Til Odelstinget
I dokumentet fremmes følgende forslag:
"Vedtak til lov
om endring i lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons-
og trygdeytelser
I
I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser
gjøres følgende endring:
§ 23 nr. 2 nytt siste ledd skal lyde:
Fullt samordningsfradrag skal i alle tilfelle begrenses slik
at pensjonisten ikke taper på at pensjonisten selv eller ektefellen
har tjent opp pensjonspoeng i folketrygden.
II
Loven trer i kraft straks."
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.
Komiteen ba i brev av 19. mai 2008 om departementets vurdering
av forslaget. Statsrådens svarbrev av 4. juni og 18. november 2008
følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Anita
Orlund, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos
og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti,
Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen
og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til Representantlovforslag
nr. 105 (2007–2008) fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen,
Kenneth Svendsen og Robert Eriksson om lov om endring i lov 6. juli
1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at samordningsloven
gjelder i forholdet mellom offentlige tjenestepensjoner og pensjoner
fra folketrygden. Før 1959 var alderstrygden behovsprøvd. Tjenestepensjonene var
derfor som hovedregel et alternativ til alderstrygd. Behovsprøving
av alderstrygden ble opphevet i 1957 med virkning fra 1959. Samtidig
ble samordningsloven innført, for å hindre at de med rett til tjenestepensjon
fikk doble pensjoner. I statsrådens brev til komiteen, datert 18. november
2008 (vedlagt), er det redegjort for flere justeringer som er foretatt
i samordningsbestemmelsene etter at folketrygden ble innført i 1967.
Justeringene har gitt lavere samordningsfradrag og høyere samlet
utbetaling til mange pensjonister. Samordningen skjer i praksis
slik at det gjøres fradrag i utbetalingene fra tjenestepensjonen for
pensjon utbetalt fra folketrygden med 75 pst. av grunnpensjonen
og hele tilleggspensjonen. Ett av unntakene fra denne hovedregelen
er lovendringen fra 1989 (samordningsloven § 23 nr. 2 andre ledd), der
fradraget i tjenestepensjonen begrenses til den tilleggspensjonen
som medlemmet selv har opptjent i folketrygden. Denne bestemmelsen
slår spesielt gunstig ut for tjenestepensjonister med kombinert
tilleggspensjon fra folketrygden (55 pst. av summen av egenopptjent
og ektefelleopptjent tilleggspensjon). Bestemmelsen innebærer at
differansen mellom kombinert tilleggspensjon og egenopptjent pensjon holdes
utenfor samordning. Som oftest vil dette være etterlatte med lav
egenopptjening. Jo høyere egenopptjening i folketrygden den etterlatte
ektefellen har, jo lavere blir differansen og dermed det beløpet som
holdes utenfor samordning. På den annen side vil økt egenopptjening
i folketrygden som regel også bety høyere tjenestepensjon, slik
at samlet pensjon øker.
Flertallet viser til representantlovforslaget, der
det foreslås et nytt, siste, ledd i samordningsloven § 23 nr. 2
som begrenser det samordningsfradraget som skal gjøres i tjenestepensjonen,
ytterligere, men uten at det er gitt noen nærmere anvisning på hvordan samordningen
konkret skal foretas. Begrunnelsen er at dagens samordningspraksis
er i strid med bestemmelsene i samordningsloven. Flertallet viser
til statsrådens svarbrev, der det er foretatt en grundig gjennomgang
av tidligere forslag, lovvedtak og rettspraksis, og som konkluderer
med at det ikke er grunnlag for denne påstanden. Flertallet slutter seg
til statsrådens vurdering av at det heller ikke er behov for nye
endringer i samordningsregelverket. Flertallet viser
for øvrig til at det er igangsatt et arbeid for å tilpasse tjenestepensjonene
til det nye pensjonssystemet, noe som vil gjøre problemstillingene
i representantlovforslaget lite aktuelle i framtida.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at lovforslaget dreier seg om nåværende praktisering av samordningsloven
på en slik måte at en del etterlatte taper hele eller deler av opptjent
statspensjon/kommunepensjon på grunn av opptjening av tilleggspensjon
i folketrygden, ofte omtalt som "negativ effekt".
Disse medlemmer vil påpeke at den
gruppen som rammes er enker/enkemenn, hvor begge ektefellene må
ha tjent opp pensjon, og at det bare er en liten del av denne gruppen
som rammes.
Disse medlemmer viser til at det
ved lovendring i 1989, med virkning fra 1. januar 1977, ble slått
fast at egenpensjon og etterlattepensjon ikke kan samordnes selv
om den ene er tjent opp i folketrygden. Dette innebærer at samordningsfradraget
for de aller fleste blir begrenset til faktisk utbetalt beløp av den
ytelsen det samordnes med, og at det her ikke oppstår det vi omtaler
som "negativ effekt".
Disse medlemmer vil påpeke at "negativ
effekt" oppstår i de tilfeller hvor man utmåler samordningsfradraget
med større beløp enn det som utbetales til pensjonisten. En enke
som rammes, vil ha rett til to pensjoner, en enke- og en alderspensjon.
Disse medlemmer vil påpeke at de
to omtalte pensjonstyper er tjent opp, og betalt for, av to forskjellige
personer, og de skal dekke to forskjellige tap, tap av egen lønn
og økonomisk tap i forbindelse med tap av ektefelle.
Disse medlemmer viser videre til
at Samordningsloven fra 1959 innførte ingen samordning av disse
to pensjonstypene, og det gjelder fortsatt. Prinsippet som er nedfelt
i loven går ut på at samordningen skal hindre dobbel erstatning
for samme tap, og sum pensjon for hver pensjonsart skal avgrenses
til "full pensjon".
