Innhold

1.

Sammendrag

5

1.1

Innledning

5

1.2

Et globalt perspektiv

5

1.3

Sentrale internasjonale rammebetingelser

6

1.4

Flyktningpolitiske virkemidler

6

1.5

Tiltak i Norge - bakgrunn

7

1.6

Beskyttelse

8

1.7

Overføringsflyktninger og kvoter

9

1.8

Mottak og bosetting

9

1.9

Tilbakevending

10

1.10

Effektiv ressursbruk

11

1.11

Enkelte administrative spørsmål på utlendingsfeltet

11

1.12

Kunnskapsgrunnlaget for flyktningpolitikken

11

2.

Komiteens merknader

12

2.1

Generelle merknader

12

2.2

Sentrale internasjonale rammebetingelser

16

2.3

Forebygging av flukt

17

2.4

Beskyttelse i Norge

20

2.5

Kollektiv beskyttelse

24

2.6

Beskyttelse i nærområdene

25

2.7

Byrdefordeling i massefluktsituasjoner og ved mottak

av overføringsflyktninger

26

2.8

Mottak, bosetting og selvhjelpsprinsippet

26

2.9

Tilbakevending (repatriering)

30

2.10

Enkelte administrative spørsmål på utlendingsfeltet

31

3.

Merknader fra utenrikskomiteen og justiskomiteen

32

4.

Forslag fra mindretall

38

5.

Komiteens tilrådning

41

       Til Stortinget.

1. Sammendrag

1.1 Innledning

       I stortingsmeldingen behandler Kommunal- og arbeidsdepartementet både den internasjonale og den nasjonale dimensjon ved norsk flyktningpolitikk. Hovedvekten legges på hva Norge kan gjøre nasjonalt og internasjonalt for å bidra til å forebygge og løse flyktningproblemer. Det slås innledningsvis fast at flyktningsituasjonen i verden har forverret seg i løpet av de seinere årene. Flyktning- og migrasjonsspørsmål er viktige arbeidsområder for en rekke stater og internasjonale organisasjoner. Dette forutsetter en mer helhetlig flyktningpolitikk, der ulike element og virkemidler sees i sammenheng med migrasjonspolitikk for øvrig, bistandspolitikk og andre deler av utenriks- og sikkerhetspolitikken.

       Foreliggende melding skal gjennom sitt helhetlige perspektiv bidra til økt forståelse for flyktningpolitiske prioriteringer. Meldingen gjør rede for hvilke avveininger som må foretas ved vurdering av beskyttelsesbehov, og presiserer premissene for flyktningmottak i Norge.

1.2 Et globalt perspektiv

       I meldingens kap. 3 drøftes kort årsaksforhold, omfang og sammensetning av migrasjonsstrømmer, samt utviklingstrekk og tendenser med vekt på situasjonen i Vest-Europa.

       Det vises til at årsaksforholdene bak migrasjonsbevegelser ofte er sammensatte. Mennesker på flukt tilhører ofte spesielt utsatte minoriteter, eller er ofre for krigshandlinger innenfor eller mellom stater. En stor andel av disse er kvinner og barn, spesielt blant de internt fordrevne, og blant dem som befinner seg i leirer i nærområdene.

       Meldingen peker også på at historisk har antall flyktninger variert mye over tid og mellom ulike deler av verden. De siste par tiårene har det vært en generell økning, selv om noen store flyktningproblemer har blitt løst ved bosetting i andre land, eller ved tilbakevending til hjemlandet. Globalt er det anslått å være ca 25 millioner flyktninger ved inngangen til 1994 og nesten like mange internt fordrevne.

       I 1992 nådde antall asylsøknader til de vesteuropeiske landene en foreløpig topp med nesten 700.000 søknader. Deretter har det vært en klar reduksjon, anslått til omkring 300.000 i 1994. Tyskland mottok flest søknader i perioden 1983-1993. Sverige har også tatt imot mange. Norge ligger i midtsjiktet i Vest-Europa, sett i forhold til folketall. Bare en liten andel av asylsøkerne har i de seinere årene fått flyktningstatus etter vilkårene i FNs flyktningkonvensjon. I 1991 var gjennomsnittet 5 % i Vest-Europa. Mange har allikevel fått beskyttelse og opphold fordi de har blitt ansett å være i en flyktningliknende situasjon.

       Det brukes store ressurser på individuell behandling av asylsøknader og på innkvartering og underhold. De vesteuropeiske landene brukte over 8 mrd. USD til dette formål i 1992. Dette utgjør f.eks. 25 % av de samme landenes totale utviklingshjelp for 1991. På dette grunnlag stilles det i meldingen spørsmål om ikke noen av disse betydelige ressursene kunne ha vært anvendt bedre ved at det ble gitt hjelp og beskyttelse til flere mennesker på flukt i nærområdet, der kostnadsnivået er et helt annet enn i Norge.

1.3 Sentrale internasjonale rammebetingelser

       Det internasjonale samarbeidet vedrørende flyktningspørsmål er blitt intensivert i de siste årene, da nye utfordringer har krevd nye løsninger. Samarbeidet har gitt regjeringene bedre kunnskap om ulike flyktningsituasjoner, og har dermed bidratt til å styrke deres nasjonale beslutningsgrunnlag. Det har også ført til samordnede tiltak og harmonisert praksis, og i noen mindre grad, til bindende internasjonale avtaler.

       Regjeringen gir i meldingen uttrykk for at den ser positivt på at mange land på denne måten tar felles ansvar for å forebygge og finne løsninger på flyktningsituasjonene. Enkeltland kan ikke alene finne tilfredsstillende løsninger. Norge tar aktivt del i arbeidet i en rekke internasjonale fora, og har sluttet seg til flere avtaler. I utformingen av norsk flyktningpolitikk vil det fortsatt bli tatt betydelig hensyn til arbeidet i de sentrale mellomstatlige samarbeidsfora.

       Meldingen omtaler de mest sentrale internasjonale fora på det flyktningpolitiske området og hvilke saker som behandles der. I global sammenheng er FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) viktigst. UNHCR har gitt retningslinjer for flyktningarbeidet som blir tillagt meget stor vekt ved utformingen av norsk flyktningpolitikk. Regjeringen mener at Norges generelle bidrag til UNHCR minst bør opprettholdes på dagens nivå. Videre mener Regjeringen at det er viktig at UNHCRs arbeid med kriseberedskap styrkes, slik at såvel personell som nødhjelp kan være på plass i en krisesituasjon uten at for mye tid går tapt. Samarbeidet i UNHCR vil fortsatt være en grunnpilar i utformingen av norsk flyktningpolitikk.

       Av meldingen framgår det at EU-landenes harmonisering og samordning på det flyktningpolitiske området vil gi svært viktige føringer for utviklingen av norsk politikk. Det nære nordiske samarbeidet må fortsette med utgangspunkt i felles interesser og nær beslektet kultur, historie og samfunnsforhold. Nordisk samrådsgruppe er det viktigste forum i denne forbindelse. På den internasjonale arena må OSSE få økt betydning, først og fremst som forebygger og konfliktløser.

       Meldingen omtaler internasjonale avtaler som Norge har sluttet seg til, og som har betydning for arbeidet med flyktninger. Viktigst her er FNs flyktningkonvensjon av 1951, da det rettsvern Norge og andre land gir til flyktninger i stor grad bygger på denne konvensjonen. Arbeidet med å få flere land til å slutte seg til FNs flyktningkonvensjon og etterleve den tillegges stor vekt. De øvrige sentrale avtalene som gjennomgås i meldingen er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs barnekonvensjon.

1.4 Flyktningpolitiske virkemidler

       Meldingen gir en oversikt over sentrale virkemidler som inngår i en helhetlig flyktningpolitikk; fra forebygging til beskyttelse og tilbakevending. Det gis dels en generell beskrivelse av aktuelle virkemidler, dels en beskrivelse av hvordan de benyttes i internasjonalt flyktningarbeid. I den forbindelse beskrives også kort deler av Norges innsats overfor flyktningsituasjoner utenlands.

       Regjeringen påpeker at tilgjengelige virkemidler innen flyktningpolitikken må ses i sammenheng for å redusere menneskelige lidelser og gi beskyttelse og hjelp til flest mulig personer som har måttet flykte fra sine hjem. I tråd med dette foreslås det at innsatsen for å forebygge flukt må styrkes. I et langsiktig perspektiv kan fluktsituasjoner forebygges ved at det legges til rette for utvikling av demokratiske institusjoner og samarbeidsordninger. Arbeidet med å fremme en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene har en klar egenverdi. At det også kan ha en fluktforebyggende effekt, bidrar til å befeste den store betydningen av innsats på dette området.

       Fattigdom og manglende økonomisk og politisk utvikling utgjør i mange tilfeller en medvirkende årsak til flukt. For å motvirke slik flukt mener Regjeringen at norsk nødhjelp og utviklingshjelp i større grad bør innrettes slik at vår innsats bidrar til å forebygge og begrense omfanget av fluktsituasjoner.

       Når fluktsituasjoner er oppstått, har det internasjonale samfunn forpliktelse til å gi flyktningene beskyttelse. Eksisterende internasjonale beskyttelsesmekanismer, supplert med regionale og nasjonale, er i hovedsak tilstrekkelige. I forbindelse med konkrete massefluktsituasjoner, i eller nær Europa, er det imidlertid aktuelt for europeiske land å vurdere om FNs flyktningkonvensjon bør suppleres med praktiske ordninger som gir beskyttelse på kollektivt grunnlag.

       Selv om Norge vil gi individuell beskyttelse til personer som fyller vilkårene til å få asyl etter utlendingsloven, og i massefluktsituasjoner vil kunne gi kollektiv beskyttelse, mener Regjeringen at beskyttelse først og fremst bør gis i flyktningenes nærområder. Dette vil normalt gjøre det mulig å gi beskyttelse til flere med en gitt ressursinnsats. Når forholdene tillater det, vil også tilbakevendingen til hjemlandet bli lettere. Men ved en mer varig flyktningsituasjon og ved meget vanskelige forhold i nærområdene er det aktuelt å overføre flyktninger til mer fjerntliggende land, deriblant Norge.

       Det understrekes i meldingen at for at alle med behov skal kunne sikres beskyttelse, og for at det skal være mulig å finne varig løsning for det enkelte flyktningproblem, er det viktig at alle land bidrar. Bidragene bør bl.a. ses i sammenheng med de enkelte lands nærhet til den aktuelle situasjonen og deres yteevne. Bidragene kan bestå av mottak av flyktninger, men fra norsk side legges det særlig vekt på finansielle overføringer, forsyninger av mat og medisiner, deltakelse i fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner m.v.

       I tillegg til å gi beskyttelse, må det arbeides med sikte på varige løsninger av de enkelte flyktningkrisene. Tilbakevending vil normalt være den beste løsningen på et flyktningproblem. Tiltak med sikte på tilbakevending og nyetablering i hjemlandet, spesielt for store flyktninggrupper i fattige land, er ifølge meldingen en sentral del av det internasjonale flyktningarbeidet.

       Innenfor bistandsrammen mener Regjeringen at det bør finnes rom for økt støtte til økonomiske gjenoppbyggingstiltak i de utviklingsland som flyktningene vender hjem til. Dels kan dette skje innenfor støtteordninger for utviklingsrettede tiltak som ikke er underlagt prinsippet om geografisk konsentrasjon, og dels ved hjelp av ordninger som dette prinsippet gjelder for.

       Regjeringen viser til at de frivillige organisasjonene er svært viktige samarbeidspartnere for myndighetene i arbeidet med å nå målene i norsk flyktningpolitikk. Dette gjelder både iverksettelse av konkrete nødhjelpsprosjekter og mht. kunnskapsinnhenting og -formidling. De vil derfor fortsatt bli prioritert ved fordeling av midler til internasjonalt flyktningarbeid. Norske myndigheter vil også arbeide for at norske organisasjoner får oppdrag som operatører for FN-organer, bl.a. basert på verdifulle erfaringer fra hjelpearbeidet i det tidligere Jugoslavia.

1.5 Tiltak i Norge - bakgrunn

       Selv om det fra norsk side arbeides for bedre beskyttelse og langsiktige løsninger for flyktninger i nærområdene, understrekes det i meldingen at Norge må ta en del av sitt ansvar gjennom fortsatt flyktningmottak her i landet. I denne forbindelse legger Regjeringen vekt på at den statlige flyktningpolitikken skal legge til rette for at kommunene kan sette ut i livet det praktiske flyktningarbeidet, i tråd med den generelle ansvarsfordelingen mellom stat og kommuner i Norge.

       Sammenhengen mellom hva som gjøres internasjonalt, nasjonalt og lokalt understrekes i meldingen. Det pekes på at forslagene i meldingen bygger på erfaringer fra mange års flyktningarbeid og på en rekke utredninger, rapporter, evalueringer osv.

       Det presiseres i meldingen at perspektivet i den delen av meldingen som gjelder flyktningpolitikkens nasjonale dimensjon hovedsakelig er avgrenset til nyankomne asylsøkere og flyktninger, samt tilbakevendingsspørsmålet.

       Meldingen gir en oversikt over samlet innvandring og sammensetningen og omfanget av flyktningmottaket. De viktigste gruppene som får mulighet til varig opphold i Norge, er familiemedlemmer til herboende, personer som får beskyttelse eller opphold av andre humanitære grunner (overføringsflyktning, tidligere asylsøker) og arbeidssøkere som det er behov for i landet. Nettoinnvandringen av utenlandske borgere til Norge har det siste tiåret variert fra noen få tusen til 14-15.000 i årene 1987 og 1988, da det kom mange asylsøkere. I 1993, da tallet på asylsøkere nådde en ny topp, var det en nettoinnvandring på ca 12.000 utenlandske borgere til Norge.

       De siste fem årene har personer fra deler av det tidligere Jugoslavia, fra Sri Lanka, Somalia, Iran, Irak og Vietnam vært de største gruppene, som etter behandling av asylsøknad eller som overføringsflyktninger, har fått opphold og beskyttelse i Norge. Den tidligere overvekten av enslige menn ble endret i 1991-93 fordi det blant bosniere og kosovoalbanere har kommet mange kvinner og barn. Få personer med flyktningbakgrunn har vendt tilbake til hjemlandet med eller uten offentlig støtte, delvis med unntak av chilenere.

       I meldingen beskrives overordnete målsettinger om begrenset og kontrollert innvandring og de spesielle vilkår som gjelder for å få opphold på grunnlag av behov for beskyttelse, familietilknytning eller arbeidsforhold. Det gjøres relativt detaljert rede for gjeldende regelverk og praksis mht. behandlingen av asylsøknader. Videre beskrives virkningen av de tre typer utfall behandlingen av asylsøknader kan få: asyl, opphold på humanitært grunnlag eller avslag. Gjeldende ordning for kollektiv beskyttelse, som omfatter personer fra Bosnia-Hercegovina, omtales også. Se for øvrig neste kapittel.

       Det gis også i meldingen en framstilling av overordnete mål og prinsipper for arbeidet med sikte på reell likestilling mellom innvandrere, inkludert flyktninger, og befolkningen for øvrig. Prioriteringen av aktiv innsats mot alle former for rasisme og etnisk diskriminering framheves.

1.6 Beskyttelse

       Meldingen har som utgangspunkt at det til tross for økt satsing på forebyggende tiltak og hjelp til flere i nærområdene, fortsatt vil være behov for beskyttelse i Norge på grunn av nye krigs- og konfliktsituasjoner, og ikke alle flyktninger kan oppnå nødvendig beskyttelse i hjemlandet eller regionen.

       Flyktningkonvensjonene og utlendingsloven er innrettet på å gi beskyttelse til enkeltpersoner. Vurderingen av beskyttelsesbehovet gjøres på et individuelt grunnlag. I lov- og regelverket finnes det allerede fleksible muligheter for å gi ulike former for midlertidig opphold og beskyttelse, dersom dette anses hensiktsmessig. Men i forbindelse med masseflukten fra krigen i Bosnia-Hercegovina ble nåværende individuelle ordninger vurdert som lite egnet. Det skyldtes bl.a. at en individuell asylvurdering var vanskelig pga det store og raskt økende antall mennesker på flukt. Problemet er løst ved at personer fra Bosnia-Hercegovina har fått midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse etter en gruppevurdering, dvs. kollektiv beskyttelse.

       Regjeringen foreslår å innføre kollektiv beskyttelse som et nytt instrument i norsk flyktningpolitikk, i tillegg til nåværende ordninger med asyl og opphold på humanitært grunnlag etter en individuell vurdering. En proposisjon om midlertidig lov om arbeids- eller oppholdstillatelse for personer fra Bosnia-Hercegovina, Ot.prp. nr. 22 (1994-1995) , ble fremmet samtidig med denne meldingen. Regjeringen foreslår at ordningen med kollektiv beskyttelse reguleres i form av generelle regler i utlendingsloven, slik at det ikke må foreslås særlover i hvert enkelt tilfelle, jf. ovennevnte forslag om midlertidig lov.

       I meldingen her drøftes ulike spørsmål som må avklares i forbindelse med forslaget om å innføre kollektiv beskyttelse. Det gjelder bl.a. forholdet til asyl og asylprosedyren i norsk rett, inkludert hensynet til internasjonale forpliktelser; rettigheter til utlendingsloven ved kollektiv beskyttelse; overgang til tillatelser som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse og behandling av eventuelle asylsøknader; opphør av beskyttelse; kollektiv beskyttelse i andre vestlige land. Hvordan kollektiv beskyttelse kan innføres i norsk rett drøftes også, bl.a. med henvisning til den framlagte proposisjonen.

       Ordningen med kollektiv beskyttelse gir anledning til å gi midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse på kollektivt grunnlag i situasjoner med masseflukt fra et land der forholdene er slik at krigshandlinger og massiv voldsbruk utgjør en trussel mot alle innbyggerne eller mot bestemte grupper. En eventuell asylsøknad foreslås stillet i bero i inntil tre år fra det tidspunkt det innvilges en midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse. Forslaget om kollektiv beskyttelse er i overensstemmelse med UNHCRs anbefalinger.

       Forslaget innebærer at Regjeringen i samråd med UNHCR og andre berørte land vil ta stilling til om det foreligger en situasjon i et område eller for en gruppe som er slik at ordningen med kollektiv beskyttelse skal tas i bruk. Tilsvarende vil det bli tatt stilling til hvorvidt situasjonen i hjemlandet er endret på en slik måte at tilbakevending i trygghet er mulig.

       Det foreslås en videreføring av ordningen med at de som innvilges opphold i Norge på grunn av behov for beskyttelse, gis adgang til å arbeide, uavhengig av om tillatelsen gis på individuelt eller kollektivt grunnlag.

       Departementet viser til at retten til familiegjenforening er tilfredsstillende dekket innenfor dagens hovedregler og praksis. Det bør fortsatt kunne gjøres unntak fra hovedreglene, bl.a. når det gjelder krav til herboendes forsørgerevne, slik det allerede er åpnet for i massefluktsituasjoner eller når andre sterke menneskelige hensyn taler for det. I forbindelse med overføringsflyktninger ved masseflukt vil det bli satset på at man i samarbeid med UNHCR tar imot familier mest mulig samlet.

       Etter en avveining av ulike hensyn foreslås det at beskyttelsesbehovet i første omgang legges til grunn for oppholdet de tre første årene etter at det første gang er gitt tillatelse på kollektivt grunnlag. I disse tre årene gis det en arbeids- eller oppholdstillatelse som ikke danner grunnlag for bosettingstillatelse. Etter tre år kan de som gis beskyttelse på kollektivt grunnlag innvilges en tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse, dersom tilbakevending ikke er mulig. Også denne tillatelsen gis på kollektivt grunnlag. Er tilbakevending fortsatt ikke mulig etter ett år med slik tillatelse, kan det innvilges bosettingstillatelse.

       I en situasjon der personer som har hatt kollektiv beskyttelse kan vende hjem i trygghet før det er gått tre år, vil mange ønske å gjøre dette uten å få behandlet en asylsøknad først. Det foreslås at søknader som er stilt i bero, uttrykkelig må fastholdes for å bli behandlet. Dette må det gis informasjon om. Etter tre år med kollektiv beskyttelse i Norge, vil alle som ønsker det ha rett til individuell behandling av en asylsøknad, uavhengig av hvordan norske myndigheter vurderer forholdene i hjemlandet.

1.7 Overføringsflyktninger og kvoter

       Overføringsflyktninger kommer til Norge som del av en kvoteordning. Denne innebærer at Stortinget årlig i forbindelse med budsjettbehandlingen bevilger midler for mottak av et antall overføringsflyktninger. Disse tas i hovedsak ut i samarbeid med UNHCR. Etter ønske fra UNHCR er kvoten fra 1992 gjort mer fleksibel i et treårs perspektiv. For perioden 1995-97 er det foreslått mottak av totalt 3.000 overføringsflyktninger til Norge.

