Førehandsrøystinga innanriks (bortsett frå på Svalbard og Jan
Mayen) tek til 10. august og blir avslutta siste fredag før valdagen,
jf. vallova § 8-1.
Røystinga utanriks, på Svalbard og på Jan Mayen startar 1. juli
og blir avslutta nest siste fredag før valdagen. Sysselmannen på
Svalbard kan fastsetje at førehandsrøystinga skal avsluttast før
nest siste fredag.
Veljarar som held til utanfor riket og ikkje har høve til å oppsøkje
ein røystemottakar, kan røyste ved brevpost utan at ein røystemottakar
er til stades når han eller ho røystar, jf. vallova § 8-1 (3).
Departementet viste i høyringsnotatet til at det er ulike måtar
å organisere røystinga på i andre europeiske land. Etter forholda
er høvet til førehandsrøysting god i Noreg.
Eit fleirtal av høyringsinstansane har støtta framlegget om å
etablere ei ordning med "tidlegrøysting" frå 1. juli i valåret.
Enkelte har teke til orde for alternative ordningar. Ein kommune
meiner at kommunane sjølve bør få avgjere om ein skal leggje til
rette for "tidlegrøysting". Departementet meiner at dette ikkje
er i samsvar med prinsippet om allmenn røysterett og like gode høve
til å røyste uavhengig av kvar ein er busett i landet. Ein kan derfor
ikkje rå til ei slik ordning.
Somme høyringsinstansar tek til orde for at ein i staden for
"tidlegrøysting" bør opne for brevrøysting innanriks. Etter vallova
kan veljarar som oppheld seg utanriks, og som ikkje har høve til
å røyste til offisielle røystemottakarar (det er ikkje krav til
dokumentasjon), røyste via brev.
Departementet viser til at ordninga med brevrøysting er ei særordning
for røysting utanriks og er meint å skulle nyttast i heilt spesielle
tilfelle. For at også veljarar utanriks som oppheld seg langt frå
ordinære røystemottak, som ambassadar og andre utanriksstasjonar,
skal få høve til å røyste, var brevrøysting einaste måten for at
desse veljarane i det heile skulle få røysta. Det same omsynet gjer
seg ikkje gjeldande innanriks, der det er heilt andre høve for veljarar
til å få røysta med røystemottak i kvar kommune.
Som eit alternativ til "tidlegrøysting" meiner somme av høyringsinstansane
at ein like godt kan opne for ordinær førehandsrøysting alt frå
1. juli. Departementet understreker at formålet med "tidlegrøysting"
er å innføre ei ordning der ein på ein enkel måte legg til rette
for at veljarar som i dag av ulike årsaker ikkje får førehandsrøyste
eller røyste på valdagen, likevel får eit tilbod. Departementet
meiner det ikkje er tenleg å påleggje alle kommunar å innføre ei fullskalaordning
for røysting alt 1. juli innanriks. Slik departementet vurderer
det, vil det vere svært ressurskrevjande og lite samfunnstenleg
når ein ser landet under eitt.
Departementet er samd i at ei slik særordning kan komplisere
valet. Dette kan ein likevel unngå ved at ein utarbeider gode rutinar
for mottak av røystene. Slike rutinar må gjerast enklast mogleg,
samstundes som ein sikrar at prinsippet om hemmeleg val blir følgt,
og at røystene blir oppbevarte på ein sikker måte. Departementet
meiner ei slik ordning ikkje bør bli særleg ressurskrevjande.
Enkelte høyringsinstansar meiner at ordninga kan vere vanskeleg
å avgrense, og at ein i realiteten opnar for ei utviding av perioden
for førehandsrøysting. Det blir derfor av somme teke til orde for
at veljarane må vise til eit dokumentert behov for å kunne røyste
før ordinær førehandsrøysting tek til. Departementet meiner det
ikkje er tenleg å innføre krav om dokumentasjon. Dette vil etter
departementets vurdering kunne føre til unødig ressursbruk. Det
vil òg vere vanskeleg å seie noko om kva krav ein i tilfelle skal stille
til dokumentasjon. Departementet meiner det her lett kan komme til
vanskelege avgrensingsspørsmål. Dersom veljaren til dømes får avslag
på søknaden om å få røyste, vil dette vere eit enkeltvedtak som vedkommande
kan klage på etter forvaltningslova. Det bør derfor ikkje stillast
krav til formell søknad. Ordninga skal vere enkel å innrette seg
etter for veljaren, og alle bør ha rett til å røyste utan at dei
må dokumentere behov.
Departementet går ut frå at det ikkje er særleg mange som vil
ha behov for å røyste før 10. august innanriks. Alle veljarar som
ønskjer det, skal likevel kunne kontakte kommunen frå 1. juli og
be om å få røyste. For å markere at dette er ei særskilt ordning, føreslår
departementet likevel at det går fram av lovteksten at ordninga
er meint for veljarar som ikkje kan røyste innanfor ordinær førehandsperiode
eller på valdagen. Det er likevel ikkje krav til at veljarane skal
dokumentere dette.
Departementet har komme til at det ikkje bør stillast krav til
at desse røystene blir bokførte særskilt i møteboka. Mottekne "tidlegrøyster"
skal såleis bokførast saman med andre ordinære førehandsrøyster
i valprotokollen. Det er likevel naturleg at kommunane noterer kor
mange slike "tidlegrøyster" kommunen tek imot ved valet i 2009,
slik at ein i ettertid kan evaluere ordninga.
Veljaren skal ha høve til å "tidlegrøyste" i alle kommunane i
landet. Valstyret må sende røystene til rett kommune der det er
aktuelt.
Fleire av høyringsinstansane legg til grunn at valmateriell som
manntal, valkort og røystesetlar må vere klart til tidlegrøysting
1. juli. Departementet er ikkje samd i dette. Departementet understreker
at dei som valstyret har peikt ut til å ta imot røystene, ikkje samstundes
skal ta stilling til om røystegivinga skal godkjennast eller ikkje.
Dei skal heller ikkje krysse av for motteken røysting i manntalet.
Førehandsrøyster skal handsamast av valstyret. Røystene må derfor oppbevarast
i ei valurne inntil dei skal prøvast saman med ordinære førehandsrøyster
av valstyret. Dette svarer til ordninga for mottekne røyster frå
utlandet. Tidspunktet for prøving og kontroll skal fastsetjast av valstyret.
Når prøvinga tek til, må valstyret ta stilling til om røystinga
skal godkjennast, eventuelt om ho skal sendast til ein annan kommune
dersom veljaren ikkje er manntalsført i kommunen. Departementet meiner
det såleis ikkje er noko problem at manntalet ikkje er klart til
røystinga tek til 1. juli.
Departementet ser at det for somme fylkeskommunar/kommunar kan
vere vanskeleg å ha klar røystesetlane til røystinga tek til 1. juli.
Departementet meiner derfor at veljarar bør kunne nytte røystesetelen
til departementet. Veljaren vil da ikkje ha høve til å gjere endringar
på setelen. Dette må likevel etter departementets vurdering vere
akseptabelt når alternativet i tilfelle er at veljaren ikkje får
røysta i det heile. Det er viktig at kommunar og fylkeskommunar gjer
eit godt forarbeid for tilrettelegging til trykking av røystesetlar
i forkant av valstyret/fylkesvalstyret si godkjenning av listeforslaga,
og ha grunnlaget for røystesetlane klart på møtedagen for handsaming
av dei framlagde listene. Departementet understreker at fylkeskommunen/kommunen
skal gjere nødvendige kontrollar av listeforslaga før dei blir godkjende.
Departementet viser til at listene skal vere godkjende innan 1. juni,
men at det ikkje er noko i vegen for at godkjenninga blir gjord
før dette. I utgangspunktet skal det ikkje gjerast endring i desse
etter at godkjenninga har funne stad. Røystesetlane kan såleis i
utgangspunktet sendast til trykking rett etter at valstyret har
handsama dei. Korrektur, opptrykk og distribusjon vil sjølvsagt
ta noko tid, og større kommunar og fylkeskommunar vil bruke lengre
tid enn dersom ein liten eller mellomstor kommune trykkjer listene sine
sjølv hos eit lokalt trykkjeri. Det som kan seinke trykkinga, er
at det blir sett fram klage på vedtak om godkjenning eller forkasting
av vallister. Klage må fremjast innan sju dagar etter offentleggjeringa
av overskrifta på dei godkjende vallistene.