Disse medlemmer viser til svarbrev
til komiteen fra statsråd Dag Terje Andersen, av 18. november 2008,
hvor statsråden skriver, sitat:
"Det er grunn til å understreke at man aldri taper i samlet
pensjon på å motta kombinert tilleggspensjon. Man får alltid minst
samlet pensjon lik egenopptjent pensjon, som på sin side alltid
vil være minst like stor som bruttogarantien på 66 prosent av sluttlønnen."
Disse medlemmer mener det kan synes
som om statsråden ikke har oppdaget at alle som rammes av "negativ
effekt" har rett til minst to pensjoner.
Disse medlemmer vil understreke at
da folketrygden ble innført fra 1. januar1967, ble det forhandlet
om tilpasningen mellom tjenestepensjon og folketrygdpensjon. Partene
under disse forhandlingene kom frem til det resultat at tilleggspensjon
fra folketrygden, tjent opp av inntekter som ikke var pensjonsgivende
i statlige og kommunale ordninger, skulle holdes utenfor samordningen.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at det omtalte resultat ble bygget inn i en tilleggslov til pensjonsloven.
Loven overlot den detaljerte gjennomføringen av dette til forskrift,
gitt av Kongen.
Disse medlemmer viser til at Statens
Pensjonskasse ble anmodet av regjeringen om å utarbeide utkast til
forskrift. Dette ble gjort, og hadde forslaget fra Pensjonskassen
blitt fulgt, hadde vi ikke hatt noen av disse sakene med "negativ
effekt". Dessverre "glemte" departementet enkene i forskrift av
9. april 1973.
Disse medlemmer er kjent med at Eidsivating
lagmannsrett behandlet "Bjøraanesset-saken" i 1989. Dommen var enstemmig
og gikk ut på at departementet hadde feiltolket og feilpraktisert
loven helt siden 1967. Stortinget sørget for at innholdet i dommen
ble innarbeidet i loven med virkning fra 1. januar 1977. Dette ga
tolv års etterbetaling. Det som disse enkene hadde tapt fra 1967–1977,
ble vurdert som foreldet.
Under lovendringen i 1983 gjorde departementet, etter disse medlemmers syn, en ny feil, uten
at Stortinget ble gjort oppmerksom på forholdet. Departementet la
seg på en ny praksis som rammet bare noen av de enkene der begge
ektefellene hadde tjent opp tilleggspensjon i folketrygden.
Disse medlemmer viser til Samordningsutvalget
(NOU 1995:29), ledet av professor Asbjørn Kjønstad, som slår fast
at problemene for etterlatte der begge ektefellene hadde tjent opp
tilleggspensjon i folketrygden, skyldes at samordningsfradragene
for tilleggspensjon delvis beregnes uavhengig av den tilleggspensjon
som kommer til utbetaling.
Disse medlemmer mener følgende eksempel
kan illustrere feilen:
"Avdøde mann hadde tjent opp en tilleggspensjon på kr 60 000
pr. år. Enken har selv tjent opp en full (30 år) alderspensjon i
staten. Så lenge hun er yngre enn 67 år, får hun ikke utbetalt
egenopptjent tilleggspensjon fra folketrygden, og hun rammes ikke av
feilen. Så blir hun 67 år og får honorert egenopptjeningen i folketrygden.
Den gir en utbetalt effekt på 22 000 kroner pr. år. Siden hun har
full egenpensjon fra før, skal hun ikke ha noe mer, og en riktig
samordning ville gå ut på at hun får et såkalt samordningsfradrag
i statspensjonen på 22 000 kroner, og hun får ingen utbetalt nytte
av egenopptjeningen i folketrygden. Folketrygden øker med andre
ord med 22 000 kroner, og statspensjonen reduseres med samme beløp,
og netto resultat blir 0 kroner. Departementet har funnet ut at
i dette eksemplet kan de redusere statspensjonen med 40 000 kroner,
og dermed har enken tapt 18 000 kroner pr. år, på grunn av egenopptjeningen
i folketrygden."
Disse medlemmer mener dette er sakens kjerne.
Samordningen i seg selv er riktig. Feilen består i at samordningsfradraget
er for stort. Det får ikke full erstatning i den ytelsen det samordnes
med, og dermed oppstår det et tap, større eller mindre.
Disse medlemmer vil påpeke at debatten fortsatte
etter 1989, og tidligere sosialminister Frogn-Sellæg igangsatte
en utredning knyttet til problematikken. Det ble leverte et solid
arbeid som konkluderte med at dette har vært feil helt siden 1967.
Stortinget ryddet opp i en god del av disse feilene i 1992, med
ny etterbetaling fra 1. oktober 1976. Stortinget var på dette tidspunktet
kjent med at det gjensto en restgruppe. Det er denne restgruppen
det nå forsøkes å rettes opp overfor gjennom forslagene i Representantlovforslag
nr. 105 (2007–2008) fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen,
Kenneth Svendsen og Robert Eriksson.
Disse medlemmer viser til svarbrev
fra statsråd Dag Terje Andersen, av 18. november 2008, hvor han
skriver, sitat:
"På bakgrunn av nevnte Høyesterettsdom fra 1994 (Lassung-saken),
hvor Høyesterett enstemmig fastslo at den aktuelle lovbestemmelsen
i samordningsloven § 23 nr. 2 annet ledd skal anvendes etter sin
ordlyd, er det etter mitt syn ikke tvil om den faktiske rettstilstanden".
Disse medlemmer mener det blir totalt
feil av statsråden å sitere fritt fra høyesterettsdommen fra 1994,
og at man samtidig unnlater det viktigste, nemlig at en enstemmig
plenumsdom i 1962 krevde full erstatning for samordningsfradraget.
Disse medlemmer registrerer videre
at statsråd i regjeringen Bondevik I, Magnhild Meltveit Kleppa,
forsikret Stortinget i 1999 at, sitat:
"Departementet legger til grunn plenumsdommen fra Høyesterett
i 1962 om at reduksjon i en pensjon i form av et samordningsfradrag,
krever full erstatning."
