Innhold

1.

Sammendrag

5

1.1

Bakgrunn og forutsetninger for meldingen

5

1.2

Levekår i norske storbyer

5

1.3

Boforhold i norske storbyer

6

1.4

Statlig og kommunal politikk som påvirker levekår og

boforhold i storbyene

6

1.5

Mål og virkemidler for bedre levekår og boforhold i utsatte

storbyområder

7

2.

Komiteens merknader

9

2.1

Innledning

9

2.2

Levekårsutfordringer i storbyene

10

2.2.1

Hovedutfordringer

11

2.2.2

Forslag til tiltak

11

2.2.3

Spesielle utfordringer for de enkelte storbyer

2.3

Levekårsutfordringer i Oslo indre øst

21

2.3.1

Tiltak

22

2.3.2

Tiltakene må ta utgangspunkt i kvaliteter og

særegenheter i Oslo indre øst

23

2.4

Hovedutfordringer

24

2.4.1

Forslag til tiltak

24

2.4.2

Om organisering av bruken av statlige midler

2.4.3

Det økonomiske omfanget av den statlige

virksomheten

32

3.

Forslag fra mindretall

32

4.

Komiteens tilråding

33

       Til Stortinget.

1. Sammendrag

1.1 Bakgrunn og forutsetninger for meldingen

       Ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1993 og omtalen av Levekårsutvalgets innstilling ( NOU 1993:17 ) i denne forbindelse, fremmet Stortingets finanskomite enstemmig en henstilling til Regjeringen om å legge fram en melding om levekår og boforhold i storbyene. Som bakgrunn for stortingsmeldingen viser Kommunal- og arbeidsdepartementet også til at Regjeringen er bekymret for levekårsforskjellene mellom de ulike bydeler i storbyene, noe som bl.a. er dokumentert i Levekårsutvalgets innstilling.

       I meldingen legger departementet hovedvekten på problemstillinger i tilknytning til bydels- og strøksvise forskjeller i levekår og boforhold i storbyene, både fordi dette feltet ikke har vært grundig drøftet i nyere stortingsmeldinger, og fordi disse problemstillingene danner den direkte bakgrunn for henstillingen fra finanskomiteen. Nyere forskningsarbeider viser også at det er behov for statlig gjennomgang av temaet. Disse forskningsarbeidene ligger til grunn for meldingens analyser.

1.2 Levekår i norske storbyer

       Under dette kapitlet beskriver departementet de viktigste variasjonene i befolkningens levekår mellom storbyene og resten av landet, storbyene seg imellom og mellom bydeler i de enkelte storbyene. Generelt vises det til at i storbyene forsterkes ofte de sosiale skillene ved at mennesker med relativt lik aldersmessig, sosial og etnisk bakgrunn bosetter seg i samme områder av byen. Departementet legger særlig vekt på hvordan bosettingsmønstrene i storbyene bidrar til levekårsforskjeller mellom bydelene.

       Departementet gir i meldingen en nærmere beskrivelse av en rekke trekk ved levekårene i storbyene. Den mest utpregete forskjellen i forhold til resten av landet er tendensen til opphopning av dårlige bomiljø og andre levekårsproblemer i storbyene.

       Videre pekes det på at bokonsentrasjonen av ulike befolkningsgrupper er den direkte årsaken til at alle større bysamfunn har betydelige interne geografiske levekårsforskjeller. Generelt kan bosettingsmønsteret og levekårsvariasjonene i storbyene forklares ved at samfunns- og markedsprosesser påvirker geografisk og sosial mobilitet. Det kan skilles mellom bokonsentrasjoner på demografisk, sosialøkonomisk eller etnisk grunnlag.

       Med hensyn til levekårsforskjeller mellom bydeler viser flere analyser at det er en sterkere opphopning av levekårsproblemer i Oslo indre øst enn noe annet sted i landet. Det er også forholdsvis sterk opphopning av levekårsproblemer i sentrumsområdene i de andre storbyene. Blant de fem bydelene med best levekår finner vi tre bydeler i Stavanger, en i Bergen og en i Oslo. Enkelte bydeler preges spesielt av levekårsproblemer for utsatte befolkningsgrupper som barn, unge, eldre og innvandrere. Det er et klart mønster i fordelingen av de fjernkulturelle innvandrerne mellom bydelene i Oslo.

       Departementet peker på at de betydelige forskjellene i helsetilstand mellom Oslo øst og vest først og fremst er et uttrykk for de betydelige forskjellene i helsetilstand som fremdeles eksisterer mellom ulike sosiale grupper i samfunnet. Departementet antar at de spesielt høye dødelighetsratene i Oslo øst kan være en indikator på at en geografisk opphopning av befolkningsgrupper med dårlige levekår i seg selv kan føre til en ytterligere forsterkning av levekårsproblemene.

1.3 Boforhold i norske storbyer

       Departementet gir i dette kapitlet en nærmere beskrivelse av nivå og utviklingstrekk ved bolig- og bomiljøforholdene i storbyene ved inngangen til 1990-årene. Særlig legges det vekt på å beskrive hvordan den planlagte byfornyelsen har vært med på å bedre de fysiske forholdene i storbyene.

       Meldingen omtaler de lokale forutsetningene som har ført til ulike boforhold i storbyene. Departementet peker på at historiske og geografiske forutsetninger, funksjonell oppdeling av arealbruken og markedsmessige fordelingsmekanismer gir grunnlaget for strøksmessige variasjoner i boforholdene. I Oslo er det et meget stabilt sammenfall mellom sosiale skiller og bosettingsmønster. Dette er mindre utpreget i Bergen og Trondheim, og enda mindre i Stavanger.

       Flytting og bosettingsmønster beskrives også i meldingen, med hovedvekt på situasjonen i Oslo.

       Departementet viser til at det gjennom 1980-årene har vært en betydelig forbedring av boligstandarden i Norge. På grunn av byfornyelsen har alle storbyene fått en forbedring av boligforholdene. Men det gjenstår fortsatt ca 16.000 boliger som trenger utbedring. I dag er det miljøproblemene omkring boligen som skaper de største forskjellene i levekår mellom Oslo og resten av landet.

       Den sterke konkurransen om boligene har vært et særtrekk ved storbyene. I meldingen gis det en oversikt over utviklingen i boligpriser, - utgifter og verdier. Oslo har de klart høyeste boligprisene. De gjennomsnittlige boutgiftene er noe høyere i storbyene enn i landet for øvrig. Totalt sett har storbyene om lag 35 % av de som har en boutgiftsbelastning (boutgiftenes andel av inntekt) på over 90 pst, mens de befolkningsmessig utgjør 22 %

       Departementet går nærmere inn på overtakelsespriser og boutgifter i byfornyelsesprosjektene, som er et spesielt trekk ved boligmarkedene i Oslo, Bergen og Trondheim. Det er departementets vurdering at det eksisterer en unyansert oppfatning av omfanget av ugunstige byfornyelsesprosjekter. Departementet understreker at høye priser først og fremst var knyttet til annenhåndsomsetning av de byfornyede boligene og til et mindre antall sent gjennomførte byfornyelsesprosjekter.

1.4 Statlig og kommunal politikk som påvirker levekår og boforhold i storbyene

       Departementet redegjør innledningsvis i dette kapitlet for oppgavefordelingen i det offentlige tjenestetilbudet mellom kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå. Det vises til at kommunal velferdspolitikk er rettet inn mot tjenester til hele eller deler av befolkningen, uavhengig av bosted innad i kommunen, men i storbyene finner en i tillegg en geografisk levekårsdimensjon som stiller disse kommunene overfor store utfordringer. Flyktninger og innvandrere, som er overrepresentert i storbyene, er en befolkningsgruppe med relativt store levekårsproblemer. Departementet viser i denne forbindelse til St.meld. nr. 17 (1994-1995) Om flyktningpolitikken, idet bosettingsstrategier for flyktninger er et sentralt ledd i den helhetlige flyktningpolitikken som Regjeringen legger opp til. Generelle tiltak for innvandrere vil være av særlig stor betydning i Oslo på grunn av den høye konsentrasjonen av barn og unge med ulik etnisk, språklig, religiøs og kulturell bakgrunn.

       Meldingen gjør greie for statlige tiltak for inntektssikring og arbeid innenfor trygdelovgivningen, arbeidsmarkedspolitikken, Husbankens bostøtteordning, Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordning og ulike tiltak for å avhjelpe gjeld, herunder gjeldslettetiltak i boligsektoren. Videre omtales ulike tiltak som staten har for å sikre hele befolkningen velferd og trygghet. I tillegg til lovgivning og prosjekter innen helse- og sosialområdet omtales boligpolitikken, prinsippene om trygghet og rettssikkerhet for den enkelte uavhengig av bosted, barnevernet, tilskudd til barnehager og tilskudd til tiltak for barne- og ungdomsgrupper med spesielle oppvekst- og fritidsproblemer, utdanningsreformer med positive effekter for levekårene i storbyene, samt ulike kultur- og idrettstiltak.

       Meldingen gir en nærmere beskrivelse av statlige tiltak for bedre bolig- og bymiljøer. Det er etablert en rekke målrettede statlige virkemidler i forhold til storbyenes bolig- og miljøproblemer. Dette gjelder særlig tiltak i forhold til miljøvennlig arealplanlegging, byfornyelse, miljøbyprosjekter og samferdsel.

       Departementet peker på at plan- og bygningsloven er det viktigste virkemidlet til å regulere fysiske forhold av betydning for bomiljø og levekår i storbyene, særlig gjennom bestemmelsene om konsekvensutredninger og Miljøverndepartementets hjemmel til å kunne gi rikspolitiske retningslinjer for planlegging og utøvelse av myndighet etter denne loven.

       Miljøverndepartementet har tatt initiativ til utvikling av fem miljøbyer; Fredrikstad, Kristiansand, Bergen, Tromsø og bydelen Gamle Oslo. Her er målet å få fram modeller for en bærekraftig byutvikling. Gjennom et bredt samarbeidsprosjekt over en periode på 4-6 år skal disse utvikles til gode miljøbyer som forbilde og eksempler for andre kommuner i landet. Miljøbyprosjektene omtales nærmere i meldingen.

       Departementet viser til at i de store byområdene må ulike transportformer og miljøtiltak vurderes i sammenheng. Målsettingen er å finne fram til en optimal fordeling mellom biltrafikk, kollektivtrafikk, gang- og sykkeltrafikk med tanke på effektiv trafikkavvikling og miljømessige forbedringer. I Norsk veg- og trafikkplan 1994-97 er det lagt opp til en utbygging av infrastrukturen i de største byområdene og en økning av rammene til miljø- og trafikksikkerhetstiltak.

       Byfornyelsesarbeidet er fra statens side en viktig oppgave for å sikre gode boliger i gode bomiljøer - også i sentrumsnære bydeler. Husbanken gir lån til både utbedring, nybygging og eiendomskjøp i byfornyelsen. Det statlige byfornyelsestilskuddet er svært viktig for å sikre gode bolig- og miljøkvaliteter i det byfornyelsesarbeidet som gjennomføres. Tilskuddene for 1993, 1994 og 1995 utgjør henholdsvis 30, 64 og 90 mill. kroner. Regelverket ble endret i 1993 for å gi kommunene mulighet til å søke om et samlet programtilskudd i stedet for tilskudd til enkeltprosjekter. I 1994 ble det åpnet for at kommunene også kan nytte byfornyelsestilskudd til personrettede tilskudd til reduksjon av privat innskuddskapital.

       I meldingen redegjøres det også for storbyenes økonomiske rammebetingelser. Av de statlige overføringene til kommunesektoren gis omlag 70 % gjennom inntektssystemet. Selv om storbyene her blir behandlet på lik linje med andre kommuner, understreker departementet at enkelte av kriteriene har spesielt stor betydning for storbyene. Det er også erkjent at storbyene har ekstra utgifter som ikke er fanget opp av de ordinære kriteriene. Det har derfor helt siden inntektssystemet ble innført, vært gitt et eget storbytillegg. I 1995 er det 9 byer som får ekstra tilskudd. For Oslo utgjør dette for 1995.700 mill. kroner for Bergen og Trondheim 130 mill. kroner hver, og vel 30 mill. kroner for Stavanger. I de senere årene har netto driftsresultat bedret seg for samtlige storbyer, særlig for Oslo og Bergen, som ved utgangen av 1993 hadde dekket inn en betydelig del av tidligere akkumulert underskudd.

       Meldingen beskriver også nærmere tjenestetilbudet i norske storbyer. Det vises til at den største forskjellen i ressursbruk mellom storbyene er på helse- og sosialsektoren. Oslos ressursbruk ligger betydelig høyere enn de tre andre byene.

       Storbyene, særlig Oslo, skiller seg fra resten av landet ved både å ha en langt høyere andel sosialhjelpstilfeller i forhold til innbyggertallet, et høyere utbetalt månedlig beløp pr. stønadsmottaker og en lengre stønadsperiode. Dekningsgraden for institusjonsplasser er noe lavere for storbyene enn for landet ellers. Det er liten forskjell mellom storbyene og resten av landet mht. dekningsgrad for hjemmehjelp. Forskjellen er noe større for hjemmesykepleien, hvor dekningsgraden er 30 % lavere i storbyene enn ellers i landet. Sammenlikningen av sykehustilbudet er vanskelig fordi tilbudet i Bergen, Trondheim og Stavanger er fylkeskommunalt, mens Oslo både er kommune og fylkeskommune. Sammenlikningen vanskeliggjøres også fordi mulighetene for poliklinisk behandling varierer. I storbyene og særlig i Oslo erstatter sykehusopphold til en viss grad sykehjem og hjemmebasert omsorg i mindre kommuner. I forhold til befolkningen i alderen 7-15 år og 15-20 år har storbyene en noe lavere ressursinnsats på undervisningssektoren enn landsgjennomsnittet. Oslo ligger imidlertid over landsgjennomsnittet. Inntektssystemet har tatt hensyn til det spesielle behovet for kollektivtilbud på samferdselssektoren i storbyene ved egne tillegg i fylkeskommunetilskuddet.

1.5 Mål og virkemidler for bedre levekår og boforhold i utsatte storbyområder

       I meldingen omtales Regjeringens mål og strategier for et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske. Av dette følger at det er et mål for Regjeringen at alle skal gis mulighet til gode levekår, uavhengig av sosial, geografisk og etnisk tilhørighet.

       Med dette som utgangspunkt, stiller Regjeringen opp følgende hovedmål når det gjelder arbeidet for bedre levekår og boforhold i Oslo indre øst og andre utsatte storbyområder:

-	Levekårene for utsatte befolkningsgrupper i storbyene skal bedres.

-	Befolkningen i alle deler av storbyene skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø.

-	Det skal legges til rette for en mer variert befolkningssammensetning i utsatte storbyområder med opphopning av dårlige levekår og boforhold.

       Meldingen redegjør nærmere for de strategier som Regjeringen vil legge til grunn innenfor en rekke forskjellige områder for å kunne realisere disse målene.

       I meldingen drøftes forslaget som ble fremmet av et mindretall i finanskomiteen under Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett for 1993 (St.meld. nr. 2 (1992-1993), B.innst.S.nr.IV (1992-1993)), angående opprettelse av tiltakssone i Oslo indre øst. Departementet omtaler tiltakssoner som et næringspolitisk virkemiddel, og drøfter hensiktsmessigheten av en statlig tiltakssone med et levekårs- og boforholdsperspektiv i Oslo indre øst, herunder om enkelte av de personrettede tiltakene i tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms er relevante i denne sammenheng.

       Regjeringen avviser forslaget om en statlig tiltakssone i Oslo indre øst, idet hverken formål, virkemidler, avgrensningsproblemer, kostnader eller rollefordelingen mellom stat og kommune, tilsier at dette vil være et hensiktsmessig tiltak for å bedre levekår og boforhold i dette området.