       Kvoteordningen omtales nærmere i meldingen. Det tas opp aktuelle problemstillinger i tilknytning til uttak og mottak av overføringsflyktninger. Her framgår det av meldingen at det ikke er aktuelt med en direkte kobling mellom kvotestørrelse og antall asylsøkere. I samband med anmodninger fra UNHCR om byrdefordeling i en massefluktsituasjon, kan det imidlertid være aktuelt å ta imot flere overføringsflyktninger. Ved slike uttak må omfanget av asylsøkertilstrømningen også tas med i vurderingen. Overføringsflyktninger kan tas imot både for varig gjenbosetting og for kollektiv beskyttelse. Meldingen påpeker at det er nødvendig å se ressursbruken ved mottaket av de ulike typene overføringsflyktninger i sammenheng.

       Det foreslås i meldingen at den praksis som i dag gjelder for bosniere, også skal følges i andre kvoteuttak i massefluktsituasjoner. Dette innebærer at alle voksne personer som det er ønskelig at Norge skal ta imot, regnes med i kvoten. I typiske massefluktsituasjoner vil som regel alle berørte ha behov for beskyttelse. Det er derfor ikke grunnlag for å holde familiemedlemmer utenfor en eventuell kvote.

       I meldingen understrekes det at fleksibilitet i kvoteuttaket er viktig. Det medfører bl.a. at man i statlig og kommunal planlegging må ta hensyn til at det kan oppstå akutte behov for å ta imot nye grupper og nasjonaliteter.

       Problemstillinger knyttet til alternativ prioritering av de ressurser som gjenbosetting i Norge via kvoten innebærer, bør ifølge meldingen utredes og vurderes nærmere i samråd med andre nordiske land og med UNHCR.

1.8 Mottak og bosetting

       Mottak av asylsøkere og flyktninger og bosetting av personer med asyl eller opphold på humanitært grunnlag er basert på en arbeidsdeling mellom stat og kommune som det er gjort nærmere rede for i St.meld. nr. 61 (1989-1990). Personer som søker asyl i Norge skal oppholde seg i statlige mottak inntil asylsøknaden er behandlet eller det er gitt kollektiv beskyttelse. Alle som gis opphold, skal bosettes i kommunene. Overføringsflyktninger og familiegjenforente bosettes normalt direkte. I meldingen gjøres det nærmere rede for hvordan statlige mottak er organisert, hva som er de sentrale prinsippene for bosettingsarbeidet og for tiltak, og rettigheter og plikter på viktige områder som bolig, opplæring og utdanning, arbeid, trygd, sosiale tjenester og helse.

       Meldingen har som utgangspunkt at en flyktningpolitikk som tilsier at tilbakevending er en positiv mulighet, må legge større vekt på tiltak med et tilbakevendingsperspektiv. Situasjonen i hjemlandet kan imidlertid forbli uholdbar svært lenge, slik at en rask tilbakevending ikke blir mulig. En sentral utfordring på de områdene som drøftes i meldingen, er hvordan man kan utvikle tiltak som kombinerer hensynet til videre opphold og til eventuell tilbakevending. Meldingen viser til at erfaring tilsier at de som mestrer eksiltilværelsen, ofte har bedre forutsetninger for å klare omstillingen ved gjenetablering i hjemlandet. De forslag som fremmes i meldingen på dette området bygger på at det ikke bør være noen motsetning mellom tiltak med sikte på et aktivt, selvhjulpent liv i Norge, og tiltak rettet mot tilbakevending, deltakelse i gjenoppbygging m.v. Slike vurderinger har også funnet støtte hos UNHCR.

       Departementet går inn for at det legges opp til løsninger som kan bidra til at den enkelte i størst mulig utstrekning tar ansvar for sin egen livssituasjon og så raskt som mulig får anledning til å forsørge seg selv og sin familie. Siktemålet er å utvikle en politikk som både legger til rette for deltakelse på alle plan i det norske samfunnet og for tilbakevending i trygghet når det blir mulig.

       Videre anbefaler departementet at det generelt bygges på dagens løsninger for mottak, bosetting, rettigheter og plikter, i forhold til personer som etter en individuell eller kollektiv vurdering får beskyttelse.

       Staten vil fortsatt være ansvarlig for etablering og finansiering av statlige mottak for asylsøkere og flyktninger, og for å lage rammer for tiltak og tilbud i disse. Driften av mottakene vil som før baseres på avtaler med kommuner, frivillige organisasjoner og private. Bosetting i en kommune bør normalt skje innen 6 måneder etter at tillatelse til opphold er innvilget. Grunnprinsippene i dagens overførings- og finansieringsordninger foreslås videreført.

       Departementet mener det er hensiktsmessig å videreføre dagens fleksible mottakssystem, som lett kan tilpasses den aktuelle flyktningsituasjonen man står overfor. Behovet for spesiell tilrettelegging av mottakstilbudet for barn og unge, inkludert enslige mindreårige, og for kvinner, understrekes. Det tas sikte på å utvikle driftsmodeller for de statlige mottakene som i større grad bygger på at beboerne selv tar ansvar for driften av og aktiviteten i mottakene.

       Det framheves i meldingen at kommuner over hele landet må være med å ta ansvar for det innenlandske flyktningarbeidet. En konsentrasjon av mottak og bosetting i de store byene bør unngås, slik at dette ikke bidrar til å forsterke opphopningen av dårlige levekår og boforhold i enkelte utsatte storbyområder. Det vises til St.meld. nr. 14 (1994-1995) Om levekår og boforhold i storbyene.

       Departementet peker på at arbeidet med å dekke flyktningers boligbehov må bygge på eksisterende ansvarsfordeling mellom stat og kommune, dvs. at staten legger virkemidler til rette, mens kommunene har ansvaret for de praktiske løsningene. Husbankens finansieringsordninger, det statlige integreringstilskuddet, samarbeidet mellom ulike instanser og fleksibel bruk av lokale muligheter gir gode forutsetninger for å framskaffe de nødvendige boligløsninger for flyktninger m.fl. ved bosetting i kommunene.

       I meldingen vises det til at undervisnings- og opplæringstiltak er en prioritert oppgave i tilretteleggingen for nyankomne flyktninger. Kunnskaper i norsk språk og om det norske samfunnet er viktig, uavhengig av tidsperspektiv på oppholdet. Opplæringstilbudet for fremmedspråklige vil bli vurdert på bakgrunn av erfaringer med dagens ordninger.

       Flyktninger og innvandrere har de samme rettigheter i forhold til arbeidsmarkedsetaten som norske borgere. Flyktningers og andre vanskeligstilte gruppers behov på arbeidsmarkedet skal som hovedprinsipp møtes innenfor rammen av den generelle politikken på området. I tillegg til dette kommer spesielt tilrettelagte arbeidsmarkedstiltak.

       Handlingsplan for bedre bruk av innvandrernes kompetanse ble godkjent av Regjeringen i 1993. Den skal bidra til mer effektiv og samordnet statlig innsats for å sikre en bedre bruk av innvandreres og flyktningers medbrakte utdanning og arbeidserfaring. Handlingsplanen vil bli aktivt fulgt opp i årene som kommer. Dessuten er det igangsatt et arbeid for å vurdere hvordan man kan møte behovene til innvandrere med mangelfull utdanning og lite relevant yrkeserfaring fra hjemlandet.

       Departementet viser til at det er lite ønskelig at personer som er avhengige av sosialhjelp og har et tilrettelagt tilbud i bostedskommunen, flytter til storbyer uten å ha mulighet til å klare seg på egenhånd. Myndighetene vil følge med i utviklingen og vurdere om det er behov for andre virkemidler enn forskriftsendring til lov om sosiale tjenester for å kunne begrense slik flytting. Det understrekes imidlertid at det er viktig at de virkemidler som anvendes ikke fører til urimelig forskjellsbehandling av flyktninger og innvandrere, og at barns behov blir tillagt tilstrekkelig vekt.

       Også helsetilbudet til personer som får beskyttelse må ifølge meldingen i hovedsak baseres på de ordinære offentlige ordningene. Behandlingen bør i størst mulig grad skje i nærheten av vedkommendes oppholdssted her i landet. Men det kan noen ganger være behov for særskilt tilpassete tilbud og for økt kompetanse i forhold til de helseproblemer flyktninger og innvandrere har. Spesielt gjelder dette for barn, kvinner og torturofre.

1.9 Tilbakevending

       UNHCR anser at den beste varige løsningen på en flyktningtilværelse er at flyktninger kan vende tilbake til sine hjemland i trygghet og verdighet. I tråd med dette vil Regjeringen som ledd i en helhetlig flyktningpolitisk satse på å legge til rette for en slik tilbakevending når forholdene i hjemlandet ligger til rette for det.

       Meldingen viser til at Norge i flere år har hatt en statlig støtteordning for flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag som ønsker å vende tilbake til hjemlandet. Ordningen består av to elementer: individuelle ytelser og bistand til hjemlandet. Der det er aktuelt at større grupper reiser til hjemlandet, kan det innenfor bistandsrammen avsettes midler til gjenoppbyggings- og utviklingsrettete tiltak. Den konkrete utformingen av tiltak skal gjøres i samråd med hjemlandets myndigheter. Bruk av midler fra bistandsbudsjettet må følge de generelle bistandspolitiske retningslinjene.

       Økt satsing på tilbakevending innebærer at flyktningpolitiske tiltak i Norge i større grad bør planlegges i et tilbakevendingsperspektiv. Informasjon om tilbakevendingsprogrammet bør inngå i alle ledd i det innenlandske flyktningarbeidet. Her vil kommunene ha en viktig rolle. Det er viktig at personene dette gjelder er mentalt forberedt på den nye tilværelsen i hjemlandet. Derfor understrekes det i meldingen at personer som er aktuelle for tilbakevending, må få mest mulig fullstendige opplysninger om situasjonen i hjemlandet, slik at de på forhånd kan danne seg et realistisk bilde av situasjonen der.

       Videre legger departementet vekt på at det fortsatt må satses på utstrakt samarbeid med internasjonale og nasjonale frivillige organisasjoner og lokale myndigheter i arbeidet med å få til en vellykket tilbakevending.

1.10 Effektiv ressursbruk

       Det har i løpet av de seinere årene vært gjennomført et betydelig arbeid med sikte på å bedre økonomistyringen og utnytte de samlete ressursene på innvandrings- og flyktningfeltet best mulig. Nivået på ressursbruken innenlands på innvandringsfeltet er i stor grad avhengig av hvor mange asylsøkere og overføringsflyktninger som kommer, og av antall familiegjenforeninger med personer som har fått beskyttelse. Videre er situasjonen på arbeidsmarkedet av stor betydning for mulighetene for å oppnå økonomisk selvhjulpenhet.

       Innenfor ansvarsområdene til Kommunal- og arbeidsdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Justisdepartementet er det for 1994 totalt budsjettert med i underkant av 4,2 mrd. NOK i utgifter knyttet til asylsøkere, flyktninger og innvandrere. I tillegg kommer utgifter over Sosial- og helsedepartementet og Folketrygdens budsjett. I en vurdering av ressursbruken innenlands på innvandringsfeltet må det også tas hensyn til at flyktninger og innvandrere bidrar til verdiskapning i Norge. En ensidig fokusering på utgifter vil føre til at de samfunnsmessige utgiftene til dette området overvurderes.

       Det alt vesentligste av ressursene som benyttes innenlands går til det statlige mottaksapparatet for asylsøkere og flyktninger, integreringstilskudd til kommunene for bosatte flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag, tilskudd til språkopplæring for fremmedspråklige i norsk og morsmål, samt arbeidsmarkedstiltak.

       Det norske bistandsbudsjettet for 1993 beløp seg til ca 7,2 mrd. NOK. Av dette ble i overkant av 1,2 mrd. NOK anvendt til å avhjelpe flyktningsituasjoner i verden. Dette skjer bl.a. i form av at Norge yter store økonomiske bidrag til FNs arbeid for flyktninger og til norske frivillige organisasjoners omfattende internasjonale innsats på flyktningfeltet.

       I meldingen pekes det på at det i dagens situasjon er lite sannsynlig at Norges internasjonale innsats på flyktningfeltet kan styrkes, uten at det først skjer en tilsvarende reduksjon i ressursforbruket innenlands. Det understrekes at det, med unntak av en situasjon med akutt massetilstrømming, ikke er aktuelt med en senking av ytelses- og standardnivået for dem som tas imot og eventuelt bosettes her, utover effektivisering og forbedringer av eksisterende ordninger.

1.11 Enkelte administrative spørsmål på utlendingsfeltet

       Departementet viser til at erfaringene med den eksisterende ordningen med utlendingsattacheer er positive, spesielt i forhold til asylsaksbehandlingen og utlendingskontroll. Attacheenes arbeidsområde framover bør ses i lys av utviklingen i forskjellige deler av verden. Ordningen bør være fleksibel og kunne endres etter behov.

       En utvalgsrapport om klagebehandlingen i utlendingssaker er omtalt i meldingen. Her drøftes bl.a. innføring av en uavhengig klagenemnd. Et eventuelt forslag om å opprette en nemnd for klagebehandling vil bli lagt fram for Stortinget.

1.12 Kunnskapsgrunnlaget for flyktningpolitikken

       I meldingen viser departementet til at forskningsfeltet internasjonal migrasjon og etniske relasjoner er vidt og tverrvitenskapelig. Det er en viktig oppgave for forskningen å forstå gråsoner mellom flyktningstrømmer og andre former for migrasjon. Forskningen hittil har hovedsakelig fokusert på virkninger av migrasjon. Faktorer som fremmer eller hindrer migrasjon er i mindre grad belyst.

       Meldingen gjør rede for sentrale forskningstema, aktiviteter og prosjekter i regi av ulike internasjonale organer og institusjoner.

       Meldingen anbefaler at resultater fra norsk og internasjonal forsknings- og utviklingsvirksomhet må benyttes i det videre arbeid med flyktning- og innvandringsspørsmål. Det pekes på at det både i Norge og internasjonalt fortsatt er et stort behov for mer grunnleggende og anvendt samfunnsvitenskapelig forskning om internasjonal migrasjon og etniske relasjoner. I et kortsiktig perspektiv er det særlig behov for kunnskap om årsaker, sammenhenger, konsekvenser og forebygging av uønsket migrasjon, herunder flyktningstrømmer. Videre understrekes det at migrasjons- og flyktningpolitikkens virkninger også må trekkes inn. Det må sikres at nye prosjekter, som initieres av internasjonale organisasjoner eller av det enkelte land, bygger på tidligere kunnskap - internasjonalt og nasjonalt.

       Departementet peker på at en dreining av flyktningpolitikken i tråd med forslagene i meldingen må evalueres løpende.

       Departementet viser til at det i 1995 starter et sammenliknende nordisk prosjekt om mottak av flyktninger i et tilbakevendingsperspektiv. Hensikten er å dokumentere virkningene av de ulike nordiske « modellene » for mottak av bosniske flyktninger. Dette vil være av stor interesse også for land utenfor Norden.

       Videre mener departementet at hensiktsmessige former for å støtte utviklingen av kommunalt flyktningarbeid bør videreføres.

       Departementet anbefaler også at det utredes hvordan samarbeidet om å framskaffe den dokumentasjon som er grunnlaget for vurderinger av beskyttelsesbehov eventuelt kan forbedres.

2. Komiteens merknader

2.1 Generelle merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Roger Gudmundseth, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Terje Riis Johansen, Eva Lian og Morten Lund, fra Høyre, Tore A. Liltvedt og Arild Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, ser St.meld. nr. 17 (1994-1995) som et godt grunnlag for å foreta en helhetlig vurdering av hvilke utfordringer som bør ligge til grunn når norsk flyktningpolitikk skal utformes for de kommende år.

       Komiteen viser til at Stortinget ved en rekke anledninger har drøftet flyktningpolitiske spørsmål. Det vises til debatt om redegjørelsene fra justisministeren, kommunalministeren og utenriksministeren 24. februar 1994 og til Stortingets behandling av bl.a. Dok.nr.8:18 (1992-1993), Dok.nr.8:38 (1992-1993), Dok.nr.8:03 (1993-1994), Dok.nr.8:45 (1993-1994). Videre viser komiteen til at Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 46 (1986-1987) (Utlendingsloven), St.meld. nr. 39 (1987-1988) (Om innvandringspolitikken) og St.meld. nr. 61 (1989-1990) også er relevant for behandling av St.meld. nr. 17 (1994-1995).

       Komiteen tar utgangspunkt i at utfordringer og rammebetingelser for det internasjonale flyktningarbeidet har endret seg dramatisk de siste årene. Antall mennesker på flukt er mer en doblet siden 1983. Krig, fattigdom og nød, etniske og politiske konflikter og naturkatastrofer har tvunget millioner av mennesker på flukt. Samtidig har den kalde krigens avslutning, og en reaktivisering av internasjonalt samarbeid og organisasjoner som FN gitt nytt håp om at det i større grad skal være mulig å gjøre noe med årsakene til flukt i forskjellige verdensdeler.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke det solidaritetsansvar vi har for å hjelpe medmennesker i nød, og mener at beskyttelse for flest mulig flyktninger sammen med strategier rettet mot årsakene til flukt må være målene for politikken. Denne overordnede målsetting fordrer etter disse medlemmers mening økt internasjonalt engasjement, både når det gjelder hvor Norge setter inn sine ressurser og i forhold til internasjonalt samarbeid og ansvarsfordeling.

       Komiteen vil peke på den verdi flyktninger og innvandrere er for det norske samfunnet. Den verdiskapning disse gruppene bidrar til i Norge er i stor grad undervurdert. Det er i hovedsak snakk om ressurssterke mennesker, som ved en vellykket integreringspolitikk gir betydelige bidrag til arbeidsmarked og samfunnsliv. Komiteen vil særlig understreke verdien av gjensidig utvikling som kontakt mellom ulike kulturer, erfaringer og tradisjoner fører med seg. Gjensidig respekt mellom ulike kulturer må være sentralt, og bygge på det felles grunnlag som er nedfelt i de internasjonale menneskerettighetene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, ser den fremlagte stortingsmeldingen som grunnlag for en nyorientering i norsk flyktningpolitikk, hvor hensikten er en bredere og mer målrettet strategi for å møte disse utfordringene.

       Flertallet vil understreke at arbeidet med å utvikle en helhetlig flyktningpolitikk nødvendigvis vil måtte innebære prioriteringer mellom ulike tiltak. Flyktningpolitikkens mange dilemmaer lar seg ikke løse bare ved økt ressursbruk. Det er etter flertallets mening avgjørende at en erkjenner at disse etiske og moralske dilemmaene eksisterer, og at de i stor grad er uavhengige av hvor store ressurser Norge som stat setter inn på dette området. Det finnes ingen fasitsvar som løser flyktningproblematikken en gang for alle, og nettopp derfor er det etter flertallets mening avgjørende at en finner fram til en helhetlig kombinasjon av virkemidler som gir de beste løsningene innenfor de eksisterende økonomiske rammene.

       Flertallet vil påpeke at det er flyktningenes beskyttelsesbehov som settes i fokus gjennom den vridning i virkemiddelbruken som meldingen legger opp til. Dette innebærer en klar prioritering av menneskers mest grunnleggende menneskerettighet, retten til trygghet for eget liv. Denne prioriteringen åpner muligheten for at hjelpen skal nå flere, samtidig som det er en konsekvens av dette valget at hjelpen den enkelte flyktning mottar begrenses. Denne strategien ligger da også til grunn for UNHCRs anbefalinger om økt satsing på repatriering. Flertallet er derfor enige i at personer som har fått beskyttelse i Norge på individuelt eller kollektivt grunnlag, de tre første årene kan få avslag på søknad om fornyet opphold dersom det har skjedd en grunnleggende positiv endring av situasjonen i hjemlandet og behovet for beskyttelse har falt bort. Flertallet legger stor vekt på at UNHCRs vurdering skal legges til grunn for vurderingen av om forholdene i hjemlandet er slik at tilbakevending kan skje i trygghet. Med utgangspunkt i flyktningenes trygghetsbehov, vil flertallet også støtte forslaget om at beskyttelse på kollektivt grunnlag kan forlenges i ytterligere ett år.

       Flertallet vil understreke at denne prioriteringen ikke påvirker regler og praktisering av asylinstituttet. Asylretten bygger på et internasjonalt regelverk, som også er nedfelt i norsk lov. Flertallet viser til at Stortingets behandling av Utlendingsloven i 1988 ligger til grunn for dagens praktisering av asylinstituttet. Dette regelverket er heller ikke strengere enn de regler som lå nedfelt i fremmedloven av 1956. Hvorvidt den enkelte asylsøker oppfyller disse kriteriene påvirkes ikke av de prioriteringer som meldingen legger opp til.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener verdens flyktningsituasjon er så alvorlig at den kaller på forsterket internasjonal innsats fra norsk side, ikke minst når det gjelder forebyggende arbeid, hjelp til flyktninger i deres nærområder og gjenoppbygging i flyktningenes hjemland.

       Disse medlemmer erkjenner imidlertid at internasjonalt forebyggende arbeid krever omfattende og målrettet innsats over tid, og at enkeltland alene bare i begrenset grad kan hindre eller forebygge situasjoner som skaper flyktningstrømmer.