Disse medlemmer konstaterer at regjeringen
Bondevik I dessverre unnlot å sørge for at dette ble gjennomført
i praksis for dem som rammes av disse tapene. Det er for øvrig den
eneste gangen Høyesterett har behandlet kravet om full erstatning.
Disse medlemmer deler oppfatningen
fra Aksjonskomiteen for offentlig ansattes pensjonsrettigheter om
at både nåværende regjering og tidligere regjeringer har forsøkt
å skjule seg bak Høyesterett, og påstår egentlig at Høyesterett
har gitt grønt lys for å påføre enkene disse tapene.
Disse medlemmer vil videre vise til
at samordning krever hjemmel i lov (samordningsloven). Høyesterett
kan tolke loven, men den har ikke lovgivningsmyndighet. Når samordningsloven
§ 1 sier at denne lov gjelder samordning av "ytelser som en person
samtidig kan få", er dette en definisjon av lovens gyldighetsområde.
Verken Regjeringen eller Høyesterett er bemyndiget til å samordne
utenom dette område.
Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen
i årevis har utsatt å ta stilling til Stortingets vedtak av 2001.
Det ble blant annet henvist til at man måtte vente på behandling
i Pensjonskommisjonen.
Disse medlemmer viser til brev fra
Norsk Pensjonistforbund til Pensjonskommisjonen, av 31. juli 2003,
hvor de skriver, sitat:
"Etter vår oppfatning har denne saken fått en særdeles
slett behandling, en usedvanlig kronglete og misvisende fremstilling,
utrolig mye utenomsnakk og en behandlingstid med en sendrektighet,
eller trenering, som sprenger alle rimelige grenser. Hvis alt uvedkommende
skrelles bort, er selve saken egentlig meget enkel, noe vår fremstilling
vil vise."
Disse medlemmer viser videre til
at Norsk Pensjonistforbund i et brev av 10. oktober 2006 til daværende
statsråd Bjarne Håkon Hanssen har bedt om en redegjørelse av tolv
punkter. Etter hva disse medlemmer erfarer,
har en slik redegjørelse ennå ikke blitt gitt.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 1 (2008–2009) fra Riksrevisjonen, hvor det påpekes følgende,
sitat:
"Riksrevisjonen konstaterer at Stortinget gjennom en 15-årsperiode
har tatt opp problemet med at enkelte tjenestepensjonister taper
på å få medregnet rettigheter til tilleggspensjon i folketrygden,
såkalt negativ effekt. Riksrevisjonen har merket seg at departementet
vil vurdere samordningen i arbeidet med pensjonsreformen. Avklaring
av problemstillingen har tatt lang tid, og mange pensjonister har
ikke fått de ytelsene som Stortinget opprinnelig la til grunn. Det
kan derfor stilles spørsmål ved framdriften i arbeidet til nå har
vært i tråd med Stortingets forutsetninger."
Disse medlemmer viser til at "negativ
effekt" ut fra dagens regelverk vil berøre flere brukere også lenge
etter at ny alderspensjon i folketrygden er innført i 2011. Nytt
pensjonssystem vil måtte føre til endringer i samordningslovens
bestemmelser om samordning mellom pensjon fra folketrygden og andre
ytelser.
Disse medlemmer registrerer at også
Riksrevisjonen påpeker dette forhold i sin årlige rapport, jf. Dokument
nr. 1 (2008–2009). Det er derfor viktig at problemstillingen i forbindelse
med "negativ effekt" avklares så raskt som mulig.
Disse medlemmer har merket seg at
Riksrevisjonen påpeker at samordningsloven gjør at enkelte tjenestepensjonister
taper på å få medregnet rettigheter til tilleggspensjon i folketrygden,
såkalt "negativ effekt".
Disse medlemmer mener det kan se
ut til at Regjeringen lider av to alvorlige svakheter. De klarer ikke
å innrømme egne feil, og de kan ikke redegjøre for seg.
Disse medlemmer vil understreke at
Stortinget har sørget for etterbetalinger i milliardklassen for
å rette opp det som Eidsivating lagmannsrett, lovgiver og Riksrevisjonen
helt klart har oppfattet som feilbehandling fra departementets side,
men departementet har hittil ikke klart å innse eller innrømme at de
har gjort noen feil.
Disse medlemmer vil vise til stortingsvedtaket
av 15. juni 2001 og forhandlinger i Stortinget 14. mai 2002, der
daværende statsminister Kjell Magne Bondevik uttalte, sitat:
"at det er regjeringens fordømte plikt og iverksette stortingets
vedtak."
Disse medlemmer vil for ordens skyld
understreke at problemet knyttet til "negativ effekt" var vesentlig
større tidligere. Mesteparten av denne feilaktige anvendelse av
samordningsloven ble det ryddet opp i av Stortinget i 1989 og 1992,
med store etterbetalinger. Saken nå dreier seg om en restgruppe.
Disse medlemmer viser til at Stortinget 5. juni
1992 vedtok en endring i samordningsloven hvor departementet fikk
fullmakt til å utarbeide forskrift om justering av samordningsfradraget
i de tilfeller det oppsto "negativ effekt".
Disse medlemmer viser også til behandlingen
av St.prp. nr. 65 (2002–2003) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003, hvor regjeringen
konkluderte med at dagens samordning foreløpig burde videreføres,
men at spørsmålet skulle vurderes på nytt i lys av pensjonskommisjonens
innstilling.
Disse medlemmer viser til at Arbeids-
og inkluderingsdepartementet ikke har opplyst om det foreligger
planer for vurdering og eventuell endring av samordning etter dagens
regelverk.
Disse medlemmer vil peke på at Stortinget ved
flere anledninger, etter 1992, har tatt opp spørsmålet knyttet til
praktiseringen av samordningsloven.
I likhet med Riksrevisjonen konstaterer disse medlemmer at
problemet med "negativ effekt" ikke er løst til tross for at Stortinget
gjennom lengre tid har forutsatt dette.
