Departementet viser til at spørsmålet om endringar i personvalordninga
ved val til Stortinget tidlegare har vore lagt fram for Stortinget,
som har vilja vente på ei evaluering av personvalordninga ved fylkestingsvalet
i 2003 og 2007 før det tek stilling til eventuelle endringar.
Endringar i personvalordninga vart opphavleg føreslått av vallovutvalet
i NOU 2001:3. Forslaget til vallovutvalet var ute på brei høyring.
Høyringsfråsegnene er omtalte i Ot.prp. nr. 45 (2001–2002).
Ved val til Stortinget er landet delt inn i 19 valdistrikt. Kvart
fylke utgjer eit valdistrikt. Det skal veljast 169 stortingsrepresentantar.
Av desse blir 150 valde som distriktsrepresentantar og 19 som utjamningsrepresentantar.
Reglar om dette står i Grunnlova § 57 og vallova §§ 11-1 og 11-2.
Ifølgje vallova § 11-3 skal departementet kvart åttande år sørgje
for ei fordeling av kor mange stortingsrepresentantar det skal vere
frå kvart valdistrikt. For stortingsvala i 2005 og 2009 har departementet vedteke
denne mandatfordelinga på valkrinsane, inklusive eit utjamningsmandat
per fylke:
Østfold: 9
Akershus: 16
Oslo: 17
Hedmark: 8
Oppland: 7
Buskerud: 9
Vestfold: 7
Telemark: 6
Aust-Agder: 4
Vest-Agder: 6
Rogaland: 13
Hordaland: 15
Sogn og Fjordane: 5
Møre og Romsdal: 9
Sør-Trøndelag: 10
Nord-Trøndelag: 6
Nordland: 10
Troms: 7
Finnmark: 5
Tilsaman: 169
Ved val til Stortinget kan veljarane delta i personvalet. Etter
vallova § 7-2 kan veljarane endre på rekkjefølgja kandidatane er
sette opp i på røystesetelen. Veljarane kan også stryke kandidatar.
Reglane for korleis kandidatoppgjeret skal gjennomførast, står
i vallova § 11-5.
Konsekvensen av reglane slik dei er forma i dag, er at det skal
mykje til for at dei rettingane veljarane har gjort på listene,
skal spele noka rolle. Reglane om valoppgjer inneber at endringane
veljarane gjer på røystesetlane, berre kan få noko å seie dersom
meir enn 50 prosent av dei som har røysta på lista, har gjort endringar
ved den same kandidaten. Berre da vil den rangeringa partiet har
gjort av desse kandidatane, kunne endrast.
Vallovutvalet føreslo i NOU 2001:3 endringar i den personvalordninga
som da gjaldt ved alle val. Forslaget var følgt opp i Ot.prp. nr.
45 (2001–2002). Ved behandlinga i Stortinget vart det med verknad frå
lokalvalet i 2003 vedteke å innføre ei ny personvalordning ved både
kommunestyreval og fylkestingsval.
Departementet følgde opp forslaget til vallovutvalet i Ot.prp.
nr. 45 (2001–2002) og føreslo innført ei ny personvalordning, tilsvarande
ordninga ved fylkestingsval, også ved val til Stortinget.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandla spørsmålet om personval
ved stortingsval i Innst. O. nr. 102 (2002–2003). Fleirtalet gjekk
imot forslaget til departementet om endringar i personvalordninga ved
stortingsval.
Spørsmålet vart teke opp på nytt i Ot.prp. nr. 44 (2004–2005).
Departementet viste til Rokkansenterets analyse frå valet i 2003
og peikte på at erfaringane viste at veljarane i stor grad deltok
ved personvalet, men at dei endringane dei gjorde på røystesetlane, berre
i svært liten grad påverka kva personar som faktisk vart valde inn
frå dei ulike listene.
Ved behandlinga i kontroll- og konstitusjonskomiteen blei det
i Innst. O. nr. 60 (2004–2005) blant anna uttalt:
"… Komiteen anser resultatene av den foreløpige evalueringa
av ordningen med personstemmer ved valg til fylkesting for å være
interessante og imøteser den endelige rapporten. På grunn av den
korte tiden fram til stortingsvalget hvor de fleste nominasjoner nå
er gjennomført, og siden man foreløpig har begrenset erfaring med
personstemmer ved fylkestingsvalg, vil komiteen anbefale at Stortinget
utsetter behandlinga av en ordning med personstemmer ved valg til
storting til etter fylkestingsvalget i 2007. Stortinget vil da ha
et bedre grunnlag å treffe beslutning på."