Departementet meiner at fylkeskommunane/kommunane ikkje kan påleggjast
å ha klar røystesetlane til 1. juli. Etter vallova § 7-1 (1) og
(2) skal valstyret/fylkesvalstyret sørgje for at det blir trykt
opp røystesetlar for alle godkjende vallister før førehandsrøystinga
startar innanriks. "Tidlegrøysting" må reknast som ein del av ordninga
med førehandsrøysting innanriks. For å få fram kravet til når røystesetlane
skal vere klare, føreslår departementet at lova får ei presisering
i dei nemnde føresegnene.
Departementet meiner at dersom fylkesvalstyret/valstyret har
klart røystesetlane før 1. juli, kan desse nyttast ved "tidlegrøystinga".
I motsett fall skal røystesetlane til departementet nyttast.
Valkort vil ikkje kunne sendast ut til veljarane før etter skjeringsdatoen
i manntalet 30. juni. Det vil seie at enkelte veljarar som ønskjer
å røyste tidleg, ikkje har med seg valkort. Kommunen må her sørgje
for at det blir etablert ein rutine for utskriving av duplikatvalkort,
slik tilfellet i dag er for veljarar som har gløymt valkortet. Valkortet
(duplikatvalkortet) må leggjast saman med røystegivinga til veljaren
i ein omslagskonvolutt på vanleg måte.
Juli er tid for ferieavvikling i kommunane. Trass i dette vil
det alltid vere minst ein person til stades, anten i rådhuset eller
på eit servicekontor, som kan ta imot "tidlegrøyster" og sørgje
for at røysta blir oppbevart i ei valurne fram til kommunen skal
handsame ordinære førehandsrøyster. Departementet meiner det er
naturleg at ein følgjer framgangsmåten for førehandsrøysting ved
mottak av tidlegrøyster. I dette ligg at veljaren skal røyste aleine
og usedd. Kravet til hemmeleg røysting skal haldast. Dessutan skal
det nyttast røystesetelkonvolutt, valkort (eller duplikatvalkort)
og omslagskonvolutt. Slik departementet vurderer det, vil det ikkje
vere behov for omfattande opplæring av kommunalt tilsette for å
kunne ta imot "tidlegrøyster", men sidan ordninga tek til før valkorta
er distribuert, må dei tilsette manuelt kunne skrive ut valkort
til dei som ønskjer å røyste i forkant av perioden for ordinær førehandsrøysting.
Slike prosedyrar er i dag alt etablerte i dei tilfella der veljarar
har gløymt valkortet sitt.
Departementet viser til at innføring av ei ordning med "tidlegrøysting"
ikkje vil verke inn på dei fristane som no ligg i vallova.
Departementet peikar oppsummert på at ordninga med "tidlegrøysting"
er tenkt ordna på ein enkel måte. Det er likevel viktig at kommunane
offentleggjer at veljarane har dette høvet til å røyste, og at veljarane
sjølve må vende seg til kommunen for å få nødvendig informasjon
om når og kvar det er mogleg å røyste. Det er ikkje meininga at
kommunen skal ha ope eit lokale kvar dag i perioden frå 1. juli
til 9. august. Veljarar som ønskjer å røyste tidleg, må vende seg
til kommunen, skriftleg eller munnleg, og be om å få røyste. Kommunen
kan da vise veljaren til eit aktuelt tidspunkt, men skal ta omsyn
til kva veljaren ønskjer om tidspunkt for røystinga. Det må likevel
vere akseptabelt at mottaket skjer innanfor ordinær kontortid.
Framgangsmåten ved røystegivinga må følgje reglane i vallova
§ 8-4, utan at det blir oppretta eit formelt røystemottak. Kommunane
må sørgje for avskjerma utlegging av røystesetlar, anten setlar
som kommunen/fylkeskommunen har trykt opp, eller dei som departementet
har trykt. For å ta omsyn til alle veljarar kan røystesetlane leggjast
på eitt eller fleire avskjerma bord som er låge nok til at rullestolbrukarar
kan nå røystesetlane. Eit alternativ kan vere å dele ut sett med
alle røystesetlane. Omsynet til hemmeleg val må sikrast, same kva
løysing ein vel. Den som tek imot røysta, må fylle ut eit valkort
før dei trykte valkorta ligg føre. Elles må ein følgje reglane for
røystemottak, slik det går fram av vallova § 8-4. Reglane i § 27
i valforskrifta må følgjast når veljaren høyrer heime i ein annan
kommune enn der vedkommande røystar.
Sametingsvalet blir for ein stor del gjennomført samstundes med
val til Stortinget, og Sametinget meiner at ordninga med "tidlegrøysting"
bør gjelde tilsvarande. Departementet er samd med Sametinget. Departementet
føreslår at dette i tilfelle skjer ved ei endring i forskrifta om
val til Sametinget etter at forslaget til endring i vallova er vedteke
i Stortinget.
Vallova § 9-3 (2) gir valstyra heimel til å fastsetje tid og
stad for røystinga. Lova fastset at vallokala skal stengje seinast
kl. 20.00 på valdagen måndag. Det er ikkje noko forbod mot at lokala
stengjer tidlegare.
Lova inneheld ingen andre føresegner når det gjeld opningstida
for vallokala. Kvart valstyre fastset når vallokala skal opne, og
kor mange timar lokala skal vere opne.
Vallova § 9-7 fastset at vallokala skal stengje på det tidspunktet
som er fastsett. Veljarar som da har møtt fram ved lokalet, skal
få høve til å røyste. Ingen skal bli avviste så sant dei har møtt
fram ved vallokalet før det stengjer.
Da den nye vallova vart vedteken i 2002, vart tidspunktet for
når vallokala seinast skulle stengjast, endra frå kl. 21.00 til
kl. 20.00.
Høyringsrunden viser at det er stor semje om forslaget til departementet
om at kommunane får høve til å halde vallokala opne til kl. 21.00
på valdagen måndag. Departementet gjer derfor framlegg om at vallova
§ 9-3 andre leddet blir endra, slik at seinaste lovlege tidspunkt
for å stengje vallokala blir kl. 21.00.
Departementet understreker at framlegget til lovendring ikkje
vil innebere noka innskrenking i retten kommunane har til å stengje
lokala før kl. 21.00. Det vil framleis vere opp til kvar enkelt
kommune – ut frå lokale tilhøve – å kunne fastsetje at lokala skal
stengje på eit tidlegare tidspunkt.
Departementet er klar over at retten til å stengje lokala på
ulike tidspunkt i kommunane kan føre til mistydingar hos somme veljarar.
Det gjeld særleg dersom media fokuserer på kommunar der dei stengjer
lokala kl. 21.00. Eit par av høyringsinstansane meiner at det bør
fastsetjast felles tidspunkt for når vallokala skal stengje. Departementet
meiner dette vanskeleg let seg gjennomføre for alle stader. Geografiske
avstandar eller manglande kommunikasjonar kan gjere det umogleg
for veljarane å komme seg til eit vallokale så seint som kl. 21.00
på kvelden. Desse omsyna – og høve til transport og anna valmateriell
til ein sentral stad i kommunen – tilseier at det bør vere opp til
kvar enkelt kommune å fastsetje når vallokala skal stengje. Departementet
finn dessutan at omsynet til lokale tilhøve, til dømes lokale tradisjonar,
tilseier at ein ikkje bør gå inn for at alle vallokala skal stengje
samstundes i heile landet.
Mistydingar med omsyn til opningstida vil ein kunne motverke
gjennom ulike informasjonstiltak. Vallova § 9-3 tredje leddet fastset
at valstyret i kvar kommune skal kunngjere tid og stad for røystegivinga.
Desse opplysningane skal òg gå fram av valkorta som kommunane skal
trykkje og sende til veljarane, jf. valforskrifta § 23. Kommunane
kan òg gjennomføre andre lokale tiltak for å informere veljarane.
Høve til utvida opningstid kan gjere vallokala meir tilgjengelege.
Departementet peiker på at få kommunar ser ut til å opne lokala
før kl. 09.00 på valdagen måndag. Departementet meiner det kan vere grunn
til å vurdere å endre denne praksisen og vil i informasjonen til
kommunane peike på at det er mogleg å opne lokala på eit tidlegare
tidspunkt, og oppmode dei til å gjere dette der det er tenleg.
Etter vallova § 9-9 er det forbode å offentleggjere valresultat
og prognosar som er laga på grunnlag av undersøkingar ein har gjort
den dagen eller dei dagane valet går føre seg, før alle vallokala
er stengde kl. 20.00 på valdagen.