Disse medlemmer vil også understreke
at flertallet av dem det rammer er kvinner, og mener at en videreføring
av dagens regelverk medfører at man fortsatt tillater en pensjonsdiskriminering
av disse kvinnene.
Disse medlemmer viser til forslaget
som er fremmet i representantlovforslaget, og mener dette må forstås
slik at man nå ønsker å endre samordningsfradraget, slik at det
også for denne gruppen blir slik at statspensjonen ikke reduseres
med et høyere beløp enn det beløpet som egenopptjening i folketrygden
øker med.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I
I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser
gjøres følgende endring:
§ 23 nr. 2 nytt siste ledd skal lyde:
Fullt samordningsfradrag skal i alle tilfelle begrenses slik
at pensjonisten ikke taper på at pensjonisten selv eller ektefellen
har tjent opp pensjonspoeng i folketrygden.
II
Loven trer i kraft straks."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
I
I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser
gjøres følgende endring:
§ 23 nr. 2 nytt siste ledd skal lyde:
Full samordningsfradrag skal i alle tilfelle begrenses slik at
pensjonisten ikke taper på at pensjonisten selv eller ektefellen
har tjent opp pensjonspoeng i folketrygden.
II
Loven trer i kraft straks.
Komiteen har ellers ingen
merknader, viser til representantlovforslaget og rår Odelstinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:105 (2007–2008) – representantlovforslag fra stortingsrepresentantene
Carl I. Hagen, Kenneth Svendsen og Robert Eriksson om lov om endring
i lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser
– bifalles ikke.
Jeg viser til brev av 19. mai 2008 fra arbeids- og sosialkomiteen
der komiteen ber om departementets vurdering av representantlovforslag
nr. 105 (2007-2008), Dokument nr. 8:105 (2007-2008)). Jeg viser også
til foreløpig svar av 4. juni 2008 fra tidligere arbeids- og inkluderingsminister
Bjarne Håkon Hanssen, og til brev fra Arbeids- og sosialkomiteen
av 11. november 2008.
Forslaget lyder:
"vedtak til lov
om endring i lov 6. juli 1957 nr. 26 om
samordning av pensjons- og trygdeytelser
I
I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning
av pensjons- og trygdeytelser gjøres følgende endring:
§ 23 nr. 2 nytt siste ledd skal lyde:
Fullt samordningsfradrag skal i alle tilfelle
begrenses slik at pensjonisten ikke taper på at pensjonisten selv
eller ektefellen har tjent opp pensjonspoeng i folketrygden.
II
Loven trer i kraft straks."
Selv om representantforslaget gjelder en lovendring, er det opplyst
at forslaget dreier seg om "nåværende tolkning og praktisering av
samordningsloven". I det følgende kommer jeg derfor til å kommentere
både gjeldende rett på området og vurdere spørsmålet om eventuelle
lovendringer. For øvrig viser jeg til at lovforslaget er utformet
på en slik måte at det ikke gir noen klar anvisning på hvordan samordningen
konkret skal foretas.
Tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor sikrer alle offentlig
ansatte en alders- og uførepensjon (egenpensjon) på minst 66 prosent
av sluttlønnen ved full opptjeningstid. Dette omtales gjerne som bruttogarantien.
Tjenestepensjon og pensjon fra folketrygden tilpasses hverandre
gjennom samordning. Pensjon fra folketrygden utbetales fullt ut,
mens tjenestepensjonen reduseres gjennom samordningsfradrag.
Folketrygden består av grunnpensjon og tilleggspensjon (og/eller
særtillegg). Samordningsfradrag for grunnpensjonen er 75 prosent
av folketrygdens grunnbeløp, mens laveste sats for grunnpensjonen
er 85 prosent. Videre er utgangspunktet at det skal gjøres fradrag
for hele tilleggspensjonen. Dermed får pensjonister med alders-
og uførepensjon i praksis utbetalt høyere samlet pensjon enn det
bruttogarantien tilsier.
Etter at folketrygden ble innført fra 1967, har det skjedd flere
justeringer i samordningsbestemmelsene som har gitt lavere samordningsfradrag,
og dermed høyere samlet utbetaling til mange. Fra 1972 skal den delen
av tilleggspensjonen som er regnet av inntekt som er høyere enn
den inntekten som er pensjonsgivende i tjenestepensjonsordningen,
holdes utenfor samordning. Etter en lovendring i 1989 skal samordningsfradrag
for tilleggspensjon begrenses til den tilleggspensjonen som er opptjent
av medlemmet i tjenestepensjonsordningen, se nærmere nedenfor. Begge
disse endringene innebærer unntak fra samordningslovens hovedregel
om at det skal gjøres samordningsfradrag for hele tilleggspensjonen.
Når én eller begge av disse unntaksreglene kommer til anvendelse,
kan utbetalt pensjon i mange tilfeller bli til dels betydelig over
66 prosent av sluttlønnen.
Når pensjonisten er en gjenlevende ektefelle, gir folketrygden
kombinert tilleggspensjon med 55 prosent av summen av pensjonistens
egen og avdødes tilleggspensjon, hvis dette gir høyere pensjon enn den
tilleggspensjonen pensjonisten har opptjent selv. Før 1989 gikk
folketrygdens tilleggspensjon til fradrag i tjenestepensjonen fullt
ut, uansett om den var opptjent av pensjonisten selv eller (helt
eller delvis) av en avdød ektefelle. Lovendringen i 1989 gikk som nevnt
ovenfor ut på at samordningsfradraget skal begrenses til den tilleggspensjonen
fra folketrygden som er opptjent av medlemmet i tjenestepensjonsordningen,
jf. samordningsloven § 23. nr. 2 annet ledd. Regelen forutsetter
at medlemmet av tjenestepensjonsordningen har tjent opp både tjenestepensjonen og
tilleggspensjonen fra folketrygden samtidig og parallelt.
