Direktivet om beskyttelse av kjøperen i forbindelse med visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett til fast eiendom (time-share-kontrakter) ble innlemmet i EØS-avtalen med forbehold om Stortingets samtykke.

       Direktivet er et minimumsdirektiv som regulerer deltidsbruksrett til fast eiendom. I praksis gjelder dette særlig avtaler om rett til bruk av fritidsbolig bestemte uker i året.

       Slike avtaler har vist seg å representere betydelige problemer for forbrukerne, ikke minst når avtaler inngås under opphold i et annet land enn det hvor forbrukeren har sin bopel.

       Arbeidet med direktivet har pågått over lengre tid. Det endelige direktivet er skåret ned i forhold til tidligere utkast. Hovedelementene i det vedtatte direktivet er en generell 10 dagers angrefrist for kjøper, forbud mot forskuddsbetaling i denne perioden, og forskjellige informasjonskrav.

Hovedpunktene i direktivet

       Artikkel 3 omhandler informasjonskrav. Den fastslår selgers plikt til å gi informasjon til alle som ber om det, og at informasjonen skal inngå som en del av avtalen. De viktigste informasjonskravene gjelder

       Artikkel 4 stiller formelle krav til avtalen, herunder at den skal være skriftlig og inneholde opplysningene nevnt i vedlegget.

       Artikkel 5 fastslår prinsippet om angrefrist, og hvordan det skal praktiseres.

       Artikkel 6 fastslår at enhver forskuddsbetaling fra kjøperen skal være forbudt før angrefristen er utløpt.

       Artikkel 7 fastsetter at når prisen helt eller delvis dekkes av en kreditt som ytes av selger eller av en han har avtale med, og kjøper gjør bruk av angrefristen, skal også kredittavtalen heves uten at det kan kreves erstatning.

       Artikkel 8 bestemmer at reglene i direktivet er preseptoriske.

       Artikkel 11 presiserer at medlemsstatene kan vedta eller opprettholde bestemmelser som sikrer forbrukerne bedre beskyttelse enn direktivet (som er et minimumsdirektiv) så lenge dette ikke er i strid med forpliktelsene etter EF-traktaten.

       EØS-komiteens beslutning samt direktivet i den offisielle norske versjon er tatt inn som vedlegg til proposisjonen.

Forholdet til norsk rett og vurdering i forhold til EØS-avtalen

       Det finnes i dag ikke egen norsk lovgivning om avtaler om deltidsbruksrett til fast eiendom. Kjøp og leie av fast eiendom er unntatt fra lov om angrefrist. Avtaler inngått i Norge er imidlertid underlagt lovgivning om forbrukeravtaler og alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.

       Erfaringer fra Forbrukerombudets og Forbrukerrådets virksomhet har avdekket betydelige forbrukerproblemer i forhold til slike avtaler.

       Den store fordelen for norske forbrukere ved gjennomføringen av direktivet vil være at dets bestemmelser om angrefrist, i kombinasjon med krav til informasjon på forbrukerens eget språk, vil gjelde i samtlige EØS-land. Manglende angrefrist har vært et betydelig problem for mange nordmenn som har vært utsatt for særdeles pågående selgere særlig i enkelte populære ferieland, og som har følt seg forledet til å underskrive en avtale de under normale omstendigheter ikke ville gitt seg inn på. Når direktivet er gjennomført, vil man alltid ha 10 dagers ubetinget angrefrist. Gjennomføringsfristen 26. april 1997 vil også gjelde for Norge.

       Karakteren av minimumsdirektiv gjør det mulig med mer omfattende nasjonal lovgivning. Det presiseres også flere steder i direktivet at enkelte spørsmål som ikke er løst der, forutsettes regulert i nasjonal lovgivning.

Administrative og økonomiske konsekvenser

       De budsjettmessige konsekvensene av innlemmelsen i EØS-avtalen anses å være begrenset. For næringslivet antas konsekvensene å være beskjedne for seriøse operatører.