Rokkansenteret evaluerte personvalordninga i den nye vallova
med utgangspunkt i kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2003. Ein
omtale av denne evalueringa vart gitt i Ot.prp. nr. 44 (2004–2005)
våren 2005. Framstillinga til departementet var basert på analyse
av enkelte sider ved personvalet ved fylkestingsvalet i 2003. I
kommuneproposisjonen for 2006 (St.prp. nr. 60 (2004–2005)) vart
det i tillegg gitt ein omtale av oppslutninga frå veljarane om personvalet og
data frå ei spørjeundersøking blant listekandidatane til partia,
der det mellom anna er inkludert spørsmål om haldningane deira til
personval generelt og reforma spesielt.
Av dei nemnde undersøkingane går det fram at både veljarane og
kandidatane var positive til personval generelt og til nyordninga
spesielt. Forslag om å avgrense veljarinnverknaden i lokalvala har
så å seie inga støtte verken blant veljarane eller kandidatane. Begge
gruppene er stort sett positive til dei avgrensingane reforma legg
på høvet partia har til å prioritere enkeltkandidatar på førehand.
I oppdraget til Rokkansenteret høyrde det også med ei evaluering
av personvalordninga ved fylkestingsvalet i 2007. Gjennomgangen
i proposisjonen er basert på deira rapport "To valg med ny personvalgordning
– kontinuitet eller endring?".
Analysen var retta mot konsekvensane av den nye personvalordninga
for kandidatutveljinga til fylkestinga i 2007. Rokkansenterets tidlegare
undersøking av fylkestingsvalet i 2003 fann ingen merkbar effekt
av den nye personvalsordninga på kandidatutveljinga. Svært få kandidatar
greidde å passere sperregrensa, og dei få som gjorde det, ville
ofte i alle tilfelle ha vorte valde inn.
I 2003 inneheldt 23,1 prosent av røystesetlane ei personrøyst.
Personvaldeltakinga auka ikkje nemnande i 2007: 24,8 prosent av
røystesetlane vart retta. Ved begge vala er det stor variasjon fylka
imellom. Som ved kommunestyreval er listerettinga mest utbreidd
i dei minste fylka. I overkant av 40 prosent av veljarane i Finnmark
retta på fylkestingslistene i både 2003 og 2007, mens dei tilsvarande
tala for Akershus var 16,5 prosent i 2003 og 19,6 prosent i 2007.
I 2007 inneheldt altså omtrent éin av fire røystesetlar ei personrøyst.
Fekk denne rettinga nokre konsekvensar for kandidatutveljinga? I
Rokkansenterets undersøking av 2003-valet var svaret på dette spørsmålet
eit klart nei. Tala frå 2007 gir ikkje noko grunnlag for å endre
på denne konklusjonen.
Departementet gjer nærmare greie for evalueringa i proposisjonen.
Rokkansenteret konkluderer med at den nye personvalordninga ikkje
har hatt nokon synleg effekt på representantutveljinga i dei to
fylkestingsvala ordninga har vore nytta. Svært få kandidatar har
greidd å passere sperregrensa på 8 prosent. Dei få som faktisk klarte
det, vart anten ikkje valde inn eller ville ha vorte valde inn same
kva. Dei få er enda færre i 2007 enn i 2003. Endringane er likevel
marginale. Dei viser likevel at potensialet for omveltingar på listene
absolutt er til stades. Dette gjeld ikkje minst fordi fylkespartia,
som i motsetning til partia på kommunenivå, ikkje har høve til å
forsvare sine føretrekte kandidatar mot rettingar ved hjelp av røystetillegg.
Svært populære kandidatar kan derfor utløyse svært store listeendringar.
Slike kandidatar ser likevel ut til å vere ei mangelvare, og dersom
dei finst, har partia allereie plassert dei på toppen av lista.
Departementet viser til at hovuddiskusjonen rundt personval handlar
om kor stor gjennomslagskraft prioriteringane til partia skal ha
versus ønska til veljarane. Ei personvalordning må finne ein rimeleg balanse.