Regelen har størst betydning når det ytes alders- eller uførepensjon
fra tjenestepensjonsordningene, men den får også anvendelse for
visse etterlattepensjoner fra tjenestepensjonsordningene.
Samordning av egenopptjent tjenestepensjon med kombinert tilleggspensjon
i folketrygden innebærer at den delen av tilleggspensjonen (merytelsen) som
skyldes en avdød ektefelles opptjening, er fritatt for samordning.
Det er forholdet mellom ektefellenes tilleggspensjon som avgjør
om pensjonisten får en merytelse utover den egenopptjente tilleggspensjonen.
Den samordningsfrie delen av tilleggspensjonen er således avhengig
av hvor stor denne merytelsen er. Negativ effekt defineres gjerne
som det forhold at en økning i pensjonistens egen tilleggspensjon
reduserer merytelsen som skal holdes utenfor samordningen. I praksis
vil imidlertid økt egenopptjent tilleggspensjon gjerne også gi økt
tjenestepensjon, slik at samlet pensjon likevel øker.
Samordningsregelverket gir bestemmelser om hvordan forskjellige
samordningspliktige pensjoner skal tilpasses hverandre. Dette er
tekniske beregningsregler som ikke gir rom for skjønn. Det gjelder også
den aktuelle lovbestemmelsen i samordningsloven § 23 nr. 2 annet
ledd som ble vedtatt av Stortinget i 1989.
Helt siden folketrygden ble innført i 1967, har flere sider ved
samordningen blitt kritisert fra ulike hold. Et av de områdene som
det har vært mest fokus på er nettopp samordningen med kombinert
tilleggspensjon, og det er i en årrekke hevdet at praksis er feil.
Dette til tross for at rettstilstanden er klar, og at det foreligger
en enstemmig høyesterettsdom fra 1994 som bekrefter at loven skal
anvendes etter sin ordlyd. På bakgrunn av den begrunnelsen som
gis for det foreliggende representantlovforslaget, finner jeg det
likevel nødvendig å kommentere rettstilstanden nærmere.
Det blir hevdet at en høyesterettsdom fra 1962 ("statspensjonistdommen")
har betydning for fortolkningen av reglene om samordning av offentlig tjenestepensjon
med tilleggspensjon fra folketrygden. Den aktuelle saken gjaldt
en gruppe statspensjonister som hevdet at det var urimelig at det
ble gjort samordningsfradrag i statspensjonen for den daværende
alderstrygden. Samordningen ble innført fra 1959, samtidig som ordningen
med behovsprøvd alderstrygd ble avløst av en alderstrygd uten behovsprøving.
Statspensjonistene mente at de hadde en grunnlovsfestet rett til
statspensjon og en full alderstrygd i tillegg. De tapte saken i
alle rettsinstanser. Dommen omtales i Samordningsutvalgets innstilling NOU
1995: 29 s. 34-35, der det blant annet framgår:
"Høyesterett begrunnet sin avgjørelse med at ingen hadde
noe grunnlovsbeskyttet krav på alderstrygd. Grunnloven §§ 97 og
105 var da ikke til hinder for at staten, i steden for å reduseres
alderstrygden for visse personer, flyttet reduksjonen over på de
pensjonsrettighetene som statspensjonistene hadde tjent opp. Dette
gjaldt selv om tjenestepensjonsrettighetene isolert sett hadde karakter
av økonomiske særrettigheter. Forutsetningen måtte imidlertid være
at pensjonistene ikke ble påført noe tap ved samordningen. Høyesterett
kunne ikke se at pensjonisten var blitt påført noe slikt tap så
lenge den enkelte pensjonist fikk en samlet pensjon som svarte til
det beløpet vedkommende var sikret i loven om Statens Pensjonskasse. Hvilken
kilde staten valgte å utlede pensjonen fra, måtte da være uten betydning
for den enkelte pensjonist."
Dommen innebærer således at det ikke er spørsmål om grunnlovsstrid
så lenge pensjonisten samlet får utbetalt en samlet pensjon på minst
66 prosent av sluttlønnen.
I begrunnelsen for det foreliggende forslaget vises det også
til et tilbud fra staten til tjenestemannsorganisasjonene i 1966.
I tilbudet heter det blant annet at samordningsreglene forutsettes "utformet slik at den del av tilleggspensjonen
som måtte være opptjent ved inntekter som ikke er pensjonsgivende
i staten, heller ikke trekkes fra i tjenestepensjonen." Betydningen
av dette tilbudet er vurdert i en sak fra Eidsivating lagmannsrett
i 1989 (Bjøraanessetsaken) og en sak som var oppe for Høyesterett
i 1994 (Lassung-saken Rt.1994 side 215). Domstolene kom til ulike resultat.
Høyesterett slo fast at tilbudet fra staten i 1966 bare gjaldt inntekter
som etter sin art ikke var pensjonsgivende i staten, for eksempel
overtidsgodtgjørelse og biinntekter. Høyesterett fant det likeledes utvilsomt
at tilbudet ikke omfattet inntekter som var opptjent av en ektefelle
som ikke var medlem av Statens pensjonskasse. Likevel blir det fortsatt
hevdet at tilbudet omfattet slike inntekter, og at dette skal ha betydning
for hvordan samordningsloven skal anvendes. Dette til tross for
Høyesteretts klare avvisning av en slik forståelse.
Lassung-saken fra 1994 gjaldt en enke som mottok alderspensjon
fra Statens pensjonskasse. Hun hadde kombinert tilleggspensjon fra
folketrygden, det vil si et beløp som utgjorde 55 prosent av summen av
egen og avdødes tilleggspensjon. Pensjonisten hevdet at samordningsfradraget
bare skulle utgjøre 55 prosent av den egenopptjente tilleggspensjonen, og
at loven skulle vært praktisert slik også før lovendringen fra 1989.