       Disse medlemmer vil derfor understreke at til tross for økt internasjonal satsing, er det viktig at Norge har høye ambisjoner om en human flyktning- og asylpolitikk. Dette fordrer en høy og stabil flyktningberedskap innenlands.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Norge ut fra verdigrunnlag og humanistiske tradisjoner er forpliktet til å hjelpe de som er forfulgt. Dette krever en flyktningberedskap og en asylpolitikk som både tar hensyn til den enkelte flyktning så vel som det norske samfunn. Disse medlemmer mener i likhet med meldingen at Norge bør dreie sin innsats mer mot fluktforebyggende arbeid, bidrag til beskyttelse i nærområdene og innsats som gjør tilbakevending mulig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil i tråd med UNHCRs anbefalinger framheve økt satsing på tilbakevending som en riktig strategi innenfor rammen av en helhetlig flyktningpolitikk. Den beste løsningen på en flyktningtilværelse er at den blir midlertidig og at flyktningene kan vende tilbake til sine hjemland om forholdene blir trygge.

       Disse medlemmer vil videre understreke betydningen av å føre en nasjonal integreringspolitikk som bidrar til å selvstendiggjøre flyktningene enten de vil bli bosatt i Norge eller kan vende tilbake til sitt hjemland.

       Disse medlemmer viser til den betydning FNs flyktningkonvensjon av 1951 og andre internasjonale dokumenter, deriblant FNs menneskerettighetserklæring av 1948, har når det gjelder å ivareta flyktningers rettigheter og behov for beskyttelse. Flyktningkonvensjonen av 1951 ble opprinnelig etablert for å rydde opp i flyktningsituasjonen etter den andre verdenskrig, men ved et tillegg fra 1967 ble den gjort gjeldende som en universell forpliktelse. Disse medlemmer viser til at Norge i likhet med andre vestlige land har ratifisert Flyktningkonvensjonen.

       Disse medlemmer viser til at det i de fleste vesteuropeiske land har skjedd store endringer i nasjonal lovgivning og praktisering av asylinstituttet. Dette gjelder også Norge der praktiseringen av utlendingsloven har gjennomgått en betydelig endring.

       Disse medlemmer viser videre både til Stortingets behandling av loven i 1988, hvor bestemmelsene ble innskjerpet, og til at praktiseringen av regelverket de senere årene har medført at stadig færre får asyl eller opphold på humanitært grunnlag her i landet. I henhold til UDIs årsberetning for 1994 fikk bare 22 personer innvilget politisk asyl i Norge og 1353 fikk opphold på humanitært grunnlag i Norge.

       Disse medlemmer viser til at samtidig som praksisen i norsk asyl- og flyktningpolitikk er blitt skjerpet, er menneskerettighetssituasjonen i verden forverret. Stadig flere er på flukt fra forfølgelse og krig.

       Disse medlemmer vil presisere at flyktningers behov for beskyttelse må være det primære i vurderingen av spørsmålet om opphold skal gis.

       Disse medlemmer vil samtidig understreke at når behovet for beskyttelse er falt bort må norske myndigheter bidra til å legge forholdene til rette for tilbakevending.

       Disse medlemmer viser videre til at meldingen ikke drøfter forholdet til Genèvekonvensjonen og internasjonale forpliktelser, men har i hovedsak en pragmatisk innfallsvinkel der vurdering av effektivitet i flyktninghjelpen sett i forhold til ressursbruk er rammebetingelsen. Disse medlemmer mener også det er rimelig at asyl- og flyktningpolitikken drøftes ut fra en vurdering av ressursbruk. Det er samtidig positivt at det i denne forbindelse gis mulighet til å se ressursbruken ute og hjemme i sammenheng. Disse medlemmer vil understreke at ressursbruken jevnlig bør være gjenstand for evaluering, for å oppnå en best mulig utnyttelse, og at man ser dette i forhold til flyktningenes muligheter til å forsørge seg selv og bidra til det norske samfunnet i den tid de oppholder seg i Norge.

       Disse medlemmer mener norsk flyktningpolitikk må ta utgangspunkt i den faktiske situasjon i verden omkring oss. Disse medlemmer ser på Norges mulighet til å hjelpe som begrenset, men vil allikevel påpeke at det ikke er forsvarlig å definere våre flyktningpolitiske ambisjoner kun ut fra budsjettstørrelser. Disse medlemmer viser til situasjonen i det tidligere Jugoslavia som et eksempel på akutte hendelser som også i framtida vil kunne kreve ekstra ressurser fra Norge. Disse medlemmer mener samtidig det er viktig å definere vårt flyktningengasjement som en plikt vi har til å hjelpe de som lider som følge av krig, sult og miljøødeleggelser.

       Komiteen vil i likhet med meldingen understreke at det i et ressursperspektiv er viktig å understreke den verdiskapning flyktninger og innvandrere bidrar til i Norge, og at denne verdiskapningen kan økes ved bedre bruk av deres kompetanse.

       Komiteen viser til meldingen som poengterer at ensidig fokusering på utgifter vil føre til at de samfunnsmessige kostnadene på dette området overvurderes.

       Komiteen mener det er avgjørende for flyktninger og innvandreres integrering i det norske samfunnet at forholdene legges til rette for deltakelse i norsk hverdagsliv både i arbeid og fritid. Komiteen mener også det er svært viktig for flyktninger og innvandreres selvbilde og identitet at de kan utøve og videreutvikle sin egen kultur.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at innvandrere lett kommer i klemme mellom sine respektive kulturer og norsk kultur. Særlig tydelig kommer dette til uttrykk i forholdet mellom kjønnene og mellom generasjonene fordi familiestrukturene og holdningene i mange av innvandrernes hjemland er forskjellig fra de norske. Derfor blir f.eks. spørsmål rundt seksualitet og samliv spesielt følelsesladet. Flertallet viser til at ulike holdninger lett skaper problemer i forholdet mellom innvandrermiljøer og det norske samfunnet.

       Komiteen mener det er nødvendig i et åpent og internasjonalisert verdenssamfunn å lære å leve med ulike kulturstrømninger.

       Komiteen mener respekt for andres kulturer må stå sentralt, men at toleransen er meningsløs dersom den ikke setter grenser særlig i forhold til overholdelse av menneskerettigheter. Dette betyr at flyktninger og innvandrere må finne seg i enkelte begrensninger i forhold til sine kulturer og tradisjoner dersom disse strider mot norsk lov og menneskerettighetene. Komiteen mener at omskjæring av kvinner er et klart eksempel på en kulturell tradisjon som ikke er akseptabel i vårt land.

       Komiteen forutsetter at flyktninger og innvandrere gis god innføring i lover, regler og normer som gjelder i det norske samfunnet. Til dette hører kjennskap til de religiøse og kulturelle tradisjoner og verdier som preger vårt samfunn. En slik innføring vil etter komiteens mening bidra til å forebygge de konflikter som lett oppstår der ulike kulturer møtes. Komiteen vil også understreke at kunnskap om ulik kulturbakgrunn er viktig for å fremme forståelse og toleranse i den norske befolkning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, innser likevel at det offentlige er ute av stand til alene å makte en fullgod integrering av flyktninger i det norske samfunn. Det er derfor viktig å motivere og støtte frivillige organisasjoner til å engasjere seg i kulturelle og religiøse dialoger fulgt opp av felles aktiviteter. Dette kan hindre gjensidig fremmedfrykt og øke flyktningenes forståelse for nordmenn og det norske samfunnet, samtidig som det gir nordmenn mulighet for et positivt møte med fremmede kulturer.

       Flertallet vil understreke at støtteapparatet må søke å fange opp mennesker som kommer i alvorlig klemme mellom kulturene. Det er viktig at dette skjer i forståelse med innvandrernes egne organisasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener innføringen i norsk rett, religion, kultur og den enkeltes rettigheter og plikter som bosatt i Norge er så viktig at flyktninger og asylsøkere som får opphold her i landet, skal inngå en gjensidig samfunnskontrakt med norske myndigheter om dette. Ved undertegning av denne kontrakten skal den enkelte gjøres oppmerksom på at brudd på kontrakten vil medføre en straff, og at slikt brudd i sin ytterste konsekvens kan føre til at tillatelsen til å bo i Norge kan bli trukket tilbake.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at flyktninger og asylsøkere som får opphold i Norge, må inngå en gjensidig samfunnskontrakt i tråd med Høyres merknad i Innst.S.nr.180. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener myndighetene har ansvar for å gi saklig informasjon om det som betegnes som « utenlandsk kriminalitet » i Norge. I denne sammenheng er det viktig å understreke at denne kriminaliteten ikke først og fremst er knyttet til innvandrer-/flyktningmiljøer, men til utlendinger med ulovlig eller kortere lovlig opphold i landet. Flertallet viser i denne sammenheng til reglene om bortvisning og utvisning i utlendingslovens §§ 27-31 og dagens praktisering av disse. Flertallet mener det er nødvendig å forsterke innsatsen for å få kontroll med den organiserte kriminaliteten knyttet til utlendinger uten fast bopel i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at kriminalitet - ikke minst organisert kriminalitet - i visse utenlandske miljøer skaper frykt og bekymring blant folk. Denne kriminaliteten er gjerne knyttet til utlendinger med ulovlig opphold i Norge. Innsatsen mot utlendinger som oppholder seg ulovlig i landet vårt, må derfor forsterkes. Reglene om utvisning og bortvisning av utlendinger som begår kriminelle handlinger, må praktiseres meget strengt. Politiets etterforskning og behandling av denne type saker, må gis høy prioritet slik at straff og utsendelse kan iverksettes raskt. Det må ikke gis oppholdstillatelse til søkere som har kriminell adferd.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om at det ikke gis oppholdstillatelse til søkere som har kriminell atferd. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig at data og fakta legges til grunn i debatten om kriminalitet og utenlandske statsborgere i Norge. Dette medlem vil i den sammenheng vise til at kriminelle handlinger utført av utenlandske statsborgere først og fremst er knyttet til utlendinger på turistvisum eller som oppholder seg ulovlig i landet. Det er videre grunn til å merke seg at nærmere halvparten av de straffede utenlandske statsborgere som bor i landet kommer fra et annet europeisk land. Imidlertid er det bekymringsfullt at denne gruppen er overrepresentert på noen få, men alvorlige forbrytelser.

       Dette medlem er innforstått med de regler for bortvisning/utvisning som i dag gjelder, men vil understreke nødvendigheten av å utøve en mer human praktisering når slik utvisning blir aktualisert. Dette er spesielt viktig i de tilfeller der personen har nær familie eller klare pleie- og omsorgsforpliktelser i Norge. Særlig vil dette medlem vektlegge situasjoner der barn blir rammet av at en av foreldrene blir utvist.

       Komiteen viser til at Regjeringen har forventninger om at økt tilbakevending kan frigjøre midler til større flyktninginnsats i nærområdene. Komiteen viser til at Regjeringen for 1994 har omdisponert penger fra « mottak » til hjelp i nærområder i Kroatia, pga. redusert flyktningankomst til Norge i 1994 og at komiteen har vært positiv til dette, jf. Innst.S.nr.103 (1994-1995). Komiteen slutter seg til prinsippet om tilbakevending. Komiteen vil vise til at tilbakevendingen hittil har vært beskjeden.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er ikke enige i en « dreining » av flyktningpolitikken som innebærer at midler flyttes gjennom en mer restriktiv praksis i asylsøkersaker her hjemme. Flyktninger som søker om asyl fordi de personlig er forfulgt i sitt hjemland eller befinner seg i en flyktningliknende situasjon, må være sikret beskyttelse, i første rekke i nærområdet dersom situasjonen tilsier det, eller i tredjeland.

       Disse medlemmer har også merket seg at Regjeringen i sterkere grad enn tidligere vektlegger behovet for en mer effektiv utnyttelse av ressursene og foreslår derfor økt innsats i nærområdene. Disse medlemmer ser behovet for at innsatsen i nærområdene økes, men mener samtidig at dette ikke må føre til at muligheten for å søke beskyttelse i vårt land blir mindre reell.

       Komiteen vil understreke at innsatsen i nærområdene må vurderes fortløpende i lys av utviklingen i de ulike områder. Komiteen mener imidlertid at verdensomfanget av flyktningproblemene tilsier høyt totalengasjement fra norsk side.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at målet for flyktning- og asylpolitikken må være å hjelpe flest mulig innenfor gitte ressursrammer. Disse medlemmer vil peke på sine merknader om innstramming av tillatelser til opphold på humanitært grunnlag. En slik innstramming vil frigjøre ressurser til kvoteflyktninger og eventuelt til mer hjelp nær hjemstedet gjennom lokale eller regionale tiltak.

2.2 Sentrale internasjonale rammebetingelser

       Komiteen vil påpeke at utviklingen innen EU-landene påvirker vilkårene også for norsk flyktningpolitikk. Komiteen mener i likhet med meldingen det er uheldig at flyktningmottakende land i Vest-Europa søker flyktningpolitiske løsninger gjennom ensidige tiltak framfor omforente løsninger.

       Komiteen vil understreke at det er de prinsipper og retningslinjer Stortinget fastsetter som skal ligge til grunn for norsk flyktningpolitikk.

       Komiteen erkjenner imidlertid nødvendigheten av at norsk regelverk og praksis i ikke for stor grad avviker fra de andre europeiske landenes, især gjelder dette i forhold til våre nordiske naboer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil understreke at en eventuell norsk tilslutning til Schengen-samarbeidet vil få liten betydning for utformingen av norsk flyktningpolitikk. Den samordning av asylbehandlingen som Schengen-samarbeidet innebærer, fratar ikke det enkelte land muligheten til å behandle en asylsøknad selv om avslag er gitt i et annet medlemsland.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er ønskelig at Norge fører en selvstendig asyl- og flyktningepolitikk bygd på de prinsipper og retningslinjer Stortinget fastsetter. Disse medlemmer erkjenner imidlertid at en slik politikk ikke kan være helt upåvirket av den asyl- og flyktningpolitikk Norden og Vest-Europa for øvrig praktiserer.

       Disse medlemmer vil understreke at Norge og store deler av Europa defineres som et trygt område for mennesker med behov for beskyttelse. Dette må innebære klare forpliktelser i form av en bedre europeisk ansvarsfordeling. Schengen-avtalen har et annet siktemål. I dette samarbeidet er det ikke beskyttelse av flyktninger som står i fokus, men tiltak som i praksis gjør det vanskeligere for forfulgte i andre land å søke tilflukt i Vest-Europa. Ut fra et flyktningperspektiv mener disse medlemmer at Schengen-avtalen er feil svar i en tid der antallet brudd på menneskerettigheter øker og der stadig flere mennesker er på flukt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er skeptisk til norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet. Dette knytter seg i første rekke til den nedbyggingen av grensekontrollen som denne avtalen legger opp til. Disse medlemmer mener det blant annet i forbindelse med menneskesmugling er viktig å opprettholde en skikkelig grensekontroll. Disse medlemmer er samtidig urolig over at den koordinering av flyktningpolitikken som Schengen-samarbeidet representerer, virker som om den blir benyttet til en reduksjon i det flyktningpolitiske engasjementet. Disse medlemmer ser også betenkelige sider ved Schengen-avtalen knyttet til bekjempelse av narkotikaomsetning, og til bruk av fremmede politistyrker i Norge.

       Komiteen mener Norge må være en pådriver i internasjonale fora slik at de prinsipper som ligger nedfelt i internasjonale avtaler og som er nevnt i meldingen, i større grad enn i dag blir realisert i flere land.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil be Regjeringen vurdere om Norge nå skal engasjere seg internasjonalt for å få til en egen forpliktende konvensjon om europeisk ansvarsfordeling for flyktninger, og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere om Norge skal engasjere seg internasjonalt for å få til en egen forpliktende konvensjon om europeisk ansvarsfordeling for flyktninger. »

       Komiteen ser det som positivt at myndighetene legger opp til en videre satsing på de eksisterende internasjonale organer der flyktningspørsmål blir drøftet, så som OSSE og Europarådet. Komiteen viser også til de positive erfaringer av flerlandssamarbeidet gjennom IGC og IOM. Komiteen viser til at Norge er en betydelig bidragsyter i ulike internasjonale organisasjoner. Etter komiteens mening bør det viktige nettverket som de ulike organisasjonene representerer i enda større grad utnyttes til utveksling av kontakt og kunnskap om flyktningspørsmål gjennom aktiv og bred deltaking både på embets- og politikernivå. Komiteen mener at bidragene til UNHCRs arbeid « minst må opprettholdes på dagens nivå », slik det blir understreket i meldingen, men den er også åpen for å vurdere en opptrapping av disse overføringene. Komiteen er samtidig enig i at UNHCRs arbeid med kriseberedskap styrkes.

       Komiteen viser videre til at frivillige internasjonale humanitære og kirkelige organisasjoner har fått en stadig mer sentral operasjonell rolle i det internasjonale flyktningarbeidet. Det har vist seg at ikke minst de mannskapsressurser og de omfattende nettverk organisasjonene rår over kombinert med evnen til fleksibilitet, gjør dem til svært verdifulle samarbeidspartnere i internasjonal menneskerettighets- og flyktningpolitikk. Komiteen vil understreke betydningen av at dette apparatet også blir benyttet i forbindelse med repatrieringsarbeidet.

2.3 Forebygging av flukt

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, slutter seg til Regjeringens ønske om økt internasjonalt engasjement både i forhold til å forebygge fluktsituasjoner og i forhold til å støtte gjenoppbyggingsprogrammer i flyktningenes hjemland. En effektiv og målrettet u-hjelp må komme brede lag av befolkningen til gode slik at livsvilkårene bedres for folk flest. Ikke minst er det viktig å legge forholdene til rette for en demokratisk utvikling og sikring av menneskerettighetene.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at et direkte og svært viktig moment for å forebygge flukt vil være å støtte tiltak for å redusere ledigheten og bedre levevilkårene i u-land. Dette flertallet mener en likevel ikke må ha for store forventninger om at dette arbeidet på kort sikt vil forhindre flyktningstrømmer i å oppstå eller demme opp for nye asylsøknader i Norge i vesentlig grad. Dette flertallet viser til at Regjeringen i meldingen selv peker på at økende befolkningsvekst i fattige land vil bety « økende migrasjonspress » mot vår del av verden.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vektlegge at brudd på menneskerettigheter, krig og naturkatastrofer er de viktigste årsaker til flukt. Skjev fordeling, høy arbeidsledighet, dårlige sosiale ordninger osv. er alle faktorer som kan bidra til å skape sosial uro og sterke motsetninger. Disse faktorene kan imidlertid bare i noen grad bidra til å forklare at konflikter og krigslignende situasjoner oppstår. Økt innsats mot ledighet og sosiale problemer for øvrig har stor egenverdi for å bedre levevilkårene i de enkelte land, men kan neppe bidra til å forhindre at flyktningliknende situasjoner oppstår.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener det er grunn til å gi norske myndigheter anerkjennelse for å ha spilt en aktiv rolle i fredsskapende mekling ved flere anledninger, en innsats som uten tvil har vært fluktforebyggende. Flertallet mener dette viktige arbeidet må fortsette også i tiden som kommer.

       Flertallet vil vise til at i takt med økt fattigdom, nød og krig, er et stadig økende antall mennesker på flukt for å skape seg en bedre fremtid. I dag mener FN at ca 20 millioner mennesker er på flukt fra sine hjem, mens ytterligere 20 millioner mennesker karakteriseres som såkalte « internt fordrevne personer ». Uoffisielle tall forteller oss imidlertid at 80 millioner mennesker oppholder seg lovlig eller ulovlig i et annet land enn sitt fødeland. Det velrenommerte World Watch Institute advarer blant annet i sin siste rapport om jordas tilstand at antall miljøflyktninger, dvs. mennesker som flykter fra sine hjem grunnet store miljøødeleggelser, forventes å øke eksplosivt. I dag definerer World Watch 10 millioner av verdens flyktninger som såkalte miljøflyktninger, selv om det kan være noe uenighet om forståelsen/definisjonen av hvem som kan betegnes som miljøflyktninger. Etter all sannsynlighet vil disse tallene øke. Så lenge dagens verdensorden utarmer livsgrunnlaget for mennesker over store deler av jorda, vil vi oppleve en stadig sterkere forflytning av mennesker over landegrensene.

       Flertallet vil peke på at Europa de siste hundre år har utviklet seg fra et område folk vandret ut fra til å bli et område som i dag folk vandrer inn til. Det er imidlertid klart for alle at dagens tendens ikke kan fortsette og at forebygging av flukt er det beste flyktningpolitiske tiltak.

       Flertallet mener at en bedret ressursfordeling mellom sør og nord er absolutt nødvendig for å forhindre at folk må flykte fra fattigdom, krig og annen nød.

       Dette innebærer bl.a. konkrete tiltak for gjeldslette og gjeldssanering i Parisklubben, bilateralt og multilateralt. Her må Norge legge til grunn forsterket innsats. Bedre handelsvilkår for u-landene generelt og kompensasjons- og unntaksordninger for fattige u-land som taper på WTO-avtalen, vil også være svært viktige tiltak.