       Videre drøfter meldingen problemstillinger i tilknytning til risiko og tap i byfornyelsen. Regjeringen vil i årene framover prioritere bevilgninger som sikrer en god gjennomføring av den gjenstående byfornyelsen, framfor å utvide de særlige gjeldsordningene for den tidligere byfornyelsen. Videreføringen av byfornyelsesarbeidet forutsetter derfor at det i framtida utvikles bedre modeller for håndtering av risiko under skiftende markedsforutsetninger.

       Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 27 (1993-1994) Om gjeldsordninger for borettslag omfattet av byfornyelsesvedtak ( Innst.S.nr.162 (1993-1994)) ble departementet bedt om å vurdere å innføre prisregulering i fire år for gjeldssanerte borettslag, samt å utvide den særskilte gjeldsordningen for byfornyelsen til sameier og tap for Bergen og Trondheim kommuner.

       Regjeringen ser det som uaktuelt å innføre prisregulering, fordi dette vil virke tilfeldig i forhold til de enkelte beboere og ha liten prisdempende effekt på sikt. Departementet tilrår heller ikke at det opprettes en særskilt ordning for gjeldssanering i byfornyede sameier, da eierne av disse leilighetene hefter alene for sine egne forpliktelser. Dessuten vil en særskilt gunstig gjeldsordning for disse kunne virke urimelig for beboere i nye borettslag i byfornyelsesområdene, og andre boligeiere utenfor byfornyelsen med stor gjeldsbelastning.

       Med hensyn til Bergen og Trondheim kommuner finner ikke departementet å kunne tilrå særskilte tapstilskudd utover de muligheter som ligger innenfor regelverket for Husbankens byfornyelsestilskudd.

       Departementet viser til at lokalisering av Oslo-basert statlig virksomhet til Oslo indre øst ikke er aktuelt på generell basis. Spørsmålet om valg av lokalisering må som hovedregel vurderes ut i fra hva som er hensiktsmessig for den enkelte virksomhet. Det ligger imidlertid i prinsippene for resultatstyring og resultatansvar i staten at statlige virksomheter også må se sin virksomhet i et bredere og mer helhetlig perspektiv. Administrasjonsdepartementet vil derfor etablere rutiner som sikrer at statlige virksomheter i Oslo som får endrede behov for lokaler, som hovedregel vurderer ett eller flere reelle alternativer i Oslo indre øst på linje med alternativer i andre deler av byen. Målet er at slike rutiner, sammen med igangsatte og planlagte tiltak for byutvikling og infrastrukturutbygging, vil føre til at flere statlige virksomheter over noe tid etablerer seg i Oslo indre øst.

       Meldingen omtaler storbyenes egne strategier for å utjevne geografiske levekårsforskjeller. For Oslo vil utjevning av levekår være det gjennomgående tema i neste kommuneplan. Oslo kommune anser ikke bydelenes virksomhet som tilstrekkelig for å motvirke uønsket bokonsentrasjon. Mer overgripende byutviklingstiltak er nødvendig for å sikre en mer variert befolkningssammensetning i de utsatte bydelene. Bergen kommune legger opp til en aktiv byfornyelsespolitikk i de sentrale bydelene. Byfornyelsen ses som et viktig element i en levekårsutjevnende politikk. Bergen kommune har også gjennomført en rekke nærmiljøprosjekter som har hatt som formål å bedre bolig- og oppvekstmiljø i utsatte boområder, og kommunen har utarbeidet en egen handlingsplan for bolig- og miljøfornyelse 1994-96. Områderettete strategier for levekårsutjevning ble innført i Trondheim i forbindelse med byfornyelsen på 1980-tallet. For å skape en mer variert befolkningssammensetning vil kommunen i årene framover stimulere til variert boligsammensetning ved utbygging i alle deler av byen. Stavanger er lite preget av uheldig bokonsentrasjon.

       Desentralisert helse- og sosialforvaltning i de nevnte fire storbyene er nærmere omtalt i meldingen.

       Med hensyn til kommunal boligpolitikk og arealplanlegging peker departementet på at det er viktig å videreføre strategien fra slutten av 70-tallet med mer variert boligbebyggelse i de nye bydelene, også i fornyelsen av utbygde boligområder. Dette vil gjøre det enklere å få til en mer variert befolkningssammensetning. I de indre bydelene er dette vanskeligere på grunn av at arealbruken i stor grad er bundet til tidligere utbygging.

       Departementet mener at en hovedutfordring for framtidas byfornyelse vil være å sikre en boligbygging og en offentlig infrastruktur som medvirker til at de indre bydelene blir attraktive for et bredere befolkningsspekter, samtidig som dagens beboere sikres trygge boforhold. Departementet peker i denne forbindelse på betydningen av gunstig boligfinansiering og bostøtte gjennom Husbanken for å motvirke at eksisterende beboere fortrenges i stor grad.

       Videre viser departementet til at det private kredittmarkedet har finansiert en rekke kvalitetshevende tiltak i flere boligområder fra 1950-årene. For å unngå for store boutgifter for utsatte husholdninger, er det derfor åpnet for at bostøtte kan gis til beboere i borettslag som har nedbetalt sine husbanklån.

       Departementet peker på at det i eldre drabantbyer med mye blokkbebyggelse kan ligge til rette for en viss fortetting med konsentrert småhusbebyggelse. Videreutvikling av trafikksystem, fellesarealer og grøntstruktur er også viktig i eldre boligområder.

       Storbyene har satt igang tiltak for å stimulere utvikling av sosial kontakt, kulturell utfoldelse og aktiviteter i nabolagene. Beboere gjør også selv et betydelig sosialt arbeid gjennom borettslagene. Husbanken og en rekke departementer gir støtte til utviklings- og forskningsprosjekter for å bidra til metoder for å utvikle gode bomiljøer. Departementet påpeker at beboere, boligsamvirket og kommunene må etablere et forpliktende samarbeid også etter at et boligområde har gjennomgått en fysisk opprustning.

       Eierboliger og borettslagsboliger er etterhvert blitt økonomisk likestilte eierformer, men sannsynligvis med noe variert beboerrekruttering i enkelte områder. Det vil derfor i mange tilfeller være hensiktsmessig å planlegge for begge eierformer. I byfornyelsesområdene er det fortsatt viktig å omdanne betydelige deler av den eldre leieboligmassen til eier- og borettslagsboliger. Samtidig må det også i framtida sikres et visst utleietilbud. For å unngå for tett konsentrasjon av utleieboliger ønsker departementet å stimulere kommunene til å følge en integreringsstrategi for sine utleieboliger, både gjennom støtte til utredningsarbeid og ved gunstig finansiering av kjøp og nybygging av boliger som skal benyttes til kommunal utleie. Utbedring av eldre kommunale utleieboligkomplekser kan også husbankfinansieres.

2. Komiteens merknader

2.1 Innledning

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Roger Gudmundseth, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E. Kristiansen og Leif Lund; fra Senterpartiet, Terje Riis Johansen, Eva Lian og Morten Lund; fra Høyre, Tore A. Liltved og Arild Lund; fra Sosialistisk Venstreparti, Anlaug Johre Kaasin; fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, vil innledningsvis understreke at denne meldingen ikke er en storbymelding i vanlig forstand. Denne meldingen fokuserer særlig på levekår og boforhold i våre fire storbyer Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Siden meldingens hovedbudskap handler om levekårsforskjeller internt i byene, har det etter komiteens vurdering vært nyttig og nødvendig å foreta befaringer til storbyene i forbindelse med arbeidet. I tillegg har det blitt arrangert høringer i komiteen og det har foregått informasjonsutveksling mellom komiteen og de berørte byer.

       Etter komiteens oppfatning dokumenterer, oppsummerer og understreker meldingen på en god måte den opphopning av levekårsforskjeller som finnes blant befolkningen i noen bydeler og strøk i de største byene våre. De mest markante levekårsforskjellene i Norge er ikke forskjellene mellom by og land, men internt i våre storbyer. Oslo skiller seg ut med en høyere andel enn resten av landet, både når det gjelder personer med dårlige og svært gode levekår, men også sentrumsbydeler i Trondheim og Bergen ligger langt over gjennomsnittet når det gjelder levekårsproblemer.

       Komiteen har valgt å dele arbeidet med innstillingen i to: Den første delen omfatter utfordringene knyttet til levekårsforskjellene i våre storbyer generelt, og den andre delen handler om bydelene i Oslo indre øst som har de største utfordringene. Begrunnelsen for en slik innfallsvinkel er etter komiteens mening naturlig, ut fra den klare dokumentasjon som ligger i meldingen. Det er en sterkere opphopning av levekårsproblemer i Oslos indre by øst enn noe annet sted i landet. Komiteen ser det som sin oppgave å bidra til en utvikling i mer positiv retning og å forebygge en negativ levekårsutvikling, både i Oslo og ellers i landet.

       Komiteen vil understreke at det er vanskelig å få et helt korrekt bilde av hva som er gode og dårlige levekår fordi den individuelle opplevelse av hva som er bra og dårlig varierer. Komiteen vil allikevel påpeke at den dokumentasjon som finnes i meldingen er omfattende og grundig. Det er et totalbilde, bygd på bl.a. 8 ulike levekårsindekser som til sammen gir en helhetsforståelse av levekårene i den enkelte bydel og den enkelte by. De 8 indeksene er helse, bolig- og materiell standard, økonomi, arbeidsmarked, bomiljø, sosiale relasjoner, fritidsaktiviteter og arbeidsmiljø.

       Etter komiteens mening er dårlige levekår hos enkeltindivider et resultat av at flere levekårsproblemer opptrer samtidig. Dersom det oppstår en høy konsentrasjonen av personer og befolkningsgrupper med dårlige levekår, skapes det uheldige ringvirkninger som kan prege hele bydeler. Etter komiteens oppfatning dokumenterer meldingen en uheldig vridning i retning av et 2/3 samfunn i enkelte bydeler. En slik utvikling må etter komiteens mening møtes offensivt og forpliktende også fra myndighetenes side.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at levekårsforskjellene i Oslo, de øvrige storbyene og en rekke andre byer skyldes de grunnleggende klasseforskjeller i samfunnet. Den vedvarende høye ledigheten, innstramminger i trygdeordninger på den ene siden - og skattelettelser for de rikeste på den annen side forsterker ulikheter i levekår. I Oslo Indre Øst forsterkes disse klasseproblemene ytterligere både av historiske grunner, men også på grunn av tilflytting. I dag har klasseskillet både en etnisk og en sosial dimensjon.

       Dette medlem vil videre påpeke at politiske vedtak som innebærer nedskjæringer og innstramminger på sosiale rettigheter og tjenestetilbud forsterker problemene i de mest pressede byområdene, fordi det er i disse områdene folk som har mest behov for gode offentlige velferdsordninger bor.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det må føres en generell politikk for utjamning og små forskjeller mellom folk. Disse medlemmer vil presisere at kommunene aldri vil klare å motvirke opphoping av dårlige levekår i deler av byene, dersom det føres en nasjonal politikk for større ulikhet.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa legge til grunn at rettferdig fordeling og bekjempelse av ulikhet skal være et overordnet mål for politikken - særlig skattepolitikken, trygdepolitikken og når det gjelder størrelsen på offentlig sektor. »

2.2 Levekårsutfordringer i storbyene

       Komiteen er kjent med den økte urbanisering som har foregått de siste 50 år, både i Norge og i verden for øvrig. I Norge bor i dag ca 70 pst av befolkningen i byer og tettsteder, mens tallet rett etter krigen var snaue 50 %. I de fire storbyene som meldingen omhandler bor det knapt en million mennesker.

       Komiteen vil understreke at av våre fire storbyer står hovedstaden i en særstilling når det gjelder opphopnings- og levekårsproblemer. Komiteen vil også påpeke at øvrige norske byer som faller inn under definisjonen storbyer i inntektssystemet kan ha tilsvarende problemer. Dette gjelder Kristiansand, Drammen, Fredrikstad, Skien og Tromsø.

       De bydelene eller områdene av byene som har de største levekårsproblemene kjennetegnes etter komiteens mening ved at mange som bor der er uten jobb, de har de laveste gjennomsnittlige inntektene, størst andel som er avhengig av sosialhjelp, de dårligste boligene og flest helseproblemer. Det er viktig å understreke at problemene henger sammen, og derfor ikke kan vurderes isolert.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener første prioritet i en strategi for å utjevne levekårsproblemer i byene er å sikre full sysselsetting. Det er en klar tendens til at enkelte bydeler har høyere ledighet enn gjennomsnittet i fylkene.

       Flertallet ser det som svært viktig å bidra til en politikk som gir likeverdige levekår i hele landet, også internt i den enkelte storby.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at kommuneøkonomien generelt må bedres. Det er de med de dårligste levekår som taper mest på utilstrekkelige overføringer og innstramminger i kommuneøkonomien og offentlig sektor for øvrig.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at innstramminger i trygdeytelser og andre ytelser fra det offentlige er usolidarisk politikk og rammer befolkningen i de aktuelle boområdene mest.

       Dette medlem viser til at alle storbyene har bydeler eller områder med betydelige levekårsproblemer. Dette gjelder Saupstad og Sentrum i Trondheim, Sentrum i Bergen, bydelene i Groruddalen og Søndre Nordstrand i Oslo, Storhaug i Stavanger. I tillegg kommer enkelte områder, byer som Kristiansand og Drammen.

       Dette medlem vil foreslå at Regjeringen fremmer forslag om tiltak for å bedre levevilkårene i disse bydelene eller områdene i forbindelse med statsbudsjettet for 1996, særlig med sikte på en styrking av arbeidsmarkedsetaten, tiltakskjeden og forsterket innsats overfor på skolesektoren. Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag om at arbeidsledighet, antall sosialklienter og antall eldre over 80 år skal vektlegges sterkere i det nye inntektssystemet.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om tiltak for å bedre levekårene i bydeler og områder innen storbyene og de øvrige byene i forbindelse med statsbudsjettet for 1996, særlig med sikte på styrking av arbeidsmarkedsetaten, tiltakskjeden og forsterket innsats overfor skolesektoren. »

2.2.1 Hovedutfordringer

       Komiteen viser til de mål for levekårsutviklingen som er skissert i meldingen.

       Komiteen vil understreke at retten til arbeid og inntekt er grunnleggende i forhold til levekårsproblematikk både i storbyene og i landet for øvrig.

       Komiteen vil i tillegg framheve følgende problemstillinger og utfordringer som er spesielt framtredende i forhold til levekårene i storbyene. Disse kan etter komiteens mening defineres slik:

-	Sikre grunnleggende trygghet ved å forebygge og bekjempe vold, kriminalitet og rusmisbruk.

-	Redusere støy-, støv og miljøproblemer gjennom trafikksanering og bedre vilkår for kollektivtrafikken.

-	Fjerne uverdige boforhold, og bedre den totale arealbruk.

-	Bedre kvalifisering og oppvekstvilkår for barn og unge.

-	Satse på identitets- og kulturskapende tiltak og styrke lokaldemokratiet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar til etterretning den prioritering som her er lagt til grunn, men vil presisere at bekjempelse av fattigdom og ledighet er de fremste utfordringer for å utjevne levekårsforskjeller i storbyene og de andre byene.

2.2.2 Forslag til tiltak

Sikre grunnleggende trygghet

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at sett i et levekårsperspektiv er det av helt grunnleggende betydning for innbyggerne, uansett om de bor i by eller bygd, å føle trygghet. Siden det er dokumentert sammenheng mellom rusproblematikk, vold, kriminalitet og vinningsforbrytelser, mener flertallet det må satses videre på kriminalitetsforebyggende tiltak, spesielt i våre storbyer.

       Komiteen vil likevel presisere at vold og kriminalitet ikke er de fremste kjennetegn ved det normale bylivet, og at opplevelse av utrygghet og redsel til en viss grad kan virke overfokusert. Komiteen har merket seg at det både blant bypolitikere, bydelsforvaltning og grupper av befolkningen legges sterkest vekt på utfordringer og muligheter, framfor problem. Komiteen er enig i dette.

