Dok.nr.8:27 (1993-1994)

       Det vises til Næringskomiteens brev av 24. mars 1994 og til min redegjørelse for komiteen 20. april 1994.

Vedrørende kravet om 40 % utnyttelse av fartøykvoten

       Ved flere anledninger i 1993 ble det fra fiskerihold fremsatt ønske om at en måtte stille strengere krav om kvoteutnyttelse for fortsatt å kunne få delta i fartøykvoteordningen innen det konvensjonelle torskefisket nord for 62 °N. Hensikten ville være å frigjøre kvantum slik at nye og yngre fiskere kunne tildeles kvote i fartøykvoteordningen, altså en refordeling av kvoter.

       På bakgrunn av dette foreslo Fiskeridirektøren i sitt høringsnotat om adgangen til å delta i dette fisket i 1994, at en minst måtte ha fisket 40 % av fartøykvoten i ett av årene 1992 eller 1993 for å kunne delta i fartøykvoteordningen i 1994. De fleste av høringsinstansene støttet forslaget. Norges Fiskarlag foreslo endog at en skulle sette kravet til 50 %.

       Kravet ble fastsatt til 40 %, noe som førte til at det ble frigjort et kvantum på ca 3000 tonn. De kvotene som har blitt frigjort på denne måten har blitt nyttet til en rekrutteringsordning. Det skjer altså en refordeling fra mindre aktive til presumptivt mer aktive fiskere. Dette har blitt gjort fylkesvis, slik at en kvote er refordelt i samme fylke som den er frigjort.

       Fiskeridirektøren er i særlige tilfeller gitt anledning til å dispensere fra kravet om at fartøyet i 1993 må ha vært med i fartøykvoteordningen og levert minst 40 % av sin fartøykvote i ett av årene i 1992 eller 1993. I forarbeidene til forskriften er det lagt til grunn at dispensasjonsadgangen bare bør benyttes ved tilfeller som langvarig sykdom, havari, tillitsmannsarbeid i fiskeriorganisasjon eller politisk verv. Slike tilfeller ble også foreslått av Norges Fiskarlag.

       I utgangspunktet var det 208 fartøy som tidligere hadde deltatt i fartøykvoteordningen som ikke oppfylte kravet. Det ble fattet enkeltvedtak om at disse ikke var berettiget til å delta i fartøykvoteordningen. 109 slike vedtak ble påklaget. Fiskeridirektoratet gjorde om 25 vedtak i forbindelse med forberedende klagebehandling, mens altså 84 saker er eller vil bli oversendt departementet for endelig klagebehandling. De langt fleste klagene er ferdigbehandlet, og 14 av disse er tatt til følge.

       Det må sterkt understrekes at de fartøyene som på denne måten nå faller utenfor fartøykvoteordningen vil kunne delta innenfor maksimalkvoteordningen, hvor de kan fiske et kvantum som i mange tilfeller er mer i samsvar med det de har fisket tidligere år (f.eks. 1992 og 1993). Til orientering kan opplyses at for et fartøy på mellom 8 og 9 meter lengste lengde, utgjør maksimalkvoten i 1994 ca 51 % av den garanterte fartøykvoten og konkurransekvoten frem til 21. august d.å. for det samme fartøyet. I 1993 utgjorde maksimalkvoten ca 60 % av fartøykvoten for et fartøy av denne størrelse, mens tallet for 1992 var ca 54 %.

Vedrørende pensjonister som oppebærer full alderspensjon

       I 1991 hadde departementet ute på høring et forslag om å skjerpe vilkårene for å stå i fiskermanntallet. Hensikten var blant annet å etablere et sterkere yrkesvern for fiskerne, da det var mange fra andre yrker, for eksempel oljearbeidere, som drev fiske i sine fritidsperioder og således konkurrerte med de som hadde fiske som hoved- eller kombinasjonsnæring. Disse kom også inn under økonomiske ordninger som var koblet til fiskermanntallet, og som i utgangspunktet var tiltenkt de som hadde fiske som hoved- eller kombinasjonsinntekt.

       Endringene gikk hovedsakelig på at en ikke kunne stå i manntallet dersom en hadde inntekt fra annet yrke som oversteg 3 ganger folketrygdens grunnbeløp (G), mot tidligere 4G. Det ble videre satt krav om at inntekt fra fiske måtte utgjøre minst 2/3 av samlet inntekt for å stå på blad B, mot tidligere 60 %. Det ble også tatt inn en ny regel i unntaksbestemmelser for blad B, som gikk ut på at personer som oppebærer full alderspensjon ikke kan stå på blad B. Tidligere kunne det gjøres unntak for den som hadde fylt 60 år og hadde hatt fiske eller fangst som hovednæring i minst de 10 siste foregående år, dersom det etter en samlet vurdering av vedkommendes ervervsforhold syntes rimelig.