       Flertallet vil peke på at økt marginalisering av fattige u-land bidrar også til å forsterke fattigdomsproblemene, noe som i sin tur kan føre til akutt økonomisk krise, sosial uro, politisk ustabilitet og flyktningproblemer.

       Derfor ser flertallet det også som svært viktig at bistanden til de fattigste landene fortsatt må holdes på et høyt nivå. I norsk sammenheng innebærer dette at bistandsinnsatsen blir forbedret både i kvalitet og kvantitet i forhold til de fattigste u-landene. Samtidig må Norge arbeide internasjonalt for tilsvarende prioriteringer.

       Flertallet vil understreke at slike prioriteringer er nødvendige forutsetninger for forebygging av fluktsituasjoner.

       Flertallet mener at en bedret ressursfordeling mellom sør og nord er absolutt nødvendig for å forhindre konflikter som tvinger folk på flukt.

       Flertallet slutter seg på denne bakgrunn til Regjeringas ønske om økt internasjonalt engasjement både i forhold til å forebygge fluktsituasjoner og i forhold til å støtte gjenoppbyggingsprogrammer i flyktningenes hjemland. Det er viktig at det stilles midler til rådighet for slikt arbeid. Ikke minst med tanke på at største delen av dagens flyktninger befinner seg i fattige land i den tredje verden.

       Flertallet mener at en aktiv og målrettet bistand er et av flere viktige tiltak for å forebygge flukt. Flertallet vil i denne sammenheng vise til den totale gjennomgang av norsk bistandspolitikk som skjer i forbindelse med arbeidet med Nord-Sør bistandskommisjonens rapport.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil imidlertid understreke at Norge, som et rikt land, bør gå foran i å gi økt bistand og i å sanere u-landenes gjeld. Disse medlemmer vil også understreke at vår bistandspolitikk ikke må innrettes slik at bistand i hovedsak gis til områder som sender flyktninger til Norge, og viser til gjeldende mål og prinsipper for norsk bistandspolitikk, hvor bl.a. fattigdomsorienteringen står svært sentralt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at voldelige konflikter og krig skaper mange flyktninger. Et aktivt arbeid for å hindre utbrudd av konflikter er derfor svært viktig. De siste år har en sett flere eksempler på at etniske konflikter utløser vold. Spesielt tragisk er situasjonen i eks-Jugoslavia og en rekke afrikanske land. Flertallet mener Norge bør utvide og bygge videre på den erfaring vi har fått gjennom vår meglerrolle i Midtøsten og i Guatemala. Vår rolle i disse konfliktene har på en svært god måte vist at Norge, som et lite land, kan spille en betydelig rolle.

       Flertallet er kjent med at situasjonen i flere østeuropeiske land er alvorlig og at det kan komme til hendelser som skaper en flyktningstrøm. Mest urovekkende er den dramatiske nedgangen i den generelle levestandard, samt muligheten for at etniske konflikter utløser vold slik vi har sett i eks-Jugoslavia. Norge må, både bilateralt og gjennom internasjonale fora, arbeide for å stabilisere økonomien og demokratiet i de østeuropeiske landene. Regionale konflikter og uro skaper ustabilitet for hele Europa.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på det store antall flyktninger som reiser fra krigshandlinger i sitt opprinnelige hjemland. Disse medlemmer mener dette krever en mer restriktiv internasjonal politikk overfor land i krig, både med hensyn til våpensalg og utestengelse fra internasjonale organisasjoner. Disse medlemmer mener det er viktig at Norge på disse områdene viser vei med å gå i front. Disse medlemmer mener en avgiftsbelegging av våpenhandel kan være et godt tiltak for å redusere salget, og samtidig finansiere arbeidet med å forebygge bruk av militær makt til å løse internasjonale og nasjonale konflikter. Disse medlemmer ber Regjeringa arbeide for dette internasjonalt.

       Disse medlemmer ser samtidig på de miljøproblemene som i dag oppleves både i den fattige og den rike del av verden som en trussel i forhold til oppståelse av nye flyktningsituasjoner. I den rike del av verden representerer i første rekke vårt forhold til atomkraft en fare for at store menneskemengder kan bli flyktninger i løpet av svært kort tid. Ikke minst gjelder det i Sentral- og Øst-Europa. I den fattige delen av verden gjør overbeskatning og utarming av produksjonsgrunnlaget at det blir stadig større områder som trues av forørkning og senking av grunnvannsnivået.

       Disse medlemmer er opptatt av at en liberalisert verdensøkonomi i første rekke rammer de som fra før har problemer. Ustabilitet knyttet til valutaspekulasjon, og renteuro skaper store og helt unødvendige problemer. Disse medlemmer ser og de problemene som skapes fordi en alt for liten grad av verdens råvareproduksjon tilgodeses med en betaling som står i forhold til kostnaden ved å produsere. Dette fører til at en stor del av fortjenesten ved produksjon og foredling tilfaller multinasjonale selskap i den rike del av verden.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at de forhold som her er nevnt er med på å segmentere en kløft mellom den fattige og den rike delen av verden. Disse medlemmer erkjenner samtidig at dette gapet ikke tettes ved at alle land øker sitt forbruk.

       Disse medlemmer vil derfor be Regjeringa arbeide aktivt internasjonalt for at en bedre fordeling settes på dagsorden, og da spesielt i forbindelse med vekst, miljø, valutaspekulasjon, gjeldssanering og oppbygging av råvareproduksjon i de enkelte land.

       Disse medlemmer vil be Regjeringa arbeide for at det opprettes en internasjonal avgift på valutaspekulasjon. Inntektene fra denne avgiften bør kanaliseres gjennom FN, og benyttes til å utjevne forskjellene mellom den fattige og den rike delen av verdens befolkning. Gjeldssanering vil være et spesielt viktig tiltak.

       Disse medlemmer vil samtidig peke på viktigheten av at FN gis mulighet til å utføre sitt arbeid. Norge må derfor aktivt arbeide for at FN-systemet revitaliseres med tanke på de store oppgavene denne organisasjonen nå står overfor.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at en målrettet politikk gjennom et internasjonalt engasjement og en direkte utviklingshjelp er viktig i forhold til å forebygge flukt. Mange land har opplevet økonomisk tilbakegang i senere år og stadig flere mennesker synes å rammes av tørke, sultkatastrofer, konflikter og sosial oppløsning. For å motvirke denne utviklingen understreker disse medlemmer behovet for et bredt sett av stabilitetsskapende og utviklingsfremmende tiltak.

       Disse medlemmer mener at en målrettet og resultatorientert bistand er et av flere viktige tiltak for å forebygge flukt. Bistanden bør ha som mål å fremme demokrati, respekt for menneskerettigheter og økonomisk utvikling. Bistanden må rettes mot både privat og offentlig sektor da stabile offentlige institusjoner og en fungerende markedsøkonomi forutsetter hverandre. Viktige elementer i bistandspolitikken er demokratibygging og næringslivsbygging i tillegg til direkte sosial hjelp og hjelp i akutte nødssituasjoner.

       Disse medlemmer understreker behovet for i større grad å fokusere på konteksten for vår bistand, ikke minst på det politiske system i de enkelte mottakerland. Senere undersøkelser viser at bistand i flere land, særlig i Afrika sør for Sahara, ikke har gitt resultater i retning av positiv økonomisk utvikling, politisk og sosial stabilitet, men snarere ført til bistandsavhengighet. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til bistandskommisjonens rapport, som er avgitt i februar 1995. Rapporten viser bl.a at mottakerforholdene i mange tilfeller er avgjørende for om bistand virker. Bistand må derfor være forbundet med krav til mottakeren, først og fremst krav om demokratiske institusjoner og markedsøkonomi. Disse medlemmer mener det er nødvendig at norsk bistandspolitikk blir mer mottakerorientert, og i mindre grad giverorientert, dersom den skal bidra til utvikling og stabilitet i fattige land.

       Disse medlemmer mener at internasjonal handel er utviklingsfremmende og stabilitetsfremmende. GATT-avtalen og WTO bør derfor ses som viktig i det internasjonale arbeidet med å skape utvikling og stabilitet, som igjen kan forebygge flukt. Disse medlemmer mener at Norge i større grad enn i dag bør åpne for import av varer fra utviklingsland, slik bl.a bistandskommisjonen foreslår. Disse medlemmer viser for øvrig til den totale gjennomgang av norsk bistandspolitikk i forbindelse med arbeidet med bistandskommisjonens rapport, som skal behandles i Stortinget.

       Disse medlemmer minner om at det er krig som skaper flest flyktninger. De senere år har vi opplevet en rekke tilfeller der etniske konflikter har utløst vold. Et aktivt arbeid for å forebygge og bilegge konflikter er derfor svært viktig. Norge har deltatt aktivt i dette arbeidet. Disse medlemmer peker på at Norge her har ytet verdifull innsats og mener at slikt arbeid må fortsette i tiden fremover.

       Spesielt tragisk er de pågående krigshandlingene i det tidligere Jugoslavia. En rekke etniske motsetninger gjør seg gjeldende i andre områder i Sentral- og Øst-Europa og i de tidligere Sovjetrepublikker. Regionale konflikter er en trussel mot hele Europas sikkerhet. Disse medlemmer understreker viktigheten av et aktivt engasjement i arbeidet med å bygge stabilitet i Sentral- og Øst-Europa og i SUS-området. Disse medlemmer mener at Norge i sterkere grad bør engasjere seg både politisk og økonomisk i disse områdene.

       Disse medlemmer viser til de store problemene av miljømessig art som finnes i svært mange områder av verden, ikke minst i Norges nærområder. Miljøproblemene utgjør en stor trussel mot folks liv og helse. Katastrofer vil gi store flyktningstrømmer. Disse medlemmer ønsker et aktivt norsk engasjement i det internasjonale miljøarbeid og at vi i våre egne nærområder yter en særlig innsats både bilateralt og i fellesskap med andre land.

2.4 Beskyttelse i Norge

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til sine synspunkter under de generelle merknadene i innstillingen, der følgende understrekes: personer som har fått opphold i Norge på individuelt eller kollektivt grunnlag, kan de tre første årene få avslag på søknad om fornyet opphold dersom det har skjedd en grunnleggende positiv endring av situasjonen i hjemlandet og behovet for beskyttelse har falt bort.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at meldingen betegner beskyttelse som det viktigste elementet i asylbegrepet. Asyl forbeholdes personer som fyller vilkårene for å bli ansett som flyktninger etter FNs flyktningkonvensjon. For å få asyl i Norge må søkeren ha velbegrunnet frykt for at han personlig blir forfulgt av hjemlandets myndigheter. Disse medlemmer vil understreke at dette må tolkes slik at det gjelder også i tilfelle der hjemlandets myndigheter ikke gir vedkommende beskyttelse. Disse medlemmer viser til at systematisk forfølgelse er like alvorlig uavhengig av hvem som utfører den. I enkelte tilfeller kan dessuten forfølgelse utført av andre være initiert av landets myndigheter. Disse medlemmer er enig i at dette også i framtiden skal danne grunnlag for innvilgelse av asyl. Imidlertid har det vist seg vanskelig å verifisere opplysninger gitt av den enkelte asylsøker, samtidig som slikt verifiseringsarbeid ofte er forbundet med fare for familien eller den som blir bedt om å bekrefte opplysningene. Videre kan asylsøkere ved avslag og retur til hjemlandet få store problemer med lokale myndigheter eller grupperinger som følge av verifiseringsarbeidet. Disse medlemmer mener derfor at norske myndigheter fortsatt må utøve stor varsomhet i dette arbeidet slik at en ikke setter menneskers liv og helse i fare. Disse medlemmer mener også norske myndigheter bør holde seg informert om situasjonen etter retur for personer som får avslag på sine asylsøknader.

       Disse medlemmer viser videre til at det opereres med flere andre kategorier som søker beskyttelse enn de som oppfyller vilkårene i FNs flyktningkonvensjon. Det foretas også en individuell vurdering av om søkeren kommer fra en flyktningliknende situasjon.

       Komiteen viser til at Stortinget årlig etter forslag fra Regjeringen, fastsetter en kvote for hvor mange overføringsflyktninger som på denne måten kan mottas i Norge. Komiteen vil imidlertid understreke nødvendigheten av at denne kvoteordningen praktiseres fleksibelt slik at den ikke hindrer en spontanoverføring ved en oppstått krisesituasjon. Komiteen slutter seg til meldingens forslag om at den praksis som i dag gjelder bosniere, også følges i andre kvoteuttak i massefluktsituasjoner ved at alle voksne personer regnes inn i kvoten. Det er etter komiteens mening viktig å legge vekt på å unngå at familier splittes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det bør foretas en oppgradering av det arbeid som utføres av UNHCR. Disse medlemmer vil be Regjeringen være en pådriver for å få andre land til å ta en større andel flyktninger gjennom UNHCR. Disse medlemmer mener Norge bør vise eksempel ved selv å øke sin treårskvote ut over det antall på 3.000 som er foreslått for tidsrommet 1995-97, slik meldingen også antyder muligheten av.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at flyktninger som får opphold i Norge enten får innvilget politisk asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Dette medlem mener dette skillet er fornuftig å videreføre. Hovedproblemet i dagens flyktningpolitikk er myndighetenes restriktive praktisering av utlendingsloven og internasjonale konvensjoner og avtaler Norge har forpliktet seg til å følge.

       Det vises for øvrig til forslag om å øke antallet kvoteflyktninger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at i første instans fikk 1.353 flyktninger og asylsøkere opphold på humanitært grunnlag i 1994. Det totale tallet for 1994 er likevel 5.666. Dette kommer av at mange flyktninger og asylsøkere får opphold på humanitært grunnlag først etter en prosedyre med klage og ny behandling. Disse medlemmer mener at det er grunn til å anta at for mange søkere får opphold etter någjeldende kriterier, og at dette innvirker negativt på mottaket av antall kvoteflyktninger. Disse medlemmer mener følgelig at kriteriene for opphold på humanitært grunnlag må strammes inn. Kriteriet for slikt opphold er bl.a. at vedkommende søker er i en « flyktningliknende situasjon ». Dette kriteriet er etter disse medlemmers syn upresist og åpner for inkonsekvens, urettferdighet og svært subjektive og situasjonsbestemte avgjørelser. En innstramming av innvilgninger til opphold på humanitært grunnlag vil - innen gitte ressursrammer - åpne for en økning av kvoten for overføringsflyktninger. Dette vil sikre flere reelle flyktninger beskyttelse, noe som er i tråd med UNHCRs ønske.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å stramme inn kriteriene for opphold på humanitært grunnlag for å kunne øke kvoten for overføringsflyktninger. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener vi må forholde oss til det faktum at antall asylsøkere til Vest-Europa har gått drastisk ned de senere årene. Bare i Norge viser tall for 1995 (medio mai) at det er kommet 399 nye asylsøkere. I samme periode i fjor var 1.953 personer registrert som asylsøkere. Dette er dels en konsekvens av at det er blitt kjent at landene fører en restriktiv flyktningpolitikk, men også av at asylretten er blitt begrenset. Disse medlemmer viser bl.a. til skjerpede visumregler, praktisering av internasjonale soner på flyplassene (transittområdene) og reaksjoner mot fly og fergeselskaper som har gjort det vanskelig å komme til de ulike lands grenser for å søke asyl.

       Disse medlemmer viser i denne forbindelse til hva daværende justiskomité uttalte i forbindelse med behandlingen av utlendingsloven i 1988 vedrørende visumplikt og transportselskapenes ansvar for å kontrollere at reisende hadde gyldig reisedokument. (Jf. Innst.O.nr.92 (1987-1988)) Justiskomiteen understreket bl.a. at eventuelle bestemmelser på dette området « under enhver omstendighet » måtte håndheves med skjønnsomhet:

« Etter komiteens mening må nevnte kontrolltiltak ikke gjennomføres på slik måte at flyktninger avskjæres muligheten til å komme fra et utrygt land til norsk grense og presentere sin asylsøknad for norske myndigheter. »

       Disse medlemmer mener det er sannsynliggjort at det er nettopp en slik virkning de gjeldende bestemmelser har hatt. Det er derfor etter disse medlemmers mening nødvendig på nytt å presisere at transportselskapene ikke skal pålegges å forhindre at asylsøkere og flyktninger gis adgang til å få presentert sin søknad om asyl i Norge, uavhengig av om de har gyldig visum/pass. Disse medlemmer mener dette vil være i overensstemmelse med intensjonene i art. 31 i Flyktningkonvensjonen: Ingen skal straffes for « illegal entry » når hensikten er å presentere en søknad om beskyttelse (asyl) etter flyktningkonvensjonen.

       Disse medlemmer viser også til uttalelser fra internasjonale flyselskaper som hevder at pålegget fra nasjonale myndigheter om å fungere som immigrasjonspoliti ikke er i overensstemmelse med internasjonale luftfartsregler. Samtidig er det grunn til å reise tvil om det er formålstjenlig å belaste transportselskapene med dette ansvaret.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å oppheve pålegget overfor transportselskapene om å kontrollere at reisende har gyldige reisedokumenter og foreslå en alternativ løsning på kontrollproblemet som samtidig sikrer asylsøkere reelle muligheter til å søke beskyttelse i Norge. »

       Komiteen viser til at menneskesmugling har utviklet seg til et svært alvorlig internasjonalt problem. Det er en kjensgjerning at et økende antall mennesker verden over i dag blir ofre for organisert kriminell « reisebyråvirksomhet » som driver kynisk spekulasjon i menneskers fluktbehov. Komiteen viser i denne forbindelse til Stortingets behandling av Dok.nr.8:51 (1994-1995), jf. Innst.S.nr.151 (1994-1995).

       Komiteen mener Norge må arbeide for at menneskesmugling for alvor må settes på dagsorden i internasjonale fora. De initiativ som allerede er tatt gjennom IGC må føres videre i en bredere internasjonal sammenheng.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at de vestlige land gjennom sin restriktive flyktning- og asylpolitikk kan bidra til at flyktninger i større grad må bruke « det grå markedet » for å søke beskyttelse. Videre er det grunn til å presisere at mennesker på flukt i mange situasjoner trenger hjelpere, og det må ikke kriminaliseres.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at norsk praktisering av visumbestemmelsene ikke kan sies å stride mot Flyktningkonvensjonen eller Verdenserklæringen om Menneskerettigheter. Disse medlemmer vil også understreke at enhver flyktning som søker asyl på norsk grense får sin søknad behandlet, uavhengig av om vedkommende har gyldig visum. Disse medlemmer viser til at internasjonale rammebetingelser legger sterke føringer på den handlefrihet Norge har i flyktningpolitikken. Dette gjelder også i forhold til håndhevingen av visumbestemmelsene. Disse medlemmer mener det er uheldig dersom en streng praktisering av visumreglene fratar flyktninger adgang til europeiske land, og mener det er behov for å diskutere disse spørsmålene videre innenfor en internasjonal ramme.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er sannsynliggjort at asylsøkere gjennom den måten som visumplikten blir håndhevet på, langt på vei blir fratatt adgang til de rettigheter som konvensjonen forutsetter og ikke får sin søknad om beskyttelse seriøst vurdert av kompetente organer. Konsekvensen av denne politikken er at mange som ellers ville ha søkt asyl i et vesteuropeisk land allerede i utgangspunktet er forhindret fra å søke. Disse medlemmer mener dette har medført at våre forpliktelser i forhold til Flyktningkonvensjonen og Verdenserklæringen om menneskerettighetene er svekket.

       Disse medlemmer ber derfor Regjeringen vurdere visumplikten i lys av dette forhold og finne fram til ordninger slik at en kan unngå slike misforhold. Norge har ikke iverksatt direkte sanksjoner mot transportselskapene, en linje komiteen mener bør videreføres. Da Norge direkte og indirekte likevel blir en del av dette ved andre lands praksis, ser disse medlemmer det som nødvendig at Regjeringen internasjonalt tar initiativ for å oppheve denne ordningen knyttet til transportselskapene.

       Disse medlemmer mener at ordningen med visumplikt til Norge bør vurderes både i forhold til hvordan den i dag fungerer og om den begrenser rettigheter til å søke om asyl i så stor grad at mennesker som er forfulgt i sitt hjemland ikke får muligheter til å flykte til et annet land.

       Disse medlemmer har merket seg at i tillegg til at adgangen til å søke asyl i Norge er vanskeliggjort, har norske myndigheter de senere årene skjerpet kravene for ulike søkerkategorier.

       Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at mens det tidligere har vært tilstrekkelig å kunne sannsynliggjøre at asylsøkeren risikerte fengsel ved tilbakesendelse, har dette ikke vært grunnlag for å få asyl/oppnå asyl de siste årene. I en rettssak fra Oslo Byrett 4. februar 1991 sier f.eks. justisdepartementet at:.. « det normalt ikke vil være asyl før det foreligger risiko for fengsel i ett år eller mer ».

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at alle som søker beskyttelse i et annet land både etter menneskerettighetserklæringen og flyktningkonvensjonen har rett til å få adgang til de prosedyrer som gjør det mulig å få søknaden om beskyttelse seriøst vurdert av kompetente organ. Som et reelt alternativ til transportselskapenes pålagte kontrolloppgaver i dag vil dette medlem fremme forslag om at Norge tar initiativ til at UNHCR gjennom stedlig representasjon påtar seg en slik funksjon.