       Komiteen viser for øvrig til statistikk som dokumenterer at det er Oslo og Kristiansand som har flest anmeldelser pr. innbygger. I tillegg vil komiteen også rette søkelyset mot rusmiddelbruken blant barn og ungdom.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at de viktigste langsiktige kriminalitetsforebyggende tiltak er knyttet til en politikk for å utjevne sosiale forskjeller, først og fremst ved å sikre folk retten til arbeid og inntekt.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at en hovedårsak til økende kriminalitet og utrygghet er tiltakende sosiale forskjeller både pga. knapphet på arbeidsplasser og uthuling av det sosiale sikkerhetsnett.

       Komiteen vil understreke at økt satsing på nærpoliti har en forebyggende effekt. Komiteen viser også til Oslo kommunes arbeid med å « befolke » viktige servicefunksjoner knyttet til parkanlegg, kollektivtrafikken og andre knutepunkter.

       Komiteen er kjent med det arbeid som nå er i gang i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Stavanger når det gjelder lokalområdepoliti. Komiteen støtter dette arbeidet. Sammen med gatevoldsprosjekt, natteravnsprosjekt og patruljerende politi i befolkningstette områder både om dagen og kvelden kan dette bidra til å skape trygghet for beboerne.

       Komiteen viser til at det for inneværende år er bevilget 50 mill. kroner ekstra til slike tiltak, og at denne summen er foreslått øket i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett.

       Komiteen viser også til følgende enstemmige vedtak i Stortinget 22. mai 1995:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til plan for utbygging av nærpoliti/bydelspolitiordningen i Norge. Forslaget bes fremmet i forbindelse med statsbudsjettet for 1996. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener den viktigste oppgaven for å bidra til en utjevning av levekårene i byene er å sikre rett til arbeid og inntekt. Mens byene tradisjonelt har hatt lavere ledighet enn resten av landet, har den de siste årene i mange byer vært høyere enn landsgjennomsnittet.

       Dette medlem mener at ulike former for « deling av arbeid » og en sterk offentlig sektor for å kunne koble køer av ledige med køen av uløste oppgaver innen eldreomsorg, helse og miljø, er de viktigste virkemiddel for å redusere ledigheten.

       Dette medlem forutsetter at det under revisjonen av inntektssystemet, generelt blir lagt vekt på arbeidsledighet som eget kriterium og sterkere vekt også på antall sosialhjelpsmottakere. I tillegg bør det legges mer vekt på antall eldre over 80 år. Spesielt viktig er dette for storbyene og andre byer med storbylignende trekk. I påvente av endringer i inntektssystemet, går dette medlem inn for ekstraordinær økning i storbytillegget samlet for alle de 9 byene.

       Dette medlem vil i denne forbindelse vise til at f.eks. Saupstad bydel i Trondheim har en ungdomsledighet på omlag 14 %. Enkelte bydeler i indre deler av Oslo og i Groruddalen har en ledighet langt over landsgjennomsnittet, og antallet langtidsledige er alarmerende høyt. Dette medlem understreker nødvendigheten av å bygge ut arbeidsmarkedsetaten i bydeler og områder, med sikte på å nå de grupper av ledige som har særlige problemer i de aktuelle bydelene eller områdene.

       Dette medlem mener at arbeidsmarkedsetaten bør styrkes spesielt i de bydelene eller områdene i byene der levekårsproblemene og ledigheten er størst. Etaten bør også bygge opp kompetanse og ressurser til å møte den voksende ledigheten blant innvandrere.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa fremme forslag i forbindelse med statsbudsjettet for 1996 med en styrking av arbeidsmarkedsetaten både når det gjelder stillinger og tiltaksomfang rettet mot de områdene de større byene med størst levekårsproblemer. »

Redusere støy-, støv- og miljøproblemer gjennom trafikksanering

       Komiteen vil understreke at i kampen mot forurensning og for bomiljøet, trygge skoleveier og trivsel i byene må det satses offensivt.

       Komiteen har merket seg at trafikken er en av de viktigste årsakene til helse- og miljøulempene i byområdene. Komiteen ser det som svært alvorlig at landets forurensningsproblemer er desidert størst i de områdene hvor vi har tettest befolkning. Privatbilen er fortsatt det mest benyttede transportmiddel, også i våre tettest befolkede områder.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at byene i økende grad preges av store veianlegg, parkeringsplasser og bilbaserte kjøpesentra utenfor sentrum. En slik utvikling er negativ for byene som livskraftige sentra og for folk, næringsliv og miljø totalt sett. Etter flertallets syn har det vært satset betydelige midler på kollektivtrafikk i våre storbyer, men det er fortsatt behov for en større satsing på kollektivtrafikk og sykkelveier også i årene framover. Flertallet vil også understreke viktigheten av holdningsskapende arbeid.

       Flertallet er opptatt av å sikre byene et best mulig miljø. Dette krever en omfattende bruk av virkemidler der satsingen på kollektivtrafikken og en balansert utbygging av det overordnede veinettet står sentralt. Kollektivtrafikken må bli mer attraktiv, både mht. kvalitet, komfort, pris, tilgjengelighet og korrespondering mellom busser, trikk, T-bane og tog. Flertallet vil understreke viktigheten av parkeringsmuligheter utenfor byene med effektiv tilbringertjeneste til og fra sentrum.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig å vurdere tiltak for å redusere uheldige miljøvirkninger av piggdekkbruk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at i vurderingen av tiltak for å redusere uheldige miljøvirkninger av bilbruk kan det være aktuelt å legge restriksjoner på biltrafikken ved å redusere bruken av piggdekk i hele eller større deler av vinterhalvåret.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil særlig påpeke de positive miljøkonsekvenser skinne- eller banegående kollektive reisemidler har. Flertallet ser svært positivt på det arbeidet som gjort i Oslo ved å bygge nye trikke- og T-banelinjer, samt utskifting av materiell. Flertallet har merket seg det utredningsarbeid som har pågått om bybaner i flere av våre større byer.

       Flertallet har videre merket seg at Bergen og Trondheim har spesielle problemer med finansiering av drift og utbygging av kollektivnettet. Flertallet er kjent med at det i Trondheim arbeides med et framtidig transportsystem hvor jernbanens terminal og baneutbygging i Trondheimsregionen skal avklares.

       Flertallet anbefaler at de omtalte prosjektene i Stavanger, Bergen og Trondheim ses på i forbindelse med Norsk Jernbaneplan for perioden 1998-2001.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener departementet bør vurdere spesielle tiltak for å sikre at Bergen får en større andel av samferdselsbevilgningen til et bedre driftsopplegg for kollektivtrafikken. Dette medlem har merket seg det utbedringsarbeid som har pågått i Stavanger om byboere på Nord-Jæren. Dette medlem vil be om at dette prosjektet vurderes tatt inn i Norsk Jernbaneplan for perioden 1998-2001.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil også peke på nødvendigheten av å bedre kollektivtilbudet mellom nærliggende byer både når det gjelder reisetid og hyppighet på avgang. I den forbindelse vil en vise til planene for innkorting av Vestfoldbanen mellom Oslo og Skien.

       Flertallet viser til at buss- og tungtrafikken utgjør store, lokale forurensingsproblem. Storbyene som har den største belastningen, har begrenset mulighet til å regulere og kreve ruteomlegginger. Denne myndighet er tillagt statlige organer. Flertallet mener at det bør foretas en gjennomgang av ulike typer trafikk med sikte på å øke den lokale innflytelse over disse spørsmål.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det er bebudet at man våren 1996 får fremlagt « Overordnet strategisk plandokument for norsk samferdsel ». Disse medlemmer forutsetter at man i dette dokument får en gjennomgang av alle de spørsmål som klart berører våre storbyer. Utfra dette vil disse medlemmer unnlate å kommentere de enkeltelementer som andre har vurdert under behandlingen av denne meldingen.

       Komiteen viser til at det er Samferdselsdepartementet som har fullmakt til å gi løyve for alle bussruter som krysser fylkesgrenser. Dette innebærer at statlige myndigheter sitter med et virkemiddel av stor betydning for bymiljøet. Komiteen vil be om at departementet nøye vurderer å sette som betingelse i rutekonsesjonene at ekspressbussene og andre fylkeskryssende busser bruker hovedveinettene inn til byene, og ikke kjører gjennom boområder.

       Komiteen vil videre peke på at annen gjennomgangstrafikk også kan være et problem, særlig hva gjelder tungtrafikken. Statlig vegmyndighet bør legge til rette for at lokale myndigheter her kan gjennomføre forsøk som kan bidra til å lette de lokale forurensingsproblem ved eksempelvis å definere og etablere et tungtrafikknett, påbudte kjøreveier for tungtrafikken og oppstillingsplasser.

       Komiteen viser til at fullmaktene for å gjennomføre tiltak ligger til flere instanser. Dette kan i praksis være et problem, når kommunene ønsker å gjennomføre tiltak som f.eks. parkeringsrestriksjoner i sentrum. Komiteen vil be Regjeringen foreta en utredning av mulighetene for å bedre den kommunale medinnflytelse over disse spørsmål, for å kunne få rasjonelle lokale løsninger.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, konstaterer at storbyene i ulik grad har lagt vekt på hensynet til utbygging av kollektivnett i sin generelle byplanlegging. Etter flertallets mening må departementet vurdere å ta i bruk spesielle virkemidler for å sikre at dette hensyn blir ivaretatt både i forbindelse med reguleringsplaner og ved planlegging av nye bydeler.

       Komiteen anmoder Regjeringen å følge opp arbeidet med å bedre kollektivtrafikken i forbindelse med Norsk vei- og veitrafikkplan.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener de økonomiske virkemidlene i samferdselssektoren i byene i sterkere grad bør vris fra veiutbygging til kollektivutbygging. I tillegg må fylkes- og kommuneplanene være sentrale i dette arbeidet.

Fjerne uverdige boforhold

       Komiteen har merket seg den grundige dokumentasjonen som finnes i meldingen når det gjelder boforhold i storbyene.

       Komiteen vil understreke at boligpolitikken er et helt vesentlig element i arbeidet med å utjevne levekårsforskjellene. En god bolig i et godt bomiljø og til akseptabel pris er viktig for alle, såvel unge i etableringsfasen som barnefamilier, eldre og funksjonshemmede. Komiteen mener at en helhetlig, fremtidsrettet boligpolitikk må ha et perspektiv som går utover nybygging og produksjonsvolum. Nybygging utgjør hvert år bare en liten tilvekst til den totale byggemassen. Utfordringene i boligpolitikken ligger derfor i stor grad på vedlikehold og ikke minst utvikling av den etablerte boligmassen, slik at boligene kan tilfredsstille nye og fremtidige behov.

       Komiteen viser til at 10 % av befolkningen i storbyene hadde et dårlig bomiljø i 1991, sammenliknet med 5 % av bosatte utenfor storbyene. På delindeksene i levekårsundersøkelsen som danner grunnlag for meldingen, er bomiljø og boligstandard karakterisert som indekser for de mest typiske storbyproblemene.

       Komiteen slutter seg til meldingens definisjon av boforhold som betyr både den fysiske boligstandarden, det ytre bomiljøet og de boligøkonomiske forholdene.

       Komiteen er av den oppfatning at det vil være meget gode og målrettede virkemidler i arbeidet med å bedre levekårene i storbyene å benytte de statlige tilskuddene til bomiljøtiltak og byfornyelse. For å sikre kommunene muligheter for en mer langsiktig planlegging av byfornyelsesprosjekter, finner komiteen det riktig å signalisere en fortsatt økning i de statlige tilskuddene til bomiljøtiltak og byfornyelse. Dette er ikke minst viktig for å kunne gjennomføre byfornyelsesprosjekter innen rimelig tid. I den forbindelse vil Husbanken være sentral. Komiteen vil for øvrig komme tilbake til Husbankens rolle i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 34 (1994-1995).

       Men komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil allerede nå be Regjeringen i forslag til statsbudsjett for 1996 om å foreslå endringer i Husbankens regelverk og rentesatser, slik at de uheldige forskjeller, som Husbankens lånekunder nå opplever, tas bort.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 1996 om å foreslå endringer i Husbankens regelverk og rentesatser, slik at uheldige forskjeller for Husbankens lånekunder fjernes. »

       Komiteen mener det er viktig å lære av de feil som ble begått under tidligere byfornyelse. Beboerne må kunne føle seg trygge på at de boligene de får igjen har den standard som ble lovt og at prisen, og dermed boutgiftene, blir slik som det var sagt på forhånd. For å få til dette er det en forutsetning at det sørges for en skikkelig forvaltning både under selve byfornyelsesprosessen og etter at boligene står ferdig. I denne sammenheng er det viktig å utvikle nye forvaltningsformer og spesielt bygge videre på de erfaringene og kunnskapene boligsamvirket har.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at en stor del av byfornyelsestilskuddet de siste årene har gått til gjeldssaneringstiltak. Dette har vært en nødvendig prioritering, men disse medlemmer mener det er svært uheldig at det gjenværende byfornyingsarbeidet i en rekke år nærmest har stoppet opp. Disse medlemmer foreslår derfor en nasjonal plan for byfornyelse, der staten forplikter seg til å bidra gjennom byfornyelsestilskudd og Husbanken til å fornye de gjenstående boligene i løpet av år 2000. Disse medlemmer viser til meldingens omtale av resultatene av tidligere byfornyelse, der det i Oslo, Bergen, Trondheim i 1990 gjenstod 11.600 boliger. Stavanger har ifølge departementet 1.070 boliger uten bad og/eller WC og i tillegg er det byfornyelsesbehov bl.a. i Tromsø og Kristiansand.

       Disse medlemmer vil også be om at det utarbeides en opptrappingsplan for boligene og områdene bygget i mellomkrigsårene og etterkrigsårene.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa utarbeide en nasjonal plan for byfornyelse med sikte på ferdigstillelse innen utgangen av år 2000. »

       Komiteen mener at en forutsetning for at byfornyede boliger skal bli omsatt og for at tidligere beboere skal kunne flytte tilbake eller bli boende, er at bokostnadene kan holdes nede. Dette kan gjøres ved å benytte dagens ordning hvor byfornyelsestilskuddet også kan brukes til:

-	prosjektstøtte for å dekke differansen mellom anleggskost og markedspris

-	personstøtte til personer som blir gjenstand for byfornyelse og som selv ikke har økonomisk evne til selv å betale de økte bokostnader.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmer fra Høyre, henstiller til departementet å vurdere muligheten for å innføre klausulerte bestemmelser en viss tid etter avsluttet byfornyelse for å hindre spekulativ boligomsetning.

       Komiteen viser til at det statlige byfornyelsestilskuddet er svært viktig for å sikre gode bolig- og miljøtiltak. Regelverket ble i 1993 endret for å gi kommunene mulighet til å søke om et samlet programtilskudd i stedet for tilskudd til enkeltprosjekt. Komiteen viser til at kommunene nå i sterkere grad selv prioriterer bruken av midlene til de tiltak de mener er viktige for å komme videre i byfornyelsen, f.eks. ved å øke tilskuddsutmålingen pr. prosjekt. Det kan være aktuelt med kostnadsnedskriving av dyre tomter for igangsetting eller å gi tilskudd til riving av spesielt dårlig bebyggelse. I 1994 ble det åpnet for at kommunen også kan utnytte byfornyelsestilskuddet til personrettede tilskudd til reduksjon av privat innskuddskapital. Komiteen viser til at byfornyelsestilskuddet skal gjøre det mulig for personer med svak økonomi og en sterk tilknytning til et byfornyelsesområde å oppnå en trygg bosituasjon etter byfornyelsen. Komiteen vil understreke at byfornyelsestilskuddet er et helt sentralt virkemiddel når det gjelder byfornyelsesarbeidet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er enig med departementet i at det bør opprettes risikofond og slutter seg til vurderinger som er gitt i meldingen.

       Erfaringene fra den tidligere byfornyelsen viser at byfornyelsesarbeidet er tidkrevende, og at det er en betydelig risiko knyttet til planleggingstid, eiendomskjøp og gjennomføring fram til boligene er ferdig fornyet.

