oppnå rasjonaliseringsgevinster.
Den individuelle pensjonsordningen skal ikke være en del av den
kollektive pensjonsordningens midler. Midlene i den kollektive ordningen
reguleres av foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven.
Departementet antar at det vil kunne oppnås rasjonaliseringsgevinster
dersom pensjonskapital knyttet til pensjonsspareavtalen kan forvaltes av
institusjonen på samme måte som den kapital som er knyttet til tjenestepensjonsordningen,
og foreslår en adgang til dette, jf. forslaget § 4-2. I praksis
vil dette for individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til
foretakspensjonsordninger eller kommunale pensjonsordninger trolig
gjøres ved å plassere alle individualkundene i en egen underportefølje
i kollektivporteføljen, og da "gjenbruke" vilkårene for investeringsmuligheter
som er lagt til grunn for kollektivkundene. Departementet legger
til grunn at det nettopp er her vesentlige rasjonaliseringsgevinster
kan hentes ut.
Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag
om bruk av alderspensjonskapitalen, herunder adgangen til at samlet
pensjonskapital undergis felles forvaltning i utbetalingsperioden,
jf. forslaget § 4-3. Departementet slutter seg også til at kunden
skal ha en individuell flytterett knyttet til pensjonskapitalen
i pensjonsspareavtalen selv om denne er inngått i tilknytning til
en kollektiv ordning. Dette følger av reglene i forslaget § 1-5,
jf. § 4-1 tredje ledd. Hvis den kollektive tjenestepensjonsordningen
skal flyttes, innebærer dette imidlertid at pensjonsspareavtalen
ikke følger med på en slik flytting med mindre kunden selv krever
det i samsvar med reglene i forslaget § 1-5, jf. § 4-4 første ledd.
Departementet merker seg at Konkurransetilsynet i utgangspunktet
er positiv til at det åpnes for å koble en individuell pensjonsordning
til kollektiv tjenestepensjonsordning fordi dette vil kunne gi samordningsgevinster,
selv om Konkurransetilsynet også påpeker at kravet om at individuelle
pensjonsspareavtaler som knyttes til en kollektiv innskuddspensjonsordning
skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, kan begrense
etableringsmulighetene.
Departementet viser til at det på tilbudssiden legges opp til
at alle aktører som i dag kan tilby kollektive avtaler skal kunne
tilby individuelle avtaler, likevel slik at pensjonskasser bare
kan tilby individuelle avtaler til medlemmer av en kollektiv ordning.
Dersom en stor andel av de individuelle avtalene kobles opp mot
kollektive avtaler, kunne man tenke seg at konkurransen i markedet
for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger begrenses tilsvarende,
slik Konkurransetilsynet peker på. På en annen side vil en adgang
til slik kobling kunne bidra til en økt kostnadseffektivitet i forvaltningen
av pensjonsavtaler og rasjonell distribusjon av kontoutskrifter
og utbetalinger knyttet til slike tjenester, til fordel for både
tilbyder og etterspørrer.
Hvis konkurransen i pensjonsmarkedet hovedsakelig skjer ved tegning
av kollektive avtaler, kunne dette føre til høyere priser i markedet
for individuelle pensjonsordninger, idet arbeidsgiveren som tegner den
kollektive avtalen ikke vil ha incentiv til å velge pensjonsordning
ut fra prisene for individuelle avtaler. Kunden står imidlertid
fritt til å velge om han skal slå sammen ordningen med kollektiv
avtale.
Dersom pensjonsinnretningene skulle kreve for høye vederlag for
administrasjonskostnader, er det etter departementets syn grunn
til å anta at dette vil kunne føre til at kundene velger å tegne
individuelle avtaler hos en annen leverandør uten at det skjer en sammenkobling
til den kollektive avtalen. Uansett forekomst av sammenkobling med
kollektive avtaler, vil det likevel eksistere et eget, og kanskje
ikke så ubetydelig marked for individuelle pensjonsordninger, idet
det vil være en betydelig andel yrkesaktive som ikke omfattes av
kollektive tjenestepensjonsordninger, slik som selvstendig næringsdrivende,
frilansere mv.
Når det gjelder markedet for kollektive tjenestepensjonsordninger,
legger departementet til grunn at arbeidsgiver vil velge best mulig
produkt ut fra en samlet vurdering av kostnader og avkastning. Videre vil
regler om produktpakkeforbud til en viss grad kunne forhindre konkurranseskadelig
atferd hos tilbyderne. Etter departementets vurdering er det grunn til
å tro at forholdene ligger til rette for en sunn og åpen priskonkurranse
mellom tilbydere av pensjonsløsninger.
For at en individuell pensjonsspareavtale skal kunne kobles mot
en tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, kreves
det i Banklovkommisjonens forslag at avtalen skal omfatte forsikring av
innskuddsfritak ved uførhet for blant annet å oppnå parallellitet
med det krav til innskudds- og premiefritak ved uførhet som følger
av lov om obligatorisk tjenestepensjon.
Departementet antar at det ikke er nødvendig å sette lovkrav
om at den individuelle pensjonsordningen må omfatte forsikring av
innskuddsfritak ved uførhet når hovedpoenget med koblingen er å
oppnå rasjonaliseringsgevinster. Dette bør være frivillig og kunden
bør selv kunne bestemme om hun eller han ønsker å tegne slik forsikring,
uansett om den individuelle spareavtalen kobles til en kollektiv
tjenestepensjonsordning etter innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven.