Påstanden synes å være basert på en oppfatning om at den kombinerte
tilleggspensjonen består av to separate deler. Én "etterlattedel"
som utgjør 55 prosent av avdødes opptjening, og én "egen" del som
utgjør 55 prosent av den egenopptjente tilleggspensjonen. Høyesterett
uttaler i dommen at dette synet ikke er holdbart, og slår fast at
det skal samordnes med hele den egenopptjente tilleggspensjonen,
også i tilfeller med kombinert tilleggspensjon, og ikke 55 prosent
slik det altså hevdes. Rettstilstanden burde dermed være klar.
Spørsmålet om samordning av gjenlevendes tjenestepensjon og tilleggspensjon
fra folketrygden har vært gjenstand for en rekke utredninger og
høringsrunder opp gjennom årene. I det foreliggende forslaget refereres
det blant annet til at Stortinget også har behandlet saken flere
ganger, og jeg vil knytte noen korte kommentarer spesielt til disse.
I Ot.prp. nr. 30 (1998-99) foreslo Regjeringen Bondevik I visse
endringer i samordningsloven som innebar en lempning av samordningen
knyttet til pensjonsopptjening for omsorgsarbeid og arbeid etter fylte
67 år. I proposisjonen ble det også foretatt en omfattende drøfting
av spørsmålet om "negativ effekt", og en grundig vurdering av mulige
alternative løsninger som eventuelt kunne fjerne denne effekten. Drøftingen
og vurderingene var i det vesentlige basert på en bred utredning
som ble foretatt av et offentlig utvalg, Samordningsutvalget, noen
år tidligere (NOU 1995: 29). Samordningsutvalget, som var ledet
av professor Asbjørn Kjønstad ved Juridisk fakultet, Universitetet
i Oslo, konkluderte med at den mest hensiktsmessige løsning ville
være at dagens samordning beholdes. De aller fleste høringsinstansene var
enig i dette.
Regjeringen Bondevik I sluttet seg til Samordningsutvalgets innstilling
om at gjeldende samordning, til tross for visse svakheter, likevel
er den beste løsningen innenfor dagens bruttosystem i tjenestepensjonsordningene.
I proposisjonen ble det også foreslått å fjerne en hjemmel i samordningsloven
til å gi forskrift om lemping av samordningen for gjenlevende ektefelle
som mottok tilleggspensjon basert på egen og avdødes opptjening
(kombinert tilleggspensjon). Årsaken var at Samordningsutvalget
og en egen ekspertgruppe klart hadde frarådet en slik forskriftsregulering
som ville komplisere samordningen ytterligere og i tillegg skape
nye skjevheter. Regjeringens forslag ble vedtatt av Stortinget.
I forbindelse med behandlingen av proposisjonen i Stortinget uttalte
et flertall i daværende familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
i Innst. O. nr. 59 (1998-99) at de hadde merket seg at dagens ordning
er den beste innen bruttosystemet.
Spørsmålet kom opp igjen i 2001, da et flertall i Stortinget
(FrP, H, KrF og tre fra SP) ba regjeringen om å "sørge for en praktisering
av samordningsloven slik at ingen kan tape på å ha tjent opp pensjonspoeng i
folketrygden". Dette er i realiteten lik det foreliggende forslaget
til lovendring.
Regjeringen Bondevik II fulgte opp vedtaket fra 2001 med en bredt
anlagt høringssak, der man ba om synspunkter på flere alternativer
til endret samordning der "negativ effekt" ikke oppstår. De sentrale
alternativene var:
en løsning hvor opptjening i folketrygden
til den av ektefellene som ikke var medlem i tjenestepensjonsordningen,
holdes utenfor samordningen som en fridel. Løsningen innebærer blant
annet at samordningsfradraget i alders- og uførepensjonstilfellene
begrenses til 55 prosent av den egenopptjente tilleggspensjonen
i tilfeller med kombinert tilleggspensjon.
en løsning hvor man går tilbake til ordningen som gjaldt
før lovendringen i 1989. Det vil si at samordningsfradraget ikke
begrenses til den egenopptjente tilleggspensjonen, men det gjøres
fullt fradrag for hele tilleggspensjonen som blir utbetalt.
en løsning hvor samordningen foretas med en standardberegnet
(fiktiv) tilleggspensjon (standardisert bruttoordning). Dette innebærer
at man ikke benytter den faktiske tilleggspensjonen i folketrygden,
men en tilleggspensjon beregnet på grunnlag av pensjonsgrunnlaget
i tjenestepensjonsordningen.
Et klart flertall av høringsinstansene ønsket å opprettholde
dagens samordning uendret. Et flertall ga også uttrykk for at dersom
det skulle gjøres endringer, var en samordning med en standardberegnet tilleggspensjon
å foretrekke. Det var kun daværende Norsk Kommuneforbund som eksplisitt
uttalte at samordningsfradraget burde begrenses til 55 prosent av
den egenopptjente tilleggspensjonen. Uttalelsen fra Norsk Pensjonistforbund
kan oppfattes i samme retning.
Regjeringen Bondevik II omtalte saken i St.prp. nr. 65 (2002-2003)
– Revidert nasjonalbudsjett 2003. Løsningen med at samordningsfradraget
i alders- og uførepensjonstilfellene begrenses til 55 prosent av den
egenopptjente tilleggspensjonen i tilfeller med kombinert tilleggspensjon
ble ansett som lite aktuell. Det ble videre pekt på at samordning
med en standardberegnet tilleggspensjon er et logisk alternativ, der
alle som har opptjent samme brutto tjenestepensjon stort sett vil
få likt samordningsfradrag. Ingen vil få mer i samlet pensjon med
denne løsningen, og en del vil få mindre pensjon enn med gjeldende
ordning.