       Den nye ordlyden i manntallsforskriften § 6 pkt. 2 er som følger:

       « Det kan gjøres unntak for § 5 nr. 1 og 2 for den som har fylt 60 år og som har hatt fiske eller fangst som hovednæring i minst de 10 siste foregående år. Det er et vilkår at vedkommende har fiskeriinntekt på 1/2 G.

       Bestemmelsen kan ikke anvendes på personer som oppebærer full alderspensjon. »

       Manntallsforskriften av 26 september 1983 er fastsatt i medhold av § 2 i lov av 11 juni 1982 om rettledningstjenesta i fiskerinæringa.

       Bakgrunnen for de nye reglene om at pensjonister som oppebærer full alderspensjon ikke kan stå på blad B, er at en er av den oppfatning at disse ikke har det samme behov for å oppebære en del rettigheter som yngre, fulltidsbeskjeftigede fiskere har. Dette omfatter blant annet retten til A-trygd (kun blad B).

       Fiskeridepartementet fastsatte ovennevnte endringer 24 februar 1992, og de nye bestemmelsene trådte i kraft 1 januar 1993.

       I forbindelse med ovennevnte endringer vurderte en blant annet spørsmålet omkring pensjonister som oppebærer full alderspensjon og deres deltakelse i torskefiske. I 1993 dreiet det seg om 122 personer på 70 år og eldre som eide et fartøykvotefartøy og således ble rammet av de nye bestemmelsene, idet de ikke lenger oppfylte kravet om å være registrert på blad B. Det viste seg at mange pensjonister ikke visste om de nye bestemmelsene, og departementet besluttet derfor å fastsette en overgangsordning for 1993 for personer på 70 år og eldre, slik at disse likevel kunne delta i fartøykvoteordningen. Dette ble løst gjennom å ta inn en særbestemmelse i § 1 e) i deltakerforskriften for 1993. Departementet har i brev til Fiskeridirektoratet av 15. desember 1992 understreket at dette var en overgangsordning, som skulle gjelde for 1993.

       Overgangsordningen ble innført for å gi disse personene mulighet til enten å selge fartøyet, endre eierinteressene slik at majoriteten av eierinteressene ble ført på blad B eller eventuelt å kunne velge å godta at fartøyet ikke lenger ville oppfylle vilkårene for tildeling av fartøykvote. I sistnevnte tilfelle valgte de dermed å fiske innenfor maksimalkvoteordningen.

       Fiskeridirektøren sendte i januar d.å. ut beskjed til 68 personer på 70 år og eldre om at de ikke lenger kunne fiske torsk innenfor fartøykvoteordningen.

Eierforholdene til fartøykvotefartøy

       Når det gjelder eierforholdet til et fartøykvotefartøy er det krav om at majoritetsinteressene, det vil si minst 51 % av eierne, må stå på blad B i fiskermanntallet. Dette gjelder uavhengig av om fartøyet er personlig eiet, er partsrederi eller er eiet av et aksjeselskap. Det er altså andelen på minst 51 % av eierinteressene som er avgjørende for fartøyets rettigheter til å utøve et bestemt fiske. Dette er en innarbeidet praksis i fiskerilovgivningen, og kommer også til uttrykk i deltagerloven § 4 hvor det er snakk om at « storparten » av eierinteressene i et selskap må oppfylle visse vilkår.

Hjemmelsgrunnlag

       Adgangen til å drive fiske etter torsk med konvensjonelle redskaper nord for 62 °N reguleres gjennom årlige forskrifter, hvor vilkårene for å delta i dette fisket fastsettes for ett år av gangen. Deltagerloven av 16. juni 1972 gir hjemmel for å fastsette slike reguleringer, og dersom vilkårene endres vil en person kunne oppleve at han eller hun ikke er berettiget til å delta i torskefisket neste år, enten ikke innenfor fartøykvoteordningen eller ikke i torskefisket nord for 62 °N i det hele tatt. Dette er selvsagt en konsekvens man vanligvis vil søke å unngå ved utformingen av vilkårene, men for eksempel ved innføringen av kravet om at man må ha tatt minst 40 % av kvoten i ett av de to foregående år, er hensikten med regelen nettopp å unngå påny å tildele fartøykvote til de minst aktive fiskerne.