Ei offentleggjering er med andre ord eit lovbrot. Lovbrotet er
likevel ikkje sanksjonert med straff eller andre sanksjonar.
Formålet med forbodet i § 9-9 er å hindre utilbørleg påverknad
av veljarane mens røystinga enno går føre seg. Forbodet er også
grunngitt med eit ønske om å sikre ei roleg og verdig gjennomføring
av røystinga.
Dette forbodet gjeld både offentleggjering av valdagsmålingar
og valresultat. På valdagen er det likevel ikkje forbode å offentleggjere
valmålingar som er henta inn før valdagen.
Når det gjeld reelle valresultat, har media tilgang til dei gjennom
valnattsystemet til departementet.
Gjeldande forbod vart innført i vallovgivinga i 1997 og har mønsteret
sitt i lova om folkerøysting frå 1994. I forarbeida til føresegna
(Ot.prp. nr. 30 1994–1995) går det fram at bakgrunnen for at forbodet
vart innført, var at det i tilknyting til stortingsvalet i 1993 vart
gjort fleire meiningsmålingar som vart offentleggjorde på valdagen.
Europarådet har utarbeidd ein rekommandasjon med retningslinjer
for dekning av val i media, jf. rekommandasjon (2007) 15. Denne
rekommandasjonen føreset at det kan gjerast avgrensingar slik det
er gjort i vallova § 9-9.
Fleire europeiske land har lovforbod mot å publisere valdagsmålingar
og valresultat føre val, og fleire av desse landa har òg lovfest
høvet til å setje i verk sanksjonar. Departementet gjer i proposisjonen
nærmare greie for ordningar i andre land.
Valnattdatabasen er eit datasystem for innsamling, prognostisering
og vidareformidling av valresultat til media etter oppteljinga i
kommunane valkvelden og valnatta. Kommunal- og regionaldepartementet
eig og finansierer systemet. Denne databasen skal gi brukarane valresultat
mens ein driv med oppteljinga, og statistiske data om endelege resultat. I
praksis har departementet gitt media som inngår avtale med departementet,
tilgang til valresultat om lag 1 1/2 time før lokala stengjer, slik
at dei kan førebu valsendingar.
Alle media bør i medhald av likskapsprinsippet behandlast likt.
I avtalen med media krev departementet at dei skriv under på at
dei ikkje vil offentleggjere valresultat dei får tilgang til, før
sperrefristen. Offentleggjering av valresultat før kl. 20.00 på
valdagen (den regelen som gjeld for opningstid i dag) vil da vere
eit avtalebrot, slik at dei allmenne avtalerettslege prinsippa vil
kunne gjelde. Det ligg ikkje føre noka plikt for departementet å
gi nokon tilgang til reelle valresultat før kl. 20.00. Departementet
vil vurdere om denne praksisen bør strammast inn.
Tilhøvet til ytringsfridommen står sentralt ved spørsmålet om
utsett offentleggjering og innføring av sanksjoner ved brot på § 9-9.
Departementet har vurdert om forbodet i § 9-9 ligg innanfor dei
grensene som ytringsfridommen set. Departementet meiner at det er
legitimt å avgrense ytringsfridomen og pressefridomen noko, for
å sikre andre viktige offentlege interesser. Desse avgrensingane
vernar retten individet har til ein adekvat og balansert informasjon
og retten alle politiske parti og kandidatar har til å oppnå dei
same moglegheitene.
Det klare utgangspunktet i Grunnlova § 100 er at det skal være
ytringsfridom. Denne fridommen kan ikkje avgrensast
med mindre det lader seg forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens
Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse.
I lys av dette meiner departementet det ikkje er tvilsamt at
det kan setjast avgrensingar for når valdagsmålingar og valresultat
kan offentleggjerast.
Forslaget frå departementet fekk stor tilslutning i høyringa,
og departementet held i proposisjonen fast på framlegget om at det
bør innførast heimel i lov for idømming av lovbrotsgebyr når vallova
§ 9-9 blir broten. Departementet meiner at behovet for eit sanksjonssystem
som gir høve til rask og fleksibel reaksjon ved brot, tilseier at
eit lovbrotsgebyr er den mest adekvate reaksjonsforma.
Det har i høyringsrunden vorte peikt på at veljarane blir utsette
for svært mange påverknadsfaktorar i valperioden, og det blir stilt
spørsmål ved kvifor nettopp offentleggjering av valdagsmålingar
og resultat skulle føre til ein særleg utilbørleg påverknad. I den
straumen av informasjon som veljarane blir utsette for i forkant
av valet, er det slik departementet ser det viktig at det blir skapt
ro omkring røystinga, og å sikre ei roleg og verdig gjennomføring.
Departementet meiner at sannsynet for at veljarane kan bli påverka
av valdagsmålingar i aller høgaste grad er til stades.
Det er i høyringsrunden reist spørsmål om kven som vert ramma
av forbodet i vallova § 9-9. Offentleggjering i strid med forbodet
rammar i utgangspunktet alle rettssubjekt som er underlagde norsk
jurisdiksjon, både privatpersonar og føretak. Departementet føreslo
i høyringsnotatet at sanksjonsheimelen tilsvarande skulle kunne
ramme alle.
Etter ei fornya vurdering har departementet komme til at sanksjonsheimelen
bør avgrensast til berre å gjelde føretak. Dette vil gi ei enkel
avgrensing mot privatpersonar. Ein nærmare definisjon av føretak blir
føreslått teken inn i lova. Definisjonen er utforma etter sanksjonsutvalet
si mønsterføresegn for administrative sanksjonar i NOU 2003:15,
der det er teke utgangspunkt i reglane i straffelova om føretaksstraff,
jf. straffelova §§ 48a og 48b. Teori og praksis om desse føresegnene
kan derfor gi rettleiing ved tolkinga.
Da forbodet vart innført, var det nok i liten grad tenkt på offentleggjering
frå privatpersonar. Med Internett, der kven som helst kan leggje
ut informasjon på nettet, gir dette nye utfordringar. Slik departementet
vurderer det, er det likevel ikkje særleg aktuelt at enkeltpersonar
står bak valdagsmålingar og meiningsmålingar. Departementet viser
til at det må leggjast til grunn som ein føresetnad at dei målingane lova
er meint å ramme, er gjennomførte ut frå ein særskild metodikk,
mellom anna når det gjeld utvalet av personar som deltek.
Handlingsnorma i vallova § 9-9 må såleis først og fremst seiast
å rette seg mot føretak, og det tilseier at berre føretak kan få
lovbrotsgebyr.
Departementet viser til at ein ved utmålinga av gebyret vil kunne
ta omsyn til dei fordelane føretaket har eller kunne ha oppnådd,
og til økonomien til føretaket. Ansvar for føretak kan styrkje den
preventive verknaden av sanksjonsheimelen og dermed gjere sitt til
at ein etterlever forbodet betre. Omsyn ut frå rettstryggleiken
speler òg inn og kan tale for at ansvarssubjektet bør avgrensast
til føretak.
Departementet viser til at forbodet og sanksjonen i vallova berre
får innverknad for forhold som fell innanfor norsk jurisdiksjon.
Dette gir utfordringar særleg i samband med medium og Internett,
noko som ikkje er særskilt for dette rettsområdet. Dette vil seie
at føretak som ikkje kjem inn under norsk jurisdiksjon ikkje blir
ramma.
Handlingsnorma knytt til sanksjonar går fram av vallova § 9-9.
Det vil liggje føre eit brot på lova når informasjonen er "offentliggjort".
Med offentleggjering må ein leggje til grunn at opplysningane er
gjorde tilgjengelege for ålmenta.
Departementet legg til grunn at den forma for offentleggjering
som vil kunne bli ramma av sanksjonsheimelen, typisk vil vere publisering
på ein stad som er kjend for ei større mengd personar, eller på ein
måte som ein går ut frå vil nå ut til ei større mengd personar.
På den måten vil ein kunne ramme dei større mediebedriftene som
opererer på Internett, samstundes som dette òg vil kunne gjelde
ei lokalavis. Om offentleggjeringa faktisk har ført til at aktuell
informasjon har vorte kjend for ei viss mengd personar, er slik
departementet vurderer det, likevel ikkje eit vilkår for at det
har skjedd ei "offentleggjering".