       Dette medlem vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til at UNHCR får tilført ressurser slik at organisasjonen kan påta seg de kontrolloppgaver transportselskapene i dag utfører overfor asylsøkere. »

       Komiteen er klar over at det finnes ulike motiver for å søke om asyl, og at myndighetene til enhver tid må vurdere om søkeren er berettiget asyl eller om det er vektige grunner for opphold på humanitært grunnlag. Det er viktig å undersøke flyktningenes bakgrunn slik at kvalifiserte søkere får nødvendig beskyttelse.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er innforstått med at det i mange tilfeller vil være vanskelig å vite hva som fullt ut er bakgrunnen for flukten. Flertallet understreker at en her alltid først og fremst må ta hensyn til flyktningenes sikkerhet og at tvil vil komme disse til gode. Jf. Flyktningkonvensjonen art. 33.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er kjent med at asylsøkere av ulike årsaker vegrer seg for å oppgi viktig informasjon ved avhør hos politiet, noe som kan skade deres sak senere. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen om å sikre søkerne rettslig bistand for å bringe fakta på det rene. Samtidig bør det vurderes hvorvidt andre instanser enn politiet bør foreta avhørene i slike saker.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det ikke foreligger kjente eller tungtveiende grunner til å vurdere hvorvidt andre instanser enn politiet bør foreta avhør av asylsøkere. Politiet har gjennom flere år opparbeidet seg stor kompetanse i avhørspedagogikk og teknikk som det er verdifullt å kunne utnytte.

       Komiteen viser til at det i den senere tid gjennomsnittlig har vært 30 % - 37 % barn og unge under 18 år ved mottakene. Komiteen mener situasjonen for enslige mindreårige må vies spesiell oppmerksomhet. Komiteen vil presisere at ifølge norsk lovgivning og FNs konvensjon om barns rettigheter, har alle barn rett til en anstendig levestandard, utviklingsmuligheter og deltakelse. Den vil også vise til at barn er mer sårbare enn voksne og kan påføres store belastninger i utrygge situasjoner. Komiteen mener derfor det er særlig viktig at behandlingstiden og tiden før eventuell bosetting gjøres så kort som mulig og at barn får den hjelp de trenger til å bearbeide vanskelige opplevelser de har vært igjennom.

       Komiteen har merket seg at Redd Barna har tatt til orde for en egen handlingsplan for flyktningbarn.

       Komiteen ber Regjeringen vurdere nærmere om det er hensiktsmessig med en egen handlingsplan for flyktningbarn generelt.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ber også Regjeringen endre regelverket slik at barn gis en selvstendig status med rett til egen vurdering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at meldingen legger stor vekt på å gi personer som får beskyttelse i Norge mulighet til familieliv. Disse medlemmer er enig i dette og ber Regjeringen evaluere behandlingsrutinene for å sikre at det tas menneskelige hensyn og at ventetiden ikke blir for lang.

       Komiteen viser til at dagens regelverk innebærer at personer med flyktningstatus får familiegjenforening umiddelbart, mens det de første tre årene stilles krav til forsørgerevne for personer med opphold på humanitært grunnlag.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, ber Regjeringen vurdere ulike alternativer opp mot dagens regelverk og konsekvenser knyttet til eventuelle endringer.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil dessuten understreke at en må unngå utsendelser som fører til at nære familiemedlemmer blir skilt fra hverandre. Dette hensynet må likevel vurderes opp mot bestemmelsene i utlendingslovens §§ 27-31 om utvisning av utlendinger som har begått alvorlige kriminelle handlinger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at familiegjenforening bør kunne skje uavhengig av underholdsevnen dersom oppholdet strekker seg over mer enn to år, eller de øvrige medlemmer i familien, dvs. ektefelle og/eller barn under 18 år, blir utsatt for samme situasjon som den søkeren opplevde i sitt hjemland.

       Komiteens medlemmer fra Høyre finner ikke grunnlag for å fravike kravet til underholdsevnen de tre første årene angående familiegjenforening for flyktninger som har fått opphold på humanitært grunnlag. Snarere vil vi understreke at hovedkriteriet for familiegjenforening i slike tilfeller må gjelde. Disse medlemmer mener også at familiegjenforening ut over ektefelle og barn under 18 år bare helt unntaksvis må forekomme.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at flyktninger med opphold på humanitært grunnlag skal få rett til umiddelbar gjenforening med barn og ektefelle, og/eller familie når sterke menneskelig hensyn tilsier det. Dette medlem viser til at dagens regelverk gir mulighet for en slik praktisering av reglene.

       Dette medlem mener at barn som har fått opphold i Norge skal ha rett til familiegjenforening, enten med foreldre, søsken eller andre nære omsorgspersoner.

       Dette medlem mener at flyktninger som er gift med eller har felles barn med norsk statsborger har sterk tilknytning til Norge, og således ikke bør utvises. Dagens regelverk gir mulighet for en slik praktisering, men myndighetene tolker i stor utstrekning dette som et « skal ».

       Dette medlem mener at barn som får opphold i Norge, har rett til familiegjenforening og vil fremme forslag om dette.

       Dette medlem mener at norske myndigheter, når avslag blir gitt og utsendelse blir aktualisert, har plikt til å bringe på det rene at asylsøker er trygg i det land vedkommende returnerer til.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa legge til grunn i familiegjenforeningssaker at barn som har opphold i Norge skal ha rett til familiegjenforening. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at det fortsatt sitter flyktninger i norske mottak og kirkeasyl. En del av disse har fått avslag på sine søknader om opphold, mens andre venter på å få dem ferdigbehandlet. Disse medlemmer vil peke på at mange av de angjeldende flyktninger har sittet svært lang tid i mottak/asyl og viser klare tegn på sykdom og depresjoner. På tross av at disse flyktningene har ulik bakgrunn og motivasjon for å søke opphold mener disse medlemmer totalsituasjonen tilsier at Regjeringen må vurdere disse sakene på nytt.

2.5 Kollektiv beskyttelse

       Komiteen viser til introduksjonen av midlertidig og kollektiv beskyttelse som et nytt instrument i norsk flyktningpolitikk som et tillegg til ordninger med asyl og opphold på humanitært grunnlag etter en individuell vurdering. Komiteen er enig i at dette kan være et nødvendig tiltak i situasjoner med masseflukt. Dette må betraktes som en praktisk tillempning etter Flyktningkonvensjonen av 1951.

       Komiteen ser innføringen av kollektiv beskyttelse som et positivt og viktig instrument i flyktningpolitikken. Årsakene til flukt er av en slik art at det i mange tilfeller vil være urimelig å gjennomføre en individuell behandling i første instans. Forfølgelse på grunn av etnisk og kulturell tilhørighet, religiøs overbevisning eller nasjonal identitet rammer ofte grupper av mennesker. Innføringen av kollektiv beskyttelse er en konsekvens av de endringene vi har sett i sammensetningen av flyktninggruppene, og vil være et avgjørende virkemiddel for å kunne tilby disse beskyttelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti konstaterer imidlertid at de vesteuropeiske landene har forsøkt å motvirke masseflukt gjennom innføring av visumkrav fra de områder der slik masseflukt kunne forventes (f.eks. Bosnia, Sierra Leone m.fl.).

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil understreke at skal byrde-/ansvarsfordeling i slike situasjoner bli praktisk gjennomførbar, må UNHCRs rolle som koordinator styrkes. Kollektiv beskyttelse må etter flertallets mening i første rekke bare brukes der det er snakk om hurtig mottak av flyktninger i en krigssituasjon eller i en situasjon der overgrep mot sivile fører til masseflukt eller fluktbehov.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag om at tidsrammen for kollektiv beskyttelse skal avgrenses til 3 + 1 år. Dette forslaget sikrer en likebehandling med de flyktninger som får opphold på individuelt grunnlag. Denne tidsrammen gir trygghet for den enkelte i en klart avgrenset periode, og en avkorting av denne perioden vil etter dette flertallets mening hverken være tilfredsstillende for de berørte flyktninger eller tilstrekkelig ut fra håpet om en normalisering av situasjonen i hjemlandet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at tidsaspektet for eventuell retur som Regjeringen foreslår i meldingen satt til 3 + 1 år kan være for langt og vil derfor fremme forslag om at tiden reduseres til 2 + 1 år. Ordningen med kollektiv beskyttelse i massefluktsituasjoner må etter disse medlemmers mening ikke være til hinder for at enkeltpersoner kan søke opphold på individuelt grunnlag og få sin søknad raskt behandlet.

       Disse medlemmer er særlig skeptisk til at Regjeringen synes å legge opp til en lengre ventetid for å få bosettingstillatelse for dem som er kollektivt beskyttet enn for dem som har fått beskyttelse etter individuell vurdering.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fastsette den generelle tidsrammen for kollektiv beskyttelse til 2 + 1 år. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det i konkrete situasjoner må legges avgjørende vekt på UNHCRs oppfatning og definisjon av massefluktsituasjon.

2.6 Beskyttelse i nærområdene

       Komiteen vil understreke at å få vende tilbake til hjemlandet sitt er og bør fortsatt være et primært mål i alt flyktningarbeidet. Komiteen mener det i denne sammenheng åpenbart er en fordel for flyktningene og deres hjemland at nærheten til hjemmeområdet bevares når dette skjer i god forståelse med landets myndigheter. Det må være en betingelse at hensynet til flyktningenes sikkerhet kan ivaretas på forsvarlig måte. Beskyttelse i nærområdene er positivt og nødvendig fordi overgangen til eksiltilværelse blir mindre dramatisk og fordi det letter tilbakeføringen, samtidig som det kan bli mulig å hjelpe langt flere.

       Komiteen støtter intensjonen om å hjelpe flere flyktninger ved å satse på hjelp i nærområdene, ut fra ønsket om at menneskelige ressurser skal forbli i landet ved en fredsløsning, og fordi dette gir større mulighet for den store gruppen flyktninger som ikke har råd til å flykte til et fjerntliggende land. En vil gjennom økt satsing på hjelp i nærområdene bedre kunne gi hjelp til flyktninger og dermed gjøre en senere gjenoppbygging lettere.

       Etter komiteens mening kan imidlertid hjelp i nærområdene ikke være eneste anbefalte løsning fordi det viser seg at mange ikke kan sikres tilstrekkelig beskyttelse på et slikt grunnlag.

       Komiteen viser til at levekårsforholdene for flyktninger i nærområdene er sterkt varierende. Overskredet tåleevne i landene i nærområdet, manglende helsetilbud, svikt i tilførselen av nødvendighetsvarer, langvarig leirtilværelse m.v., kan tilsi at flyktningene overføres og gjenbosettes i annet land. Eksempel på et område som allerede har mottatt et stort antall og kan trenge avlastning, er Kroatia. Det samme er tilfelle i Afrika, i nabolandene til Rwanda.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener spørsmålet om hvor innsatsen skal settes inn ofte vil medføre vanskelige avveininger og en viss grad av usikkerhet, men vil understreke viktigheten av at beskyttelsesbehov og - mulighet må være det avgjørende i denne vurderingen.

       Disse medlemmer vil vise til den bebudede meldingen om Bistandskommisjonens rapport, og mener debatten knyttet til denne må ligge til grunn for de fremtidige prioriteringene av bistandsmidlene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti støtter prinsippet om hjelp til flyktninger i nærområdene. Disse medlemmer vil alikevel få peke på det faktum at de største byrdene i dag bæres av de land som har flyktninger hos seg, enten det dreier seg om internt fordrevne eller at de har krysset landets grenser. Disse medlemmer vil peke på at hjelp i nærområdene også i dag er den formen for hjelp som i størst grad blir gitt. I mange tilfeller vil derfor den eneste forsvarlige hjelp den rike del av verden kan gi, være avlasting ved å ta imot noen av de menneskene som har søkt tilflukt internt i eget land eller i et naboland. I den grad hjelp i nærområdene kan forsvares ut fra belastningen på de aktuelle områdene mener disse medlemmer at dette er en fornuftig politikk.

       Disse medlemmer viser til at bruken av bistandsmidler til flyktningformål i nærområdene og i vårt eget land har vært omstridt. Disse medlemmer mener det bør være en forutsetning at slik ekstra satsing skjer ved bruk av friske midler og ikke dekkes over bistandsbudsjettet, utover det som allerede er anerkjent flyktningformål i UDs budsjett. Disse medlemmer vil påpeke at ressursbruken ute ikke må settes opp mot ressursbruken her hjemme, spesielt ikke når det gjelder mennesker med akutt behov for beskyttelse.

       Disse medlemmer vil understreke at økt innsats i nærområdene aldri må føre til at rike land kan kjøpe seg « fri » fra internasjonalt ansvar og moralsk forpliktelse til selv å ta imot mennesker med behov for beskyttelse. Innsatsen for å etablere en europeisk konvensjon for ansvarsfordeling er derfor viktig, slik at Europa samlet sett kan ta imot flere flyktninger fra andre deler av verden.

       Disse medlemmer mener at i tilfeller der flyktningsituasjonen har varig karakter og forholdene i nærområdene vanskeliggjør tilfredsstillende beskyttelse, bør det overveies om flyktningene kan være best tjent med en overføring til land utenfor nærområdet, for eksempel Norge.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det ikke bør være tette skott mellom bruken av bistandsmidler og midler brukt til å forebygge og/eller ta ansvar i akutte og alvorlige flyktningsituasjoner. Hovedsaken er hvordan midlene best kan brukes for å forebygge katastrofer som sult og krig og styrke demokrati og menneskers rett til å leve under vilkår i pakt med FNs menneskerettighetserklæring.

2.7 Byrdefordeling i massefluktsituasjoner og ved mottak av overføringsflyktninger

       Komiteen viser til at prinsippet om « byrdefordeling » står sentralt i det internasjonale flyktningsamarbeid. Komiteen vil imidlertid påpeke at det i realiteten er fattige naboland eller landet selv som mottar de fleste flyktningene, selv om en del av hjelpen finansieres utenfra. Komiteen vil dessuten påpeke at uheldig bruk av ord og begreper kan bidra til en stigmatisering av flyktninger og mener det vil være mer hensiktsmessig å bruke begrepet « ansvarsfordeling ».

       Komiteen er enig i at de fleksible treårskvotene for overføringsflyktninger vil kunne fungere regulerende i forhold til ekstraordinære situasjoner. Etter komiteens mening må imidlertid ikke de spesielle situasjonene få innvirkning på de langtidsforpliktelsene en i en normalsituasjon har inngått med UNHCR.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at det kvotenivået vi i dag har for mottak av overføringsflyktninger må økes uavhengig av ekstraordinære situasjoner eller innsats i nærområdet. Ved en styrking av UNHCR som koordinerende flyktningorgan, kan det komme i stand en samordning av tiltak som trekker flere land inn i en byrdefordeling. UNHCR bør kunne utarbeide forslag om hvor mange hver nasjon bør motta innen rammen av de fleksible treårskvotene.

       Disse medlemmer ser behovet for internasjonal samordning av regler og praksis i flyktningpolitiske saker. Disse medlemmer viser til meldingen som presiserer at en ikke ønsker seg en direkte kobling mellom kvotestørrelser og antall asylsøkere, men at en likevel åpner for at omfanget av asylsøkertilstrømmingen tas med i vurderingen av mottak av krigs- og/eller overføringsflyktninger. Disse medlemmer vil understreke at i en slik helhetsvurdering må beskyttelsesbehovet hos den enkelte asylsøker eller asylsøkergruppe være det avgjørende. Det er viktig at UNHCRs rolle ikke svekkes for at en ansvarsfordeling på dette området mellom rike land skal lykkes. Disse medlemmer vil understreke at også land med god økonomi utenfor vår del av verden trekkes med i en slik vurdering.

       Disse medlemmer mener at selv om andre land ikke følger opp sine forpliktelser, må det ikke føre til at Norge reduserer sin innsats.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser behovet for å øke antallet kvoteflyktninger til Norge og vil fremme forslag om at kvoten i framtiden må utgjøre 9.000 personer over en treårsperiode. Dette forutsetter at UNHCR får ressurser til å følge opp.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en fleksibel kvote på 9.000 overføringsflyktninger i løpet av en treårsperiode. »

2.8 Mottak, bosetting og selvhjelpsprinsippet

       Komiteen konstaterer at det er bred enighet om de viktigste målsetninger på dette området. Komiteen vil understreke betydningen av at ressursbruken til flyktningformål her hjemme preges av nøkternhet for å kunne hjelpe flest mulig.

       Komiteen mener et sentralt mål må være å gjøre flyktningene økonomisk selvhjulpne så tidlig som mulig. Det gjelder både under tiden i mottak og ved utplassering i kommunene. Komiteen slutter seg til synspunktet om at det er viktig med en fleksibel mottaksenhet mest mulig basert på selvhjelpsprinsippet. Begrepet « klientifisering » er med rette blitt brukt om sider av mottakspolitikken. For å unngå passivisering bør flyktningene selv ansvarliggjøres i størst mulig grad i forhold til deres hverdag. Dette er et sentralt anliggende i meldingen som komiteen deler.

       Komiteen mener at en naturlig del av slik ansvarliggjøring er det å gi flyktninger anledning til å etablere seg utenfor mottak hvis de selv har økonomisk og praktisk mulighet til dette.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, ser først og fremst fordeler i selvhjelpsprinsippet for den enkelte flyktning som på denne måten blir utfordret til aktivitet for å bygge opp sin nye livssituasjon og ta ansvar for seg og evt. familie. Det krever imidlertid at en i alle ledd har en kompetent og permanent flyktningadministrasjon som kan planlegge langsiktig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at også flytningadministrasjonen må tilpasses de oppgaver den skal løse. Disse medlemmer vil understreke at for mange ledd i adminstrasjonskjeden vil føre til uoversiktlighet og ansvarsproblem. Det viktigste er at administrasjonen er samkjørt og effektiv i sitt arbeid, og at kriteriene myndighetene vedtar på de ulike områder innen flyktningpolitikken er gjennomtenkte og presise. Disse medlemmer mener også at kommunene bør få størst mulig frihet til å løse de oppgaver kommunene påtar seg innen flyktningpolitikken.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil legge vekt på behovet for norskopplæring som et viktig element for å kunne fungere i det norske samfunn. Et viktig tiltak i en selvhjelpstrategi er å innføre norskopplæring så snart det lar seg gjøre etter ankomst.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at i situasjoner der det tar tid å få gjennomført overføring av kvoteflyktninger bør opplæring i norsk språk og samfunnsliv organiseres i transittområdet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at norskundervisning bør være obligatorisk for flyktninger og asylsøkere som kommer til landet. Uten norsk språk vil integrering i det norske samfunn nærmest være umulig. Disse vil komme til kort i skole og i arbeid og ellers i hverdagen. Disse medlemmer vil vise til B.innst.S.nr.12 (1994-1995):

« Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Christiansen vil peke på at det ikke bør være noen offentlig oppgave å bekoste undervisning i fremmedspråklige elevers morsmål. Det bør isteden være et prioritert tiltak å sørge for at disse elevene snarest mulig lærer seg best mulig norsk, slik at de vil være i stand til å fungere i det norske samfunnet.

Det er dessverre slik at mange fremmedspråklige elever går ut av norsk grunnskole uten å ha tilstrekkelige norskkunnskaper til å kunne konkurrere på det norske arbeidsmarkedet eller til å kunne fortsette på den videregående skolen.

Disse medlemmer vil peke på at det er delte meninger internasjonalt om nødvendigheten av å kunne lese og skrive sitt morsmål for å kunne lære norsk. I land som Danmark og Nederland, som det er naturlig å sammenligne seg med, finnes det eksempelvis liten støtte for påstanden om at alfabetisering/grunnleggende lese- og skriveopplæring må skje på morsmål. At morsmålsopplæring i disse landene blir gitt, er i stor grad begrunnet med sosiale og kulturelle hensyn, noe disse medlemmer ikke finner å kunne prioritere i de offentlige skolebudsjettene. »

       Komiteen vil understreke at kort saksbehandlingstid er et gode, men at det er viktig at det ikke går på bekostning av det å framskaffe korrekt informasjon. Komiteen mener det er positivt at Regjeringen vil vurdere å gjøre opplæringen i norsk med samfunnsfag resultatorientert/nivåstyrt i stedet for å være knyttet til et bestemt timetall. I denne sammenheng vil det være ulike behov for opplæring fordi flyktningenes uformelle læring er forskjellig, bl.a. avhengig av hvilke kontakter de har i det norske lokalmiljøet. Spesielt har det vist seg at enkelte kategorier kvinner i storbyene ikke har hatt den norskopplæring som har vært nødvendig.

       Komiteen viser til at prinsippet om tilbakeføring stiller integreringsarbeidet over for nye og vanskelige utfordringer. Det er i denne sammenheng viktig å utforme strategier som stimulerer flyktningene til å delta aktivt i det norske samfunnet enten de skal reise tilbake til hjemlandet eller at de forblir i Norge.