       Forskriften er fastsatt i medhold av § 6 og § 8 i deltagerloven og § 5 i saltvannsfiskeloven av 3. juni 1983.

       I deltagerloven § 6 første og annet ledd heter det:

       En slik bestemmelse kan begrenses til bestemte fartøystørrelser, bestemte fiskerier, bestemte fiskemetoder eller bestemte områder eller tidsrom.

       I deltagerloven § 8 heter det:

       Det er ingen tvil om at deltagerloven gir adgang til å regulere igangværende fiskerivirksomhet. De bestemmelsene som her er sitert gir således grunnlag for å stille vilkår som får betydning også for fartøy og personer som i tidligere år har deltatt i det fisket som reguleres.

       Deltagerloven § 6 første ledd gir blant annet hjemmel til å iverksette reguleringsbestemmelser med det formål å sikre en teknisk og rasjonell utnyttelse av fiskeressursene. Sammenholdt med adgangen etter § 8 til å legge vekt på tidligere deltagelse i fisket, gir dette adgang til å kreve en viss kvoteutnyttelse for å få tildelt ny fartøykvote, idet det i reguleringssammenheng er svært lite hensiktsmessig å tildele kvoter som faktisk ikke benyttes. Dette har også en fordelingspolitisk side.

       Videre er det vårt syn at adgangen etter § 8 til å ta hensyn til eierens avhengighet av å kunne drive fiske må gi tilstrekkelig hjemmel til å utelukke personer som oppebærer full alderspensjon fra fartøykvoteordningen, idet disse personene forutsetningsvis, pga. utbetalingen av alderspensjon, ikke har det samme inntektsbehovet som yngre fiskere, som gjerne i tillegg vil være i etableringsfasen, både sosialt og innen fiskerinæringen.

Forholdet til grunnlovens § 105

       Det må her sterkt understrekes at det ikke dreier seg om permanente rettigheter som noe har. Det er således ikke snakk om et konsesjonssystem og inndragning av konsesjoner.

       Ettersom adgangen til å drive fiske etter torsk med konvensjonelle redskaper nord for 62 °N reguleres gjennom årlige forskrifter, hvor vilkårene for å delta i dette fisket fastsettes for ett år av gangen med hjemmel i deltagerloven, vil en person som oppfyller vilkårene det ene året kunne risikere at han eller hun ikke gjør det neste år, enten fordi vilkårene er endret (40 %-regelen) eller fordi det har skjedd endringer på fiskerens side som gjør at vedkommende ikke lenger oppfyller vilkårene (de som nå oppebærer full alderspensjon eller av andre grunner slettes fra blad B i fiskermanntallet).

       Ingen av disse tilfellene kan karakteriseres slik at man tar fra noen rettigheter de har. I og med at vilkårene for å bli tildelt kvote utformes årlig, og ikke innebærer noen garanti for deltagelse i mer enn dette året, har man ikke gjennom kvotetildeling ett år ervervet en rettighet som man senere skulle kunne gjøre gjeldende i form av et krav om å få delta også senere år, eventuelt i form av et erstatningskrav.

       Det bør også i denne forbindelse påpekes at det at man ikke lenger oppfyller vilkårene for å bli tildelt fartøykvote, ikke innebærer at man er utestengt fra fisket for øvrig. Det man ikke lenger har, er den garanterte fartøykvoten av torsk. Dersom man oppfyller vilkårene for å delta i maksimalkvotefisket, vil man fortsatt kunne fiske torsk nord for 62 °N innenfor maksimalkvoten. Man vil også kunne drive fiske etter andre, ikke kvoteregulerte arter.

Avslutning

       Jeg vil til slutt understreke at jeg ikke oppfatter dette som en ønsket situasjon. Vi står imidlertid overfor svært vanskelige fordelingsspørsmål her, og når de tilgjengelige ressursene faktisk er knappe i det forhold til det kvantum den konvensjonelle fiskeflåten må ha for å kunne drive et tilnærmet fritt fiske, har jeg funnet det riktig å prioritere dette kvantumet slik at vi legger forholdene til rette for de mest aktive fiskerne. Dette kan vi ikke klare dersom vi gjennom reguleringene reserverer et ikke ubetydelig kvantum for fiskere som ikke utnytter kvoten. Dette medfører ofte at kvote må refordeles sent på året, som igjen fører til at mange har problemer med å utnytte eventuelle tilleggskvoter.

       Vi må også sørge for at fiskerinæringen er åpen for en viss rekruttering av yngre fiskere som ønsker å satse på dette yrket. I en slik prioriteringssammenheng må det være riktig å nedprioritere de som oppebærer full alderspensjon.