       Flertallet er enig med departementet i at videreføring av byfornyelsesarbeidet forutsetter at det i framtiden utvikles bedre modeller for håndtering av risiko. Risikofond eller lignende ordninger må primært organiseres av den enkelte kommune. Flertallet vil understreke at statens rolle bør være å bidra til finansiering av slike ordninger, slik det er foreslått i statsbudsjettet for 1995.

       Flertallet viser til at departementet vil drøfte de nærmere betingelser for statlige risikotilskudd med de enkelte kommunene. Flertallet vil i den forbindelse vise til at risikofondene også må kunne brukes til å dekke andelen av fellesutgiftene dersom boliger blir stående tomme. Dette kan skje etter modell av det som er gjort med statlig støtte til risikofond innen boligsamvirke.

       Komiteen vil peke på den tiltagende forringing av boligstandarden og andre levekårsproblemer som er i ferd med å øke i drabantbyene. Blant annet har komiteen ved sin befaring i Kristiansand kunne konstatere disse forhold. Komiteen viser til de ordninger som også drabantbyene kan benytte seg av. Komiteen ber departementet vurdere om også andre tiltak/ordninger kan brukes for å bedre bolig- og miljøstandarden i drabantbyene. Det er her viktig at staten sammen med kommunene og borettslagene kan gå inn med midler for å gjøre de utbedringer som er for store til at borettslagene alene kan klare oppgaven.

       Komiteen mener at det er Oslo, Bergen og Trondheim som står foran de største utfordringene når det gjelder fortsatt byfornyelse og har mest behov for statlig byfornyelsestilskudd, samtidig har komiteen merket seg at Stavanger har ca 1.300 vanskeligstilte i boligkø. Komiteen vil understreke at både bomiljøtiltak og byfornyelsestilskudd omfatter hele landet.

       Komiteen viser til at språkbarrierer kan føre til misforståelser, med påfølgende uro i borettslag o.l. Komiteen mener det bør kunne brukes midler av tilskudd til bomiljø for oversetting av husregler og annet regelverk for borettslag o.l.

       Komiteen mener at det må legges stor vekt på estetisk utforming i forbindelse med boligfornyelse og byutvikling. Bolig- og bymiljøet har en identitetsskapende funksjon og er avgjørende for beboernes opplevelse av trivsel og tilhørighet. Komiteen vil peke på utviklingen av såkalte « Kommuneatlaser » etter dansk mønster som positive hjelpemidler for å kunne ivareta viktige kulturhistoriske og estetiske hensyn ved utformingen av storbymiljøene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener på denne bakgrunn at tilskuddene til byfornyelse og bomiljøtiltak må økes vesentlig.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil peke på at det fortsatt gjenstår noe opprydding etter den forrige byfornyelsen. Dette gjelder spesielt den situasjonen de byfornyede sameiene og de konkursrammede nybygde borettslagene i byfornyelsen befinner seg i. Byfornyede sameier med gjeldsproblemer har falt utenfor de tiltak som tilsvarende borettslag nyter godt av. Særlig gjelder dette tidligere borettslag som av frykt for at enkelte beboere skulle bli sittende med hele fellesgjeldsansvaret, gikk over til sameieformen.

       Dette flertallet finner det urimelig at disse ikke får samme muligheter som borettslagene og mener det haster med å finne en løsning. Andre grupper som har falt utenfor de ordninger som Stortinget har vedtatt i forbindelse med gjeldssanering for byfornyede borettslag vil bli nærmere vurdert i forbindelse med komiteens behandling av Dok.nr.8:68 (1994-1995).

       Dette flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å utvide gjeldsordningen for byfornyede borettslag til også å omfatte beboere i rehabiliterte sameier omfattet av byfornyelsesvedtak. For å unngå avgrensningsproblemer, bes Regjeringen vurdere å sette en nedre grense på 3 seksjoner i et sameie slik at det blir tilsvarende et borettslag. Den samme gjeldsnormen som for borettslag bør benyttes, nemlig 5.060 kroner pr. m² av opprinnelig innskudd og fellesgjeld. For nåværende beboere, som ikke er opprinnelige beboere, bør gjeldsnormen regnes ut fra overtagelsessum og eventuell fellesgjeld. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil ikke tilrå spesielle tiltak for sameier på lik linje med de som gjelder for borettslag. Disse medlemmer vil vise til at Stortingets vedtak om særskilt gjeldssanering for utbedrete borettslag i byfornyelsesområder hadde sin bakgrunn i at borettslagene hadde felles gjeld som alle beboerne er med på å betjene gjennom sin husleie. Eierne av leiligheter i sameier hefter alene for sine forpliktelser. Når naboen ikke klarer sine forpliktelser, eller leiligheten ikke blir solgt, har dette bare marginale økonomiske konsekvenser for de som bor igjen. Disse medlemmer vil også vise til at en særskilt gunstig gjeldsordning for sameiere vil virke urimelig for beboere i nye borettslag utenfor byfornyelsen med stor gjeldsbelastning.

       Disse medlemmer viser i tillegg til de ordninger som gjelder for å avhjelpe folk som har vansker med å klare boutgiftene sine. Det vises her til bl.a. gjeldsordningsloven, etableringsanordningen, bostøtte og de ordninger som Oslo kommune har etablert.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at ordningen med bostøtte er særlig viktig for beboere i de større byene. Dette medlem viser til at ordningen er sterkt redusert i omfang de senere år.

       Dette medlem det er behov for en utredning av hvordan bostøtteordningen kan bidra til å utjevne forskjeller i byene, og hvordan ordningen kan utvides for å nå gruppene med svake levekår. Dette medlem ber Regjeringen komme til Stortinget med en slik gjennomgang i forbindelse med Statsbudsjettet i 1996.

       Komiteen vil påpeke at husleiereguleringsloven i visse tilfeller har vært til hinder for fornyelse av privateide bygårder. Komiteen er kjent med at departementet på bakgrunn av NOU 1993:4 arbeider med en proposisjon i tilknytning til revisjon av lov om husleieavtaler, og vil be departementet i den sammenheng også vurdere husleiereguleringsloven med sikte på oppmyking av reguleringen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener forutsetningen må være at tiltakene gir bedre bomiljø for leieboerne og ikke en ugrunnet husleieinntekt for gårdeierne.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil be departementet medvirke til å få opphevet husleiereguleringsloven.

Bedre kvalifisering og oppvekstvilkår for barn og unge

       Komiteen mener at jobb nr. 1 - arbeid til alle - er viktigst også i storbyene.

       Komiteen vil derfor understreke den betydning kvalifisering og kompetanseoppbygging har i arbeidet med å sikre neste generasjon arbeid og bedre helse.

       Komiteen har med bekymring merket seg arbeidsledigheten blant unge mennesker under 30 år, spesielt i våre storbyer. I følge offisielle statistikker har storbyene også flest barn og unge som kommer i kontakt med barnevernet og flest omsorgsovertakelser. Forskning viser at antall barnevernssaker øker med befolkningstettheten. En slik utvikling er bekymringsfull.

       I meldingen dokumenteres det at arbeidsmarkedssituasjonen i 1995 gjennomgående er vanskeligere i de fire storbyene enn for landet totalt. Storbyene skiller seg også ut fra resten av landet med et langt høyere antall sosialhjelpstilfeller, et høyere utbetalt månedlig beløp pr. stønadsmottaker og lengre stønadsperiode enn landet for øvrig.

       Komiteen er kjent med de ulike tiltak og prosjekt som beskrives i meldingen for å bedre situasjonen. Komiteen ser positivt på slike tiltak og mener at dette arbeidet må føres videre.

       Komiteen vil understreke at det viktigste grunnlag for landets framtid både når det gjelder verdiskaping og videreføring av velferdssamfunnet finnes hos våre barn og unge.

       Komiteen er derfor av den oppfatning at god måloppnåelse når det gjelder å kvalifisere unge for arbeidsmarkedet, spesielt i sentrumsnære områder i storbyene, henger nøye sammen med kvaliteten på undervisningen i disse skolekretser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil oppfordre storbykommunene til å satse på kompetansebygging gjennom kvalitet i barnehage og skole.

       Siden det er dokumentert at grupper av flyktninger og innvandrere har relativt store levekårsproblemer og i tillegg er overrepresentert i storbyene, er komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, enig i at de virkemidler staten tar i bruk overfor disse gruppene vil ha særlig stor betydning for storbyene. Dette gjelder spesielt de problemer barn og unge med flerkulturell bakgrunn møter. Det er nødvendig å få en evaluering av det tverrfaglige integreringsarbeidet overfor flyktninger. Flertallet vil understreke viktigheten av at alle etater og frivillige organisasjoner jobber aktivt slik at flyktningene blir i stand til å fungere i lokalsamfunnet, og slik at en forebygger konflikter som kan oppstå på grunn av ulik kulturbakgrunn.

       Flertallet ser det som svært alvorlig at norskkunnskapene er mangelfulle hos mange barn, unge og kvinner i innvandrermiljøene. Felles språk er en forutsetning for kommunikasjon og reell integrering.

       Flertallet mener det er grunnlag for å se på de regler som i dag gjelder og praktiseringen av disse når det gjelder norskopplæring.

       Komiteen henviser til St.meld. nr. 17 (1994-1995) Om flyktningepolitikken og ser det som positivt at Regjeringen vil vurdere å gjøre opplæringen i norsk med samfunnsfag resultatorientert/nivåstyrt i stedet for å være knyttet til et bestemt timetall. Komiteen mener det vil være ulike behov for opplæring, fordi flyktningenes og innvandrernes uformelle læring er forskjellig, bl.a. avhengig av hvilke kontakter de har i det norske lokalmiljøet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil spesielt peke på at enkelte kategorier kvinner i storbyene ikke har hatt den norskopplæring som har vært nødvendig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre mener at det etter hvert bør vurderes å kunne sette som forutsetning å kunne norsk, eller lære seg språket i løpet av en bestemt periode, for å være berettiget til sosiale goder og trygdeytelser som ikke er lovpålagt.

       For å kunne nå fram med tilbud om norskopplæring til kvinnene og barna med fremmedkulturell bakgrunn som allerede er godt etablert i området, mener disse medlemmer at både helsestasjonene, sosialkontorene og arbeidskontorene bør kunne henvise til opplæringskurs. Disse kan drives samlokalisert med former for åpne barnehager, slik at det gis et tilbud til både mor og barn.

       Disse medlemmer vil i tillegg understreke det ansvar den enkelte har for å lære seg norsk.

       Komiteen viser for øvrig til de tilskuddsordninger og prosjekter som er beskrevet i meldingens kapittel 4.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil øke det statlige tilskuddet til tospråklig undervisning i alle grunnskoleklasser der andelen elever med fremmedspråklig undervisning er 40 % eller mer.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Det statlige tilskuddet til tospråklig undervisning i grunnskoleklasser der andelen elever med fremmedspråklig bakgrunn er 40 % eller mer fordobles. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti henviser til komiteens behandling av St.prp. nr. 58 (1994-1995) Om kommuneøkonomien 1996 m.v., hvor partiet påpeker at inntektssystemet må ta høyde for de utgifter kommunene har ved undervisning av fremmedspråklige elever, og ikke gis som ekstrabevilgninger til enkelte kommuner. Utgifter knyttet til fremmedspråklige elever må være et selvstendig kriterium i utregningen av overføringen til kommunesektoren.

       Komiteen vil gjennom sitt årlige arbeid med statsbudsjettet, revidert nasjonalbudsjett og kommuneøkonomien følge utviklingen i kommunenes økonomi nøye. I forbindelse med kvalifisering og kompetanseoppbygging vil det i første rekke være utviklingen på skoler og barnehager som står sentralt. Komiteen vil understreke kommunenes hovedansvar både når det gjelder tilretteleggingen og den praktiske gjennomføringen av tilbudet i barnehager og grunnskoler, tilsvarende for fylkeskommunene og de videregående skolene.

Satse på identitets- og kulturskapende tiltak og styrke lokaldemokratiet

       Komiteen vil understreke den viktige rollen kultur har i forhold til å øke livskvaliteten, og å være identitetsskaper og møteplass.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil i den forbindelse peke på de historiske røtter som finnes i våre storbyer. I byene har det vært og er mange naturlige møteplasser. Disse medlemmer vil framheve betydningen av grøntområder hvor fysisk aktivitet har sin naturlige plass.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, er opptatt av en videreutvikling av byenes særtrekk, og ser arbeidet som skjer rundt miljøbyprosjektene som interessant. Flertallet vil understreke behovet for å se byutvikling generelt, og særlig i våre storbyer i en helhetlig sammenheng. Flertallet vil på denne bakgrunn foreslå at Stortinget ber Regjeringen å utarbeide en melding med en handlingsplan for storbyutvikling i samarbeid med de aktuelle storbyer. Til hjelp i arbeidet kan det eksempelvis opprettes et tverrfaglig byplanforum som kan bidra med ideer og videreutvikle konkrete forslag. Flertallet vil også peke på miljøprosjektene som sentrale i denne sammenheng, og vil anbefale at flere byer/bydeler trekkes inn i dette arbeidet.

       Komiteen mener at det er viktig å framheve de positive sidene ved storbykulturen, samtidig som komiteen understreker våre storbyers historiske og kulturelle røtter.

       I Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger er det behov for en betydelig innsats for å ta vare på og videreutvikle historiske spor fra ulike tidsperioder. Det gjelder alt fra arkeologiske utgravninger til utbedring av verneverdig bygningsmiljø.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil be om at det i forbindelse med den foreslåtte meldingen med handlingsplan for storbyutvikling også fokuseres på virkemidler og strategi for å ivareta historiske verdier, og hvordan historien kan bidra til å utvikle stedsidentitet.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget henstiller til Regjeringen om å utarbeide en melding med en handlingsplan for storbyutvikling, herunder hvilke strategier og virkemidler som kan ivareta de historiske verdier inkludert bygningsmasse og bidra til å utvikle stedsidentitet. »

       Komiteen er kjent med at manglende midler til vedlikehold av eldre og fredede bygninger ofte fører til at de forfaller. Det er etter komiteens mening nødvendig at staten stiller ressurser til disposisjon for å følge opp ønsket om bevaring av bygningsmasse av kulturhistorisk verdi og viser i den forbindelse til Stortingets behandling av Dok.nr.8:58 (1994-1995).

       Komiteen er kjent med den administrative desentralisering av helse- og sosialtjenesten som er gjennomført i våre storbyer. I forbindelse med høstens lokalvalg vil det også gjøres forsøk med direktevalg til enkelte bydeler i Oslo.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg resultatene av bydelsreformen og vil vurdere om andre oppgaver enn helse- og sosial kan anbefales desentralisert til bydelsnivå. Disse medlemmer er kjent med forsøket med direktevalg til bydelen som skal gjennomføres i høst, og disse medlemmer vil vurdere om direktevalg til bydelene er et egnet virkemiddel for å øke interessen for deltakelse og engasjement i lokaldemokratiet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er innforstått med at kommunene gir bevilling til skjenkesteder og har mulighet til å inndra bevilling når skjenkebestemmelsene ikke blir fulgt. Imidlertid finnes det i dag ingen anledning til å inndra skjenkebevilling når virksomheten begår brudd på andre regler, bl.a. skattemessige forhold. For å kunne rydde opp i bransjen, vil flertallet be Regjeringen vurdere å delegere myndighet til kommunene, slik at kommunene får adgang til å kreve skatte- og avgiftsattest i bevillingssaker. Dersom slik attest ikke foreligger, bør bevilling kunne inndras eller nektes gitt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, ser med bekymring på det økende antall sosialhjelpsmottakere, enslige og ensomme i våre storbyer. Det må etter flertallets oppfatning satses på et bredt samarbeid mellom det offentlige, frivillige organisasjoner og enkeltmennesket for å forebygge sosial nød. Flertallet viser i den forbindelse til meldingens kap. 4.3.8 og de tiltak som er igang for å styrke kultur og idrettstiltak i storbyene. I et slikt perspektiv er kultur og idrett grunnpilarer for å skape møteplasser og utvikle både identitet og selvfølelse. Flertallet mener det er viktig at slike tiltak føres videre.