       Komiteen vil i denne sammenheng understreke betydningen av å aktivere flyktningenes kompetanse. Handlingsplanen for bedre bruk av innvandreres kompetanse må derfor gis høy prioritet. Komiteen mener det ikke minst er viktig å se på tiltak som kan forenkle tilpasningen til norsk yrkes- og arbeidsliv. Tidligere utdanning bør i større grad enn nå kunne godkjennes formelt og relevant arbeidserfaring fra hjemlandet gi kompetanse både ved ansettelse og lønnsfastsettelse. Komiteen mener at samtidig som det er sløsing med menneskelige ressurser ikke å utnytte flyktningenes kompetanse er også utdanning og kompetanseutvikling nødvendig for å kunne fungere på ethvert arbeidsmarked. Satsing på personlig og faglig utvikling er derfor også etter komiteens mening en nøkkelfaktor for å realisere målsettingen om en vellykket repatriering.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til St.meld. nr. 61 (1989-1990) der forutsetningen ved omleggingen av flyktningadministrasjonen var at den ikke skulle føre til en kostnadsovervelting fra staten til kommunesektoren. Jf. også Innst.S.nr.49 (1990-1991). Disse medlemmer kan ikke se at det har kommet til nye vesentlige momenter som gir grunn til å endre dette prinsippet. Disse medlemmer ser imidlertid behovet for at det nå foretas en gjennomgang og evaluering av integreringstilskuddsordningen slik Kommunenes Sentralforbund har tatt til orde for. Ved en slik evaluering vil det være ønskelig få svar på om tilskuddsordningen fungerer etter de forutsetninger som lå til grunn da ordningen ble iverksatt. Bl.a. vil det være viktig å spørre om og i hvilken grad ordningen stimulerer til eller hindrer kommuner i å ta imot flyktninger. Disse medlemmer vil understreke at det må tas med i vurderingen av eventuelle forslag til endringer at integreringsarbeidet i framtiden i større grad enn tidligere skal innrettes mot å gjøre flyktningene bedre i stand til å ta ansvar for seg selv og sin egen situasjon. Ved en gjennomgang av tilskuddsordningen er det også viktig å se om den bør gjøres mer fleksibel for å hindre at kommuner med generelt høy arbeidsledighet skal belastes uforholdsmessig hardt.

       Disse medlemmer vil også påpeke behovet for at det blir sett nærmere på de tilskuddsordninger som gjelder for funksjonshemmede, eldre og enslige mindreårige flyktninger. Ut fra dagens ordning får kommuner som bosetter funksjonshemmede og eldre som faller utenfor trygdeordningene, en betydelig merkostnad.

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng be Regjeringen spesielt vurdere om trygdereglene som gjelder for flyktninger og statsløse bør utvides til også å omfatte personer som er gitt opphold på humanitært grunnlag. Disse medlemmer viser til at personer med opphold på humanitært grunnlag i dag får trygderettigheter i Norge først etter tre års botid og at ytelsene gis i forhold til antall år i landet. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere om trygdereglene som gjelder for flyktninger og statsløse bør utvides til også å omfatte personer som har fått opphold på humanitært grunnlag og komme tilbake med en egen sak om dette. »

       Komiteen mener også at de krav til kvalitetssikring som settes i forhold til tiltak og ordninger for befolkningen for øvrig også må gjelde tilsvarende for flyktninger og innvandrere.

       Spesielt er dette viktig i forhold til norskopplæringen. Komiteen vil videre understreke at i bestrebelsene på å motvirke passivisering og klientifisering er det viktig å legge vekt på brukerorientering i alle ledd i integreringsarbeidet.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at offentlige myndigheter bidrar til å fremme toleranse og forståelse for en human flyktningpolitikk. Det er også viktig at flyktninger framstilles som en positiv ressurs som bidrar til verdiskapning og på ulike måter beriker det norske samfunnet. Det er også viktig at norske myndigheter bidrar aktivt til å avsanne myter og fordommer som gir opphav til fremmedfrykt og negative holdninger.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at det som en del av den samlede flyktningpolitikken legges vekt på å skape positive holdninger i folket til disse faktiske forhold.Komiteen mener det er viktig at det skjer en løpende vurdering av de prinsipper og metoder som anvendes i integreringspolitikken.

       Komiteen støtter Regjeringens forslag om at flyktningmottak i all hovedsak etableres utenfor Oslo. Dette forslaget vil både være med på å dempe konsentrasjonen av flyktninger og asylsøkere i Oslo, samtidig som en på denne måten bedrer muligheten for vellykket integrering i andre deler av landet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at flyktninger og asylsøkere skal bosettes i hele landet, ikke bare i de største byene. For å skape en tilfredsstillende integrering trenger Oslo og de andre store byene avlastning fra resten av landet. Mangel på en planmessig integrering for flyktninger og asylsøkere skaper problemer, ikke minst for innvandrerne selv. De kan lett bli tapere både i skole og arbeidsliv. En slik utvikling er ingen tjent med.

       Flertallet mener derfor at flyktningmottak bør etableres der de flyktningpolitiske mål om integrering gjennom bosetting, skolegang, opplæring og arbeidsmuligheter best kan nås.

       Komiteen vil understreke det svært viktige i at frivillige krefter og organisasjonene i lokalmiljøet engasjeres i integreringsarbeidet.

       Komiteen vil påpeke at ved siden av det offentliges innsats, vil aktivitet fra organisasjoner og enkeltpersoner i forhold til flyktninger i lokalmiljøene bety mye for tilegnelsen av kunnskap om norsk språk og samfunn. Komiteen ber Regjeringen se på mulige stimuleringsformer for å trekke lokalmiljøene enda mere med i den nivåbaserte språkopplæringen som det nå legges opp til.

       Komiteen mener morsmålsopplæringen bør vurderes omlagt slik at samarbeid hjem - skole styrkes og at flere oppgaver blir pålagt det enkelte hjem, der det er mulig. Når det gjelder regler og eventuelle lover knyttet til undervisning i morsmålet, venter komiteen at dette forhold blir tatt opp i Stortinget senere etter at et offentlig utvalg nå har levert innstillingen « Opplæring i et flerkulturelt Norge ».

       Komiteen viser videre til at svært mange flyktninger har gjennomgått store mentale påkjenninger såvel før som under og etter flukten. Med tanke på en styrking av flyktningenes muligheter til å klare seg selv mener komiteen det i større grad også er nødvendig å rette fokus mot deres psykososiale tilstand.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti henstiller til Regjeringen om at det bør organiseres et psykososialt tilbud tilgjengelig for denne gruppen i alle regioner.

       Komiteen mener organisasjoner som driver målrettet arbeid for å forebygge rasisme og fremmedfrykt må sikres offentlig støtte. I denne sammenhengen er det også viktig at offentlige institusjoner ikke opptrer på en slik måte at noen opplever seg trakassert på grunn av hudfarge.

       Komiteen understreker behovet for at dialogskapende initiativ og arbeid mot fremmedfrykt og rasisme må vektlegges. Her har både flyktninger, innvandrere og alle andre i samfunnet et ansvar for å utvikle et samfunn i toleranse for ulike måter å tenke, tro og leve på.

       Komiteen ser svært positivt på frivillige organisasjoner og enkeltpersoner som arbeider med miljøskapende tiltak som skaper dialog og ikke konflikt mellom ulike ungdomsgrupper i storbyene. Støttetiltak som kan stimulere til en utvidelse av dette tilbudet må vurderes. Konsentrasjonene i de større byene og spesielt Oslo skaper spesielle problemer. De problemene som innbyggere i slike områder med norsk bakgrunn opplever, må også tas hensyn til. Større grad av homogene grupper i de ulike kommunene er en fordel slik at flyktningene beholder kontakten med likesinnede der de først er bosatt.

       Komiteen viser til at høy ledighet blant flyktninger og innvandrere, bl.a. på grunn av dårlig norskopplæring, er et stort problem både for innvandrere og flyktninger. Komiteen viser til at kommunene har egne arbeidstreningsopplegg for bosatte flyktninger. Komiteen mener meldingen kan synes noe passiv i forhold til de store ledighetstallene blant flyktninger og innvandrere undersøkelser viser. Det er imidlertid et vanskelig farvann å manøvrere i da særbehandling av disse gruppene lett skaper misnøye i befolkningen ellers.

       Komiteen viser til at arbeidsledigheten blant flyktninger er langt høyere enn i befolkningen for øvrig.

       Spesielt vil komiteen understreke at disse forhold rammer kvinnelige flyktninger.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at arbeidsmarkedsetaten viser disse gruppene nødvendig oppmerksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på viktigheten av en skikkelig integrering i det norske samfunn for mennesker som av forskjellige grunner har opphold i Norge. Disse medlemmer vil peke på at et vellykket opphold i Norge i mange tilfeller vil være det beste utgangspunkt for en vellykket retur, samtidig som en god start på et varig opphold i Norge er den beste garanti for et godt forhold mellom de som kommer til Norge og de som er her fra før. En skikkelig integrering i det norske samfunn bidrar samtidig til redusert kriminalitet, og økt mulighet for deltagelse i det norske arbeidslivet.

       Disse medlemmer mener forutsetningen for en slik utvikling ligger i å behandle flyktninger og innvandrere som en ressurs. Disse medlemmer mener samtidig at dagens integreringspolitikk ikke er god nok fordi det tar for lang tid fra ankomst til Norge, til vedkommende er i stand til å delta i det norske samfunnsliv.

       Disse medlemmer mener derfor at intergreringspolitikken må startes på et tidligere tidspunkt enn i dag.

       Disse medlemmer mener opplæringen i norsk må startes tidligere enn i dag. Selv om en oppstart av norskundervisning i de statlige mottakene vil føre til at en del mennesker får en « unødvendig » norskopplæring, mener disse medlemmer at dette er å foretrekke framfor dagens situasjon hvor enkelte opplever å være i Norge i svært lang tid uten å få kjennskap til norsk språk.

       Disse medlemmer mener at det samtidig med at norskopplæring starter tidligere enn hva tilfellet er i dag, må legges opp til en aktivisering gjennom at arbeid/tiltaksplasser som ikke krever for store norskkunnskaper tildeles i starten av oppholdet. Disse medlemmer mener et slikt opplegg vil være den beste garanti for at enkeltindividet beholder sin selvfølelse, og unngår å ende opp i en klientrolle. Disse medlemmer mener at dette arbeidet må koordineres gjennom arbeidsmarkedsetaten i den enkelte kommune, og at det bør startes opp før eventuell oppholdstillatelse blir gitt. Eventuelle endringer av lovverk må foretas.

       Disse medlemmer mener det er helt avgjørende for barns utvikling at de får en faglig utvikling under opphold i Norge. Undervisningen må innrettes med sikte på det, og eventuell morsmålsundervisning må tilpasses målet om faglig utvikling. Disse medlemmer mener det ikke er et prioritert mål å gi morsmålsundervisning utover det som kreves for en faglig utvikling på linje med andre skoleelever.

       Disse medlemmer vil peke på muligheten til å kople morsmålsopplæring med integrering i det norske samfunnet ved at det legges opp til åpne barnehager/parker hvor både barn og foreldre gis mulighet til å delta.

       Disse medlemmer er ikke tilfreds med den sekundærflyttingen som foregår innad i Norge blant « bosatte » flyktninger og innvandrere. Disse medlemmer ser at dette i særlig grad medfører en opphoping av flyktninger i Oslo-området. Disse medlemmer ser samtidig at det i mange tilfeller tar lenger tid enn de forutsatte 5 år før bosatte flyktninger og innvandrere er selvhjulpne.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil derfor be Regjeringa vurdere konsekvensene av at det gis et tilskudd til bosettingskommunene det 6. og 7. året etter at bosetting har funnet sted. Dette tilskuddet bør være vesentlig mindre enn det som gis pr. år de første 5 årene. Disse medlemmer vil samtidig foreslå at det legges opp til en refusjon av utgifter som enkeltkommuner har ved mottak av sterkt funksjonshemmede personer. Disse medlemmer mener dette vil gjøre det lettere spesielt for små kommuner å ta på seg bosetting.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre et tilskudd til bosetting av flyktninger i kommunene det 6. og 7. året etter at utplassering har skjedd. Tilskuddet bør være vesentlig mindre enn det tilskudd som gis de første 5 årene. »

2.9 Tilbakevending (repatriering)

       Komiteen har merket seg at Regjeringen mener økt tilbakevending bør være en viktig målsetning innen rammen av en helhetlig flyktningpolitikk. Komiteen viser til at det å få vende hjem igjen etter en krigs- eller annen krisesituasjon er et sentralt flyktningpolitisk mål, og vil hevde at det er viktig å unngå at Norge med sin flyktningpolitikk bidrar til at et stort antall personer med høy kompetanse flykter fra konfliktrammede områder.

       Komiteen mener at selv om ønsket om tilbakevending i mange tilfeller kan vise seg å være lite realistisk, vil økt motivering og dyktiggjøring med sikte på gjennoppbyggingsfasen mens flyktningene er i Norge, være riktig strategi for å muliggjøre en tilbakevending. Under oppholdet i Norge bør forholdene legges til rette for at flyktningen kan holde ved like og videreutvikle den kompetansen flyktningen har med seg, samtidig med at det skapes mulighet for mest mulig normalt liv.

       Komiteen mener forutsetningen for tilbakevending må, slik Regjeringen sier, være grunnleggende positive endringer i hjemlandet. Komiteen vil i tillegg presisere forutsetningen om at UNHCR også anbefaler tilbakevending.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at praksis fra Regjeringens side i forhold til enkeltsaker og enkeltland i den senere tid understreker behovet for en presisering av dette i Stortinget knyttet til trygg-retur-regelen.

       Disse medlemmer mener det er uaktuelt med gjenbosetting av flyktninger før forholdene i hjemlandet er trygge.

       Disse medlemmer viser til at erfaring så langt tyder på at det er svært vanskelig å gjennomføre repatriering i stor målestokk. Alt avhenger imidlertid av konfliktutviklingen i det aktuelle hjemlandet. Disse medlemmer viser til at tilbakevendingen har vært og fortsatt er svært lav.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for å se på de virkemidler Norge har brukt i ulike repatrieringsprogram for å vurdere effekten av disse og for eventuelt ta i bruk nye virkemidler. Dette medlem er kjent med at når det gjelder Chile-programmet er midlene som er avsatt til dette formålet i liten grad kommet de repatrierte direkte til del. Dette har ført til at mange av de hjemvendte har en vanskelig livssituasjon. Noe som har bidratt til at chilenere bosatt i Norge i begrenset grad har hatt ønske om å vende hjem.

       Dette medlem mener at man nå bør vurdere nye tiltak f.eks. muligheter til å få avskrevet lån i statens lånekasse, at opparbeidet rettigheter i folketrygden gjøres reelle og større direktetilskudd til etablering i hjemlandet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremlegge en egen sak til Stortinget der repatrieringsprogrammene blir evaluert av og med forslag til nye tiltak slik Stortinget har skissert. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at tidsaspektet på 3 + 1 år for mulig tilbakevending synes lenge selv om oppholdstillatelsen ved individuell innvilgelse fra første år danner grunnlag for bosettingstillatelse etter tre år. Særlig gjelder dette i situasjoner der barn i skolealder er involvert. Disse medlemmer mener likevel at Norge bør kunne vedta en generell grense på to år for fremtidige flyktninger i forbindelse med myndighetsstyrt repatriering, og at det deretter gjennomføres individuell prøving. (Jf. Ot.prp. nr. 13 (1994-1995) .)

       Komiteen mener at det nå må vurderes å fastsette en grense for hvor lenge de bosniske flyktningene kan være her uten å få innvilget varig opphold. I august 1995 er det tre år siden de første ankom Norge. Dette vil kunne kreve endringer i utlendingslovgivningen. Komiteen viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 13 (1994-1995) .

       Komiteen vil presisere at Regjeringen så langt råd er bør legge forholdene godt til rette for frivillig repatriering for alle grupper av flyktninger.

       Komiteen vil understreke at tilbakevending må følges opp med støtte til etablering i hjemlandet og med kontroll for å avdekke mulig overlast etter tilbakevendingen. Størrelsen på repatrieringsstøtten bør i størst mulig grad gjenspeile kostnadsnivået i hjemlandet. Norge bør i samarbeid med de andre nordiske land finne fram til bestemte normer som kan legges til grunn for repatrieringsstøtten. Komiteen mener det kan være like hensiktsmessig å yte bistand til gjenoppbygging i hjemlandet, som et suplement til den støtten som blir gitt til enkeltpersoner. Komiteen mener også at bistandstandsmidler kan anvendes til gjenoppbygging og utviklingsrettede tiltak når dette skjer i land som ellers oppfyller vilkårene for norsk bistandsvirksomhet. Komiteen vil understreke betydningen av at det apparat frivillige internasjonale og kirkelige organisasjoner rår over blir benyttet i det operasjonelle repatrieringsarbeidet. Jf. komiteens merknader under pkt. 2.2.

2.10 Enkelte administrative spørsmål på utlendingsfeltet

       Komiteen mener at etablering av egne utlendingsattacheer synes fornuftig for bl.a. bedre å kunne foreta relevante undersøkelser i flyktningenes hjemland, og for å holde Regjeringen løpende orientert om samfunnssituasjonen i det aktuelle landet. Dette vil bli svært nødvendig i forbindelse med gjennomføring av tilbakevending.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, slutter seg til forslaget om en egen klagenemnd for utlendingssaker. Poenget med en slik nemnd må være å gi asylsøkeren et bedre rettsvern enn i dag. En går ut fra at Regjeringen kommer tilbake til mandat for nemnda, sammensetning og økonomiske forhold knyttet til etablering og drift av ordningen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til uttalelser fra Regjeringa omkring opprettelsen av en uavhengig klagenemnd vedrørende utlendingssaker. Disse medlemmer vil få uttrykke enkelte betenkeligheter knyttet til opprettelsen av en egen ankenemnd. Disse medlemmer forutsetter imidlertid at en slik nemnd ikke opprettes før Stortinget har foretatt en grundig behandling rundt nemndas mandat, sammensetning og arbeidsmåte. Disse medlemmer vil derfor komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med en eventuell slik behandling i Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Høyre kan ikke slutte seg til forslaget om en egen klagenemnd for utlendingssaker. Disse medlemmer vil på prinsipielt grunnlag gå mot at Regjeringen på en slik måte fraskriver seg et ansvar som etter disse medlemmers mening er og bør være Regjeringens. En utvikling i denne retning at Regjeringen overfører belastede og vanskelige saker til ulike nemnder, vil føre helt galt av sted.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at UDI spiller en sentral rolle i den norske flyktningpolitikken. Innenfor vide rammer utvises det en stor grad av skjønn. Dette medlem har blant annet merket seg at UDI i sin virksomhetsplan opererer med delmål om fastslår at man skal begrense antallet flyktninger i Norge. Dette medlem vil stille spørsmål ved et slikt delmål og vil be departementet vurdere hvorvidt dette er i tråd med den flyktningpolitikk Stortinget har vedtatt.

3. Merknader fra utenrikskomiteen og justiskomiteen

     Komiteens utkast til innstilling har før avgivelse, i samsvar med Presidentskapets vedtak av 20. desember 1994, vært forelagt justiskomiteen og utenrikskomiteen.

Utenrikskomiteen uttaler:

« Utenrikskomiteen viser til de respektive fraksjoners merknader og slutter seg til innstillingen på dette grunnlag. »

Justiskomiteen uttaler:

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til de respektive partifraksjoners merknader i kommunalkomiteens utkast til innstilling, og har ikke ytterligere merknader til saken.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet ikke er representert i kommunalkomiteen og vil derfor komme med sine synspunkter i denne uttalelse fra justiskomiteen.

Justiskomiteens medlem fra Fremskrittspartiet

Innledning

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at en rekke forslag fra Fremskrittspartiet som har vært til behandling denne stortingsperioden viser at Fremskrittspartiet står for en langt mindre sløsaktig asyl- og flyktningpolitikk enn stortingsflertallet. Det betyr ikke at Fremskrittspartiet er imot å hjelpe mennesker som er forfulgt. Hovedforskjellen mellom Fremskrittspartiet og de øvrige partiene er at Fremskrittspartiet ønsker å hjelpe politisk forfulgte mennesker, mens de øvrige partiene i tillegg til å ta inn i landet politisk forfulgte, også aksepterer den formen for skjult innvandring som skjer gjennom asylordningen.

Dette medlem er klar over at både FNs flyktningekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon pålegger Norge en del forpliktelser. Dette medlem vil imidlertid gjøre oppmerksom på at disse konvensjoner ble utarbeidet under helt andre forhold enn de vi ser i dag. På grunn av bl.a. voldsom befolkningsøkning, etniske og religiøse konflikter og bedrede kommunikasjoner, er antall forfulgte mennesker på flukt steget raskt. I tillegg kommer at den økonomiske forskjell mellom u-land og i-land har forsterket strømmen av innvandrere og flyktninger. Dette medlem mener at konvensjonens bestemmelser må fortolkes i overensstemmelse med de endrede forutsetninger, særlig når det gjelder mottagerlandets plikt til ikke å sende en asylsøker tilbake til et land der forfølgelse kan fryktes. En slik plikt vil kunne føre til at et lite land som Norge på ubestemt tid måtte ta vare på et nærmest ubegrenset antall asylsøkere. Slike konvensjonsforpliktelser kan selvsagt ikke tas på ordet i dagens situasjon.

