Innstilling fra kommunalkomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Erling Folkvord, Edvard Grimstad, Øystein Hedstrøm og Magnar Sortåsløkken om å foreta en oppløsning av Fredrikstad kommune med sikte på å etablere samme inndeling av kommunene Borge, Fredrikstad, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy som før sammenslåingen 1. januar 1994.

1. Sammendrag

       I dokumentet fremmer stortingsrepresentantene Erling Folkvord, Edvard Grimstad, Øystein Hedstrøm og Magnar Sortåsløkken forslag om å foreta en oppløsning av Fredrikstad kommune med sikte på å etablere sammen inndeling av kommunene Borge, Fredrikstad, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy som før sammenslåingen 1. januar 1994.

       Forslagsstillerne viser til at sammenslutningen ble vedtatt av Stortinget 14. februar 1991. Som bakgrunnen for vedtaket om sammenslåing vises det til NOU 1989:16 « Kommuneinndelingen for byområdene Sarpsborg, Fredrikstad, Arendal, Hamar og Hammerfest » (Buvik-utvalget).

       8. mai 1990 ble det holdt folkeavstemning i de berørte kommunene i Fredrikstad-distriktet. Forslagsstillerne påpeker at majoriteten av de avgitte stemmene viste et klart nei til sammenslåing, selv om det tildels var store forskjeller på stemmegivning og frammøte i de ulike kommuner og valgkretser. I dokumentet presenteres en tabell som viser avstemningsresultatet i de ulike kommunene.

       Som begrunnelse for forslaget om oppløsningen av Fredrikstad kommune anfører forslagsstillerne at vedtaket om sammenslåing har ført til økt splittelse og kamp kommunene imellom. Mange regner med negative økonomiske konsekvenser for de berørte kommunene. Det vises til at staten på langt nær dekker engangsutgiftene til etableringen. Fredrikstad kommune antas å ha en udekket utgift ved sammenslåingen på ca 15. mill. kroner. Det opplyses at det etter 1. januar 1994 har kommet mange klager fra innbyggerne særlig hva angår sentralisering av tjenester.

       Forslagsstillerne viser til at arealsituasjonen for den tidligere Fredrikstad kommune ikke kan være god nok begrunnelse for sammenslåingen, da Fredrikstad har en reell arealreserve for ytterligere 10 år med dagens utbyggingstakt. Det påpekes at Buvik-utvalget uttalte at byens arealsituasjon ikke var like vanskelig som for de øvrige byene som ble vurdert av utvalget.

       Forslagsstillerne har full forståelse for behovet for bedre samordning av alle utfordringer en møter omkring næringsutvikling, teknisk infrastruktur, miljøvern, kollektivtrafikk, boligbygging, sikring av friluftsområder osv. Men dette må kunne løses ved et frivillig samarbeid over kommunegrensene.

       Forslagsstillerne omtaler den rådgivende folkeavstemningen nærmere, og anfører at det må vises respekt for avstemningsresultatet, når resultatet er så entydig. Velgernes klare nei må tas alvorlig og imøtekommes med oppfinnsomhet og mer tilpassede løsninger.

       Forslagsstillerne viser til rapporten fra det regjeringsoppnevnte Christiansen-utvalget, NOU 1992:15 « Kommune- og fylkesinndeling i et Norge i forandring », hvor en av av hovedkonklusjonene er at kommunesammenslåinger gir minimale kostnadsbesparelser. Utvalget har kommet fram til at ingen kommuner bør ha færre enn 5.000 innbyggere. De aktuelle fem kommunene i Fredrikstad-distriktet hadde ved folkeavstemningen et innbyggertall som varierte fra 7.458 til 26.485, tilsammen 64.635 innbyggere.

       Forslagsstillerne viser til at Stortinget 29. oktober 1993 avviste et privat forslag om opphevelse av vedtaket om sammenslåing av kommunene i Fredrikstad-distriktet. Som eksempler på nye argumenter som kan danne grunnlag for en ny vurdering nevner forslagsstillerne følgende:

1. Fortsatt sterk motstand mot sammenslåingen i befolkningen.
2. Uttalelser kan tyde på at det nåværende Storting har et annet syn på kommunesammenslåinger enn det forrige.
3. Med et flertall på 58 mot 5 stemmer har det nye kommunestyret vedtatt å foreta en henvendelse til Stortinget med sikte på oppløsning av storkommunen.
4. Nyere undersøkelser tilbakeviser påstander om stordriftsfordeler i større kommuner.

2. Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Annelise Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland og Rune Kristiansen og fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund, viser til Stortingets behandling av sammenslåing av kommunene Borge, Fredrikstad, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy til én kommune. Vedtaket ble gjort 14. februar 1991 med 85 mot 57 stemmer. Stortinget behandlet 29. oktober 1992 et oppløsningsforslag. Dette ble nedstemt med 78 mot 40 stemmer.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at forslagsstillerne hevder at sammenslåingen vil gi Fredrikstad kommune en økonomisk blåmandag. Disse medlemmer er innforstått med at sammenslåingen vil endre rammetilskuddet, men dette vil bl.a. bli kompensert ved at Fredrikstad får tildelt storbytillegg. I tillegg vil Fredrikstad kommune hente ut økonomiske gevinster ved samlet bruk av sine ressurser.

       Forslagsstillerne hevder at Stortingets sammenslåing av de nevnte kommuner trolig vil gi en langvarig strid om kommunale prioriteringer. Disse medlemmer har registrert at det ved budsjettbehandlingen for 1994 i Fredrikstad var tverrpolitisk enighet om de hovedprioriteringer som ble foretatt. Disse medlemmer har videre merket seg at kommunestyret har vedtatt å innføre et behovsrelatert system for fordeling av budsjettrammer mellom de fem kommunedelene i Fredrikstad kommune.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har konstatert gjennom møter med de folkevalgte at det fortsatt er stor motstand til sammenslåingen.

       Disse medlemmer vil for øvrig hevde at det ikke foreligger nye momenter som skulle endre Stortingets tidligere vedtak.

       Disse medlemmer vil for øvrig vise til sine tidligere merknader i Innst.S.nr.85 (1990-1991).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Terje Riis Johansen, Morten Lund og Arvid Vegger, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, viser til at det er Fredrikstad kommunestyres vedtak av 10. februar 1994 som er årsaken til at Stortinget nå behandler denne saken. På sitt første møte etter sammenslutningen gjorde den nye storkommunens folkevalgte ledere vedtak med 58 mot 5 stemmer om å be Stortinget vurdere kommunesammenslutningen på nytt. Samme sak var da behandlet av Stortinget 14. februar 1991 og 29. oktober 1992. Etter disse medlemmers mening blir dramatikken bak kommunestyrets vedtak 10. februar 1994 understreket av det faktum at det var brukt over 3 år på å forberede og gjennomføre sammenslutningen, en prosess som er beregnet å ha kostet om lag 30 mill. kroner. Det var mange av de mest sentrale aktørene i denne prosess som tilhørte flertallet i Fredrikstad kommunestyres nevnte vedtak 10. februar 1994.

       Disse medlemmer vil peke på at kommunevalget høsten 1993 bekreftet den meget sterke motstanden i folket i hele Fredrikstad-området mot storkommunen og mot de partier som på Stortinget ved behandlingen i 1991 neglisjerte den klart uttrykte folkeviljen ved folkeavstemningen i de fem kommunene som ble vedtatt sammenslått.

       Disse medlemmer vil vise til ordlyden i Fredrikstad kommunestyres vedtak:

       « Kommunestyret henstiller til Stortinget på bakgrunn av ovennevnte begrunnelse å ta kommunesammenslutningen i Fredrikstad-distriktet opp til ny behandling hvor kommunesammenslutningen vurderes omgjort. Primært som egen sak, eller i forbindelse med Stortingets behandling av NOU 1992:15 . Kommunestyret ber om at saken kommer opp til behandling i god tid før kommunestyrevalget 1995. »

       Vedtaket forteller at man endog var villig til å avvente en avklaring i forbindelse med Stortingets behandling av NOU 1992:15 . Tatt i betraktning den store usikkerhet et slikt vedtak innebærer for de 3.500 ansatte og 64.000 innbyggere, forteller dette etter disse medlemmers oppfatning mye om alvoret bak det vedtak som er gjort. Disse medlemmer mener det er viktig med en rask avklaring av et slikt spørsmål, og mener det foreligger gode nok argumenter for å fastslå at storkommunen Fredrikstad må oppløses.

       Disse medlemmer vil vise til at kommunalkomiteens befaring til Fredrikstad-området avdekket en massiv motstand mot storkommunen blant de folkevalgte, med unntak av de som representerte kommunedel Sentrum. Disse medlemmer er av den mening at en slik befaring var nødvendig for å gi anledning til synspunkter fra mange i Fredrikstad, og for at beslutningstakerne skal være synlige og tilgjengelige for de som saken angår.