I den ordninga vi har i dag, har partia stor gjennomslagskraft.
Spørsmålet er likevel om det er grunnlag for å gjere endringar i
ordninga.
Departementet legg til grunn at det er viktig at dei som blir
valde til Stortinget, er motiverte og har dei rette føresetnadene
for vervet. Ein må kunne leggje til grunn at partia nettopp tek
slike omsyn ved utveljinga av alle dei kandidatane som stiller til
val. Det kan tale for at partia i all hovudsak står for utveljinga.
Ein går ut frå at høvet til personval har ein positiv effekt
på forholdet mellom veljar og folkevald. Det kan gi grobotn for
auka politisk engasjement. På den andre sida er det usikkert om
det vil ha innverknad på valdeltakinga.
Departementet viser til at ei personvalordning vil innehalde
fleire element, som til dømes sperregrense for personrøyster og
talet på mandat som skal veljast frå kvar krins frå kvart parti.
Det gir fleire ukjende faktorar som gjer det vanskeleg å vurdere
kva konsekvensar dei får. Det er derfor ikkje mogleg fullt ut å slå
fast kva konsekvensar endringar i personvalordninga vil ha ved stortingsval.
I siste instans vil eventuelle endringar i den ordninga vi har i
dag, måtte prøvast ut i praksis for at ein skal kunne vurdere alle konsekvensane.
Vallovutvalet føreslo ei sperregrense på 5 prosent før personrøystene
fekk noko å seie. Utvalet føreslo òg at veljarane kunne gi personrøyster til
ei uavgrensa mengd med kandidatar. I samband med behandling av personvalordninga
til kommunestyre- og fylkestingsval uttaler kontroll- og konstitusjonskomiteen
i Innst. O. nr. 81 (2001–2002)
"at veljarane må sikrast reelt høve til påverke kven som
skal representere partiet, samstundes som partia må ha høve til
å sikre nokre av kandidatane sine."
Dette er det slik departementet ser det, ikkje mogleg å sikre
fullt ut ved val til Stortinget sidan det i svært mange fylke berre
blir valt inn éin kandidat frå enkelte parti. Di meir partia ønskjer
å sikre seg kandidatar, di mindre innverknad får veljarane på personvalet.
For store avgrensingar i personvalet kan derfor i realiteten og
i praksis seie liten eller ingen påverknad. I denne samanhengen
er det elles viktig å hugse på at ein del av veljarane som deltek
i personvalet, støttar dei prioriteringane partia har gjort av kandidatar,
ved å gi dei øvste på vallista personrøysta si. Desse deltek også
i personvalet, sjølv om kandidatane på grunn av listeplasseringa
ville ha vorte valde også utan desse personrøystene.
Ved val til fylkesting vart det i 2002 innført ei personvalordning
med ei sperregrense på 8 prosent. Dette inneber at dersom ein kandidat
har fått minst 8 prosent personrøyster, vil desse vere utslagsgivande ved
kandidatoppgjeret. Personrøyster under 8 prosent blir det sett bort
frå. Vallovutvalet føreslo ei sperregrense på 5 prosent ved stortingsval.
Kor mange personrøyster som skal til for å komme over sperregrensa,
vil variere mellom partia i dei ulike valkrinsane (fylka) og er
avhengig av kor mange røysteføre valkrinsen har. For dei største
partia i dei største krinsane skal det relativt mange personrøyster
til for å komme over sperregrensa.
Ei samanlikning mellom fylkestingsval og stortingsval når det
gjeld personvalet, er ikkje mogleg fullt ut. Det er færre kandidatar
som skal veljast frå kvart parti i ein valkrins ved stortingsval
enn ved fylkestingsval. I mange krinsar vil derfor fleire parti berre
få valt inn éin representant.
Di større innverknad veljarane får på personvalet, di meir vil
dette kunne svekkje høvet partia har til å sikre enkelte av dei
føretrekte kandidatane sine. Ved fylkestingvalet i 2007 vart det
valt inn mellom 33 og 57 kandidatar frå kvart fylke. Det er her
fleire plassar å fordele på kandidatane enn tilfellet er ved stortingsval,
der det blir valt mellom 4 og 17 mandat frå kvart fylke. Sannsynet
for at rettingane til veljarane slår ut samanlikna med prioriteringane
til partia, er derfor større ved stortingsval enn ved fylkestingsval.