Dette medlem mener at Norge som et humanistisk land, har en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker som på grunn av deres kamp mot totalitære regimer har vært nødt til å flykte fra sine hjemland. Dette medlem mener derfor at Norge bør ta sin del av ansvaret for å avhjelpe verdens flyktningproblem ved å ta imot et antall flyktninger, fortrinnsvis kvoteflyktninger fra FNs høykommissær, som er rimelig. Dette medlem mener at et antall oppimot 1.200 flyktninger pr. år vil være et rimelig antall. Dette antallet kvoteflyktninger bør begrenses dersom Norge et år tar imot krigsflyktninger eller asylsøkere. Dette medlem mener at det er mange fordeler ved å prioritere kvoteflyktninger. For det første vil disse personene være definert som flyktninger av FNs høykommissær, slik at statusen deres ikke kan trekkes i tvil. Det vil være enkelt å planlegge mottak og eventuell integrering fordi antallet er kjent. Kvoteflyktninger vil dessuten kunne starte norskopplæringen allerede før ankomst til Norge. Sannsynligvis vil den norske befolkningen akseptere et slikt begrenset antall kvoteflyktninger nettopp fordi de ikke mistenkes for å ha skjulte motiver for å komme hit, og fordi de økonomiske belastningene er overkommelige så lenge vi selv kan bestemme antallet, og holde dette på et rimelig nivå i forhold til vår økonomi og andre viktige samfunnsoppgaver som f.eks. hjelp til syke og eldre, og så lenge antallet er vurdert i forhold til vårt folketall.

Dette medlem mener dessuten at Norge bør gi opphold til de av asylsøkerne som er reelle flyktninger og derfor får innvilget politisk asyl. I 1994 gjaldt dette 22 personer av et totalt antall behandlede søknader på 4.338, eller ca 0,5 % av asylsøkerne. Norge bør undergi asylsøkere som ikke kommer fra tredjeland individuelle behandlinger av asylsøknadene. Asylsøkere som kommer via tredjeland bør automatisk avvises og returneres til det tredjeland de kom fra. Flyktningkonvensjonen gir Norge rett til å innvilge asyl når søkeren med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning. Norske myndigheter må imidlertid selvsagt selv bestemme om det er berettiget grunnlag for å frykte forfølgelse, og om asyl i så tilfelle bør innvilges.

Dette medlem mener imidlertid at den mest fornuftige formen for flyktninghjelp er å gi støtte til FNs leirer i konfliktenes nærområder. På den måten mener dette medlem at de midlene som stilles til rådighet vil bidra til å hjelpe langt flere mennesker enn ved mottak av flyktninger i Norge. Ved å motta hjelp nærmest mulig tidligere hjemland vil også flyktninger langt lettere finne seg til rette og kunne delta i arbeidet for å fjerne de forholdene i hjemlandet som var grunnlaget for flukten. Dette medlem mener at det er urimelig og galt å bruke så store ressurser som i dag på noen relativt få av verdens ca 40 millioner interne og eksterne flyktninger gjennom en asylpolitikk som gir den som ved egen hjelp kan komme seg til et i-land store fordeler på bekostning av de mange som ikke kan det.

Dette medlem vil for øvrig bemerke at den aller beste flyktningpolitikken er å forebygge årsakene til at mange mennesker flykter fra sine hjemland.

Dette medlem mener at det er viktig å få til en rask behandling av søknader om asyl, og minner i den anledning om at Fremskrittspartiet bidro til flertall for en betydelig påplussing av budsjettet til Oslo Politikammers Utlendingsavsnitt i forbindelse med statsbudsjettet for inneværende år. Etter dette medlems oppfatning bør målet være at alle asylsøknader kan ferdigbehandles i løpet av tre måneder. Det vil være en fordel for asylsøkerne som raskt vil få avklart sin status, og det vil spare det norske samfunnet for store økonomiske uttellinger. Dette medlem vil henlede oppmerksomheten på at den lange saksbehandling i forvaltningen og våre domstoler av asylsøknader også skyldes de strenge krav som stilles til asylsøkernes rettssikkerhet og at disse uten behovsprøving har krav på fri rettshjelp. Dette strenge krav til rettssikkerhet står i grell kontrast til det faktum at Oslo Politikammer i 1995 hadde nærmere 5.000 ferdig etterforskede kriminalsaker vedrørende 15.000 personer som ikke kunne bringes inn for domstolene av mangel på personellressurser. I mellomtiden går forbryterne fri og foretar nye forbrytelser samtidig som beviser går tapt og vitners hukommelse svikter.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en lovendring slik at asylsøkeres adgang til fri rettshjelp behovsprøves, slik som for norske borgere. »Når asylsøkere er plassert i statlige mottak bør de aktiviseres gjennom å delta aktivt i den daglige driften av asylmottaket.

Når søknaden om asyl er ferdigbehandlet, mener dette medlem at de asylsøkere som får innvilget politisk asyl og får anledning til å oppholde seg i Norge som flyktninger, bør plasseres rundt omkring i landet. Man bør unngå å plassere flyktningene i Oslo hvor konsentrasjonen av innvandrere og flyktninger er stor fra før, og integreringen i det norske samfunnet av innvandrerne derfor blir vanskeliggjort. Dette medlem mener at flyktningene bør delta på obligatoriske kurs i norsk og norske samfunnsforhold. En skikkelig norskopplæring er en forutsetning for at de skal kunne stå på egne ben i det norske samfunnet når de eventuelt senere skal bo og arbeide i vårt land. Flyktninger og asylsøkere bør ved ankomst til Norge være forpliktet til å delta i en helseundersøkelse, der en HIV-test inngår i undersøkelsen for de flyktningene eller asylsøkerne som kommer fra høyrisikoland for denne sykdommen.

Dette medlem forutsetter at de menneskene som kommer til Norge fordi de har vært i opposisjon til en hjemlig diktator, er idealistiske mennesker som ønsker å bidra til gjenoppbyggingen av sine hjemland dersom forholdene der stabiliserer seg og det igjen er trygt å vende hjem. Dette medlem mener følgelig at kvoteflyktninger fra FN og personer som får politisk asyl i Norge må forplikte seg til å reise hjem for å bruke sin opparbeidede « know how » i hjemlandet når forholdene der igjen er trygge. Flyktninger som får anledning til å reise hjem bør tilbys bistand til hjemreise og reetablering.

Dette medlem mener at det er viktig å unngå at kriminelle elementer klarer å komme seg inn i Norge i ly av asylordningen. En strengere praksis når det gjelder hvem som får fast opphold i Norge vil i seg selv redusere faren for at det skjer. Personer som er reelle flyktninger, og som er flyktet fra hjemlandet på grunn av aktiv politisk opposisjon til et autoritært regime, vil etter dette medlems vurdering sjelden være kriminelle. Dersom en person som har fått politisk asyl i Norge likevel begår kriminelle handlinger, mener derfor dette medlem at denne personen automatisk bør utvises fra Norge, dersom den kriminelle handlingen er av en viss alvorlighetsgrad. For at konsekvensene av lovbrudd skal være klargjort for flyktningene, mener dette medlem at de når de kommer til Norge bør skrive under en « samfunnskontrakt » med den norske stat, der de forplikter seg til å følge norske lover og regler, også i de tilfeller der deres kulturelle tradisjoner eller religiøse tro måtte kollidere med norsk lovgivning.

Sentrale internasjonale rammebetingelser

Dette medlem vil påpeke at den grunnleggende og viktigste sentrale rammebetingelse for flyktningepolitikken er FNs flyktningkonvensjon av 28. juli 1951. Konvensjonen legges også i dag til grunn for visse deler av norsk flyktningpolitikk, men norsk utlendingslov og flyktningpolitikk er langt mer liberal enn konvensjonens bestemmelser. Dette er bl.a. slått fast i NOU 1983:47 Ny fremmedlov, hvor det fremgår at flyktningkonvensjonen ikke inneholder en rett til asyl for noen enkelt person. Dette er nevnt flere steder, og da det er en utbredt misforståelse i det norske samfunn og det politiske miljø, og da også den foreløpige innstilling fra kommunalkomiteen bidrar til å opprettholde denne fundamentale misforståelse, finner dette medlem grunn til å gjengi følgende sitater fra NOU 1983:47:

Side 14, første spalte:

« Etter den alminnelige uskrevne folkerett betyr asylrett ikke en rett for noen til å få asyl (beskyttelse eller fristed, se under 2), men en stats rett til å gi asyl, uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling mot den stat som vedkommende er flyktet fra. Det er videre på det rene at en stat som hovedregel har rett til å vurdere på fritt grunnlag om den i et gitt tilfelle vil gi asyl, i alle fall så lenge begrunnelsen er humanitær. »

Side 14, første spalte:

« Dette utgangspunkt innebærer nærmere presisert at det etter den alminnelige folkerett ikke eksisterer noen subjektiv rett for den enkelte flyktning til å få asyl i en fremmed stat. Sagt på en annen måte: Staten har rett til å gi asyl, men ikke plikt. »

Side 143, annen spalte:

« Flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951 er ikke en konvensjon om retten til asyl, dvs. om når asyl skal innvilges, men må nærmest sies å regulere flyktningens rettslige stilling under oppholdet i tilfluktslandet. »

Side 296, første spalte:

« Som utvalget tidligere har vært inne på, er imidlertid retten for den enkelte til å få asyl ikke anerkjent i folkeretten, og den er på verdensbasis opptatt i relativt få staters nasjonale lovgivning. »

Dette medlem vil påpeke at norsk utlendingslov er langt mer liberal enn flyktningkonvensjonen tilsier, og derfor er det fullt mulig for norske myndigheter å innskrenke de rettigheter som i dag er gitt asylsøkere i utlendingsloven. På denne bakgrunn fremmes dette forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i utlendingsloven slik at asylsøkere ikke gis noen rettigheter som går lenger enn det som er pålagt i henhold til flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951. »

Dette medlem ser for øvrig ingen grunn til at Regjeringen skal vurdere om Norge skal engasjere seg internasjonalt for å få en forpliktende konvensjon om europeisk ansvarsfordeling for flyktninger. Dette medlem vil hevde at Norge til enhver tid bør stå fritt til å fatte sine egne avgjørende bestemmelser på det flyktningpolitiske området. Det vil være av stor betydning for Norges fremtid at flyktningpolitikken kan drives nasjonalt og at myndighetene ikke overføres til internasjonale organer basert på en internasjonal forpliktende avtale i tillegg til FNs flyktningkonvensjon av 1951. Dette medlem vil advare mot en norsk suverenitetsavståelse og reduksjon av selvråderett på det flyktningpolitiske området slik en forpliktende konvensjon om europeisk ansvarsfordeling for flyktninger vil kunne medføre.

Forebygging av flukt

Dette medlem er enig i at forebygging av flukt vil være den beste løsning og derfor har bl.a. Fremskrittspartiet gjennom mange år fremmet forslag i Stortinget i forbindelse med bistandspolitikken om å begrense denne til de land som forplikter seg til respekt for menneskerettighetene og til å arbeide for et demokratisk styresett og i tillegg forslag om å arbeide for markedsøkonomi i U-landene som det beste virkemiddel for økonomisk vekst. Dette medlem hilser velkommen at andre partier nå også begynner å legge vekt på disse forhold. Det vil også være av vesentlig betydning å arbeide for at det oppnås en reduksjon i befolkningsveksten i den tredje verden dersom konflikter og redusert folkevandring skal unngås.

Dette medlem vil i likhet med kommunalkomiteens flertall påpeke at etniske konflikter utløser vold og dette medlem trekker da den naturlige konklusjon at et homogent samfunn basert på samme etniske gruppe er mindre utsatt for konflikter enn andre, og det forhold bør også derfor tillegges vekt i norsk flyktningpolitikk.

Beskyttelse i Norge

Dette medlem viser til Regjeringens forslag om å innvilge beskyttelse i Norge for grupper basert på et kollektivt grunnlag, noe dette medlem ikke kan gi sin tilslutning til. Dette medlem vil hevde at flyktningkonvensjonens hovedprinsipp om en individuell behandling av den enkelte søknad skal være hovedfundamentet i norsk asylpolitikk. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Den foreslåtte ordning med kollektiv beskyttelse for grupper av flyktninger gjennomføres ikke. »

Dette medlem legger videre vekt på at enhver som får flyktningstatus i Norge må tilpliktes eller pålegges å returnere til sitt hjemland når norske myndigheter etter uttalelse fra FNs høykommissær for flyktninger fastslår at situasjonen i hjemlandet er slik at det er tilrådelig at flyktningen reiser hjem. Det vises videre til at det i meldingen foreslås en periode med kollektiv beskyttelse i 3 år med mulighet for forlengelse ytterligere 1 år før en flyktning får rett til varig bosettelse i Norge eller rett til individuell behandling av en asylsøknad. Dette medlem er uenig i en kollektiv beskyttelsesregel, men vil subsidiært foreslå at 3 år erstattes med 7 år uten tilleggsår. På denne bakgrunn og som et subsidiært forslag fremmes dette forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fastsette den generelle tidsrammen for et eventuelt kollektivt beskyttelsessystem til 7 år. »

Dette medlem viser også til kommunalkomiteens foreløpige innstilling om hvorvidt norske myndigheter skal påta seg et spesielt ansvar og bl.a. holde seg informert om situasjonen for personer som får avslag på sine asylsøknader i Norge etter retur til hjemlandet eller etter hjemsendelse som følge av endrede forhold i hjemlandet. Dette medlem vil hevde at norske myndigheter ikke bør påta seg noe slikt ansvar. En person som får avslag på sin asylsøknad fordi vedkommende ikke er berettiget til flyktningstatus eller blir hjemsendt, kan ikke forvente at Norge skal ha noe som helst ansvar for vedkommende etter at avslaget er gitt og/eller hjemsendelse er foretatt. På denne bakgrunn fremsettes følgende forslag:

« Det innføres ingen ordning hvor norske myndigheter påtar seg ansvar for personer som er hjemsendt fordi de har fått avslag på sin asylsøknad eller fordi forholdene i hjemlandet er endret slik at norske myndigheter finner hjemsendelse forsvarlig. »

Når det gjelder den nåværende ordning med opphold på humanitært grunnlag for personer som ikke er i en slik situasjon at de gis asyl (beskyttelse), vil dette medlem at ordningen håndheves meget strengt. Det bør kun innvilges opphold på humanitært grunnlag når alle omkostninger til livsopphold dekkes av private frivillige gaver og bidrag, med unntak for de som Norge måtte være forpliktet til å gi opphold etter flyktningkonvensjonen basert på streng fortolkning av § 33. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen kun innvilge opphold på humanitært grunnlag når alle omkostninger til livsopphold m.m. dekkes av private frivillige gaver og bidrag, med unntak for de asylsøkere som gis asyl eller som Norge måtte være forpliktet til å gi opphold etter flyktningkonvensjonen som også betegnes som flyktning. »

Dette medlem vil akseptere et totalt antall på 1.200 kvoteflyktninger pr. år, men til fratrekk her kommer enhver innvilget asylsøknad eller innvilget opphold på humanitært grunnlag inkludert familiegjenforeninger.

Dette medlem viser til at dagens regelverk for familiegjenforening innebærer at personer med flyktningstatus (asyl) får familiegjenforening umiddelbart, mens det de første 3 årene stilles krav til forsørgerevne for personer med opphold på humanitært grunnlag. Dette medlem mener regelverket bør endres slik at flyktninger får adgang til familiegjenforening etter 36 mndr. mens personer med opphold på humanitært grunnlag ikke gis rett til familiegjenforening.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen endre regelverket for familiegjenforening slik at det ikke innvilges familiegjenforening for flyktninger som er gitt asyl før etter 36 mndr. og ikke for personer med opphold på humanitært grunnlag. »

Beskyttelse i nærområdene

Dette medlem viser til sine generelle merknader og vil hevde at beskyttelse i nærområdene er det beste for alle flyktninger. I nærområdene til flyktningenes hjemland vil det som oftest være samme klima og mennesker med lik kultur, religion og leveforhold. Det vil også være det rimeligste for norske myndigheter når de påtar seg et økonomisk ansvar, i tillegg til at det vil bidra til å redusere muligheten for konflikter i det norske samfunn i fremtiden basert på forskjellige etniske grupperinger dersom opphold i Norge er alternativet. Dette medlem vil derfor foreslå at Regjeringen langt mer aktivt søker å finne frem til ordninger med bosetting i nærområdene til flyktninger som måtte komme til Norge, eller hvor flyktningsituasjoner oppstår.

Dette medlem erkjenner at flere slike nærområder allerede er sterkt belastet med en flyktningstrøm og et stort antall flyktninger mange steder, men vil hevde at det først og fremst er de økonomiske belastninger for mottakerlandene som er det vanskeligste problem. Dersom norske myndigheter tilbyr seg å betale for flyktningers opphold i nærområdene, vil det fremstå som et attraktivt alternativ til å gi opphold til flyktninger i Norge. Dette medlem mener derfor at den viktigste innsats Norge bør gjøre for verdens flyktninger bør skje ved økonomiske bidrag til FNs høykommissær for flyktninger slik at denne instans kan organisere bosetting og hjelp til flyktninger i disses nærområder. En slik ordning bør også gjelde for flyktninger som allerede har opphold i Norge og på denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen søke å organisere og finansiere bosetting i Albania for de kosovoalbanske flyktninger som er gitt beskyttelse og opphold i Norge. »

« Stortinget ber Regjeringen søke å organisere og finansiere bosetting i Kroatia, Slovenia, Makedonia og andre nærområder for de bosniske flyktninger som er gitt beskyttelse og opphold i Norge. »

« Stortinget ber Regjeringen søke å organisere og finansiere opphold i nærområder eller naboland for flyktninger fra afrikanske og asiatiske land som er gitt beskyttelse og opphold i Norge. »

Byrdefordeling i massefluktsituasjoner ved mottak av overføringsflyktninger

Dette medlem viser til at prinsippet om « byrdefordeling » står sentralt i det internasjonale flyktningsamarbeid, og dette medlem vil hevde at Norge bør ta sitt ansvar for dette først og fremst gjennom sine bevilgninger til FNs høykommissær for flyktninger og viser til at Fremskrittspartiet under fjorårets budsjettbehandling foreslo økte bevilgninger til UNHCR. Dette medlem vil ta utgangspunkt i det økonomiske ansvar, idet flest mulig av flyktningene bør bosettes i nærområdene fremfor bosetting og opphold i Norge. Dette medlem vil derfor avvise tenkningen om at det i uttrykket « byrdefordeling » skal inngå hvor flyktningene gis opphold eller bosettelse, idet det bør være det finansielle ansvar som bør deles på mange land uavhengig av hvor flyktninger blir bosatt.

Mottak, bosetting og selvhjelpsprinsippet

Dette medlem mener at det organisatoriske, administrative, økonomiske og finansielle ansvar for flyktningpolitikken og flyktningene tilligger staten, da det er Regjering og Storting som fastlegger norsk flyktningpolitikk. Dette følger av den almene fornuftige organisasjonsregel om at den som bestemmer også må påta seg ansvaret for konsekvensene av egne avgjørelser. Det direkte økonomiske og finansielle ansvar for kostnadene ved livsopphold for flyktninger bør derfor ikke veltes over på kommuner eller fylkeskommuner. Det at bosetting av flyktninger spres over hele landet bør ikke endre det prinsipielle forhold at det bør være staten som må ha ansvaret for alle økonomiske uttellinger så lenge oppholdet i landet begrunnes med flyktningstatus eller opphold på humanitært grunnlag. Det bør videre være slik at alle med flyktningstatus og opphold på humanitært grunnlag som mottar offentlig støtte for sitt livsopphold, må være bosatt der hvor myndighetene til enhver tid bestemmer. Friheten til å flytte må knyttes til egen forsørgelsesevne, idet flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag ikke bør gis rett til sosialhjelp eller andre kommunale ytelser fordi økonomisk hjelp til livsopphold bør være direkte statsfinansiert og knyttet til ordninger basert på den status personenes opphold er basert på. Den gjeldende ordning med et kommunalt organisasjons- og økonomisk ansvar for kommunene delvis finansiert gjennom et integreringstilskudd bør opphøre. All organisering og betaling for asylsøkere, flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag bør organiseres av staten, f.eks. gjennom et Statens Flyktningeverk (SF) som har alt ansvar inntil hjemreise finner sted eller varig arbeids- og oppholdstillatelse innvilges. Kommunale flyktningkonsulenter og administrasjoner m.m. kan overføres til lokalkontorer eller regionkontorer i et slikt Statens Flyktningeverk.

Dette hindrer selvsagt ikke et Statens Flyktningeverk å samarbeide med lokale myndigheter og frivillige organisasjoner på områder hvor slikt samarbeid er naturlig, men det sikrer en helhetlig organisering, administrering og finansiering av alle oppgaver i forbindelse med asylsøkere, flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. En slik organisering vil heller ikke skape forstyrrelser og usikkerhet for kommunenes normale virksomhet. Samtidig med en slik omorganisering må det fremmes lovendringsforslag som fjerner alle muligheter for økonomiske ytelser fra kommunene til asylsøkere, flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag, idet slike til enhver tid er underlagt Statens Flyktningeverks ansvar og bestemmelser.