       Flertallet vil berømme det arbeid som frivillige organisasjoner utfører i mange lokale bomiljø. Flertallet vil peke på at det ikke bare er materielle verdier som bidrar til å skape velferd og godt miljø. Sosiale nettverk og tradisjonsskapende samværsformer som tilrettelegges gjennom virksomhet drevet av menigheter, grendelag, sanitetsforeninger, frivillige humanitære organisasjoner o.l. gir positive ringvirkninger i de ulike bomiljø. Flertallet vil også understreke den betydning den såkalte « tredje sektor » har som supplement til den offentlige pleie og omsorg.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til bakgrunnen for at meldingen er fremmet og vil spesielt peke på følgende som er tatt inn helt i innledningen på meldingen:

« Gjennom Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling - OECD - har 17 land drøftet utfordringer og politikk for bedre boforhold, sosial integrasjon og gode bomiljøer i storbyer. OECD har lagt vekt på lokale partnerskap og områderettet innsats som grunnlag for levekårsforbedringer. I Norge er kommunal organisering et godt utgangspunkt for å følge disse anbefalingene. »

       Utfra Høyres ønske om et best mulig lokalt selvstyre vil disse medlemmer skille nøye mellom de områder hvor Staten har et direkte ansvar, og områder hvor ansvaret påligger kommunene.

       Disse medlemmer vil derfor bruke det kommunale inntektssystemet som et sentralt og aktivt virkemiddel for at den enkelte kommune selv kan løse de problemer som meldingen skisserer. Disse medlemmer vil nevne nedsettelse av det kommunale skattøret som et eksempel på virkemidler som fratar flere av de aktuelle byer en stor del av deres handlefrihet til selv å prioritere innenfor inntekt de selv vil kunne rå over.

       For Oslo har reduksjonen i skattøret medført reduserte inntekter på ca 600 mill. kroner i 1995. Beløp i denne størrelsesorden ville alene sette byen i stand til å løse en rekke av de problemer som meldingen påviser.

       Disse medlemmer viser til denne komiteinnstillings drøftelser av de utfordringer som er fremtredende:

1.	Gjenvinne tryggheten for folk i alle deler av storbyene.

2.	Redusere støv-, støy- og miljøproblemer.

3.	Fjerne uverdige boforhold.

4.	Heve kompetansen hos barn og unge og styrke sysselsettingen.

5.	Satse på kultur og idrett for å skape identitet og samhandling.

       Felles for disse områder er at alle storbyene sliter med særlig tunge problemer og det eksisterer til dels stor ulikhet innenfor byene. Disse medlemmer vil understreke byenes hovedansvar for selv å prioritere og løse problemene innenfor gjeldende inntekts- og overføringssystemer. De spesielle storbyutfordringer kaller imidlertid på tilleggsinnsats. Disse medlemmer vil prioritere innsats for bedre boforhold, kampen mot kriminalitet og stoffmisbruk og tiltak for likeverdig oppvekstforhold for barn og ungdom.

       I de større byene har det spredt seg en usikkerhet blant befolkningen når det gjelder samfunnets måte å verne seg mot vold og annen økende kriminalitet. Usikkerheten er ofte knyttet til miljøer med rusgift / stoffproblemer eller til store konsentrasjoner av innvandrere med annen kulturell bakgrunn. Deler av den kriminalitet vi i dag opplever i fremmedkulturelle miljøer synes å ha sitt utspring blant utenlandske statsborgere som oppholder seg ulovlig i Norge. Disse medlemmer mener det må være en prioritert oppgave å rydde opp i den illegale innvandring til Norge. Disse medlemmer vil peke på de forslag Høyre tidligere har fremmet.

       Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at arbeidet med kriminalitetsforebyggende tiltak intensiveres. Spesielt vil en peke på viktigheten av synlig politi på gateplan og lokalpoliti plassert i de hardest belastede områder.

       Når det gjelder støv-, støy- og miljøproblemer, har disse medlemmer gjennom behandlingen av meldingen sett viktigheten av en generell opprydding i infrastrukturen i de mest utsatte områder. Både i Oslo og Trondheim er komiteen blitt vist økende forslumming som helt åpenbart har sin hovedårsak i trafikale forhold. Både gjennomfartsveier og jernbanestrekninger gjennom områdene gjør det meget vanskelig å sette igang og gjennomføre sterkt tiltrengte byfornyelser og andre nødvendige tiltak. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på Høyres holdning til tunnel for nåværende og fremtidig jernbane gjennom Gamlebyen i Oslo. Disse medlemmer vil også peke på de planer som foreligger for sanering av viktige gjennomfartsveier i samme områder.

       Disse medlemmer ser nødvendigheten av en fortsatt byfornyelse i flere av våre storbyer. Byfornyelsen er først og fremst et lokalt ansvar, men statlig tilleggsinnsats vil likevel være nødvendig. Disse medlemmer viser til at Høyre ved flere anledninger har støttet betydelige statlig byfornyelsesbevilgninger bl.a. i forbindelse med sanering av gjeld for byfornyelsesofre i Oslo. Disse medlemmer vil understreke betydningen av å vurdere de totale bomiljøer med vekt både på ytre og indre forhold. Det vil være bortkastet innsats å drive byfornyelse på bygninger hvis man ikke samtidig får orden på trafikk og øvrig ytremiljø.

       Disse medlemmer vil også peke på nødvendigheten av regelendringer på områder som er med å begrenser en naturlig oppgradering av boligmassen. Bl.a. bestemmelser om husleiereguleringer er med å begrenser et nødvendig vedlikehold. Det vil bare være slik at huseiere som ikke får anledning til å ta igjen den nødvendige del av kostnadene til vedlikehold og oppgradering ofte vegrer seg for å sette igang slike arbeider.

2.2.3 Spesielle utfordringer for de enkelte storbyer

Bergen

       Komiteen viser til den beskrivelse som gis av Bergen i meldingen, i tillegg til den informasjon komiteen har fått gjennom brev fra Bergen kommune og befaring i byen.

       Komiteen vil understreke de forslag og merknader som er lagt inn under de ulike tiltak i innstillingen, og kommenterer ikke disse ytterligere her.

       Komiteen viser til at kulturhistoriske verdier må bevares både for å befeste identitet og bedre livskvaliteten i Bergen. Komiteen vil også fremheve det positive, langsiktige arbeid som gjøres i Bergen i forbindelse med fortsatt byfornyelse. Komiteen vil spesielt peke på det byfornyelsesarbeidet som er i gang når det gjelder Nedre Nygård, Vågsbunnen og det verneverdige sjøbodmiljøet i Sandviken. Det synes klart at de to sistnevnte områder er blitt skadelidende fordi det ikke gis statlige lån til utbedring av næringseiendommer. For Vågsbunnens vedkommende er det ifølge Bergen kommune behov for et minimum på 15 mill. kroner bare til arkeologiske utgravinger. For å bøte på problemet med byfornyelse av næringsområder vil komiteen be Regjeringen å vurdere om det kan åpnes for at byfornyelsestilskuddet kan brukes til å utbedre næringseiendommer der disse representerer viktige kulturhistoriske verdier. Komiteen vil understreke Bergens behov for økte statlige byfornyelses- og bomiljøtilskudd i forbindelse med dette arbeidet og byfornyelsesarbeidet generelt.

       Komiteen er klar over de store og viktige kulturminner som finnes i Bergen. Komiteen vil understreke betydningen av å ivareta disse kulturhistoriske verdier samtidig som storbyen videreutvikles.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser i den forbindelse til forslaget om å be Regjeringen komme med en egen melding med handlingsplan for storbyutvikling hvor de historiske verdier spesielt fokuseres.

Trondheim

       Komiteen viser til den beskrivelse som gis av Trondheim i meldingen, i tillegg til den informasjon komiteen har fått gjennom brev fra Trondheim kommune og befaring i byen.

       Komiteen vil understreke de forslag og merknader som er lagt inn under de ulike tiltak i innstillingen, og kommenterer ikke disse ytterligere her.

       Komiteen viser til at kulturhistoriske verdier må bevares både for å befeste identitet og bedre livskvaliteten i Trondheim. Komiteen har merket seg at kommunen har vært gjennom en periode med sterke innstramminger og nedskjæringer etter at den i begynnelsen av 1990-årene hadde store økonomiske problemer. Komiteen er kjent med de ekstraordinære skjønnsmidler kommunen i den forbindelse er tildelt, og komiteen vil anta at disse midlene er nødvendig fortsatt. Selv om den økonomiske situasjonen er noe bedre, har kommunen fortsatt liten mulighet til å foreta annet enn helt nødvendige investeringer.

       Komiteen er kjent med at Trondheim har avgrensede geografiske områder som kommer dårlig ut med bakgrunn i de objektive levekårsindikatorene som legges til grunn for meldingen. Komiteen vil særlig fremheve forholdene i bydelen Lademoen i Sentrum distrikt, men også Saupstad har betydelige levekårsproblemer.

       Komiteen vil peke på Trondheim kommunes arbeid med å bedre trafikkforhold og legge til rette for miljøforbedring og byfornyelse. Komiteen viser også til at det gjenstår store oppgaver når det gjelder byfornyelse. Kommunen har utarbeidet en plan for byfornyelsesarbeidet, men er ikke i stand til å få den nødvendige fortgang i arbeidet på grunn av den økonomiske situasjonen. Komiteen vil understreke behovet for en økning av byfornyelses- og bomiljøtilskuddet til Trondheim i den forbindelse. Komiteen vil også peke på at kravet til kommunal egenandel ikke behøver å være oppfylt i hvert enkelt prosjekt når det gjelder programtilskudd.

       Komiteen er klar over de store og viktige kulturminner som finnes i Trondheim. Komiteen vil understreke betydningen av å ivareta disse kulturhistoriske verdier samtidig som storbyen videreutvikles.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser i den forbindelse til forslaget om å be Regjeringen komme med en egen melding med handlingsplan for storbyutvikling hvor de historiske verdier spesielt fokuseres.

Stavanger

       Komiteen viser til den beskrivelse som gis i meldingen, i tillegg til den informasjon komiteen har fått gjennom brev og kontakt med representanter for Stavanger kommune.

       Komiteen vil understreke de forslag og merknader som er lagt inn under de ulike tiltak i innstillingen, og kommenterer ikke disse ytterligere her.

       Komiteen viser til at kulturhistoriske verdier må bevares både for å befeste identitet og bedre livskvaliteten i Stavanger. Komiteen har merket seg at Stavanger er den av våre storbyer som har minst opphopning av levekårsproblemer og bokonsentrasjon, men komiteen vil allikevel nevne at det også i Stavanger finnes forskjeller internt i byen. Komiteen vil spesielt vise til bo- og levekårsproblematikken knyttet til bydelen Storhaug.

       Komiteen er kjent med at Stavanger har en stor andel gamle trehus, og at disse er med på å særprege byen på en meget positiv måte. Komiteen vil peke på Stavanger kommunes arbeid med « Trehusbyen » i forbindelse med hovedmålene i kommuneplanens arealdel.

       Komiteen er klar over at dette er viktige kulturminner om vår gamle kystkultur, samtidig som Stavanger også har sitt mer moderne særpreg knyttet til olje- og offshoreindustrien. Komiteen vil understreke betydningen av å ivareta disse kulturhistoriske verdier samtidig som storbyen videreutvikles.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser i den forbindelse til forslaget om å be Regjeringen komme med en egen melding med handlingsplan for storbyutvikling hvor de historiske verdier spesielt fokuseres.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Stavanger er den av storbyene som har minst opphopning på levekårsindeksen, men vil understreke at bydelen Storhaug har behov for ekstra tiltak fra staten.

       Dette medlem viser til at nedbyggingen av offshorenæringen vil kunne føre til relativt store ledighetsproblemer, såfremt det ikke settes inn tiltak for å bidra til å skape ny virksomhet og derigjennom økt sysselsetting.

Øvrige byer under storbykriteriet

       Komiteen viser til at byene Kristiansand, Drammen, Tromsø, Fredrikstad og Skien ikke er omtalt i meldingen.

       Komiteen vil understreke de forslag og merknader som er lagt inn under de ulike tiltak i innstillingen, og kommenterer ikke disse ytterligere her.

       Komiteen vil allikevel påpeke at enkelte levekårsproblemer som meldingen vektlegger også finnes i de nevnte byene. Komiteen vil derfor be departementet vurdere behovet for spesielle tiltak overfor disse byene og informere Stortinget om sine vurderinger på en dertil egnet måte. Komiteen viser for øvrig til sin befaring i Kristiansand, og ber Regjeringen om å vurdere om Kristiansand er kommet spesielt uheldig ut angående storby- og skjønnsmidler. Komiteen ber Regjeringen vurdere riktigheten av dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader og forslag til tiltak som fremgår av innstillingen og fremmer følgende forslag:

       « Det bevilges inntil 100 mill. kroner ekstra hvert år i 5 år til spesielle storbytiltak, herunder tilskudd til byfornyelse og bomiljøtiltak. »

2.3 Levekårsutfordringer i Oslo indre øst

       Komiteen har merket seg at meldingen gir en meget grundig beskrivelse av forholdene i Oslo indre øst, og meldingen konkluderer med at i de tre bydelene 4, 5 og 6 (Sagene-Torshov, Grünerløkka-Sofienberg og Gamle Oslo) finnes de dårligste levekår i hele landet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at også andre bydeler i Oslo har vanskelige levekår. Meldingen dokumenterer at dette først og fremst gjelder Romsås, Stovner, Furuset og Søndre Nordstrand. Dette gjelder til dels også for enkelte områder i bydelene Sentrum og Sandviken i Bergen, og Sentrum og Saupstad i Trondheim. Disse medlemmer vil derfor vektlegge at en generell politikk for utjevning og rettferdig fordeling må være overordnede mål for politikken. Disse medlemmer mener at noen av de konkrete tiltakene som settes inn i Oslo Øst også bør vurderes overfor disse områdene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at Regjeringen har sviktet når det gjelder å ta levekårsproblemene i indre Oslo øst på alvor. Stortingsmeldingen gir gode beskrivelser av levekårssituasjonen, men meldingen inneholder lite som bidrar til å omsette erkjennelsen av problemene til politisk handling.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er enig i at det er nødvendig med ekstra statlig innsats i Oslo indre øst. Disse medlemmer er imidlertid reservert til at statlige midler overføres direkte til rene driftsoppgaver. I denne sammenheng er det viktigere å se på om inntektssystemet og det spesielle storbytillegget fanger opp storbyenes spesielle utfordringer godt nok. Dette bør understrekes i forbindelse med den pågående evaluering av inntektssystemet. En direkte forfordeling av Oslo indre øst i form av tilskudd til ulike driftsoppgaver betyr etter disse medlemmers mening en innblanding i Oslos interne fordelingsansvar og en overkjøring av det kommunale selvstyret.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at Sosialistisk Venstreparti har spilt en sentral rolle i å sette Oslo Indre Øst på den politiske dagsorden. Dette medlem viser til B.innst.S.nr.IV (1992-1993) der Sosialistisk Venstreparti første gang fremmet forslag om å opprette tiltakssone i Indre Oslo Øst. Det vises til at stortingsrepresentant Kristin Halvorsen reiste en interpellasjonsdebatt i Stortinget i april 1993 om Oslo Øst, der det bl.a. ble framlagt forslag om byfornyelsen. Det vises videre til B.innst.S.nr.I (1993-1994) med omfattende forslag. I statsbudsjettet for 1995 fremmet Sosialistisk Venstreparti forslag om tiltakspakke for Oslo Øst med forslag knyttet til barn, unge, politi og næringsliv. I forbindelse med behandlingen av disse forslagene har Sosialistisk Venstreparti i liten grad fått støtte fra andre partier. Dette medlem vil videre påpeke at Sosialistisk Venstreparti gjennom hele prosessen har lagt et levekårs- og klasseperspektiv til grunn, og spesielt vektlagt at klasseforskjellene i Norge er satt på spissen i Oslo, ved at byen har landets rikeste og fattigste innbyggere. Videre har det vært presisert at levekårsutviklingen i Oslo Øst må ses i sammenheng med den generelle fordelingspolitikken ved at innstramminger og uthuling av det sosiale sikkerhetsnett rammer disse bydelene særlig hardt. Det har også vært lagt til grunn at statens engasjement må utfylle det arbeidet med Oslo Øst som blir gjort fra Byrådets side.