Departementet held fast på framlegget i høyringsnotatet om at
Medietilsynet skal vere sanksjonsmyndigheit. Medietilsynet er i
dag sanksjonsmyndigheit ved brot på kringkastingslova kap. 3, og
departementet kan ikkje sjå at det ligg føre nokon prinsipiell skilnad
mellom den rolla Medietilsynet alt har i dag, og den rolla tilsynet
vil få etter vallova. Departementet meiner det er nødvendig av omsyn
til rettstryggleiken at lovbrotsgebyret blir gitt av eit organ som
sit inne med den nødvendige ekspertisen som vil sikre eit godt fagleg
grunnlag for avgjerdene.
Når det gjeld utøvinga av tilsynsoppgåva til Medietilsynet, meiner
departementet at det er naturleg at Medietilsynet følgjer mediebiletet
i løpet av valdagen. Det dreier seg her om eit tilsyn som berre
er aktuelt éin dag annakvart år, og brot på handlingsnorma er knytt
til eitt bestemt tidspunkt på dagen. Slik departementet vurderer
det, vil tilsynsansvaret vere avgrensa. Medietilsynet bør derfor
i løpet av valdagen følgje mediebiletet særskilt med omsyn til regelen
i vallova. Dersom det blir konstatert brot, bør Medietilsynet ta
kontakt med vedkommande føretak og be om at informasjonen blir fjerna.
Slik departementet ser det, bør det å ikkje rette seg etter ei slik
eventuell oppmoding takast med når ein skal vurdere eit eventuelt
lovbrotsgebyr. Ein kan tenkje seg at informasjon har vore offentleggjord
utan at ein kan konstatere aktløyse. Det er derfor tenleg at Medietilsynet
kontaktar føretaket med ein gong. Vurderinga av om ein skal gi lovbrotsgebyr,
må takast etter at ein har fått inn den nødvendige informasjonen
rundt forholdet. Departementet legg til grunn at Medietilsynet i
forkant og i medhald av alminneleg forvaltningsrett, jf. forvaltningslova
§ 16, skal varsle det aktuelle føretaket om at ein vurderer å gi
lovbrotsgebyr og gje dei høve til å uttale seg.
Departementet har vurdert Medietilsynets rolle overfor departementet.
Medietilsynet er lagt inn under Kultur- og kyrkjedepartementet.
Hovudprinsippet i forvaltningsretten er at eit overordna organ kan instruere
eit underordna organ. Instruksjonsretten omfattar generell instruksjon,
som lovtolking og saksbehandling, og individuell instruksjon, som
korleis ei bestemt sak skal avgjerast.
Omsynet til å sikre eit føreseieleg og transparent system og
å hindre at det blir stilt spørsmål om enkeltavgjerder er politisk
motiverte, kan tilseie at tilsynsmyndigheita bør vere uavhengig.
For å sikre at statlege tilsyn kan vere sjølvstendige, kan det vere avgrensingar
i instruksjons- og omgjeringsmyndigheita til departementet, og klagebehandling
kan leggjast til ei uavhengig nemnd.
Departementet har vurdert spørsmålet om at Medietilsynet skal
vere uavhengig i saker etter vallova § 9-9 i lys av dette.
Departementet viser til at det er fleire døme i lovverket på
ulik grad av sjølvstende for tilsyn. Ein kan tenkje seg varierande
grad av avgrensingar i instruksjonsmyndigheita. Ved vurderinga av
sjølvstende må ein ta stilling til om instruksjonsretten skal avskjerast i
enkeltsaker, både med omsyn til resultatet av saksbehandlinga i
tilsynet og til kva saker som skal takast opp til behandling, eller
om generell instruksjon også skal vere avskoren.
Eit nærliggjande døme og utgangspunkt for vurderinga til departementet
er reglane i medieeigarskapslova. I medhald av medieeigarskapslova
§ 6 er Medietilsynet fullstendig uavhengig. Alle høve til styring
frå politiske myndigheiter er avskorne.
Departementet har den oppfatninga at prinsipielle grunnar tilseier
at det organet som fører tilsyn med vallova § 9-9, bør vere sikra
sjølvstende overfor politiske myndigheiter, nettopp fordi det her
dreier seg om spørsmål som er knytte til val til politiske organ. Departementet
kan ikkje sjå at det på dette området skulle vere forhold som tilseier
at ei avgjerd i saka blir lagt til eit politisk organ av omsyn til
demokratisk kontroll.
Dette gir slik departementet ser det ein rein sjølvstendemodell
der alle høve til styring er avskorne. Skal ein kunne gripe inn,
må det i tilfelle skje ved endring i lov.
I høyringsnotatet vart det ikkje teke endeleg stilling til spørsmålet
om kven som bør vere klageinstans. Departementet har vurdert fleire
modellar og har konkludert med at organiseringa av klagesaksbehandlinga
best kan løysast ved at det blir etablert eit uavhengig organ som
ikkje kan instruerast av departementet eller av Kongen i statsråd.
Departementet finn det mest føremålstenleg at Kongen opprettar
klageorganet. Klageinstansen må ha den nødvendige kompetansen for
å avgjere klagesakene. Behandling av klager i dei aktuelle sakene
vil krevje juridisk og kanskje også mediefagleg kompetanse. Organet
bør bestå av tre medlemmer der minst ein medlem bør ha dommarkompetanse.
Ei ordning med eit teknisk sekretariat for klagenemnda kan leggjast
til ein advokat. Medlemmene av klagenemnda bør utnemnast for ein
fastsett periode slik at høvet til å avsetje ikkje reduserer sjølvstendet.
Departementet finn det mest praktisk at denne perioden går over
tre val. For at det skal vere kontinuitet, bør ein samstundes unngå
at alle medlemmene blir bytte ut på ein gong. Departementet føreslår
at nærmare reglar om opprettinga og organiseringa av klagenemnda
skjer i forskrift.
Klagebehandling skal etter forslaget skje i tråd med vanlege
forvaltningsrettslege reglar. Klaga skal sendast til Medietilsynet,
som skal sørgje for dei undersøkingane klaga gir grunn til. Medietilsynet
kan oppheve eller endre vedtaket dersom det finn at klaga er rimeleg.
Dersom Medietilsynet ikkje finn grunnlag for å gjere om vedtaket,
skal dokumenta i saka sendast til klageorganet så snart saka er
lagt til rette. Klageorganet skal sjå til at saka er så godt opplyst
som råd før ein gjer vedtak.
Dersom klaga blir teken opp til behandling, kan klagenemnda etter
forslaget prøve alle sider av saka og også ta omsyn til nye opplysningar.
Nemnda skal vurdere dei synspunkta som klagaren kjem med, og kan
også ta opp forhold som klagaren ikkje har teke opp.
Ut over det å vere klageinstans står ikkje klagenemnda i noko
overordningsforhold til Medietilsynet. Departementet føreslår i
tillegg at klagenemnda ikkje får høve til å gjere om vedtaka til
Medietilsynet etter eige tiltak.
Klageorganet vil også vere heilt uavhengig av departementet.
Departementet kan ikkje instruere klageorganet. Eit vedtak i klagenemnda
kan ikkje påklagast, men kan på vanleg måte forfølgjast rettsleg
ved domstolane, og dei kan førast fram for Stortingets ombodsmann
for forvaltninga.
Departementet held fast ved at gebyrgrensa i lov bør vere avgrensa
oppover. I høyringsnotatet vart det føreslått å leggje til grunn
den same avgrensinga som er teken inn i kringkastingsforskrifta,
det vil seie ei beløpsgrense på inntil 2 mill. kroner. Departementet finn
det likevel hensiktsmessig å knyta beløpet til ein indeksregulert
størrelse, som grunnbeløpet i folketrygda. Det vert derfor føreslått
i lova at lovbrotsgebyrets størrelse skal utgjere inntil 28 G. Dette
vil per i dag utgjere i underkant av 2 mill. kroner. Departementet
understrekar at det gjennomgåande ikkje vil vere kurant å krevje
eit så stort gebyr.
Departementet føreslår at ein i lov fastset kva kriterium som
skal leggjast til grunn ved utmålinga av lovbrotsgebyret. Gebyret
bør fastsetjast på bakgrunn av ei skjønnsmessig vurdering der mellom
anna kor grovt lovbrotet er, gjentaking, og om den som bryt lova,
har tent på lovbrotet, speler inn for fastsetjinga av beløpet.
Gjeldande vallovgiving har ingen føresegner om valobservasjon.