       Disse medlemmer mener at de argumenter som ble brukt mot sammenslutning ved Stortingets behandling av Buvik-utvalgets innstilling i 1991, gjelder fortsatt og er blitt forsterket og dokumentert ytterligere:

- Det var tilfeldigheter som gjorde at også Fredrikstad-området ble med i Buvik-utvalgets utredninger.
- Fredrikstad var ikke en inneklemt by. En ny oversikt viser at kommunedel Sentrum har omlag 50 % av de byggeklare tomter.
- Enkeltvis hadde kommunene en størrelse og folketall som er ideelle for god og økonomisk forvaltning og drift.
- Det vises i denne sammenheng til innstillinga fra Christiansen-utvalget ( NOU 1992:15 kap. 2.4.1): « Det er påvist at befolkningen i små kommuner (mindre enn 9.000 innbyggere i undersøkelsen) uttrykker større tilfredshet med tjenestetilbudet, og at omstillingsevnen til endrede behov er større i småkommuner ».
- Tilhørighet og patriotisme er sterk i alle deler av området.
- Folket ønsker små og oversiktlige enheter og nærhet til de folkevalgte.
- Større kommunale enheter gir ikke bedre og rimeligere tjenester.
- Nyere undersøkelser som bl.a. Christiansen-utvalget har bygget på, tilbakeviser påstandene om økonomiske stordriftsfordeler i større kommuner.
- Det interkommunale samarbeidet var godt utbygget og kan med letthet utvikles videre på mange områder. Arealplanlegging, næringsutvikling og teknisk sektor egner seg godt som samarbeidsområder i kommuner som disse.

       Disse medlemmer vil vise til at vilkårene for samarbeid i et slikt område omkring arealplanlegging og -forvaltning er bedret den senere tid. Disse medlemmer viser spesielt til Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjorden og Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging. Begge disse er gitt i medhold av plan- og bygningsloven, og gir veiledning og sterk oppfordring om nært interkommunalt samarbeid. Disse medlemmer vil også vise til omorganiseringen av landbruksetaten på fylkesnivå.

       Disse medlemmer vil samtidig peke på den grundige utredning som ble lagd av Stiftelsen Østfoldforskning på oppdrag av de 5 kommunene forut for kommunesammenslåingen ang. utvidet samarbeid på interkommunal basis i dette området.

       Disse medlemmer har merket seg at Fredrikstad har valgt å organisere sin virksomhet etter en Områdemodell. Det innebærer at både den administrative og politiske ledelse av den betydeligste del av virksomheten (ca 85 % av samlede kostnader) foregår i de 5 kommunedeler og at kommunedelenes grenser følger de gamle kommunegrensene. Disse medlemmer mener det ligger til rette for en oppløsning nå av storkommunen uten betydelige kostnader og omlegginger.

       Disse medlemmer regner med at en oppløsning etter så kort tid vil medvirke til at det framtidige samarbeidet i området blir godt. Disse medlemmer vil vise til erfaringer som tidligere er gjort med kommunesammenslutninger som ikke har fungert. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Tallaksenutvalgets innstilling (NOU 1974:14). Disse medlemmer mener den organiserte og sterke motstanden, som er solid dokumentert, gir Fredrikstad et dårligere utgangspunkt for å lykkes som storkommune enn flere av de kommuner som tidligere er blitt løst opp. Det vil etter disse medlemmers mening være en stor og kostbar ulempe for området om en uønsket sammenslutning blir opprettholdt.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget vedtar en oppløsning av Fredrikstad kommune med sikte på å etablere samme inndeling av kommunene Borge, Fredrikstad, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy som før sammenslåingen 1. januar 1994 med virkning fra 1. januar 1996. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til den faktiske situasjon at de fem kommunene nå er slått sammen til en administrativ enhet.

       Disse medlemmer mener å konstatere at den store motstand mot sammenslutningen som fremdeles finnes, i stor grad skyldes den prosess som gikk forut for Stortingets vedtak om sammenslutningen.

       Disse medlemmer har gjennom de høringer og den behandling som har foregått i den senere tid konstatert at det arbeides konstruktivt for å få « nye » Fredrikstad til å bli en stadig bedre kommune å leve i.

       Disse medlemmer mener det arbeid som nå gjøres, vil gi positive resultater til beste for innbyggerne i « nye » Fredrikstad.

       Disse medlemmer vil på dette grunnlag ikke kunne anbefale en oppløsning av « nye » Fredrikstad.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

       Stortinget vedtar en oppløsning av Fredrikstad kommune med sikte på å etablere samme inndeling av kommunene Borge, Fredrikstad, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy som før sammenslåingen 1. januar 1994 med virkning fra 1. januar 1996.

4. Komiteens tilråding

  Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet, og rår Stortinget til å fatte følgende

vedtak:

       Dok.nr.8:69 (1993-1994) - forslag fra stortingsrepresentantene Erling Folkvord, Edvard Grimstad, Øystein Hedstrøm og Magnar Sortåsløkken om å foreta en oppløsning av Fredrikstad kommune med sikte på å etablere samme inndeling av kommunene Borge, Fredrikstad, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy som før sammenslåingen 1. januar 1994 - avvises.

Oslo, i kommunalkomiteen, den 13. oktober 1994.

Roger Gudmundseth, Rune Kristiansen, Ola T Lånke,
leder. ordfører. sekretær.