2.3.1 Tiltak

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at byfornyelsesarbeidet i Oslo indre øst nå er i godt gjenge. Det gjenstår imidlertid fortsatt store oppgaver for å bedre levekårene i Oslo indre øst. Det er derfor nødvendig med statlig innsats som gjennomføres i forpliktende samarbeid med Oslo kommune.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at levekårene i Oslo indre øst nå er blitt så dramatiske at det er nødvendig med ekstra statlig innsats og en nasjonal strategi som gjennomføres i et forpliktende samarbeid med Oslo kommune. Det er særlig den meget store andelen innvandrere, det dårlige bomiljøet, de store miljø- og forurensningsproblemene og de omfattende sosiale problemene som rettferdiggjør en omfattende statlig innsats i tillegg til det som gjøres fra kommunens side.

       Uavhengig av de årlige bevilgningene mener disse medlemmer at kommunen må få signaler om mer langsiktige forpliktelser fra statens side. Det vil gi større forutsigbarhet i planleggingen og gjennomføringen.

       Disse medlemmer mener at det må opprettes et eget tiltaksområde for bydelene 4, 5 og 6 og vil fremme forslag i tråd med dette. Her skal staten gå inn med ekstra årlige bevilgninger over en 5-årsperiode. Tiltakene gjennomføres i et forpliktende samarbeid med Oslo kommune og evalueres jevnlig i perioden.

       Disse medlemmer vil følge resultatene av denne ekstra innsatsen nøye. Det kan da vise seg nødvendig å vurdere en forlengelse av Oslo indre øst som eget tiltaksområde.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Det bevilges inntil 300 mill. kroner ekstra hvert år i 5 år til spesielle storbytiltak i Oslo indre øst, herunder tilskudd til byfornyelse og bomiljøtiltak. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.S.nr.141 (1989-1990) om tiltakssone for Finnmark og Nord-Troms. Tiltakene var konsentrert om tre hovedområder; næringsrettede tiltak i form av avgiftsreduksjoner, skattelette og egenkapital i bedriftene; personrettede tiltak i form av kompetanseheving, lavere skatter m.m og endring av lover og regler som letter etablering av næringsvirksomhet.

       Dette medlem mener at situasjonen i Indre Oslo Øst er av en slik karakter at det må legges nasjonal strategi til grunn for å løse problemene i dette området. Imidlertid tilsier problemene i Indre Oslo Øst, kjennetegnet av høy ledighet, dårlige boliger, miljøproblemer osv., andre virkemiddel enn det som lå til grunn for Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms.

       Dette medlem vil foreslå at det opprettes et tiltaksområde for bydel 4, 5 og 6. De tiltakene som inngår i ordningen bør være generelle, men rettes mot personer og næringsliv. Tiltaksområdet baseres på et systematisk samarbeid mellom stat og kommune som går over minst 10 år. De viktigste tiltakene som bør inngå i tiltakssonen er:

-	Næringsrettede tiltak knyttet til etablererordninger bl.a. ved tilskudd til grunnlagsinvesteringer og etablering

-	Styrking av arbeidsmarkedsetaten i området. Dette bør gå på å øke antallet stillinger, og fastsette kvote for tildeling av etablererstipend.

-	Lokalisering av statlige kulturinstitusjoner i området.

-	Ekstratilskudd til full barnehagedekning og styrking av det pedagogiske opplegget,bl.a. med vekt på immigrasjonspedagogikk.

-	Statlig tilskudd til utdanningsprogram rettet mot videregående opplæring. Siktemålet med utdanningsprogrammet er å få større andel av ungdommen i området til å gjennomføre videregående opplæring, og å tilby et læringsmiljø som kvalifiserer ungdom til arbeidsmarked og motivere for høyere utdanning.

-	Ekstratilskudd for å drive morsmålsundervisning og redusert klassestørrelse i grunnskolen.

-	Tiltak for barn og unge knyttet til idrett, fritidsklubber m.v.

-	Styrking av nærpoliti og opprettelse av lokal politistasjon

-	Tiltak for å sikre kvalifisert personell f.eks. innenfor helse- og omsorg, bl.a. ved utvidet forsøk med 6-timersdag.

-	Tiltak for å utbedre boligstandard og - miljø.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       «Stortinget ber Regjeringa om å etablere et samarbeid med Oslo Kommune om å gjøre Oslo Indre Øst til et nasjonalt tiltaksområde, med systematisk samarbeid mellom stat og kommune over en periode på minst ti år. Tiltaksområdet bør i perioden tilføres midler på minst 1 mrd. utover rammene til ordinær kommunal virksomhet. »

       Dette medlem viser for øvrig til sine merknader under det enkelte kapitel.2.3.2 Tiltakene må ta utgangspunkt i kvaliteter og særegenheter i Oslo indre øst

       Komiteen vil understreke at selv om problemene nok er det som er mest iøynefallende i bydelene i Oslo indre øst, så har dette området kvaliteter som det er meget viktig å forvalte godt og bygge videre på. Komiteen har vært på befaring er blitt gjort kjent med følgende:

       På Sør-Enga ligger flotte ruiner fra middelalderen. Noen har etter hvert fått litt luft rundt seg, mens andre ligger helt inneklemt og « ukjente » under Loengbrua. En gangbru har de siste to åra gitt tilgjengelighet til ruinene etter Mariakirken og kongsgården påbegynt av Håkon Håkonsen i 1220-årene. Riving av Loengbrua som starter i januar 1996 vil åpne mulighetene for å restaurere ruinene etter Clementskirken og gjenreise en « middelalderby » på sørsiden av de gamle klosterruinene ved Bispegata. Dette vil, sammen med restene etter bl.a. St. Hallvardskatedralen, Olavsklosteret og Bispegården/Oslo Ladegård, utgjøre et naturlig sentrum i et middelaldermiljø, en « middelalderby ».

       Komiteen vil vise til at en del av bygårdene i Oslo indre øst, bygd før århundreskiftet, er byfornyet og framstår som pene bygninger med god boligkvalitet. Områdene er meget sentralt beliggende like ved hovedknutepunkt for både jernbane, T-bane, busstrafikk og vei. Etablering av Gamle Oslo Servicesentral er eksempel på nyvinninger som bidrar til kvalifisert drift, vedlikehold og bedret bomiljø.

       Komiteen ser også at det internt i de tre bydelene 4, 5 og 6 er store variasjoner. Mens enkelte områder er høyt problembelastet, finnes det andre områder der folk trives svært godt og opplever et trygt bomiljø.

       Komiteen vil understreke at Oslo indre øst representerer kjerneområdene i østkantkulturen. Bygninger og miljøer gir innblikk i viktig bolighistorie og grunnlaget for dannelsen av boligsamvirket og forbrukersamvirket.

       Komiteen vil vise til at når Ekebergtunnelen blir åpnet sommeren/høsten 1995, vil trafikken i Bispegata bli sterkt redusert.

       Bjørvikatunnelen vil ha stor betydning for planene om en revitalisering og utvikling av kulturminnene i området og sørge for at vesentlige deler av gjennomgangstrafikken forsvinner. Etter Stortingets behandling av norsk veg- og trafikkplan 1994-97, er det avsatt 30 mill. kroner til planlegging av denne vegtunnelen.

       Komiteen mener at et stort gjenstående miljøproblem i samme område er den opphøyde traseen som Nylandsveien har over Grønlands torv fram mot det såkalte Bispelokket. Komiteen forutsetter at det legges fram planer for hvordan dette miljøproblemet kan løses. Gjennom slike tiltak skapes gode muligheter for å vinne tilbake miljøkvalitetene og en positiv stedsidentitet i boligområdene.

2.4 Hovedutfordringer

       Komiteen viser til de mål og utfordringer som er skissert i meldingen og vil i tillegg definere hovedutfordringene i Oslo indre øst slik:

-	Gjenvinne tryggheten for folk som bor i området

-	Redusere støy-, støv- og miljøproblemene

-	Fjerne uverdige boforhold

-	Heve kompetansen og bedre sysselsettingen

-	Satse på kultur og idrett for å skape identitet og samhandling

2.4.1 Forslag til tiltak

Gjenvinne tryggheten for folk som bor i området

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at enkelte beboere i Oslo indre øst føler utrygghet. Forhold som medvirker til dette kan være høy kriminalitet, mange stoffmisbrukere, stor mobilitet. Flertallet mener at et tiltak som kan bedre disse forholdene er patruljerende politi på gateplan. Det at polititjenestemenn blir synlige og er tilstede i miljøet kan virke forebyggende, samtidig som det sannsynligvis vil føre til at kriminell virksomhet i sterkere grad kan stoppes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at andre tiltak er bomiljøvektere og parkvakter. Disse kan utføre arbeid i bomiljøene og parkene samtidig som de kan melde fra om lovstridig virksomhet. Bare ved sin tilstedeværelse kan de bidra til å skape trygghet og hindre at uheldige aktiviteter oppstår. Disse medlemmer er kjent med styrkingen av budsjettet i Oslo i 1995 for å kunne sette inn ekstraordinære tiltak mot kriminalitet.

       Disse medlemmer støtter dette og vil be Regjeringen vurdere å gi tilstrekkelige bevilgninger til å sette inn flere patruljerende politikonstabler på gateplan og at andre tiltak som er igang videreutvikles. Disse medlemmer mener at slike tiltak må ha et visst omfang dersom de skal fungere etter hensikten og vil be Regjeringen vurdere dette i de årlige budsjetter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, kan vise til at Justisdepartementet har lagt inn en storbysatsing i sine budsjetter de siste årene. Det er særlig lagt opp til en satsing i Oslo. Som eksempel kan nevnes gatevoldsprosjektet, lokalområdepoliti og natteravnprosjektet. I tillegg har Oslo i 1995 fått styrket budsjettet for å kunne sette inn ekstraordinære tiltak mot kriminalitet. Et viktig element er å øke politiets tilgjengelighet for publikum. Disse medlemmer er enig i at et mer synlig politi øker befolkningens trygghetsfølelse og virker forebyggende.

       Komiteen har merket seg at det er et ønske hos bystyret og lokalbefolkningen at Grønland politistasjon desentraliseres, flyttes ut fra politihuset og plasseres ute i bydelene, f.eks. på Grünerløkka. På denne måten blir politistasjonen mer synlig, lettere tilgjengelig og det vil føre til at det blir flere politimenn i området. Komiteen har merket seg justisministerens vektlegging av dette i sin redegjørelse om voldskriminalitet. Sentrum og Grønland politistasjoner ligger i dag slik at de ikke tilgodeser publikums behov for en åpen stasjon i umiddelbar nærhet. Komiteen er kjent med det arbeid som foregår i regi av en egen arbeidsgruppe når det gjelder dette. Komiteen støtter dette arbeidet og viser til de ekstrabevilgninger som foreslås i Revidert nasjonalbudsjett.

Redusere støy-, støv- og miljøproblemene

       Komiteen har merket seg at en tredjedel av arealene i Oslo indre øst brukes til transport. Veitraséer, jernbane og havneområdet er virksomheter som opptar disse områdene. Transportvirksomheten er spredt utover og mange bomiljøer har blitt meget sterkt belastet som følge av dette.

       Komiteen ser at åpningen av Ekebergtunnellen sommeren 1995 og bygging av Bjørvikatunnellen slik Norsk vei og veitrafikkplan legger opp til er tiltak som vil virke positivt for bomiljøet.

       Komiteen mener det trengs ytterligere trafikksanering for å bedre bokvaliteten i Oslo indre øst.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at det også bør vurderes tunnelløsning for å få vekk trafikken over Bispelokket og redusere trafikken i Tøyen-området, bl.a. i Finnmarksgata og Jens Bjelkes gate. Disse medlemmer vil peke på at et tiltak som bør iverksettes øyeblikkelig, er å legge om traséene til ekspressbussene slik at de ikke kjører gjennom boligområder, som f.eks. Vålerenga og Gamlebyen. Dette er i dag en stor belastning. Disse medlemmer er kjent med at det pågår et arbeid på dette området. Disse medlemmer ser det som viktig at det utarbeides et prinsipp om at ekspressbussene ikke skal gå gjennom boområder. Disse medlemmer vil vise til at tilrettelegging for de myke trafikkantene er viktige tiltak som kan bidra til at det blir triveligere å ferdes i området. I tillegg vil bygging av sykkelveier og sykkelveinett bidra til at flere vil bruke sykkel i bytrafikken, og dette kan erstatte noe av biltrafikken.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er kjent med at det pågår et arbeid for å legge om traseen til ekspressbussene i sterkt trafikkbelastede områder. Disse medlemmer ser det som en fordel at det utarbeides et prinsipp om at ekspressbusser ikke skal gå gjennom områder som gjennomgående domineres av boliger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser at utbyggingen av Gardermobanen har vakt sterke reaksjoner i de berørte lokalmiljøene, spesielt i Gamlebyen i Oslo og Lillestrøm.Disse medlemmer vil peke på at utbyggingen av Gardermobanen etter de planer som i dag foreligger, vil skape en uholdbar situasjon i Gamlebyen. Antallet togpasseringer vil stige fra 320 i dag til 715 etter 1998. Dette vil gjennomsnittlig innebære en togpassering hvert 100. sekund fra kl. 07.00 til kl. 22.00. I rushtrafikken kan man gjennomsnittlig påregne en togpassering hvert 50. sekund. Om natten vil det gjennomsnittlig gå et tog hvert 3. minutt.

       Totalt er 12.000 mennesker i dag berørt av togstøy i bydelen Gamle Oslo. Over 2.000 mennesker er sterkt berørt av togstøyen i Gamlebyen.

       Disse medlemmer vil peke på faren for at den sterke økningen i togtrafikken gjennom bydelen, sammen med andre levekårsfaktorer kan bidra til en sterk forslumming og en ytterligere negativ levekårsutvikling av en bydel både Oslo kommune og Staten har uttrykt målsettinger om å satse på. Dersom det ikke blir gjort noe med togtrafikken, vil noen av de andre tiltakene som disse medlemmer foreslår ikke få full effekt.

       Disse medlemmer har merket seg at NSB-Gardermobanen har planlagt å gjennomføre tiltak for å redusere støyen innendørs i boligene i Gamlebyen. Disse medlemmer kan ikke se at dette innebærer at innbyggerne i Gamlebyen blir tilfredsstillende skjermet mot støy og rystelser. Disse medlemmer vil derfor gå inn for at Gardermobanen legges i tunnel, og at utrednings- og planleggingsarbeidet igangsettes snarest. Midler til dette må avsettes i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. Disse medlemmer viser for øvrig til de respektive partiers merknader i Innst.S.nr.178 (1994-1995).

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Arbeiderpartiets merknader i Innst.S.nr.178 (1994-1995).

Fjerne uverdige boforhold

       Komiteen har merket seg at det gjenstår ca 12.000 boliger i Oslo som enten må rives eller byfornyes. Ca. 8.000 av disse ligger i Oslo indre øst. Disse boligene har betydelig understandard og må enten rives og nyoppføres eller gjennomgå en omfattende rehabilitering. Komiteen har merket seg at Oslo kommune nettopp har utarbeidet en handlingsplan for hvordan fornyelse av disse boligene kan skje.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg at denne handlingsplanen understreker viktigheten av oppbygging av fond både til prosjektstøtte og personstøtte og at det legges opp til en profesjonell forvaltning. Flertallet vil understreke betydningen av dette.