Departementet har dermed ingen heimel verken til å skrive ut akkreditering
for observatørar, til å leggje til rette for valobservasjon eller
til å påleggje kommunane å ta imot observatørar. Slik departementet
ser det, er det likevel ikkje tvilsamt at Noreg gjennom forpliktingane
sine i mellom anna OSSE og Europarådet er forplikta til å leggje
til rette for slik valobservasjon.
Dei to mest aktuelle organisasjonane som arbeider med valobservasjon
i Europa, er Organisasjonen for sikkerheit og samarbeid i Europa
(OSSE) og Venezia-kommisjonen.
ODIHR er OSSEs institusjon for demokratiske institusjonar og
menneskerettar. The European Commission for Democracy through Law,
i Noreg betre kjent som Venezia-kommisjonen, er Europarådets rådgivande
organ i konstitusjonelle og juridiske spørsmål.
Alle medlemslanda i Europarådet er medlemmer av Venezia-kommisjonen,
i tillegg er fleire land utanfor Europa anten fullverdige medlemmer
eller observatørar. OSSE/ODIHR og Venezia-kommisjonen samarbeider
om valobservasjon.
Rammeverket for val og valobservasjon inkluderer FNs menneskerettsdeklarasjon
frå 1948, FNs konvensjon om sivile og politiske rettar, OSSEs København-dokument
frå 1990 og den europeiske menneskerettskonvensjonen, for å nemne
nokre. Dette er forpliktingar som Noreg har godkjent, og som må følgjast
opp.
Det er utarbeidd ei rekkje generelle valstandardar, i Europa
først og fremst av OSSE og Europarådet. Ein av dei mest detaljerte
standardane er ei retningslinje som er fastsett av Venezia-kommisjonen
i 2002, Code of Good Practice in Electoral Matters. Denne standarden
er ikkje bindande for medlemsstatane, men blir stadig nytta som
referanse når valsystema i medlemslanda blir vurderte.
Dei demokratiske prinsippa for gjennomføring av val, som retten
til frie og hemmelege val, står sentralt i alle konvensjonar. Dei
internasjonale konvensjonane og dokumenta som regulerer valobservasjon, kan
seiast å vere ei vidareføring av desse prinsippa. Valobservasjon
dreier seg jo nettopp om kontroll med at prinsippa blir følgde.
I Noreg har prinsippa komme til uttrykk i formålsparagrafen til
vallova. Det står i § 1-1 at formålet med lova er å leggje tilhøva
til rette slik at borgarane ved frie, direkte og hemmelege val skal
kunne velje representantane sine til Stortinget, fylkesting og kommunestyre.
Valobservasjon vil seie at nasjonale eller internasjonale institusjonar
og organisasjonar blir inviterte til eller sjølv tek initiativ til
å kontrollere at gjennomføringa av val i eit land går føre seg etter
nasjonalt og internasjonalt regelverk. Valobservatørar skal observere
og rapportere.
Det er heilt klart at både offentlege og private institusjonar
og organisasjonar – nasjonale og internasjonale – har rett til å
vere valobservatørar i Noreg. Men regelverket gir ikkje ein rett
for privatpersonar til på sjølvstendig grunnlag å drive valobservasjon.
Det er ingenting i vegen for at privatpersonar som til dømes
ønskjer innblikk i valgjennomføringa eller opplæring i valobservasjon,
får lov til dette av lokale valmyndigheiter. Dette kan òg bety høve
til å vere til stades i vallokale i korte periodar, utan at dette
er formell valobservasjon.
Oppteljing av røystesetlar skjer formelt i møte, jf. kommunelova
kapittel 6, og dette er i utgangspunktet ope for alle. Det er valmyndigheitene
lokalt som av omsyn til forsvarleg oppteljing eventuelt må gjere avgrensingar.
Det er viktig at vi har eit valsystem som er ope og gjennomsiktig
for alle interesserte. Gjennomføring av val er ei viktig demokratisk
handling som vi ønskjer at heile befolkninga skal ha den største
tillit til.
OSSE/ODIHR har til kvar tid oversikt over kva val – nasjonale,
regionale og lokale – som skal haldast i deltakarstatane. Alle
medlemslanda i OSSE er bedne om å informere ODIHR i god tid, helst
tre månader i førevegen, om valdagen.
Framgangsmåten ved valobservasjon er at ODIHR ofte etter invitasjon
kontaktar vertslandet der ein skal observere valet. ODIHR gjer greie
for opplegget sitt og ventar å få tilbakemeldingar med forsikringar
om at planen kan gjennomførast. Reint konkret vil det dreie seg
om ein timeplan for korleis valobservasjonen skal gå føre seg, fastsetjing
av kor mange valobservatørar det skal vere og akkreditering av dei,
informasjonsutveksling om regelverket og valprosedyrane i vertslandet,
uinnskrenka tilgang til å reise rundt i landet, møte med listekandidatar
og medlemmer av politiske parti, fri tilgang til alle vallokale
og oppteljingsstader over heile landet osv.
Fram til 2002 var det primært nye demokrati og overgangsregime
som vart observerte av ODIHR. I land som har vorte observerte, har
det ofte vore lita tiltru til styresmaktene og opposisjonen og til
dels skepsis blant folk flest til heile valprosessen. ODIHRs rapportering
viser likevel at sjølv i land med manglande demokratiske tradisjonar
har avviklinga av val ofte vore betre enn sitt rykte. Samstundes har
ODIHRs observasjonar i ei rekkje land avdekt mange og alvorlege
brot på internasjonale standardar for demokratiske val.
Dei siste åra har det vore reist kritikk frå fleire austeuropeiske
land over at ein berre har observert val i aust, og at ein opererer
med doble standardar for valobservasjon. Det har no vorte mykje
vanlegare at OSSE gjennom ODIHR også sørgjer for valobservasjon
i vesteuropeiske land.
Dei vestlege landa som har vorte observerte, har i mange tilfelle
gitt uttrykk for at det har vore ei positiv røynsle, og det har
komme fram element og tilrådingar som er nyttige.
I Noreg har det ikkje vore regulær internasjonal valobservasjon,
men som eit OSSE-land ligg det eksplisitt i forpliktingane våre
at vi opnar for valobservasjon mellom anna frå ODIHR.
For at ein valobservasjon skal bli effektiv, må vertslandet sørgje
for å setje opp ein tidsplan slik at observatørane får høve til
å observere dei ulike fasane av valprosessen ut frå dei retningslinjene
organisasjonen sjølv har sett opp.
Valobservatørane skal aktivt samarbeide med valmyndigheitene
i vertslandet og ikkje vere til hinder for at valprosessen går som
planlagt. Dei skal vere politisk, økonomisk og på alle andre måtar
uavhengige. Rolla deira er å observere kva som skjer i løpet av
valprosessen, og å rapportere til offentlegheita etterpå om valet
har vore fritt, og om resultatet er i samsvar med røystinga til
fleirtalet. Dei valansvarlege i vertslandet skal på si side sørgje
for at observatørane får fri tilgang til alle fasar i valavviklinga,
og dei skal også få høve til å vurdere den delen av valet som skjer
elektronisk, bruk av ny teknologi osv. Valobservatørane skal kunne
bevege seg fritt i landet og få møte dei organisasjonane og personane
dei ønskjer.
Departementet finn det positivt at ingen av høyringsinstansane
har hatt innvendingar til at det blir innført ein ny heimel om valobservasjon
i vallova, slik at departementet kan påleggje kommunar å ta imot
valobservatørar. Dei viser stor forståing for at departementet ønskjer
å fjerne all tvil om kva forpliktingar Noreg har på dette området,
og kva ein kan krevje av kommunane for å oppfylle dei internasjonale
forpliktingane Noreg har.
Den einaste bekymringa som blir nemnd av enkelte høyringsinstansar
til eit slikt forslag, er at det vil føre til auka kostnader for
kommunane. No er det slik at ein valobservasjon i regi av OSSE ikkje
vil påføre kommunane ekstra utgifter. Det er OSSE/ODHR som betaler
kostnadene ved valobservasjonar. Kommunane vil likevel kunne få
noko meirarbeid med å leggje til rette for møte med valobservatørar
dersom dei ber om det, og kommunane bør nok også setje av litt tid
til å informere sine eigne valmedarbeidarar om eit eventuelt besøk.
Oppgåva og plikta for departementet vil vere å akkreditere valobservatørar
frå nasjonale og internasjonale organisasjonar. Privatpersonar vil
ikkje ha høve til å be om å bli akkrediterte som valobservatørar.
