Vedlegg 2: Brev fra helseministeren til sosialkomiteen, datert 15. februar 1995.

      Jeg viser til sosialkomiteens brev av 16. desember 1994, hvor komiteen ber om en klarlegging av det økonomiske omfanget av ulik praktisering av vederlagsforskriften i landets kommuner i tiden fra 1988.

       En mer detaljert kartlegging vil ta betydelig tid. De kommunene som har praktisert vederlagsforskriften etter forskriftens ordlyd måtte gå nøye gjennom hver enkelt innleggelse i alders- og sykehjem fra 1988 og fram til i dag. Den enkelte institusjonsbeboers og dennes hjemmeboende ektefelles pensjonsforhold måtte vurderes fra år til år i lys av oppkrevet vederlag. Det vil dreie seg om et meget stort antall tilfeller.

       Første skritt vil likevel være å undersøke hvor mange av landets kommuner som har praktisert vederlagsforskriften etter ordlyden. Å kartlegge egen praktisering av vederlagsforskriften over så mange år er såvidt komplisert og arbeidskrevende at kommunene måtte få en rimelig frist bare på denne vurderingen. Dette krever også et nært samarbeide mellom kommune og trygdeetat.

       Gitt forutsetninger basert på tall for gjennomsnittlig tilleggspensjon for denne aldersgruppen av pensjonister og gjennomsnittlig antall gifte pensjonister, kan det anslås en øvre grense på rundt 100 mill. kroner for de økonomiske, forutsatt at det store flertallet av kommunene viser seg å ha praktisert dette punktet i vederlagsforskriften etter ordlyden.

       En eventuell tilbakebetaling vil medføre en rekke praktiske problemer. Kommunen må gjennomgå anslagsvis 150.000 beboere, gitt en gjennomsnittlig liggetid på 2 år. Vel 25.000 av disse anslås å være gifte. I mange av enkelttilfellene vil det være tale om mindre beløp. I mange saker vil ektefellen være død.

       Departementet vurderer nå de forskjellige spørsmål som knytter seg til en tilbakebetaling, herunder opplegg for en nærmere undersøkelse av omfanget.