Departementet antar i likhet med Banklovkommisjonen at en kunde
lett kan gå ut fra at retten til alderspensjon i den kollektive
tjenestepensjonsordningen og den individuelle pensjonsspareavtalen
vil stå i samme stilling ved uførhet. Det legges derfor inn en opplysningsplikt
for pensjonsleverandøren om å informere om forskjell i risikodekninger
hvis kunden ikke velger forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, jf.
forslaget § 4-1 andre ledd. I forsikring av innskuddsfritak ved
uførhet kan forsikringsselskapet ta forbehold som nevnt i forsikringsavtaleloven
§ 19-10 første punktum, med mindre selskapet har foretatt helsevurdering
før avtaleinngåelsen.
Det er foretatt noen tekniske justeringer av ordlyden i lovteksten
i kapittel 4 om hvilke regler individuelle pensjonsspareavtaler
som knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning skal følge. Det
vises til forslaget § 4-1 tredje ledd som gir forslaget kapittel
1 og 2 tilsvarende anvendelse for disse individuelle pensjonsspareavtalene.
Dette innebærer at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes
til kollektiv tjenestepensjonsordning, er underlagt samme regler
som individuelle pensjonsspareavtaler som ikke er tilknyttet en
kollektiv avtale. Dette gjelder med mindre annet følger av forslaget
§§ 4-2 til 4-4. Pensjonskapitalbevis fra individuelle pensjonsspareavtaler
som omfattes av forslagets kapittel 4, skal for eksempel følge reglene
i forslaget § 2-6.
Komiteen viser til at
departementet med hensyn til nivået på inntektsfradrag for årlige
innbetalinger til skattefavorisert pensjonsordning, har fulgt opp Stortingets
vedtak av 23. april 2007 og foreslått en ramme på 15 000 kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser i denne sammenheng til at med innføringen av obligatorisk
tjenestepensjon i 2006, fikk arbeidsgivere plikt til å opprette pensjonsordning
for sine ansatte.
Flertallet vil peke på at en individuell
pensjonsordning med adgang til årlig innbetaling på inntil 15 000
kroner, vil kunne gi et betydelig tillegg til den enkeltes alderspensjonssparing.
Etter flertallets syn må grensen for
inntektsfradraget sees i forhold til hvor mye det er rimelig å anta
folk flest vil ønske å sette av til fremtidig pensjon gjennom å
spare i en individuell ordning. En for høy grense for hvor mye premie
som kan gi inntektsfradrag, vil kunne forårsake at det i for stor
grad legges til rette for skattefavorisering av personer som har
mulighet til å omplassere formue til skattefavorisert individuell
pensjonsordning. Flertallet slutter
seg til at grensen for inntektsfradraget bør settes slik at mange
får adgang til å utnytte skattefavoriseringen fullt ut.
Flertallet viser til at departementet
har foreslått en maksimumsgrense for årlige innbetalinger som svarer
til den øvre grensen for inntektsfradrag. Flertallet slutter
seg til at grensene bør være sammenfallende, dette blant annet for
å unngå uklarhet og skattemessig forskjellig behandling av midler
i samme ordning.
Flertallet viser til at midler som
står i ordningen er bundet frem til pensjonsalder, og unntatt fra formuesskatt
og løpende skatt på avkastning. Dersom det skulle være en høy eller
ingen maksimumsgrense på årlige innbetalinger, ville ordningen etter flertallets vurdering, i for stor grad
åpne for å unngå formuesskatt. Flertallet vil
peke på at en høy eller ingen grense for hvor mye som kan settes
inn i ordningen, vil kunne medføre at kunder i for stor grad låser
inn midler, som de ikke får ut igjen før pensjonsalder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Norge
har høyere offentlig finansformue enn andre europeiske land. Det
stiller Norge i en gunstig posisjon i forhold til å finansiere fremtidens
pensjonsforpliktelser. På den andre siden er Norge blant de land
i Europa hvor familiene og enkeltpersoner sparer minst. Staten sparer mye,
mens private sparer lite. Det skaper ubalanse mellom offentlig og
privat sektor, og det betyr at den enkelte av oss i stor grad overlater
til staten å sikre vår valgfrihet og trygghet i alderdommen. I 2007
var husholdningenes sparing negativ. Disse
medlemmer mener at det er et mål å motivere flere til å spare
mer privat.
Disse medlemmer viser til at sparing,
og særlig pensjonssparing, er en langsiktig forpliktelse. Det er
derfor særlig viktig at staten sikrer forutsigbarhet i rammebetingelsene
for privat sparing. Det vakte meget sterke reaksjoner da regjeringen
Stoltenberg II i Revidert nasjonalbudsjett for 2006 og i Nasjonalbudsjettet
for 2007 foreslo å avvikle all sparestimulans for individuell pensjonssparing,
individuell og kollektiv livrente. Mange opplevde det som et avtalebrudd
fra staten.
Disse medlemmer viser til at det
var over 800 000 individuelle IPA- og livrenteavtaler og at det til
sammen ble innbetalt nesten 8 mrd. kroner til slike ordninger i
2005. Over halvparten av de som benyttet IPA til privat pensjonssparing,
tjente under 400 000 kroner. Dette viser at de private pensjonsordningene ble
benyttet av folk med helt vanlige lønninger, og at de hadde et stort
omfang.
Disse medlemmer mener det var særlig oppsiktsvekkende
at regjeringen Stoltenberg II valgte å kutte ut ordningene på toppen
av en høykonjunktur hvor det private forbruket var meget høyt. Dersom
vedtakene hadde stått fast, kunne milliarder av kroner blitt frigjort
og bidratt til å øke presset i økonomien ytterligere.
Disse medlemmer konstaterer at regjeringen
Stoltenberg II meget motvillig måtte akseptere gjeninnføring av
en skattestimulert privat pensjonsordning. Denne er beskjeden, men
vil danne et godt grunnlag for utvidelse på et senere tidspunkt.
Komiteen viser for øvrig
til sine merknader under pkt. 3.2.