På bakgrunn av en grundig vurdering av de ulike alternative løsningene,
og høringsinstansenes synspunkter, ble det konkludert med at dagens
samordning videreføres, og at spørsmål om eventuelt å endre samordningen
vurderes i lys av Pensjonskommisjonens innstilling. Flertallet
i Finanskomiteen tok dette til etterretning. Fremskrittspartiet
og Kystpartiet fremmet et konkret lovforslag om endret samordning,
men dette ble forkastet. Forslaget var for øvrig helt identisk med
det som nå foreligger.
Kort tid etter at Regjeringen Stoltenberg II tiltrådte høsten
2005, startet departementet en ny og grundig gjennomgang av hele
det aktuelle sakskomplekset. Jeg har på denne bakgrunn, og i lys
av tidligere utredninger og høringer samt tidligere behandling i
Stortinget, vurdert det foreliggende representantlovforslaget.
På bakgrunn av nevnte Høyesterettsdom fra 1994 (Lassung-saken),
hvor Høyesterett enstemmig fastslo at den aktuelle lovbestemmelsen
i samordningsloven § 23 nr. 2 annet ledd skal anvendes etter sin ordlyd,
er det etter mitt syn ikke tvil om den faktiske rettstilstanden.
Det vil si at det i alders- og uførepensjonstilfellene skal gjøres
samordningsfradrag for hele den egenopptjente tilleggspensjonen
også når det ytes kombinert tilleggspensjon fra folketrygden, og
ikke 55 prosent slik det ble hevdet.
Forslagsstillerne anfører at det finnes kun én løsning på ”negativ
effekt”. Ut fra argumentene som framføres, legger jeg til grunn
at det da siktes til en løsning der samordningsfradraget i tjenestepensjonen
i de aktuelle egenpensjonstilfellene, skal utgjøre kun 55 prosent
av den egenopptjente tilleggspensjonen.
Dersom en slik løsning begrenses til tilfeller med kombinert
tilleggspensjon, vil det føre til terskeleffekter som etter mitt
syn vanskelig lar seg forsvare. Hvorvidt man får rett til kombinert
tilleggspensjon eller ikke, avhenger av forholdet mellom gjenlevendes
og avdødes tilleggspensjon. Da kan svært små differanser i folketrygden
gi store utslag i samlet pensjon. For en pensjonist med egenopptjent
tilleggspensjon på gjennomsnittsnivå, ca. 120 000 kroner pr. år, vil
en forskjell mellom denne og kombinert tilleggspensjon på én krone,
gi utslag i årlig pensjon på om lag 54 000 kroner etter samordning.
Følgelig kan en vanskelig tenke seg annet enn at en slik løsning
omfatter alle tilfeller der en avdød ektefelle har opptjent tilleggspensjon
i folketrygden, også tilfeller der gjenlevende har så høy tilleggspensjon
at vedkommende ikke får kombinert tilleggspensjon.
Dersom samordningsfradraget skal begrenses til 55 prosent av
den egenopptjente tilleggspensjonen, vil tjenestepensjonsordningene
i offentlig sektor få betydelige merkostnader. I forbindelse med
den vurderingen Regjeringen Bondevik II gjorde i 2003, foretok Statens
pensjonskasse og KLP grundige beregninger av kostnadene ved denne
løsningen. De samlede årlige merutgiftene ble da anslått å ville
bli om lag 390 millioner kroner for Statens pensjonskasse og om
lag 205 millioner kroner for kommunal sektor. Den kapitaliserte
verdien av merkostnaden ble anslått å ligge mellom 5,3 og 7,9 milliarder
kroner for Statens pensjonskasse, og mellom 3,6 og 5,2 milliarder
kroner for kommunal sektor, til sammen mellom 8,9 og 13,1 milliarder
kroner for staten og kommunal sektor. De kommunale tjenestepensjonsordningene skal
ha full fondsdekning, slik at dette i tilfelle vil bli en engangskostnad
for disse ordningene. I forbindelse med det foreliggende forslaget
har begge ordningene opplyst at de beregningene som ble foretatt
i 2003 fortsatt anses å gi et representativt bilde av kostnadsnivået.
En slik løsning vil også representere et klart brudd med prinsippene
for finansiering av tjenestepensjoner. De offentlige tjenestepensjonsordningene vil
få betydelige merutgifter som det er vanskelig å ta høyde for i
premiefastsettelsen.
Når det gjelder de andre mulige løsningene som har vært utredet
og vurdert, ser jeg det ikke som aktuelt å gjeninnføre samordningen
fra før lovendringen i 1989. Dette vil innebære en betydelig skjerping av
samordningen i forhold til i dag, og store grupper vil få vesentlig
lavere pensjon.
Samordning med en standardberegnet tilleggspensjon har som nevnt
vært framholdt som en mulighet dersom samordningen skulle legges
om. Prinsipielt tilsvarer dette den løsningen som benyttes i store deler
av privat sektor, for foretakspensjonsordningene. Samordningen foretas
ikke med utgangspunkt i den faktiske tilleggspensjonen fra folketrygden,
men med en standardberegnet (fiktiv) tilleggspensjon beregnet ut
fra pensjonsgrunnlaget i tjenestepensjonsordningen. Det har vært
påpekt at innenfor dagens bruttoordninger, må en slik form for samordning
av offentlig tjenestepensjon kombineres med en særskilt garanti
for at samlet pensjon ikke blir lavere enn 66 prosent av sluttlønnen.
Dette vil være nødvendig fordi den faktiske tilleggspensjonen som
utbetales fra folketrygden ofte vil være mindre enn en tilleggspensjon
beregnet på grunnlag av sluttlønnen. Garantien vil i utgangspunktet
kunne komme til anvendelse i tilfeller med kombinert tilleggspensjon,
men bare for å løfte samlet pensjon opp til bruttogarantien. Disse pensjonistene
har i dag mer enn bruttogarantien.