Når det gjeld akkreditering av valobservatørar, bruker ODIHR
nemninga "receive accredidation" i handboka si om valobservasjon.
Også i handboka frå Europarådet er nemninga "The observers must
be accredited …" nytta.
Å akkreditere tyder ifølgje norske ordbøker å gi fullmakt. I
Noreg bruker vi særleg ordet i samband med presseakkreditering.
Etter oppfatninga til departementet gir ordet ei presis skildring
av den formelle plikta departementet har til å godkjenne valobservatørar,
det vil seie at departementet må skrive ut bevis eller kort som
opplyser om at vedkommande som ber om å bli valobservatør, formelt
er godkjent av departementet. Departementet føreslår derfor at dette
omgrepet også blir nytta i samband med valobservasjon.
Alle norske kommunar må ved alle val vere budde på og forplikta
til å ta imot nasjonale og internasjonale valobservatørar.
Når departementet har akkreditert valobservatørar, er det naturleg
å orientere om dette. Kommunane vil få opplysningar om kven dei
er, og kva organisasjonar dei representerer. Kommunen bør også informere
sine eigne valarbeidarar.
Den primære oppgåva for dei lokale valmyndigheitene er å sørgje
for at valavviklinga går rett for seg, også når det er ein akkreditert
valobservatør til stades.
Departementet viser til at det vil bli utarbeidd rettleiingar
for korleis valobservasjon skal gå føre seg i praksis. Alle valobservatørar
er forplikta til å følgje reglane i vallova. Dei internasjonale
standardane for val vil alltid liggje til grunn for korleis valobservasjonen
kan gå føre seg, og korleis dei ulike valstyra skal sørgje for at
desse prinsippa blir følgde i praksis. I så måte representerer valobservasjon
ikkje nokre større utfordringar for kommunane.
På denne bakgrunnen foreslår departementet at det blir lovfest
ein ny § 15-10 i vallova om valobservasjon. Departementet får slik
heimel til å akkreditere valobservatørar og til å påleggje kommunane
ei plikt til å ta imot både nasjonale og internasjonale valobservatørar,
både frå private institusjonar og organisasjonar, slik Noreg er
forplikta til.
Spørsmålet om eit mindretal i kommunestyret skal kunne krevje
at det blir halde val i kommunen søndag før valdagen (todagars val)
og bestemme utvida opningstid i vallokala valdagen, blir drøfta
i St.meld. nr. 33 (2007–2008) Eit sterkt lokaldemokrati. I meldinga
signaliserer Regjeringa at vallova bør endrast slik at det skal
gjennomførast val i kommunen også på søndag, dersom minst ein tredel
av kommunestyrerepresentantane krev det. Tilsvarande gjeld forslaget
om opningstida i vallokala valdagen.
Det følgjer av vallova § 9-1 at Kongen fastset valdagen til ein
måndag. Kommunestyret kan likevel sjølv vedta at det skal vere mogleg
å røyste på ein eller fleire stader i kommunen også på søndagen
før den offisielle valdagen. Eit slikt vedtak blir gjort ved vanleg
fleirtal, jf. kommunelova § 35 nr. 1.
Vallova § 9-3 (2) gir valstyra heimel til å fastsetje tid og
stad for røystinga. Lova fastset at vallokala skal stengje seinast
kl. 20.00 på valdagen måndag. Det er ikkje noko forbod mot at lokala
stengjer tidlegare.
Departementet opprettheld forslaget frå høyringsnotatet om at
eit mindretal på ein tredel i kommunestyret kan vedta utvida opningstid
valdagen og todagars val. Forslaget om mindretalsrettar byggjer på
at det kan vere gode, demokratiske grunnar til å leggje vekt på
kva mindretalet meiner. Spørsmålet om kor tilgjengeleg røysting
kommunane skal tilby innbyggjarane sine, er eit viktig spørsmål
i valsamanheng.
Innføring av mindretalsrettar på valområde har ei anna grunngjeving
enn det som tradisjonelt vert lagt til grunn ved innføringa av slik
rett. Sjølv om hovudregelen i kommunelova er at fleirtalet bestemmer,
har både internasjonal rett og nasjonal lovgiving gitt mindretalet
rettar på fleire område. Dette gjeld særleg minoritetsvern i samband
med religion, etnisk bakgrunn eller språk. Utover dette inneheld
nasjonal lovgiving fleire reglar om mindretalsrettar til mellom anna
minoritetsaksjonærane i aksjeselskap og rettar som knyter seg til
tilsyn og kontroll av folkevalde organ.
Sjølv om mange av høyringsinstansane gjennom høyringa ikkje støttar
forslaget om innføring av mindretalsrettar, viser departementet
til at biletet ikkje er eintydig. I denne samanheng peikar departementet
på at nesten halvparten av kommunane støtter forslaga om å gje mindretalsrettar
knytt til utvida opningstid og todagarsval. Vel halvparten av alle
landets kommunar har todagarsval. Mange av desse kommunane har hatt
denne ordninga i fleire år, noko som tyder på at todagarsval er
ei ordning mange av veljarane set pris på. Slik departementet ser
det, gjer opne vallokale søndagen før valdagen ikkje berre at valet
blir meir tilgjengeleg, men kan også medverke til å redusere kø
eller trengsel i vallokala på sjølve valdagen. Tilsvarande omsyn
vil kunne gjere seg gjeldande for forslaget om utvida opningstid
av vallokala på valdagen.
Nokre av høyringsinstansane viser til at avgjerda om søndagsval
berre gjeld ei av svært mange avgjerder om tilgjengelegheit og tilrettelegging
for røystegiving i kommunen. Det vert hevda at dei fleste av desse
avgjerdene har større konsekvensar for kor tilgjengeleg valet blir,
enn innføring av todagarsval og/eller utvida opningstid valdagen.
Ulike tiltak knytt til tilgjengelegheit må sjåast i samanheng. Etter
departementet sitt syn vil dette kunne samordnast når kommunen får
tid til å planleggje og leggje til rette for røysting på ein god
måte.
Høyringsinstansane peiker på at forslaget om mindretalsrettar
inneber at eit mindretal vil kunne binde avgjerda til fleirtalet
om bruken av ressursar i kommunen, slik dette er vedteke i økonomiplan
og budsjett, utan at dette mindretalet har ansvar for å finne den
inndekninga som eit fleirtal elles er ansvarleg for. På bakgrunn
av denne innvendinga og omsynet til økonomiplanlegginga i kommunane
meiner departementet at det bør innførast ein frist for når eit
mindretalsforslag seinast må vere vedteke av kommunestyret. Departementet
meiner at det er nærliggjande å fastsetje fristen slik at mindretalsvedtak
om todagarsval og utvida opningstid seinast må vere vedteke samstundes
med budsjettet for valåret.
Føresegna om mindretalsrettar og regelen om at denne må vere
fastsett innan ein bestemt frist kan kome i strid med kommunelova
§ 34 (1), som gjev fleirtalet av medlemmane i eit folkevald organ
rett til å utsetje realitetsbehandlinga av ei sak på saklista. Departementet
meiner at føresegnene i vallova § 9-3 (2) og § 9-3 (2) i slike høve
vil ha forrang, jf. prinsippet om lex specialis. Fleirtalet kan
såleis ikkje vedta å utsetje behandlinga av saka til etter fristutløpet.
Departementet finn ikkje grunn til å lovfeste forholdet mellom dei
to regelsetta nærmare.
Fleire av høyringsinstansane skriv at kommunane får store utgifter
ved etableringa av ei ordning for mindretalsrett, særleg ved vedtak
om todagars val. Departementet viser til at om lag halvparten av landets
kommunar alt gjennomfører todagarsval. Om ein innfører ein frist
for når mindretalsforslag seinast må vedtakast, meiner departementet
at kommunane vil få god moglegheit til å planleggje korleis dei
skal finansiere todagarsval.
Innføring av mindretalsrett føreset endringar i kommunelova § 35
nr. 1. I dag lyder føresegna: "Vedtak treffes med alminnelig flertall
av de stemmer som avgis, hvis ikke annet følger av denne lov". Om
ein skal kunne fråvike fleirtalsprinsippet også etter vallova, må
dette presiserast i kommunelova § 35 nr. 1. Departementet føreslår
at det i kommunelova § 35 nr. 1 vert vist til at fråvik frå fleirtalsprinsippet òg
kan skje ved vedtak fatta etter vallova § 9-2 andre ledd og § 9-3
andre ledd.