       Flertallet vil peke på den sentrale rolle Husbanken bør ha i forbindelse med byfornyelsesarbeidet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det vil være behov for at staten går inn med ekstrabevilgninger til byfornyelsesarbeidet generelt og i Oslo indre øst spesielt. Dette bør skje ved at det statlige byfornyelsestilskuddet økes kraftig.Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det vil være et generelt behov for at staten øker byfornyelsestilskuddet. Dette vil sette også Oslo kommune bedre i stand til å gjennomføre sine planer. Når det gjelder byfornyelse viser disse medlemmer til de signaler som er gitt i del 1. For Oslos vedkommende vil disse medlemmer anta at behovet for en statlig forpliktelse vil strekke seg over en tiårs periode. Målsettingen må være at hovedtyngden av byfornyelsesarbeidet i Oslo indre øst blir ferdig innen denne perioden.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil peke på at en meget høy andel av boligene i Oslo indre øst er små. Ett og toroms leiligheter er svært vanlig og utgjør 60 % og mer i flere bydeler. Flertallet mener det er viktig med flere store leiligheter. Dette vil bidra til å stabilisere bosettingen og gjøre området mer attraktivt for barnefamilier.

       Flertallet er klar over at det i tillegg til istandsettelse av boligene, er behov for en opprustning av uteområder som f.eks. gårdsrom og åpne plasser mellom bygårdene. Det kan også være nødvendig å rive bygårder for å gi den nødvendige plass slik at beboerne kan samles og holde på med forskjellig aktivitet og lek, og for at lys og luft skal få slippe til. Dette er kostnader som må sees i sammenheng med de øvrige byfornyelseskostnadene.

       Det er viktig for bydelene å ha steder hvor barn med forskjellig kulturell bakgrunn naturlig kan leke sammen. I en totalplanlegging av bomiljøet må det også tilrettelegges for slik aktivitet.

       Komiteen viser til at prosjektet Akerselva Indre Øst og prosjektet Miljøbyen Gamle Oslo har flere tiltak i sine planer nettopp for å bedre bomiljøet. Begge disse prosjektene fikk bevilgninger fra staten i fjor. For inneværende år er det bare Miljøbyen Gamle Oslo som får statlig støtte i tillegg til bevilgningene fra Oslo Kommune. Det statlige tilskuddet er vesentlig lavere for inneværende år enn i fjor. En økning av det statlige tilskuddet til Miljøbyen Gamle Oslo og innføring av årlig statlige tilskudd til prosjektet Akerselva indre øst vil virke målrettet i forhold til oppgaver som er nevnt ovenfor som har med bomiljøet å gjøre.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil tilrå at det gis faste statlige årlige beløp over en 5 årsperiode til disse to prosjektene.

       Når det gjelder det tradisjonelle byfornyelsesarbeidet dvs. de fysiske boligene, er komiteen enig i at dette bør gjennomføres i et samarbeid mellom staten, Oslo kommune og eventuelle private eiere.

Heve kompetansen hos barn og unge og bedre sysselsettingen

       Komiteen vil peke på at Oslo indre øst er preget av at det i tidsrommet 1970 til 1990 ble nedlagt 28.000 industriarbeidsplasser langs Akerselva. Noe av årsaken til den høye arbeidsledigheten i området kan tilskrives det faktum at det har vært vanskelig for mange å finne nytt arbeid etter at de mistet sitt arbeid i industrien. Dette har skapt særlige problemer for mange i aldersgruppen 50-60 år.

       Det er også høy arbeidsledighet i innvandrergruppene i bydelen, som ofte på grunn av lav utdannelse og manglende norskkunnskaper, stiller bakerst i køen når arbeidsplasser blir ledige.

       Samtidig mener komiteen det er viktig å aktivisere flyktningenes kompetanse. Handlingsplanen for bedre bruk av innvandreres kompetanse må derfor gis høy prioritet. Komiteen viser for øvrig til Innst.S.nr.180 (1994-1995).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at befolkningssammensetningen i indre Oslo Øst endres ved at andelen eldre synker, parallelt med at andelen barn øker. Samtidig ligger barnehagedekningen i de indre østlige bydeler under gjennomsnittet i Oslo. Disse medlemmer vil vise til at barnehagesatsing var en del av tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms, det er derfor grunnlag for å sette inn liknende tiltak i indre Oslo øst.

       Disse medlemmer mener at full barnehagedekning i dette området bør være mål som skal realiseres på relativt kort sikt. Barnehagetilbud vil være viktig for å bedre språklæring, integrering og oppvekstvilkårene generelt for barn i dette området. Barnehagetilbudet kan utbygges med fleksible løsninger, f.eks. åpne barnehager og halvdagsplasser.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil foreslå at en ordning med 10.000 kroner i statlig driftstilskudd pr. heldagsplass over 10 år, og vil komme tilbake til dette i forbindelse med den årlige budsjettbehandlingen.

       Komiteen vil understreke at gode undervisningsmiljøer er viktig for læring. Det som nå skjer på Gamlebyen skole kan tjene til eksempel. Skolen blir gradvis gjenåpnet ved at to nye l. klasser tas inn hvert år. Det legges meget stor vekt på trivelige, lyse undervisnings- og oppholdsrom og attraktive utemiljøer i tillegg til høy kvalitet på undervisningen.

       Komiteen vil vise til at det på Tøyen skole er 95 % elever med fremmedspråklig bakgrunn. Flere andre skolekretser har andeler fremmedspråklige som ligger over 50 %

       Den høye andelen innvandrere er en utfordring for bydelene. Etter komiteens mening er et av hovedmålene i meldingen at det legges til rette for en mer variert befolkningssammensetning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, er kjent med at enkelte barn som er 3. generasjonsinnvandrere begynner på barneskolen uten å kunne norsk. Når andelen innvandrere blir så høy som i Oslo indre øst, forsvinner mye av mulighetene for at ulike grupper i daglig omgang med norske barn, unge og voksne lærer å snakke norsk og får kunnskap om norsk kultur og levesett.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at dette også virker den andre veien. Når andelen av fremmedkulturelle grupper blir så stor som i Oslo indre øst, fører dette til at folk med samme kulturelle og religiøse bakgrunn søker sammen og ikke ønsker kontakt med norske miljøer. Dermed gis nordmenn liten mulighet til gradvis å lære om fremmede kulturer og levesett gjennom samhandling, og det oppstår mytedannelser og motsetningsforhold. Disse medlemmer vil understreke ønsket for en mer variert befolkningssammensetning i Oslo indre øst.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at et av hovedmålene i meldingen er at det skal legges til rette for en mer variert befolkningssammensetning i Oslo indre øst og slutter seg til dette målet.

       Komiteen vil understreke at grunnskoleopplæring er et kommunalt ansvar. Det statlige ansvar begrenses til vanlige rammeoverføringer og ekstra tilskudd til fremmedspråklige.

       I de vanskeligst stilte skolekretsene i Oslo indre øst vil komiteens medlemmer fra Senterpartiet foreslå å øke ressurstilgangen, i første omgang over en fem års periode, slik at kvaliteten på undervisningen og undervisningsutstyret kan bidra til å gjøre skolekretsene attraktive både for barn med norsk bakgrunn og for undervisningspersonell med spisskompetanse (f.eks. immigrasjonspedagogikk). Økt antall lærere i hver klasse og redusert elevtall bør vurderes i lys av hvilke tiltak som gir størst effekt særlig i norsk- og morsmålsundervisningen.

       Disse medlemmer viser til forslag foran i innstillingen der det foreslås at det statlige tilskuddet til tospråklig undervisning dobles i alle klasser i grunnskolen der andelen elever med fremmedspråklig bakgrunn er 40 % eller mer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er en bør være en politisk utfordring å sikre barn og unge at i indre by øst får en oppvekst og utdanning som gjør at de får en plass i « morgendagens » arbeidsmarked. En slik målsetning betinger økt innsats i forhold til grunnskolen. Kommunen som har ansvaret for grunnskolen har ansvaret for skoledriften i henhold til normer som gjelder sektoren. Disse medlemmer mener det bør settes inn en ekstrainnsats i forhold til skolene i indre by, som staten tar det finansielle ansvar for. Det bør vurderes tiltak som lavere klassedelingsnorm, flere lærere og økt kompetanse i immigrasjonspedagogikk. Det bør også åpnes for forsøksordninger for styrking av rådgivingstjenesten i ungdomstrinnet, med sikte på å få en større andel av ungdommene til å gjennomføre videregående opplæring.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at småbarnsforeldre i Oslo indre øst er bekymret for at barn og unge skal trekkes mot miljøer rundt Oslo City og Oslo Sentralbanestasjon og finner det lett å forstå foreldrekrav om å opprettholde 1-9 skoler i stedet for å sende ungdomsskoleelever ut av skolekretsen. Disse medlemmer har også registrert de råd som er gitt bl.a. med støtte fra bydelspolitiet om små og oversiktlige skoler. Disse medlemmer vil vise til at det i bydel 4, 5 og 6, med i alt 75.000 innbyggere, kun er en videregående skole med allmennfaglig tilbud. Denne har plass til 579 elever, og er gammel og nedslitt.

       Komiteen viser til forsøk som er gjennomført i ungdomsskolen i samarbeid med bydelsadministrasjonen der skoletrøtte elever tilbys alternativ skole. Dette innebærer at elevene får et alternativt opplæringstilbud som er praktisk rettet. Forsøkene som er gjennomført har vist seg å være vellykkede, og skoleadministrasjonen hevder at slike tiltak forebygger vold, mobbing og kriminalitet. Komiteen vil be departementet om å vurdere å gi statlig prosjektstøtte til slike forsøk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ønsker å gjøre skolene i bydelene attraktive, samt å gi en ekstra stimulans for å få ungdom fra bydelene til å fortsette skolegangen etter grunnskolen. Disse medlemmer vil foreslå å gi et grunnstipend til dem som har gjennomført hele grunnskolen ved en av skolene i bydelene 4, 5 og 6 og som fortsetter videre utdanning.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Elever som gjennomfører hele grunnskolen ved en av skolene i Oslos bydeler 4, 5 og 6, og fortsetter med videreutdanning, gis et grunnstipend. »

       Disse medlemmer vil peke på at videregående skoler er et fylkeskommunalt ansvar. Disse medlemmer vil likevel peke på at den eneste videregående skolen som ligger i Oslo indre øst, og som har allmennfag, må rustes opp. Det bør satses mer på videregående skoler i bydelene 4, 5 og 6 og det bør gis etterspurte linjetilbud ved de videregående skolene i området. Dermed kan skolene gjøres attraktive og trekke ungdom fra hele byen, samtidig som tilbudet på disse skolene vil bli noe å strekke seg etter for barn og ungdom i bydelene.

       Disse medlemmer er kjent med planene om å bygge videregående skole i Stiklestadkvartalet, og at det kan være aktuelt å bygge videregående skole i tilknytning til Jordal Idrettsanlegg. Disse medlemmer mener en utvidelse av skolekapasiteten og økning av tilbudet i disse områdene er helt vesentlig for å stimulere kvalifiseringen og øke kompetansen, særlig blant de unge.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at før Reform 94 trådte i kraft gikk bare halvparten av ungdommene i indre by videregående skole, mot omlag 83 % i landsgjennomsnitt.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det er få institusjoner som like effektivt kan opprettholde eller motvirke nye og gamle klasseskiller, som skolen. Det er derfor grunnleggende nødvendig med en ekstrasatsing fra staten side.

       Dette medlem vil foreslå et utdanningspolitisk program for videregående opplæring: Målsetningen bør være 1) å stimulere til at en høyere andel av ungdommene i området tar del i videregående opplæring, 2) motivere for senere arbeid eller utdanning. Dette stiller krav til pedagogisk tilrettelegging, bl.a. ved at mange skoletrette skal få opplevelsen av at læring har betydning og er spennende. Det bør derfor være stort rom for etterutdanning for lærere, muligheter for forsøks- og utviklingsprosjekter og tett samarbeid med de statlige utdanningsinstitusjonene i Oslo.

       Komiteen vil understreke at neste generasjons muligheter på arbeidsmarkedet nøye henger sammen med de tilbud om kvalifisering som samfunnet gir dagens unge. Skole- og utdanningsbehov bør derfor planlegges på lang sikt, og et av målene for arbeidet med likeverdige levekår i storbyene må være å skape stabilitet og trygghet i sentrumsnære skolekretser. Komiteen viser også til Regjeringens handlingsplan fra 1993 for bedre bruk av innvandrernes kompetanse.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at for å møte byenes behov når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, laget Regjeringen i 1973 en egen handlingsplan for bedre bruk av innvandrernes kompetanse. Dette ble gjort for at innvandrerne skal bli mer konkurransedyktige på arbeidsmarkedet, få bedre inntekt og dermed bedre mulighet til å klare seg selv. I tillegg til lettere godkjenning av medbrakt kompetanse legges det i handlingsplanen opp til å styrke rekrutteringen av innvandrere til sosialhøgskoler, helsefaghøgskoler, lærerhøgskolen og politiskolen, samt en bedre offentlig tilrettelegging for at innvandrere kan etablere sin egen virksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at reformen med obligatorisk opplæringstilbud til 6-åringene og igangsetting av gratis heldagsskole i Oslo indre øst, vil kreve større areal, og det kan ventes krav om utsettelse av reformen til ressursene er på plass. Skolene brukes som kjent til en rekke aktiviteter, og det er viktig å stimulere til at skolene rustes opp til kultur- og ressurssenter for både elever, foreldre, lærere og andre som engasjerer seg i lokalmiljøet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil peke på at små håndverksbedrifter og verksteder er en type arbeidsplasser som bydelen trenger. Dette er synlige arbeidsplasser hvor barn og unge kan lære noe om arbeidsprosesser.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, ser positivt på de landsdekkende virkemidlene gjennom SND som innebærer at også Oslo kan nyttiggjøre seg disse midlene. Det vises her også til investeringstiltak til bedrifter i sentrale strøk som ble opprettet fra 1994. Dette tilskuddet kan bl.a. brukes til investeringer i bygg og utstyr i små og mellomstore bedrifter.

       Komiteen viser til prosjektet « Vitalisering av Østbyen » som er et samarbeidsprosjekt med representanter fra OBOS, Landsbanken, Samvirke forsikring, Olav Thon gruppen, Byggeselskapet Odin og Miljøbyen Gamle Oslo. Dette prosjektet omhandler utviklingsmuligheter særlig knyttet til næringsvirksomhet i forbindelse med kulturaktiviteter og kulturinstitusjoner. Komiteen mener det er viktig at en legger til rette for aktiv næringsutvikling i Oslo Øst.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil foreslå at det etableres ordninger gjennom statlig støtte til grunnlagsinvesteringer og etableringstilskudd for virksomheter. Ordningen bør administreres av Kommunal- og arbeidsdepartementet. Videre legges det til grunn at ordningen bør ha en varighet på inntil 10 år.

       Videre er det viktig at arbeidsmarkedsetaten blir styrket i de forskjellige bydelene i Oslo Øst, både når det gjennom stillingsressurser og mulighet for ekstra satsing på tiltakssektoren. Dette medlem vil i den forbindelse vise spesielt til ordningen med jobbklubb.

       Komiteen vil fremheve de gode resultatene som departementet har dokumentert ved bruken av etablererstipend.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil foreslå at bydelene i Oslo Indre Øst årlig får en tildeling til en ekstra pott på 50 stipend. Ungdom bør prioriteres ved tildeling av disse stipendene.

       Disse medlemmer vil også vise til positive erfaringer med gründersentra, etablererform, Revita o.l. næringsrettede tiltak. Disse medlemmer mener det bør vurderes etablert utviklings- og gründersentra i ulike deler av byen.