Med denne begrunnelse fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen etablere et Statens Flyktningeverk som gis alt ansvar for organisering, administrering og finansiering av asylsøkeres, flyktningers og personer med opphold på humanitært grunnlags opphold i Norge, organisert som et statlig verk med regionale og lokale kontorer. Kommunale flyktningkonsulenter, administrativt og annet personale søkes overført til dette verk. »

Dette medlem vil prinsipielt hevde at integrering av asylsøkere i det norske samfunn ikke kan anses for å være et fornuftig formål da bare ca halvparten gis opphold i landet basert på foreliggende erfaringsgrunnlag. Asylsøkere bør derfor forbli boende i asylmottak inntil søknaden om asyl er avgjort, men obligatorisk norskopplæring og opplæring i norske samfunnsforhold bør tilstrebes i asylmottakene slik at de som til slutt gis opphold er gitt et godt grunnlag for integrering. Slik opplæring må også gis mindreårige innenfor asylmottaket slik at dersom det innvilges opphold er flest mulig kvalifisert for ordinær opplæring i det norske skoleverket. Mindreårige som befinner seg i asylmottak inntil søknaden er ferdigbehandlet gis således ikke adgang til det ordinære skoleverk før opphold er innvilget, men mottar sin opplæring i mottaket. Integreringsprosessen utsettes for alle asylsøkere inntil opphold er innvilget, men forberedes gjennom norskopplæring i regi av flyktningmyndighetene. Først når opphold er innvilget og mindreårige har tilstrekkelig med norskkunnskaper, overføres de til det ordinære skoleverket. På den måte vil den senere integreringsprosess gå bedre og de øvrige elever i skolen vil unngå en svekkelse av sitt utdanningstilbud. Det vil nemlig bli resultatet dersom det tas opp elever med utilstrekkelige norskkunnskaper i det ordinære skoleverket. Norskopplæringen av mindreårige flyktninger eller personer med opphold på humanitært grunnlag som er i skolepliktig alder bør derfor skje utenfor det ordinære skoleverket. I det ordinære skoleverket bør all såkalt morsmålsopplæring elimineres idet slik opplæring må være en privatsak for foreldrene idet det må slås fast at i den ordinære norske skole er det språket norsk som er opplæringsspråket.

Dette medlem vil videre slå fast at den reelle integreringsprosess for asylsøkere utsettes inntil søknaden er ferdigbehandlet og vedkommende er gitt flyktningstatus eller opphold på humanitært grunnlag. Dette er imidlertid ikke til hinder for at forberedelse for integrering kan gis i asylmottaket ved f.eks. pliktmessig deltagelse i norskopplæring og opplæring i norske samfunnsforhold.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen sørge for omfattende obligatoriske kurs i norsk og norske samfunnsforhold i alle asylmottak for å klargjøre en integreringsprosess som forutsettes iverksatt når asyl eller opphold på humanitært grunnlag innvilges. »

« Stortinget ber Regjeringen særlig sørge for en omfattende norskopplæring i asylmottak for mindreårige i skolepliktig alder og at deltagelse i det ordinære skoleverk kun gis til elever som har tilstrekkelige norskkunnskaper og har fått sin asylsøknad ferdigbehandlet. »

« Stortinget ber Regjeringen iverksette en aktiv integreringsprosess først når asylsøkere er innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag, men at opplæring med sikte på en slik integrering iverksettes som obligatoriske kurs ved opphold i asylmottak. »

« Stortinget ber Regjeringen sørge for at norsk (nynorsk) er eneste lærespråk i den ordinære offentlige skole og at morsmålsopplæring for fremmedspråklige forblir en privatsak for foreldre og elever utenfor den ordinære norske skole. »

Dette medlem vil også hevde at for å unngå misforståelser vil det være ønskelig og nødvendig at alle flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag tilpliktes å undertegne en erklæring eller samfunnskontrakt hvor de forplikter seg til å følge norske lover og regler også når disse eventuelt måtte være i strid med flyktningens religion eller skikker fra hjemlandet. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning hvor asylsøkere, flyktninger og personer som får opphold på humanitært grunnlag må underskrive på at de forplikter seg til å overholde norske lover og regler også dersom disse er i strid med egne religiøse bestemmelser eller skikker fra hjemlandet, samt at de vil avholde seg fra ulovlige demonstrasjoner og skadeverk i Norge som retter seg mot forholdene i deres hjemland. Brudd på forpliktelsene medfører automatisk utvisning. »

Asylsøkere som ikke vil undertegne en slik erklæring må utvises fordi han da må anses som en fare for rikets sikkerhet. (§ 29.)

Tilbakevending (repatriering)

Dette medlem vil vise til at Fremskrittspartiet ved en rekke anledninger har fremmet forslag om at repatriering av flyktninger bør gjøres til en meget viktig del av flyktningpolitikken, og vil derfor nå si seg tilfreds med at også Regjeringen og kommunalkomiteen omsider blir opptatt av denne problematikken. En aktiv repatrieringspolitikk vil også virke forebyggende på det som kan kalles falske flyktninger, dvs. slike som omgår norsk innvandringsstopp ved å søke å sikre seg varig opphold i Norge basert på falske opplysninger og eventuelt falske papirer for å oppnå opphold som flyktning eller opphold på humanitært grunnlag. En aktiv hjemsendelsespolitikk vil også gjøre dette mindre attraktivt og vanskeligere, og derved virke forebyggende overfor personer som ikke er reelle flyktninger, men motivert av det norske velferdssystemet.

Dette medlem vil også hevde og understreke at det er norske myndigheter som skal avgjøre hvorvidt forholdene i hjemlandet ansees for tilstrekkelig trygge for at hjemsendelse av flyktninger kan skje. Det forutsettes imidlertid at før en slik avgjørelse fattes, så må det innhentes synspunkter fra FNs høykommissær for flyktninger. Samtidig vil det være av stor betydning hva andre land også foretar seg i forbindelse med vurdering av lands trygghet for hjemsendelse av flyktninger.

Dette medlem vil også gå inn for at repatriering ikke gjøres avhengig av frivillighet hos den berørte flyktning, idet det vil være en helt naturlig konsekvens at dersom grunnlaget for innvilget beskyttelse i Norge er bortfalt, så må vedkommende finne seg i å akseptere å reise hjem.. Dette medlem vil også hevde at det må innføres en ordning med hjemsendelse av flyktninger fra land som f.eks. Chile hvor grunnlaget for beskyttelse er bortfalt for lengst. Når flyktninger fra land som senere er blitt trygge ikke frivillig for lengst er hjemreist, bidrar det kun til mistanker om at det er den norske velferdsstaten som er tiltrekkende og ikke frykten for forfølgelse i hjemlandet. Når det heller ikke søkes om norsk statsborgerskap med de forpliktelser og rettigheter det innebærer, kan det ikke være noen grunn for at flyktninger fra trygge land nå ikke sendes hjem. Personer som fikk asyl eller opphold på humanitært grunnlag fikk det som følge av situasjonen i hjemlandet, og når den situasjonen så er endret er det naturlig og moralsk at de returnerer til sine hjemland og deltar i oppbyggingen av dette, bl.a. basert på de kunnskaper og ferdigheter de har tilegnet seg under oppholdet i Norge. Dette medlem vil imidlertid i tillegg også være positivt innstilt til en viss form for økonomisk hjelp for flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag som sendes tilbake til sine hjemland, og da med et noe høyere bidrag dess lengre fraværet fra hjemlandet har vart. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om et omfattende hjemsendelsesprogram for flyktninger fra land som nå er blitt trygge basert på prinsippet om pliktig hjemreise når grunnlaget for asyl eller opphold på humanitært grunnlag er bortfalt. »

Enkelte administrative spørsmål på utlendingsfeltet

Dette medlem slutter seg til etablering av egne utlendingeattacheer for bedre å kunne foreta relevante undersøkelser i asylsøkeres hjemland, men kan ikke se noe behov for at disse skal pålegges noen oppgaver i forbindelse med tilbakevending eller hjemsendelse av flyktninger. Dette medlem vil også gå imot at det etableres en egen klagenemnd for utlendingssaker, idet de ordinære myndigheter med Regjering, departement og direktorat ikke kan fraskrive seg et ansvar som dette medlem mener bør ligge til de ordinære myndigheter.

Andre synspunkter på det flyktningpolitiske området

Som en følge av dette medlems synspunkter på det forebyggende flyktningarbeid, er det nødvendig at norske myndigheter stiller mere konkrete og klare krav til mottakerland for norsk bistand. Skal det være mulig å få til økonomisk vekst og bedre samfunnsforhold i en rekke land i den tredje verden, er det nødvendig å innskjerpe behovet for respekt for menneskerettighetene, utvikling av et demokratisk styringssett og innføring av markedsøkonomi basert på privat eiendomsrett og prinsippene i rettsstatstenkningen. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen innføre krav om en reell oppfølging av menneskerettighetene hos mottagerland av norsk bilateral bistand som en forutsetning for slik bistand. »

« Stortinget ber Regjeringen arbeide for at internasjonal frihandel gjøres til en hovedpilar i arbeidet for bedre balanse i forhold mellom de industrialiserte land i nord og de fattige land i den tredje verden i sør. »

Dette medlem vil også hevde at det i forbindelse med norskopplæringen av flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag innføres grundige evalueringer i norskopplæringen, gjennom bl.a. obligatoriske prøver som kan kartlegge norskkunnskapene. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen innføre obligatoriske prøver for asylsøkere, flyktninger og innvandrere som deltar i statlig finansiert norskundervisning. »

Dette medlem vil også se mulighetene for å få norsk statsborgerskap som en del av flyktningpolitikken og vil hevde at det må innføres et klart krav til tilfredsstillende kunnskaper i norsk skriftlig og muntlig som et vilkår i tillegg til at den 7 års botiden som etter gjeldende lov er nødvendig for å kunne oppnå norsk statsborgerskap, kun kan begynne å løpe når en asylsøker er gitt asyl eller får opphold på humanitært grunnlag. Det betyr at den tiden som går fra søknaden fremmes til den er ferdigbehandlet ikke skal regnes med som botid for å få norsk statsborgerskap. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre krav om tilfredsstillende kunnskaper i norsk, skriftlig og muntlig, som vilkår for å oppnå norsk statsborgerskap. »

« Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag slik at botiden for å oppnå norsk statsborgerskap først løper fra det tidspunkt en asylsøker har fått innvilget sin søknad eller er gitt opphold på humanitært grunnlag. »

Dette medlem viser til sine tidligere forslag om at stemmeretten ved norske valg bør begrenses til norske statsborgere, og finner utviklingen i den senere tid til å tale sterkt for innføringen av en slik begrensning. Når personer som knapt forstår norsk kan både stille liste og stemme ved norske lokalvalg, reduseres automatisk betydningen av å være norsk statsborger med det det medfører av rettigheter og forpliktelser. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en endring av stemmeretten ved kommunestyre- og fylkestingsvalg slik at bare norske statsborgere og statsborgere fra land Norge har en gjensidig avtale med, gis stemmerett ved lokalvalg. »

Dette medlem viser også til den generelle flyktningdebatt hvor det fra tid til annen hevdes at flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag mottar en del fordeler fremfor norske statsborgere, som f.eks. tilskudd til etablering i eget hjem, begunstigelse ved offentlig betalte boliger eller gunstige låneordninger for anskaffelse av boliger, eller særtilskudd til arbeidsgivere som ansetter flyktninger, eller særfordeler ved deltagelse i AMO-kurs e.l. For å sikre at slike eventuelle særordninger som kan skape grunnlag for motsetningsforhold i det norske samfunn oppheves, fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen gjennomgå alt offentlig regelverk med sikte på å sikre at flyktninger og asylsøkere ikke mottar noen fordeler fremfor nordmenn, med like ønsker og behov. »

Dette medlem viser også til det internasjonale arbeidet som kalles Schengen-samarbeidet og diskusjonen om asylsøkere ikke kan fremme den samme asylsøknad i en rekke forskjellige land dersom de gis avslag i ett land. Dette medlem mener Norge bør innføre denne regel i sin utlendingslov, og vil vise til at de vesteuropeiske land må anses å ha en tilfredsstillende behandling av asylsøknader. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i utlendingsloven slik at asylsøkere som har fått endelig avslag i andre vesteuropeiske land, som f.eks. Sverige, Danmark, Island, Finland m.m. blir returnert til det land de har fått avslag fra uten fornyet asylsøknadsbehandling i Norge. » »

       Komiteen viser til de merknader som er oversendt kommunalkomiteen fra justiskomiteen. Komiteen finner i likhet med sine respektive fraksjoner i justiskomiteen ikke å ville kommentere de framlagte merknader fra justiskomiteens medlem fra Fremskrittspartiet.

4. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen vurdere om Norge skal engasjere seg internasjonalt for å få til en egen forpliktende konvensjon om europeisk ansvarsfordeling for flyktninger.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen vurdere å oppheve pålegget overfor transportselskapene om å kontrollere at reisende har gyldige reisedokumenter og foreslå en alternativ løsning på kontrollproblemet som samtidig sikrer asylsøkere reelle muligheter til å søke beskyttelse i Norge.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen fastsette den generelle tidsrammen for kollektiv beskyttelse til 2 + 1 år.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre et tilskudd til bosetting av flyktninger i kommunene det 6. og 7. året etter at utplassering har skjedd. Tilskuddet bør være vesentlig mindre enn det tilskudd som gis de første 5 årene.

Forslag fra Høyre:

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at flyktninger og asylsøkere som får opphold i Norge, må inngå en gjensidig samfunnskontrakt i tråd med Høyres merknad i Innst.S.nr.180 (1994-1995) .

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen om at det ikke gis oppholdstillatelse til søkere som har kriminell atferd.

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen om å stramme inn kriteriene for opphold på humanitært grunnlag for å kunne øke kvoten for overføringsflyktninger.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 8

       Stortinget ber Regjeringen vurdere om trygdereglene som gjelder for flyktninger og statsløse bør utvides til også å omfatte personer som har fått opphold på humanitært grunnlag og komme tilbake med en egen sak om dette.

Forslag 9

       Stortinget ber Regjeringa legge til grunn i familiegjenforeningssaker at barn som har opphold i Norge skal ha rett til familiegjenforening.

Forslag 10

       Stortinget ber Regjeringen fremlegge en egen sak til Stortinget der repatrieringsprogrammene blir evaluert av og med forslag til nye tiltak slik Stortinget har skissert.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 11

       Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til at UNHCR får tilført ressurser slik at organisasjonen kan påta seg de kontrolloppgaver transportselskapene i dag utfører overfor asylsøkere.

Forslag 12

       Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en fleksibel kvote på 9.000 overføringsflyktninger i løpet av en treårsperiode.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 13

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en lovendring slik at asylsøkeres adgang til fri rettshjelp behovsprøves, slik som for norske borgere.

Forslag 14

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i utlendingsloven slik at asylsøkere ikke gis noen rettigheter som går lenger enn det som er pålagt i henhold til flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951.

Forslag 15

       Den foreslåtte ordning med kollektiv beskyttelse for grupper av flyktninger gjennomføres ikke.

Forslag 16

       Stortinget ber Regjeringen fastsette den generelle tidsrammen for et eventuelt kollektivt beskyttelsessystem til 7 år.

Forslag 17

       Det innføres ingen ordning hvor norske myndigheter påtar seg ansvar for personer som er hjemsendt fordi de har fått avslag på sin asylsøknad eller fordi forholdene i hjemlandet er endret slik at norske myndigheter finner hjemsendelse forsvarlig.

Forslag 18

       Stortinget ber Regjeringen kun innvilge opphold på humanitært grunnlag når alle omkostninger til livsopphold m.m. dekkes av private frivillige gaver og bidrag, med unntak for de asylsøkere som gis asyl eller som Norge måtte være forpliktet til å gi opphold etter flyktningkonvensjonen som også betegnes som flyktning.

Forslag 19

       Stortinget ber Regjeringen endre regelverket for familiegjenforening slik at det ikke innvilges familiegjenforening for flyktninger som er gitt asyl før etter 36 mndr. og ikke for personer med opphold på humanitært grunnlag.

Forslag 20

       Stortinget ber Regjeringen søke å organisere og finansiere bosetting i Albania for de kosovoalbanske flyktninger som er gitt beskyttelse og opphold i Norge.

Forslag 21

       Stortinget ber Regjeringen søke å organisere og finansiere bosetting i Kroatia, Slovenia, Makedonia og andre nærområder for de bosniske flyktninger som er gitt beskyttelse og opphold i Norge.

Forslag 22

       Stortinget ber Regjeringen søke å organisere og finansiere opphold i nærområder eller naboland for flyktninger fra afrikanske og asiatiske land som er gitt beskyttelse og opphold i Norge.

Forslag 23

       Stortinget ber Regjeringen etablere et Statens Flyktningeverk som gis alt ansvar for organisering, administrering og finansiering av asylsøkeres, flyktningers og personer med opphold på humanitært grunnlags opphold i Norge, organisert som et statlig verk med regionale og lokale kontorer. Kommunale flyktningkonsulenter, administrativt og annet personale søkes overført til dette verk.

Forslag 24

       Stortinget ber Regjeringen sørge for omfattende obligatoriske kurs i norsk og norske samfunnsforhold i alle asylmottak for å klargjøre en integreringsprosess som forutsettes iverksatt når asyl eller opphold på humanitært grunnlag innvilges.

Forslag 25

       Stortinget ber Regjeringen særlig sørge for en omfattende norskopplæring i asylmottak for mindreårige i skolepliktig alder og at deltagelse i det ordinære skoleverk kun gis til elever som har tilstrekkelige norskkunnskaper og har fått sin asylsøknad ferdigbehandlet.

Forslag 26

       Stortinget ber Regjeringen iverksette en aktiv integreringsprosess først når asylsøkere er innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag, men at opplæring med sikte på en slik integrering iverksettes som obligatoriske kurs ved opphold i asylmottak.

Forslag 27

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at norsk (nynorsk) er eneste lærespråk i den ordinære offentlige skole og at morsmålsopplæring for fremmedspråklige forblir en privatsak for foreldre og elever utenfor den ordinære norske skole.

Forslag 28

       Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning hvor asylsøkere, flyktninger og personer som får opphold på humanitært grunnlag må underskrive på at de forplikter seg til å overholde norske lover og regler også dersom disse er i strid med egne religiøse bestemmelser eller skikker fra hjemlandet, samt at de vil avholde seg fra ulovlige demonstrasjoner og skadeverk i Norge som retter seg mot forholdene i deres hjemland. Brudd på forpliktelsene medfører automatisk utvisning.

Forslag 29

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om et omfattende hjemsendelsesprogram for flyktninger fra land som nå er blitt trygge basert på prinsippet om pliktig hjemreise når grunnlaget for asyl eller opphold på humanitært grunnlag er bortfalt.

Forslag 30

       Stortinget ber Regjeringen innføre krav om en reell oppfølging av menneskerettighetene hos mottagerland av norsk bilateral bistand som en forutsetning for slik bistand.

Forslag 31

       Stortinget ber Regjeringen arbeide for at internasjonal frihandel gjøres til en hovedpilar i arbeidet for bedre balanse i forhold mellom de industrialiserte land i nord og de fattige land i den tredje verden i sør.

Forslag 32

       Stortinget ber Regjeringen innføre obligatoriske prøver for asylsøkere, flyktninger og innvandrere som deltar i statlig finansiert norskundervisning.

Forslag 33

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre krav om tilfredsstillende kunnskaper i norsk, skriftlig og muntlig, som vilkår for å oppnå norsk statsborgerskap.

Forslag 34

       Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag slik at botiden for å oppnå norsk statsborgerskap først løper fra det tidspunkt en asylsøker har fått innvilget sin søknad eller er gitt opphold på humanitært grunnlag.

Forslag 35

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en endring av stemmeretten ved kommunestyre- og fylkestingsvalg slik at bare norske statsborgere og statsborgere fra land Norge har en gjensidig avtale med, gis stemmerett ved lokalvalg.

Forslag 36

       Stortinget ber Regjeringen gjennomgå alt offentlig regelverk med sikte på å sikre at flyktninger og asylsøkere ikke mottar noen fordeler fremfor nordmenn, med like ønsker og behov.

Forslag 37

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i utlendingsloven slik at asylsøkere som har fått endelig avslag i andre vesteuropeiske land, som f.eks. Sverige, Danmark, Island, Finland m.m. blir returnert til det land de har fått avslag fra uten fornyet asylsøknadsbehandling i Norge.

5. Komiteens tilrådning

       Komiteen har ellers ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

       St.meld. nr. 17 (1994-1995) - Om flyktningpolitikken - vedlegges protokollen.

Oslo, i kommunalkomiteen, den 1. juni 1995.

Roger Gudmundseth, Ola T Lånke,

leder. ordfører og sekretær.