Sjølv om tida fram til valet er noko knapp, meiner departementet
at det bør etablerast ei slik ordning for mindretalet med verknad
alt frå valet i 2009. For å sikre ei god gjennomføring må det derfor
fastsetjast særskilte reglar for når mindretalet seinast kan vedta todagarsval
og utvida opningstid for dette valet. Departementet meiner fristen
ikkje bør vere seinare enn 1. juni 2009.
Verken vallova eller kommunelova inneheld føresegner om lokale
folkerøystingar. Kommunane står i dag så å seie heilt fritt til
å avgjere om det skal haldast lokale rådgivande folkerøystingar.
Kommunelova byggjer, på same måten som Grunnlova, på det representative
systemet, jf. kommunelova § 6 der det heiter:
"Kommunestyret og fylkestinget er de øverste kommunale
og fylkeskommunale organer. De treffer vedtak på vegne av kommunen
eller fylkeskommunene så langt ikke annet følger av lov eller delegasjonsvedtak."
Fordi kommunelova baserer seg på prinsippet om at innbyggjarane
blir representerte ved kommunestyret og andre folkevalde organ,
kan ikkje kommunestyret fråskrive seg si pålagde plikt til å gjere
vedtak på vegner av kommunen. Dermed kan kommunestyret ikkje vedta
at ei sak skal bli bindande avgjort i ei folkerøysting utan heimel
i lov.
I dag er det føresegner om folkerøystingar i opplæringslova.
I samband med folkerøystingar om språk finst det ein lovregulert
initiativrett, jf. § 2-5 siste leddet første punktum:
"I samband med skifte av hovudmål eller når eit fleirtal
i kommunestyret eller minst 1/4 av dei røysteføre krev det, skal
det haldast rådgjevande røysting. Røysterett har alle som bur i
det området i kommunen som soknar til skulen, jf. § 8-1, og som
har røysterett etter vallova. Røysterett når det gjeld skriftleg opplæring,
har dessutan foreldre/forsytar til barn på barnesteget ved skulen,
utan omsyn til bustad eller statsborgarskap."
Utover dette har særlovene ingen reglar om folkerøystingar.
Det er ingen heimel for å samle inn informasjon om lokale rådgivande
folkerøystingar.
I vallova § 15-7 er det ein heimel for innhenting av informasjon
som blir nytta til å utarbeide den offisielle valstatistikken. Denne
heimelen kan berre nyttast for å samle inn informasjon frå val som
er regulert i vallova; det vil seie val til storting, fylkesting
og kommunestyre.
Departementet held i proposisjonen fast på forslaget som vart
sett fram i høyringsnotatet om innføring av ei prinsippføresegn
i kommunelova om den retten kommunane har til å halde rådgivande
lokale folkerøystingar. Forslaget var ei oppfølging av forslaget
i St.meld. nr. 33 (2007–2008) Eit sterkt lokaldemokrati.
Somme av høyringsinstansane meiner at ein slik heimel ikkje er
nødvendig, og at han kan opplevast som avgrensande for kommunane.
Slik departementet ser det, er det ønskjeleg og viktig å synleggjere
det høvet kommunane har til å gjere grep av denne typen. Samstundes
er det nødvendig at ei slik lovregulering må vere generell for å
femne om alle typar av tilhøve, nettopp for at det ikkje skal opplevast
som ei hindring for kommunane i gjennomføringa.
Ein av høyringsinstansane reiser spørsmål om ein slik heimel
kan opplevast som eit steg bort frå det representative systemet
vi har i dag. Departementet ønskjer å presisere at lokale folkerøystingar
berre skal vere rådgivande, nettopp for å unngå etableringa av eit
nytt styringssystem. Framleis meiner departementet at det i viktige
og prinsipielle saker kan vere eit nyttig innspel for kommunestyret
eller fylkestinget å få ei tilbakemelding frå innbyggjarane før
det blir teke ei avgjerd. Departementet legg til grunn at folkerøystingar
blir nytta som eit ledd i måten kommunen driv verksemda si som kommune.
Departementet meiner at det ikkje er aktuelt å lovfeste korleis
slike folkerøystingar skal gjennomførast i praksis, sjølv om det
kan vere naturleg at kommunane tek utgangspunkt i regelverket i
vallova. Det skal framleis vere opp til kommunane sjølve å avgjere
dette ut frå lokale tilhøve, til dømes om folkerøystinga skal gjelde
heile eller delar av kommunen.
Departementet held i proposisjonen fast på forslaget som vart
sett fram i høyringsnotatet om ein heimel for innsamling av informasjon
om lokale folkerøystingar.
Somme høyringsinstansar meiner at heimelen gir departementet
eit vidt og utstrakt høve til å samle inn opplysningar utan nærmare
grunngiving og avgrensing. Det blir også peikt på at heimelen må
koplast nærmare til statistikklova. Slik departementet vurderer
det, vil denne typen informasjon ikkje komme inn under SSBs retningslinjer
for bruk av statistikklova. Den informasjonen som blir samla inn,
er ikkje ein del av den offentlege statistikken slik statistikklova tolkar
det. Departementet meiner at det er nødvendig med ein eigen innsamlingsheimel
for at ein skal kunne samle inn opplysningar av ein slik kvalitet
at det kan etablerast eit register over lokale folkerøystingar.
Slik departementet vurderer det, vil ein med denne heimelen kunne
samle inn nyttig styringsinformasjon for både statlege og lokale
myndigheiter.
Komiteen viser til at
rett til forhåndsstemmegivning har lang tradisjon i Norge. Loven
slår fast at en velger som er forhindret fra å møte personlig på valgtinget,
har rett til å avgi stemme på forhånd. Etter lovendring i 1979 kreves
det ikke at velgeren skal gi noen spesiell begrunnelse for å avgi
forhåndsstemme. Forhåndsstemmeperioden var fram til 2002 fra 1. juli
utenriks, på Svalbard og Jan Mayen, og fra 15. juli innenriks.
Komiteen har merket seg at Valglovutvalget som
ble opprettet ved kgl. res av 3. oktober 1997, hadde en rekke argumenter
mot å starte forhåndsstemmegivningen midt i juli. Det var ferietid,
valgkampen var ikke kommet godt i gang og en rekke frister i valgloven
ble berørt av en så tidlig frist. Stortinget vedtok derfor å flytte
tidspunktet for rett til forhåndsstemmegivning innenriks til 10. august.
Erfaringene fra de siste valgene har avdekket at enkelte velgere
som for eksempel fiskere, personer i utenriksfart mv., kan ha problemer
med å få avgitt stemme. Dette gjelder et forholdsvis lite antall
personer.
Komiteen deler Regjeringens oppfatning
av at den ordinære forhåndsstemmeperioden ikke bør endres. Erfaringene
viser at svært få benytter seg av retten til å stemme i begynnelsen
av perioden. Kostnadene ved å legge til rette for forhåndsstemming
i alle kommuner fra 1. juli vil dessuten være uforholdsmessig høye.
Komiteen støtter imidlertid forslaget
om å innføre en ordning med "tidlig stemmegivning" som innebærer
at velgere som ikke har anledning til å forhåndsstemme i den ordinære
perioden, skal ha rett til å kunne henvende seg til kommunen i en
viss tid før forhåndsstemmingen tar til, og kunne kreve å få avgi stemme.
Denne fristen settes til 1. juli. Velgeren skal ha anledning til
å foreta tidlig stemmegivning i hvilken som helst kommune i landet,
og de enkelte valgstyrer vil ha ansvaret for å videreformidle stemmen til
rett kommune.
Komiteen har forståelse for at noen
kommuner/fylkeskommuner kan få problemer med å få stemmesedlene
ferdige pr. 1. juli og anser det akseptabelt at velgere som benytter
seg av "tidlig stemmegivningsordningen" er henvist til å stemme
på lister med partinavn, men uten mulighet for å endre på listene.
Komiteen støtter kravet om at kommunene skal
ha plikt til å ha stemmesedlene klare når den ordinære forhåndsstemmegivningen
tar til 10. august.
Komiteen er enig med departementet
og med Sametinget i at ordningen med tidlig stemmegivning også skal
gjelde for valg til Sametinget.
Komiteen viser til at
Stortinget i forbindelse med behandlingen av ny valglov i 2002 endret
tidspunktet for når valglokalene senest måtte stenges fra kl. 21.00
til kl. 20.00 på valgdagen. Kravet om minst fem timers åpningstid
ble opprettholdt. Forslaget var i samsvar med Valglovutvalgets innstilling.