Jeg kan ikke se at det er hensiktsmessig med en slik endring
av grunnleggende samordningsprinsipper nå, blant annet i lys arbeidet
som nettopp er påbegynt med tilpasning av tjenestepensjonene til
nytt pensjonssystem.
Jeg registrerer at forslagsstillerne argumenterer for at samordningsregelverket
skal praktiseres annerledes enn man gjør i dag. Det vises blant
annet til statspensjonistdommen fra 1962 og statens tilbud til tjenestemannsorganisasjonene
fra 1966 i forbindelse med innføringen av folketrygden. Likeledes
konstaterer jeg at Høyesterett i 1994 slo fast at dagens praksis
er i samsvar med loven. Det er følgelig, slik jeg ser det, ikke
tvil om at dagens samordning fullt ut er i samsvar med regelverket.
Dermed skal ingen få for lite utbetalt i forhold til gjeldende lovgivning.
Den aktuelle lovendringen fra 1989 førte til en gunstigere samordning
for en rekke pensjonister. Ingen tapte på endringen. Det hevdes
imidlertid at dagens samordning bør endres under henvisning til
at enkelte taper på å tjene opp tilleggspensjon i folketrygden.
Således er det et spørsmål om loven bør endres. Jeg antar at forslagsstillerne
også er av den oppfatning, selv om det i begrunnelsen for det framsatte lovforslaget
anføres at loven er klar nok, men at den praktiseres feil.
Dagens tjenestepensjoner i offentlig sektor anses å være gunstige.
Ingen får lavere samlet alders- eller uførepensjon enn 66 prosent
av sluttlønn. Det er snarere et spørsmål om hvor mye mer man får
i tillegg. I tilfeller med kombinert tilleggspensjon vil samlet pensjonsnivå
alltid overstige 66 prosent. Jeg viser ellers til at samlet pensjon
for tjenestepensjonister med full opptjeningstid i gjennomsnitt
utgjør over 70 prosent av sluttlønn i statlig sektor. Når en i tillegg
tar i betraktning at pensjonister betaler lavere skatt enn yrkesaktive,
må pensjonsnivået etter mitt syn anses å være bra.
Det må også tas i betraktning at tjenestepensjon og tilleggspensjon
fra folketrygden normalt tjenes opp samtidig og parallelt. Det vil
si at når tilleggspensjonen øker, øker også tjenestepensjonen. Dermed blir
samlet pensjon høyere selv om økt kombinert tilleggspensjon pga.
økt egenopptjent folketrygd isolert sett fører til høyere samordningsfradrag.
Derfor blir det lite hensiktsmessig å betrakte disse størrelsene isolert.
Et annet forhold som også bør tas med i vurderingen, er at tjenestepensjonen
og folketrygden har ulike formål. Alders- og uførepensjonen i tjenestepensjonsordningene
er individbasert og bygger kun på vedkommendes egen opptjening.
Folketrygdens pensjoner tar fordelingsmessige hensyn, og tar i noen grad
også hensyn til husholdsinntekten ved at avdød ektefelles inntekt
kan få betydning for tilleggspensjonen. Dette er reflektert i samordningen
ved at det bare tas hensyn til medlemmet i tjenestepensjonsordningens
opptjening i folketrygden.
Det er grunn til å understreke at man aldri taper i samlet pensjon
på å motta kombinert tilleggspensjon. Man får alltid minst samlet
pensjon lik egenopptjent pensjon, som på sin side alltid vil være
minst like stor som bruttogarantien på 66 prosent av sluttlønnen.
Den merytelsen man får i folketrygden i tilfeller med kombinert
tilleggspensjon er mindre hvis den gjenlevende selv har høyere egenopptjening,
noe som skyldes at bakgrunnen for ordningen har vært å unngå for
sterkt fall i tilvendt levestandard. Størrelsen på merytelsen påvirker
det man får utover bruttogarantien på 66 prosent.
På bakgrunn av den gjennomgangen som nå er foretatt kan jeg ikke
se at det er hensiktsmessig å endre samordningen på det aktuelle
området. Jeg har derfor kommet til samme konklusjon som man har kommet
til ved tidligere utredninger og behandling, sist Regjeringen Bondevik
II sin grundige utredning i 2003 som svar på stortingsflertallets
vedtak i 2001. Gjeldende samordning, alle forhold tatt i betraktning, synes
å gi det mest balanserte resultatet.
Jeg viser videre til kostnadsanslagene referert over dersom samordningsfradraget
skal begrenses til 55 prosent av egenopptjent tilleggspensjon.
Jeg vil derfor anbefale at Stortinget ikke vedtar det aktuelle
lovforslaget.
For øvrig vil jeg understreke at dersom det skulle komme opp
konkrete forslag som til nå ikke er vurdert, og som ikke åpenbart
skaper nye skjevheter eller urimeligheter, er jeg naturligvis åpen
for å vurdere dette.
I det pågående arbeidet med å tilpasse de offentlige tjenestepensjonsordningene
til pensjonsreformen vil det blant annet bli lagt vekt på at man
skal tjene opp mer pensjon hvis man jobber lenger, og den årlige
pensjonen skal være høyere desto senere den tas ut. Følgelig vil
den type problemstilling som forslagsstillerne er opptatt av, trolig
være lite aktuell for framtiden.
Jeg viser til Arbeids- og sosialkomiteens brev av 19. mai 2008
der komiteen ber om departementets vurdering av forslag fremmet
i Dokument nr. 8:105 (2007-2008).
Spørsmålet om såkalt negativ effekt reiser problemstillinger
av stor betydning for de offentlige tjenestepensjonene og samordningen
av pensjoner fra folketrygden og offentlige tjenestepensjoner. Saken har
som kjent også vært behandlet i Stortinget en rekke ganger tidligere.
Jeg gjennomgår og vurderer nå de ulike sider ved denne saken,
og tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med min vurdering
om kort tid.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 11. desember 2008
Karin Andersen |
Lise Christoffersen |
leder |
ordfører |