Departementet viser til at ein konsekvens teoretisk kan bli at
ein partileiar som er sett opp på første plass på vallista, vil
måtte vike for ein kandidat lenger nede på lista dersom denne kandidaten
får over 5 prosent personrøyster og dette utgjer meir enn dei personrøystene
leiaren av partiet får. Evalueringa frå fylkestingsvalet viser likevel
at sannsynet for å få personrøyster er størst di lenger oppe på
lista ein kandidat står, og at det er dei kandidatane som partia prioriterer,
som får personrøyster. Avvik frå dette kan ein sjå ved konfliktar,
til dømes der det er to ulike konstellasjonar innanfor eit parti.
Kandidatane til ein av konstellasjonane kan da gjerne få mange personrøyster,
noko som til dømes går utover den konstellasjonen partileiaren høyrer
til.
Elles viser evalueringa frå valet i 2003 at svært få kandidatar
blir valde berre på bakgrunn av personrøyster. I 2003 var det 11
kandidatar og i 2007 8 kandidatar som vart valde inn berre på bakgrunn
av personrøyster, det vil seie at dei ikkje ville ha vore valde inn
dersom ein berre la prioriteringane til partia til grunn.
Rettingane veljarane gjer, kan påverke kjønnsbalansen i negativ
retning. Det er viktig at partia er bevisste på dette når dei set
opp vallistene. Eit godt utgangspunkt når det gjeld kjønnsbalanse,
gir gjennomgåande bra kjønnsbalanse også i organet som det blir
valt til.
Somme vil meine at rettingane til veljarane kan føre til skeiv
fordeling av valde representantar når det gjeld geografi. Rettingar
kan føre til at kandidatar frå dei mest folkerike kommunane i valkrinsen
får flest personrøyster. Slik departementet ser det, er det viktig
at partia gjennom nominasjonane sine sørgjer for at flest mogleg
av kommunane i valkrinsen er representerte på vallista slik at ein
kan sikre ei best mogleg geografisk spreiing.
Vallovutvalet føreslo at ein kunne gi personrøyster til så mange
kandidatar på vallista som ein ønskte. Spørsmålet er om dette kan
føre til at det blir for enkelt å slå ut prioriteringane til partia.
Kor mange ein kan gi personrøyster til, påverkar i kor stor grad
prioriteringane til partia vil vere utslagsgivande. Di fleire kandidatar
veljarane kan gi personrøyster, di større er sjansen for at prioriteringane
deira kan få innverknad og gå utover prioriteringane til partia.
Ein viktig faktor ved personval er at mange nyttar høvet til
å rette på listene. Dersom få veljarar gjer dette, vil desse kunne
få urimeleg stor innverknad på personvalet. Ved fylkestingsvalet
i 2003 var det 23 prosent av veljarane som retta på setlane. Tilsvarande tal
for 2007 var 24,8 prosent.
Etter ei samla vurdering har departementet komme til at ein ikkje
bør gjere endringar i den personvalordninga som gjeld i dag ved
val til Stortinget. Erfaringar frå fylkestingsvalet kan ikkje automatisk
leggjast til grunn i ei personvalordning ved stortingsval, og det
er fleire ukjende faktorar i spørsmålet om kva innverknad eventuelle
endringar i personvalordninga vil få ved stortingsvalet.
Komiteen viser til at
regler om personvalg til Stortinget i valgloven § 7-2 regulerer
forholdet mellom hvor stor gjennomslagskraft partienes prioriteringer
skal ha i forhold til velgernes ønsker. I den ordningen som gjelder
i dag, har partiene stor gjennomslagskraft. Komiteen legger
til grunn at muligheten til personvalg har en positiv effekt på
forholdet mellom velger og folkevalgt. Det kan gi grobunn for økt
politisk engasjement. På den andre siden er det lite som tyder på
at det har noen positiv innvirkning på valgdeltakelsen.
Komiteen støtter derfor departementets
vurdering om at det på nåværende tidspunkt ikke gjøres endringer
i den personvalgordningen som i dag gjelder for stortingsvalg.