Erfaringene fra to valg, uttalelser fra et stort flertall av høringsinstansene
og enstemmige merknader under Stortingets behandling av St.meld.
nr. 33 (2007–2008) Eit sterkt lokaldemokrati, jf. Innst. S. nr.
163 (2008–2009), viser at det er bred tilslutning til at retten
til å holde åpent til kl. 21.00 på valgdagen gjeninnføres. Dette
innebærer imidlertid ikke noen innskrenkning i kommunenes rett til
å stenge valglokalet tidligere. Komiteen støtter
Regjeringens forslag.
Komiteen er enig i at
forbudet mot å offentliggjøre valgdagsmålinger eller valgresultat
før valglokalene er stengt, bør opprettholdes. Dette er nødvendig
for å sikre at velgerne ikke utsettes for utilbørlig påvirkning
før valghandlingen har funnet sted. For at forbudet skal ha noen
preventiv effekt, er det argumenter for å innføre straffesanksjoner
ved brudd på loven.
Komiteen har merket seg diskusjonen
om hvorvidt en slik bestemmelse om utsatt offentliggjøring og innføring
av sanksjoner kan være i strid med Grunnloven § 100. Ifølge § 100
kan ikke ytringsfriheten avgrenses
"medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens
Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse."
Ifølge Ytringsfrihetskommisjonen innebærer formuleringen "lader
sig forsvare" at det må foretas en avveining mellom inngrepets formål
og den skade eller forstyrrelse som inngrepet kan påføre sannhetssøkningen,
demokratiet og individets frie meningsdannelse. Komiteen vil
understreke at de foreslåtte begrensninger i ytringsfriheten i denne
sammenheng nettopp er utformet med det formål å verne om retten
til fri meningsdannelse. Forslaget innebærer at opplysninger som
kunne hatt innvirkning på den enkeltes valg dersom de kom til hans
eller hennes kunnskap før stemmegivningen, utsettes til valget er
truffet. Komiteen anser derfor ikke
forbudet mot offentliggjøring av valgdagsmålinger og valgresultater for
å være i strid med intensjonene i Grunnloven § 100.
Komiteen har merket seg at "offentliggjøring" defineres
slik at opplysningene er gjort tilgjengelige for allmennheten.
Komiteen er enig i at det gis adgang
til å ilegge den som er ansvarlig for at offentliggjøring finner sted,
et gebyr oppad avgrenset til 28 G, og videre at det utarbeides egne
forskrifter som regulerer inndriving av krav.
Komiteen vil understreke behovet
for et reaksjonssystem som gir mulighet for en rask og fleksibel reaksjon
og støtter forslaget om at sanksjonsmuligheten tillegges Medietilsynet
og at Kongen i statsråd oppretter et uavhengig klageorgan.
Komiteen har merket seg
at gjeldende valglov ikke har egne regler om valgobservasjon. Selv
om Norge spiller en aktiv rolle i Organisasjonen for sikkerhet og
samarbeid i Europa (OSSE), ODIHR (OSSEs institusjon for demokratiske
institusjoner og menneskerettigheter) og i Venezia-kommisjonen,
er det ikke gitt hjemmel verken til å skrive ut akkreditering for
valgobservatører, legge forholdene til rette for valgobservasjon
eller til å pålegge kommunene å ta imot observatører.
Komiteen har merket seg at ingen
av høringsinstansene har hatt innvendinger mot departementets forslag
til ny hjemmel for valgobservasjon i valgloven og støtter forslaget
til ny § 15-10.
Komiteen viser til drøftelsen
av mindretallsrettigheter ved avgjørelse om ett- eller todagers
valg og åpningstid på valgdagen i St.meld. nr. 33 (2007–2008) Eit
sterkt lokaldemokrati. I Innst. S. nr. 163 (2008–2009) støtter en
enstemmig kommunal- og forvaltningskomité Regjeringens forslag om
å styrke mindretallsrettighetene når det gjelder vedtak om utvidet
åpningstid i valglokalene og todagers valg. Det fremgår:
"Komiteen viser til at det i enkelte kommuner er stemt
ned forslag om gjennomføring av todagers valg. Komiteen mener tilgjengelighet
ved gjennomføring av valg er helt grunnleggende i demokratiet. Komiteen
mener derfor at et mindretall på minimum en tredjedel av kommunestyret
skal kunne kreve todagers valg."
Kommunal- og forvaltningskomiteen uttaler videre:
"I valget mellom demokratiske grunnprinsipper og problematikk
knyttet til at et mindretall kan påføre et flertall kostnader, er
komiteen av den oppfatning at de demokratiske prinsipper veier tyngst."
Komiteen har merket seg KS' innvendinger mot
forslaget om mindretallsrettigheter, som kom tydelig fram under
kontroll- og konstitusjonskomiteens åpne høring i saken.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, deler kommunal- og forvaltningskomiteens
synspunkter og støtter Regjeringens forslag til sikring av mindretallets
rettigheter. Flertallet er videre enig
i at ordningen bør gjennomføres fra kommende valg. Dette innebærer
imidlertid at det må vedtas en frist for når mindretallet senest
kan vedta todagers valg og utvidet åpningstid. Flertallet støtter
forslaget om at slikt vedtak ikke kan fattes senere enn 1. juni
2009.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at det fremgår av proposisjonen
at det ikke kan påvises noen klar sammenheng mellom valgdeltagelse
og utvidet åpningstid/todagers valg. Evalueringen etter valget i
2007 ga heller ikke grunnlag for å hevde at åpningstider for valglokalet
fører til problem for velgerne med lange køer når lokalene skal
stenge.
Disse medlemmer kan derfor ikke se
at det skal være et viktig demokratisk prinsipp at et mindretall
på 1/3 i et kommunestyre skal kunne avgjøre spørsmål om åpningstid
i valglokale og todagers valg. Det er ikke noe grunnlag for å si
at det et alminnelig flertall i kommunestyret beslutter, er mindre demokratisk. Disse medlemmer mener denne saken ikke
er av en slik karakter at det er gode grunner til å fravike hovedregelen
i kommuneloven § 35 om at vedtak avgjøres med alminnelig flertall.
Disse medlemmer vil peke på at lovendringen
innebærer at mindretallet i et kommunestyre med dette kan påføre
kommunen utgifter, som de ikke har flertall til å finne inndekning
for.
Disse medlemmer finner det også svært
betenkelig at bestemmelsen skal gjøres virksom allerede ved valget
i høst. Dette innebærer svært kort tid for en kommune til å endre
valgopplegget. En slik mindretallsbeslutning vil også få betydning
for høstens menighetsrådsvalg, og vil kunne påføre kirken utgifter
de ikke nødvendigvis kan påregne å få dekket.
Disse medlemmer kan derfor ikke støtte forslaget
om endring i valgloven § 9-2 annet ledd og i kommuneloven § 35,
første ledd. Når det gjelder valgloven § 9-3 annet ledd fremmer disse medlemmer følgende forslag:
”Lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting
og kommunestyrer (valgloven) § 9-3 annet ledd skal lyde:
(2) Valgstyret bestemmer hvor stemmegivningen skal foregå og
fastsetter tiden for stemmegivning. Stemmegivningen mandag må ikke
foregå senere enn kl. 21.”
Komiteen registrerer at
verken valgloven eller kommuneloven har regler om lokale folkeavstemninger.
I opplæringsloven i spørsmål om språk, finnes det derimot en lovregulert
initiativrett. Dette innebærer at det i øvrige spørsmål er opp til
den enkelte kommune å avgjøre om den vil at det skal avholdes slike
rådgivende avstemninger eller ikke. Komiteen vil
peke på at det er en lang tradisjon i norsk lokalforvaltning å gjennomføre
lokale rådgivende folkeavstemninger, selv om det ikke er hjemlet
i lov.
Komiteen sier seg enig med departementet
i at det fremdeles må være opp til kommunene selv å avgjøre dette
ut fra lokale forhold. Komiteen støtter derfor
at det ikke lovfestes hvordan slike folkeavstemninger skal gjennomføres
i praksis, ei heller at det innførers andre avgrensninger for folkeavstemningsinstituttet. Komiteen legger til grunn at folkeavstemninger
blir benyttet som et ledd i måten kommunen driver sin virksomhet
på. Komiteen viser til at det ikke vil
være mulig for en kommune å holde folkeavstemninger i saker om vedtak
som gjelder individer og deres plikter eller rettigheter.