       Komiteen har merket seg at det i meldingen legges vekt på den stimulans som statlig lokalisert virksomhet til Oslo indre øst vil gi. Komiteen mener at ved flytting av eksisterende statlig virksomhet, bør disse bydelene prioriteres dersom lokalisering i Oslo skal velges. Komiteen vil foreslå at enhver statlig virksomhet ved omlokalisering eller nyetablering i Oslo må begrunne hvorfor virksomheten ikke plasseres i Oslo indre øst.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med det brede engasjement som har vært til stede rundt lokalisering av Den norske Opera. Dersom Den norske Opera skal flytte fra eksisterende lokaler, mener flertallet at nytt operabygg bør vurderes lagt til Oslo indre øst, f.eks. Bjørvika. Flertallet viser til Innst.S.nr.12 (1993-1994) og Innst.S.nr.12 (1994-1995) der et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ber om at den nye kunstfaglige høyskolen legges til Oslo indre øst. Dette innebærer en samlokalisering av andre høgskoler som skal skaffes nye lokaler vurderes lagt hit. Dette gjelder Statens operahøgskole, Statens balletthøgskole, Statens teaterhøgskole, Arkitekthøgskolen, Statens kunstakademi og Statens håndverks- og kunstindustrihøgskole. Flertallet viser også til at etablering i Oslo indre øst er et av de alternativene som Statsbygg vurderer som gode for Riksteatret samt ulike muligheter for samlokalisering av Rikskonsertene, Riksteatret og Riksutstillingene.

       Flertallet mener en lokalisering i disse bydelene vil bidra til å øke områdets potensiale, og det vil gi en drahjelp som trengs for å skape mer varierte miljøer.

       Flertallet, mener at i tillegg bør det nye barnekunstmuseet vurderes lagt til Oslo indre øst.

       I tillegg mener komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti at staten har et spesielt ansvar for å yte mest der problemene er størst. Dette skulle tilsi at f.eks. arbeidsmarkedsetaten og politiet burde kanalisere ekstra ressurser til Oslo indre øst også når det gjelder lokaliseringen.

       Komiteen vil understreke at de omfattende utfordringer som finnes i Oslo indre øst ikke kan løses av det offentlige alene, men at det er helt nødvendig med et samspill mellom private bedrifter, ideelle organisasjoner, enkeltmennesker og eiere og det offentlige gjennom kommune og stat.

Satse på kultur og idrett for å skape identitet og samhandling

       Komiteen vil vise til at Gamlebyen i bydel Gamle Oslo rommer mange og sjeldne rester og ruiner av Middelalderbyen Oslo. Rester av såvel bygningskropper som gatesystem forteller om den bystruktur som engang var i det første Oslo, tidlig i vårt årtusen. Denne struktur og samling bygningskropper, sammen med det store arkiv nede i grunnen, er årsak til at området i arkeologkretser kalles « Nordens Pompeii ».

       Komiteen mener at en gjenreising av middelalderbyen kan virke svært motiverende for den øvrige prosessen med å snu utviklingen i Oslo indre øst. Et middelalderområde med museum vil styrke bydelens selvbilde og gi stolthet til de som bor her.

       Komiteen viser til de planene som ligger nedfelt i NOU 1991:31 om Oslo Middelaldermuseum. Her beskrives hvordan et middelaldermuseum kan skapes midt i det sjeldne middelalderområdet. Målet er et opplevelsesmuseum av en karakter som man hittil har måttet dra til utlandet for å finne. Museet må ses i sammenheng med den planlagte middelalderparken rundt. Denne omfatter også anlegg av et vannspeil, som skal illustrere hvor i terrenget middelalderens gamle strandlinje en gang var. Middelaldermuseet er tenkt bygd opp med noen av de samme elementene som Vikingmuseet i York med mulighet til å kunne lukte, høre, se, kjenne, smake og oppleve historien på en vel tilrettelagt måte.

       Komiteen vil peke på at Oslo til dels mangler gammel identitet. Historien som 700 år gammel kongeby blir ofte glemt. Det kan virke som om historien begynner i 1624 med kvadraturens tilblivelse under Akershus festning. Etablering av middelaldermuseum og opprusting av restene i området fra middelalderen, kan bli et turistmål av internasjonal størrelse. Komiteen ser positivt på etablering av et slikt museum.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil anbefale at det i samarbeid med Oslo kommune bevilges midler til gjennomføring av planene om et middelaldermuseum og en middelalderpark.

       Komiteen viser til at Oslo indre øst også rommer industrihistorie, historie om industriarbeidermiljøene, forbrukersamvirke og gir innblikk i viktig bolighistorie som danner grunnlaget for boligsamvirkets fremvekst. Det må være et offentlig ansvar å ta vare på og levendegjøre de bygninger, gjenstander og miljøer som finnes. Dette kan bidra til å styrke bydelenes identitet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at barn og ungdom med totalt forskjellig kulturbakgrunn og hudfarge kan konkurrerer på like fot på idrettsbanen. Idrettsledere i bydelene forteller om hvordan uorganiserte grupper, arbeidsløse og innvandrerungdom møtes til lek og konkurranse på idrettsplassene.

       Disse medlemmer vil understreke at det er for få idrettsbaner og idrettshaller i Oslo indre øst til å dekke behovet. Fritidsklubber er andre tiltak som virker forebyggende. Det er behov for flere små klubber rundt om i bydelene.

       Disse medlemmer vil peke på at Kampen barnebondegård som eksempel på miljøskapende aktiviteter som også har positive ringvirkninger for nærmiljøet og som gir stor opplevelsesverdi for barna.

       Disse medlemmer viser til at enkelte bydeler arrangerer sommerskole. Hensikten med sommerskolen kan være å lære innvandrerbarn norsk samt å spre kunnskap om norske fritidsaktiviteter eller å stimulere barn som har behov for aktiviteter. Bydelsforvaltningen har også opprettet et senter for ulike aktiviteter for barn og unge. Her er det f.eks. friluftsgrupper som kan få låne kano, telt og annet utstyr og dra ut i marka rundt byen eller ut på fjorden. Det finnes sykkelverksted, der ungdom kan reparerer alt fra sykkel til gamle militærbiler. Det er også opprettet egne jentegrupper. Erfaringene så langt viser at disse tiltakene er populære, virker forebyggende og derfor bør stimuleres.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det bør gis årlige statlige beløp for å stimulere til økt deltakelse innen de idretts- og kulturaktiviter som har vist seg å samle mye barn og ungdom og som treffer utsatte grupper.

2.4.2 Om organisering av bruken av statlige midler

       Komiteen vil peke på at statlig innsats i Oslo indre øst må gjennomføres i samarbeid med Oslo kommune.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at den ekstra statlige innsatsen i Oslo indre øst må gjennomføres i et nært og forpliktende samarbeid med Oslo kommune.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil foreslå at det nedsettes en styringsgruppe med representanter fra Oslo kommune og Staten som skal påse at Stortingets intensjoner med den statlige ekstrainnsatsen blir fulgt.

       Disse medlemmer vil understreke at det må legges avgjørende vekt på lokale erfaringer og lokale ønsker når ressursbruken skal fastsettes. Bydelsforvaltningene må tillegges en sentral rolle i fordelingen av midler.

       Disse medlemmer mener at den statlige innsatsen kan settes inn på følgende måte:

-	Støtte til omfattende prosjekter, som Miljøbyen Gamle Oslo og Akerselva Indre Øst

-	Støtte til enkeltprosjekt

-	Øking av satsene til tiltak der det allerede gis statlig tilskudd, som f.eks. støtte til byfornyelse og til tospråklig undervisning i skolene

-	Øking og øremerking av bevilgningene når det er snakk om virksomhet som allerede er statlig, som f.eks. politiet

-	Direkte statlig finansiering av tiltak som togtunnel gjennom Gamlebyen og etablering av et middelaldermuseum.

       Disse medlemmer vil vise til at prosjektene Miljøbyen Gamle Oslo og Akerselva Indre Øst er etablerte organisasjoner hvor det allerede er gjennomført mye planleggingsarbeid og hvor det foreligger en rekke konkrete forslag til tiltak som venter på gjennomføring.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine prioriteringer av tiltak omtalt under kap. 2.3.1 og omtale under de enkelte kapittel.

Miljøbyen Gamle Oslo

       Komiteen er kjent med at Prosjektet Miljøbyen Gamle Oslo for bydel 6 er et ledd i Miljøverndepartementets arbeid med å utvikle forbilder for miljøvennlig byutvikling i tråd med Brundtland-kommisjonens målsetting om en bærekraftig utvikling og et viktig ledd i kommunens arbeid med en generell opprustning av Oslo indre by øst. Miljøbyen arbeider delvis gjennom å igangsette og være med på utredning og planlegging for å endre strukturer i bydelen, som trafikkmønstre og befolkningssammensetning, og delvis ved å igangsette konkrete tiltak av fysisk og annen art.

       Miljøbyens budsjett disponeres til:

-	planlegging og utredning

-	gjennomføring av tiltak som ikke kan prioriteres innenfor etatenes budsjetter

-	tilskudd til tiltak som etatene gjennomfører, enten for å utløse en gjennomføring av tiltakene, eller for å høyne standarden på tiltakene

-	starte tiltak av permanent karakter som etatene/bydelene senere overtar finansieringen av

       Komiteen er kjent med at Miljøbyen Gamle Oslo har planlagte tiltak/prosjekter for 37,5 millioner mer enn det er budsjett for i 1995.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at Miljøbyen Gamle Oslo er et viktig tiltak som har og vil få stor betydning for de aktuelle områdene. Disse medlemmer ber Regjeringen styrke satsingen på Miljøbyen Gamle Oslo i statsbudsjettet for 1996.

Prosjektet Akerselva Indre Øst

       Komiteen viser til at Prosjekt Akerselva Indre Øst skal innhente forslag til tiltak for å bedre levekårene, spesielt for barn, ungdom og eldre i bydel 4 Sagene/Torshov og bydel 5 Grunerløkka/Sofienberg. Forslagene innhentes gjennom kontakt med bydelsadministrasjonene, ulike kommunale etater og virksomheter, enkeltmennesker, befolkningsgrupper, interesseorganisasjoner o.l. Etter å ha innhentet uttalelse fra bydelsutvalgene, forelegges forslag fra prosjektets styringsgruppe om gjennomføring av investeringsprosjektet for byrådet til godkjenning.

       Prosjektet Akerselva Indre Øst skal tilstrebe å koordinere kommunale/offentlige/private utbedringer/tiltak som hever levekårene i de to bydelene.

       Komiteen viser til at prosjektet fikk statlig støtte på 15 millioner for 1994. Det er ikke gitt statlig støtte for inneværende år.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil anbefale statlig støtte til dette prosjektet for kommende budsjett.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser positivt på at dette prosjektet gis videre statlig støtte.

2.4.3 Det økonomiske omfanget av den statlige virksomheten

       Komiteen mener det er behov for en omfattende innsats rettet mot Oslo indre øst for å snu den negative utviklingen. Komiteen vil derfor foreslå at staten over en 10-årsperiode i samarbeid med Oslo kommune forplikter seg til å medvirke til en positiv utvikling av levekårene i Oslo indre øst.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at det nå er behov for en meget omfattende økonomisk innsats rettet mot Oslo indre øst for å snu den negative utviklingen. Dersom det ikke tas et krafttak nå, vil store deler av området forslummes, konflikter mellom etniske grupper kan forsterkes og vold og kriminalitet vil fortsette å utvikle seg. Det vil skje en utflytting fra området av personer som har mulighet til å flytte, og det vil skje en ytterligere segregering og opphoping av personer med vanskelige levekår. Reparasjonskostnadene kan bli det mangedobbelte i forhold til de beløp som nå settes inn for å forebygge problemer og snu utviklingen.

       Disse medlemmer vil foreslå at det gjennomføres et femårig utviklingsprosjekt for Oslo indre øst der staten går inn med totalt 1,5 mrd. Statens bevilgninger blir således ca 300 millioner pr. år. I dette beløpet inngår tilskudd til byfornyelse og faste tilskudd til prosjektene Miljøbyen Gamle Oslo og Akerselva Indre Øst.

       Disse medlemmer vil i tillegg foreslå at staten bevilger de nødvendige midler for å få til en utflytting av Grønland politistasjon fra Politihuset, etablering av Middelaldermuseum og for å få lagt jernbanen i tunnel under Gamlebyen. Bevilgninger til Bjørvikatunnelen og lignende prosjekt vil inngå i de faste statlige investeringene i forbindelse med Norsk vei- og veitrafikkplan.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at målsetningen er gjøres et systematisk arbeid for å bedre levekårene i Oslo indre Øst over en 10-årsperiode innenfor en statlig ramme på 1 mrd. kroner. Tiltakene må evalueres jevnlig, minst hvert tredje år og en etterfølgende statusrapport avgjør det videre tiltaksomfang. Dette medlem vil presisere at dette er en ekstrainnsats rettet mot de tre aktuelle bydelene 4, 5 og 6.

       Dette medlem vil videre presisere at grunnleggende levekårsproblemer må løses gjennom fordelings- og sysselsettingspolitikken. Dette innebærer at en i alle spørsmål må analysere og legge avgjørende vekt på de fordelingsmessige sidene.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 1996 om å foreslå endringer i Husbankens regelverk og rentesatser, slik at uheldige forskjeller for Husbankens lånekunder fjernes.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringa legge til grunn at rettferdig fordeling og bekjempelse av ulikhet skal være et overordnet mål for politikken - særlig skattepolitikken, trygdepolitikken og når det gjelder størrelsen på offentlig sektor.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringa utarbeide en nasjonal plan for byfornyelse med sikte på ferdigstillelse innen utgangen av år 2000.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 4

       Det statlige tilskuddet til tospråklig undervisning i grunnskoleklasser der andelen elever med fremmedspråklig bakgrunn er 40 % eller mer fordobles.

Forslag 5

       Det bevilges inntil 100 mill. kroner ekstra hvert år i 5 år til spesielle storbytiltak, herunder tilskudd til byfornyelse og bomiljøtiltak.

Forslag 6

       Det bevilges inntil 300 mill. kroner ekstra hvert år i 5 år til spesielle storbytiltak i Oslo indre øst, herunder tilskudd til byfornyelse og bomiljøtiltak.

Forslag 7

       Elever som gjennomfører hele grunnskolen ved en av skolene i Oslos bydeler 4, 5 og 6, og fortsetter med videreutdanning, gis et grunnstipend.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 8

       Stortinget ber Regjeringa fremme forslag om tiltak for å bedre levekårene i bydeler og områder innen storbyene og de øvrige byene i forbindelse med statsbudsjettet for 1996, særlig med sikte på styrking av arbeidsmarkedsetaten, tiltakskjeden og forsterket innsats overfor skolesektoren.

Forslag 9

       Stortinget ber Regjeringa fremme forslag i forbindelse med statsbudsjettet for 1996 med en styrking av arbeidsmarkedsetaten både når det gjelder stillinger og tiltaksomfang rettet mot de områdene de større byene med størst levekårsproblemer.

Forslag 10

       Stortinget ber Regjeringa om å etablere et samarbeid med Oslo kommune om å gjøre Oslo Indre Øst til et nasjonalt tiltaksområde, med systematisk samarbeid mellom stat og kommune over en periode på minst ti år. Tiltaksområdet bør i perioden tilføres midler på minst 1 mrd. utover rammene til ordinær kommunal virksomhet.

4. Komiteens tilråding

     Komiteen har ellers ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

I.

       Stortinget ber Regjeringen om å utvide gjeldsordningen for byfornyede borettslag til også å omfatte beboere i rehabiliterte sameier omfattet av byfornyelsesvedtak. For å unngå avgrensningsproblemer, bes Regjeringen vurdere å sette en nedre grense på 3 seksjoner i et sameie slik at det blir tilsvarende et borettslag. Den samme gjeldsnormen som for borettslag bør benyttes, nemlig 5.060 kroner pr. m² av opprinnelig innskudd og fellesgjeld. For nåværende beboere, som ikke er opprinnelige beboere, bør gjeldsnormen regnes ut fra overtakelsessum og eventuell fellesgjeld.

II.

       Stortinget henstiller til Regjeringen om å utarbeide en melding med en handlingsplan for storbyutvikling, herunder hvilke strategier og virkemidler som kan ivareta de historiske verdier inkludert bygningsmasse og bidra til å utvikle stedsidentitet.

III.

       St.meld. nr. 14 (1994-1995) Om levekår og boforhold i storbyene - vedlegges protokollen.

Oslo, i kommunalkomiteen, den 9. juni 1995.

Roger Gudmundseth,	Eva Lian,	Ola T Lånke,
leder.	ordfører.	sekretær.